8. reisebrev, vi vandrer med freidig mot

«Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den.

Selv om man gikk slik etter sin helbred at den bestandig var en stasjon foran – ville jeg likevel si: gå! Det er jo også så åpenbart at man dog ved å gå kommer velbefinnende så nær som det er mulig, selv om man ikke når det helt – men ved å sitte stille, og jo mer man sitter stille, desto nærmere kommer illebefinnendet. Bare i bevegelsen er sunnheten og helsen å finne. Nekter noen for att bevegelsen er til: Så gjør jeg som Diogenes, da går jeg. Nekter noen for at sunnheten er i bevegelsen, da går jeg fra alle sykelige innvendinger. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.»

(Søren Kierkegaard, dansk filosof og eksistensialismens far)

Aldri har noen hevdet at tålmodighet er blant mine dyder. Alt bør helst være gjort i går, og alt skal skje fort.

Da vi ankom Olhão medio desember denne sesongen, var hodet mitt helt innstilt på å gjenoppta mine lange vandreturer i Algarves herlige, ulendte natur. Aldri i livet om jeg hadde trodd at det skulle ta lenger tid å komme seg etter hofteprotese nummer to enn den første. Riktignok ankom vi Algarve fem måneder etter nummer én i forrige sesong og bare seks uker etter nummer to denne sesongen. Men likevel. Jeg var mer enn klar for fjellvandring i hodet mitt.

Det var ikke kroppen. Det har kun blitt vandringer i parken og frem og tilbake til byen. Rundt ti- tolv tusen skritt på flatt terreng er ikke mye å skryte av. Det anvendes så begrenset antall muskler til slik «flatvandring» at det ikke oppleves som trening. Jeg trenger mer.

Og skal ikke ånden vinne over kjødet? Muligens var det ikke fjellvandringer verken Markus eller Mattheus hadde i sine tanker da de skrev om kjødets skrøpelighet. Men nå er jeg ikke blant dem som har bibelen som rettesnor. Min livsfilosofi er styrt av respekt for, og kjærlighet til naturen. Og nå trenger mitt skrøpelige legeme å komme seg dit. Når ånden, les viljen, er sterk nok, klarer man det meste. Dessuten er det stor forskjell på smerter som antyder at noe er farlig i kroppen, og smerter som bare er smerter.

Min trofaste medvandrer fra forrige sesong, er mer enn klar.

«Vi starter med en lett rute», roper jeg til Jan som vinker oss av gårde.  «Antakelig Trilho do Ludo, så vet du hvor vi er hen».

«Vel, drar vi i retning Faro, da?» Spør jeg John Elvin.

«Nei, vi starter med den lette ruten, den oppe ved Lagar Mesquita,» sier han!?! «Det er den jeg liker best.»

Her er det på tide med en aldri så liten oppfriskning fra i fjor. Jeg gjengir min venns beskrivelse av nevnte rute da han gikk den første gang. Jeg antar at folk flest kan lese engelsk:

«Suddenly one day a Norwegian friend called Solvor, invited me to join her for a hike. Her partner Jan laughed, you won’t do more than one walk, “for sure” he added.Well, that was a challenge if ever I had one!!

I should perhaps have taken his jocular warning as wise advice, but I think I am now on my 8th Adventure and not deterred …yet….

I say adventure because I have learnt simple things like Hiking is not just walking and Hiking with Solvor is never as simple as following a trail, it’s a steep learning curve sometimes more akin to a survival course and challenging one’s convictions and views of reality.

After each little “adventure” I have confided with friends a few of my discoveries. And received encouraging comments like “OMG she’s trying to kill you” and “that’s not Hiking or a pleasure it’s torture” “how can you say that was interesting …its frightening “

This little dream world was abruptly broken even on my first little hiking adventure. Which my friend Jan almost predicted correctly would be my first and last hike.

