Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.
Hvem skulle trodd det – jeg som gjør alt fort og altfor fort. Men sannelig løper ikke tiden fra meg med lynets hastighet. Til gjengjeld rekker jeg ikke å kjede meg. Skrive er det verre med. En hel måned med mange turer og opplevelser som nå må gjenoppleves ved hjelp av bilder og fri hukommelse.
Det var denne utforskingen rundt Cerro da Cabeça hvor jeg konkluderte med at alle gode ting er tre. Men er de nå egentlig det? Hvorfor ikke fire? Eller fem? Og hva med São Miguel? Jeg føler en trang til fortsatt å undersøke alle muligheter for vandring i dette området siden det bare er ti minutter unna med bil. Som tenkt så gjort. Dog går jeg alene med min Ludo, det er best å ikke trekke med andre som sjelden har min utforskertrang.
Jeg parkerer som vanlig rett før Pereiro. Nå vil jeg sjekke hvor grusveien mellom A22 og N398 fører hen. Fort gjort. Den ender blindt, men for en seende som meg, byr området uten sti på et vidunderlig blomsterhav av de duftende liljene, bocca do rio. I riktig så estetisk samspill med himmelblå storgravmyrt. En hyggelig registrering.
Storgravmyrt – vinca majorBocca do Rio – elvemmunnSage leaved cistus
Eneste vandremulighet på grusvei/sti fortsetter på den andre siden av motorveien. Med så lite vann som nå, går det fint å følge elveløpet under veien. Etter hvert er jeg inne på den løypa som kalles Moncarapacho, men som slett ikke fører til Moncarapacho. Den sjonglerer seg derimot rundt mellom og under de ovennevnte veier. Det er trafikkstøy og passeringer av hus med bjeffende hunder. Riktignok har man for det meste det vakre landskapet rundt seg, men støy er ingen favoritt på tur. Da skal det være lyden av naturens stillhet i ørene. Jeg har tross alt et eget naturprogram på høreapparatene mine som forsterker fuglesang og demper suset fra vinden.
Følger elveleiet et stykkeLitt vel trangt å krype gjennom herHer går Rio do Tronco under A22, fin sti nå som det er så tørt
Likevel ingen forgjeves tur. Jeg oppdager små veier og vakre hus og hager jeg aldri har sett før. Enkelte steder er det faktisk også langt nok unna motorveien til at jeg slipper ulydene derfra. Ser at for den som orker trafikkstøy, er det mulig å følge grusveien helt til Estoi.
Nok om det. Jeg befinner meg plutselig på sørsida av São Miguel og får anledning til å sjekke ut en rekke stier både her og på østsida. Som jeg trodde. Det ER mange stier her. Alt av natur som befinner seg rett oppom bebyggelsen er jo jaktterreng. Og jegerne trenger nok stier de også i denne tette og tornete vegetasjonen. En litt mer sensasjonell oppdagelse gjør jeg når jeg nærmer meg «the big point of surrendering or self-destruction». Der Jan måtte hente John Elvin og meg da min vandrervenn ikke maktet mer. Og tilsvarende der vi brøt oss gjennom tornekrattet da John Elvin var blitt litt sprekere. Jfr reisebrevene 18 og 25. Sånn omtrent tjuefem meter før dette kritiske punktet for min medvandrer, fortsetter denne fine grusveien som delvis følger motorveien. Vi kunne altså begge ganger gått tilbake til bilen helt greit. Ikke er det langt, og ikke er det problematisk.
Grusveien på vestesiden av A22. Man er helt ute i naturen, men trafikkstøyen er nær og tydelig, dessverre.
God kartlegging på denne turen altså. Men er ikke ferdig med Cerro da Cabeça. Det var denne stien som går videre mot toppen fra Miradouro Cerro da Cabeça. Den John Elvin blånektet å bli med på.
Følgelig parkerer jeg atter ved Pereiro og følger grusveien forbi det triste området med alle jakthundene som står i hvert sitt bur og venter på neste jaktdag. Dog har de vel mer plass å områ seg på enn den mer intelligente arten gris har i Norge. Videre langs nedsida av fjellet og så oppover og til venstre. Denne gang langs merket sti som etter hvert møter et av ovennevnte venns mange punkt med «oh no’s». Der han fryktet vi skulle angripe nok en stigning, men som faktisk var et 360 graders vendepunkt på den løypen som heter Cerro da Cabeça. (Se 5 km merke på kartet). Nå følger jeg denne opp og frem til Miradouro området og videre langs den stien som er merket som teknisk vanskelig. En helt grei sti hvor man kan beskue en gammel kalkovn og har flott utsikt østover og sørover. Litt ett kratt er det, og etter hvert stadig mer steinet og ulendt. Det blir en fordel å gå på alle fire over enkelte bratte partier oppover. Det er mange dype sprekker i berget og smale områder å plassere føttene på.
Den hvite gyvelen dufter nesten kvalmende parfymertMini-påskeliljer, narcissus bulbocodiumJettegryte eller synkehull?Synes dette fargerike berget med kjempestore agaver foran er så flottPå vei mot Cerro da Cabeça
Heldigvis har jeg ikke med speilreflekskameraet, det dingler alltid i veien der det er ulendt. Kun en enkel rumpetaske hvor jeg greier å stappe i det mest nødvendige. Her går også mobilen nå. Jeg vil ikke risikere å miste den ned i en sprekk, evt. selv falle ned og skade meg mens mobilen havner et annet sted. Sjekker også skoreimene at de ikke har knuter som kan løsne eller lange reimer å snuble i. Forklarer for sønnen min som er på besøk, hvor nøye jeg alltid er med slike forholdsregler der det er bratt og ulendt. Men han blir ikke det minste beroliget. «Skjønner du ikke det, mamma, at når jeg får vite at du går alene steder hvor slike foranstaltninger er nødvendige, så blir jeg bare mer redd for deg?» Nei, mamma’n skjønner ikke det. Synes selv at jeg er fornuftig, jeg.
KalksteinsovnLandskapet og steinformasjonene blir tøffere desto høyere man kommer
Og til toppen kommer jeg, også fra denne kanten. Ludo har bjeffet fælt på meg underveis. Det er hans måte å si fra om at han slett ikke liker løypa jeg har valgt. Men han følger meg trofast og passer på. Opp til toppen med betongklumpen som jeg nå har fått høre er et havmerke/høydemerke.
