26 Alle gode ting er tre

Half a meter half a meter half a meter upwards

Up the hill of stones struggled the hikers

This way was Solvors cry

Mine was not to reason why

Mine was just to bleed and sigh

Near the edge of hell

Where dare not go the bikers

Climbed the hikers..

Inspirert av min vandringsvenns lyriske innsats beskrevet i forrige reisebrev, legger jeg ovenstående ord i munnen på ham når utforskingen av Olhãos nære natur fortsetter med full styrke. For min del var det vellykket å nå toppen av São Miguel omtrent uten å berøre bilvei, jfr, reisebrev 17. Desto mer forsmedelig var forsøket på å nå toppen av Cerro da Cabeça som endte med at Jan måtte komme oss til unnsetning per bil, jfr. reisebrev 18. Men ingen vandretur kan kalles mislykket så lenge man får gått noen kilometer i naturen. At man ikke når et planlagt mål, kan tvert imot føre til at man oppdager noen nye, fine områder. Eller det kan trigge til fornyet innsats. Hvilket denne turen gjorde.

Neste forsøk foregår den ellevte januar og starter fra Monterosa i Moncarapacho. Ellers et sted alle som elsker olivenolje, bør besøke. De byr på en interessant og lærerik omvisning, samt smaksprøver på sine gode oljer som også er til salgs sammen med en del fine produkter laget av oliventre. De jobber mot å få til heløkologisk drift, og har vektlagt å satse på oliventrær som krever lite vanning. Viktig i dette tørkerammede landet.

Nok om det. Min turvenn og jeg starter oppover den merkede stien som tok oss ned til Moncarapacho ved forrige forsøk. Denne gang følger vi merkingen videre østover som er skiltet med Cerro da Cabeça, Miradouro. Skjønt enige om at dette vil lede oss til toppen. Første del er steinet og ulendt gjennom en trolsk alveskog før vi havner på en grusvei rett østover. Hyggelig nok gjennom kulturlandskapet, men den leder slett ikke mot toppen. Så vi lurer litt på denne skiltingen med Miradouro og 2,3 km.  Vi går og går uten å komme et skritt nærmere toppen. Derimot kommer vi etter hvert frem til en asfaltert bilvei, M1332. Der dreier løypeanvisningen endelig i riktig retning, og vi kommer til det som visstnok er startpunktet for å gå opp til utkikkspunktet. Vi kunne altså kjørt hit, men da hadde vi ikke fått med oss alvestien.

Høyt der oppe ser vi et underlig byggverk. Det ser mistenkelig bratt ut oppover, men vi vandrer med friskt mot og et par kjappe inhalasjoner av astmaspray. Skulle du sett! Det er søren meg trappetrinn oppover! Støpte, virkelige trappetrinn hele veien opp den bratte ura! Riktignok med alt for høye opptrinn og litt slitne og løse i kantene, men dog. Det krever noen pustepauser, men så når vi faktisk utkikkspunktet. En liten betongkonstruksjon på to etasjer og tydelige revner i fundamenteringen. Med Ludo i bånd drister jeg meg opp den første trappen og får en fabelaktig utsikt mot øst, sør og nord. Samt en like fabelaktig høydeskrekk. «Rekkverket» er ca. femti centimeter. Og min kjære Ludo elsker å hoppe. Gjerne over kanter hvor han ikke aner hva som er på den andre siden. Hunder kan som kjent ikke lese høyder slik vi kan. Ikke tale om at jeg går opp den neste smale trappen uten rekkverk som fører opp til øverste plan. Her er sikringen en betongkant på ca. tjue centimeter.

John Elvin har utstøtt sine sedvanlige «oh no’s» på vei oppover, men nå er det jeg som sier «oh no!». Ikke tale om at han heller skal gå opp den trappen. På skjelvende høydeskrekkbein får jeg ham med meg ned. Men sannelig har mitt manglende mot trigget noe i gubben som bestemt hiver seg rundt og går opp igjen. Helt opp på toppen. Enda godt jeg inhalerte såpass med Bricanyl på vei oppover at lungekapasiteten er ok. For jeg holder pusten til han er vel nede igjen.

Dette er altså Miradourodo Cerro da Cabeça, Men det er ikke toppen av fjellet. Det er en liten sti som antakelig fører til toppen, men den er anmerket som farefull og dermed veldig «oh no» for min venn. Følgelig går vi videre på den merkede løypa. Det frister lite å ta alle de høye trappetrinnene nedover igjen. Vil tross alt at knærne mine skal holde til noen turer til fremover. John Elvin er full av tvil og synes jeg leder ham på ville veier nå som retningen går vekk fra der vi kom. Det gjør den jo, men om jeg ikke har retningssans, så kan jeg faktisk lese kart. Selvsagt kunne vi snudd og gått ned de j…lige trinnene, men nå går vi altså en runde. Et nytt «oh no» høres når min venn ser en bratt sti oppover, men dette er lykkeligvis for ham, the turning point. Hundreogåtti grader om, og det er bare å følge stien og veien og stien igjen, og vi er tilbake til bilen. 9,8 km, slett ikke de angitte 4,4. Men det har muligens noe med helt feil startpunkt å gjøre.

Men altså, vi har ikke vært på toppen! Tjuesjette januar er jeg klar for tredje forsøk. Imens har min venn fått brynt seg både på den interessante turen på São Miguel, samt er par andre turer. Hans «oh no’s» er nede på et minimum og ganglaget har blitt atskillig lettere. Så han blir faktisk med når jeg har bestemt at det er på tide å sjekke den kryssmerkede stien som vi registrerte under første forsøk.

Det blir en herlig tur. Vestsiden av åsen er intenst terrakottafarget. Vårens grønne vekster tyter opp og komplementærfargene virker gjensidig fremhevende. Så ekstra grønt og så ekstra rødt. Mange glade turvandrere har nok gått den før oss og lykkeligvis lagt opp små steinvarder her og der som angir retningen. Godt er det, uten disse små anvisningene kunne det blitt vanskelig å finne veien. Det blir brattere og mer steinet jo høyere vi kommer. Man må faktisk klatre med både armer og bein over flere partier. «Oh no’ene» er tilbake sammen med ytringen «This is it! This is as far as we go!». Ikke vi, nei. Han, kanskje, jeg SKAL til toppen nå. Men vil selvfølgelig ikke dra med min venn på dette, så han får det generøse tilbudet å sitte og vente på meg, mens jeg kommer meg til toppen. Men sannelig følger han etter, dog med ovennevnte utbrudd gjentatte ganger. Ludo er tydeligvis enig med min venn og synes ikke noe om at jeg bedriver denne klatringen. Han vet jo hvor dårlig balanse jeg har og bjeffer og styrer for å få meg vekk fra denne galskapen. Men også han følger trofast med. Ikke bare følger med, Ludo går faktisk først og finner den kronglete veien. Lett for ham som alltid går på alle fire.

Så er vi der! Helt på toppen hvor det står en stor betongkloss. Opp dit må jeg, mens John Elvin er fast bestemt på at nå er det i hvert fall nok for hans del. Det varer i ti sekunder før han ombestemmer seg. Smittet av mitt om at man ikke gir seg når man er så nære noe.

Jepp, alle gode ting er tre. Tre forsøk og vi fant veien til toppen med utsikt til alle himmelretninger. Virkelig en flott tur hvor man fikk brukt kroppen litt ekstra. Nedturen går lettere enn forventet nå som vi vet hvordan terrenget er. Ludo er så lettet over at mamma er ferdig strabasene at han er helt yr. Som alltid når han er glad, må han ha noe i munnen, så han finner seg en tung treklump som han insisterer på å bære hele veien tilbake. Og John Elvin er så ovenpå etter vel gjennomført topptur at han faktisk foreslår en off pist snarvei tilbake til bilen. Se det! Lett som en fjellgeit steamer han bortover gjennom busk og kratt.

Så kom ikke her å si at man ikke kan trene seg opp uansett alder.

Et levende bevis fyker av gårde foran meg.

Tror sannelig han begynner å nærme seg tiden for litt tøffere fjellturer nå.

De kommer ubønnhørlig.

The brave and bold will get their honours.

25 Vi burde hatt macheter med…

Half a meter half a meter half a meter onward

Into the valley of thorns strode the hikers

This way was Solvors cry

Mine was not to reason why

Mine was just to bleed and sigh

Through the jaws of hell

Where dare not go the bikers

Walked the hikers


Min gode vandrervenn John Elvin deklamerer plutselig en fri omdiktning av Alfred Lord Tennysons dikt «Charge of the Light Brigade». Som handler om de modige romerne som red inn i dødens gap.

«Their’s but to do and die, Into the valley of Death». Vel, Jeg skal innrømme at han hadde sin grunner.

Vi har hatt både vellykkete og en mislykket vandretur i det siste, noe jeg muligens kommer tilbake til. I dag var det meldt regn, så ingen tur var planlagt. Men som så ofte her i Algarve, er regnvarsel bare en falsk melding. Det blir ikke regn likevel. Så hvorfor kaste bort en nydelig dag på inaktivitet i vente på et regn som ikke kommer? Himmelen ser litt tvilsom ut i horisonten, men det lyser fint over São Miguel. Ingen grunn til å dra langt av gårde. Jeg har i mitt stille sinn et prosjekt gående med å finne flest mulige vandrestier i åsene i nærheten av Olhão. Det er rikelig med flotte, merkete turløyper i Algarve, det er ikke det. Men jeg vil nå likevel utforske mest mulig av det nære terrenget utenfor de merkede løypene.