Solvor, my mentor, being both wise and kind decided to take us on a “Light, simple Trek !!!” as she described it, as a sort of ‘initiation’. I quickly discovered there is no gentle introduction to hiking, particularly in mountainous country sides. It’s a Steep learning curve. We went to a place called Mesquita, it might be a local name for Mosquito which we all know bite and are painful. And it was.

After just a few minutes we were walking not along my accustomed tar mac roads or the gentle cobbles of Olhão, no think beautiful cobbled street after 6.3 earthquake with dislodged roof tops thrown in AND uphill climbs on an oily surface. There was my mentor with faithful companion striding ahead in a perfect line unfaltering steps …and me with arms outstretched like a trapeze artist delicately Zig Zagging from flattest stone to the next. I was assured the painful feelings in my knees were necessary adjustments and I would feel the benefits later. Like recovery in hospital, came to mind.

I always thought that all things would be equal like going ups would be balanced by going downs. I was quickly disillusioned, for some reason that still evades me there appears to be very more inclines than descents. Also, I quickly learnt not to say “Oh No” as I turned a corner to find yet another steep incline. I got the ‘teacher stare’ of disapproval. So from this point it was “OH….what a lovely view” “Oh!… this beats having a beer watching football “. Another thing, in England there are strategic benches for weary travellers to take a break, get their breath etc, NOT HERE, mental note. Tell my children to donate a bench with plaque .. ‘My dad loved this spot so much he died here’.»

Oppskjørtet av glede som jeg er over å komme i gang, har jeg glemt både å spise, ta medisiner samt å ta med akuttmedisin til Ludo med tanke på evt. epileptiske anfall. Vann er med til oss begge, men ingen drikkeskål til Ludo. Fjellskoene er ennå ikke pakket frem, og joggeskoene viser seg å være helt utslitt. Noen mystiske skarpe plastkanter har bøyd seg innover og prøver å skjære hull i hælene min. John har heldigvis en lommekniv, så vi spretter opp skoene litt og skjærer av «innmat» nok til at de fungerer.

Så legger vi friskt i vei. Det kjennes like vidunderlig for ånden som det motsatte for kjødet. Noen stakkete sekunder er også ånden skrøpelig, og tanker om hvordan jeg nå skal klare disse tolv kilometerne i relativt bratt og ulendt terreng sniker seg inn.

Etter fem hundre meter oppdager John at ryggsekken ikke er der den skal være, på ryggen. Jeg får en tiltrengt pause mens han går tilbake og finner ryggsekken parkert utenfor bilen.

Alt er ved det gamle, altså. Vi er begge like surrete og glemske som vi alltid har vært.

Ludo er like euforisk lykkelig som meg over å endelig få vandre fritt i naturen. Stakkaren som er prisgitt sin matmors form og har vært uten skikkelige turer i et drøyt halvår. Han svinser rundt meg og snuser gjenkjennende på alskens flekker og markerer sin tilbakekomst. Passerer de samme gneldrende vakthundene her og der med like stoisk ro som før. Hyler og logrer når han ser hunder han liker. Fortrinnsvis små blondiner som dessverre befinner seg bak utilgjengelige stengsler.

Det går opp og ned som før og slappe muskler våkner gradvis til live etter sin halvårlige, ufrivillige dvale. Alt er vidunderlig grønt, friskt og frodig i dette landskapet som veksler mellom kultur og natur. Jeg erstatter min manglende frokost med å jafse i meg noen never kappgjøksyre og et par blader av forvillet grønnkål.

Sola skinner, og alt er bare herlig.

Halvveis på ruta gleder vi oss til den sedvanlige pausen hos det gamle ekteparet vi har fått så god kontakt med. Skuffelsen er stor når gamlemor passerer oss på veien med en fullastet trillebår uten å kjenne oss igjen. Gamlefar er blitt så døv at det er vanskelig å kommunisere med ham. Ikke så rart, med fem, seks store, konstant gneldrende hunder utenfor det lille bevertningsstedet. Som vel egentlig ikke er et bevertningssted. Ifølge John som gikk inn, var det nå kun igjen fem Sagres og et par tre flasker av noe annet der. Nokså trist. For oss har den kontakten vi har oppnådd her, vært et av turens høydepunkter. Det har tatt en del turer og stopp å etablere denne. De var litt skeptiske til å begynne med, men ble stadig mer entusiastiske. Og fortalte om familien og viste frem bilder av barn, barnebarn og oldebarn med stor stolthet. Et tydelig eksempel på hvor viktig det er å lære seg litt av språket i det landet man gjester.

