Kategoriarkiv: Vår første bobilvinter i Portugal 2015-2016

Endelig kan også jeg bli klimaflyktning og rømme fra norsk vinter med svevestøv og kulde som ødelegger helsen min. Kjæresten har pensjonert seg, og vi prøver lykken som langtids bobilboere.

Til Portugal med alle sanser og en hund.

av i Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Vår første bobilvinter i Portugal 2015-2016 | Legg igjen en kommentar

KaráJan IV følger trekkfuglene. Hele historien fra vårt første vinteropphold i Portugal, primo oktober 2015- ultimo mars 2016.

2. reisebrev, vi følger Rhonedalen til Provence.

Langs Rhonedalen bølger de franske åsene i skjønne, avdempede høstfarger. Innimellom sees helt dyprøde eiketrær. Så rart at det er høstfarger her og ikke lenger nord!

De mange skiltene med vakre navn blir som melodier å følge. Paris, Lyon, Besançon. Paris, Lyon, Besançon, c´est votre chansons. Fransk er så vakkert! Overalt er det skilter som annonserer vinslott med utsalg og gårdsbutikker med gode oster. Likevel kjører vi bare videre. For vi har så langt å kjøre, og vi vet at vi får kjøpt så mye godt på butikker overalt hvor vi kommer. De har utvalg av mat og drikke vi bare kan drømme om i Norge. Og til priser som er behagelige for folk med lave pensjoner.

Den grusomme ettersmaken av svensk veikro sørger for at vi lager alle måltider selv. Gode måltider, laget fra grunnen med gode råvarer. Elggryte i går, pasta bolognese i dag, tilberedt mens vi stod på Aire de Certines. Vi har godt brød, gode oster og grønnsaker, godt øl og god vin. De franske rasteplassene, Aires, er så flotte. Kjempestore områder med vakre trær og blomster, samt duftende urter. Og flotte servicebygg forblendet med rund naturstein.

Og vi synger. Gamle sanger om igjen. ”Der gingo tre jenter på vägen”, ”Flickorna från Småland”, ”Jag har bodd vid en landsväg” mens vi er i Sverige. ”Lili Marlen”, ”Seemann”, ”Heidenröslein” og ”Die Lorelei” i Tyskland.

I Frankrike får vi problemer. Det eneste vi kan er litt av Marseillaisen og noen strofer av Piafs og Brels viser samt litt av Sur le Pont D ´Avignon. Så vi innser at vi har en utfordring foran oss med å lære oss franske tekster. Kanskje alle de vakre stedsnavnene og alle Chateau de ditt og Chateau de datt kan bli en lang vise om Rhonedalen?

Vi har mange felles sangskatter, men mens Jan kan hele Landstads reviderte med alle vers samt alle vers av gamle skolesanger, er 60-tallets protestviser min forse. Og her har bispesønnen et fullstendig sort hull. Hans politiske oppvåkning kom senere.  Og jeg prøver fortvilt å lære ham noen av mine favoritter mens han lærer meg salmer. På grunn av deres vakre melodier. Som vi planlegger å lage nye tekster til.

Når kvelden mørkner, går vi over til å høre på lydbok. Jussi Adler Olsens spennende debutroman, Alfabethuset, driver oss umerkelig mil etter mil mens natten faller på.

Vi leter forgjeves etter åpne campingplasser i områdene rundt Hermitages og Valence og skimter vakker natur, vakre slott og innbydende skiltinger til det ene vindistriktet etter det andre, der vi sirkler oss hit og dit på franske landeveier i mørket. Men må bare innse at sesongen er over og alt er stengt. Så natten tilbringes på en ”Aire” sør for Valence.

Like greit. Og gratis.

Og Ludo leker pinnelek på fransk jord. Lykkelig uvitende om at han er i sin rases opprinnelsesland og faktisk er landets nasjonalhund, Caniche Royal.

Ludopinnelek blant franske urter.

Rhondalens trekledte åser bølger seg vakkert sørover i solskinnet og vi nyter synet av det tydelig franske landskapet med sine duse farger og vakre steinhus. Sorte og hvite landskapsmalerikyr beiter på jordene. Sauer er kamuflasjefarget i høyballefarge og står alle vendt i samme retning og samme positur og spiser gress. Hester i alle farger gjør den landlige skjønnheten fullkommen.

