14. Um inverno horrível

13. mars 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged algarve, bobilturer i Europa, hiking, miljø, motorhomelife, NATUR, portugal, spania | Legg igjen en kommentar

Som vanlig har vi kost oss og hatt noen nydelige vintermåneder i Olhão og Ria Formosa. Et vidunderlig område hvor det er godt å være om vinteren. Her er naturen herlig, det er et ekte og levende portugisisk samfunn, og vi har mange gode venner her. Normalt tilbringer vi fire måneder her nå som vi bor i Halden. Da vi bodde i Trondhjem, var vi her enda lenger. Nå drar vi hjem etter bare vel tre måneder.

Enkelte år i menneskehetens historie ses tilbake på som ett, eller flere , anno horribilis. I ens eget liv kan det òg skje i tunge stunder at man ser tilbake på en periode av livet og opplever at det har vært en spesielt tøff tid.

I mine dystre stunder ser jeg tilbake på denne vinteren som en inverno horrível. Vi elsker Algarve og Portugal og har egentlig på alle vis, et godt liv her. Så det er nesten pinlig å klage over noe som helst når en sammenligner seg med dem som virkelig har det tøft rundt om i verden. Men læll, som vi trøndere sier. Det får bare være pinlig.

Vi reiste av gårde to dager etter at min uunnværlige Ludovovs døde. Sorgen var voldsom og er sterkt til stede ennå. Jeg var nærmest syk av sorg de første par månedene, selv om jeg gjorde mitt beste for å skjule det. Vårt eldste barnebarn kom for å være med oss i julen. En gledelig avsporing som vi så veldig frem til. Hun også. Og så blir hun liggende syk hele ferien. Deretter blir Jan syk, og deretter jeg som får lungebetennelse. Normalt blir jeg frisk og sprek når jeg er i Algarve, men nå har jeg long covid på lungene. Dessverre ser det ikke ut til at Algarves helsebringende luft kan bøte for det.

Det blir ofte vitset om at blondiner er dumme. Det er vel rimelig lite dekning for å hevde det. Derimot er det dekning for å si at vi blondiner ofte har lys hud. Så lys at vi kanskje ikke burde være ute i sola. Jeg er et friluftsmenneske som bare må være ute. Ikke for å ligge å sole meg, det synes jeg er ulidelig kjedelig. Men jeg trenger å være ute og være aktiv. Da trår søren meg skjebnen til og gir meg en kronisk hudplage som heter aktiniske keratoser. De må fjernes etterhvert, ellers utvikler de seg til en alvorlig form for hudkreft. Jeg ble behandlet hjemme i Halden ifjor, og nå må jeg sannelig gjøre det her også. Her skjer det ved hjelp av flytende nitrogen, så jeg har hatt «brannsår» i ansiktet og på brystkassa i lengre tid. Må alltid ha ryggen mot sola og bruke stygge hatter og en seig og ekkel spesialkrem. Men som far min alltid sa, man får ta dagen som den er. Jfr. reisebrev 11. Så jeg går mer påkledd enn vanlig og bader til og med iført hatt og skjerf og digre solbriller. Ser helt urkomisk ut, men noen må jo bidra til den allmenne underholdning. Det er strengt tatt ikke så mye å le av her i verden. Så alle monner drar, som musa sa, da hun pisset i havet.

Vel, alt går. Men så var det dette fallet da, beskrevet i reisebrev 12. Jeg nektet å ta det alvorlig. Vil helst være litt tøff og ikke la noe stoppe meg. Særlig ikke nå som vi ikke har egen bil, og jeg bare kommer meg opp i fjellene om noen andre vil kjøre dit. Det er en ribbensbrist som ikke slutter å gjøre vondt siden jeg har kronisk astmahoste. Og endel av sårene er dype og sterkt infiserte. Styret med sårstell, spesialbandasjer og antibiotika og fanden hans oldemor pågår ennå.

I samme slengen som den relativt tøffe hudbehandlingen, viste det seg at det seg at det òg var en liten tumor på nesen. Av det litt snillere slaget. Men bort måtte den. Så ble det en liten operasjon siste dagen i Olhão.

Og ellers? joda, det er dem som har hatt langt større og tøffere helseutfordringer enn oss denne vinteren. Vi har bistått som best vi kan både med hundepass og forsikringsproblemer og hva det nå enn har vært.

Nå er vi rett og slett slitne. Ikke kan jeg bære noe, ikke kan jeg bade og strengt tatt ikke gå lange turer heller. Selv om jeg har gjort det likevel. Nå lengter vi hjem. Til hus og kjøkken og god seng og bad og snikkarbod og malersaker og hage og alt som holder pensjonister aktive. Paradoksalt nok vil vi komme oss hjem for å hvile ut etter denne vinteren.

**Koser oss på restauranten på Mikki’s Place. Her kan man virkelig slappe av.**

Først kjører vi til Mikki’s Place to Stay. En vidunderlig camping helt i vår ånd. Skikkelig hippieplass. Folk i alle aldre, mengder av kunst over alt, og møbler og annet basert på gjenbruk og resirkulering. Like mye hunder som mennesker i restauranten. Sekstitalls-musikk på høyttalerne. Ute er det lamaer, sauer og geiter.

Det er vakkert over alt med nydelige hager og et basseng kamuflert som en lagune. Kanskje skal vi være her neste sesong?

Her bare koser vi oss og henter oss inn igjen. Været er ikke noe å skryte av. Det er meldt regn langs kysten i hele Portugal, Spania og Frankrike. Våre planer om en rolig hjemtur langs kysten, innlagt en tur innom Europas lengste hengebro, Arouca-broen, blir skrinlagt. Etter å ha overlevd hengebroen beskrevet i forrige reisebrev, er jeg mer enn hippen på denne 516 meter lange broen som henger 175 meter over elven Paiva.

Det blir ikke denne gang.

Så blir det Spania likevel

Vi tar en 180-graders sving og styrer rett øst mot Spania og sol. Sol? Vi havner i snøstorm i nærheten av Sierra de Huétor. Vi kommer neppe til å oppdage sjarmen med Spania. Snøstormen er forbipasserende og artig. Ellers er det brunt og vissent. Tørt og støvet. Søplet flyter langs veiene. Vi føler oss i grunnen litt hjelpeløse her. Dette er ikke vårt land. Ikke Solkysten i hvert fall. Bråket masseturisme overalt. Vi klarer å kose oss og slappe av et sted mellom Albir og Benidorm siden vi treffer hyggelige venner her. Gode venner er noe av det fineste med dette bobillivet. Støv og forsøplete områder til tross, man kan ikke være tungsindig sammen med en gjeng herlige nordlendinger. Da sitter latteren løst. Gode minner skapes i slike gylne øyeblikk.

Men ellers er alt så diametralt annerledes enn vårt grønne, vakre og fredelige Portugal. En tur inn til Benidorm bare forsterker vår opplevelse av Spania. Hav, strand og himmel er fint. Og det er en del tøff arkitektur her. Men stappfullt av støyende turister. Det er verre enn å være på et stort kjøpesenter. Alle som kjenner meg, vet at kjøpesentre er skrekkvelde for meg. Et par glass Alvarinho hjelper noe, men ikke nok. Jeg trenger mer natur og stillhet for å komme meg.

**Er noe pent i Benidorm også. Den særegne øya, himmel og hav, palmer og måne**

Som vanlig når jeg er sliten, gjør jeg enda mer dumme ting enn ellers. Jeg oppbevarer alt av mynter og eventuelle sedler en liten stoffpose. Gidder ikke å bruke lommebok. På Mikki’s Place tømte jeg hele posen utover gulvet i restauranten. Sammen med en del andre ting. Mynter trillet overalt, så det var håpløst å finne igjen alle. Jan satt bare og lo og syntes det var ustyrtelig komisk. Han var ikke alene om det.

En liten stund ble det en vinterhobby å perle armbånd. Det varte ikke så lenge. Måtte jo sitte i ro. Men en stor eske med alskens perler, fint sortert, har jeg i bilen. Nå er den ikke sortert lenger. Den klarte jeg å tømme på hodet, så her er perler i hvert eneste lite hulrom. under seter og matter.

Alt bandasjestyret rundt foten, lå i fotenden av senga i går. Det jeg tror er småstein og grus og koster vekk fra madrassen, (veldig logisk å ha det i senga), er sårskorpene som er revet løs. Ellers sover jeg dårlig og lite, men dette greide jeg sannelig å sove meg gjennom. Når blod er vasket vekk og sårstell og bandasjering unnagjort, er det tid for frokost. Yoghurt med nøtter og bær. Har kjøpt et stort spann gresk yoghurt. Men hva skjer? Det hopper liksom ut av kjøleskapet og lander på hodet på gulvteppet. Lokket fyker av, og det er yoghurt overalt. Dog nok igjen til at jeg kan få i meg frokost uten å spise fra gulvteppet.

Så er det tid for å fylle den store dosetten med medisin for de neste ukene. Jeg bruker en del av det. Et nødvendig herk å legge alle pillene i dosetten, men jeg gjennomfører med glans. Frem til den skal lukkes igjen. Da går også denne på hodet, og alle pillene ender i eneste mølje. Jeg føler meg omtrent som Askepott må ha gjort da den onde stemoren tømte erter og annet utover gulvet og ba henne sortere alt.

Men man må bare le. Det er så mye bedre enn å gråte. Latter gjør godt.

Når det er noenlunde ordnet etter alle mine tabber, sier vi adjø til fine venner og setter kursen mot Valencia. Det er faktisk en fin by med litt naturområder i utkantene. Vi besøkte en grønn og hyggelig camping der ifjor. Der er det dessverre fullt nå, så vi må jakte på et annet sted.

GPS’n lurer oss inn i gågater og torg og et folkemylder av en annen verden. Her er det slett ikke lov til å kjøre. Særlig ikke med bobil. Lykkeligvis klarer Jan å manøvrere oss ut av elendigheten før folk blir alt for sinte på oss. GPS’en blir slått av før den fører til mer elendighet. Jeg geleider oss ved hjelp av kart frem til gratis bobilparkering øst for Valencia. Og hvem treffer vi der om ikke vår gode venninne Sandie. Tøffe Sandie som reiser rundt overalt med bobilen sin og møter all verdens spennende mennesker. Nå er det markeder som gjelder hvor hun selger tiaraer og hårbånd som hun lager. Hun har vært så travel at vi knapt har sett henne i Olhão denne vinteren, så dette er ekstra hyggelig.

En vag plan om å bese Valencia skrinlegges. Orker ikke mer by og folkemylder nå. I morgen peiser vi videre så langt Jan orker å kjøre. Så får vi se hva jeg kommer til å tømme ut i morgen.

Fant forresten noen poteter under bordet mens jeg plukket perler. Dem var det ikke jeg som hadde mistet. Så Jan gir da sine bidrag til tabbeunderholdningen han også. Og godt er det. Jo mer latter, desto bedre.

13. The end of living and the beginning of survival

10. mars 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged algarve, avesdeportugal, birds, birdwatching, Bobil, bobilturer i Europa, Climate change, fotturer, hiking, miljø, motorhomelife, NATUR, rota do Monte da Águioa, Rota do Passadiço do Barranco do Demo | Legg igjen en kommentar

Min gode vandrervenn John guider gjerne alle som ønsker å observere fugler. Kunnskapsrik og raus som han er, deler han sin erfaring med alle. Forleden hadde han med seg en gruppe til Vale do Lobo og kom hjem dypt skuffet:

«Well, I went to Vale de Lobo. Over the years I have visited the main inland lake perhaps 70 times. I have never recorded less than 30 species of birds on any visit, other than my last two visits; 6 and 3 respectively. I can report similar comparisons to the Ria Formosa below us. Birds I once saw in hundreds and thousands I see 3 or 30 respectively.

So for those climate deniers, I can tell them we are experiencing environmental collapse as Chief Seattle once forecast, the end of living and the beginning of survival. I am heartbroken.»

Jeg går Rota do Monte da Águia for andre gang denne sesongen. Nå med vandrervenner fra Tromsø. Ingen rovfugler er å se. Noen få småfugler, men ikke som normalt. Sommerfugler og bier, takk og lov. Pollinerende insekter har i hvert fall nok å ta av her i dette blomsterrike landskapet. Dermed også mat for insektspisende fugler. Men hvor er de?

Dette er en perfekt turløype i Calderãofjellene. Fin lengde, rundt tretten kilometer. Passe anstrengende med mye opp og ned. Gikk hundreogtjue etasjehøyder oppover. Landskapet er variert og vakkert og byr på strålende utsikt i alle himmelretninger. Floraen er frodig og fargerik. Siden løypa ikke er merket, er det ekstra fredelig her. Til dels gjengrodde stier tyder ikke på at det vandres ofte her. Grusveier egnet for terrengbiler, er også en del av løypa. Hylser fra haglpatroner ligger strødd.

Fraværet av fugler og synlige spor etter dyr, er påfallende og trist.
Klimaendringer og industrielt landbruk med monokultur har nok større betydning for tap av artsmangfold enn skyteglade jegere. Men sistnevnte er heller ikke skyldfrie. Her er det tillatt å jakte torsdager, søndager og alle bevegelige helligdager. Tradisjonelt startes jakten tidlig om morgenen med felles frokost og dram før man begynner å skyte. Kaniner og rapphøns, men «ingen som befinner seg over femti meter opp i lufta». Vel.

Det finnes jegersmenn som er hedersmenn. Som far min var. Man skal skatte av naturens overflod, sa han. Overflod, merk ordet. Er det ikke overflod, skatter man ikke. Naturens kjede, sa far min, måtte aldri ødelegges. Da går det galt. Han tenkte som Chief Seattle.

Jakt for matauk forstår jeg, så lenge byttet fins i overflod. Jakt for gleden ved å drepe, kommer jeg aldri til å forstå. Småfugler og ekorn, hvordan kan noen frydes ved å plaffe dem ned? Troféjakt, rikfolks ufyselige lek med dyreliv, er motbydelig i n’te potens.

Det er ikke til å unngå at tanker om hvordan mennesker ødelegger natur og mangfold kverner i hodet når man er ute på vandring. Man ser endringene og har god tid til refleksjoner. Aldri har mennesket hatt så mye kunnskap som i dag. Likevel ser vi dette fraværet av visdom i handlingsvalgene som tas.

Vandreturene er likevel herlige. De gjør godt for kropp og sjel. Takket være mye regn denne sesongen, er det frodig og vakkert i åser, fjell og daler her i Algarve.

Rota do Passadiço do Barranco do Demo

Det nyter John og jeg på vår siste felles vandretur denne sesongen. Turen vi har gledet oss sånn til, men ventet med å gjennomføre siden planen var å gå den sammen med Wilma. Hun ble forhindret fra å komme ned sist på februar som planlagt. Da må vi bare gjennomføre nå likevel.

En lang løype med trappetrinn og hengebru stod ferdig i Alferce 21.10.23. Den består av tilsammen 578 trappetrinn i de bratte åssidene og en femti meter lang hengebru over Djevelravinen. Hengebroer har alltid vært en stor utfordring for meg som har høydeskrekk, så jeg har gledet meg vilt til denne utfordringen. Ekstra utfordrende er det at jeg ikke kan gi etter for min trang til å klamre meg fast. Fallet jeg hadde for en uke siden, var ganske stygt. Det ga meg mer skader enn jeg var villig til å innse. Brist i et ribbein og forslåtte muskler gjør det både vanskelig og lite tilrådelig å bruke venstrearmen. Men sannelig har jeg ikke så mye høydeskrekk som jeg tror. Det går helt fint å forsere broen så lenge jeg ser rett frem. Noen yogatriks om balanse hjelper godt. Alle trappetrinnene er derimot mer utfordrende når lungene ikke virker som de skal.

Løypa vi følger, er på bare seks kilometer, inkludert via ferrata’en. En fabelaktig tur. På et vis hardere enn mange av dem som er dobbelt så lange. For her er ingen variasjon. Etter via ferrata’en, er det bare nedover. Nedover, nedover og nedover. Helt til dalbunnen. Hardt for gamle knær å holde balansen på rullende småstein. Helt i bunnen av dalen kommer belønningen i form av et frodig og grønt elvelandskap. Endelig er det fuglesang å høre. Sangen akkompagneres av det rislende vannet. Sollyset siles gjennom grønt løvverk og lander små pletter av gull på store bregner. Mistenkelig lik vår hjemlige største bregneart, einstape. Jeg observerer både norsk skyggesildre og de engelske bluebells sammen med mer typiske portugisiske blomsterarter.

Plutselig kommer en ellevill portugisisk vannhund stormende og snor seg mellom beina mina. Så lykkelig og glad. Endelig fant jeg deg, sier hele den glade kroppen. Så vidunderlig og god den er! Men dessverre er det en eier lenger oppe i stien som roper og vil ha den med seg. Selv om vovsen sier den vil være med meg, og jeg sier det samme til eieren. Som tydeligvis mangler humoristisk sans.