Ekteparet er nok veldig gamle nå. Datteren er jo på min alder.

Alt er forgjengelig, alt har sin tid. Også vi.

Enn så lenge er vi glade vandrere og nyter vår Sagres sittende i et lite busskur ved veien til akkompagnement av gneldrebikkjer.

Ferden videre går i gjenkjennelsens tegn. Der er den koselige lille ruinen med rosebusken. Der det gule huset av tynt laftetømmer. Deretter neste stigning mellom brødfrukttrær hvor villsvin har endevendt jorda. Neste topp. Utsikten. Nedover igjen via den nydelige blomsterhagen. Forbi huset med halsende små hunder. Eiendommen hvor en psycho schæfer hopper rasende opp og ned, men heldigvis ikke greier å hoppe over porten.

Vi overser stien som tar av like etter den mest velholdte av de gamle brønnene. Alt regnet i desember har fått alt til å vokse slik at enkelte stier er vanskelige å få øye på. Men vi kommer oss på rett kjøl og trasker fortrøstningsfullt oppover. Forbi eiendommen med bord og benker under skyggefulle trær. Den, som burde vært et pustehull for vandrere og solgt litt drikke og snacks, ligger der bare vakker uten tegn til liv.

Ludo og jeg kjenner igjen alle steder med hunder som bjeffer som gale. Enerverende for de fleste, men Ludo lar seg ikke affisere. De sju hvite kalkunene er nå bare to, så det spørs om ikke fem av dem ble noens julemiddager. Langs steingjerder og på engene bugner det av himmelblå storgravmyrt og skinner hvitt av duftende «lily paperwhites».

Alt er som det skal være.

Jeg har for lengst glemt smerter og utrent muskulatur og bare nyter å bruke kroppen i vakker natur mens trofaste, snille Ludo følger meg tett.

Det er artig å gå sammen med John siden vi er like glødende opptatt av natur og miljø og kan snakke om temaer som opptar oss begge underveis. Han er noen hakk mer kunnskapsrik enn meg, så jeg lærer mye. Men jeg slår ham når det kommer til planter, det er mitt domene.

Jeg er i gang igjen. Terskelen er skrittet over med 17.239 terrengskritt, og det kjennes vidunderlig.

Jan, som absolutt ikke liker å gå, har hatt noen fredelige timer hjemme på campen før han får hjem en veldig glad hund og samboer.

Ludo og jeg er i vårt ess. Dette gjorde oss veldig godt.

Vi gleder oss til fortsettelsen.

7. reisebrev, «Dere er min vinterfamilie»

«Dere har leilighet der da. Eller leier dere et hus?» Det er gjerne standardkommentarene når folk hører at vi tilbringer vinteren i Portugal. Det å tilbringe flere måneder i bobil, høres ut som den store skrekken for mange. Det er jo, mildt sagt, svært begrenset med plass. Dog avhengig av bilens størrelse. Og visst har vi kikket i vinduene til eiendomsmeglere og sett på priser på hus- og leiligheter. Kanskje hatt det vagt oppe til vurdering. I hvert fall jeg. Jan er mer på det nivået at alt over størrelsen på hytten i en lastebil er å anse som luksus.

Selv har jeg nok innimellom drømt litt om hus og hage her i Algarve.

Drømmen er forlengst forlatt. Den ville muligens vært aktuell om man flyttet hit på permanent basis. Covid og stengte grenser i 2020 ble en oppvåkning og en avklaring. Vi vil bo i samme land som vår familie og kun følge trekkfuglene når det er mulig. Og aldri i livet om vi kan tenke oss å ha forpliktelser for vedlikehold samt økonomisk ansvar for boliger både i Norge og her. Friheten og uavhengigheten med et rullende hjem er uvurderlig.