Utsikten er strålende og ditto er været. Og jeg er lykkelig over at jeg nå endelig har «angrepet» Cerro da Cabeça fra alle kanter. Ned igjen går det, nok en gang delvis på alle fire, men nå med ryggen ned og maven opp. Dog bare et lite stykke, resten av tilbaketuren er «piece of cake». Selv om vi tar runden ned de alt for høye steintrappene ned fra Miradouro-punktet og rundt hele den merkede løypa. Men Ludo stakkars er helt utslitt. Tror det er den mentale biten med å passe på meg som tar på.
Men nå er vi begge klare for nye løyper og oppdagelser. Det skal bli herlig!
På vei opp mot den egentlige toppen med havmerketLudo liker å posere«Stien» er der berget er litt brunlig av jordMan vil helst ikke snuble ned i slike sprekker og hullSelfie på toppenUtsikten fra «betongklossen». Man ser skyggen av den. Litt for «klatrete» for LudoUtsikt mot havetTrygt ned på grusløypa
Min gode vandrervenn John Elvin deklamerer plutselig en fri omdiktning av Alfred Lord Tennysons dikt «Charge of the Light Brigade». Som handler om de modige romerne som red inn i dødens gap.
«Their’s but to do and die, Into the valley of Death». Vel, Jeg skal innrømme at han hadde sin grunner.
Myk startAgaveRuiner må alltid undersøkes – se hvilket smykke jeg fant!
Vi har hatt både vellykkete og en mislykket vandretur i det siste, noe jeg muligens kommer tilbake til. I dag var det meldt regn, så ingen tur var planlagt. Men som så ofte her i Algarve, er regnvarsel bare en falsk melding. Det blir ikke regn likevel. Så hvorfor kaste bort en nydelig dag på inaktivitet i vente på et regn som ikke kommer? Himmelen ser litt tvilsom ut i horisonten, men det lyser fint over São Miguel. Ingen grunn til å dra langt av gårde. Jeg har i mitt stille sinn et prosjekt gående med å finne flest mulige vandrestier i åsene i nærheten av Olhão. Det er rikelig med flotte, merkete turløyper i Algarve, det er ikke det. Men jeg vil nå likevel utforske mest mulig av det nære terrenget utenfor de merkede løypene.
Det har blitt slik et enhver stigning heter «oh, no!», når jeg går sammen med min turvenn. Det har vært litt sjokkartet for ham å oppdage den enorme forskjellen det er å gå i ulendt terreng kontra det å spasere frem og tilbake til byen. Hvordan 10.000 «terreng-skritt» kjennes hardere enn 20.000 «by-skritt». Når vi har vært på 20.000 «terreng-skritt», har jeg vært alvorlig redd for at det ble siste gang jeg hadde noen å gå med. Man jaggu har han holdt ut. Og blitt i stadig bedre form. Knær og ankler er bedre, og smerter har avtatt. Han er nede i under halvparten av sine tidligere «oh-no’s». Så jeg bestemmer at han er moden for å gå «Trilho das Àgias nå. Ørneløypa som går opp til Sâo Miguel fra nordsiden. Løypa er ganske bratt, men ikke lang. Så vi starter mye lenger unna for å få noen ekstra kilometer. Jeg har en idé om noen snarveier her som skal utforskes underveis.
En populær mann blir oppringt hele tidenLudo lurer på hvor vi blir av. Raska på!Alle disse fantastiske terrasseringeneDenne vidunderlige dalen hvor Trilhos das Àguias stiger oppover
Snarveiene viser seg å ikke eksistere. Dvs. ikke i form av stier. Men man får da undersøkt et nytt område, og sett mye vakkert landskap. Fuglekikkeren får en gledelig opplevelse når han ser en stor flokk stær som ikke er vanlige stær, uten at jeg skal komme med nærmere spesifikasjoner. For dem har jeg allerede glemt. Uten for mye strev, er vi inne på veien som kan følges frem til der ørneløypa starter. Det er en aldeles nydelig tur oppover i dalen mellom de to toppene nord og øst for São Miguel. Denne dalen er virkelig helt spesiell. Vegetasjonen er tett og trolsk, samtidig som man får en fabelaktig utsikt desto høyere man kommer. Man må bare stoppe opp rett som det er og nyte å se utover og nedover. Småfugler synger for oss i busk og kratt, men ikke en ørn er å se i dette tidligere så rike ørnehabitatet. Derimot ser vi tomme patronhylser overalt. Det er så trist.
På toppen av dalenPå toppen av dalen – herlig utsikt
Så er vi på São Miguel og kan velge om vi skal gå den siste biten av stien opp til toppen, eller finne på noe morsommere. Vi velger det siste. Skjønt John Elvin stusser litt når jeg legger i vei videre vekk fra løpemarkeringen. «Men det er jo nå vi skal undersøke nye muligheter», sier jeg. «Uten undersøkelser, ingen oppdagelser.» Så vi følger bortover toppen øst for São Miguel. En flott sti. Mye benyttet av villmennene som bedriver Mountain-biking her. Vi passerer en mengde bikuber hvor det summes og svermes i store skyer utenfor. Timian overalt omslutter oss med duft. Gulltornen lyser med mengder av blomster. Buskpimpernellene har virkelig tatt fart nå; intenst blå konfetti strødd overalt.
På toppen av neste åsGulltornBusk pimpernellUtsikt mot nord – og ja vi har gått fra bunnen og opp
Etter hvert er det ingen flott sti. Vi prøver å dreie i det vi tror er riktig retning på noe som ligner stier, men som uten unntak ender i store busker. Så vi følger den eneste stien som er. Bratt nedover på rullende små steiner. Veldig bratte partier med jord man sklir på. Til tider håpløst å finne fotfeste. Jeg holder meg fast i buskene, som uten unntak er fulle av torner. Innimellom setter jeg meg rett ned og sklir eller jobber meg nedover på alle fire. Ludo følger meg tett med bekymret blikk. John Elvin går først og har atskillig bedre balanse enn meg. Men plutselig sitter han på baken midt i stien. Jeg trodde han satte seg ned med vilje for å bokstavelig talt ta en pust i bakken, men det var ifølge ham selv et perfekt fall. Dette er virkelig løypa si for å dyrke frem mulighetene for nær forestående kneoperasjoner. I hodet noterer jeg at sportstape må bli med heretter. Så kan vi spjelke eventuelle beindbrudd med noen stokker før vi går videre.