Det har blitt slik et enhver stigning heter «oh, no!», når jeg går sammen med min turvenn. Det har vært litt sjokkartet for ham å oppdage den enorme forskjellen det er å gå i ulendt terreng kontra det å spasere frem og tilbake til byen. Hvordan 10.000 «terreng-skritt» kjennes hardere enn 20.000 «by-skritt». Når vi har vært på 20.000 «terreng-skritt», har jeg vært alvorlig redd for at det ble siste gang jeg hadde noen å gå med. Man jaggu har han holdt ut. Og blitt i stadig bedre form. Knær og ankler er bedre, og smerter har avtatt. Han er nede i under halvparten av sine tidligere «oh-no’s». Så jeg bestemmer at han er moden for å gå «Trilho das Àgias nå. Ørneløypa som går opp til Sâo Miguel fra nordsiden. Løypa er ganske bratt, men ikke lang. Så vi starter mye lenger unna for å få noen ekstra kilometer. Jeg har en idé om noen snarveier her som skal utforskes underveis.

Snarveiene viser seg å ikke eksistere. Dvs. ikke i form av stier. Men man får da undersøkt et nytt område, og sett mye vakkert landskap. Fuglekikkeren får en gledelig opplevelse når han ser en stor flokk stær som ikke er vanlige stær, uten at jeg skal komme med nærmere spesifikasjoner. For dem har jeg allerede glemt. Uten for mye strev, er vi inne på veien som kan følges frem til der ørneløypa starter. Det er en aldeles nydelig tur oppover i dalen mellom de to toppene nord og øst for São Miguel. Denne dalen er virkelig helt spesiell. Vegetasjonen er tett og trolsk, samtidig som man får en fabelaktig utsikt desto høyere man kommer. Man må bare stoppe opp rett som det er og nyte å se utover og nedover. Småfugler synger for oss i busk og kratt, men ikke en ørn er å se i dette tidligere så rike ørnehabitatet. Derimot ser vi tomme patronhylser overalt. Det er så trist.

Så er vi på São Miguel og kan velge om vi skal gå den siste biten av stien opp til toppen, eller finne på noe morsommere. Vi velger det siste. Skjønt John Elvin stusser litt når jeg legger i vei videre vekk fra løpemarkeringen. «Men det er jo nå vi skal undersøke nye muligheter», sier jeg. «Uten undersøkelser, ingen oppdagelser.» Så vi følger bortover toppen øst for São Miguel. En flott sti. Mye benyttet av villmennene som bedriver Mountain-biking her. Vi passerer en mengde bikuber hvor det summes og svermes i store skyer utenfor. Timian overalt omslutter oss med duft. Gulltornen lyser med mengder av blomster. Buskpimpernellene har virkelig tatt fart nå; intenst blå konfetti strødd overalt.

Etter hvert er det ingen flott sti. Vi prøver å dreie i det vi tror er riktig retning på noe som ligner stier, men som uten unntak ender i store busker. Så vi følger den eneste stien som er. Bratt nedover på rullende små steiner. Veldig bratte partier med jord man sklir på. Til tider håpløst å finne fotfeste. Jeg holder meg fast i buskene, som uten unntak er fulle av torner. Innimellom setter jeg meg rett ned og sklir eller jobber meg nedover på alle fire. Ludo følger meg tett med bekymret blikk. John Elvin går først og har atskillig bedre balanse enn meg. Men plutselig sitter han på baken midt i stien. Jeg trodde han satte seg ned med vilje for å bokstavelig talt ta en pust i bakken, men det var ifølge ham selv et perfekt fall. Dette er virkelig løypa si for å dyrke frem mulighetene for nær forestående kneoperasjoner. I hodet noterer jeg at sportstape må bli med heretter. Så kan vi spjelke eventuelle beindbrudd med noen stokker før vi går videre.

OMG, we are lost! Hører jeg bak meg. Neida, trøster jeg, slett ikke. Vi bare vet ikke hvor vi er!

Vi er ferdige med bratthenget nå. Smertelig klar over at vi atter er helt ute av kurs, insisterer jeg på at vi må gå til venstre. Koste hva det koste vil. Det koster Johns nest peneste bukse, siden han hadde på seg byturbukse og glemte å skifte. Tornekrattet er tett, og alle forsøk på å finne en sti i riktig retning, ender i kjempehøye steingjerder rundt store private eiendommer. Et sted mener jeg vi kan klatre ned, men jeg vil ikke at Ludo skal hoppe så høyt. Etter megen strev og møye, er vi omtrent ute på bilveien som går opp på sørsida av São Miguel. Ikke langt unna der min kjære Jan måtte komme oss til unnsetning for ikke alt for lenge siden. Jfr. reisebrev 18. Og bilen er like langt unna som den gang. «Men bare så du vet det», sier jeg til min venn, «det kommer ikke på tale å be om å bli hentet nok en gang.» Vel, han er i bedre form nå, og mer på min linje med å aldri gi seg. Faktisk så på min linje at han blir med på å brøyte seg gjennom mannshøyt tornekratt og klatre over steingjerder isteden for å ta seg ut til, og følge, den kjedelige bilveien. Det er ikke mer enn tjue dager siden han nektet det samme!

Merkelig hvordan det er torner på omtrent alt som vokser her! Krattet når oss opp til armene, riper oss opp over alt og hekter seg i klærne, slyngende tornegreiner kaster seg rundt beina og holder oss fast. Ludo ser stadig mer forundret på meg. Hva er det du driver med, sier hans talende blikk.

Jeg er sikker på at vi kan finne en brukbar trasé et sted, her ligner det da litt på en sti. Jeg er sikker på at vi nærmer oss en elv som er tørr hvor jeg kan kjenne meg igjen. Bak meg mumles det om at den stien nok ikke er brukt siden romertiden. Det var nok her de ga opp. Eller så er det et fossilt spor fra før istiden. All mumling overhøres, her gjelder det å gå videre med friskt mot hver gang vi klarer å rive oss løs fra buskene som fanger oss. Jeg noterer meg at macheter heretter bør inngå i turutstyret.

Vel, vi brøyter oss frem som de brave romerne. Finner en vei og tar en omvei. Finner noen jorder vi trodde vi hadde krysset tidligere, men tok feil. MEN – vi kommer oss sannelig helt tilbake til bilen til slutt.

Kort oppsummert; en aldeles strålende og innholdsrik dag. En dag vi aldri kommer til å glemme. Tenk om vi bare skulle drive og gå frem og tilbake til byen eller rundt parken? Den ene dagen lik den andre?

Nei, dette var vandreturen sin det!

Sånn skal det gåes.

Men en viss person bør definitivt avskrive terylenebukse med press som turbukse. Men æres den som æres bør, mannen med penbuksa sa ikke «oh no!» idag. Ikke en eneste gang!

Honour the brave and bold!
Long shall the tale be told,
Yea, when our babes are old—
⁠How they hiked onward.

Honour the brave and bold!

24 Vårens vakreste eventyr

Fire dager på veien, og så kommer vi tilbake til vidunderlige Algarve hvor det spruter av vår på alle kanter. Veikanter som lyser blått av den skjønne, lille irisen Pé-de-burro, eselfot. De herlige, duftende hvite narsissene, bocca do rio, elvemunn. De høyreiste liljene abrotea-verão. Strålende hvite cistus ladanifer. Allverdens gule kurvblomster og korsblomster. De intenst blå buskpimpernellene. Alle engene dekket av kappgjøksyre så intenst gule at man må ha solbriller på for å ta imot synet. Det får være seg at det er en invasiv vekst. Den er likefullt strålende vakker og attpåtil spiselig. De store flokkende med geiter som vandrer fra eng til eng og gresser. Alltid ledsaget av sin gjeter og hans hunder.

Og så. Vårens aller vakreste eventyr. Mandeltrærnes florlette rosa og hvite skyer med den mest vidunderlige blomstring. Så herlig fremhevet av de lysende gule engene med kappgjøksyre og den intenst blå himmelen som hvelver seg over.

Det første jeg gjør når vi kommer hjem, er å legge ut på vandring oppover åsene ovenfor Olhão. Ludo og jeg med kamera og vannflasker. Oppover og oppover og bortover sikksakker vi for å nyte våren til fulle. Parfymeduften fra de hvite narsissene langs elveleiet. Storgravmyrtens himmelblå blomster som så smått titter frem. Skråningene grågrønne av timian og lavendel. Rundt de tørre stenglene av vill fennikel tyter friske blader opp. Tett i tett med den underlige lille blomsten capuz-de-frade/ munkehette. Mandeltrærnes honningduft som omslutter oss så vidunderlig mykt. Musikken fra summende bier som fråtser i pollen. I dette er rike habitatet trenger ingen å kjøre rundt med bikuber til utleie slik man gjør i de økologisk katastrofale monokulturlandskapene. Her lever alt i vidunderlig samspill. De alltid tilstedeværende små gransangerne kvitrer så ivrig. Skjønt det ikke er et eneste grantre noe sted. Men så heter de da felosa-comum på portugisisk. Det betyr vel noe sånt som alminnelig sanger. Vi finner sitrustrær med søte, modne frukter på forlatte jordbruksområder. Smaker, lukter, lytter, ser og føler. Tar inn med alle sanser. I naturen er jeg i eventyret. Som dedikert naturelsker, elsker jeg eventyr og sagn. Natur og eventyr hører sammen. Naturen er et eventyr, og eventyret finner vi i naturen.  