Vi har venner som både eier og leier hus her. Fine hus og hager hvor man kan dyrke både det ene og det andre. Fine, iskalde hus. Isolering er ikke en del av byggestandarden. Når den varmende sola går ned, kryper kulda inn i hus og beinmarg og klorer seg fast. I bobilen har vi det godt og varmt. Det koster ikke stort å holde et «frimerke» varmt med gass eller strøm.

Noen ulemper er det selvsagt. Vi har de fasilitetene vi trenger, men temmelig lite armslag. Dusjen er liten og trang, så vi dusjer heller i av et de mange servicebyggene her. Matlaging går til nød selv om kjøkkenbenken er minimal. Som astmatiker er jeg rimelig negativ til å sove i samme rom som det stekes og brases i. Følgelig foregår matlaging utendørs. Ute har vi gasskoker, stekeovn, fryser og stor nok kjøkkenbenk. Samt utstyr som kjøkkenmaskin, krumkakejern og vaffeljern. Jeg kan til og med søle så mye som jeg vil og pleier. Det har ingenting å si.

Vaskemaskiner, tørketromler og strykebrett finnes i fellesbyggene.

Vi har ikke plass til mer enn to, maks tre gjester inne i bobilen, men det sosiale foregår stort sett utendørs uansett. Vår KaràJan er ikke så stor, og den er dessuten soverommet vårt. Så for min del er det bare svært nære venner jeg synes det er ok å be inn. Jan er ikke like privat av seg. Ikke har han vett på å skjemmes over at vi ikke er ordensmennesker heller, så han ber gladelig inn både gud og hvermann. Vel, ikke akkurat gud da, han er jo ateist. Jeg derimot, skjemmes når det ikke er ryddig her, men forvandles ikke til ordensmenneske av den grunn. Har det liksom ikke i blodet.

Ludo begynner å bli gammel, så det stinker litt hund her til tider. På et vis en koselig lukt når man elsker dyr generelt og sin egen hund noe hinsides spesielt, men jeg tror neppe odøren tiltaler andre.

Vel, det var vel ulempene?

Nei, forresten. Det hender det kommer en regnværsperiode. Kaldt blir det ikke, men man blir våt. Veldig våt. Særlig hunder med tett og krøllet pels. Ut må man og trenger man, men det blir ikke timevis med utendørs aktiviteter.

Under slike forhold forgår jeg nesten av brakkesyke, mens Jan er like blid. Han liker å sitte i ro, mens jeg nesten ikke holder det ut.

Det var etter en slik periode jeg slo til og kjøpte en gammel campingvogn som jeg malte i glade hippiefarger. Mitt lille fristed hvor jeg kan male, lese, se på filmer og bare nyte fargekontrasten til gråværet. Og det ble gjesterom til barn og venner.

Vel, så langt er det bare barn og barnebarn som har brukt den. Og ikke ofte. De er bundet av jobb, skole, økonomi og annet som begrenser reiseaktivitetene. Så nå er «Penkingen» min til salgs. Vi skal avvikle «gazebo»-kjøkkenet også. Mais Campismo Olhão er fortsatt i den rimeligste prisklassen, men det blir likevel for kostbart å ha en fast plass her året rundt nå som vi begge er alderspensjonister og levealderjustert.

«Penkingen» er tømt, og jeg øver meg på å ha liten plass. Mine nødvendigheter og Jans unødvendigheter, dvs. alskens kjøkkenutstyr, er pakket i store plastkasser som kan lagres mens vi er i Norge. For utekjøkken blir det også i fremtiden. Fire-fem måneder med kokkelering uten kjøkkenmaskin, stekeovn og annet, ser jeg særdeles svart på. Vi får bare finne en løsning så det fungerer også i regnvær. Det gjelder tross alt ikke mange dagene.