Så vi vandrer videre uten hund og må begynne å krysse elven. Slett ikke lett. Strømmen er stri, og det første krysningspunktet er bare noen tynne, ustabile stokker. Neste punkt byr på noen steiner som John spretter over på ungdommelig vis. Med innstillingen: “I don´t have a good balance anymore. But my motoric memory has.” Min motoriske hukommelse sier at jeg aldri har hatt god balanse. John ikke er redd for å falle og hopper lett på steiner. Livredd for å måtte vasse i iskaldt vann. Jeg er motsatt. Livredd for å ramle og slå løs hofteprotesene. Kaldt vann, derimot, er piece of cake for meg. Så jeg vasser.

**Det er rent forunderlig å se hvor mye vann forskjønner landskapet. Men så er det også det mest livsviktige vi har. Men ingen meneskerett ifølge den skrekkelige sjefen for Nestlè!!!**

Deretter går det oppover. Oppover, oppover og oppover. Du verden så glad jeg er for at vi tok den lange løypa nedover med sola i ryggen. Det er godt å ha vandrende skygge nå. En slik uendelig stigning er tung og varm. Det hjelper med skyggen fra store korkeik. Fint å stoppe og ta litt bilder så man får en pust i bakken når det kjennes som stigningen aldri tar slutt.

Men det gjør den jo. Der er ingen himmelstige. Og sannelig har ikke John vært forsynlig nok til å sørge for belønning. To iskalde Sagres fra fryseren hans er medbragt i hver sin grillvott. Rett og slett herlig.

For oss blir dette en verdig og fin avslutning på sesongens felles vandreturer.

Vel hjemme har noen av de enestående nordlendingene laget en kjempeporsjon med Husøygryte. Dvs. klippfiskgryte, og invitert en hel gjeng på middag. Så utrolig snilt. Dessverre inneholder den bacon, så jeg deler mine rester av min Bacalhão com nata med John, før jeg blir med på sammenkomsten. For mat må man ha etter en anstrengende tur i Algarves fjell.

Nå går det mot slutten av denne sesongen og oppbruddsstemningen begynner å bre seg. En annerledes sesong som har budt på langt flere utfordringer enn tidligere.

Mer om det i neste blogpost.

**Pedra brancas, hvite berg, uvanlig farge her**

12. Boa Vista og Sete Fontes

29. februar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged 7 Fontes Trail, algarve, AllTrails, Barrocal, Boa Vista Trail, Bobil, bobilturer i Europa, Fonte Benémila, fotturer, hiking, landskap, miljø, NATUR, portugal | Legg igjen en kommentar

Jeg har vel ikke skrevet om frieren min før. Geitebonden som bor et sted langs Boa Vista- løypa. En herlig vandrerute i Guadianaområdet. Forrige gang jeg gikk denne runden, var i mars 2020. Like før covid jaget oss vekk fra Portugal. Når jeg ser tilbake på mine Portugalskildringer, ser jeg at jeg stoppet brått å skrive i den tida. Min beste venninne og kona til min vandrerbror John, døde brått og uventet i desember 2019. Antakelig av covid, har man skjønt. Det ble vanskelig å skrive etter det. Jeg var så altfor trist. Livet gikk likevel videre.

Men altså. Frieren min. Min beste venninne i Norge og mannen, var her på den tida. Mars 2020. De er henholdsvis ti og elleve år yngre enn meg og veldig spreke. Når de kommer, er det fotturer som gjelder. Hver dag. Boa Vista, fin utsikt, ble en av turene vi tok. Og her møtte vi denne lille, søte bonden. Antakelig på min alder. Han ble, som mange av dem jeg støter på, veldig glad når jeg kunne snakke litt portugisisk. Mer enn glad. Han ble riktig så yr og ville vite om jeg var gift. Strengt tatt er jeg ikke det, siden jeg lever i samboerskap, så han begynte å legge ut om gården sin. Viste hvor fine geiter han hadde og la ut om alle blomstene i området og hvor nydelig det ble etterhvert når de blomstret for fullt. Han hadde hatt en kone som rømte til Spania, så han var rimelig klar for en ny. Og så begeistret over barna mine. Altså vennene mine. Det var ikke fullt så flatterende at han anså dem for å være ungene mine. I hvert fall måtte mannen til venninna mi, som også er blond, være sønnen min. Bonden var absolutt sjarmerende siden han var blid og åpenbart glad i dyr og natur. Men er det slemt å si at ekstremt skitne klær, et forfallent småbruk og en mer enn mistenkelig antydning om verdens største pungbrokk ikke er like sjarmerende?

Vel, jeg har uansett min livsledsager for livet og trives mer enn godt med å leve og bo i Norge og nyte Portugal i vintermånedene.

Nå går jeg Boa Vista Trail med John, Sjefen og Schäfermams. En lett løype på ni – ti kilometer. En passelig blanding av ruralt og naturlig landskap. Nydelig vegetasjon med brødfrukttrær, korkeik, mengder av cistus, duftende urter og andre blomster. Det går opp og ned som alltid i Algarves varierte topografi. En fin rute å gå med hunder siden vi gjentatte ganger krysser elva Rio Seco. Den tørre elva. Men den er slett ikke tørr. Hunder og mennesker kan avkjøle seg her. Noen har lagt ut på AllTrails at det var skummelt på grunn av aggressive hunder, så de måtte snu. Jeg tror neppe de var i stand til å lese hunders mer enn tydelige kroppsspråk. Her er ingen farlige hunder. Kun hunder som vil sjekke om de forbipasserende er ok. Som hundene til geitebonden. For sannelig er han her fortsatt. Sitter så blidspent og fornøyd utenfor der han bor med geitene omkring seg. Alle hundene stormer mot oss og schäferen for å sjekke om vi kan godkjennes.

Visst kan vi det. De vennlige gjeterhundene trekker seg tilbake, og frieren min og jeg får en aldri så liten passiar. Hyggelig for oss begge, men jeg lar det bli med det. Tror neppe han har skiftet klær siden sist. Ei heller fått noen form for behandling for sitt før omtalte gigantiske brokk.

Utsikten fra Cerra da Boa Vista er som alltid strålende. Vi ser havet i mange retninger og Spania ikke så langt unna.

På denne turen har jeg vært ekstra påpasselig med å sørge for at John inntar nok drikke og næring. Litt kyniske tanker er det bak min omsorg, for jeg vil at vi skal spise lunsj i Tavira. Hvilket vi gjør. Dog etter en lengre vandring som skyldes at jeg totalt mister ethvert begrep om himmelretningene, og hvor vi befinner oss i verden. Prøver å unnskylde meg med at Sjefermams skulle få en sightseeing i Tavira, hvorpå hun repliserer nokså tørt- «Tror du jeg ønsker sightseeing eller mat så snart som mulig etter en slitsom fottur?»

Vi blir mette til slutt på den irske puben ved elva. Og jeg kan virkelig ikke noe for at nord blir til sør og vest til øst i hodet mitt. Det er bare sånn jeg er.

**En grønn og vakker løype avsluttes med en Sagres**

Fra Guadiana til Barrocal.

Hva med et gjensyn med de syv kilder (Sete Fontes)? Vi tar den turen også vi. De tre vandrende musketerer. Sjefen må vel være d’Artagnan da. Selv har jeg gått den løypa mange ganger. Stort sett alltid ved å legge til Fonte Benémola runden.

John har kjøpt seg Samsung smart watch og strever fælt. Hvorfor ikke fitbit som er så mye enklere? Det blir et underlig styr når vi skal av gårde. Om Jan og jeg er familien Glum når vi skal reise, så er de tre musketerer verre. John har glemt at vi skal på hiking, og Sjefermams har forsovet seg. Jeg drikker min Chá tilha, lindeblomstte, på campens snackbar, mens John springer hjem etter ryggsekk og mer klær. Sjefermams må ha en oppvåkningskaffe før vi går til bilen. Men så må hun kjøre inn i campen og hente solbrillene hun har glemt. Som viser seg å ligge i bilen.

John har lastet ned AllTrails og vil vite hvordan vi finner utgangspunktet med den. Og insisterer på at vi kjører dit AllTrails vil, så han får øvd seg på det. Selv om det er en lang og kronglete bilsykevei oppover mot Qurençia. Det er så mye enklere å kjøre til Fonte Benémola og gå derfra

Etter å ha fulgt en smal vei hvor den store varebilen så vidt kan passere, er vi ved utgangspunktet hvor AllTrails vil ha oss. Ingen parkeringsplass, men det lar seg gjøre å stå på kanten av en grønn eng med lilla erteblomster. Like ved en av kildene. Poço Novo, som betyr ny brønn.

Jeg har aldri klart å finne de angivelige syv kilder løypa følger. Denne gangen skal jeg gå hardt inn for å se om de virkelig er der.

Det er iskald nordavind når vi begynner å gå. Selv jeg synes det er kaldt og er rask med å få på meg en tynn vindjakke. John stiller med kun fire- fem lag klær i dag og må låne ullgenseren min om han skal klare å fortsette. Men så er vi glade og fornøyde i gang og stimer av gårde.

Oppover og nedover og oppover igjen som alltid når en kommer seg unna kysten. Sjefen er yr av glede og spurter omkring. Vi har vendt oss til å snu ryggen til når førti kilo ellevill schäfer vil uttrykke begeistring ved å hoppe opp på oss og slikke oss på nesen. Skikkelig ulvemanér, noe som er veldig søtt, men dog litt i heftigste laget. Derimot er jeg ikke forberedt når han tar en Ludo og kommer stormende bak meg med en stor stokk i kjeften. Så jeg slenges elegant fremover og tar nedslaget med hele meg mens jeg skurer nedover grusen. En stakket stund tror jeg hele meg er brukket, men ukrutt forgår ikke så lett. Riktignok gjør det sabla vondt, men etter å ha spylt vekk litt blod og fått på en knebandasje, er jeg fit for fight igjen. Jeg gir meg ikke så lett.

**Naturen langs elvebredden i Benémoladalen er eventyrlig vakker**

Turløypene i Guadiana-distriktet preges av oliventrær, korkeik, blomstrende åser og havutsikt. Her i Barrocal er vegetasjonen noe annerledes. Langs elveleiene er det tett vegetasjon med storgravmyrt i hoftehøyde og svære, blomstrende busker med krossved, tamarisk, oleander, hvit poppel og pil.

**Storgravmyrten er fabelaktig her og settes pris på av sitronsommerfuglene**

I dette tette grønnsværet trives småfuglene. De synger så fint her vi går. Men de små vannskilpaddene, oter, mungo og annet som angivelig lever her, har jeg aldri sett, dessverre.Derimot fant jeg en albino pytonslange ved elvebredden her for fire år siden. Det er min mest eventyrlige oppdagelse. Den hører slett ikke hjemme her, så jeg varslet Recoverysentret for ville dyr og fugler like ved campen. De sendte ut «bombeiros» fra Loulé som fikk fanget den og bragt den til senteret. Der fikk den mat og stell før den fikk nytt hjem i dyrehagen i Lagos.

**Da jeg fant pytonslangen ved Fonte Benémola**, **5.3.2020**

Store brødfrukttrær og korkeiker følger deler av løpa. På de mer åpne områdene fulle av kalkstein, trives timian, rosmarin og de rosablomstrende grey leaved cistus. Innimellom er det små orkidéer og diverse liljer. Overalt er jord og småstein intenst terrakottafarget. De åpnere partiene på østsida av Benémola-elva er nydelige med kontrastene mellom terrakottarød grunn og de grålige kalksteinene. Formet av vann og erosjon til myke, underlige former. På toppen er utsikten strålende vestover mot Monte Rocha da Pena som skimtes helt i det fjerne. Stigningen opp Benémodalen er lang og slitsom og veldig passende for en Sagres-pause. Men de to halvfrosne ølflaskene med Sagres John hadde vært forsynlig nok til å ta med, er gjenglemt i bilen.

**Den lange stigningen bor tas som oppoverbakke. Elsker de vakre kalksteinsformasjonene på toppen**

Vi nærmer oss slutten av runden og kommer inn i et lite boligfelt. To unge schäfere kommer stormende mot Sjefen vår. Halene logrer De virker vennlige og trekker seg tilbake etter en stund. Idet vi rusler videre, finner den ene ut at hun skal være stor og tøff og stormer etter og angriper Sjefen. Han er stor og sterk og kan forsvare seg, men er like vennlig og snill som Ludo var, så dette kom nok litt bardus på ham. Vi damene brøler og får jaget den litt unna. Når John tar frem sitt dødsvåpen, en sprayboks med Axe, eller hva det nå er, er slaget tapt for angriperen som springer hjem igjen. Stakkars vovsen vi går med, fikk nok en støkk. Han ble så med seg at han ikke ville bære leken sin på flere hundre meter. Den som han ellers elsker å bære på hele turen.

Vel tilbake ved bilen er vovsen sliten og legger seg rett ned i gresset. Mens Sjefermams sørger for belønning til oss to som synes en Sagres gjør godt. Sannelig har ikke hun kjøpt to Sagres og lagt i en kjølebag bare for å være snill med oss. Selv er hun sjåfør og nøyer seg med en cola. Vi er skjønt enige om at dette var en nydelig tur. Akkurat passe lang synes de andre to. Selv skulle jeg gjerne lagt til sløyfen med Benémolarunden og fått fem kilometer. Til. Men måtte bøye meg for overmakten som nektet.

Drøyt ni og en halv kilometer gikk vi, beretter AllTrails. For jeg har glemt å starte «Hike» på min Fitbit i alt styret med Johns nye smartklokke. Hvor han heller ikke har startet «hike». Ei heller startet han navigeringen på AllTrails, så han har til sin fortvilelse ikke registrert løypa noe sted. Sannelig ikke lett å være en moderne vandringsmann med digitale duppedingser.

Fotturen i nydelig landskap var nå uansett en herlig opplevelse for de tre musketerer og d’Artagnan. Sekken min er full av timian, salvie og noen nydelige blomster. Og jeg så en søt firfisle som sprang av gårde.

Men fant jeg syv kilder? Ja, faktisk. Fonte Poço Novo og Poço Velho, altså den nye og den gamle brønnen, ligger rett ved siden av hver andre. Deretter fulgte Fonte da Silva, Fonte da Cerça Nova, Fonte da Benémola, Fonte do Olho da Benémola og Fonte das Vinhas til slutt.

Nå gleder vi oss til neste tur. Hvor enn det nå blir.

11. Det humper og går, sa gubben

26. februar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, Ilha da Culatra, Ilha do Barrilo, ilha do farol, motothomelife, NATUR, portugal, strandliv | Legg igjen en kommentar

Gubben var faren min. Hans livsmotto var «å ta dagen som den er». Uansett hvordan han hadde det, svarte han alltid, joda, det humper og går. Samme hva som skjedde av nedturer og vanskeligheter i livet hans. En beundringsverdig livsinnstilling.

Det humper og går her i bobilleiren også. Og noen humper er større og verre enn andre.

**Fra finvær til uvær. Det skifter fort.**

Det forventede regnet ankommer med full styrke. Vinden likeså. Seksten sekundmeter med opptil tretti i kastene. Det merkes godt. Vi erfarne har forlengst sveivet inn markiser og tatt inn det meste av det vi ellers har utendørs. Andre har ikke gjort det. En paviljong med metallramme og hele sulamitten flyr til værs og farer flere meter av gårde før den kollapser i en hekk. En markise blir revet løs fra en bobil og tar med seg litt av veggen. Tunge parasoller, store blomsterpotter og annet som står stødig ved normal vindstyrke, velter nå over en lav sko.

Himmelens sluser er vidåpne. Det samme kan ikke sies om avløpskummer og rør. Veier og bobilområder forvandles raskt til brune innsjøer. Her flommer det like mye sand som vann.

Det er fascinerende og herlig med et slikt uvær. Kaldt er det ikke, rundt nitten grader. Så jeg tar på meg støvler og regnfrakk og går en runde for å bese herjingene. Regnet kommer både sidelengs og spruter opp fra bakken, så det tar ikke lang tid før jeg er våt til skinnet og støvlene fylt med vann. Artig lell, som vi sier på trøndersk.

Mindre artig er det at det er helt umulig å tørke noe. Luften i bobilen er så tjukk av fuktighet at det er et under at det ikke regner fra taket. For en stakket stund er jeg glad jeg ikke har hund. Jeg minnes tidligere perioder med regn når Ludo ikke tørket på flere dager, stakkars.

Bobil er dog bedre enn telt. Det skal likevel ikke mange dager med regn til før jeg føler at jeg lever i et bur. Vel kan man lese, spille spill og se en film, men særlig til fysisk aktivitet er det ikke plass til. Matlaging er så som så på fem cm kjøkkenbenk og to kokebluss. Ute står stekeovn og kokeplate og har tidenes spaopplevelse uten at helsen deres bedres av den grunn. Ved forrige regnskyll prøvde jeg meg på stekeovnen. Da tok støpselet fyr, jeg fikk støt og sikringsboksen for en seks-sju bobiler røk. Sikringene ryker gjerne uansett når det regner, og vann kommer inn i de utendørs boksene.