Kjenner dere sagnet om da mandeltrærne kom til Algarve? Det var på den tiden da araberne hadde herredømmet over den iberiske halvøy. De som har etterlatt oss de mest vidunderlige byggverk her. Den vakre arabiske prinsen Jamil var på erobringsferd nordover. Helt til Danmark hvor han kastet sine øyne på den yngste prinsessen, Gilda. Hun hadde langt, blondt hår og blå øyne. Følelsene ble gjengjeldt, til tross for at han tilhørte erobrerne. Hun fra et kaldt land med snø. Han opprinnelig fra Afrikas stekende sandørken. Som oss norske pensjonister, fant de ut at det beste stedet å bo, måtte være et sted med fravær av snø og kulde. Og uten for mye stekende varme. Altså Al-Gharb. Ta meg til dette paradiset, ba Gilda. Og med hundre soldater til beskyttelse dro de gjennom et Europa i krig langs en sikker rute. Etter ti måneder nådde de paradiset Al-Gharb og bosatte seg i maurerfamiliens utsøkte palass.

Gilda ble satt ut av Al-Gharbs skjønnhet og behagelige klima. Kjærligheten blomstret, og fire barn kom til verden. Gilda elsket synet av det turkise havet og å leke med barna på stranden. Men da hun ble gravid for femte gang, sank hun hen i en dyp depresjon. Det kom for en dag at hun, til tross for at hun elsket paradiset Al-Gharb, likevel savnet synet av snø. Prins Jamil visste ikke hva han skulle finne på for å få sin elskede hustru glad igjen, så han dro på en ridetur for å tenke. Underveis kom han over en fattig mann som drev og grov i et område med trær dekket av hvite blomster.

  • Gode mann, hva er dette?
  • Mandeltrær, min herre. De blomstrer slik hver vår før kronbladene dekker bakken og mandlene vokser frem.
  • Så det er fra slike trær vi får mandler. Har du et levebrød av dette?
  • Å, nei, herre. Jeg har tolv barn, men aldri nok mat på bordet.

Prinsen grep muligheten som både ville hjelpe ham og den fattige mandeldyrkeren. Mot rikelig betaling ble det gjort avtale om å plante tusen mandeltrær i maurerpalassets bakhage. All hjelp som trengte å hyres inn, skulle bekostes av prinsen. Hele prosessen skulle foregå i dypeste hemmelighet.

Gilda fødte sitt femte barn. Fortsatt uten å ha funnet tilbake til gleden. Men nå var atter våren kommet til Al-Gharb, og prins Jamil tok henne meg seg til palassets vinduer. Alt man kunne se der ute var hvitt. Helt dekket av mandeltrærnes overdådige blomstring.

  • Se, min kjære!
  • Åh, min Gud! Snø!
  • Nei, min elskede, mandelblomster. Fra nå av vil du hver eneste vår oppleve dette miraklet. Alt du ser vil være hvitt som snø. Jeg har bragt snøen til deg.

Etter dette kom gleden tilbake til Gilda som nå opplevde å ha det beste fra to verdener. Al-Gharbs herlige klima med strender og hav, og synet av et hav av snø representert ved mandeltrærnes blomstring.

Siden den gang har mandeltrærne (as amendoeiras) blomstret til glede for oss alle som nyter vinter og vår i vårt elskede Algarve. Forhåpentligvis levde Jamil og Gilda lykkelig sammen til sine dagers ende. Om de rakk det før de kristne kom og kastet ut alle maurerne. Og vi som lever her nå, kan nyte vårens vakreste eventyr vel vitende om at både språk og arkitektur og kanskje også dette blomstrende mirakel, kan vi takke maurerne for.

Ta imot med alle sanser og nyt denne beste tiden på året! Nå skjer det undre hver eneste dag.

23 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag fire

En nydelig avslutning som til fulle viser portugisernes raushet og vennlighet

Det er ikke noe som heter å ta feil av veien, verken når man går eller kjører. Vi snakker om å legge inn noen ekstra opplevelser. Lederbilen har kluss med strøm og villfarne GPS’er, så vi får en flott rundtur i solfylt kulturlandskap på vår (om)vei mot Alqueva-demningen. Sjøen møter oss vakkert der den hviler som et stille hav og speiler blå himmel og sol. Hadde vi vært uvitende om dens tilblivelse, ville vi bare registrert den som et storslagent innslag i landskapet. Det er den jo også, men dog så mye mer. På godt og vondt. Barregem do Alqueva står som et imponerende monument over fremragende ingeniør- og byggekunst. For gigantisk til at det er mulig å yte den rettferdighet på bilder. Når det annonseres om utslipp av vannmasser, er det fullstendig trafikkaos her. Et helt vanvittig skue når enorme vannmengder skal få slippe ut av like enorme damporter. Ikke rart det er en magnet på folkemassene.

En gigantisk tekst står i silhuett mot vannet: ”ON A CLEAR DAY YOU CAN SEE FOREVER”.  Et flott skilt med en, muligens ufrivillig, svært komisk tekst.

Ferden sørover i østre Alentejo går gjennom et stadig mer kupert landskap. Vi entrer oss tvers gjennom Mouras bygater og rundt alle hushjørner. Følger N265 til Mina de Sāo Domingos. Det nedlagte gruveområdet med de fantastiske fargene. Like vakkert som dets historie er sørgelig og viktig å ikke glemme. Gruvearbeiderne og deres familier som bodde i hus uten vinduer for å holde seg vant til mørket i gruvene. Som døde for fote av de giftige mineralene de daglig ble utsatt for. Hvor jorda og det som skulle vokse i den, ble forgiftet. Hvor de som høstet overskuddet av mineralrikdommene bodde i trygg sikkerhet for enhver skadevirkning. Hundrevis av arbeideres liv ble ofret for de engelske eiernes skyld. Når overskuddet ikke lenger ble ansett som høyt nok, ble gruvene lagt ned. Arbeiderne som ennå levde, satt igjen med sine familier og elendige hus. Uten arbeid, og med en forgiftet jord.

Landskapet i sørvestlige Alentejo faller mange i smak. Frodig og fargerikt bølger kulturlandskapet seg bortover i bakkedal. Vidstrakt og åpent. Olivenlunder, vinmarker og mandeltrær på rekke og rad. Korkeik på grønne enger og beitende dyreflokker. Så blidt og fredfullt. Absolutt vakkert, men jeg begeistres mer over variert topografi og vill natur. Slik vi har i Algarve. Og slik Alentejo også byr på i østlige områder. Naturen blir stadig flottere desto mer vi nærmer oss Algarve. Topp på topp med dype daler imellom. Igjen en uendelighet av turmuligheter jeg bare drømmer om å utforske.

Bobilene trer seg ned den bratte, smale veien til Pomarāo. Helt ned til bredden av grenseelven Guadiana hvor det er god plass til mange bobiler. Jeg kan ikke annet enn beundre de åtte sjåførene. Erfarne Leif som leder første konvoi, og min Jan som leder andre. Begge med bred erfaring som yrkessjåfører. Det ble bestemt at vi skulle ha to konvoier av hensyn til andre bilister. Vi tar stor plass på veien, og det er viktig å vise hensyn. Samtidig er det en del utfordrende veier. Smale, humpete og svingete. Må si jeg er sjeleglad for at jeg kan nyte ferden fra passasjersetet.

Velkommen til Spania, sier mobilen før dekningen blir ubrukelig. Spania ligger så nær på den andre siden av elva med sine vindmøller tett i tett på alle fjelltopper. Pomarão er bare en liten landsby, og var tidligere utskipningshavn for Mino de São Domingo. Guadiana har vært den viktigste ferdselsåren her gjennom mange århundrer. Jeg antar at det var en ganske annen liv og røre her ennå mens gruvedriften bestod, og malmen ble skipet ut her. Nå er det stille her. En bratt fjellvegg stiger opp fra Rio Guadiana. Noen få hus klamrer seg fast i bergveggen, bundet til hverandre og til omverdenen med en smal, slyngende vei. Flommerker vises på hus høyt oppe. Hele byen ble tatt av flom i 1876 og deretter rekonstruert, men merkene viser senere flomskader som forekom helt til Alquevademningen ble bygd.

Jeg hopper av vår KaràJan oppe i bakken ved Restaurante «A Maria» og stikker inn og spør om de kan tenke seg å lage middag til fjorten personer i kveld. Visst kan de det! Det er bare å komme klokka sju.

Det er stekende varmt ute, og Ludo og jeg får oss en nødvendig, men litt for varm tur oppgjennom den lyngkledde åsen før vi slår oss sammen med resten av gjengen og slapper av ute i solen.

Maria og José sitt lille lokale er bare for oss i kveld. Langbordet står klart. Mugger med rødvin og hvitvin bæres inn. Flasker med Sagres til øldrikkerne. Så kommer den hjemmelagete maten fra Marias «cozinha traditional». Store fat med herlig salat. Fat på fat med sprøstekt batatas fritas og nydelig krydret ris/arroz. Likeså fat på fat med ulike kjøttretter av svin og okse. Mørt, krydret og saftig. Selv om jeg ikke spiser kjøtt, ser jeg at dette er vel tilberedt mat. Og superlativene flommer rundt bordet. Et par av oss velger omelett fremfor kjøtt, men selv har jeg lagt under med proteinrik mat på forhånd og nyter gladelig bare poteter, ris og salat. Og rødvin, så klart. Vertskapet stråler mens de ustoppelig bærer inn mer mat. Folk spiser til de nesten sprekker. Skal vi virkelig ikke ha mer? Det er fortsatt mye mat igjen om vi vil ha. For en gjestfrihet, for en raushet!

Så er det Irish Coffee tid. En ukjent drikk for vertskapet som Leif lærte dem å lage ved en tidligere anledning. Whisky hadde de, og kaffe og sukker. Men ikke krem. Men Leif er ikke blant de rådløse. Det var desserter i disken. En «pudim de nata» gjorde susen. Leif klasket den bestemt på toppen av kaffedrikken og vertskapet holdt å le seg i hjel. Det var den gang. Nå har de krem på boks og tilbereder Irish Coffee’er på løpende bånd med løssluppen bruk av whisky.