Vegetasjonen bærer stadig tydeligere bud om mer forlokkende klimasoner og Ludo får ut og springe igjen og leke pinnelek i duftende urteenger. Vi er så definitivt i ferd med å nærme oss Provence.

Jeg vil så gjerne se igjen vakre Avignon. Ikke for å synge Sur le Pont d´Avignon, men bare for å være der litt. Byen er så umiskjennelig fransk og vakker der den hviler ved Rhonens grønne bredd. Overalt dufter det av lavendel. Jeg vil sitte på torget med kaffe og tarte tartin slik jeg gjorde i 2011 og nyte synet og duftene av hjembyen til  den vidunderlige forfatteren Marcel Pagnol.

Men slik blir det ikke. For under en akutt redning av en åpen kjøleskapsdør i KaráJan i fart, da vi dro fra Morokulien på tirsdag, tok jeg overbalanse og brakk en tå. Kjente at det skjedde og vondt gjør det så jeg kan verken ha på sko eller gå. Selv etter tre dager. Så jeg er rett og slett ikke i stand til å komme meg fra parkeringsplassen og inn i gamlebyen i Avignon. Min urolige væremåte medfører at jeg for lengst har fått svart belte i selvskading. Selvskading hører mer med til orden enn unntak. Så jeg aktet så visst ikke å la meg hefte med denne skaden mens vi ennå befant oss i kalde Nord-Europa.

Regner ikke med at det noe å gjøre med det. Men kanskje likevel? Kanskje noe bare er ute av ledd? Det er jo grenseløst irriterende å ikke kunne gå omkring.

Så min franske visitt blir verken med tarte tartin eller kaffe, men i stedet fire timer på akuttmottaket på Centre Hospitalier d´Avignon Hospital Henri Duffault. Uendelig kø, minst to timer stående på én fot. Og ikke bare enkelt med mitt særdeles begrensede fransk. For franskmenn snakker virkelig ikke engelsk. Men de er vennlige og rause med å tilby smertestillende. Som jeg avslår, har tross alt klart meg uten i flere dager allerede. Røntgen viser to brudd, men jeg slipper gips. Holder med ymse kompresser og teiping.

Satans ergerlig, jeg blir desperat av ikke å kunne gå og springe. Stor saueskinnstøffel med en av Ludos (ubrukte) bæsjeposer utenpå, blir en brukbar sko.

Så kjører vi til Arles. Jeg kan jo ikke gå her heller. Men jeg ser og ser og været er fantastisk. Van Goghs solsikkeåkre er brune og visne på denne tiden. Men landskapet er så åpent og lyset er vakkert. Og det blomstrer. Og åsene er nydelig provencalsk grågrønne av duftende urter som fremheves av den gylne jorden og steinene som spiller i det varme solskinnet.

Vi kjører små veier og bruker øynene. Og suller oss ikke til å se etter en camping før det igjen er for sent. Den eneste vi finner som ennå holder åpent i oktober, er stengt for kvelden så det blir et ”Aire” igjen. Jeg er sliten av smerter og fire dager på ”en fot” og har i tillegg fått et kraftig migreneanfall. Jeg makter så vidt å lage en god middag av franske råvarer før jeg slukner helt. Må innrømme at akkurat i dag så synes jeg litt synd på meg selv.

Så vekkes vi brått ved midnatt av en voldsomt bjeffende Ludo og banking på døren. Det er politiet som ber oss flytte til et tryggere sted. Her vi står, er vi et lett bytte for tyver som herjer, sier de. Jaja, vi følte nå at stedet var trygt nok, vi, men flytter oss lydig et par hundre meter nærmere servicestasjonen og sovner momentant igjen. Og jeg våkner klokken halv seks, uthvilt, migrenefri, fortsatt ”enbent”,  men helt ferdig med tåpelig selvmedlidenhet og klar for en ny og deilig dag. Bare jeg får liv i de to andre syvsoverne.

1. Til Portugal med alle sanser og en hund. Fra Trondhjem til Alsace.

av i Vår første bobilvinter i Portugal 2015-2016 | Legg igjen en kommentar
Det gode liv leves i naturen. Ludo og jeg har fått en skjønn liten ponnivenn

KaráJan IV følger trekkfuglene. Hele historien fra vårt første vinteropphold i Portugal, primo oktober 2015- ultimo mars 2016.

Vi har så mange flotte bobilturer bak oss med KaráJan´ene I – IV.  Vi elsker det frie livet med huset på ryggen som lar oss følge alle innfall. Veien blir til mens vi kjører.

Aldri har vi dratt avgårde nedover Europa så sent på året før. Men nå er vi begge pensjonister og har mulighet og vilje til å teste om klimaflukt og lengre utenlandsopphold er noe vi vil trives med, og helsa profitere på. Og for første gang har vi et klart bestemmelsessted for vår ferd, Olhaō ved naturreservatet Ria Formosa på Algarvekysten sørøst i Portugal. Vi testet ut stedet i mars og likte det.

Hus, hage og leilighet er vinterforberedte og overlatt i trygge hender til leieboere, barn og alarmselskap. Klær, sko, bøker og andre remedier for et halvt år er på plass og viser at det faktisk er forsvinnende lite man trenger. Og godt er det når man skal bo på ti kvadrat sammen med en stor hund. For vår elskede storpuddel Ludo er selvsagt med sammen med sine to kjæreste kosedyr, haren og pingvinen. Det er tøft å si adjø til barn og barnebarn, men vi skal jo hjem på juleferie. Og vi skal Skype ofte.

Første stopp er hos kjære slektninger i Morokulien hvor en forhåpentligvis eksellent og smart wifi-booster samt en hel del tekstiler venter på oss. Lurt å bestille til EU-land når man bestiller fra EU-land.

Boosteren installeres og fungerer utmerket og jeg setter meg til å sy. For jeg vet at jeg ikke vil holde ut å leve over tid omgitt av standard bobilinnredning. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor all innredning av campingvogner, bobiler og båter må være så stygg og ekstremt harry.

Siden jeg aldri har hatt, og sannsynligvis aldri kommer til å få, tidsbegreper, har jeg sagt til Jan at det er en kjapp jobb. Maks én dag. Og så feil kan man ta. For jeg sitter og syr i fem dager. Nye trekk til alle setene, nakkestøtter, armlener, sitteputer, –underlige fasonger og vinkler.

Min svigerinne er en ekte syekspert. Hun spør forsiktig om jeg har tenkt å lage mønster. Men det har jeg slett ikke. Mønstre er ekstra arbeid og dessuten komplett ubegripelig. Og jeg har det alltid travelt når jeg gjør noe. Og det er ofte. Muligens er det mye merkelig søm, men det blir fint likevel.

Alle seter holdes i en vakker grønntone som er en miks av petroleums-/flaskegrønt/dyp turkis. Gardiner i limegrønt og pynteputer i to dyp rosa nyanser og knall oransje. Knallgul duk med prikker. Kort sagt min elskede miks av syrlige drops. Skikkelige hippiefarger. Og plastblomster fra Ruth66 (vidunderlige retrosaker).

Jeg har med masse kort og ting som skal henges opp etter hvert. Bodil bidrar med lenker med håndlagede indiske glassblomster. Glassperler foran døren har vi allerede. KaráJan IV er endelig i ferd med å bli et hjem. Et hjem som man blir glad av å entre.

Hippiefarger. Med slike farger rundt meg blir jeg glad.

Innimellom stikker vi nedom Oslo og er sammen med vår familie der. Vemodig og hyggelig på samme tid.

Lørdag skjer det en tragedie i Morokulien. Av den grunn tar det tid før jeg føler meg i stand til å skrive første reisebrev. Den vakre, høyt elskede kjempekatten Dario blir påkjørt av toget mens vi alle er og handler. Bare en katt, vil noen si. Vel, vi dyreelskere ser det ikke slik. For oss er dyrene kjære familiemedlemmer. For noen er livssituasjon og erfaringer slik at dyrene får ekstra stor betydning. Og tapet blir deretter. Og dette er en veldig, veldig trist opplevelse. Og jeg har så vondt i hjertet for den som opplever dette at jeg blir helt kroppssyk.

”Hør tog” var de første ordet jeg lærte å si. Da var jeg ni måneder og vi bodde nær toglinjen på Charlottenlund ved Trondheim. Og siden har jeg alltid likt lyden av toget. Men ikke nå mer. Nå synes jeg susingen og fløytingen lyder illevarslende.

Dario. Vakreste, fineste Dario som endte sitt liv så grusomt.

Vi er i en ganske rar modus når vi kjører sørover i Sverige. Også Ludo som skjønner at  folk er lei seg og trøster så godt han kan. Likevel, vi kan ikke annet enn å ta inn over oss den strålende vakre høstdagen. Solen glitrer jublende over gullgule trær og blinkende vannspeil. ”Mysiga stellen og stugor”, gule våningshus og falurøde låver og uthus ligger på rekke og rad som de beste kulisser i enhver Lindgren-fortelling. Kyr og hester gresser fredelig, og i skumringen myldrer det av små rådyr på jordene.

Det er vel bare engelske veikroer som kan slå de svenske i å servere skrekkelig mat. Så hvorfor vi inntar en særdeles fæl middag på en veikro, kan jeg knapt forklare. Muligens trodde vi at vi sparte tid. For nå er vi utålmodige. Sying og reparasjon av bil har tatt tid og vi har uendelige mil foran oss.

Skal ikke gå i detaljer om maten. Den betyr ikke noe i den store sammenhengen. Må bare slå fast at den var usedvanlig slett tilberedt og smakte motbydelig.

Vi når Sorø camping på Sjælland sent på kvelden i svart mørke og farter hastig videre neste dag. Det yndige land med de brede bøge er tåket og vått. Ingen vakre høstfarger, alt er bare grått og grågrønt. Regn og ulende vind roper at vi må komme oss vekk. Sørover, sørover.

Tyskland er like grått, den høye blå himmelen vi pleier å se her, finnes ikke mer. De store. vide åkrene er brune av moden uhøstet mais, visne solsikker og nypløyd jord.

De etter hvert så velkjente, store, brune falkene sitter i ensom majestet på utvalgte gjerdestolper og speider urørlig etter ”roadkills”. For første gang ser jeg flere ganske hvite falker. Ungfugler av vandrefalk? Ikke godt å vite, jeg er ingen ornitolog.

En og annen fjern rapsåker lyser litt opp i det brune, og plutselig livner det til av solsikker i full blomst før vi brått er inne i et julelandskap med marker og trær dekket av snø i Knüllgebirge (!) (Kasselbakkene). Helt merkelig, før vi kommer lenger sør og åkrene bugner av grønnsaker og jeg igjen imponeres av hvilket fantastisk, gigantisk jordbruksland Tyskland er.  

Det er kjølig høstluft, men det kan tydeligvis produseres grønnsaker i flere omganger gjennom året. Store åkre med grønne, frynsete aspargesblader minner meg på hvor deilig det skal bli å kjøre hjemover igjen. For det vil skje midt i aspargessesongen. Og blomstrer gjør det også. Veikantene er bestrødd med et stjernedryss av lysende gule små kurvblomster. Her og der stikker tuer av rosa kattost opp. Og innimellom sees dypblå, høye blomster jeg ikke aner hva er. Trærne er grønne og har så vidt et snev av høstgult, men skogbunnen er likevel dekket av visne blader som gjør det mykt og lett å ferdes her.

Engelske løvskoger er så grønne og tette, innhyllet i eføy. De er mystiske og alveaktig forlokkende. De tyske løvskogene er brunere, selv om også disse er innhyllet i eføy. Men også mye halvvissen humle. Her bor nok ingen alver. Mine naturopplevelser er sterkt preget av eventyr, så jeg skylder på brødrene Grimm for at jeg har større tro på at hekser og uhyggelige vesener virker mer hjemmehørende i de tyske skoger.

Ingen av ”flatlandene”, verken det gråvåte Danmark eller Tyskland innbyr til lengre opphold. Det er for rått og høstkaldt. 

Så vi tar en kort natt ved Autohof Bensheim og foretar matinnkjøp i en fantastisk butikk i Achern før vi kjører inn i Alsace torsdag morgen for å følge Rhonedalen sørover.