Men som sagt, artig lell. Litt kjedelig, litt småtrasig, men strengt tatt ingenting å klage over. Selv om jeg klager fælt likevel når livet må leves innendørs. Solen har det dog med å komme tilbake før vi vet ordet av det, og da blir alle camperfjes til store smilefjes.

**Fint å gå tur på hesteenga, men ulykker kan fort skje**

Verre er det når sykdom og ulykker inntreffer. Sykdom hører med selvsagt; vi bor på Europas største «gamlehjem». Dog er vi selvhjulpne og aktive og heldige som har natur og hesteenger vi kan vandre på. For det meste.

I dag er ikke våre gode venner og veteraner i miljøet like heldige når de lufter papillonene sine på enga. Alle hester og muldyr er tjoret i ti meter lange tau. Én av hestene blir skremt og springer rundt vår venninne og river henne over ende med tauet.

Ekstra sårbar er man når man er i den alderen at reservedeler er innsatt både her og der. I knær for eksempel. Og knærne er rammet. Ikke artig å ligge på hesteenga med sterke smerter og vente på ambulanse i bortimot en time. Hvor stor er skaden? Brudd? Er protesene skadet eller løsnet? På sykehuset i Faro konstateres det brudd i kneet, men så vidt vi har hørt, er reservedelene intakte. Det må opereres, men det har man ikke tid til med det første. Ikke med det andre heller. Muligens med det tredje. Dvs. om tre uker. Foreløpig blir det bare litt retting og gipsing.

De fleste er svært fornøyde med helsehjelpen man får her og mener det er så mye bedre her enn i Norge. Noen hevder at Portugal ligger langt foran Norge hva god helsehjelp angår, og ordet spres videre. Uten kildekritikk, men mer som etter det uslåelige trønderske argumentet «dæm si at…».

Tja. Hvor mange benytter det offentlige helsetilbudet? De fleste som bor her i perioder, har reiseforsikring og bruker private helsetjenester. Selv har jeg en trang til kildekritikk når jeg hører påstander om dette og hint. I det minste før jeg videreformidler dem. Ifølge Statista, rangeres Norge på førsteplass i Europa hva helse og helsehjelp angår og Portugal på tjueandre.

Portugal har en offentlig helsetjeneste som innbefatter samarbeid med private helseaktører. Hvorvidt disse private er like tilgjengelige for hvermannsen, vet jeg ikke, men generelt er det vel slik at de dårligst bemidlede må benytte seg av de rent offentlige. Ventetiden for operasjoner og behandlinger kan være lang, så lenge det ikke er akutt. Jeg ser også at «expats», som vestlige innvandrere liker å kalle seg, anbefales å tegne privat helseforsikring. Leger er nok like dyktige og velutdannede overalt. Organiseringen av helsetjenestene kan derimot oppleves som noe ineffektiv når ventetiden er lang.

Vel, mangt og meget kan sies om helsevesenet i Eureopa. Offentlig helsetjeneste er i prinsippet det viktige om alle skal ha like muligheter til helsehjelp. Men tre ukers ventetid hvor et brudd som trenger operasjon begynner å gro, er ingen lystelig tanke. Enn si opplevelse. Vår venninne er nå operert på det private sykehuset. Tror vi alle er glade for å ha en god reiseforsikring når uhell og sykdom inntreffer.

Det går nok bra til slutt. Og det er velsignet fritt for is og holker her, så bevegelsesmuligheter og utendørs liv har langt bedre sjanser her enn hjemme for en med gipset fot og krykker. Så denne store humpen i tilværelsen er mer eller mindre forsert. Da kan vi humpe og jumpe tilbake til noen dager med en planere tilværelse. Innimellom syndflod og uventet ulykke har det vært flotte øyturer i strålende solskinn.

**På vei til Ilha do Farol. Vi koser oss på båttur**

Yndlingsturen til nestorene er ta å taxibåt fra Olhão til Ilha do Farol. Som egentlig er det vestligste punktet på Ilha da Culatra. Ilha betyr øy, men jeg klarer ikke helt å se at dette er to øyer. Derimot stemmer det at det står en høy fyrlykt (farol) her. Her er også noen små, idylliske hus og et par restauranter. Et vakkert, men nokså dødt område. Etter sigende rundt 84 fastboende. De fleste av de små originale husene med dekorerte og blomstrende hager, står tomme. Nå er også begge restaurantene stengt. Det blir ingen ankomtsøl på den store flokken med sytten håpefulle nordmenn.

**Farol. På bilde to har vi gått et godt stykke på stranden og fyret skimtes i det fjerne**

Femten av oss legger ut på vandringen langs den hvite sandstranden ved det turkise havet. Det hadde vært så herlig å bade, men de store dønningene gjør det ikke fristende. Det blir for skummelt. Det er dog herlig å vandre barbeint i den fine sanda, selv om det er ganske tungt. Vi tar det med ro og bevilger oss pauser. Fint å bruke litt tid og bare nyte. Her er så mange fine skjell og steiner å plukke. Sekken kan fort bli tung om en ikke besinner seg.

Det er drøyt tre og halv kilometer fra Farol til tettstedet Culatra. Som er noe ganske annet. Her er et levende mikrosamfunn med 759 fastboende, for det meste fiskere. Her er skole, barnehage, bibliotek, helsestasjon, brannstasjon og politi, m.m. De eneste kjøretøyer her er vel en traktor eller to, men jeg vet ikke helt om man har en branntraktor.

Skulle likt å se at man bevarte slike samfunnsinstitusjoner i et like lite tettsted i Norge!

Her er butikk, barer og restauranter. De nærmest fergehavna, har turistpriser, og der stimer flokken inn. Typisk. Hadde man gått litt til sida, bak de fremste husene, hadde man funnet restauranten de fastboende bruker. Der er prisnivået et ganske annet og fisken fersk. Levert direkte i bøtter fra fiskerne. Jaja. De er ikke rike de som bor her. Det er dem vel unt å tjene litt ekstra på naive turister.

Enda mer tjener de på turister på Ilha do Barril. Dit tar sjefermams, Sjefen og jeg turen dagen etter. Sist jeg var her, i januar, kunne man gå kilometervis langs stranda uten å se folk. Alle var klumpet sammen rett nedenfor restaurantområdet. Planen er at min venninne skal ligge og sole seg, og så skal jeg ta med meg den store, glade, hoppende schäferen på lang strandtur. Dessverre har det blitt for varmt og for fint vær. Eller kanskje er det en slags vinterferie her, selv om vi synes det er sommer. Det er folk over alt i begge retninger så langt øyet kan se. Mange løse hunder og mange barn.

Dette blir i vanskeligste laget å håndtere en glad og vilter hund blant så mange distraksjoner. Vi går et stykke, men velger å holde oss på ett sted og heller aktivisere vovsen med sporsøk og nedgravde leker. Går fint det òg. Og vi får badet masse. Alle tre.

Vi spiser deilig salatlunsj på restauranten. Som har verre priser enn hva man opplever i Norge. Men godt er det. Strandliv er deilig når man kan bade. Litt verre når man må unngå sol, som meg. Har humpet innom litt legebehandling selv også, og fått nødvendig kryptoterapi på solskader. Så jeg kamuflerer ansikt og bryst med skjerf, hatt, digre briller og et tjukt lag spesialkrem. Noe som unektelig er litt krevende å bade med. Men det går det òg.

Som sagt, det humper og går. Man får ta dagen som den er.

Og en ny, herlig fottur gjennomføres fint tross alskens påkrevd solbeskyttelse.

Mer om det i neste beretning.

**Solnedgangen på campen kan man trygt nyte**

Ilha = øy – Ilha do Farol – Ilha de o Farol = Farol sin øy eller Faroløya de o=do foran hankjønn

Ilha = øy – Ilha da Culatra – Ilha de a Culatra = Culatra sin øy eller Culatraøya de a=da foran hunkjønn

10. Every cloud has a silver lining

10. februar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, Calderão, fotturer, hiking, NATUR, portugal, rota do Monte da Águioa, São Bras de Alportel | Legg igjen en kommentar

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Når det bare ble én overnatting på vår planlagte femdagers tur, blir det isteden muligheter til en lengre fottur. Selv om «man flu» er en alvorlig sak, er ikke min kjære mer syk enn at han kan etterlates alene hjemme noen timer.

Vi som trekkes mot vandring i skog og fjell, har kun én dag å gjøre på før det ventede uværet skal velte over oss.

Schäfermamsen prioriterer ubegripelig nok strikkekafé, så da blir det bare min vandrerbror og meg. Mens jeg har en sterk oppdagertrang og vil utforske nye stier, så vil han helst at vi går en løype jeg har gått tidligere. Av en eller annen grunn er han visst redd for at vi havner på ville veier om vi prøver en ukjent løype.

Jeg har gått endel i området rundt São Brás som bare er en kort kjøretur unna. Ofte på ville veier og utenom løyper av to årsaker. Starten på løypa har vært helt feilmerket, eller så har jeg ikke likt løypa. Om den går for mye langs bilvei, søker jeg alltid inn i naturen og prøver å finne min egen sti. Selvsagt med mer eller mindre hell, men alltid like vellykket som tur i mine øyne. Vandre i naturen er alltid fantastisk, selv om det kan ta litt tid å finne igjen utgangspunktet. Men så langt har jeg da stort sett klart meg.

På AllTrails ligger en løype som heter Rota do Monte da Águia. Rundtur i Ørnefjellet. Det bemerkes at dette er en rute hvor man neppe støter på andre mennesker. Det høres strålende flott ut. Jeg er sikker på at jeg har gått den før. Det må være en av de løypene hvor utgangspunktet var feilmerket, men som jeg etter noen forsøk fant ut av. Den tar vi.

Jeg setter ikke på GPS’en før vi er ved São Brás. Får litt bange anelser når det viser seg at startpunktet slett ikke er her som antatt, men lenger opp mot fjellene. Vel, ingen grunn til å uroe den som lett kan engste seg, og fjell er flott, så jeg holder kjeft. Vi tar av på vei M1202 i retning Javalí. En rute jeg har kjørt mange ganger når jeg har hatt landsbyen Parises som utgangspunkt. Et flott område.

Startpunktet denne gang er ved Miradouro do Alto da Ameixeira i Calderão-fjellene. Utkikkspunktet på høyden ved Ameixeira. Her er store rasteplasser med informasjonsplakater på hver side av veien. Utsikten er fabelaktig og været strålende. Det er bare å legge i vei. Løypa har jeg lastet ned, og den virker offline om vi skulle bli uten mobilsignaler. Kanskje en liten svakhet at jeg hater å høre plingelyder, så jeg har aldri lyd på mobilen. Men alt ser greit ut. Det er bare å følge en bred grusvei.

Løypa er ikke merket, så ved hver korsvei er det lurt å sjekke kartet siden jeg ikke hører når AllTrails sender plingevarsel om at jeg har gått feil. Uupps – der har vi allerede gjort en tabbe, gitt! Vi skulle tatt av til høyre for flere hundre meter siden. Min medvandrer protesterer vilt og nekter for at det fantes en sti til høyre noe sted. Dessuten ser han et slags utkikkstårn litt lenger fremme og mener vi helt sikkert skal dit. Men én sak har jeg lært meg. Nettopp fordi jeg mangler retningssans, stoler jeg på kart og insisterer på å følge løypa blindt. Så vi går tilbake. Og det ER en sti som tar av. Ingen grusvei, men en sti nedover mot et ganske vått område. Overalt vokser hjemlige, gule bekkeblom. Sidene er kantet med bjørnebærkratt. Litt sikksakking må til for å unngå å bli våt på beina. Det er deilig og skyggefullt i varmen før stien skrår oppover til høyre i en åpen og lys dal med masse bikuber.

Det blir en lang stigning mot toppen før ferden går nedover igjen og vi passerer demning nummer to. Det ser ut til å være x antall små demninger her. Antar at det er med tanke på skogbranner, for her er bare natur, intet landbruk. Nydelig er det med alle vannspeilene.

Vegetasjonen er mest preget av buskvekster og blomster ispedd spredte eiketrær. For tiden blomster portugisisk lyng i purpur og hvitt. Over alt. Høye busker som kan bli hele to meter. Ikke rart vi også ser store ansamlinger av bikuber hvor vi enn går. Her har de mat året rundt og kan produsere den deiligste, ekte honning. De store gummicistusene kommer snart til å springe ut i full blomst og kle alle dalsider med sine enorme, hvite snøflak. Tett i tett står de lavere lavendelbuskene som også vil folde ut et lilla velde ganske snart. Gulltorn blomstrer som gull i sterk kontrast til de intenst blå blomstene på scrambling gromwell-buskene. Innimellom bugner det av litt høye rosa og hvite tusenfryd.

Alle disse vidunderlige planter og urter! Hvilke dufter! Velgjørende eteriske oljer fra vegetasjonen blander seg med den friske, rene fjelluften. Man bare kjenner hvordan lungene åpner seg og blir bedre. Det er helt vidunderlig. Tror sannelig dette vil bli min nye yndlingsløype.

Stigninger er det nok av. Det går opp og ned som det pleier. Nedover går sakte, for det er vanskelig å finne fotfeste på alle de løse små steinene. Det er aberet med grusveier. Lite brukte stier er langt lettere å følge i så måte. Men av en eller annen grunn er det visst alltid mer stigninger enn nedoverbakker. Og sannelig når vi det omtalte utkikkstårnet vi så tidlig i løypa. Ikke så veldig overraskende. Det var lett å se på kartet at grusveien hvor vi gikk feil, gikk videre hit. Men hadde min medvandrer fått vilje sin da, ville vi mistet flere kilometer av den opprinnelige løypa som går nokså snirklete i ring. Vi ville ikke fått med oss den fuktige dalen med den særegne vegetasjonen som var der. Turkartene viser alltid alternative stier som stiplete linjer. Det er mulig å ta snarveier. Men det er juks i mine øyne.

Vi får atter utsikt til alle himmelretninger når vi når toppen ved vakttårnet. Det er antakelig satt opp med tanke på brannvakt, for døra er låst. Jeg kunne jo tenkt meg å klatre til topps bare sånn for å utfordre høydeskrekken min litt, men det går altså ikke. Isteden tar vi en liten spise- og drikkepause på dette nydelige stedet som også har noen gamle ruiner. Blomster er det overalt. Biene surrer omkring. Likeså sommerfugler. Noen ganske store eksemplarer som nekter å posere for fotografen. De flagrer bare ertende av gårde uten å la meg få se nærmere på dem.

Men hvor er alle ørnene? Her skal angivelig være flere sorter ørn, men det er knapt en fugl å se eller høre. Derimot er det tomme patronhylser overalt hvor vi enn går. Som en jeger sa, vi skyter kaniner. Men ingen som befinner seg mer enn femti meter opp i lufta. Dessverre plaffes det nok løs på det meste som beveger seg enten de har vinger eller bein. Med to jaktdager i uka, går vel det meste med av det som rører på seg. Hittil har vi sett én kjøttmeis, det er forsåvidt litt uvanlig, samt én svarthodesanger og et par svarttrost. Og vi hører de små stjertmeisene i busker her og der, men ellers er det dødt. Ikke et dyr å se. Ikke en gang deres etterlatenskaper. Ikke en fugl.

Det er så uendelig trist. Når skal mennesker skjønne at de er gjester i naturen og behandle den med den respekten som fortjenes?

Vi stavrer oss ned på rullesteinene. Passere flere demninger og får en uendelig lang stigning. John peker mot den andre siden av dalen og mener han ser «The Eye of Mordor» der. Ikke umulig. Flere døde eiketrær strekker lange armer oppgjennom buskaset og ligner umiskjennelig på de onde orcer. Min medvandrer er ganske sliten, så et pustestopp hvor vi tar oss tid til å oppdage Gandalf og Frodos fiender i det fjerne, kommer godt med. John er overbevist de vokter oss nådeløst og venter på at vi skal falle om av utmattelse.

En av oss faller nesten om av utmattelse, om ikke fysisk, så i hvert fall mentalt når vi endelig når toppen. Det er ikke meg, bare så det er sagt. Her er nok en korsvei, og det er på tide å sjekke kartet. Der ligger det etterhvert kjente varslet fra AllTrails: «Det ser ut til at du har tatt en omvei fra ruten». Hele den lange stigningen er forgjeves. Turløypa tok av til høyre ved starten av bakken. Som vanlig krangler vi i all vennskapelighet om hvilken vei vi skal ta. Jeg vil følge den navngitte løypa jeg har lastet ned. John vil følge en hvilken som helst sti som tar oss raskest mulig tilbake til hovedveien. En av oss er mer sta enn den andre. Jeg innrømmer at det er meg. Så vi går hele veien ned igjen. Men nå setter jeg på lyden på mobilen så jeg kan høre beskjedene.