For en kveld! For noen mennesker! Så glad jeg er for at jeg med mitt begrensete portugisiske ordforråd dog er i stand til å fullrose dem på deres eget språk for alt de har stelt i stand for oss. Skjønt, det er ingen tvil om folks begeistring. Kroppsspråket er overtydelig.

Vi rusler ned bakkene til våre mobile hjem ved elvebredden. Kler på oss vintertøy og tenner konglebål. Har for mye glede og begeistring i kroppene våre til bare å avslutte kvelden så tidlig. Vår siste kveld sammen før vi drar hjem til campen eller finner på noe annet. Nå er det opp til hver enkelt. Varm gløgg og annen drikke nytes i det stille mørket under en gigantisk stjernehimmel og en lysende fullmåne.

Praten går, og vi kan nok være uenige om mangt og meget. Men noe er det enstemmig enighet om. Det gode liv leves aller best her i Portugal. Og vi bare elsker portugiserne. De er et vidunderlig folkeferd.

Femte dag er hjemvei. Nærmest en parademarsj gjennom det østlige Alentejo og Algarve med det vidunderlige, ville landskapet. Variasjonene i vegetasjonen er uendelig. Grønt, brunt, terrakotta og nydelige pastellfarger. Isgrønt lav på gamle trær og rosa skyer av mandeltrær i blomst innimellom.

Ja, vi elsker dette landet.

22 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag tre

Sterke inntrykk

Og ferden går sørøstover til middelalderlandsbyen Monsaraz. Landsbyen og borgen som verner den, ligger på landskapets høyeste topp med god utsikt til den dype Guadianadalen og elven Guadiana som er grensen mellom Spania og Portugal her i sør. Landsbyen troner også på toppen av listen over Portugals syv underverker. Åssiden som strekker seg opp mot borgen, er dekket av buskene til den store solrosen cistus ladanifer. Ennå bare i begynnelsen av sin blomstring, men ganske snart vil det se ut som om åssidene er dekket av store, hvite snøflak. Så er det da også denne vakre blomsten som har gitt byen sitt navn. Monsaraz kommer av Xarez/Xerez som er en iberisk transkripsjon av sharish, det arabiske navnet på disse nydelige, eviggrønne halvbuskene.

Det er funnet spor av bosettinger her fra neolittisk tid med flere, ennå bevarte megalittiske monumenter. Ikke ulikt Stonehenge. Den unike geografiske beliggenheten med utsikt til alle verdenshjørner, har spilt en viktig strategisk rolle i dette området helt siden pre-historisk tid. Monsaraz, som de fleste betydningsfulle steder i Sør-Portugal, vært på manges hender. Romere, vestgotere, maurere, spanjoler og portugisere om hverandre.

Det er ganske spesielt å rusle i disse nydelige, brolagte gatene hvor mennesker før oss har trasket i mange århundrer mellom de små beskyttede husene. Og rent magisk å stå høyt oppe på et sted med så sterk og dramatisk historie og skue i alle himmelretninger utover det enorme åpne landskapet. Langt, langt der nede ser vi Europas største, kunstige innsjø. Grenseelven Guadiana demmet opp av Barragem do Alqueva.

Alle disse toppene med borger på. De forteller historiene om menneskers evige maktkamp. Krig vs. redsel. Maktsyk griskhet vs. trygghet. Kjærlighet vs. hat. Slik har det alltid vært. Og slik er det i verden ennå. Skal da aldri mennesker kunne leve i fred?

Fra vandring prehistorisk og middelalder tid, settes kursen mot landsbyen Luz og dens dramatiske historie i moderne tid. Siden jeg er inne i en periode med insomnia, overlater jeg til mine medreisende å oppleve historien til Luz, mens jeg  gjør et fåfengt forsøk på å få litt søvn. Historien sitter uansett i kroppen ennå. Den gjorde et meget sterkt inntrykk på meg da vi besøkte stedet for seks år siden, så jeg gjengir her det jeg skrev den gang:

”Hver dag kunne jeg høste grønnsaker og frukt. Sommer som vinter. Jeg hadde epler, appelsiner, nespera (japansk mispel) og villplommer. Alt vi ønsket oss av frukt. Det var nok til barn og barnebarn og naboer. Ingen trengte å betale. Alle kunne bare ta det de ville. Hvorfor skulle de det? Det var nok til alle. Hvor skal vi få frukt og grønnsaker fra nå? Handle dyrt på markedet? Jeg er syttito år. Planter jeg et tre nå rekker jeg ikke å høste av det før jeg er død.” (sitat eldre innbygger i Luz, fra filmen)

Vi sitter i museet i Aldeia da Luz og ser den gripende dokumentarfilmen om flyttingen av en hel landsby. Selve muséet er et elegant lite arkitektonisk mesterverk tegnet av Pedro Pacheco og Marie Clément. Historien om flyttingen av Aldeia da Luz formidles godt her. Den opprinnelige landsbyen lå under det som skulle bli vannlinjen i den nye innsjøen, og det ble vedtatt å bygge en ny, nærmest identisk landsby litt høyere opp, noen få kilometer unna. Den store flyttingen ble fullført i løpet av sommeren 2002. Innbyggerne fikk mer moderne hus og kunne ta meg seg husdyr, innbo og løsøre. Hager og grønnsaksparseller og frukttrær gikk tapt. Likeså mye av identiteten, særlig for de eldre. Dokumentarfilmen gir en gripende skildring av følelsene knyttet til dette å skulle forlate sine hjem og være vitne til at de forsvinner. De fleste var født og oppvokst her og hadde sterke følelser for husene som far eller bestefar eller de selv hadde bygd. For hagen og blomstene. For alle små steder og plasser fulle av minner fra et langt og stedbundet liv. Nå skulle alt dette legges under vann. En ny identisk kirke ble bygget. Den gamle ble knust så ikke kirketårnet skulle hindre båttrafikk. Alle døde ble gravd opp. En lang marsj av Luz´ innbyggere bar sakte kistene med sine døde de få kilometerne oppover til den nye kirkegården ledsaget av både gråt og sang mens busslaster med nysgjerrige tilskuere bivånet deres tøffe prosess.

Kan tenke meg at flyktninger som forlater krigens redsler, kjenner på noen av de samme følelsene. Dog med redsel i tillegg.

Vi som kommer fra regnland, gleder oss over solen. De som lever av å dyrke, savner regnet. Tørken er et stort problem. Og det er en del av forklaringen på det store antallet demninger og kunstige innsjøer.

Barragem do Alqueva var et omstridt gigantprosjekt initiert av like omstridte Salazar allerede på femtitallet.  Det idealistiske formålet er først og fremst å sikre vanningsmuligheter til det viktige landbruket i Alentejoregionen og å opprettholde produksjonen. Dernest å produsere energi uten å forurense. I tillegg skulle den hindre fremtidige flomkatastrofer som elven Guidiana hadde forårsaket en rekke ganger. I utgangspunktet ideelle formål. Europas største kunstige innsjø med en overflate på tohundreogfemti km2, skal kunne holde regionen med vann gjennom tre år med fullstendig tørke. Den gigantiske demningen stod ferdig i 2002. Da lukket man damportene, og oppfyllingen med vann fra Guadiana startet. I 2010 var gigantdammen ferdig oppfylt.

Den nye landsbyen Luz virker stille og død. Steril. Sjøen ser flott ut der den ligger enorm og speilblank. En liten øy med noen få pinjetrær stikker opp av vannet. En gang var den en ås hvor landsbyen Luz lå ved dens fot. Her skulle det vært mye turisme og aktivitet. Det skulle komme en rekke positive sideeffekter av dette prosjektet. Det har visstnok ikke gått helt som forventet. Det er nok vunnet vannreservoar, flomhindring og energi. Men en rekke prehistoriske fornminner er tapt. Likeså et romansk fort. Habitatet til sjeldne og truede dyrearter som ørner, glenter, villsvin og iberisk gaupe, er ødelagt.

”Jeg tenker sånn på alle dyrene som druknet. Alle harene og kaninene og de andre dyrene. Jeg ville ikke stå og se på hva som skjedde. Men jeg kunne ikke la være heller. Hver dag går jeg en tur og står og ser utover vannet og tenker på dyrene som led. Og gråter. Det var en stork med unger som stod oppå redet sitt. Hun stod der mens vannet steg. Hva skulle hun gjøre? Hun måtte velge mellom å forlate ungene sine eller å drukne selv også.

Jeg vil ikke, men kan ikke la være å ta den daglige turen hit. Og da må jeg gråte.”

(sitat eldre innbygger i Luz, fra filmen).

Det har aldri sluppet taket i meg dette. Hardt for menneskene, men de var forberedte. Alle de stakkars dyrene visste ikke hvilken skjebne som kom til å ramme dem. Så sannelig er det til å gråte over hvordan vi mennesker tar oss til rette på bekostning av naturen og dyrene.