OMG, we are lost! Hører jeg bak meg. Neida, trøster jeg, slett ikke. Vi bare vet ikke hvor vi er!
Vi er ferdige med bratthenget nå. Smertelig klar over at vi atter er helt ute av kurs, insisterer jeg på at vi må gå til venstre. Koste hva det koste vil. Det koster Johns nest peneste bukse, siden han hadde på seg byturbukse og glemte å skifte. Tornekrattet er tett, og alle forsøk på å finne en sti i riktig retning, ender i kjempehøye steingjerder rundt store private eiendommer. Et sted mener jeg vi kan klatre ned, men jeg vil ikke at Ludo skal hoppe så høyt. Etter megen strev og møye, er vi omtrent ute på bilveien som går opp på sørsida av São Miguel. Ikke langt unna der min kjære Jan måtte komme oss til unnsetning for ikke alt for lenge siden. Jfr. reisebrev 18. Og bilen er like langt unna som den gang. «Men bare så du vet det», sier jeg til min venn, «det kommer ikke på tale å be om å bli hentet nok en gang.» Vel, han er i bedre form nå, og mer på min linje med å aldri gi seg. Faktisk så på min linje at han blir med på å brøyte seg gjennom mannshøyt tornekratt og klatre over steingjerder isteden for å ta seg ut til, og følge, den kjedelige bilveien. Det er ikke mer enn tjue dager siden han nektet det samme!
Merkelig hvordan det er torner på omtrent alt som vokser her! Krattet når oss opp til armene, riper oss opp over alt og hekter seg i klærne, slyngende tornegreiner kaster seg rundt beina og holder oss fast. Ludo ser stadig mer forundret på meg. Hva er det du driver med, sier hans talende blikk.
Ikke lett…og verre blir det. Machete, nå!Hvor er machetene når vi trenger dem?
Jeg er sikker på at vi kan finne en brukbar trasé et sted, her ligner det da litt på en sti. Jeg er sikker på at vi nærmer oss en elv som er tørr hvor jeg kan kjenne meg igjen. Bak meg mumles det om at den stien nok ikke er brukt siden romertiden. Det var nok her de ga opp. Eller så er det et fossilt spor fra før istiden. All mumling overhøres, her gjelder det å gå videre med friskt mot hver gang vi klarer å rive oss løs fra buskene som fanger oss. Jeg noterer meg at macheter heretter bør inngå i turutstyret.
Vel, vi brøyter oss frem som de brave romerne. Finner en vei og tar en omvei. Finner noen jorder vi trodde vi hadde krysset tidligere, men tok feil. MEN – vi kommer oss sannelig helt tilbake til bilen til slutt.
Kort oppsummert; en aldeles strålende og innholdsrik dag. En dag vi aldri kommer til å glemme. Tenk om vi bare skulle drive og gå frem og tilbake til byen eller rundt parken? Den ene dagen lik den andre?
Nei, dette var vandreturen sin det!
Sånn skal det gåes.
Men en viss person bør definitivt avskrive terylenebukse med press som turbukse. Men æres den som æres bør, mannen med penbuksa sa ikke «oh no!» idag. Ikke en eneste gang!
Honour the brave and bold! Long shall the tale be told, Yea, when our babes are old— How they hiked onward.
Det leverer en heftig stigende koronasmitte og nye restriksjoner. Sjokkpriser på strøm i Norge og vannmangel her i Portugal. Men 2022 leverer også godt håp om at Covid-19 er i ferd med å bli et mindre farlig virus, samtidig som stadig fler blir vaksinert og dermed får et mildere sykdomsforløp om de rammes. Muligens er det innebygd i virusgenene at det ikke bør utrydde alle sine vertsdyr om det selv skal overleve. Det er vel på et vis avhengig av oss. Hva vet jeg. Men det er jo en tanke. Og kanskje vil 2022 være året at flere får tanker om at vi lever i én verden hvor alt henger sammen? Det er ikke bare å tenke «skit i Norge, leve Toten» så berger man unna alle farligheter. Eller tro man kan pigge av til Mars om det blir for utrivelig her.
Uansett, januar 2022 leverer sannelig også et vær vi som elsker utendørslivet setter stor pris på. Her på campen spilles det nummerkubb på fine dager. Et spill alle liker, og alle kan delta på. Noen av oss vinner sjelden (jeg sier ikke hvem, sukk…), andre er nærmest uslåelige. Men hva gjør det. Sola skinner, vi prater og ler og har gjerne litt god drikke tilgjengelig. Folk drar på sykkelturer og moderate gåturer med eller uten hunder. Også jeg, selv om jeg foretrekker de lange turene i naturen. Men man skal jo også ha tid med samboer og venner som ikke er vandringsmenn- og kvinner. Noe tid brukes også på fysioterapi. Her i Portugal jobber faktisk denne yrkesgruppen med sine klienter. Omfattende trening siden jeg fikk hofteprotese i mai, har ikke hjulpet det minste på forsteinede muskler og muskelknuter. Her får jeg skikkelig behandling. Hardhendt og proft, men vondt skal vondt fordrive.
Tidevannet er høyt om dagene selv om det er nymåne. Opptil tre og en halv meter. Herlig for Ludo og meg som liker å bade. Vi har vårt «hemmelige» svømmested som oppstår når det er høy flo. Her koser vi oss skikkelig på rolige dager. Min kjære og jeg kommer oss endelig på jazzen på Cantaloupe også, nesten to år siden forrige gang. Nå arrangeres konsertene koronatrygt tidligere på dagen og utendørs. Du verden for en lise det er å endelig oppleve levende musikk igjen! Attpåtil med superbatterist Marcelo Araújo. Opplevelser man før tok for gitt å kunne delta på, føles langt mer dyrebare nå. Det er fint og stemningsfullt her på havna i Olhão. Sola glitrer på havet. Culatra glimter som en stripe langt der ute. Replikaskipet Bom Successo hviler ved kaia. Måsene og skarvene som koser seg i sjøkanten. En skarv har sovnet på gelendret til landgangen fra båten. Hodet hviler så godt inn mot brystkassa. Alle fine folkene på Cantaloupe og den herlige musikken. Og et glass Margarita som ble en tradisjon sammen med jazzen i tiden før covid-æraen. Midt på lyse dagen er det fint å bruke apostlenes hester mellom Olhão sentrum og campen. Så får også Ludo være med på jazzkonsert.
