Hvem skulle trodd det – jeg som gjør alt fort og altfor fort. Men sannelig løper ikke tiden fra meg med lynets hastighet. Til gjengjeld rekker jeg ikke å kjede meg. Skrive er det verre med. En hel måned med mange turer og opplevelser som nå må gjenoppleves ved hjelp av bilder og fri hukommelse.

Det var denne utforskingen rundt Cerro da Cabeça hvor jeg konkluderte med at alle gode ting er tre. Men er de nå egentlig det? Hvorfor ikke fire? Eller fem? Og hva med São Miguel? Jeg føler en trang til fortsatt å undersøke alle muligheter for vandring i dette området siden det bare er ti minutter unna med bil. Som tenkt så gjort. Dog går jeg alene med min Ludo, det er best å ikke trekke med andre som sjelden har min utforskertrang.

Jeg parkerer som vanlig rett før Pereiro. Nå vil jeg sjekke hvor grusveien mellom A22 og N398 fører hen. Fort gjort. Den ender blindt, men for en seende som meg, byr området uten sti på et vidunderlig blomsterhav av de duftende liljene, bocca do rio. I riktig så estetisk samspill med himmelblå storgravmyrt. En hyggelig registrering.

Eneste vandremulighet på grusvei/sti fortsetter på den andre siden av motorveien. Med så lite vann som nå, går det fint å følge elveløpet under veien. Etter hvert er jeg inne på den løypa som kalles Moncarapacho, men som slett ikke fører til Moncarapacho. Den sjonglerer seg derimot rundt mellom og under de ovennevnte veier. Det er trafikkstøy og passeringer av hus med bjeffende hunder. Riktignok har man for det meste det vakre landskapet rundt seg, men støy er ingen favoritt på tur. Da skal det være lyden av naturens stillhet i ørene. Jeg har tross alt et eget naturprogram på høreapparatene mine som forsterker fuglesang og demper suset fra vinden.

Likevel ingen forgjeves tur. Jeg oppdager små veier og vakre hus og hager jeg aldri har sett før. Enkelte steder er det faktisk også langt nok unna motorveien til at jeg slipper ulydene derfra. Ser at for den som orker trafikkstøy, er det mulig å følge grusveien helt til Estoi.

Nok om det. Jeg befinner meg plutselig på sørsida av São Miguel og får anledning til å sjekke ut en rekke stier både her og på østsida. Som jeg trodde. Det ER mange stier her. Alt av natur som befinner seg rett oppom bebyggelsen er jo jaktterreng. Og jegerne trenger nok stier de også i denne tette og tornete vegetasjonen. En litt mer sensasjonell oppdagelse gjør jeg når jeg nærmer meg «the big point of surrendering or self-destruction». Der Jan måtte hente John Elvin og meg da min vandrervenn ikke maktet mer. Og tilsvarende der vi brøt oss gjennom tornekrattet da John Elvin var blitt litt sprekere. Jfr reisebrevene 18 og 25. Sånn omtrent tjuefem meter før dette kritiske punktet for min medvandrer, fortsetter denne fine grusveien som delvis følger motorveien. Vi kunne altså begge ganger gått tilbake til bilen helt greit. Ikke er det langt, og ikke er det problematisk.

God kartlegging på denne turen altså. Men er ikke ferdig med Cerro da Cabeça. Det var denne stien som går videre mot toppen fra Miradouro Cerro da Cabeça. Den John Elvin blånektet å bli med på.

Følgelig parkerer jeg atter ved Pereiro og følger grusveien forbi det triste området med alle jakthundene som står i hvert sitt bur og venter på neste jaktdag. Dog har de vel mer plass å områ seg på enn den mer intelligente arten gris har i Norge. Videre langs nedsida av fjellet og så oppover og til venstre. Denne gang langs merket sti som etter hvert møter et av ovennevnte venns mange punkt med «oh no’s». Der han fryktet vi skulle angripe nok en stigning, men som faktisk var et 360 graders vendepunkt på den løypen som heter Cerro da Cabeça. (Se 5 km merke på kartet). Nå følger jeg denne opp og frem til Miradouro området og videre langs den stien som er merket som teknisk vanskelig. En helt grei sti hvor man kan beskue en gammel kalkovn og har flott utsikt østover og sørover. Litt ett kratt er det, og etter hvert stadig mer steinet og ulendt. Det blir en fordel å gå på alle fire over enkelte bratte partier oppover. Det er mange dype sprekker i berget og smale områder å plassere føttene på.

Heldigvis har jeg ikke med speilreflekskameraet, det dingler alltid i veien der det er ulendt. Kun en enkel rumpetaske hvor jeg greier å stappe i det mest nødvendige. Her går også mobilen nå. Jeg vil ikke risikere å miste den ned i en sprekk, evt. selv falle ned og skade meg mens mobilen havner et annet sted. Sjekker også skoreimene at de ikke har knuter som kan løsne eller lange reimer å snuble i. Forklarer for sønnen min som er på besøk, hvor nøye jeg alltid er med slike forholdsregler der det er bratt og ulendt. Men han blir ikke det minste beroliget. «Skjønner du ikke det, mamma, at når jeg får vite at du går alene steder hvor slike foranstaltninger er nødvendige, så blir jeg bare mer redd for deg?» Nei, mamma’n skjønner ikke det. Synes selv at jeg er fornuftig, jeg.

Og til toppen kommer jeg, også fra denne kanten. Ludo har bjeffet fælt på meg underveis. Det er hans måte å si fra om at han slett ikke liker løypa jeg har valgt. Men han følger meg trofast og passer på. Opp til toppen med betongklumpen som jeg nå har fått høre er et havmerke/høydemerke.

Utsikten er strålende og ditto er været. Og jeg er lykkelig over at jeg nå endelig har «angrepet» Cerro da Cabeça fra alle kanter. Ned igjen går det, nok en gang delvis på alle fire, men nå med ryggen ned og maven opp. Dog bare et lite stykke, resten av tilbaketuren er «piece of cake». Selv om vi tar runden ned de alt for høye steintrappene ned fra Miradouro-punktet og rundt hele den merkede løypa. Men Ludo stakkars er helt utslitt. Tror det er den mentale biten med å passe på meg som tar på.

Men nå er vi begge klare for nye løyper og oppdagelser. Det skal bli herlig!