Det var sannelig ikke rart at vi ikke så stien. Den er praktisk talt helt i gjengrodd. Jeg bakser meg dog ufortrødent i vei med John etter meg. Vi passerer bak Mordors Øye. Orkene står der urørlig og strekker hule armer etter oss. Stigningen er lengre enn den forrige, så det tynger min samvittighet litt at jeg fikk viljen min. Men jeg passer på at vi tar pauser og at John spiser litt salte nøtter og drikker nok vann. Tilbyr meg å bære sekken hans også, men det vil ikke den gode gentleman ha noe av.

På toppen er en merkestein med inskripsjonen DG4. Noe som en av oss tolker til «Four Dead Guys ended their travel her». Vel, vel. Det blir nok en krangel om retningen når Ørneløypa viser at vi skal til venstre, mens en annen sti antakelig leder raskt ned mot bilveien. Vi tar til venstre. Og registrerer hvor forunderlig raskt naturen skifter uttrykk. Her er det mer skog. Både eik og etterhvert en liten pinjeskog rundt en speilblank demning skaper en særegen stemning.

Omsider når vi eneste tegn på sivilisasjon. Et bolighus med noen ruiner rundt og en bjeffende hund utenfor. Like ved bilveien. Det er ennå drøyt fem kilometer igjen av Ørneløypa som fortsetter på andre siden av veien. Jeg ser at min medvandrer har fått nok. Det er lett og ikke langt å følge bilveien ned til der vi har parkert. Så jeg insisterer på at John går rett ned dit og slapper av mens jeg går ferdig løypa. Samt sender meg melding når han er vel på plass i bilen.

Han er ikke mye glad for å la meg gå alene, men som sagt, en av oss er mer sta enn den andre. Her finnes verken mennesker eller dyr, skjønt det er ikke de sistnevnte som utgjør en mulig fare. Og jeg skal kun følge kartet. Jeg vil så inderlig gjerne få sjekket ut hvordan hele løypa er nå som jeg først er her.

Litt ulendt er det med nedfallstrær og kratt før jeg plutselig havner i den reneste åpenbaringen. Et speilblankt vann med en liten rasteplass. Tydeligvis tilgjengelig for terrengbiler, for her er både en pergola og en stabel med plaststoler. Jeg sender bilder med kart jevnlig til John, så han skal vite hvor jeg befinner meg og at jeg er ok. Og jeg er lettet når jeg hører han er ved bilen.

Jeg går raskt nå som jeg går alene, og sjekker kartet jevnlig. Det blir noen flotte kilometer med fint terreng og nydelig utsikt. Blomstrende lyng langs alle åssider. Bittesmå høstkrokus. Langs alle grusveier vokser de merkelige soppene som ser nøyaktig ut som hestepærer. Ikke bare utenpå, men også inni. Varme er de også inni. Det ryker av dem.

Helt på slutten kommer jeg inn på merket løype. En del av Via Algarviana. Fotturen som går tvers gjennom Algarve. Fra Alcoutim i øst til Cabo da São Vincente i vest. Alltid merket med rød og hvit stripe. En tur jeg drømmer om å gjøre, men antakelig må vente med til min ti år yngre venninne pensjonerer seg. Man bør ha følge på en slik tur.

Vi er begge lettet når vi er samlet ved bilen. John er i fin form igjen, og jeg er strålende glad for å ha gjennomført. Den første delen av turen ble nærmer ti kilometer med alle avstikkerne og tok tre timer og tre kvarter. Den siste delen var litt under seks og tok én time og et kvarter. Totalt gikk jeg 15,72 km, mens turen var stipulert til 12,3. Det stemmer nok, omveiene tatt i betraktning.

Dette er en herlig turløype jeg absolutt vil anbefale. Den blir nok bare flottere og flottere utover nå som stadig mer kommer i blomst. Det er så herlig med løyper hvor man kun møter natur. Men trist å registrere at det er noe som ikke stemmer hva faunaen angår.

Uansett, jeg er som alltid nesten euforisk lykkelig etter en god vandretur hvor jeg kjenner at jeg har brukt kroppen. Det er deilig å registrere at mine covidskadde lunger faktisk er i ferd med å bli bedre takket være den gode luften i Algarves herlige natur.

Nå venter dager med sterk vind og regn. Det er ikke mye plass til fysiske aktiviteter i en bobil, så en slik fjelltur gjør ekstra godt når man har rolige dager i vente.

Det skal bli herlig å ta denne turen igjen om et par tre uker og se hva som blomstrer da. Tror nok det vil være enda mer fargerikt når vi nærmer oss mars.

9. Rundtur i Alentejo

9. februar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged Alentejo, algarve, Bobil, bobilturer i Europa, fottur, hiking, miljø, motorhome, motorhomelife, NATUR, nature, portugal | Legg igjen en kommentar

Syv bobiler, fjorten personer og tre hunder legger brått i vei på bobiltur søndag morgen. Det er meldt kraftig vind og regn senere i uka. Skal vi få vist nyankomne venner litt av hva Portugal har å by på, må det skje nå mens været er bra.

**Innimellom ble konvoien litt spredt, så det ble en pitstop i Ameixal for å samle troppene**

Det går kjapt å ruste seg til avgang nå når vi bare har bobilen. Da vi også hadde «Penkingen» og «gazeboen», foregikk all matlaging i sistnevnte. Alt av kjøkkenutstyr, samt frysevarer, tørrvarer og hermetikk ble oppbevart der. Det var et svare strev å omkalfatre alt sammen før tur. Nå er det bare å rulle inn markisen, ta inn etasjekurven med grønnsaker og slenge inn stoler og bord som skal med. Stekeovn og kokeplate etterlates ensomme på sitt lille bord. Likeså kasser med remedier og annet vi aldri oppbevarer i bobilen.

De gamle traverne Berit og Leif, har som vanlig organisert turen som vi har tatt hvert år siden vi begynte med vinteropphold i Algarve. Nå er det ekstra artig siden en venn og tidligere kollega av Jan er i Portugal for første gang. Med sin kone og deres søte, gode border collie Disco.

Barragem do Monta da Rocha, populært kalt «Grisen», er som vanlig første stopp. Beskrevet noen ganger i mine tidligere Portugalskildringer. En enkel anleggsbrakke som ble satt opp da demningen ble bygd først på syttitallet, og fungerte som matstasjon for anleggsfolket. Da demningen stod ferdig i 1972, var bevertningsstedet blitt så populært, at det består den dag i dag. Midt i ødemarken. Et enkelt skur med gamle symaskinbord og stoler. Et aggregat og en utendørs kullgrill. Rundt omkring springer det kaklende, store perlehøns. Her er ingen telefon. Om man ønsker servering, gjelder det å møte opp før klokka to på dagen for å bestille.

Berit og Leif har dratt i forveien, så vi skal være sikret bevertning. Jan leder resten av konvoien langs den naturskjønne veien N2. Via de idylliske småbyene Pechão og Estoi. Så den litt større São Brás de Alportel før veien slynger seg videre gjennom Algarves korkskoger med utsikt til de utallige blåner og dalene imellom. Vi passerer Barranco do Velho hvor den autentiske og populære restauranten A Tia Bia ligger. Videre opp gjennom Calderão-fjellene. Deler av veien kantes både av brannfarlige, men akk så velduftende, eukalyptustrær. Akasietrær blomstrer i overdådig med sine kyllinggule blomster. Begge arter er importert fra Australia og begge er invaderende.

**Akasietrær (acacia longifolia) i Algerve**

Dette er områder hvor jeg har lagt mange av mine lange fotturer. Men jeg blir like betatt hver gang jeg kommer kjørende her og tror alle føler det samme. Det gjør de nok ikke. Noen foretrekker det vidåpne, bølgende landskapet som folder seg ut foran oss når vi når Alentejo og distriktet Beja. Og visst er det vakkert. Myke, grønne enger med bestrødd med tusenvis av bittesmå tusenfryd og rødblomstrende engsyre. Hundrevis av lyse og mørke ulldotter beiter i det grønne, eller ligger bare og koser seg. Innimellom ses flokker med kanelfarget storfe. Spredt omkring står de skulpturelle, grågrønne oliventrærne. Himmelen blir ekstra stor og knallbå over slike åpne, grønne enger. Det er som å kjøre i et postkortlandskap. Nydelig, men uten dramatikk. Det lokker heller ikke til å legge i vei på vandreturer.

**Alentejo – inkarnasjonen av åpent landskap**

Vi passerer Almodôvar, tar av mot Ourique og videre gjennom fascinerende Vale da Cegonha. Her er storkereir på rekke og rad. Hver eneste strømstolpe har leieboere på toppen.

Så er vi endelig fremme ved det første målet. Vi har allerede mottatt den skuffende nyheten om at det ikke er mat å få. Manuel er den som griller. Kylling eller spareribs av porco preto Alentejano. De svære svartgrisene som rusler under eiketrærne og spiser nøttene som faller ned. Nå sitter han i en krok og er syk og elendig. Det er ikke tale om at Maria vil ha noe med grilling å gjøre. Hun har mer enn nok med å skrelle poteter og lage batata fritas og salada fresca av hodesalat, løk og tomater. Så det å skulle diske opp med middag til fjorten personer alene, er alt for mye for henne.

Trist for dem som ikke har opplevd den særegne sjarmen ved dette stedet tidligere.

Vi klarer oss fint likevel. Bobilene parkeres i en ring på toppen over den oppdemmede innsjøen. Sola varmer deilig, og vi koser oss sammen i tunet vårt. Disco med foreldre, og jeg går en fin tur i det åpne landskapet. Disco får hilse på to store gjeterhunder som kommer springende for å sjekke om hun er noen trussel mot flokken. Det er hun så langt ifra. De snille hundene logrer sin godkjenning og springer tilbake til gjeteren og hjorden.

Tenk, så dumper vi på et par som går tur med en nesten-Ludo! En skjønn, rød puddelbamse som jeg selvsagt må kose med. Åhh, som jeg skulle ønske at Ludo-min var her nå! Denne finingen er nok mer interessert i Disco enn i meg.

**Bilene er vel parkerte og noen av oss går tur.**
**Og er så heldig å treffe en nesten-Ludo**

Det blir kveld og middagstid. Alle de andre har griller, så Jan er heldig og får grillet pølsene sine og får påspandert potetstappe. Selv lager jeg meg aspargesrisotto og salat. Ikke noe problem å ordne seg mat selv for noen av oss. Alle har det som trengs og vi har det nydelig sammen ute under stjernehimmelen. En fin kveld som går over til en trasig natt.

Fritidsbatteriet vårt er så dårlig at det lades helt ut. Vi blir uten lys og varme og lading til duppedingsene. Om dagen var varm, så er natten tilsvarende iskald og rå. Jan blir akutt febersyk med vond hals. Begge fryser vi som bare pokker, tross ullklær og dundyner. Det er intet annet å gjøre enn å avbryte turen for vår del. Hele turen er basert på villcamping. Uten lys og varme er det uaktuelt. Veldig trist.

Disco-familien belager seg også på å avbryte turen, da det er problemer med motoren til støttebeina og må på et merkeverksted. Vi har en gammel og lite avansert bobil, så slike problemer slipper heldigvis vi.

Albufeira da Barragem do Monta da Rocha og landskapet rundt bader i morgensol når vi sier på gjensyn til resten av gjengen. Jeg tilbyr meg å kjøre, men Jan mener han skal orke det. Selv om han føler seg temmelig tufs. Godt gjort.

**Farvel til Barragem do Monta da Rocha**
**På gjensyn til skjønne Disco og gode venner**

Det går ganske radig når vi tar «snarveien» IC1 sørover mot Boliquieme. En større og bredere vei lenger vest. Én mil lengre, men mye raskere. Og med nydelig utsikt til mandelblomstring og bugnende appelsintrær.

Vi tar oss tid til å dra innom Camperservice og kjøpe nytt fritidsbatteri som Jan monterer umiddelbart. Så et apotekstopp i Olhão for å kjøpe halstabletter, før den syke kan parkere hjemme og legge seg i sengen og bare være syk. Vel fortjent. Ikke det å være syk, men det å få ligge i sengen, ha det varmt og sove av seg elendigheten.

Imens rigger jeg pitchen tilbake til standard med stoler og bord og blomsterbuketter og lyslykter. Markisen dras ut og barduneres før jeg, tro det eller ei, lager svinekjøttmiddag med saus og poteter og erter og alt til faget henhørende, til den syke. Er temmelig ukomfortabel med å steke svinekjøtt, men hva gjør man ikke når den man er glad i er syk.

Slik endte vår rundtur. Får bare håpe det går bedre med resten av gjengen.

«Syv store bobiler dro til «Grisen» hen.

Jan fikk vondt i halsen,

så ble det bare seks igjen.

Seks store bobiler stevnet videre frem

Mortens bil fikk trøbbel.

så ble de bare fem

Fem bobiler drar videre på eventyr

Håper alt går greit for dem

uten mere kluss og styr

For skjer det enda mere nå,

så må vi bare flire

Om én til må snu, så er de bare fire

Vi håper intet mer vil skje,

så de ender opp som bare tre

Ja, enda verre, at eventyret stopper opp før Pomarão

Og alle returnerer slukøret og lei seg til Olhão»

8. Percursos pedestres no Algarve.

4. februar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, Caminho da Amendoeira, fotturer, guadiana, hiking, mandelblomstring, miljø, NATUR, odeleite, portugal | 2 kommentarer

Fotturløyper i Algarve. Det vidunderligste med Algarve er den varierte naturen og topografien og konglomeratet av turløyper i hele regionen. De fleste er mer eller mindre godt merket.

Ludo og jeg har gått hundrevis av mil i Algarve i årenes løp. Stort sett aIene, bare vi to. En og annen gang sammen med andre. Vi har vandret i alle områder unntatt Vincentekysten. Så er det heller ikke kystområdene jeg foretrekker. De er fine for å observere fugler, men ellers er terrenget for flatt og lite variert. Med unntak av Sete Vales Suspensos, De Syv Hengende Daler.

Algarve er delt inn i følgende områder: De to kystområdene: Vincente i vest og Sørkysten. Fjellområdene: Monchique i vest, deretter følger Serra og så Guadiana i øst. Mellom Sørkysten, Monchique og Serra strekker det langsgående kalksteinsområdet Barrocal seg.

Det virkelige Algarve er for meg de tre fjellområdene. Naturen er fabelaktig. Terrenget er variert og passe krevende. Barrocal byr også på fine områder, men er mer befolket. Jeg foretrekker områdene hvor jeg i hovedsak er omgitt av natur. Der fikk Ludo gå i fred for sinte vaktbikkjer og eventuelle uberegnelige flokker med løshunder.

Hittil har det bare unntaksvis vært andre enn Ludo som har villet ble med på fotturer. Det krever bil å komme seg til fjellområdene, og det har vi ikke lenger. Jeg kan alltids få låne en, men tanken på å vandre alene uten Ludogullet mitt, kjennes altfor trist.

Lykkeligvis har min vandrervenn John blitt ti ganger sprekere siden jeg begynte å hale ham med på turer, og det har også dukket opp et par nye og yngre beboere på campen som vil gå lange fotturer. En av dem har bil, og John har bil. Så sannelig står lykken meg bi.

Dermed blir vi tre mennesker og en stor og ellevill schäfer, heretter omtalt som Sjefen, som legger i vei på Ludo og min sin yndlingsløype, Morenosruten. Som ikke starter i Morenos, men har utgangspunkt fra Umbria. Yndlingstrasé fordi området er så flott, men aller mest fordi den gjentagende ganger følger eller krysser Ribeira do Alportel og Ribeiro da Fornalha. Bekker brede som elver hvor dyr og mennesker kan bade og avkjøle seg.

Været er strålende, og det blir fort stekende hett mellom dalsidene. De blir til gryter fylt med varm sol hvor i hvert fall Sjefen og jeg koker. De andre to er visst ikke like varme av seg.

Det er et godt stykke å gå før vi kommer til badekulpen min, men vi er nær bekken flere steder. Sjefen værer vannet og er desperat etter å få avkjølt seg. Han prøver stadig vekk å spurte ned gjennom den tette, tornete vegetasjonen før det endelig blir en åpning hvor han kan plaske lykkelig omkring.

Vi følger smale, grusveier med humper, hull, og masse rullende småstein. Innimellom krysses de brede bekkene. Rett gjennom vannet. Det er mulig å kjøre bil her, har vel opplevd én gang i årenes løp at det har kommet en bil. Løypebeskrivelsen nevner hus og landsbyer, men det stemmer ikke helt med virkeligheten. Vi passerer tre små bosettinger. Men uten fasiliteter som stedene er, ikke en gang en liten snackbar, så kan de vel knapt kalles landsbyer.