Ludo svømmer. Det gjør også jeg, men Ludo kan ikke ta bilder 😉 Jazz på Cantaloupe med venner fra CampenMusikkelskeren LudoMåser og en sovende skarvDet vakre havneområdet i Olhão litt for himmelen og hav flammer i solnedgangHesteenga i ettermiddagssol og blomstrende sjasminsøtvierDet gode liv i Olhão
Men så var det disse turløypene jeg oppdaget i nærområdet da. Og en ny, super app, «Alltrails». Mye mer å utforske. Den standhaftige fugleekspert er ennå ikke kurert for å bli med meg, så vi satser på å gå en liten tur en dag med litt halvbra vær, Percurso Cerro da Cabeça, like ovenfor Moncarapacho. Det går ikke helt bra. For det første parkerer vi der jeg synes vi skal parkere, og ikke der løypa starter. Vi følger en løype det står Moncarapacho på som jeg mener må være riktig. I hvert fall er det en merket løype. Vi finner flere løypemerkinger også, til São Miguel og til Cerro da Cabeça. Da skal vi i teorien være på rett vei. Men begge løypeanvisningene vi følger oppover fjellet, ender med et kryss, dvs. en beskjed om at løypa ikke fortsetter her. Hva søren er vitsen med å sende oss i de retningene da? Dette skal jeg utforske nærmere en dag Ludo og jeg går alene. Nå vandrer vi både litt rundt og litt opp og ned på Cerro da Cabeça før vi bestemmer oss for å følge Moncarapacho-løypa. Som plutselig slutter å ha markeringer. Vi passerer både det fantastiske olivenoljeprodusentstedet Monte Rosa og selve Moncarapacho før jeg gir det tvilsomme råd å følge løypa mot Sāo Miguel. Jeg er overbevist om at det vil være en sti som tar av rett nordover og fører opp til dit vi har parkert. Vel, etter å ha gått ganske langt og bratt oppover og basket oss inni busk og kratt både her og der, må jeg motvillig gi avkall på min overbevisning. Mitt nye lyse forslag om å klatre over noen steingarder og nettinggjerder så vi kan komme oss ned til hovedveien og gå langs vannrenna på siden av den, slår ikke an hos min medvandrer. Så vi snur. Og går og går før han stopper opp og antyder noe om vi bare kunne fått tak i en drosje. Det fikser jeg, i det minste. Man har da en samboer som, om ikke han liker å gå, er veldig glad i å kjøre bil. Snill er han også. Så min prins kommer oss til unnsetning i vår gamle Hyundai. Til stor lettelse for vår venn som er sliten etter tolv- fjorten kilometer i til dels ulendt og tidvis bratt terreng. Det viser seg at vi faktisk er atskillige kilometer unna der vi parkerte. Vel vel, ingen bombe for meg, bare nok en morsom erfaring. Nok en gang får min medvandrer et foredrag fra min kjære om at ingen orker å gå tur mer enn én gang med meg så det er bare å sette grenser. Og jeg får beskjed om ikke å ødelegge folk. Men vår kjære venn er slett ingen pingle. På kvelden kommer en melding om at han absolutt ikke laster meg for at vi kom så ut av kurs. Det var virkelig manglende løypemarkering. Og stor skam at vi gikk glipp av utsikten fra toppen av Cerro da Cabeça. Så selvfølgelig skal vi opp hit igjen. Helt til toppen. Men dog starte fra det som er merket som startpunkt. Nemlig. Det er ikke alle som gir opp av litt motstand.
Men først tar vi en lengre runde i området ved Sāo Marcos da Serra. Hvorvidt den turen bød på forviklinger kommer i neste historie.
Stay tuned!
StartFant en diger vulva i berget, måtte jo sjekkes!Søppel i januarsolUtsikt mot den gamle mølla jeg har undersøktNesten likt likt norsk fjellheimVokterenOppover i retning Cerro da CabeçaNaturkunstRuiner er så vakreGate to the Secret GardenLandevei – litt farlig når det kommer portugiske sjåfører i mot. De kjører FORT!Litt mer landeveiEn anelse vann i den ellers så tørre elvaMen grønt er det takket være den invasive kappgjøksyren /Bermuda Buttercup /azedaSå fint – kunne blitt en fototapet av detteAgurkurt /Borago officinalisMAndeltrærne blomstrer nåPå vei oppover mot Sāo Miguel – vi har ennå ikke gitt ossUtforsking av nye løyper – ingen turer er mislykkede. Enhver tur er stort sett en god tur!
En herlig nyttårsfeiring på campen med norske, danske, franske og engelske naboer og venner er vel overstått. Med et raust oppbud av god mat og drikke. Sol og varme er tilbake, og godt er det. Nå trenger kroppen aktivitet! Det blir fort mer enn nok jul med for mye mat og drikke og stillesitting. Ludo og jeg lengter ut til natur og fysisk aktivitet. Men om ikke andre guder gjorde seg gjeldende i julen, så så i hvert fall værgudene i nåde til det uttørkede Algarve og skjenket en flom av tiltrengt nedbør i julegave. Ledsaget av kraftig vind som muligens ikke stod på Algarves ønskeliste. Men alt kan vel ikke klaffe. Gjørmet jord med sleipe stier og steiner som raser, innbyr ikke til den store turgåingen. Våt hund og våte sko tørker heller ikke så fort når luften er mettet av fuktighet. Så litt brakkesyke ble det unektelig. Men fjerde juledag skinte atter solen, og Ludobamsen og jeg dro ut for å lete etter ukjente stier. Som eventuelle stier i terrenget opp til vår nærmeste fjelltopp, São Miguel. Hittil har jeg bare sett en merket løype som følger den asfalterte bilveien. Nå var det ikke jaktdag, som er torsdager, søndager og helligdager. Ergo, en utmerket dag til å utforske naturen i et jaktterreng.
