Søndag tjuetredje mars 2020. Parque Campismo Olhão skal stenges. Alle må ut. Sammenbrudd og fortvilelse. Hvor skal de dra de som har sine faste hjem her?

Mandag tjuefjerde mars. Regjeringen vedtar at campingplasser likevel får holde åpne. Men kun for dem som har sitt faste og eneste hjem der. Alle som ikke har formell residens i Portugal, må dra forlate campingplassene, men ikke nødvendigvis Portugal.

Verden, Europa, Portugal, Norge og vi går inn i koronaens tidsalder.

Tirsdag tjuefemte mars. En panikkartet organisering for en brå avreise. På én dags varsel måtte vi pakke ned campingvogn, utekjøkken, bobil, avlevere personbil, ordne med alle plantene og avvikle vår etablerte pitch, samt sette kursen nordover. Uvisse på om det ville bli vakthold eller fritt frem for vinningsforbrytere her til å forsyne seg. Uvisse på om vi i det hele tatt kunne komme tilbake.

Det ble et tårefylt farvel med nære og gode venner. Ville vi sees igjen? Når?

Like før grensen fikk vi tilbud om å låne huset til gode venner her. Fristende, men ville vi da kunne forlate Portugal senere? Ryktene sa at det kun var få dager igjen til Spania skulle stenge grensene for transitt. Vi tok ikke sjansen.

Vi ble tre bobiler i følge nordover gjennom, et for oss, nytt og ukjent Europa. Med skriftlig tillatelse for transitt og strenge grensekontroller med politi og fastlagt kjørerute langs nesten tomme motorveier. Noen trailere og noen svært få personbiler med spesialtillatelse var alt vi møtte. Butikker, varehus, bensinstasjoner, veikroer… alt var mørklagt og avstengt. Ikke et menneske å se utover politoppbudet på grensene.

Man fikk en sånn creepy følelse av livet etter en atomkrig.

Én bobil dro videre fra Danmark, én tok veien nordover Sverige, og vi dro inn til Norge.

Vi endte i Halden hvor vi ble i fire uker. Jeg hadde panikk for å komme hjem til Trondhjem for tidlig, da det uten unntak ender med alvorlig forverring av astma. Dette var det første året vi hadde bestemt oss for å bli lenge nok i Portugal til at jeg ikke skulle bli syk ved ankomst til Norge.

Slik ble det ikke. I Trondhjem var det kaldt og sludd og svevestøv. I Halden sol, mildt og lite forurensning.

Det endte med huskjøp og flytting til Halden i løpet av sommeren.

Pandemien førte til nye perspektiver på livet og hvordan det skulle leves. Før pandemien hadde vissheten om at det kun er de fire sommermånedene jeg fungerer helsemessig i Trondhjem, gjort meg nærmest klar for å søke «residency» i Portugal. I Ria Formosas salte luft og gode klima føler jeg meg frisk og velfungerende.

Det nye Europa med stengte grenser, en pandemi som vil være fatal om den rammer meg, og med alle mine fire barn i Norge, ble det utenkelig å skulle bo noe annet sted enn i mitt hjemland, landet hvor mine barn bor.

Løsningen ble å bli klimaflyktning i eget land. Ikke samme by som ungene, men dog med helt andre muligheter til å møtes.

Det har fungert godt. Halden har et mildere klima som er vesentlig mer stabilt enn i Trondhjem. Og ikke minst, det er vesentlig mindre svevestøv og forurensning. Koronarestriksjonene har begrenset mulighetene til å treffe familien og pandemien har også rammet mange av oss. Hardt og mindre hardt.

Vi har levd koronaskjermet og forsiktig. Jeg har hatt mitt første hele år på tjuefem år uten farlig astmaforverring og lungebetennelser. Nebulisatoren har for første gang ikke vært i bruk gjennom vinteren.

Også her har jeg holdt meg innendørs ved kuldegrader. Og bare vært ute midt på dagen om vinteren samt delvis anvendt kuldemaske. Likevel, et klima som selv vinterstid har gitt meg muligheter for lange turer med Ludo i snøfri skog og mark. Uteliv, god form og god helse.

Dog er det ikke som Portugal hvor jeg er ute hele dagen, hele vinteren igjennom og nyter solvarmen. Trener og går turer og bygger lungevolum og glemmer at jeg feiler noe. Hvor revmatiske smerter nærmes blir fraværende og vonde ledd begynner å fungere igjen.

Så nå, med tre COVID vaksiner i kroppen går turen atter til vårt elskede Ria Formosa og Olhão. Tilbake til varme og gåturer i et fabelaktig og variert terreng. Tilbake til gode venner vi ikke har sett på nitten måneder.

Vi reiser ikke med like lett hjerte som da vi bodde i Trondhjem. Da var det tvingende nødvendig å reise. Med Halden som hjemby kan jeg overleve vinteren i Norge. Men bygge helse vinterstid gjør jeg bare i Portugal. Hus, hage og venner i Halden vil bli savnet. Men det er fint å ha så mye hyggelig å komme hjem til.

Og vi blir ikke like lenge i Portugal som tidligere, det gir mer mulighet for samvær med familien i Norge. Skjønt, de kommer jo også til Portugal når de kan.

Valget er tatt og vi er på vei.

Til sol, salt hav og fuglesang.

Til et liv hvor dagene tilbringes under åpen himmel.

Et sosialt liv med samvær mellom folk fra mange nasjoner.

Til gode råvarer og god mat og drikke.

Vi gleder oss.