Det er brede daler og åssider kledt med lav vegetasjon, i hovedsak den eviggrønne cistus ladanifer. Den har så vidt begynt å åpne sine enorme hvite blomster med gult øye omgitt av små, blodrøde dråper. Snart vil det se ut som liene er dekket av store snøflak.

Her er også mange andre varianter av cictus, solroser. Både med rosa, hvite og gule blomster i ulike størrelser. Innimellom står de aromatiske myrtebuskene med blanke blader; tettpakket med blåsvarte bær. Blomster i lilla gult og blekgult lyser opp langs veikantene.

***Cistus ladanif*****er /gum cistus /Ésteva – finnes en god rødvin oppkalt etter denne, Ésteva**

Mengder av lavendel og salvie avventer sin blomstring ennå en stund.

Ellers er her knapt et tre er å se, hvilket er godt nå som det er sesong for furuprosesjonsspinnerens larver.

Endelig er vi ved kulpen min. Sjefen og jeg er like lykkelige over å få hive oss uti og bli gjennomvåte i det kalde vannet. Med våt bikini, våte sokker og søkkvått hår møter jeg de neste stigningene med ny energi. Jeg tåler ikke kulde, men er strengt tatt ikke særlig varmekjær heller. Liker helst passe temperatur.

Etter nok en passering over elven, kommer vi til appelsintreet «mitt». Det bugner alltid av modne appelsiner der det står helt for seg selv uten antydning til folk eller hus i nærheten. Så her plukker jeg med god samvittighet. Fyller sekken i visshet om at dette kommer godt med når jeg skal bake appelsinkake til en kommende jubilant. Disse fruktene er garantert usprøytet.

Vi passerer den lille bosettingen Fornalha, den som man under tvil kan kalle en landsby. Vakkert er det her med appelsintrær og rikelig matproduksjon rundt husene. Kål og andre grønnsaker i sirlige rekker, samt favas, bondebønner. Enn om det kunne vært et aldri så lite vannhull her også. En Sagres ville gjort seg nå. Men vi får nøye oss med nyplukkete appelsiner.

Vi går og går. Schäfermams er sliten, i motsetning til den firbeinte. John lurer stadig vekk på om ikke vi går feil, for det stemmer ikke med løypa han har på telefonen. Hvilken løype nå det er. Antakelig ikke den jeg følger. For jeg følger faktisk en bestemt løype, selv om jeg ikke har lagt den inn på telefonen. I dette området har tatt mange ulike veivalg. Ikke minst noen som neppe er tegnet inn på et løypekart. Så jeg har faktisk klart å bli så kjent her at jeg er trygg på valgene jeg tar. Utrolig nok. Vi er innom elva ennå en gang så vi som er varme får avkjølt oss. Beina mine koker i hikerskoene som jeg angrer på at jeg går med. Følger vasser jeg med skoa på, så også de blir søkkvåte. Og dypper hodet i elva og fyller stråhatten med vann før jeg tar den på igjen.

Det er en stigning som er spesielt lang. Hver gang man tror den slutter, så viser den seg å fortsette rundt neste sving. Jeg er vant med den, men for de to som går den første gang, føles den nok uendelig. Det oppløftende her er det store indianerhodet vi ser i bergveggen på motsatt side. John får en idé om at vi må dra hit med et enormt bånd og dekorere hodet med pannebånd og fjær. Hvilket nå er en vedtatt plan som vil gjøre neste tur hit veldig mye mer strevsom. Men hva er vel livet uten utfordringer?

Etter nok en stigning, er vi endelig ved Malhada do Rico hvor det er rundt fem hus og tre ganger så mange gneldrende hunder. Og for første gang er det et menneske å se også. Uten at det ble noen Sagres på oss av den grunn.

Deretter Eira do Lobo som jeg liker å passere bare fordi det har ulv i navnet sitt. Ulvenes treskeplass. Sikkert det eneste stedet i verden hvor ulver tresker kornet.

John trykker og trykker på telefonen og lyser opp i lettelse når han finner ut at vi nærmer oss bilen og innser at «we’re not lost».

Dette er den lengste og mest strevsomme turen jeg har hatt med John på. Av vårt nye turfølge bærer den firbeinte preg av å ha hatt det bare herlig, mens mammaen virker nokså sliten.

Orker de en ny tur av samme kaliber, tro?

Visst gjør de det. Slitne, med vonde knær og muskelverk til tross, dette er ikke pingler.

Så jeg tar dem med til Serra Guadiana, Odeleiteområdet og Caminho da Amendoeira, en fottur der mandeltrærne blomstrer. Det er på høy tid, for trærne har allerede begynt å drysse kronblader.

Guidanas fjellområde er det aller vakreste etter mitt syn. Man ser viden omkring på ås etter ås etter ås. Frodige i all verdens grønne nyanser ispedd rosa skyer av blomstrende mandeltrær. Så tones det grønne over i blåfarger som duses ut etter som avstanden øker. Man kan ble betatt av mindre. I Odeleite finner man også den kjente Ribeira Dragão Azul, Blue Dragon River. Den ser fullstendig ut som en blå drage sett fra luften.

Alta Mora skulle være vårt utgangspunkt for vandringen, men på mystisk vis havner vi et lite stykke unna. Greit nok, fint å parkere her, og turløypa er like i nærheten.

Plutselig kommer en bil kjørende og ut kommer en oppskjørtet portugiser som fekter og roper. Det er vanskelig å få med seg hva han sier. Først trodde vi det var ulovlig å parkere her, eller ulovlig å gå med hund her. Begge deler nokså usansannlig, men etter en livfull opptreden hvor han hopper rundt og flekker tenner og snerrer, skjønner jeg at vi ikke må ta veien til venstre. Der er det en stor og rasende hund som vil komme til å angripe. Den er bundet, men kan være i stand til å slite seg løs. Når jeg bedyrer at vi skal gå motsatt vei, smiler han lettet og kjører sin vei.

Tre tobeinte og en firebeint får nok en herlig tur i varm sol og åpent og vidunderlig landskap. Blomstrende mandeltrær, lavendel, salvie og cistus. Korkeiker og innimellom ennå spor etter skogbranner. Det går oppover og nedover, men ikke med fullt så lange sammenhengende stigninger som på vår forrige tur. Innimellom er det krevende med rullende småstein som fungerer som kulelager. Jeg er hysterisk redd for å falle og risikere å slå løs hofteprotesene, så jeg manøvrerer meg med største forsiktighet. Her og der er det noen få meter på asfaltert vei, men her opplever vi til vår store lykke at vi går rett på en liten bar. Da blir det Sagres på John og meg, mens Schäfermams holder seg til kaffe og Sjefen til vann.

Jeg følger strengt løypekartet til AllTrails, i motsetningen til merkingen. De følger ikke løypekartet. John blir igjen engstelig for at jeg skal rote oss ut på viddene. Selvfølgelig gjør jeg ikke det, det er ikke vidder her. Men jeg akter ikke å følge merkingen som tydeligvis er lagt mye mer til asfaltert vei. Føler meg trygg både på kartet og løypa som jeg har gått en del ganger. Innimellom er det løypemerker så John kan senke skuldrene og føle seg trygg inntil neste gang vi går der jeg insisterer og løypepostene mangler. Det går riktig så fint.

Vi krysser elva Beliche noen ganger så vi får avkjølt oss. Skjønt John hyler og oier seg når han må vasse noen meter i isvannet. Slikt har ikke en engelskmann som alltid er iført sju lag klær noen glede av. Men det er litt morsomt for oss å bevitne. Det som er trist å bevitne på alle våre fotturer, er det manglende synet av fugler. Overalt ser man konsekvensene av en trist utvikling. Knapt en fugl er å se. Lykkeligvis ser vi to haukeørner over oss, men det er alt. De andre to hører også skrikene deres, mens jeg dessverre ikke er i stand til å høre såpass.

Etter en sabla lang stigning, nærmer vi oss Alta Mora. Schäfermams og Sjefen blir igjen her. Mamsen er veldig sliten og litt uvel, og det aner oss at slutten på løypa vil gå der den angivelig farlige hunden er. John mener vi er rett i nærheten av bilen, og bare kan går rett opp veien og finne den. Han har nok rett, men jeg insisterer på at «shortcuts are cheating» og vil følge løypa til «the bitter end». Det blir så bra. Vi belønnes med en ekstra siste stigning og kommer rett på den digre hunden som står i et tjukt tau og bjeffer rasende. Foran den er det sprayet «Não passar» med digre bokstaver på bakken. Er nok like bra at sjefen unngår dette.

Vi finner bilen og henter de andre to i Alta Mora. Både John og schäfermams føler seg litt uvel, noe som nok er mineralmangel. Kalium antakelig. Men kan ikke gå lenge i solsteken og svette og kun erstatte væsketap med vann. Mineraltabletter er tilgjengelig i bilen, så sjuksjöterskan insisterer på et lite medisinstopp. Det hjelper.

**Var nok bra Sjefen slapp å passere denne**

Begge kommer seg såpass at vi finner ut at turen må belønnes med restaurantmiddag på Pizza na Pedra. Etter å ha avlevert en sliten og fornøyd schäfervovs hjemme på campen.

Vi er enige om at fotturer i Algarvefjellene er herlig og gleder oss til fortsettelsen. Og jeg takker begge for at de har bidratt til at jeg bare har kost meg og vært glad underveis selv om ikke Ludo er mer. Gode venner og en glad hund viser at livet er godt og må gå videre.

Før neste fottur skal Jan og jeg på en femdagers bobiltur med noen andre venner.

Det skal også bli herlig.

7. Nu går alt så meget bedre.

28. januar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged avesdeportugal, Bobil, bobilturer i Europa, cerro da Cabeça, fotturer, fugler, hiking, miljø, mobilhomelife, NATUR, portugal, praia do barril, rocha da pena, tavira | Legg igjen en kommentar

Det jeg elsker med denne campen, er mangfoldet. Både hva husvære og mennesker angår. Her er alt fra telt og eldgamle beskjedne campingvogner til flotte, store bobiler. Mest av det beskjedne. Her er små og store plasser omgitt av mye vegetasjon siden stedet ligger i landskapsvernområdet Ria Formosa. Dermed er det underlagt restriksjoner. Ingen av pinjetrærne får felles. Det er årsaken til at vi bor litt skyggefullt denne sesongen. Vår plass ville vært vidunderlig i hete somre, men er i kaldeste laget om vinteren. Sem problemas. Jan liker skygge. Jeg er mest ute og går om dagene og flytter meg ellers hemningsløst omkring etter solen når jeg kommer hjem og vil slappe av. Medbringende campingstol og vin.

Vegetasjonen gir et rikt fugleliv. Blåskjærer, granmeis, spurv, nøtteskriker, tyrkerduer, hærfugl og mange flere arter innimellom. Over oss seiler det kuhegrer, stork, falker og glenter. utenfor campen springer en variant av rapphøns omkring.

**Blåskjære /azurwinged mgpie / pega azul**

Her vrimler det også av hunder i alle størrelser, samt en god del katter. Jeg benytter alle anledninger til å kose med snille dyr. Hver eneste dag.

Overalt surrer det av stemmer på alskens språk. Tror mesteparten av de europeiske nasjoner er representert her. Slik sett en glimrende mulighet til å praktisere fremmedspråk, men dessverre ikke så mye portugisisk. Portugiserne snakker engelsk og vil gjerne praktisere det fremfor å vente på hva stotrende nybegynnere i språket deres har å si. De færreste engelskmenn behersker fremmedspråk, så engelsk blir fort det språket man bruker mest.

En stor kontingent av franskmenn snakker ikke et ord på annet språk enn sitt eget. Tror knapt de er i stand til å hilse på portugisisk. Det gir mening til at jeg driver og lærer meg fransk nå. Her er rikelig anledning til å praktisere det. Jeg øver på fransk hver morgen, og planlegger å øve på portugisisk om kvelden. Det siste blir det sjelden noe av. Jeg har en tendens til å sovne i åtte-ni tida. Siljedatter fastslo forleden at jeg sannsynligvis lider av for tidlig søvnfasesyndrom. Jeg er i hvert fall stuptrøtt om kvelden og våkner frisk og opplagt midt på natta. Det eneste som kan holde meg våken etter mørkets frembrudd, er å være aktivitet. Særlig med sang eller dans. Det er dessverre dårlig med slike evenementer for tida. Og jeg er vel rar nok om jeg ikke skal drive på å synge og danse alene her i kveldingen.

Sosialt liv er det likevel nok av. Hos Wilma har vi både vært på middag og også hatt en feiring av ettårsdagen for hennes overtakelse av «Penkingen» min. Som nå heter «Emma». Et nytt tilskudd til vinterfamilien her, er et par veganere. Som har tre hunder og én katt med på ferden. Hos dem ble vi servert en helt nydelig gryterett med duftende afrikansk krydring. Mange av oss er glade i bordspill. Her går det mye i Rumikub og Skipbo. Har også lært et par artige nye spill. Wilma kom med Quirkle og Janet og Pete med Skyjo. Nå venter jeg bare på at Lesley skal lære oss Mexican Train. Fint å sitte ute i sola og spille. Eller være hakket mer aktive og spille Nummerkub.

Uformelle sammenkomster er det mest av. Nå har den siste kontingenten med nordlendinger ankommet. Til vår store glede. Det blir mye liv og latter med dem. Mye lastebilprat også, men det er vel mer til Jans glede enn min

Terrenget vedCerro da Cabeça **er vilt og en smule utfordrende**

Aller best er alle herlige vandreturer. Til toppen av Cerro da Cabeça. Ikke så lang, men desto mer utfordrende. Så bratt og ulendt at John og jeg krabber på alle fire når vi nærmer oss toppen. Det er mange skumle revner man kan snuble ned i, og vanskelig å holde balansen. Wilma bare ler og tar bilder av oss mer forsiktige gamlinger der hun vandrer oppreist av gårde.

**Skummelt terreng for gamlinger med diverse mangler og innopererte reservedeler**

Rocha da Pena, denne særegne kalksteinsklippen, står på programmet flere ganger i løpet av sesongen. Et fabelaktig område med rik og interessant flora og fauna. På årets første tur her har vi følge av en av Wilmas venner som er ekspert på reptiler. Vi ser ingen, men jeg lærer hvor og hvordan jeg skal lete etter salamandere. Og vi ser gekko-egg. Opplevelser og kunnskap som er gefundenes fressen for en naturnerd som meg. I tillegg er været strålende. Ikke et vindpust. Vi har utsikt så langt øyet kan se, til alle himmelretninger.

**Rocha da Pena. Klatrere sees i klippeveggen**

Wilma har for tiden glede av et datterbesøk. Så nå er vi både tre og fire som vandrer sammen. Så utrolig herlig for meg nå når jeg ikke har min firbeinte vandrervenn mer. Vi drar til Praia do Barril på Ilha da Tavira og vandrer barføtt i over en mil i hvit sand. Vi bader i det turkise havet.

**Lang vandring i myk sand på Praia do Barril**

Jeg får bli med på besøk til Wilmas venner både i Peral og i Tavira. Artig å se hvor fint de har det i sine mer permanente boliger. Vi vil likevel ikke bytte det mot det frie bobillivet.

Wilma og jeg rekker en siste, magiske opplevelse før hun reiser hjem for å jobbe. Vel gjemt i tett buskas sitter vi stille på bakken og nyter synet av kuhegrene når de flyr inn over innsjøen i solnedgangen for å finne natteleie i trær og busker. Et levende eventyr.

Nå har både Wilma og datteren reist. Førstnevnte er ennå en ung og sprek sekstiåring og har litt tid igjen før pensjonisttilværelsen kan nytes for fulle. Heldigvis kommer hun igjen om en måned. Da står en spektakulær tur i Monchiques fjellområde på agendaen til vandrer-trekløveret.

Før den tid står det mange mil på vandreprogrammet. Både her og der.

Og kanskje noen sykkelturer siden Jan har fikset feilen på sykkelen min.

Nå har jeg ingen unnskyldning lenger.

6. Nyttårsforsetter

28. januar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged a walk to the spring, algarve, biking, Bobil, bobilturer i Europa, fotturer, Fuseta, hiking, miljø, motorhomelife, NATUR, olhão, portugal | Legg igjen en kommentar

Jeg har to forsetter for det nye året. Det første er at jeg skal vinne i Eurojackpot slik at jeg får råd til å kjøpe og holde en hund igjen. Skal selvsagt etterisolere huset også, samt skifte vinduer og takbelegg og installere solcellepanel. Resten skal gå til andre trengende. Men det er det med hund som er hovedsaken. Dette forsettet er en fin drøm som jeg koser meg med hver gang jeg sender inn en kupong. Jeg har laget en ny lykkekupong som heter Ludo.

Mitt andre forsett er nok mer oppnåelig. Jeg skal fortsette med mine vandringer i naturen selv om det er uendelig trist at Ludo ikke er med. Jeg trenger å være i naturen. Utforske den, og finne små perler her og der. Studere planter og prøve å oppdage fugler og dyr på min vei. Jeg trenger gleden og roen naturen gir meg, og jeg trenger den gode mosjonen det er å vandre i ulendt terreng.