21 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag to

Alentejo kalles ikke uten grunn Portugals brødkurv. Vi kjører nordover gjennom et gigantisk matfat. Her produseres frukt, grønnsaker og nøtter. Poteter og ris. Kjøtt av får, gris, geiter og kveg. Samt kylling, kalkuner og gjess. Fisk og sjømat. Og her er store vinmarker og adegaer hvor man kan smake og kjøpe gode viner. Adega er vingård på portugisisk, mens det heter bodega i Spania. Hadde vært litt artig om det fulgte alfabetet østover, cedega i Frankrike og dedega i Italia osv., men det gjør det nok ikke. Vel, vi passerer ikke bare vinmarker og adegaer. Vi kjører også gjennom store områder som bærer preg av monokulturelt landbruk. Med alle de konsekvenser dette medfører med bruk av plantepesticider, tap av insekter, erosjon og vannmangel. Heldigvis kjører vi også gjennom store områder med korkeik, sobreiros. Kork, cortiça, er et fabelaktig materiale med uendelige bruksmuligheter. De store, vakre trærne med de vide kronene av krøllete greiner og vintergrønne blader, demper solsteiken og hindrer jorderosjon. Under trærne er markene grønne og gir saftig beite og lindrende skygge for lodne røde kyr, sandfargete og brune geiter og får, samt de fete svartgrisene som koser seg med alle eikenøttene. Dyrene gir tilbake i form av gjødsel. Dette gjør godt å se. Det er et vakkert skue.

Ferden går langs N263 til Aljustrel hvor vi tar N2 videre nordover. Passerer Ferreira, Odivelas, Torrão og så N380 gjennom den lille landsbyen Pomarinho. Bobilene får akkurat så vidt plass i de smale gatene. Portugisere som skal motsatt vei venter til alle har passert. Ser for meg en slik konvoi gjennom norske smale gater. Ville vel blitt tuting og hissighet over en lav sko. Men portugiserne? De smiler strålende og vinker begeistret til oss. Så erketypisk portugisisk. Laidback og avslappet. Har det ikke travelt. Blide, vennlige og imøtekommende. Er det rart de går rett i hjertet på oss?

Så er vi fremme ved parkeringen i Valverde i Évora-regionen og klare for dagens første store opplevelse. Anta grande do Zambujeiro. Et megalittisk gravkammer bygd i to faser i det fjerde årtusen f.v.t., altså neolittisk tid/yngre steinalder. Det er en nydelig spasertur på halvannen kilometer frem til gravkammeret som følger en gammel romersk trasé mellom Évora og Merida, Militário da Mitra. På veien passerer vi en bauta som markerer avstanden på sju miles fra Évora. Landskapet rundt er så nydelig som det bare kan være i Alentejo. Majestetiske, skulpturelle korkeiker, grønne enger, kappgjøksyre i skinnende gul blomstring, eldgamle oliventrær med enorme steiner rundt og fredelig gressende kyr.

Det er med ærefrykt man beskuer gravkammeret med kolossale granittsteinene som mennesker altså har vært i stand til å flytte på og reise opp her. I den første fasen ble de døde begravet sammen med enkle offergaver som flintsteiner og slipte steinøkser. Men vet ikke hvor mange som ble gravlagt her i denne perioden. I neste periode er det mer forseggjort med steinplater under de døde og inngraverte skifersteinsplater på de dødes bryst. Anslagsvis er hundre personer gravlagt her i denne siste fasen.

Endepunktet for dagen er Divor-demningen De andre drar i forveien, mens Jan og jeg finner en Pingo Doce og handler reker og brød til kveldens fellesmåltid, camarōes piri-piri. Vi følger Rota dos Sabores, smaksruten, på smale veier gjennom kulturlandskapet med kveg, får og storker i hopetall. Forbi Arraiolos, gjennom korkskog og over demningen. Så er vi der vi skal være. Åtte bobiler får faktisk plass her midt i naturen, like ved vannet. Reker renses og tilberedes mens kvelden kryper innpå og senker temperaturen raskt. Vi rekker akkurat å nyte den deilige maten, før vi bare må inn og iføre oss kveldsmunduren; varme ullklær. Så er det hygge rundt bålet. Alle har sanket furukongler hjemme på campen. De dufter så nydelig i flammene. Her sitter vi i mørket og bare koser oss i naturens ro. Bare Ludo forstyrrer. Han er blitt så bortskjemt av mange at han blitt en skikkelig tiggerhund. Sniker seg rundt til alle og hopper inn i åpne bobiler for å sjekke om det er noe godt å få. Plasserer ham inne vår KaràJan, men da bjeffer han som en gal. Etter litt inntrengende samtale godtar han omsider å ligge i ro inne uten bråk. Litt fornærmet er han nok, men det får stå sin prøve.

Etter en stille natt kommer den nye dagen med nok en betagende soloppgang. Ender flyr lavt og snadrende over vannet. En stork klaprer med nebbet i en tretopp like ved. Og fjorten mennesker og åtte hunder i åtte bobiler er klare for nye eventyr.

20 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag én

I disse koronatider finnes det vel ikke en tryggere måte å reise på enn med bobil. Som vel forstått av mine betraktninger om vårt vinterliv i Algarve, er jeg nokså alene blant nordmennene når det gjelder turvandring. Jeg kommer meg både hit og dit og opplever masse. Min samboer og de få andre norske parene på campen koser seg på stedet og har det fint. Dog blir det etter hvert litt ensformig når man lever såpass restriktivt som vi gjør. Utferdslengselen har vokst i gjengen, og det er tid for å la lengslene innfris.

Vi er så heldige at det paret som har lengst fartstid her, planlegger tur for oss alle. Arven har de videreført fra en annen nordmenn som i sin tid reiste rundt og kartla en rekke av de mange demningene her. Portugal er, om ikke de tusen sjøers land, så i hvert fall de tusen demningers land. Så vidt vites har de vel Europas største areal av oppdemmet vann. Dette er først og fremst gjort for å sikre vannforsyning til landbruket i et stadig tørrere klima. Som i Norge, har utbyggingen også rammet flora og fauna, og er ikke skjedd uten motstand. I visse områder har det rammet folk og bosettinger hardt, noe vi skal se på i løpet av denne turen. Demning heter «barragem» på portugisisk og uttales barrasheng. Med trykk på andre stavelse. Dobbel r i ord skal alltid uttales med skarring, slik r først i ord også skal.

På vei nordover gjennom Algarve

Fredag morgen legger åtte bobiler ut fra Parque Campismo i Olhão. Godt forberedt med velfylte kjøleskap og frysere, fulle vanntanker og tømte toaletter. Vi er fjorten mennesker med fersk, negativ koronatest og åtte hunder uten test. Åtte hunder? Vi er ikke kommet lenger en til parkeringen ved N125 hvor vi samles etter dieselfylling, før vi hører en bergensk stemme i walkie-talkiene: «Eg finner ikkje Dùfa, hon må ha stukket av. Vi må tilbake på Campen og lete! Hon har aldri gjort noe sånt før, det må være fordi hon har løpetid! Nei, vent! Der e hon! Kor var du gjemte deg hen da, Dùfa?»

Det blir allmenn latter. Stor bobil og små hunder. Vi har lykkeligvis en mindre bobil og stor hund. Det kan være en fordel til tider! Det blir unektelig noe Glum’sk over det hele når så mange skal på felles tur. For dem som er så gamle at de husker de kjempeartige radiohørespillene om familien Glum. Selv utgjør jeg en hel Glum-familie alene, og har til min samboers store oppgitthet sprunget rundt meg selv og pakket og organisert i tre dager nå. Men sånn må det være når hodet er kaos og mye skal huskes. Det er faktisk litt mer enn han tror.

I god stemning og nydelig vær går turen nordover langs IC1. Veien som jeg har lært meg nå, jfr. forrige reisebrev. Vi passerer avkjøringen til Sāo Marcos da Serra. Fortsetter gjennom Algarves kuperte landskap. Det er så fascinerende med denne uendeligheten av relativt lave, pyramidelignende topper med ulik vegetasjon, og alle de frodige dalene imellom. Det sitrer inni meg når jeg ser alle fotturmulighetene man har her.

På vei gjennom Vale da Cegonha

Vi fortsetter nordover i retning Ourique. Denne delen av Alentejo er som å tre inn i en gigantisk, flombelyst uendelighet. Så vidstrakt og åpen. Kulturlandskapet bølger seg mykt bortover mot horisonten. Oliventrær, korkeik, får og kveg. Og ikke å forglemme svartgrisene. Porco preto alentejano. De lever sitt liv temmelig fritt utendørs i et flott samspill med korkeikene. Beiter rundt trærne og spiser eikenøttene som gir kjøttet en god smak. Takker trærne for maten ved å bidra med gjødsel så trærne får jevn og god næringstilførsel. Vi følger Vale da Cegonha, Storkedalen, frem til dagens reisemål, Barragem do Monte da Rocha. Storkedalen bærer sitt navn med rette. Her er bebodde storkereir på toppen av hver eneste stolpe.

Så er vi fremme ved det vi oss imellom kaller «Grisen». Navnet er gitt nettopp på grunn av svartgrisene som pleide å rusle fritt rundt her. Nå er de like i nærheten, men i inngjerdede områder. Vi parkerer i en sirkel på den store plassen ved demningen. Ut med stoler og bord og «ankerdram» og nummerkubb. En tur må det også bli med alle hundene. Ooopps – de farlige furuprosjesjonlarvene har begynt å komme ned fra trærne her. Rett vi grusveien ser jeg klaser med «spindelvev» som yrer av de lodne larvene som jobber i en klump for å klare å grave seg ned. Så skal de forpuppe seg for senere å fly ut som ferdige furuprosesjonsspinnere og angripe nye furutrær. Her spinner de sine nøster og legger egg. Etter en tid kryper larvene ut og lever gjennom tre stadier i trærne og suger kraften ut av nålene før de atter danner en lang prosesjon og kryper ned på bakken. Nå gjelder det å passe på hundene.