Ny tursti oppdaget
Jeg parkerer i veikanten like før tettstedet Pereira. Og sannelig er det ikke en merket sti her hvor det står Moncarapacho! Jeg minnes tiden før vi hadde bil, og før jeg hadde kjennskap til det fantastiske nettet av merkede turstier her i Algarve. Da trasket jeg i sikksakk opp gjennom åsene her med Ludo. I fortvilte forsøk på å kunne vandre uten å gå på bilvei. Det var sannelig ikke lett. Fulgte jeg en sti, viste det seg å være et dyretråkk, og jeg havnet inni en busk med en «gjennomgang» på tretti centimeters høyde. Gikk jeg rett over markene, havnet jeg rett i gjerder med sinte hunder bak, eller måtte klatre over ymse murer eller brøyte meg gjennom tornekratt. Det var i et slikt forsøk på å gå til Moncarapacho uten å berøre bilveier, at jeg ble borte i åtte timer og kom hjem lenge etter mørkets frembrudd til en redd, og nok litt oppbragt samboer og ditto venner på campen og måtte love på tro og ære å aldri mer være så lenge ute. Samt å holde mine underrettet om hvor jeg er til enhver tid. Selv var jeg strålende fornøyd etter en lang og fin turdag. Underveis ble jeg kjent med noen nydelige portugisere som er blitt mine venner for livet. Jeg traff koselige gjetere som stolt viste meg at geitene deres kunne klatre i trær. Og jeg glemmer aldri den lille bondekona som fikk fullstendig latterkrampe da jeg spurte om veien til Moncarapacho. Jeg var kommet langt nord for byen og var helt på villspor! Men jeg kom faktisk frem til Moncarapacho til slutt. Riktignok ikke før halv fire på ettermiddagen. Men dog. Og jeg prøvde å ta en snarvei tilbake, men det var ikke så lett uten retningssans og med en utladet mobil. Så det ble litt sent og veldig mørkt før jeg var hjemme. Med gode minner og vennskap for livet.
Nå skal jeg ikke til Moncarapacho. Faktisk ikke til São Miguel heller, finner jeg ut. For der, på andre siden av veien på toppen av en ås, er den gamle møllen som jeg har sett så mange ganger fra bilvinduet. Dit vil jeg. Jeg er flink pike og sender link med parkeringsposisjonen til samboeren, samt bilde av åsen med mølla, før Ludo og jeg legger i vei. Fint vær er det. Sol og varmt. Jeg ser ikke etter en sti sånn med det første. Vi labber over jordene og klatrer over den ene steingarden etter den andre. Den uttørkede jorda har ikke klart å ta unna regnet, og skoene blir tyngre for hvert skritt som går. Den blaute jorda er som sement iblandet festemiddel. Tar det som ekstra trening og legger i vei oppover åsen. På avstand ser det ut som om det kan være noen slags stier oppover. Det er tross alt merket som jaktterreng. Flotte murer som terrasserer terrenget, er det hele veien. Men ingen stier. Bare kratt. Veldig tett kratt. Så mange busker med torner! For ikke å snakke om villaspargesen, de er som nåleputer. Jeg klatrer på alle fire over steiner og håper på en ny sti bak hver en busk jeg forserer. Men den gang ei. Til slutt innser jeg at jeg må tenke og ikke bare handle. Det er virkelig ikke fremkommelig her. Men det er strømstolper og kabler opp til toppen på nordsida. De er reist en gang, og de må ettersees. Følgelig bør det være en form for, om ikke annet, en traktorvei til toppen. Jeg kravler meg ned åssida igjen. Dels på alle fire i de verste områdene mens Ludo ser forundret på meg. Trofaste vennen min som følge meg i tykt og tynt uansett hva jeg finner på. Vi labber rundt åsen over de våte og gjørmete markene til vi kommer dit strømstolpene er. Skulle du sett! En bred grusvei fører til toppen, og vi er der på ti minutter! Så enkelt. Normalt følger jeg visst mottoet «hvorfor gjøre ting enkelt når det kan gjøres militært» som min tidligere yrkesmilitære bror pleier å si.
Mølla er første målBle uhorvelig mange murer å klatre over..Endelig fant vi denne grusveien ti toppenMøllaDøråpningen sin, det!Litt rydding og rengjøring, så blir det riktig fint herElegant sirkeltrapp i form av enkle trinn festet i veggenHer ser man de tre toppene. Bakerste topp ,med master på, er Sāo Miguel, neste målVi vandrer videreO moinho velho – den gamle møllen
Den gamle møllen er et nydelig lite byggverk som går over flere plan. Faktisk riktig lekker inne med en spesiell vindeltrapp og interessante konstruksjoner. Muligens bor noen her til tider, puter og remedier kan tyde på det. Den ene døra har solid hengelås, men døra jeg går inn, går jeg over. Dvs, den er slått inn og ligger flatt innover gulvet. Ikke fordi jeg ER fornuftig, men fordi jeg har lovet å være det, lar jeg være å gå opp den spesielle vindeltrappa uten rekkverk. Jeg kan utforske mer en gang jeg ikke er alene. Utsikten er flott til alle kanter. Jeg ser mastene på São Miguel i det fjerne, og innser at jeg likevel skal finne veien dit også nå. Ludo leder an. Han er veldig flink til å finne veien tilbake. Ned grusveien og over våte marker igjen til vi faktisk treffer på en fin grusvei. Og Eureka! Et skilt hvor det står São Miguel. Vi passeres av én bil, og passerer selv et og annet hus og en del bjeffende hunder. Liker meg ikke helt når en varebil med to menn stopper og rygger tilbake, stopper igjen og vinker til meg. Håper at snille Ludo akkurat nå ser veldig farlig ut. Men jeg vinker nå blidt tilbake, og de kjører heldigvis videre. Ludo og jeg går og går. Synes retningen er mystisk. Det går jo aldri oppover! Og mens man sett fra Olhão kan oppleve São Miguel som én topp, ser jeg her fra nordøstsiden at det på en måte er tre topper som ligger ganske tett.