Wilma, John og jeg har som morgenrutine å gå runden i parken to ganger, samt ta en sving over til hesteenga. Jeg går alltid begge veier når jeg skal til byen. Jeg går rundt omkring i reservatet og ser etter fugler. Det kan fort bli over tjuetusen skritt, men kjennes knapt i kroppen her hvor det bare er flatmark. Selv knappe tre tusen skritt i Algarves bratte åser, kjennes langt mer i muskler og sener enn denne flatmarksvandringen.

Det aller første jeg gjør, er å legge turen oppover åsene til mine gode venner som lever der med dyrene sine. Uten strøm, vann og vei. Dem har jeg kjent siden mine aller første off pist vandringer da vi kom hit i 2015. De er like dyrekjære som meg og sørger like mye når de mister noen av sine. Det herlige, sjarmerende eslet Chica døde i fjor, og jeg har ikke sett dem etter det. Jeg er usikker på om de vet at Ludo er død, siden hans sykdom og borgang foregikk etter at Facebook suspenderte meg. De har et lite aggregat og en gammel laptop, så vi pleier å kommunisere via Facebook. Jeg gruer meg sånn til å fortelle om Ludo at jeg gråter hele veien oppover. Hundene varsler min ankomst, og min venninne er raskt på pletten. Hun bare legger armene rundt meg i en stor velkomstklem og forteller at hun vet. Og vi gråter begge to. Deres fine, gode Bonita er også død, omtrent av samme årsak som Ludo. Så vi er i samme båt.

Gamle, snille Perso lever dog i beste velgående og blir så glad for å se meg. De har fått en ny, nydelig hund som må stå i bånd for ikke å stikke av på jaktferder. Men kos og fin er den. Kattene er der, men de har mistet en av dem også. Hønene lever heldigvis i beste velgående. Reven våger seg ikke på hønsejakt her. Perso passer på.

Det har skjedd mye siden jeg var med og stampet halm og leire da de bygget det første huset sitt der de sover og oppholder seg. Nå er det mange små hus her. Alle er bygd av paller og materialer funnet i containere, samt leire og halm. Begge har hvert sitt verkstedhus. Så er det kjøkkenhus, dusj, utedo og hønsehus. Tilsammen seks små hus bygd med fantasi, imponerende kreativitet og estetisk sans. Alle er vakre som smykker. Det er en fryd å se, og så inspirerende at jeg gleder meg til å komme hjem til Halden og herme etter noen av deres fantastiske idéer.

Dette ble en god dag. Startet med gråt, men gikk over i glede og iver.

**Det obligatoriske speilbildet i brønnen**

Det neste blir Mesquita-runden. Som egentlig bærer det omstendelige navnet «Caminhos e encruzilhadas de ir a fonte». Sånn omtrentlig betyr det «stier og kryssende veier å gå til kilden». Men det orker man jo ikke å si. Vi kaller den Mesquita-runden etter navnet på restauranten der vi parkerer, Lagar Mesquita. En vidunderlig restaurant i et tidligere olivenpresseri. Nydelig mat og vakkert innredet. Full av kunst. Det var en fryd å ta fotturen tidlig nok til å rekke lunsjen her. Men dessverre, sist april innstilte de driften. Covid-årene har ødelagt mang en god virksomhet.

Fotturen er imidlertid like fin som før. Herlig variert. Rundt ti kilometer opp og ned i frodig kultur- og naturlandskap. Vi som vandrer, er trekløveret Wilma, John og meg. Vi har alle gått løypa mange ganger, og vi blir aldri lei av den.

Bjeffende hunder langs ruten bjeffer mindre nå som jeg ikke har Ludo med. En skjønn hund som jeg bare må kose med, følger etter meg videre. Jeg har ikke hjerte til å jage den. Den er så altfor søt. Som vanlig plukker jeg vill grønnkål på veien og håper på at det kan være brukbare granatepler. Men niks. Sesongen er nok for lengst over her også. Men deilige, modne appelsiner finner vi, så sekken blir tung.

Den store spenningen er dog om det gamle ekteparet lever ennå. De har en bitte liten bar omtrent halvveis i løypa. Ingen skilt. Ikke noe som viser at det er noe der. Her pleier vi å stoppe og drikke en Sagres. En god tradisjon enten man liker øl eller ikke. For gamlingene er bare så sjarmerende. Han vil alltid prøve å snakke fransk, men kan ikke mange ordene når det kommer til stykket. Hun er kjempekry over oldebarna sine og viser frem bilder. De spør alltid hvor jeg kommer fra, for de husker ikke fra år til år. Datteren deres er like gammel som meg, så de er nok rundt nitti. O lykke. Der seg jeg kona utenfor. De spør flere ganger om det er vår hund, og når vi avkrefter det, tar hun nokså resolutt og jager den av gårde. Han forårsaker altfor mye bjeffing blant deres mange hunder. Litt fælt å se den bli jaget, men jeg kunne uansett ikke tatt den med hjem.

Vi drikker vår Sagres og har vår lille prat før vi tar fatt på den siste, fine halvdelen av løypa.

Nok en deilig dag hvor en får brukt kroppen og nytt naturen. Attpåtil med gode venner. Og det stopper ikke der. På ettermiddagen drar Jan, John og jeg inn til Olhão. Vi rekker å se solnedgangen over havna før jazzen på Cantaloupe. I dag spiller vår yndlingsbatterist Marcelo Árujo, her med en ny gruppe, The Lighthousers. En artig og variert konsert med swingjazz og mye Fats Waller. Avslutningsnummeret er fantastisk og gir oss et nytt musikalsk bekjentskap. Chiquinha Gonzaga, Brasils første kvinnelige komponist. Datter av en slavekvinne og en mann av såkalt edel herkomst. Foreldrene trosset alle tabuer og giftet seg. Og Chiquinhas far påkostet sin musikalske datter en solid utdannelse. En spennende historie og musikk jeg gjerne hører mer av.

På hjemmebane blir det en del matlaging. Jeg er i gang med en ny kombucha. Fikk det til å vokse frem en Scoby av bunnfallet på et par flasker jeg hadde med hjemmefra. Har også satt rødkål til fermentering. En norsk venninne på campen og jeg drar på markedet og handler grønnsaker og annet og eksperimenter med å lage fingermat med butterdeig. Ble kanskje ikke så vellykket som fingermat, men godt nok og artig å holde på. Det er så trivelig når en kan stå ute og tilberede. Jeg er en uhelbredelig sølegris, så jeg nyter å kunne søle i vei uten at jeg må vaske gulvet etterpå.

Det skjer mye trivelig og sosialt her på campen, og jeg trenger å holde meg i gang for ikke å henfalle for mye til sorgen over Ludo. Har faktisk begynt å lære meg fransk via Duolingo for å ha noe å holde på med. Og er blitt hekta på et dataspill som heter Watersort. Det beste er likevel fysisk aktivitet.

Jan er glad i å sykle. For første gang stiller vi her med elektriske sykler. Jeg er ennå ikke fortrolig med min. Synes liksom den tar kontrollen over meg, så jeg har knapt brukt den. Nå må jeg til pers. Vi skal sykle til nabobyen Fuseta sammen med en gjeng norske. Men min fine, nye sykkel virker ikke. Dvs. motorene virker ikke. Og den er altfor tung til å sykle opp bakker med uten motor. Redningen blir å låne en elsykkel av noen andre. Batteriet har lite strøm, så jeg bruker ikke motor annet enn i motbakker. Det går helt fint og gir oss en herlig tur hvor mesteparten følger saltanleggene langs sjøen. Sola stråler, og jeg har vært forutseende nok til å ta med badedrakt. Må ha en dukkert i havet når vi kommer frem. Det er så herlig.

Det blir en lang og trivelig stund i godt lag på strandbaren før vi sykler hjem i varm ettermiddagsbris. En fin sykkelvei, men trist å registrere at det er få fugler å observere. Bestandene krymper år for år, noe alle dedikerte fuglekikkere kan bekrefte.

Vi er halvveis i januar og har opplevd mye hyggelig allerede.

Tror sannelig fortsettelsen blir god, jeg.

5. Solsnu, jul og nyttår

27. januar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, Christmas, jul, miljø, mototrhomlife, NATUR, nyttår, portugal, solsnu | Legg igjen en kommentar

Det at Jesus mest sannsynlig ble født i mars, er intet hinder for å feire jul i desember. Litt komisk kanskje når en vet at historikere i nyere tid har forsket seg frem til mars måned er mer korrekt. Men så er det nå en gang slik at overgangsriter har mennesker feiret til alle tider uavhengig av religioner. For eksempel de som er knyttet direkte til mennesket; som fødsler og navngiving, samt overgang fra barn til voksen og partnerskap og død. Og ikke minst alt som knyttes til sol og fruktbarhet, mat og dyrking av jorda. Som midtvintersblot og solsnu da dyr ble slaktet og ga mat for vinteren.

Dermed er det genialt om man vil innføre en religion, å sørge for at alle feiringer knyttet til religionen sammenfaller med overgangsriter menneskene feirer fra før. Følgelig innkalte keiser Konstantin til kirkemøte i Nikea i år 325, hvor det ble vedtatt at Jesu fødsel skulle legges til den tiden da romerne feiret Sol Invictus, midtvinterssolverv. Da var det likevel festing blant de gamle romere. Slik startet det med julefeiring den 25. desember.

Den samme genistreken gjorde Håkon den Gode i Norge på 1200-tallet. Han bestemte at Kristmesse skulle legges til den tida når nordmenn feiret Jól, midtvintersblot. Men vi havnet én dag tidligere her i Norden enn resten av Europa. Det skyldes tidsregningen man fulgte før Norge ble kristnet. Ifølge Håvamål begynte en ny dag om kvelden. «Ved kveld skal dag leva». Vi har jo også beholdt det gammelnorske navnet Jól.

Det er ikke mye som minner om norsk jul her. Det nærmeste en kommer er vel alle lysdekorasjonene utenfor telt og campingvogner. Her og der sees en og annen julenisse i vinduet eller like utenfor. Portugisere ser ut til å like julenissefigurer som «klatrer» opp husveggene. Men det ser liksom litt malplassert ut med de godt påkledde røde nissene med topplue her hvor solen skinner over alt det grønne og blomstrende. Den vakre lyssettingen i Olhão by er derimot helt betagende og vakker å skue i mørke kvelder og netter. Nok om det. For de fleste er vel jula nå som i norrøn tid, en periode med alt for mye god mat og drikke og forhåpentligvis hyggelige sammenkomster. Så også her på campen.

To driftige damer koker en diger gryte risengrynsgrøt og inviterer alle de andre norske til feiring av solsnu. Litt sånn Håvamålsk tidsregning over det òg, for vi feirer dagen før. Men slikt ser man stort på. Grøten er god, selskapet trivelig og sola skinner varmt.

Her på campen bor det folk fra hele Europa, så for de fleste er julaften som en hvilken som helst annen dag. Men vi norske samles igjen til litt feiring om formiddagen den tjuefjerde. Som vi pleier, tar vi med bord og stoler og lager langbord oppgjennom en av grusveiene hvor sola kommer godt til. Nå er det medbragt som gjelder. Gløgg, pepperkaker og blåmuggost og evt. andre lettspiste godsaker. Vi deler på det vi har med og koser oss ute så lenge sola varmer. Da trekker vi inn og lager julemiddag.

***Solsnu og vi samles til grøtspising***

I vårt forhenværende tilholdssted samler den nye eieren, Wilma, fire andre som også bor alene. Inkludert min god vandrervenn John. Litt fortvilt når det viser seg at serveringen er ribbe, og John har hatt kosher kosthold hele sitt liv. Han burde jo vært hos oss hvor det serveres nøttestek. Neida, jeg truer ikke i Jan vegetarmiddag. Verken på julaften eller ellers. Han får sine elskede pølser, men kan nyte samme gode tilbehør i form av portvinssaus, rosenkål, hjemmelaget rødkål og konjakkmarinerte svisker. Samt poteter. Vi har også besøk, og det er trangt i bobilen. Det ender med at vi timer middagene slik at jeg kan springe ned til Wilma og gi John en god porsjon nøttestek med tilbehør. Dermed er alle parter fornøyde. Hos oss blir det også dessert med portvinsfromasj, bjørnebær og nystekte havremakroner.

Julegaver har vi ikke stort av, men den beste julegaven er videosamtale med barn og barnebarn. Litt har jeg også bakt. Før vi dro hjemmefra, bake jeg sandkaker og krumkaker. Siden jeg er av den sorten som liker å ha alt unnagjort, ble alle spist opp med en gang. Selv om det var store porsjoner. Her har jeg bakt havremakroner, likørkake og ostestenger. Det går radig unna det også, men her har jeg dog hatt litt hjelp av Wilma. Laget også punsjboller. Dvs. de kom ikke lenger enn til å være to lange, tvilsomt utseende pølser. Den portugisiske romen jeg hadde i rikelig av, tilførte en eim av «heimert», hjemmebrent. Dermed så jeg ingen grunn til å bearbeide pølsene videre. Men sannelig, etter en stund dampet hjemmebrentlukten bort, og pølsene falt godt i smak hos både Wilma og meg. Gode turpølser ble det.

Dagen derpå er det julefeiring i Portugal og hos de fleste på campen. Og vi gleder oss til å feire engelsk jul siden vi atter er så heldige å være inviterte til det. Men først har vi julefrokost med sild, gravlaks, røkelaks og øl og akevitt. Dvs. jeg da. Jan rører sjelden alkohol før etter klokka ni om kvelden. Så lenge vi hadde «Penkingen», hadde jeg en flaske akevitt stående der. Samt rom og konjakk, alt sånt jeg bruker til matlaging. Ingen av oss drikker brennevin, så slikt varer lenge. Vi ga bort alt til gode naboer da vi dro tilbake til Norge. Så ingen grunn til å bruke opp innførselskvoten på noe vi ikke drikker. Man tar heller ikke med seg flasker med brennevin fra Norge til lavkostland. Følgelig må jeg dra på polferd til Ikea hvor min tapte akevitt ble innkjøpt i sin tid. Skuffelsen er stor når det viser seg at de ikke selger akevitt lenger. Kun gløgg, men den foretrekker jeg å lage selv.

Wilma blir redningen. Hun hadde fått en halvflaske akevitt av noen. Faktisk er den så god at jeg innser at jeg kanskje kan komme til å like smaken. Hittil har jeg bare tatt min lille førstejuledagsdram av ren tradisjon og som et godt minne om faren min.

Så er det engelsk feiring som raskt går over til engelsk festing. Men først er det et oppbud av mat. Rekecocktail til forrett, deretter, kalkun og svinestek med alskens tilbehør. Proffe varmebeholdere på rekke og rad står bortover benken. Desserter er det også. Alle spiser godt og drikker enda mer. Jeg kjører finsk musikkquiz mens folk ennå er noenlunde klare i toppen. Dvs. sære finske versjoner av kjente poplåter. Så er det mimelek, noe både jeg og de fleste andre synes er veldig morsomt.

Alle engelske har sin Alexa som de roper til når de vil ha musikk eller svar på et eller annet. Når vertskapet roper «Alexa, can you fart the National anthem?” skjønner man at festen er godt i gang og humøret på topp. Alexa skuffer litt. Hun klarer ikke å fise Rule Britannia, men en rekke «wet farts» er hun ganske god på.

Sammen med den elleville engelske kristmesse feires også en skotsk syttiårsdag. Til ære for jubilanten bugner det av heliumballonger. Etter som festen tar av, er det deltagerne som bugner av helium. I tur og orden super vi inn helium og synger en julesang etterpå. Til og med Grinchen min som er så anti jul som det går an å bli. Jeg har beviset på mobilen. Han har til og med en kalkunhatt på hodet, noe han nekter å vedkjenne seg. Han påstår hardnakket at det må være jeg som har Photoshop’et på ham noe så latterlig.

Er det rart jeg elsker den engelske julefeiringen?

Forståelig nok er det stille i den engelske leiren til langt på dag på Boxing Day. Jan og jeg er derimot fit for fight og deltar i pakkelek med de andre norske. Som Ole Brum sier vi ja takk, begge deler og tar med oss det beste fra flere kulturer.

Resten av julen forløper rolig med vandreturer i parken og i byen. Rolig nyttårsfeiring hos oss med Wilma og John og hjortestek som John insisterer på er reinsdyr. Det er så ustyrtelig morsomt å fortelle venner at han har spist Rudolph. Etterpå bålbrenning med de norske, men jeg takler ikke røyken. Så det blir tidlig alenekveld på meg når kvelden glir over i et nytt år. Hører så vidt en og annen rakett i det fjerne, men ser ingen bak mine stengte vinduer. Rart og trist uten Ludo ved min side. Bare mange tusen bilder å se på av ham som sikkert var Europas mest fotograferte hund. Fine bilder av en glad hund.