Høres det strevsomt ut? Det er nettopp det det ikke er. Det er befriende å leve så enkelt. Det er sunt å se hvor lite man faktisk trenger. Ehh, kjøkkenmaskin og vaffeljern må man jo ha da. Men sånn ellers. Det er koselig å være tett sammen i vårt lille hjem. Ludo elsker tilværelsen med å være så nær oss. Det var faktisk riktig så praktisk da vi var over hos naboene en kveld og Ludo hadde hjemme alenefest. Han spiste opp en stor pakke svinekjøtt og en pakke røkelaks samt en del emballasje. Jan hadde så beleilig satt fra seg handleposen sin på gulvet og glemt den; til Ludos store glede.

Det fikk de følger det måtte få. Så nå er Ludo omdøpt til prinsesse Diaré. Tenk om vi ikke hadde bodd i dette lille rommet da! Da ville vi kanskje ikke hørt at Ludo måtte ut hele natten og dagen igjennom og isteden våknet til at alt hadde skjedd innendørs! Nå gikk alt uten mén for KaráJans interiør. Kun den tandre diaréprinsessen opplever å være påført mén da han ble tvangsdusjet og rengjort på vitale steder.

Men tilbake til innledningen. Sånn reelt sett kan det vel sies at Mais Campismo er Europas største eldresenter. Det sier seg selv at gjennomsnittsalderen er høy når man har anledning til å bo her hele eller store deler av året. Mange av oss har valgt dette pga. ymse helseplager som reduseres når man bor her. Da skjer det fra tid til annen alvorlige hendelser hvor akutt helsehjelp er påkrevet.

Her tar vi vare på hverandre. Uansett. Man rekker knapt å ane at man trenger hjelp før den er på plass. Folk blir kjørt til sykehus, pårørende ivaretatt, praktisk hjelp gis i rikelig monn. En vidunderlig trygghet man aldri vil ha som beboer i en leilighet eller et hus verken her eller i Norge. Her ser vi hverandre. Følger med på en god måte. Ingen blir liggende alene syke her. De fleste har sin biologiske familie langt unna. Her har vi hverandre. Vi grupperer oss nok en del etter nasjonalitet. Det ER lettere når alle snakker samme språk. Men vi holder sammen og omgås på tvers av nasjonalitet også.

Det har vært en runde her nå blant oss nordmenn. Noen fikk den hjelpen og omsorgen det var en selvfølge å gi i en tøff situasjon. De konkluderte med å fastslå: «Dere er vår vinterfamilie!»

Slik er det. Her er vi hverandres familie. Våre der hjemme kan være trygge for oss og vite at vi blir ivaretatt.

Og så har vi det akkurat så sosialt som hver og en er komfortabel med. Privatliv respekteres og inkludering prioriteres. Men du verden så ensomt det ville være å sitte vinteren gjennom alene i en leilighet enten den nå er her eller der. Her har vi det så sabla hyggelig sammen. Både på campen, i byen og rundt omkring.

Denne campingen er et eget samfunn i samfunnet. Med ulike lag og grupperinger. Mange ulike nasjonaliteter. Ulik økonomisk status. Her er nok konflikter mellom mennesker både blant dem som definerer seg innenfor samme gruppe, og mellom ulike grupper. Men først og fremst er det regler. De skrevne, formelle settes av ledelsen for stedet. Alle de uskrevne som gjør at vi fungerer sammen, er blitt til via samhandling og kommunikasjon i årenes løp.

Alle vi som bor her over tid har bevisst valgt å leve her fordi vi synes det gir oss en bedre tilværelse. Da er det i alles interesse at dette samfunnet fungerer godt. Så det sørger vi for som best vi kan. I hvert fall nittini prosent av oss.

Her er vi hverandres familie fordi vi trenger hverandre, bryr oss om hverandre og fordi fellesskap fungerer.