Engene er friskt grønne av kappgjøksyre som skjuler at jorda er sleip og gjørmetStien er til høyre for muren. Ful av våte, ruglete steien og vanskelig å gå på. Så Ludo og jeg gikk heller oppå murenAlgarvefarger! OG Ludo sklir perfekt inn ❤ Tett vegetasjon innimellom også i kulturlandskapetSjekk den stammen!Pittoreskt og slitent. Selfie av en meget glad personSolskinn gjennom brødfrukttreKulturlandskapet langs Ribeiro do Tronco
Endelig finner jeg en løypemerking som peker oppover. Etter hvert dukker nye skilt opp og viser en løype som heter Trilho das Àguias. Ørneløypa. Det kan nok passe. Ifølge vår alles fugleekspert, er det gode sjanser for å se Bonelli’s eagles her, haukeugler. Mens jeg lenge har befunnet meg i et hyggelig kulturlandskap, går ørnestien oppover og inn i ganske tett vegetasjon. Det er skikkelig deilig, for solen steker så jeg holder på å koke over. Her er det svalt og godt og en helt vanvittig intens fuglesang. Jeg savner å høre min venns kjappe artsbestemmelse ut ifra lyder, konturer og atferd. Selv oppfatter jeg bare fuglene som større eller mindre flyvende klumper, men sangen nyter jeg til fulle med mine perfekte høreapparat med naturprogrammet på. Plutselig glir en nydelig slange raskt over stien foran meg. Enn om man kunne bevege seg like elegant! Stien oppover er ujevn med mye stein, men heldigvis ingen løse steiner. En fin sti. Her, som oppe på Sāo Miguel, står det varselskilt om at det kan komme syklister i full fart på stien. Helt vanvittig, men jeg har selv sett dem der de fyker i vill fart ned brattura bokstavelig talt over stokk og stein. Fatter ikke verken at de tør eller at de er i stand til å holde balansen. Sāo Miguel Bikepark i Olhão driver bl.a. utlån av terrengsykler og utstyr og organiserer transport til toppene så gærningene bare kan rase nedover fjellsider både her og der. Heldigvis ingen syklister å se i dag.
Stien går oppover toppen som ligger på østsiden av Sāo Miguel. På høyre side ligger et frodig dalsøkk som skiller denne åsen og en annen åsside. På begge sider sees nydelig terrasseringer møysommelig bygd opp av steiner. Det blir etter hvert knallhardt å gå til toppen. Stadig brattere oppover før åsene løper sammen på toppen av dalen. Men det vil være for surt å gi seg. Tar det heller med ro og unner meg noen pustepauser. Kommer opp til bilveien på baksiden av fjellet og følger denne til rundkjøringen der bilveien fortsetter opp til toppen. Her går ørnestien opp til høyre. Nå er jeg så sliten at jeg nesten har lyst til å droppe idéen om å gå til toppen. Jeg skal jo tilbake også. Men kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg kommer til å ergre meg noe vanvittig i morgen om jeg gir meg nå. Så oppover går vi, Ludo og jeg. Helt til toppen. Og her ser jeg en ny mulighet. Det går en sti rett østover på den åsen der ørneløypa går opp på nordsiden. Den skal utforskes ved en annen anledning.
Vi følger ørneløypaLudo leder anKommer du mamma?Terrasseringene på parallellåsenUtsikten mot nord blir flottere desto høyere vi kommerSnart på toppen!Og der var vi endelig oppe!Utsikt mot sør, Olhāo og havetOpp til São Miguel via Trilho das Àguias
Vel, om det er hardt å gå oppover er det ingenting mot å gå nedover. Oppover er trening, som jeg har hevdet før, nedover er slitasje. Stien på selve Sāo Miguel er en skikkelig snublefelle, så man må gå konsentrert og forsiktig. Så fort vi har passert det lille strekket på bilveien og begynt nedstigningen til dalen, er det mye bedre å gå, selv om det er bratt. Timene har flydd av gårde. Sola står allerede i vest og stråler gyllent og får fuglene til å synge ekstra nydelig nå når de begynner på ettermiddagskonserten. Vi får en flott tur tilbake. Tre bjeffende hunder kommer etter oss. Ludo synes de er litt skumle, men når jeg stopper og prater litt med dem, begynner de bare å logre og vil gjerne slå følge med oss. Var nok bare litt selskapssyke.
Jeg roter litt på tilbakeveien også siden utgangspunktet da vi gikk mot Sāo Miguel, var fra toppen med den gamle mølla. Dit skal vi jo ikke nå, derimot skal vi finne igjen bilen. Det går litt hit og dit langs Ribeiro do Tronco. Det er mye vann etter regnet og vått både her og der. Ikke alle steder man kan krysse elva. Passerer en stor flokk nydelige geiter og en hyrde før vi endelig er tilbake til bilen i god tid før det blir mørkt. Fitbit’en døde etter femten kilometer, så vi gikk nok atskillig lenger enn det. Med sko fylt med gjørme utenpå og inni. En strålende dag hvor jeg har sett to kaniner og én slange og funnet ut at det faktisk er mange flere turmuligheter ikke så alt for langt unna der vi bor. Mer å utforske og mer å oppdage. Enda bedre blir dette døgnet når kattugla som holder til her, velger å sitte i et pinjetre ganske nær og sende ut sine vakre lokkerop. Dermed blir det en magisk time utendørs midt på natta. Jeg står rett under treet og bare nyter opplevelsen. Kan så vidt skimte ugla høyt der oppe når den flytter seg mellom greinene. Men stakkaren får bare respons fra en helt alminnelig hane nede ved Smokey Joe’s. Hver gang ugla tuter, svarer hanen. Og ugla repliserer. Men jeg har mine tvil om det noensinne vil utvikle seg til et nærmere forhold mellom de to. Skjønt hvem vet vel hva 2022 kan bringe av mirakler?
Godt nytt år fra campen.
Løypemerking – sving til venstre……og følg elveleit. Litt sånn småvanskelig, må jeg siNår skyggene blir lange…Snart tilbake ved bilen……må bare forsere denne undergangen først, evt finne en annen vei
Camplivet byr på så mye, men man kan ikke bare leve i en boble. Man må ut og oppleve og røre på seg. For meg er det vandreturer som gjelder; er nok en «nature addict» for å si det på moderne norsk. Kroppen min trenger den gode mosjonen det er å gå i ulendt terreng. Da aktiveres muskler som sjelden brukes. Kjernemuskulaturen må jobbe, og man utvikler muskler som støtter både ryggrad og andre ledd. Jeg blir sånn skikkelig gladsliten av det. Traske rundt i bygater på hardt underlag føles derimot helt ødeleggende. Den gode fysiske gevinsten av fotturer i naturen er én sak. Så er det alt det andre.
Starten nede ved Pena. Monte Rocha i bakgrunnen
Luften er ren og frisk og god å puste i. Naturen er alltid herlig, og alltid forskjellig. Selv om man går samme rute mange ganger. Den er i evig forandring gjennom året og byr stadig på nye overraskelser. Slikt gir ro i sinnet og positive tanker.
Det er også deilig å komme seg såpass vekk fra all bebyggelse at man slipper å se forsøplingen fra mennesker. Det er forstemmende å se hvordan det flyter av avfall på engene rundt Olhão. Sist, men ikke minst, man slipper som regel å treffe på villhunder. De har tilhold i utkanten av der folk bor. De må finne mat, og mange mennesker setter også ut mat til løshundene. De fleste eierløse hunder er som regel snille. Min Ludo er kastrert og utgjør ingen trussel verken for løpske tisper eller rivaliserende hanhunder. Han møter hundeflokker med tilsynelatende stoisk ro. Står som en saltstøtte og lar dem snuse seg ferdig til de går forvirret sin vei og ikke helt har klart å plassere ham i noen kategori.
Det finnes unntak. Ville hunder er hunder som folk har forlatt eller kvittet seg med. De er ofte traumatiserte etter å ha vært utsatt for mye dårlig behandling. Så atferden kan være svært uforutsigbar. Jeg hadde en fæl opplevelse en gang ved et av saltbassengene litt før Cavacos. Jeg ligger på magen inne i en liten ruin og tar bilder av en skarv ute på vannet. Blir så fint med ruinen som ramme rundt. Noen fæle brøl og hyl høres plutselig bak meg. Der ligger Ludo på ryggen med en svær mastifflignende hund over seg som skal til å gape over strupen på ham. En litt mindre hund står i bakgrunnen og bare ser på. Jeg smeller kameraet i fleisen på hunden og brøler høyere enn den. Føiser Ludo bak meg og griper ryggsekken min som ligger på bakken. På forunderlig vis får jeg slengt kameraet rundet halsen mens jeg rygger og samtidig veksler mellom å delje ryggsekken mot hunden, sprute vann med vannflasken og brøle til den. Alt mens jeg passer på at Ludo går videre fremover bak meg selv om jeg rygger. For Ludo er ikke den som stikker av fra meg, selv om han må ha vært livredd.
Slik forsetter jeg å rygge drøyt fem hundre meter mellom to saltbassenger. Slå med sekken, sprute vann, brøle, snakke beroligende til Ludo. Slå, sprute, brøle. Til slutt får vi trukket oss inn bak en annen liten ruin. Da først gir den gale hunden opp. Takk og lov at dens kompanjong ikke var aggressiv.
Vel, slik atferd er ikke normal. Mastiffen burde gitt seg da Ludo overga seg. Én hund kan jeg hamle opp med. En flokk derimot, da har man ikke en sjans.
Så altså. Det gjelder å komme seg godt unna gater og hus og gale hunder. Oppover og ut i den frie natur hvor det bare er dyr som hører til i naturen. De er som regel forutsigbare i sin atferd. Man må gå med vissheten om at vi er gjester og opptre deretter. Respektere flora og fauna. Og selvsagt sette seg litt inn i hvilket dyreliv man kan støte på. Kan noe være farlig? Hvordan bør jeg i så fall forholde meg?
Monte Rocha da Pena ligger i utkanten av Algarves Barrocal-/kalksteinområde. Her er en kort, merket løype, bare seks og en halv kilometer. Som selvfølgelig kan bygges på om man vil. Selv synes jeg det er viktigere her å gi seg selv god tid til å nyte og oppdage. Denne særegne klippeformasjon er 479 meter på det høyeste, to kilometer lang og temmelig smal. Dette gir oss noe så spesielt som utsikt til alle fire himmelretninger når man er på toppen. Begge langsidene stuper rett ned femti meter. Med løse kanter og en grunn som stadig endres pga. erosjon, gjelder det å opptre fornuftig. Det meste av klippen er kalkstein som utsettes for kjemisk erosjon. Nedbør bringer med atmosfærisk CO2 som reagerer med organiske syrer i jorda og endrer kaliumkarbonatet (CaCO3) som er det kalksteinen består av. Det omdannes til bikarbonat som er oppløsbart. Dermed oppstår en rekke huler, hull og synkehull. Kort sagt, ved hjelp av vann og kjemiske prosesser eroderes og forandres kalksteinen. Vi ser det godt på alle de løse steinene som er fulle av hull og veldig vakre. Noen av dem burde så absolutt funnet veien til hagen min i Norge, men de er dessverre alt for tunge.
På østsiden er det skiferstein som eroderes mekanisk grunnet sin lagdeling og menneskers ødeleggelser. Skogbranner og annen skade på den beskyttende vegetasjonen legger skiferen åpen for klimaets påvirkninger.
Huler og hull som er oppstått i de bratte klippeveggene, er utmerkede habitater for diverse arter. Blant annet flere sorter av huleboende flaggermus. Her bor de spennende dyrene genetter, kattelignende dyr som tilhører snikekattfamilien. De har flekket pels, kjempelang hale og er veldig søte. Jeg har så sykt lyst til å se dem! Men dessverre er de ikke dagaktive. Her er rev og kaniner og villsvin. Dette er landskapsvernområde, så ingen jakt her, heldigvis.
På vei oppover. Skikkelig frodig på alle kanter
De utrydningstruende haukeørnene hekker i dette området. Og er man ekstra heldig, kan man oppleve å se de imponerende gåsegribbene (griffon vultures) her på høsten. Disse enorme knokkeleterne med et vingespenn på 234 – 270 cm. Til sammenligning har vår største fugl, havørnen, et vingespenn på 1,8 – 2,4 cm.
Jeg elsker å høre vår fuglekspertvenn John Elvin sin dramatiske beretning om sitt møte med knokkeleterne. Da han lå på magen på kanten av et stup og så ned på redet deres mens de seilte like over ham, og han bare ventet på å kjenne klørne i ryggen. For også denne gang er han min medvandrer på turen. Mektig imponert over klippeformasjonen og hvilket habitat den nødvendigvis er for alskens spennende fugler. «Bare synd vi ikke kommer oss på toppen og kan se ned», sa han. Han ble litt blek da jeg sa at det er jo nettopp det vi skal.
Men vi klatrer ikke opp fjellveggen slik vi ser noen driver med litt lenger bort. Vi går pent og pyntelig skrått oppover på en grussti. Nydelig kranset av blomstrende rosmarinbusker som jeg må klemme på for å nyte duften litt ekstra. Mengder av solgule soleier som ligner på vår hjemlige vårkål. Her er grønt og frodig med eviggrønne steineik og kermeseik og andre buskvekster. Innimellom ses et sjeldent glimt av brennende høstfargede løvtrær. Grågrønne cicstus står tett i tett og ligner på salvie nå når de ikke er i blomst. I februar vil de bugne av store, rosa blomster med gult øye.
Utsikten blir mer storslagen desto høyere vi kommer. På toppen tar vi avstikkeren til det nordlige utkikkspunktet hvor vi ser mot Alentejo. Litt lenger vest ser vi skiferfjellområdet Serra do Caldeirão, jfr. reisebrev 12. Dette, sammen med området vi besøker nå, kan vi takke for det gode og lune klimaet vi har i Ria Formosa. De danner en barriere mot nordlige kalde vinder og magasinerer de varme luftdragene fra sør.
Utsikt mot sørUtsikt mot sørvestLøypekartUtsikt mot nordUtsikt mot nordøstUtsikten til alle himmelretninger
Det er sannsynligvis mengder av villsvin her. Overalt på toppen er jorda endevendt slik den blir når de graver etter røtter og annet snadder. Men villsvinene er ikke dagaktive. Nå hviler de i buskene. Så lenge vi holder oss på stien og ikke forstyrrer dem, utgjør de ingen fare. Dessverre ser vi ingen ørner. Fugleeksperten forteller at vindretningen er feil. Ørnene vil ha oppdrift, så neste gang vi skal gå her, skal vi time det bedre med vær og vindretning. I mangel av ørneopplevelser underholder han meg med en mengde faktabaserte historier om hvor forunderlig og mesterlig naturen fungerer. Hvordan omfattende grevlingjakt i England førte til økt reveskabb. Revene får ikke til å rense egne hi, derimot gjør grevlingene det for dem. De måker ut all dritt og bidrar dermed til å hindre sykdom. Hvordan rever og grevlinger kan samarbeide når jegere sender hunder inn i revehi for å ta dem. Da gjemmer revene seg bak grevlinger som møter hundene og angriper dem.
Jeg får høre om planter i Afrika som er antidot mot slangebitt fra slanger som lever i samme område. Min gode venn er et oppkomme av kunnskap og naturforståelse. Hvilken berikelse det er å oppleve naturen sammen med dem som har så mye å lære bort! Men jeg må begynne å notere ned, ikke alt fester seg i mitt topplokk.
Vi fortsetter å beundre utsikten til alle kanter. Nyter lakrisduften fra fenniklenes visne frøstander. Ennå er ikke noen av de mange orkidéene som vokser her, kommet opp, men etter jul er det tid for å holde utkikk etter de små skjønnhetene.
Vi passerer den imponerende lange forsvarsmuren fra jernalderen. Den har Ludo og jeg gått oppå, hele veien. Det var ikke lett, men det var en av de mange gangene jeg overså løypemarkeringene fordi det var så mange fine blomster å se på. Syntes jo det var underlig at løypa skulle gå oppå en lang, kronglete mur av ustabile steiner som attpåtil er et spesielt fornminne. Og enda mer underlig da vi kom til enden og gikk rett inn i nesten ugjennomtrengelig vegetasjon. Men selv jeg lærer av mine tabber, så akkurat her kommer jeg ikke til å gå feil mer.
VillsvinherjingerFennikelområde, også preget av villsvinStien på toppen er ikke av de enklesteLudo går først og viser vei og passer på at mamma henger medEn liten sommerfuglKalkstein preget av erosjon. Blomster tar over hulleneDen 400 meter lange forsvarsmuren fra jernalderen – stien går ned fra punktet til høyre på denPå toppen
Min venn nekter å bli med opp til det beste utkikkspunktet i sør. Han er sliten. Det er ikke bare, bare å være syttiseks og så bli dratt med ut på turer i temmelig ulendt terreng når man ikke har drevet med slikt på mange år. Nedstigningen på vestsiden er det hardeste partiet. Det er alltid en påkjenning for dårlige knær å gå nedover. Her er det bare ustabile steiner å gå på. Men ned kommer vi til den lille landsbyen Penina. Her er det et vidunderlig lite museum laget og ivaretatt av en liten portugisisk kone. Alskens landbruksredskaper, håndarbeid og annet er bevart. Til og med et destillasjonsapparat for å fremstille medronho, nasjonalbrennevinet i Algarve. Og et glass med medronho byr hun så gjerne på.
Min venn er for sliten til å ville ta turen innom muséet, så nå går ferden langs grusveien tilbake til utgangspunktet. Kreftene kommer tilbake når John Elvin kan beundre den karakteristiske klippeformasjonen fra nedsiden og vite at der oppe, der har han gått. Hele veien. Rart med det, hvordan litt stolthet over egne prestasjoner bringer frem nye krefter og optimisme.
Etter en dobbel sandwich og en Sagres på terrassen til den eiendommelige lille «Gruta Bar», er formen fin og optimismen på topp.
Ser ikke bort fra at det blir fler felles turer om ikke altfor lenge. Jeg har også planer om å få med meg min kjære opp hit med bobilen og fricampe en natt eller to. Vandre utenom stiene oppover mot klippeveggen. Da burde det være håp om å se interessante dyr og fugler tidlig i grålysningen eller like før solefall.
Det kan faktisk bli veldig spennende.
Vel nede i PeninaJohn Elvin og Ludo studerer klippen vi vandret på toppen av for litt sidenPå vei tilbake til utgogangspunktetEn klatrer henger i fjellsiden. Bratthenget er ca femti meter høyt
allsidige 