I morgen er atter en dag. Attpå til et helt nytt år med blanke ark.

4. Endelig er vi hjemme i sør

22. januar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, cantaloupejazz, hage, miljø, NATUR, portugal, riaformosa | Legg igjen en kommentar

Det er trettende desember. Vi har stort sett sovet oss gjennom Lussi Langnatt uten verken å høre eller se noe til trollkvinnen eller følget hennes. Men noen trollkrefter har nok herjet i nattens løp, for ute er det regn og trist og ingen tegn til gårsdagens solskinn. En passende dag å kjøre videre på.

Vi følger A92 nærmest rett vestover langs de andalusiske sletter. En nydelig regnbue over vegen forteller at det finnes solstråler et sted lenger fremme. Og sannelig ser vi at det lysner i det fjerne. En stadig mer blå himmel er en nydelig fargekontrast mot gylne grusveier og terrakottarøde åkere kantet med gressgrønn vegetasjon.

Vi kunne tatt en avstikker til Ronda. Denne særegne byen som er en av Spanias eldste. Beliggende på en høyslette cirka 750 moh. Byen blir delt i to av en 120 meter dyp canyon, El Tajo som skiller den eldre, mauriske bydelen La Ciudad fra den yngre El Mercadillo. Hit rakk vi å komme da vi var på hjemvei i mars. En by jeg lenge hadde ønsket å se. Vi rakk akkurat å installere oss på bobilparkeringen i byen før jeg nærmest kollapset. Koronaen kom brått og hardt og slo meg helt ut. I tjuefem varmegrader lå jeg og skaket av frost tross flere lag med ullklær og to dundyner over meg. Med mine dårlige lunger og nyrer så vi ingen grunn til å ta noen sjanser. Jan mestret å kjøre hjem på tre dager, mens jeg var helt i ørske av feber og smerter. Doblet astmamedisinene og både inhalerte og gurglet saltvann i håp om å unngå alvorlig konsekvenser for lunger eller andre organer. Vi kom oss vel hjem, og koronaen slapp taket etterhvert. Men lungene er tilbake på det dårlige nivået de var før vi begynte med vinteropphold i Portugal. Temmelig ergerlig, men kanskje de bedres i løpet av den kommende vinter i Ria Formosas gode luft? Man kan jo alltids håpe.

Ronda frister ikke i regnvær. Det får bli en annen gang. Nå er vi begge hester som stormer mot stallen. Vi vil hjem til Olhão som bare er førtifem mil unna Granada. Det går fort på fine veier. Trafikken i Sevilla er snill. Verken køer eller annen trafikkaos. Været blir bare bedre og bedre. Ponte Internacional da Guadiana ligger badet i solskinn når vi kjører over grenseelven og inn i det forjettede land.

Det er fint, og det er trist. Ingen sovende Ludo mellom oss som plutselig reiser seg opp og snuser ivrig mot luftinntaket når han kjenner lukten av Portugal og nærmest sitrer av glede og forventning.

Nå som vi verken har bil, campingvogn eller fast plass lenger, må vi tenke litt ekstra praktisk. Vi drar innom Aldi og provianterer tunge varer og vannkanner så vi har for en stund fremover. Ryktene om vår ankomst har gått i forveien. Det er mange som er ute i gata og ønsker oss velkommen. Det er bare så hyggelig bli møtt på denne måten. Vi kjenner at vi har kommet hjem.

Det er ganske fullt på campen. Enda flere campingvogner med fast plass, så vi ender opp med et sted som ligger i skygge det meste av dagen. Jeg sa på forhånd at om vi ender opp med en skyggeplass, så drar jeg hjem. Men det kan jeg jo ikke. Det er alt for kaldt i Norge nå. Vi har snakket om å kjøre litt omkring og ikke være her fast. Aberet er at da mister vi rabatten på 20%. Den kommer så godt med. Prisstigninger merkes her, som i Norge, etter covidtiden. I tillegg er den norske kronen svak i forhold til euroen. Dog er dette fortsatt den billigste campen vi vet om. Og vi er knyttet til mange venner her. Både de som bor her fast, og andre som kommer hit for vinteropphold. Jan, som går med ullsokker og langbukse året rundt, gjør seg ikke noe av å ha en skyggefull plass. Og jeg skal tross alt ut og vandre på dagtid. Selv uten Ludo. Det må jeg bare.

Snille Albertino kommer med tre kasser med ymse remedier som han oppbevarer for oss. Her er alt fra markduk til vaffeljern, kunstige blomster og julepynt. Og Ludos mat- og vannskåler og en del andre Ludoremedier som utløser nok et gråteanfall. Oppe hos John, hvor også symaskinen min står, samt hos våre gode naboer Steve og Lesley, er alle blomstene mine som ikke inngikk i avhendingen av fastplassen. Fy søren så mange snille folk det er som har stilt opp for oss! Og det er virkelig hyggelig å ha endel saker her som bidrar til å gjøre det både hyggelig og mer praktisk på pitchen hvor vi bosetter oss for vinteren. Det blir riktig så hjemmekoselig når vi har installert oss.

Det er godt å være hjemme her. Godt å kjenne på hvor mange venner vi har. De har vært avgjørende for at vi atter valgte å dra tilbake hit for vinteren til tross for at vi fablet en del om å dra til Sicilia isteden.

Idéen om at det skulle være slutt på restaurantlivet for en stund, skjærer seg med én gang. Jan har gledet seg til å spise på camprestauranten, mens jeg ikke kan tenke meg det samme. Lykkeligvis er det en avskjedsmiddag for et dansk par som skal skje på en av byens sushirestauranter. Jeg hiver meg med gjengen som skal dit, mens Jan tar turen opp på camprestauranten. Så er vi begge fornøyde med dagens middag.

Ludo var en hund mange kjente og likte. Gjennomsnittsalderen her er høy. Det er ikke mange som er ute på milelange vandringer slik Ludo og jeg var, så det ble vel lagt merke til. Ryktene om hans bortgang har nådd beboere her jeg knapt kjenner. Samt ansatte. Folk fra alle nasjoner kommer og gir meg klem og viser medfølelse over at Ludo ikke er mer. Det er veldig rørende, men også hardt. Jeg gråter meg gjennom alle gode ord og klemmer. Men slik var vår Ludo, så enestående god og snill og vennlig. Som kompensasjon kaster jeg meg over alle hunder jeg treffer. Prater med dem og koser med dem. Tilbyr meg å passe om noen har ærend og annet hvor hunden ikke kan være med.

https://www.portugalallover.com/2016/04/caique-bom-sucesso-olhao.html

Tiden går raskere her. Det er pinnespill/nummerkubb med norske venner. Det er lørdagsmarked og «fem om dagen» i sola. Dvs. sangria. Herlige jazzkvelder på Cantaloupe på søndager, stort sett med engelske venner. Morgenturer i parken med Wilma, som er den nye, gode eieren av «Penkingen» jeg hadde. Som nå er «Emma» for henne. Og John, så klart. Min faste vandrervenn. Rundturer i reservatet for å se etter fugler. Ut på hesteenga og se etter nyttevekster og Ludos pinner som han pleide å lagre under en busk. Han var så lykkelig over å finne dem igjen når vi kom tilbake etter tiden i Norge. Jeg gråter ved hvert eneste minne her jeg går og gjenopplever alt uten Ludo. Det er tøft, men slik er det med sorg. Den må gjennomleves, og så får det ta den tiden det tar. Minnene består av ren lykke. Det er i hvert fall godt å tenke på. Og det hjelper å være her hvor det skjer mye, og man kan være utendørs og aktiv hele dagen.

Snart er det jul. En helt annerledes jul enn i Norge. Her på campen har det dannet seg andre tradisjoner. Det er mye å se fremover mot. Mye som vi vet skal skje, og mye som vi bare kan finne på å gjøre når vi får lyst. Her er vi ikke begrenset verken av kulde eller ufremkommelige veier.

Det er godt å leve og bo her i Ria Formosa-området.

3. reisebrev. Granada og Alhambra

14. januar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged alhambra, Bobil, bobilturer i Europa, granada, hage, maurerne, miljø, NATUR, portugal, spania | Legg igjen en kommentar

Vi finner ingen restauranter i umiddelbar nærhet som er åpne på kveldstid. Men vi har bare godt av å gå et stykke etter så mange dager og mil med bilkjøring. Jan er ikke den som har for vane å Google etter gode spisesteder, men sannelig har han ikke slått til og funnet noe som heter Italo Ristorante. Det klinger godt for meg som er glad i italiensk mat. Det får ikke hjelpe at vi er i Spania. Det er litt vel mye svinekjøttland etter min smak. Så italiensk blir det. Og for en vakker restaurant! Hvite duker på alle bord, mengder av grønne planter og en meget behagelig lyssetting. En hel vindusvegg åpenbarer utsikten til en grønn oase.

Restauranten ligger rett ved et kasino. Både beliggenheten og det elegante interiøret får oss til å frykte Michelin-priser. Men, neida. Her ligger prisnivået godt under en hvilken som helst elendig restaurant i Norge. Og servicen er like god som det rundt oss er vakkert.

Det blir lammekjøtt på Jan, mens jeg velger innehaverens favoritt, safranrisotto med skalldyr. Som alltid en pilsnervariant til øldrikkeren. Prosecco først, deretter en anbefalt hvitvin og så dessertvin på meg. For dessert må man ha når man spiser italiensk. Tiramisu eller pannacotta? Det blir det første. Og en Limoncello til slutt. Jeg liker å ta det helt ut.

For en fin og god kveld! Det gjør så godt å gå ut av sorgen og kjenne på livets gleder. Være mett på nydelig mat og gode viner. Den gode følelsen man får på et spisested hvor alt er så gjennomført. Rusle hjemover til KaràJan sammen i behagelige 23 grader og vindstille. Vite at i morgen skal jeg ikke bare våkne til at Ludo ikke er mer. Jeg skal også våkne til at jeg endelig skal få oppleve hagene i Alhambra.

Det er slitsomt for en kropp som krever bevegelse å tilbringe mange dager sittende i en bil. Nå er det godt å holde seg i ro på samme sted hele to netter. Sjåførblodet til Jan gjør at han alltid vil videre, videre, videre. Uansett hvor mye jeg prøver å overbevise ham om at han ikke skal levere stål lenger. Det står ingen på en byggeplass og venter utålmodig på hans leveranser. Nå vil jeg se Alhambra i ro og mak. Ha tid til å rusle omkring uten stress fordi vi skal av gårde igjen og må finne et passende sted for natten. Her står vi fint og trygt og har både strøm og dusj.

Vakten på bobilparkeringen har lovet å ringe etter drosje til oss. Men fuglen er fløyet og har bare hengt opp en lapp om at han er tilbake om en halv time. Tja, han er vel det om man venter et par timer til med å lese lappen han har hengt opp. Og jeg er ikke av dem som venter tålmodig på noe. Billetter til Alhambra har jeg kjøpt på nettet, og nå vil jeg dit sporenstreks. Finner heldigvis en lapp med telefonnummer til en Taxi.

Det skal godt gjøres å finne en spanjol som snakker engelsk, men med litt spansk vri på mitt begrensete portugisisk, klarer jeg å gjøre meg forstått. Drosjemannen kommer og kjører oss vel og vakkert opp i høyden til Alhambra.

Mens jeg er ellevilt i gang med å fotografere utsikt og blomster og trær, lurer Jan seg unna og finner en benk hvor han kan sitte fred for mine begeistrete utbrudd om blomster og bier og alt jeg henføres av når jeg opplever hager og planter og trær. Han vil heller sitte i ro og lese om Alhambras historie.

Maurerne regjerte den iberiske halvøy fra 711 til 1492. Granada var det siste sultanatet som falt da de ble drevet ut av Al-Andalus /Andalucia og det katolske kongeparet Ferdinand og Isabella tok all makt. Under maurernes herredømme levde jøder, kristne og muslimer i fred med hverandre. Det ble det slutt på med det katolske herredømmet og opprettelsen av inkvisisjonen. Lykkeligvis ble ikke praktverkene maurerne hadde bygget, ødelagt. De kristne så muligheten til å gjøre dem om til sine maktsymboler.

Al-Hambra (Det Røde) ble bygget på 1300-tallet. Først som et forsvarsverk og etter hvert med alle palassene. Hager utgjør en vesentlig del av arabisk arkitektur. Planter og vann var viktig for et ørkenfolk. Hele den iberiske halvøy har praktfulle byggverk og spor etter araberne som innehadde fremragende kunnskaper og ferdigheter innen kunst, arkitektur og vitenskap. Det sies at praktverket Taj Mahal, som også er et eksempel på muslimsk byggekunst, er inspirert av palassene i Alhambra. Så er da også begge på UNESCO’s verdensarvliste.

**Denne mosaikken er skikkelig inspirerende for en hageelsker**

Jeg har vært økonomisk og kun kjøpt billetter til hagene. Skjønt det viser seg jo at jeg kunne spart billetten til Jan. Det holder for meg å se palassene utenfra og heller nyte de praktfulle terrasserte hagene oppover i høyden. Palasset får bli ved en annen anledning. Av bildene ser jeg at det minner mye om den fabelaktige moskéen i Córdoba som jeg besøkte for to år siden.

Selv nå i midten av desember er hagene nydelige med sine vakre, gamle trær av varierende arter. Både roser og ettårige vekster blomstrer i mange farger. I den store nyttehagen bugner det av granatepler; vanlige og bittesmå. Fontener og vannspeil glitrer i solen og speiler himmel og vekster. Utsikten er formidabel her Alhambra ligger på rundt 860 meters høyde, mens Granada ligger på 730 m.o.h. Én trist observasjon gjør jeg dog. Tross alt som blomstrer observerer jeg kun én bie og én sommerfugl. Er alt så sprøytet med gift?

Når jeg endelig har sett meg mett og tatt mine alt for mange bilder, ringer jeg etter Jan som nå har lurt seg ut av området. Heldigvis sitter han bare like utenfor og er oppslukt av historien rundt tidsepoken da området ble bygd. Som en siste hyggelig opplevelse spiser vi lunsj på uterestauranten her. Dyrt, men godt. Og prisen oppveies ved at kelneren prater med Jan mens han skjenker Campari til meg og dermed glemmer å følge med. Så sannelig ble det et breddfullt melkeglass med Campari på meg, gitt.

Så er det drosje hjem til KaràJan hvor vi fortsatt kan sitte ute og nyte den varme solen før vi går inn og lager middag. Det er nok restaurantliv for en stund nå. Deilig å ha en avslappende tidlig kveld før vi tar den siste sjarmøretappen over de Andalusiske sletter, gjennom Sevilla og videre hjem til Olhão og Ria Formosa. Det vakre deltaet.

Det skal bli godt.

**Granada er omgitt av snødekte fjell** **som glitrer i solen**

2. Ferden går videre og vi finner glede i oppdagelsen av et magisk sted

9. januar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged Bobil, Camping Los Carasoles, miljø, NATUR, portugal, spania | Legg igjen en kommentar

Det er ganske rimelig å fylle diesel i Frankrike så lenge man unngår stasjoner langs motorveiene. Og visstnok enda billigere i Spania, men vi trenger et lite påfyll før vi når grensen. Så passende å stoppe et sted med litt grøntareal og en liten hest som beiter. Eller kanskje ponni. Jeg er ikke helt stø på å skjelne, men det betyr lite for meg. Det viktige er å hilse på gode, nydelige dyr. Jeg kjenner på den desperate tomheten i armene mine og har øynene åpne for alle substitutter som kan gi fine glimt av lykke og varme.

Det er også en lykke å se verden åpne seg mot det glitrende havet og en for oss, sommerlig himmelhvelving. Ullstillongsen pakkes vekk, shortsen kommer frem, og det er godt.

Ingen av oss liker det typiske turist-Spania som for oss fremstår stereotypt og sterilt. Vi satser på å unngå slike områder for enhver pris. Spania har riktignok mye vakkert å by på både av kunst, arkitektur, historie og natur. Mye av dette har vi også tatt oss tid til å oppleve. Det skal vi fortsette med. Men avstandene er store i dette enorme landet. Lange strekninger med trafikkerte motorveier byr på en utsikt til visne landskap, industribygninger og et tilsynelatende uendelig antall bilfirmaer, samt veldig mye støv. Innimellom skjuler gigantiske isbrelignende plasttak det industrielle landbruket. Det er ikke vakkert, men derimot ganske nedstemmende.