Det spesielle med «Grisen», er at den enkle anleggsbrakken som ble satt opp da demningen ble bygd først på syttitallet, fortsatt består. Den fungerte som matstasjon for anleggsfolket. Da Barragem do Monta da Rocha stod ferdig i 1972, var bevertningen blitt så populær, at den består den dag i dag, tross sin temmelig øde beliggenhet. Et enkelt skur med gamle symaskinbord og stoler. Et aggregat og en utendørs kullgrill. Rundt omkring springer det kaklende, store perlehøns.

Serveringen er alltid hjemmelaget pommes frites, batatas fritas, og kylling eller svartgris. Samt salat. Vin, øl og evt. vann. Ikke stort å velge i. Enkelt, rimelig og nærmest eksotisk pga. beliggenheten. Det eneste nye er at vertskapet bruker masker.

Serviceviljen er muligens brukt opp for noen år og noen kilo siden. Skjønt, det er kanskje stygt å si. Tenk å orke å skrelle slike mengder poteter og skjøre dem opp og lage batatas frittas til fjorten personer sånn på strak arm! Ikke rart Maria synes hun har gjort sitt når poteter og salat er servert, og plasserer seg foran den aggregatdrevne TV’en og føler seg ferdig med sitt. Manuel serverer nygrillet kjøtt, og så er jobben gjort. Vi er som vanlig, de eneste gjester. Men det går an å lokke frem et smil på Manuel, da. Så jeg drister meg til å spørre hvor gammel han er. Vi er ganske nysgjerrige på alderen til ekteparet. Det er lett å tro at de er gamle, men de har i grunnen sett likedan ut i alle år. Korte og brede som så mange portugisiske ektepar. Sytti år, sier han. Altså rene ungdommen i forhold til flertallet av oss. Maria er neppe eldre enn ham, snarere yngre. Men man skal som kjent ikke spørre om en dames alder.

Maten kommer i rikelige mengder. Perfekt krydret, perfekt grillet, samt nydelig salat og god rødvin som uavlatelig kommer på bordet i store mugger. De fleste spiser svartgris. Selv kan jeg ikke spise gris, men kylling spiser jeg én gang i året. Kun på dette stedet. Jeg regner med at de har levd gode liv her de springer fritt omkring mellom trærne.

Stemningen stiger, og vi synger og skåler med armer i vinkel. Kvelden er ennå ung, bare halv sju. Alt for tidlig å avslutte dagen for lystige venner. Vi fortsetter med sang, musikk og latter, samt god drikke utendørs i vår bobilsirkel. Tenk å kunne ha det så fint!

Tidlig neste dag er jeg ute og nyter en praktfull soloppgang over demningen. Klokken ti starter vi i samlet rekke og fortsetter ferden mot nye opplevelser. Vi gleder oss.

19 Sāo Marcos da Serra, en ny oppdagelse

På vår forrige felles vandring havnet min medvandrer og jeg helt på avveie. Følgelig fant jeg det best å satse på en enkel og godt beskrevet turløype denne gang, Percurso do Lagoão, med utgangspunkt i Sāo Marcos da Serra. Rundt ti kilometer langs grusveier- og stier langs elva Odelouca. Grei topografisk profil, ingen bratte stigninger. Rikt fugleliv langs elvelandskapet. Altså midt i blinken for en fuglekikkermann. Vi er skjønt enige om at dette må bli bra. Enkel kjørevei er det også. Bare å følge N125 og så ta IC1 nordover helt til avkjøringen for Sāo Marcos da Serra.

Så det gjør vi. Følger N125, mener jeg. Men av en eller annen grunn befinner vi oss aldri på IC1. Plutselig er vi i Loulé hvor vi slett ikke skal være. Mye trafikk er det i de trange gatene, så det går ikke fort. Ikke vet vi helt hvor vi skal heller, før det viser seg at en av oss ikke er helt patent i magen. Da skal i hvert fall denne ene finne en kafé med toalett snarest mulig. Sånn sett er det greit med Loulé. Her er mange kaféer og alle har toalett, tror jeg. Men ikke alle har papir på toalettet. Det får jo være grenser for hva kunder kan forvente. Derimot har man moskitoer. I mengder. Det er muligens på dette toalettet de bor om vinteren, for nå har det ikke vært en moskito å se noe sted siden november.

Det er ikke sånn at vi ikke har hørt om GPS. Langt ifra. Sjåføren starter en GPS som roper ganske mye og høres ut til å snakke i munnen på seg selv. Selv konfererer jeg med onkel Google på mobilen. Vi blir sendt til høyre og venstre og hundreogåttigraders svinger før de to digitale rådgiverne relativt samstemt sender oss i feil retning. I hvert fall om idéen var å få oss på IC1. Men nordover går det da i det minste, for plutselig er vi i Salir hvor jeg har god trening i å kjøre feil på mine første turer til Monte Rocha da Pena hvor vi slett ikke skal nå. Men vi ser klippen i det fjerne. Nå går det rett vest, og før vi vet ordet av det er vi i Alte. Det er jo riktig flott. Som nevnt i reisebrev 11, er Alte en av de fire landsbyene i Algarve som står på den staselige listen Aldeias de Portugal. En sjarmerende, autentisk portugisisk landsby med litt trange, bratte gater. Verdt å se. Og nå har vi sett den selv om det ikke var hit vi skulle.

Vi har en fin kjøretur i solskinnet gjennom Algarvelandskapet. Uten å se et eneste hus med et lite serveringssted med toalett. Men lykken står den trengende bi, og plutselig er det et veikryss med en håndfull hus. Og her til lands sier det seg selv at det da også er et serveringssted der. Med toalett. Dog uten vindu og elektrisk belysning. Det er da man må si til seg selv at også blinde går på do.

Først klokken kvart på ett er endelig den halte og den blinde og den trofaste støttespiller Ludo ferdige med sine sosialantroplogiske studier av Algarves toaletter i den enklere klassen og vel fremme ved startpunktet, Campo Municipal de Futebol de São Marcos da Serra. Hvilken lettelse. Stor infotavle som viser kart over løypa. Men ingen plier og ingen løypemerkinger. Det må bli denne veien, fastslår John Elvin. Så vi vandrer resolutt opp til IC1. Ja, for der er den sannelig. Men neppe ment som en fotturløype. Trafikk, eksos og ingen stier, får oss til å snu og gå tilbake. Vi prøver andre veien. Fortsatt ingen løypemarkering å se. Et behjelpelig menneske dukker heldigvis opp og loser oss i riktig retning.

Så er det bare å følge tråkket som innimellom byr på merking og piler. Men ikke alltid. Det er anmerket at det kan være vanskelig å få krysset elven i regntiden. Det regnet masse i julen, så vi er litt spente. Men vi har intet å frykte. Det er ingen elv å se. Bare et tørt elveleie. Spennende frosker og fugler som liker dette habitatet, er følgelig heller ikke å se. Dog er det frodig og grønt med både piletrær, tamarisk og ask langs elvebredden. Varierte områder med skog og grønne enger strekker seg oppover åsene. Endel av området her er med i det økologiske restaureringsprosjektet Monchique Restora 2000 Site hvor man prøver å gjenopprette den naturlige vegetasjonen. Her og der er det store flokker med sauer og geiter. Alltid fulgt av en gjeter og et par tre hunder. Gjeterhundene er alltid så vennlige. Kommer springende og logrer og hilser på Ludo og er glade for å se en ny hund i området. Sauene er brune og lyse om hverandre og helt fantastiske med de lengste korketrekkerne av noen horn jeg har sett. Kanskje de egentlig er geiter? Bare forkledd som sau med all den ulla? Ja, det tor jeg sannnelig…

Vi passerer et lite vann med fullt av skilpadder som slapper av langs bredden. Men vi rekker bare å si «se, skilpadder!» før de hiver seg uti vannet og legger på svøm. Grusveiene strekker seg oppover. Landskapet åpner seg, og det blir stekende varmt i solen. Dvs. for meg som ikke er akklimatisert portugiser. Kulturlandskapet viser seg fra sin mest idylliske side. Åpne, vide åser så skinnende grønne. Sauene som store bomullsdotter strødd oppgjennom.  Sirlig opplagte steingjerder slynger seg bortover. Små gårdsbygninger av naturstein. Ruiner av naturstein. Små hvitkalkede bygninger med røde tak. Klessnorene hvor skjorter, dynetrekk og store underbukser vaier i vinden. Den knallblå himmelen over det hele. Kaklende høner og galende haner. Gjess og kalkuner. Hunder i alle størrelser og fasonger som kommer løpende og bjeffende forteller at vi er på deres revir. En og annen ungokse. Så rød i det grønne. Et esel kikker nysgjerrig på oss.

Så er vi igjen inne i tettere vegetasjon, nå med med eiketrær og pinjetrær. Tett, tett med cistus i alle varianter. Lavendel likeså. Jeg kan bare forestille meg hvor strålende det vil blomstre her om en måned eller to. Et perfekt område for haukeørner, sier min medvandrer. Men det er helt dødt. Det er jaktterreng overalt og det jaktes to dager i uka. Er det ørnas byttedyr som er skutt unna, eller går det med ørner når man likevel er ute i felles skytegladhet? Det er påtakelig færre fugler å observere rundt omkring kan de fleste dedikerte fuglekikkere berette. Også vi med mindre ornitologisk kompetanse merker det samme.

Etter hvert når vi sivilisasjonen igjen i landsbyen Sāo Marcos da Serra som troner på toppen av en av de mange åsene. Løypemarkeringene har sluttet å vise seg. Etter litt prøving og feiling er vi atter på rett spor. Vi får en nydelig avslutning på turen når en gjeter driver flokken sin langs elveleiet og under brua på sin vei hjemover. Her, nedenfor byen hvor elva er bred og blå på kartet, men bare et bredt spor av stein i virkeligheten. Har alle sammen bjeller på mon tro? Det er i hvert  fall en fager klang når den store flokken passerer oss under brua.

Denne gang kommer vi oss helskinnet og helt på egen hånd tilbake til bilen. Siden vi lykkeligvis fant IC1 da vi gikk i starten, byr ikke hjemturen på problemer av noe slag. IC1 og N125, og vi er hjemme i løpet av fem kvarter.

Trilho do Lagoão klarte vi på to timer og tre kvarter, tross litt feilvandring som ga oss en kilometer ekstra. Den er stipulert til å ta tre og en halv time. Så vi er da vel ikke så verst likevel.

Dette er en nydelig tur som jeg garantert kommer til å gjenta. Gleder meg allerede til å oppleve området når alt står i full blomst. Gleder meg til neste tur uansett hvor den måtte ta veien.

Det er rett og slett bare herlig å gå turer her i Algarves varierte natur- og kulturlandskap.

18 Det nye året leverer!

Det leverer en heftig stigende koronasmitte og nye restriksjoner. Sjokkpriser på strøm i Norge og vannmangel her i Portugal. Men 2022 leverer også godt håp om at Covid-19 er i ferd med å bli et mindre farlig virus, samtidig som stadig fler blir vaksinert og dermed får et mildere sykdomsforløp om de rammes. Muligens er det innebygd i virusgenene at det ikke bør utrydde alle sine vertsdyr om det selv skal overleve. Det er vel på et vis avhengig av oss. Hva vet jeg. Men det er jo en tanke. Og kanskje vil 2022 være året at flere får tanker om at vi lever i én verden hvor alt henger sammen? Det er ikke bare å tenke «skit i Norge, leve Toten» så berger man unna alle farligheter. Eller tro man kan pigge av til Mars om det blir for utrivelig her.

Uansett, januar 2022 leverer sannelig også et vær vi som elsker utendørslivet setter stor pris på. Her på campen spilles det nummerkubb på fine dager. Et spill alle liker, og alle kan delta på. Noen av oss vinner sjelden (jeg sier ikke hvem, sukk…), andre er nærmest uslåelige. Men hva gjør det. Sola skinner, vi prater og ler og har gjerne litt god drikke tilgjengelig. Folk drar på sykkelturer og moderate gåturer med eller uten hunder. Også jeg, selv om jeg foretrekker de lange turene i naturen. Men man skal jo også ha tid med samboer og venner som ikke er vandringsmenn- og kvinner. Noe tid brukes også på fysioterapi. Her i Portugal jobber faktisk denne yrkesgruppen med sine klienter. Omfattende trening siden jeg fikk hofteprotese i mai, har ikke hjulpet det minste på forsteinede muskler og muskelknuter. Her får jeg skikkelig behandling. Hardhendt og proft, men vondt skal vondt fordrive.  

Tidevannet er høyt om dagene selv om det er nymåne. Opptil tre og en halv meter. Herlig for Ludo og meg som liker å bade. Vi har vårt «hemmelige» svømmested som oppstår når det er høy flo. Her koser vi oss skikkelig på rolige dager. Min kjære og jeg kommer oss endelig på jazzen på Cantaloupe også, nesten to år siden forrige gang. Nå arrangeres konsertene koronatrygt tidligere på dagen og utendørs. Du verden for en lise det er å endelig oppleve levende musikk igjen! Attpåtil med superbatterist Marcelo Araújo. Opplevelser man før tok for gitt å kunne delta på, føles langt mer dyrebare nå. Det er fint og stemningsfullt her på havna i Olhão. Sola glitrer på havet. Culatra glimter som en stripe langt der ute. Replikaskipet Bom Successo hviler ved kaia. Måsene og skarvene som koser seg i sjøkanten. En skarv har sovnet på gelendret til landgangen fra båten. Hodet hviler så godt inn mot brystkassa. Alle fine folkene på Cantaloupe og den herlige musikken. Og et glass Margarita som ble en tradisjon sammen med jazzen i tiden før covid-æraen. Midt på lyse dagen er det fint å bruke apostlenes hester mellom Olhão sentrum og campen. Så får også Ludo være med på jazzkonsert.

Men så var det disse turløypene jeg oppdaget i nærområdet da. Og en ny, super app, «Alltrails». Mye mer å utforske. Den standhaftige fugleekspert er ennå ikke kurert for å bli med meg, så vi satser på å gå en liten tur en dag med litt halvbra vær, Percurso Cerro da Cabeça, like ovenfor Moncarapacho. Det går ikke helt bra. For det første parkerer vi der jeg synes vi skal parkere, og ikke der løypa starter. Vi følger en løype det står Moncarapacho på som jeg mener må være riktig. I hvert fall er det en merket løype. Vi finner flere løypemerkinger også, til São Miguel og til Cerro da Cabeça. Da skal vi i teorien være på rett vei. Men begge løypeanvisningene vi følger oppover fjellet, ender med et kryss, dvs. en beskjed om at løypa ikke fortsetter her. Hva søren er vitsen med å sende oss i de retningene da? Dette skal jeg utforske nærmere en dag Ludo og jeg går alene. Nå vandrer vi både litt rundt og litt opp og ned på Cerro da Cabeça før vi bestemmer oss for å følge Moncarapacho-løypa. Som plutselig slutter å ha markeringer. Vi passerer både det fantastiske olivenoljeprodusentstedet Monte Rosa og selve Moncarapacho før jeg gir det tvilsomme råd å følge løypa mot Sāo Miguel.  Jeg er overbevist om at det vil være en sti som tar av rett nordover og fører opp til dit vi har parkert. Vel, etter å ha gått ganske langt og bratt oppover og basket oss inni busk og kratt både her og der, må jeg motvillig gi avkall på min overbevisning. Mitt nye lyse forslag om å klatre over noen steingarder og nettinggjerder så vi kan komme oss ned til hovedveien og gå langs vannrenna på siden av den, slår ikke an hos min medvandrer. Så vi snur. Og går og går før han stopper opp og antyder noe om vi bare kunne fått tak i en drosje. Det fikser jeg, i det minste. Man har da en samboer som, om ikke han liker å gå, er veldig glad i å kjøre bil. Snill er han også. Så min prins kommer oss til unnsetning i vår gamle Hyundai. Til stor lettelse for vår venn som er sliten etter tolv- fjorten kilometer i til dels ulendt og tidvis bratt terreng. Det viser seg at vi faktisk er atskillige kilometer unna der vi parkerte. Vel vel, ingen bombe for meg, bare nok en morsom erfaring. Nok en gang får min medvandrer et foredrag fra min kjære om at ingen orker å gå tur mer enn én gang med meg så det er bare å sette grenser. Og jeg får beskjed om ikke å ødelegge folk. Men vår kjære venn er slett ingen pingle. På kvelden kommer en melding om at han absolutt ikke laster meg for at vi kom så ut av kurs. Det var virkelig manglende løypemarkering. Og stor skam at vi gikk glipp av utsikten fra toppen av Cerro da Cabeça. Så selvfølgelig skal vi opp hit igjen. Helt til toppen. Men dog starte fra det som er merket som startpunkt. Nemlig. Det er ikke alle som gir opp av litt motstand.

Men først tar vi en lengre runde i området ved Sāo Marcos da Serra. Hvorvidt den turen bød på forviklinger kommer i neste historie.

Stay tuned!

17.  Nytt år og nye vandremuligheter

En herlig nyttårsfeiring på campen med norske, danske, franske og engelske naboer og venner er vel overstått. Med et raust oppbud av god mat og drikke. Sol og varme er tilbake, og godt er det. Nå trenger kroppen aktivitet! Det blir fort mer enn nok jul med for mye mat og drikke og stillesitting. Ludo og jeg lengter ut til natur og fysisk aktivitet. Men om ikke andre guder gjorde seg gjeldende i julen, så så i hvert fall værgudene i nåde til det uttørkede Algarve og skjenket en flom av tiltrengt nedbør i julegave. Ledsaget av kraftig vind som muligens ikke stod på Algarves ønskeliste. Men alt kan vel ikke klaffe. Gjørmet jord med sleipe stier og steiner som raser, innbyr ikke til den store turgåingen. Våt hund og våte sko tørker heller ikke så fort når luften er mettet av fuktighet. Så litt brakkesyke ble det unektelig. Men fjerde juledag skinte atter solen, og Ludobamsen og jeg dro ut for å lete etter ukjente stier. Som eventuelle stier i terrenget opp til vår nærmeste fjelltopp, São Miguel. Hittil har jeg bare sett en merket løype som følger den asfalterte bilveien. Nå var det ikke jaktdag, som er torsdager, søndager og helligdager. Ergo, en utmerket dag til å utforske naturen i et jaktterreng.

Ny tursti oppdaget

Jeg parkerer i veikanten like før tettstedet Pereira. Og sannelig er det ikke en merket sti her hvor det står Moncarapacho! Jeg minnes tiden før vi hadde bil, og før jeg hadde kjennskap til det fantastiske nettet av merkede turstier her i Algarve. Da trasket jeg i sikksakk opp gjennom åsene her med Ludo. I fortvilte forsøk på å kunne vandre uten å gå på bilvei. Det var sannelig ikke lett. Fulgte jeg en sti, viste det seg å være et dyretråkk, og jeg havnet inni en busk med en «gjennomgang» på tretti centimeters høyde. Gikk jeg rett over markene, havnet jeg rett i gjerder med sinte hunder bak, eller måtte klatre over ymse murer eller brøyte meg gjennom tornekratt. Det var i et slikt forsøk på å gå til Moncarapacho uten å berøre bilveier, at jeg ble borte i åtte timer og kom hjem lenge etter mørkets frembrudd til en redd, og nok litt oppbragt samboer og ditto venner på campen og måtte love på tro og ære å aldri mer være så lenge ute. Samt å holde mine underrettet om hvor jeg er til enhver tid. Selv var jeg strålende fornøyd etter en lang og fin turdag. Underveis ble jeg kjent med noen nydelige portugisere som er blitt mine venner for livet. Jeg traff koselige gjetere som stolt viste meg at geitene deres kunne klatre i trær. Og jeg glemmer aldri den lille bondekona som fikk fullstendig latterkrampe da jeg spurte om veien til Moncarapacho. Jeg var kommet langt nord for byen og var helt på villspor! Men jeg kom faktisk frem til Moncarapacho til slutt. Riktignok ikke før halv fire på ettermiddagen. Men dog. Og jeg prøvde å ta en snarvei tilbake, men det var ikke så lett uten retningssans og med en utladet mobil. Så det ble litt sent og veldig mørkt før jeg var hjemme. Med gode minner og vennskap for livet.

Nå skal jeg ikke til Moncarapacho. Faktisk ikke til São Miguel heller, finner jeg ut. For der, på andre siden av veien på toppen av en ås, er den gamle møllen som jeg har sett så mange ganger fra bilvinduet. Dit vil jeg. Jeg er flink pike og sender link med parkeringsposisjonen til samboeren, samt bilde av åsen med mølla, før Ludo og jeg legger i vei. Fint vær er det. Sol og varmt. Jeg ser ikke etter en sti sånn med det første. Vi labber over jordene og klatrer over den ene steingarden etter den andre. Den uttørkede jorda har ikke klart å ta unna regnet, og skoene blir tyngre for hvert skritt som går. Den blaute jorda er som sement iblandet festemiddel. Tar det som ekstra trening og legger i vei oppover åsen. På avstand ser det ut som om det kan være noen slags stier oppover. Det er tross alt merket som jaktterreng. Flotte murer som terrasserer terrenget, er det hele veien. Men ingen stier. Bare kratt. Veldig tett kratt. Så mange busker med torner! For ikke å snakke om villaspargesen, de er som nåleputer. Jeg klatrer på alle fire over steiner og håper på en ny sti bak hver en busk jeg forserer. Men den gang ei. Til slutt innser jeg at jeg må tenke og ikke bare handle. Det er virkelig ikke fremkommelig her. Men det er strømstolper og kabler opp til toppen på nordsida. De er reist en gang, og de må ettersees. Følgelig bør det være en form for, om ikke annet, en traktorvei til toppen. Jeg kravler meg ned åssida igjen. Dels på alle fire i de verste områdene mens Ludo ser forundret på meg. Trofaste vennen min som følge meg i tykt og tynt uansett hva jeg finner på. Vi labber rundt åsen over de våte og gjørmete markene til vi kommer dit strømstolpene er. Skulle du sett! En bred grusvei fører til toppen, og vi er der på ti minutter! Så enkelt. Normalt følger jeg visst mottoet «hvorfor gjøre ting enkelt når det kan gjøres militært» som min tidligere yrkesmilitære bror pleier å si.

Den gamle møllen er et nydelig lite byggverk som går over flere plan. Faktisk riktig lekker inne med en spesiell vindeltrapp og interessante konstruksjoner. Muligens bor noen her til tider, puter og remedier kan tyde på det. Den ene døra har solid hengelås, men døra jeg går inn, går jeg over. Dvs, den er slått inn og ligger flatt innover gulvet.  Ikke fordi jeg ER fornuftig, men fordi jeg har lovet å være det, lar jeg være å gå opp den spesielle vindeltrappa uten rekkverk. Jeg kan utforske mer en gang jeg ikke er alene. Utsikten er flott til alle kanter. Jeg ser mastene på São Miguel i det fjerne, og innser at jeg likevel skal finne veien dit også nå. Ludo leder an. Han er veldig flink til å finne veien tilbake. Ned grusveien og over våte marker igjen til vi faktisk treffer på en fin grusvei. Og Eureka! Et skilt hvor det står São Miguel. Vi passeres av én bil, og passerer selv et og annet hus og en del bjeffende hunder. Liker meg ikke helt når en varebil med to menn stopper og rygger tilbake, stopper igjen og vinker til meg. Håper at snille Ludo akkurat nå ser veldig farlig ut. Men jeg vinker nå blidt tilbake, og de kjører heldigvis videre. Ludo og jeg går og går. Synes retningen er mystisk. Det går jo aldri oppover! Og mens man sett fra Olhão kan oppleve São Miguel som én topp, ser jeg her fra nordøstsiden at det på en måte er tre topper som ligger ganske tett.

Endelig finner jeg en løypemerking som peker oppover. Etter hvert dukker nye skilt opp og viser en løype som heter Trilho das Àguias. Ørneløypa. Det kan nok passe. Ifølge vår alles fugleekspert, er det gode sjanser for å se Bonelli’s eagles her, haukeugler. Mens jeg lenge har befunnet meg i et hyggelig kulturlandskap, går ørnestien oppover og inn i ganske tett vegetasjon. Det er skikkelig deilig, for solen steker så jeg holder på å koke over. Her er det svalt og godt og en helt vanvittig intens fuglesang. Jeg savner å høre min venns kjappe artsbestemmelse ut ifra lyder, konturer og atferd. Selv oppfatter jeg bare fuglene som større eller mindre flyvende klumper, men sangen nyter jeg til fulle med mine perfekte høreapparat med naturprogrammet på. Plutselig glir en nydelig slange raskt over stien foran meg. Enn om man kunne bevege seg like elegant! Stien oppover er ujevn med mye stein, men heldigvis ingen løse steiner. En fin sti. Her, som oppe på Sāo Miguel, står det varselskilt om at det kan komme syklister i full fart på stien. Helt vanvittig, men jeg har selv sett dem der de fyker i vill fart ned brattura bokstavelig talt over stokk og stein. Fatter ikke verken at de tør eller at de er i stand til å holde balansen. Sāo Miguel Bikepark i Olhão driver bl.a. utlån av terrengsykler og utstyr og organiserer transport til toppene så gærningene bare kan rase nedover fjellsider både her og der. Heldigvis ingen syklister å se i dag.

Stien går oppover toppen som ligger på østsiden av Sāo Miguel. På høyre side ligger et frodig dalsøkk som skiller denne åsen og en annen åsside. På begge sider sees nydelig terrasseringer møysommelig bygd opp av steiner. Det blir etter hvert knallhardt å gå til toppen. Stadig brattere oppover før åsene løper sammen på toppen av dalen. Men det vil være for surt å gi seg. Tar det heller med ro og unner meg noen pustepauser. Kommer opp til bilveien på baksiden av fjellet og følger denne til rundkjøringen der bilveien fortsetter opp til toppen. Her går ørnestien opp til høyre. Nå er jeg så sliten at jeg nesten har lyst til å droppe idéen om å gå til toppen. Jeg skal jo tilbake også. Men kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg kommer til å ergre meg noe vanvittig i morgen om jeg gir meg nå. Så oppover går vi, Ludo og jeg. Helt til toppen. Og her ser jeg en ny mulighet. Det går en sti rett østover på den åsen der ørneløypa går opp på nordsiden. Den skal utforskes ved en annen anledning.

Vel, om det er hardt å gå oppover er det ingenting mot å gå nedover. Oppover er trening, som jeg har hevdet før, nedover er slitasje. Stien på selve Sāo Miguel er en skikkelig snublefelle, så man må gå konsentrert og forsiktig. Så fort vi har passert det lille strekket på bilveien og begynt nedstigningen til dalen, er det mye bedre å gå, selv om det er bratt. Timene har flydd av gårde. Sola står allerede i vest og stråler gyllent og får fuglene til å synge ekstra nydelig nå når de begynner på ettermiddagskonserten. Vi får en flott tur tilbake. Tre bjeffende hunder kommer etter oss. Ludo synes de er litt skumle, men når jeg stopper og prater litt med dem, begynner de bare å logre og vil gjerne slå følge med oss. Var nok bare litt selskapssyke.

Jeg roter litt på tilbakeveien også siden utgangspunktet da vi gikk mot Sāo Miguel, var fra toppen med den gamle mølla. Dit skal vi jo ikke nå, derimot skal vi finne igjen bilen. Det går litt hit og dit langs Ribeiro do Tronco. Det er mye vann etter regnet og vått både her og der. Ikke alle steder man kan krysse elva. Passerer en stor flokk nydelige geiter og en hyrde før vi endelig er tilbake til bilen i god tid før det blir mørkt. Fitbit’en døde etter femten kilometer, så vi gikk nok atskillig lenger enn det. Med sko fylt med gjørme utenpå og inni. En strålende dag hvor jeg har sett to kaniner og én slange og funnet ut at det faktisk er mange flere turmuligheter ikke så alt for langt unna der vi bor. Mer å utforske og mer å oppdage. Enda bedre blir dette døgnet når kattugla som holder til her, velger å sitte i et pinjetre ganske nær og sende ut sine vakre lokkerop. Dermed blir det en magisk time utendørs midt på natta. Jeg står rett under treet og bare nyter opplevelsen. Kan så vidt skimte ugla høyt der oppe når den flytter seg mellom greinene. Men stakkaren får bare respons fra en helt alminnelig hane nede ved Smokey Joe’s. Hver gang ugla tuter, svarer hanen. Og ugla repliserer. Men jeg har mine tvil om det noensinne vil utvikle seg til et nærmere forhold mellom de to. Skjønt hvem vet vel hva 2022 kan bringe av mirakler?

Godt nytt år fra campen.