6. reisebrev, jul under stjernehimmelen

Det er denne enorme, blåsvarte hvelvingen over oss. Overstrødd med stjerner og planeter. Og månen. Enten i ny eller ne, hvelvet mer liggende enn i Norge. Eller full og lysende rund. Bortsett fra et par håpløse gatelykter på campen, er det ikke vesentlig lysforurensning her som kan forstyrre opplevelsen av den betagende stjernehimmelen. Det er to kilometer inn til byen. Vest for campen er hestemarkene, i øst ligger den store parken med naturlig vegetasjon. På nordsiden er det noen få store bolighus. I sør, mellom oss og havet, ligger administrasjonssentret for Ria Formosa. I en stor og inngjerdet park med variert vegetasjon og turstier med informasjonsskilt og fuglekikkerhus. Her er også dyrehospitalet hvor de redder ville dyr og fugler som har fått skader.

Det er befriende å befinne seg her ved juletider. Intet stress og mas. Camperlivet er såpass primitivt at det gir seg selv. Det er verken plass eller fasiliteter til å pålegge seg selv all verdens juleforberedelser.

Skjønt plutselig driver man jo på og styrer endel likevel. I fjor bakte jeg krumkaker og berlinerkranser og diverse andre småkaker. Samtlige flatet ut og klappet sammen og lignet på alt annet enn det navnet tilsa. Derav kan man slutte at den helsebringende salte og særdeles fuktige havluften slett ikke er helsebringende for småkaker. Så i år skulle jeg nøye meg med å bake Bolo Rei, kongens kake. En veldig mye bedre versjon av det norske julebrødet. En saftig hvetekrans spekket med tørket frukt, nøtter og pinjekjerner som har trukket i en raus mengde portvin. Dekorert med kandiserte frukter og nøtter før den stekes.

Vel, forholdene er primitive, som sagt. Strømmen er koblet til én seks ampères sikring. En liten elektrisk stekeovn i teltet får aldri skikkelig futt uansett hvor mange grader den settes på. I tillegg har den sin egen vilje. Flaskegresskaret jeg nettopp bakte i ovnen, ble nesten bare stekt på oversiden. Følgelig setter jeg Bolo Rei’en et hakk lenger ned i ovnen. Ha ha, sier ovnen, så du tror du kan overliste meg, du? Nei, hvordan kunne jeg tro det. Ovnen tar siste stikk og bestemmer seg for at denne gangen er det undervarmen som skal virke.

Jaja, det er bare å skjære av hele den svarte bunnen på kaken. Den blir ikke så verst likevel når jeg for sikkerhets skyld dynker den med en miks av presset appelsin, portvin og melis.

I gazebo’en er det blitt ganske julehyggelig med gullmalte pinjekongler og fuksiarøde filthjerter. Samt det lille juletret av nøtter og krydder. Enkel, selvlaget julepynt jeg gjemmer fra år til år. Et stort griseskjell med nøtter og telys pryder bordet. En hel dag. For neste dag er alle nøttene borte. Også noen av de pålimte på treet. Her er neppe ugler i mosen. Snarere rotter under gulvet. To gulvbord har jeg latt være løse etter det året jeg hadde «gleden» av å ordne opp etter tre dyr av arten som hadde lagt seg til å dø under gulvet.

Så sannelig blir det «julerengjøring» likevel. Ingen rotter skal få ligge her og dø i synden igjen. Opp med de løse gulvbordene og av med sargen rundt. Jeg lyser med lykt og får øye på litt av hvert. Alle nøttene ligger i en pen samling. Her og der ligger etterlatenskaper i form av kjekspapir, smørpapir og annet som bekrefter at mat aldri må oppbevares utendørs. Her er også en rekke andre rotteskatter som tennisballer og rester av mine fine hvite pyntefugler med fjær. Rottene liker tydeligvis å stjele alt som har noe mykt på seg. De vil vel ha myke madrasser og dyner de også. Renslige som de er, er toalettet anlagt i et hjørne. Jeg tar på maske og hansker og raker ut alt som rakes kan og får det i søpla. Slenger under både sprit og klorin for å desinfisere. Samt masse kaffegrut for å fjerne lukt. En motbydelig jobb. Samtidig som jeg ikke kan la være å bli fasinert av rotters levevis. De er både sosiale og intelligente dyr. Søte også, synes nå jeg. Skulle gjerne filmet dem når de drev på og hentet én og én nøtt til lageret sitt. Det er jo litt rørende sammen med alt det myke de så gjerne vil ha. Men smittefaren tilsier at vi ikke ønsker så nær sameksistens med rotter, det blir i drøyeste laget å dele kjøkken med dem. Selv om det er utendørs.

En eller annen idiot som aldri har behøvd å vaske noe i sitt liv, er tydeligvis den store konstruktøren av bobiltoaletter. Det er fullt av kriker og kroker hvor man må bruke gamle tannbørster og Q-tips for å få rengjort sånn noenlunde. Nå synes jeg likevel det stinker. I motsetning til meg har ikke Jan særlig luktesans, så han tar jobben med daglig tømming av doet vårt. Nå må han til pers med en større innsats, for jeg har brukt opp min tålegrense for kvalmende lukt for en stund på rottebæsjen. Jans innsats med julerengjøring blir å demontere hele sjiten og foreta en grundig rengjøring og desinfisering. Det blir heldigvis bra.

Vel, det var fortredelighetene. Ellers er det glede og hygge. Felles tur til byen med oss norske samt den svorske, hvor vi beundrer den vakre lyssettingen langs Avenida’en og rundt kirken og rådhuset. Rummikubkveld med venner og skåling for lyset på Solsnu. Samling i solen med oss få norske, samt vår svorske nabo på julaftens formiddag. Gløgg og det man har lyst å spise. Alle tar med noe. Julaften har Jan og jeg for en gangs skyld samme middag. Hjortestek med godt tilbehør. Første dag frokost i gazebo’en hvor jeg insisterer på både øl og akevittdram selv om jeg ikke liker noen av delene.

Så følger høydepunktet med engelsk julefeiring første dag hos våre gode naboer som orker å lage treretters middag med julekalkun til en hel bøling. Som alltid blir det en livlig feiring med musikk, latter og litt sang. Og vi har mimelek. Sandie har gjort klart en stor pose med oppgaver til oss før hun reiste til Wales for julen. Her er sangtekster, filmer og bøker vi skal mime navnet på. Kjempeartig. Så er det pakkelek på annendagen hvor vi spiller terning om gaver vi ikke vet hva er. Vår engelske venn Ray spanderer sushimiddag i byen på annendagskvelden. På formiddagene er det rusleturer både til byen, i parken og på hestemarkene, samt pinnespill på campen når det faller seg slik.

Visst savner jeg barn og barnebarn så det innimellom gjør helt vondt. Men noen telefonsamtaler og litt tid på Facetime tar det verste savnet. Det hjelper også at alt er så annerledes her enn livet i Norge. Og så mye mer sosialt.

Værgudene er snille med oss og gir oss ikke bare sol på dagtid, men også langt varmere kvelder og netter enn normalt. Rundt sytten graders nattetemperaturer er en del over normalen. Det hviler sånn fred og ro over denne campen. Kveldene er nydelige. Den vakreste kvelden blir nyttårsaften. Alle spiser hver for seg, men så møtes vi til bålbrenning av pinjekongler.

Vi sitter rundt et duftende bål i lavmælt samtale. Campens trofaste kattugle kaller så vakkert på en make fra pinjetreet over oss. Over det hele hvelver den enorme, stjernestrødde himmelen seg mens en stor halvmåne lyser så fint.

Det er helt magisk. Tror det er den fineste nyttårsaften jeg har opplevd.

Vår portugisiske jul preges lite av forpliktelser og stress.

Den preges mye av fred og ro og hyggelig samvær med fine folk.

Det er godt å ha jul i Portugal.

En deilig tid med «boas festas».

Vi mennesker spiller pinnespill på campen, mens Ludo forlanger sin daglige pinnelek på hestemarkene