I alle byer er det fine områder å se, men store doser av byer og tettbefolkede områder makter vi ikke. Der er begges toleranseterskel lav. Vi tar det i små porsjoner. Denne gang har vi ett mål i turistbyen Alicante, en by vi ellers foretrekker å unngå. Etter tips fra venner, vil vi besøke Klein-Schreider Sculpture Garden. En fantastisk park med metallskulpturer. Det vil bli en herlig inspirasjonskilde for meg som sveiser skulpturer av skrapjern. Men vi er ikke familien Glum for ingenting. Etter å ha kjørt Viaduc de Millau to år på rad i stummende mørke, føyer det seg pent inn i rekken at vi når Alicante på en mandag når omtalte park kun holder åpent lørdag og søndag på denne tiden av året. Jaja, kanskje en annen gang. Vi kommer aldri til å bli strukturerte planleggere uansett. Tanken på å kjøre etter tidsskjema og fastlagte ruter får det til å knyte seg i magen. Vi får da rikelig med flotte opplevelser og kanskje vel så spennende, ved å reise på vår måte. Hvor innfall, dagsform, vær og mistolkninger av kart og GPS’er styrer ferden.

Enda godt at jeg tok meg tid til å lese om parken og oppdaget de begrensete åpningstidene før vi tok av mot Alicante. Vi har lagt bak oss den fargerike solnedgangen ved Borriana som la et vakkert skjuleteppe over skitne veier og triste omgivelser. Nå har mørket vært vår følgesvenn en god stund, og det er min oppgave å finne et sted å parkere for natten.

Kan du ikke finne en Aldi eller Inter-Marché eller noe sånt, ber Jan. Men det gjør jeg ikke. Prøver, men ingen kjente butikker dukker opp på Google Maps. Derimot finner jeg en camping som ikke ligger langt unna. Like ved A35 som vi følger. Kun et par centimeter unna ifølge kartet. Kunne vært kjekt å ha litt strøm for første gang i løpet av turen.

Vi legger i vei oppover på vei CV589. Oppover og oppover. Faktisk veldig langt oppover. I stummende mørke. Alt av sivilisasjon har opphørt. Det er kun oss på en svært smal og svinget vei med svarte vegger av natt på hver side. Plutselig blafrer billysene på høye bergvegger som kranser veien rundt de verste svingene. Et par ganger kommer utrolig nok en bil i mot, og det gjelder å finne en lomme hvor man kan passere hverandre. Hva i all verden har de gjort her oppe i ødemarken? Det kan umulig finnes en åpen camping her på denne tiden av året, mener Jan. Sannsynligvis ikke, men nå er vi oppe i skikkelig natur og det er spennende og herlig. Her kan vi parkere hvor som helst om vi bare finner en liten plass ved siden av veien. Jan vurderer å snu, men det er ingen steder med plass til det.

Ett sted passerer vi faktisk en liten husklynge hvor jeg antar vi kan stoppe. Men nå er det Jan som vil videre. Vi prøver å følge ruten Google angir, men er etterhvert uten dekning. Det er i grunnen helt vidunderlig å bare kjøre slik uten å ane hva vi møter. Vi har nok diesel, og med bobil har vi både tak over hodet og mat. Jeg håper så inderlig vi får se noen ville dyr. Håper på ulv, selvsagt, men alt av ville dyr som måtte vise seg er velkomment.

En liten vei tar av til venstre, og siden jeg påstår at man kan kjøre i en bue og komme ned på A35 et sted lenger frem, vil Jan prøve den. Ikke et heldig valg. Den blir bare verre og verre og knapt kjørbar. Med list og lempe får Jan snudd, og jeg insisterer på at vi ikke må gi opp. Tenk så kjedelig å bare kjøre ned til den stygge hovedveien igjen. Dette er jo et eventyr!

Og sannelig kommer vi til slutt frem til en, som forventet, stengt campingplass. Camping Los Carasoles. Et og annet lys viser at dette er et helt fabelaktig vakkert og trolsk område. Midt i naturen blant skogkledte fjell. Her kan vi være. Her er det spennende og fint, og vi har verdens største og flotteste stjernehimmel over oss. Forunderlig nok dukker det opp et menneske. En mann fra Chile som antakelig er en slags vaktmester eller noe sånt. Ikke helt lett å kommunisere for han snakker bare spansk. Men han åpner bommen og viser oss en plass vi kan stå. Finner til og med strøm til oss før han gestikulerer at han vil komme tilbake i morgen klokka åtte og låse opp bommen igjen.

Så er vi innestengt i dette eventyret. Helt alene og helt uten mobildekning. Det sitrer i meg av spenning, så jeg må bare ut å gå og se hva vi er omgitt av. Det er noe lys her, og det er stjernelys. Og jeg lyser med mobilen så jeg ikke skal snuble, for ulendt er det i dette bratte terrenget. Dette er åpenbart ingen camp for bobiler. Vi står på en liten grussirkel som muligens er en slags grillplass. Ellers er det bare hytter her. Alle er bygd av tre, og alle er forskjellige og omgitt av de mest finurlige og kreative dekorasjoner og beplantninger. Det er rent så jeg lurer på om jeg er havnet blant Hobbitene. Hvor vidunderlig ville ikke det vært!

Jeg går så stille jeg kan på mine barfotsko og håper så inderlig å se noen ville dyr. Synes jeg burde belønnes med det nå når jeg ikke har en hund som kan skremme dem vekk. Men så heldig er jeg ikke dessverre. Dog er jeg uansett vilt begeistret over å ha havnet på et så merkverdig sted for seg selv i naturen. Det er Jan også, og vi kan knapt vente til morgenen rinner så vi kan se bedre hva vi er omgitt av.

Morgendagen skuffer ikke. Det er fabelaktig vakkert her og vilt kreativt med utstrakt bruk av naturens materialer. Merkelige formasjoner som ser ut som forvridde greiner omgir et bassenganlegg dypt nedenfor oss. Det er så annerledes og så fint! Jeg må kjenne på disse «greinene» som viser seg å være en form for betong med den naturlige sepiafargen som jord og sand har i store deler av Spania.

Egentlig har jeg bare lyst til å være her noen dager og gå turer. Jan lengter mot Olhão og er ivrig etter å dra videre. Jeg gir etter for det med løfte om at vi i det minste skal dra til Granada så jeg får se Alhambra og hagene der. Dessuten gleder jeg meg til å se hvordan veien hit tar seg ut i dagslys.

Vi har visst likevel ikke vært helt alene her. En eldre dame med hund er antakelig eier av campen og krever sin betaling før vi drar. Dyrt er det, 30 euro for en stengt camp, men så verdt opplevelsen. Og det frister å komme tilbake, men da kanskje med noen som kan tenke seg å gå noen lange fjellturer her.

Den veien jeg mente man kunne følge for å nå A35 lenger fremme, er visstnok ikke kjørbar for bobil. Damen råder oss til å ta samme vei tilbake. Det blir en spektakulær tur gjennom vakker natur og en mer svinget vei enn vi noensinne har kjørt. Opp og ned går det, og innimellom gjennom trange skjæringer i de vakreste gylne berg for det åpner seg en strålende utsikt over blåne bak blåne.

Veien oppleves langt kortere nå i dagslys og når vi faktisk vet hvor vi befinner oss i verden. Det tar ikke lang tid før vi igjen kan følge A35 mot Granada. Etterhvert tar nydelige skoger og fjell med snø på toppene over for stygge utsikten mot støv og bilforretninger.

Jan prøver seg med at det er mulig å peise videre til Olhão, men han får stå ved sitt løfte. Granada blir det. Og etter sedvanlige omkjøringer og ankomst til en stengt camp som var annonsert som åpen, er vi i Granada by. Jan er passe lei og prøver seg med at det sikkert ikke er noe sted å parkere her og foreslår en camping langt pokker i vold. Men jeg kjenner lusa på gangen og vet at da blir det ingen Alhambrahager på meg. Vi kommer da tidsnok til Olhão uansett og får mer enn nok tid der. Nå vil jeg ha med meg noen av de gleder det har vært vanskelig å oppleve med Ludo siden så mange severdigheter ikke har adgang for hunder. Intet kan erstatte Ludo og sorgen, men det går an å fokusere på andre opplevelser som bringer glede. Dessuten har det alltid vært isnende kaldt før når vi har passert Granada som ligger så høyt. Nå er det full sommertemperatur her.

Denne gang mestrer jeg å geleide Jan ved hjelp av Google Maps. Tror det ble bare ca. tre feil anvisninger og omkjøringer før vi når en aldeles utmerket bobilparkering i Grenada by. Som har både strøm og dusj og ser riktig så hyggelig ut. Det er til og med en veldig søt katt her som kommer og hilser på.

Det er tidlig ettermiddag og strålende sol og varme. For sent for Alhambra, men aldeles nydelig for å slappe av i fred og ro uten å skulle haste stadig videre.

Det er på tide å la oss kjenne på en liten følelse av ferie og hygge og feire det med turens første restaurantmiddag.

Nå gleder jeg meg.

1. For første gang er vi bare to som reiser.

8. januar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, frankrike, NATUR, portugal, travellingludo | Legg igjen en kommentar

Skrive eller ikke skrive, that’s the question.

Reise- og hageblogging er for meg overskuddsprosjekter som skapes i glede.

Jeg skriver også når gleden innimellom gjemmer seg, men de skriveriene holder jeg for meg selv. Vårt vidunderlige, kjære familiemedlem, storpuddelen Ludo, sovnet inn 27. november etter en svært kort måned som vekslet mellom håp og fortvilelse. Sorgen er stor og lammende og har tatt mye av gleden ved å skrive. Foreløpig. Nå prøver jeg likevel.

Elskede Ludovovsen vår. Min trofaste turkamerat og aller beste venn. Hundrevis, ja, tusenvis av mil har vi vandret sammen. I marka rundt Trondhjem. I Haldens enorme skogsområder. På fjellturer her og der. Og ikke minst i vårt elskede Algarve. Den eneste ene som alltid fulgte meg på mine lange vandreturer opp og ned ad berg og fjell i kupert og øde landskap.

Så uendelig trofast og fylt av glede over å få følge meg. Alltid tett ved. Alltid så velvillig lyttende til alt mitt småprat mens han så på meg de vakre, gylne øynene.

I et par og tjue land har Ludo fulgt Jan og meg på bobilturer rundt om i Europa. Trygghet, glede og selskap for oss. Og så kontaktskapende i møte med andre mennesker. Vi kunne ikke hatt et mer behagelig reisefølge.

Jeg var overveldet av sorg da Sashavovsen min døde femte oktober 2012. Også en vidunderlig og trofast sjel som fulgte meg i tykt og tynt. Så kom lille, engstelige Ludo til oss i julen 2012. Det lettet sorgen over Sasha.

Ludo har gitt oss elleve år og to måneder med pur glede, hengivenhet og betingelsesløs kjærlighet. Selv med artrose og epilepsi, var han fortsatt full av livsglede og lekenhet. Han burde blitt minst to år eldre. En inoperabel tumor stjal ham fra oss for tidlig, og sorgen er overveldende. En sorg mange, men ikke alle forstår. En vegg er borte i hjemmet. All varme og kjærlighet og stunder med latter han ga oss er gode minner, men ufattelig vonde å håndtere som kun minner og ikke virkelighet. At jeg aldri mer skal holde armene rundt den store, gode vovsen med krøllepels. At jeg nå skal vandre alene i skogen uten min trofaste følgesvenn, gir meg en nærmest uhåndterbar følelse av ensomhet.

Dyr og natur har for meg vært det trygge og stabile i livet. Ikke minst i oppveksten. Kanskje har jeg et sterkere og mer intenst forhold til dyr enn mange. Jeg er trygg med dyr. Vi kommuniserer godt.

De siste dagene i Ludo sitt liv etterstrebet jeg å gjøre så gode som mulig for ham. Han fikk all min energi og oppmerksomhet. Hver dag kjørte vi ut i skogen som ga ham slik glede. Selv om han etterhvert ikke orket å gå så mye. Han fikk alt han begjærte av krumkaker og ost og godis og annet han ikke burde spise, men elsket å få.

Vår elskede Ludo sovnet stille inn med både Jan og meg tilstede. Jeg lå på gulvet og holdt ham i armene mine. I over et år hadde han måttet unnvære sin livrett, gulost, pga. blæreoperasjon og fjerning av calciumoxalat steiner. Nå fikk han ligge i armene mine og få den ene ostebiten etter den andre. Til slutt var det tomt. Da spiste han lommerusket mitt som muligens også hadde en viss smak av livretten. Så fornøyd, trygg og glad i armene til mamma’n sin. Jeg sang for ham mens vi lå der. Sangene jeg kaller «vovvesanger». Elendige rim, like elendig tilpasset en eller annen melodi. Men ordene handler om min kjærlighet til dyret mitt. Og de har alltid elsket «vovvesangene» mine.

Slik sovnet Ludo inn. Glad, trygg og med et smil om munnen.

For visst kunne han smile!

Slik lå vi sammen der på gulvet.

Lenge etter at han hadde trukket sitt siste sukk.

Jeg trengte det. Det var ikke lett å forlate ham.

Ludo ble kremert og vil få sin grav i hagen når vi kommer hjem. Under moseskulpturen han har stått modell for.

Sorgen er overveldende, men trøsten er at han hadde verdens beste liv mens han levde.

Så starter vi da, Jan og jeg på vinterens ferd mot sør. For aller første gang uten Ludo. Han som elsket å komme til Algarve. Som reiste seg brått opp i bilen når vi passerte Rio Guadiana og han kjente lukten av Portugal. Han som gråt av glede når han traff igjen kjente her nede. Som alltid husket hvor han hadde lagt de store pinnene sine under busker på hesteenga og lykkelig plukket dem frem etter sju måneders fravær.

Det er godt å reise fra hjemmet som mangler en vegg. Den tomme sofakroken hvor nå bare de elskede bamsene hans ligger igjen. Mummimatskålen på kjøkkengulvet. De små ballene han var så flink til å leke seg med. Den skrikende stillheten og tomheten hvor han mangler så inderlig.

Gjennom et tåkelagt og kaldt Europa går ferden relativt raskt sørover. Det er intet som frister til lengre opphold. Ikke før vi når Frankrike og endelig får noen glimt av sol og grønne enger.

Vi unngår motorveier. Sparer penger på det, og har det heller ikke travelt. Ikke nå, når vi forhåpentligvis har reist fra alle kuldegrader.

**Tåke i Tyskland. Dette været hadde vi hele veien gjennom Europa til godt inn i Frankrike**

Både kultur- og naturlandskap er vakre på den franske landsbygda. Bølgende åser og åpne flater med nydelig lys. Overalt er jo vinterlyset det mest betagende. Når solen er lav og spiller i alle nyanser av blekgult, rosa, kobber og gyllent. Kyr, sauer og hester på beite. Kalver som får være med mødrene sine. Trolske blandingsskoger og løvtrær invadert av store, grønne baller av misteltein.

Jeg vil ha misteltein. Særlig mistelteinfrø som jeg har lyst til å plante i vårt gamle, råtnende epletre. Det blir en jakt med stor kniv og mye klatring, men til slutt har jeg erobret opptil flere av de magiske grønne kulene. Fulle av hvite bær med frø.

Vi er gode til å surre og rote oss bort. Ikke kjøre feil, som vi sier, men finne nye, spennende veier. Så i år som i fjor befinner vi oss plutselig på Autoroute A75 og klatrer stadig høyere opp gjennom Massif Central og mot et kaldere klima. En spektakulær kjørerute, men normalt ikke en man velger å kjøre i mørket vinterstid. Dog øyner vi denne gang et lønnlig håp om å oppleve den fantastiske Viaduc de Millau før solen går ned. Verdens høyeste skråstagbro og et mesterstykke av ingeniørkunst.

Men vi er som vi er, og kjører atter over den flotte broen i tåke og stupmørke. Én god erfaring kommer likevel til nytte fra fjorårets tilsvarende feilkjøring. Vi vet det er en god restaurant med lekker mat basert på lokale råvarer et stykke lenger fremme på veien. L´Hospitalet du Larzac. Vi slipper å lete i år og kjører rett dit og bestiller herlig mat og vin fra Aveyron-regionen.

Etter timer med strevsom kjøring i tåke og mørke, får Jan nå hvilt seg ut nok til at han orker å kjøre videre. Vi kommer oss ned til lavlandet og byen Bezière. På hele reisen har vi fricampet, men her i det mer befolkete sør føler vi oss litt mindre trygge om natten uten Ludo. Så vi leter oss frem til en bobilparkering som dessverre viser seg å være full. Da blir det det nest beste. Parkering utenfor en butikk som er opplyst og har kameraovervåking. Aldi denne gang.

Vi våkner til sol og varme uten å ha hatt noen skumle opplevelser om natten. Jeg benytter siste sjanse til å proviantere franske viner før kursen settes rett vestover mot Spania.

Uten andre planer enn at vi skal nå Olhão i god tid før jul.

Det er vondt å være på tur uten Ludo. Men det går.

Vi har jo hverandre, Jan og jeg.

	allsidigesolvor til 8. Percursos pedestres no…
	Øystein til 8. Percursos pedestres no…
	allsidigesolvor til Dagbok fra en hagenerd
	RandAa til Dagbok fra en hagenerd
	Randi til Dagbok fra en hagenerd

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: