Ville, vakre Portugal del III

10. mars 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, Eira do Lobo, Fornalha, fotturer, hiking, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, ria formosa, Umbria | Legg igjen en kommentar

For å komme seg til det ville Algarve jeg elsker, vekk fra folk og støy, må man nødvendigvis bruke bil. Som jeg ikke er så glad i, men dog innser nytteverdien av. Så glad jeg ble da jeg fant ut at jeg ikke trenger å kjøre helt til Cachopo eller Parizes for å finne mine stier! En liten avkjørsel i Umbria er langt nærmere. En liten lomme ved grusveien med en søppeldunk som landemerke. Herfra går det faktisk flere merkede løyper, men merkingene er ganske så ymse. Det finnes ikke dekning i dette området, men kart kan lastes ned fra AllTrails på forhånd og anvendes offline. Da ser man både merkede løyper og alle andre stier som kan utforskes når lysten faller seg slik.

Etter å ha oppdaget dette fabelaktige området, får jeg med meg en norsk venninne som egentlig liker å gå. Men som jeg dessverre kurerte for å bli min følgesvenn for noen år siden, da jeg ifølge mannen hennes «hadde ødelagt ho». Det ble sagt med glimt i øyet, men hun var utslitt etter å ha fulgt meg på en ekspedisjon gjennom busk og kratt den tiden jeg ikke ante noe om eksisterende løyper. Nå vil hun slå følge om jeg lover å følge merket rute. Så jeg sender kart og løypeprofil og spør om det ser ok ut og får ja. Så da går vi da. Det er anstrengende å gå her. Bratt opp og ned som alltid. Veldig bratt. Og et eller annet må ha klikket med løypekartet, for vi får beskjed om at vi går feil og må ta andre stier. Stier helt uten merking. Vi må krysse elva Alportel. Først én gang. Det er såpeglatt av grønske, men ikke bredt. Så det går bra. Deretter blir det verre. Vi passerer Fornalha, med løypemerking, men AllTrails påstår at det er feil og jager oss tilbake. Forlanger at vi krysser elven på et sted der den er fire, fem meter bred. Ikke dyp, men hele bunnen er dekket av glatte grønskesteiner hvor det er umulig å få fotfeste. Ludo spurter over. Min venninne går med sandaler og klarer seg greit. Jeg innser at barbeint vil jeg ikke kunne holde meg på beina. Og falle kan jeg ikke risikere, da kan i verste fall hofteprotesen løsne. Så jeg labber over med min tjukke hikersko på. Det går bra, bare å vri opp sokker og såler etterpå. Litt tyngre blir de skoene, men pytt, pytt.

*Elvekryssing, ikke dypt, men glattere enn glalttest pga. grønske*

Så bærer det oppover. Oppover og oppover. Hver gang vi synes vi har nådd himmelen, fortsetter det oppover rundt neste sving. Følget mitt henger lenger og lenger bak og blir stillere og stillere. Og jeg får dårlig samvittighet, men unnskylder meg med at hun fikk både løypekart og terrengutsnitt på forhånd. Så viser det seg at det ikke var hun, men mannen hennes som så på det og mente at det gikk bra.

AllTrails jager oss av gårde. Nå er det nedover på rullende steiner i gjengrodd terreng hvor det neppe har gått noen de siste ti årene. Vi brøyter oss gjennom tornekratt og andre buskvekster. Når til slutt et lite hus hvor hunder i lenker sperrer stien og bjeffer rasende. Her går æ ikkje, fastslår mitt følge. Ikke Ludo heller. En bitte liten kone kommer ut og dirigerer oss ned i en åker og opp igjen bortenfor de glefsende hundene. Litt bryskt sier hun at dette er privat, her går ingen sti. Den går lenger ned eller over fjellet lenger oppe. Hun tør opp når jeg faktisk kan prate litt med henne på portugisisk og viser henne at kartet har ledet oss feil. Lurer på om vi er franske, og blir høylig forundret når jeg sier at vi er norske. Tydeligvis usikker på hvor Norge er. Men prater nå ivrig i vei om hvor mye hun misliker vinteren som er så kald, og hvor hun gleder seg til sommeren. Og ikke kan begripe at vi går der så lett antrukne selv om jeg forsikrer henne om at for oss er en portugisisk vinter som en deilig og varm norsk sommer.

Sannelig, etter praten med den lille konen viser det seg at det bare er hundre meter bort til bilen!

Mitt følge er sliten, det er spesielt det med de lange nedoverbakkene som har tatt på. Selv om vi begge prøvde å gå baklengs innimellom, så var det hardt til knærne.

Vel, jeg innser at dette blir et område jeg heretter skal utforske alene. Hvilket jeg gjør. Jeg tar det ikke så tungt om jeg går feil løyper og noen kilometer ekstra, men det er ikke morsomt å blande andre inn i det. Det kryr av stier i dette herlige terrenget som har så flott natur og grønn og nydelig vegetasjon. Her finner jeg den ene perlen etter den andre når jeg tar noen avstikkere. Langs elven er det så trolsk i den tette vegetasjon. Lyden av det sildrende vannet og froskene som synger er en mektig konsert.

Mine spreke venner som er her på ukesbesøk, har ingen problemer her. Ikke roter vi oss inn på glemte stier heller. Han er ivrig orienteringsvandrer og fører an. Vi passerer både Fornalha og Eira do Lobo. Ingen utforsking av interessante stier, men grei gjennomføring fra start til mål. Tidsestimatet er fire timer og seksten minutter, vi bruker fire timer. Veldig bra løype for Ludo sin del pga. elven som vi får avkjølt oss i og hvor vi begge kan drikke vannet.

*Solen velsigner guttenes appelsinplukking fra et forvillet tre*

Så heldig er jeg at jeg også får med to barnebarn som er på vinterferiebesøk, opp hit. De er unge, spreke tenåringer på seksten og snart atten. Snakker som en foss under hele turen. Skjønner ikke at de har pust til det, men sånn er det å være unge og uten alderens skavanker. Interessant å høre på dem. De diskuterer alt fra naturens mysterier, og geologi til politikk og samers rettigheter fra middelalderen til idag. Utrolig. De forsikrer at tross all pratingen, får de med seg naturopplevelsen. For de kan multitaske, må vite. Etterhvert går det litt tregt i de siste, harde stigningene, men ingen klager er å høre. Vi tar oss god tid. De nyter livet langs elva og oppdager både salamandre og rumpetroll. Finner pinnedyr og andre interessante biller og insekter som studeres nøye.

Det er veldig varmt i dette området. Alltid mye varmere enn nede i Ria Formosa, selv om det kan blåse friskt på toppene. Vi ser det på vegetasjonen. Blomster som ennå ikke er kommet i knopp nede hos oss, er allerede avblomstret her. Bratte stigninger kan føles uendelige i varmen. Men så har vi elven. Hvor vi innimellom kan vasse eller dyppe hodet for å avkjøle oss litt. Den «hemmelige» kulpen til Ludo og meg som er dyp nok til å svømme i. Det friske, klare vannet. Guttene synes det er iskaldt, men kan ikke være dårligere enn bestemor og Ludo, så de hiver seg uti til slutt.

Grønt, krystallklart vann. Høye, grønnkledte åser reiser seg rundt oss. Tett vegetasjon hvor usynlige fugler kvitrer vårvakkert rammer inn denne perlen. I vannkanten sitter froskene på steiner og synger av full hals.

Vi befinner oss midt inne i eventyret. Et virkelig eventyr som jeg er så glad for at mine barnebarn kan ta del i. Jeg bare elsker dette området. Og ennå er jeg bare i startfasen av å utforske alle stiene som slynger seg oppover og nedover og oppover igjen. Over blåne bak blåne.

31 Ville, vakre Portugal, del II

9. mars 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, alta Mora, Bobil, bobilturer i Europa, Caminho da Amendoeira, fotturer, hiking, Iphone X, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Østover og nordover finner man det ville, ukjente Portugal. Med fabelaktig og variert natur og topografi. Her kan man gå de nydeligste vandreruter uten å treffe på mennesker. Ingen serveringssteder og ingen morsomme lunsjer med sangria. Kun vannflasker og litt nøtter om energibehovet skulle melde seg.

Det gjør godt for kropp og sjel å følge slike løyper i naturens fred og ro. Jeg lengter etter å gå milevis i øst i de naturskjønne områdene vi har passert på våre bobilturer. Men er ikke så glad i å kjøre langt med bil for å komme til startpunktene. Oppover langs Guadiana har jeg også registrert at det er mye pinjetrær, så det er ikke aktuelle områder å vandre i når prosesjonslarvene er aktive. Men Caminho da Amendoeira, mandeltreløypen, som starter I Alta Mora, skal være rimelig trygg. Den tar vi. Må nytte på når jeg har venner her som gjerne kjører.

Stakkars Ludo blir hjemme også denne gang. Han haltet og var skikkelig sliten etter at vi tok Rocha da Pena-ruten og Mesquita-ruten på samme dag. Disse rundene jeg tar titt og ofte fordi de har fin vegetasjon som stadig er i endring. Nå har ville fresia, orkidéer, iris og peoner begynt å titte frem i disse områdene. Rene eventyret.

Men altså, min elskede trofaste, firbeinte turkamerat er ni og et halvt år. Og har både epilepsi og artrose. Jeg vet hvor smertefullt det er med artrose i hoftene, men i motsetning til meg, får ikke Ludo nye hofter. Det ér bra å gå og være i bevegelse, men alt med måte. Nå trenger Ludogullet mitt hvile. Selv forstår han ikke det. Det blikket han sender meg når jeg drar på tur uten ham, gjør vondt i hjertet og jeg føler meg slem. Men ifølge pappa Jan, har Ludo hatt det bare fint med ham og lek med ball på hesteenga ved campen.

Åsene oppover fra Castro Marim i retning Beliche-demningen, har nok hatt det varmere enn på våre kanter. De store gummi-cistusene er dekket av utsprungne blomster. Svære snøflak av hvite solroser dekker åssidene. Det er så nydelig at jeg blir helt rar inni meg. Oppe ved Alta Mora blomstrer de solgule lupinene som pleier å dekke store enger i Alentejo om våren. Bjellemusikk klinger i lufta. En gjeter er på vei ut til åsene med sin hjord og sine hunder. Så disiplinert og fint flokken følger tett sammen i det de passerer oss.

Bare et og annet mandeltre er ennå i blomst. Grønne, ferske mandler er allerede godt på vei. Duftende lavendel (rosmaninho) er fulle av knopper. Rosmarinen (alecrim) er i full blomst. Mellom salvieplantenes (salva) sølvgrå bladetasjer begynner rosa blomsterknopper å titte frem.

Den sirkulære løypen er bare i korte strekk innom asfaltert vei. Ellers følger den grusveier og stier. Opp og ned i det sedvanlig bratte Algarveterrenget med sin uendelighet av topper og daler. Utsikten er formidabel på toppene. Dalsidene er frodige her hvor elven Beliche slynger seg omkring. Godt å se en elv som ikke er helt tørrlagt. Det er alt for mange av dem. Teoretisk sett er det rike muligheter for å oppleve alskens dyreliv her. Men det krever muligens at man holder seg i ro på aktuelle steder. Om ikke annet så ser vi frosker og hører dem synge. Og vi ser en ørn. Dette er en vidunderlig løype å følge. Men også trist. For her ser vi virkelig sporene etter de uhyggelige skogbrannene i august i fjor. Ås på ås med svartbrente trær. Helt inn på bebyggelsen har det brent. Mennesker og domestiserte dyr ble evakuert da det foregikk. Tanken på alle de ville dyr og fugler som ble rammet er for vond å tenke på.

Naturen er likevel sterk. Den har en evne til å hente seg inn. Det grønne er på vei tilbake. Korkeika er godt isolert med sin bark og skyter nye skudd fra svartsvidde stammer. La oss inderlig håpe man ikke finner på å plante «killer-trees»/ ekaulyptus her. Det ser ikke slik ut. Flere steder ser vi nyplantede brødfrukttrær, alfarrobeiras.

Vi krysser elven Beliche noen ganger. Idylliske områder hvor jeg tenker at det må være fint å gi seg litt tid. Ha med mat og drikke og ta dette som en heldagstur og riktig utforske og nyte naturen. Jeg ser frem til å gjøre det. Med Ludo som da kan få litt hvile mellom de bratte stigningene. For det er noen tøffe stigninger her, så jeg er glad for at min kjære har kjøpt gåstaver til meg. De kommer godt med. Så får man trent armene samtidig også.

*Dett er faktisk en slags bilvei som krysser elven*

Vi bruker tre timer og tre kvarter på turen som er stipulert til å ta fire timer.

Dette var første gang her, men blir så visst ikke siste gang. Her er også en løype som heter Caminho da Cabra, geiteløypa, som er et par kilometer lenger. Og garantert like fin.

Men først skal jeg ha med mine venner i mitt nye yndlingsområde med utgangspunkt i Umbria.

Fortsettelse følger.

30 Ville, vakre Portugal, del I

9. mars 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Benagil, Bobil, bobilturer i Europa, Carvoeiro, fotturer, hiking, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, Praia da Marinha, Praia Vale de Centeanes, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Turistreklamer for Portugal lokker gjerne med bilder av turkist hav, hvite strender og forrevne, terrakottarøde klippeformasjoner. En skjønnhet å besnæres av. Sol, strand, badeliv og ikke å forglemme surfing i spektakulære dønninger.

Likeså ses bilder av smale, gjerne bratte, gater kranset med fargerike, fliskledte hus. Azulejas, nydelige keramiske fliser i en uendelighet av mønstre. En arv fra maurerne som så mye annet vakkert av byggverk her på den iberiske halvøy. Pittoresk og annerledes, slik turister gjerne vil oppleve.

I vest og sør formes landet av havet som skyller ubønnhørlig innover. Klippene er utsatt for stadige endringer. Havet graver løs og stjeler av berg og jord. Huler og synkehull oppstår og gir dette ville, forrevne uttrykket.

Ingen kan beskylde landskapet i Ria Formosa for å se vilt ut. Her er det flater og sand. Men havet regjerer også her. Sandbankene og barriereøyene er i stadig endring. Sanda graves vekk og kastes tilbake, styrt av bølger og vind. Formasjonene endres. Her ligger ikke skjønnheten i røde klipper og voldsomme bølger, men i de store flatene av vann og sand som glitrer i lyset og er habitat for dette fabelaktige fuglelivet vi kan observere. Sandgrunnene demper dønningene og lar sola varme vannet så det er godt å bade her året rundt. Lenger vest er det alltid iskaldt i vannet og dønningene gjør det ikke særlig forlokkende når man er litt forsiktig av seg.

De mest kjente klippebildene er nok fra Benagilgrotten og dens nærliggende områder. Her kan man både ta båtturer som går inn i hulene, og følge vandreruten langs toppen av klippene og dalene imellom. Percurso dos Sete Vales Suspensos, «de syv hengende dalers rute», regnes som en Portugals vakreste sådanne. Frem og tilbake utgjør den ca. tretten kilometer og 230 etasjehøyder. En flott tur, men her er ganske så «overbefolket». Det er en løype «alle» skal gå, i hvert fall én vei. Selv har jeg gått den mange ganger, men har sluttet å ta med Ludo her. Det er lett å skli langs klippekantene og fort gjort å falle utfor. Så hunder må være i bånd, men det er ikke lett å gå med en stor, sterk hund som plutselig rykker i båndet fordi han har været akkurat den flekken han skal tisse på to meter unna. Og det skal skje øyeblikkelig. Det blir også fort for varmt for Ludo, for sola steker som regel godt her på de nesten nakne klippene.

*Mine venner går først, jeg tar det litt roligere langs de bratteste kantene*

Den herlige uken jeg har besøk av mine yngre og svært så spreke venner, gås det turer hver dag. Også denne, siden det er så flott her. Frem og tilbakeruter er ofte litt kjedelige, men det fine er at når man kommer til Praia Vale de Centeanes, kan man kjøpe lunsj og drikke sangria før man går tilbake. Og bade om ikke dønningene er for voldsomme.

Jeg er glad Ludo ikke er med. Det ville vært slitsomt å gå med ham i bånd her. Og som jeg tenkte, altfor varmt. Selv om det er lettskyet, koker en fort av varme når det går så mye opp og ned. På innsiden av klippene er det lave furutrær fulle av nøster med furuprosesjonslarver, livsfarlig for hunder.

Vi fyker ganske fort av gårde, har tatt så mange bilder tidligere, så det trengs ikke mange avstikkere hit og dit denne gang. Uvørne turister klatrer over sperringer for å ta sine skrytebilder til Instagram uten tanke for at klippekantene er løse og rasfarlige. Her og der hindres vi av flokker med japanere med deres lange selfie-skaft på mobilene, de har ikke mye blikk for at det er andre folk her som skal passere.

Lunsj blir det, med litt av hvert. Og to mugger sangria til bestevenninne og meg og en liten Sagres til sjåføren. Vi som hadde gledet oss sånn til å bade, må bare gi opp. Dønningene er alt for voldsomme og må bare nytes fra terrassen hvor vi sitter. Gjør et nytt forsøk når vi er tilbake og klatrer ned trappene til Praia da Marinha. Men også her kaster dønningene seg innover og graver dypt ned i sanda.

På hjemturen tar vi noen avstikkere ned mot havet for å grøsse over turist-Algarve. Dit de som skal ligge på solseng reiser. Grøss og gru, visste knapt at det fantes slike steder her, jeg. Men vest for Faro gjør det nok det, her og der. Greit å ha sett at de finnes, men aldri i livet om jeg skal oppholde meg på slike steder. Det er en lise å komme hjem til Ria Formosa og Olhão.

De kjente klippene og havet i vest er vidunderlig og vel verdt å oppleve. Men Portugal er så uendelig mye mer!

Følg med, så får du vite…

Ser opp mot himmelen inni Benagil-grotten

PS – Tar med noen bilder fra båttur inni grottene. Artig å ha sett dem både fra havet, inni og fra oven. Anbefaler å ta en liten båt fra Carvoeiro, ikke rib fra Portimão, da kommer man ikke inn i de små grottene. Bilde tre viser det lille åpningen vi kjørte ut gjennom, da lå vi flatt i båten

29 Ria Formosa – det vakre deltaet

8. mars 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, fugler, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, ria formosa | Legg igjen en kommentar

Portugals store forfatter, José Saramago ble født i Azinhaga i nord. Hans opprinnelige etternavn var noe helt annet som jeg ikke husker i farten. Men da han begynte på skolen som sjuåring, ble han ropt opp med dette etternavnet som faktisk er benevnelsen på vill reddik (Raphanus raphanistrum). Josés familie var så fattig at de var avhengige av å høste ville vekster til mat. Dermed ble de kalt saramago på folkemunne. Dette var folk så vant til å kalle dem at presten i befippelsen kom til å skrive det på dåpsattesten til lille José. Slik fikk denne fantastiske forfatteren med den mangslungne bakgrunnen sitt navn. En historie jeg ofte tenker på når jeg selv vandrer omkring enten her i Ria Formosa eller i de mer øde fjellområdene.

For jeg vil alltid finne ut hva som er spiselig av ville vekster. Uansett hvor jeg ferdes. Det tar sin tid. Det nytter ikke å spørre portugiserne. «Sånn kunnskap trenger vi ikke her. Vi sanker skjell, og vi fisker. Vi trenger ikke spise planter, det er de i nord det. De er mye fattigere enn oss!» Vel, det er vel en sannhet med visse modifikasjoner. Dog kan det kanskje være noe i det? Saramagohistorien kan tyde på det. Når markene bugner av beitesjampinjong, er jeg alene om å plukke. Salturten som selges som delikatessegrønnsak i gourmetbutikker i England, ser jeg aldri brukt i mat her. Vill asparges og alle de herlige krydderurtene som åsene bugner av, er sjeldne å se i restaurantsammenheng. Jeg har prøvd å spørre eldre portugisere jeg møter, men bare én gang har jeg truffet noen som kunne bibringe meg kunnskap om emnet. På en av mine turer traff jeg på en gammel kone som sanket eikenøtter. Jeg trodde de var giftige for alle andre enn svartgrisene. Men hun kunne fortelle at de er utmerket føde for mennesker når de bare tilberedes på samme vis som kastanjer.

Men altså. Ria Formosa. «Her er det fugleliv, her!», skrev jeg på slutten av forrige reisebrev. Og her er det godt å være tilbake etter Spaniaturen. Med her menes Ria Formosa, «vakkert delta». Dette fantastiske naturreservatet på hele 180.000 km² som omgir oss her vi bor, og regnes som et av de syv underverk i Portugals natur. Et gigantisk delta bestående av øyer, halvøyer, sandbanker, saltbassenger fersksvanns- og saltvannslaguner og elveutløp. Området strekker seg langs kysten i ca. seks mil gjennom kommunene Loulé, Faro, Olhão, Tavira og Vila Real de Santo António, og anses å være et av Europas best bevarte, fungerende økosystemer. Her er over tjuetusen stamfugler samt et uendelig antall migrerende fugler som gjester oss på sin ferd fra nord til sør og vice versa.

*Kuhegrer. Jobber på markene blant sauer, geiter og hester på dagtid, og flyr hjem til ferskvannnslagunen like ved oss om natten*

Det vidunderlige med Ria Formosa er ikke bare de fine opplevelsene det gir med fugletitting, bademuligheter og vandre-og sykkelturer, men det at det ikke kan ødelegges av turisme her, nettopp fordi det er et landskapsvernområde. Ria Formosa befinner seg på listen til «The Convention on Wetlands of International Importance», også kalt Ramsarkonvensjonen. En global avtale som favner ganske vidt om vern av flora og fauna i våtmarksområder.

*Vinkekrabbe. Alle, hanner har én stor, hvit klo. Den banker de i bakken med for å tiltrekke hunner. Eller som våpen når de slåss med andre hanner*

I dette unike området holder vi til i vinterhalvåret. Her har jeg vandret utallige mil i årenes løp og antagelig tatt hundretusener av bilder av ymse kvalitet. Jeg er ikke av dem som sitter rolig og speider og bruker kjempeobjektiver og kamerastativ. Jeg går hele tiden, jeg. Stort sett alltid med Ludo. Han er en fredelig sjel, som er fornøyd med å vandre tett på meg. Helt uten interesse av å forstyrre eller jage fugler. Kameraet er et gammelt og stadig mer slitent speilreflekskamera med objektiv på maks 300 zoom. Ikke har jeg peiling på manuelle innstillinger heller. Men er det så nøye, da? Har ingen fotografambisjoner. Det er opplevelsene som teller. Noen bilder blir ok, andre ikke så bra, men alle er verdifulle som hyggelige minnebøker.

Området er flatt og dermed lett å ferdes i både til fots og på sykkel. Min Jan er som kjent ingen vandringsmann, men sykle liker han. Så sykkelturer er noe vi gjør i fellesskap. Ludo har sykkelvogn å sitte i når vi tilbakelegger en strekninger langs trafikkerte veier. Noe vi må her og der for å komme ned til våtmarksområdene. På apostlenes hester er det enklere, da kan vi klatre over sperringer og annet slik at vi unngår kontakt med bilveier.

Vår gode venn John Elvin er den som bidrar med fuglekunnskap, han er et levende leksikon i så måte. I alle år har han generøst tatt med alle som vil, på fuglevandringer. Låner ut kikkerter til deltagerne og deler ut lister med fuglenavn. Mitt bidrag har vært å lage nye lister hvor alle arter det kan være mulig å se her, er oppført på engelsk, latin, norsk, nederlandsk, fransk og portugisisk. Alle vil jo gjerne lære artsnavnene på sitt eget språk. Men må innrømme at for meg blir det helst engelske benevnelser siden jeg nå en gang lærer alt av vår engelske venn. Og jeg elsker å lære om alt som hører naturen til. John Elvin og jeg går, han sykler ikke. I Ria Formosa tilbakelegger han glatt tjuetusen skritt uten anstrengelse. Ifølge ham er tjuetusen skritt her som firetusen skritt på de fjellturene jeg drar ham med på. Eller omvendt. Firetusen skritt i fjellområdenes bratte opp-og nedløyper, er i anstrengelse det samme som tjuetusen skritt i Ria Formosa.

Nattestid er det bekmørkt her ute på engene. Da ser jeg like mange stjerner på himmelen som jeg så på den ensomt beliggende setra mi på Rørosfjellet. Men stjernebildene er litt annerledes plassert, og halvmånen ligger litt mer her. Fullmånen lyser vidunderlig, og kattugla lokker så vakkert, men ennå forgjeves.

*Nyter solnedgang med rosévin ved den gamle mølla i økoparken* *rett ved campen*

Også i Ria Formosa går jeg mest alene, men i dette landskapet treffer man folk overalt. Jeg går både østover og vestover. På kryss og tvers og rundt alle saltbassengene. Da tar det den tiden det tar. Det er så uendelig mýe å se på og oppdage i flora og fauna. Er det flo, så vil både Ludo og jeg bade og svømme litt også.

Jeg skal ikke bare ta masse bilder av fugler, men også av blomster. For jeg lager ikke bare nerdelister om fugler, det samme nerdeprosjektet har jeg med planter. Jeg vil vite hvilke arter det er, latinsk, portugisisk og engelsk navn og norsk om det finnes. Men det gjør det ikke så ofte.

Her er også slanger, skilpadder, kameleoner, firfirsler, kaniner, rev og mengder av interessante insekter. Det er helt ufattelig spennende. Jo mer man lærer om alt dette, desto mer skjønner man hvor uendelig viktig hver eneste lille detalj er i økosystemet. Og ditto hvor sårbart det er. Og hvor uhyre intelligent og finurlig det er innrettet.

Pipeholurten slynger seg opp i alle trær og busker. Blomstene er formet som en lang snadde med smalt skaft. De trenger insektsbestøvning, men hvilke insekter er i stand til å komme seg inn til støvdragerne? Fluer. Så pipeholurten sender ute en råtten likstank som fluene, men ikke vi, kjenner. Dermed kryper fluene inn for å finne «liket» og planten blir bestøvet. Dette vet kameleonen som sitter urørlig og kamuflert og venter på en grein like ved. Og snapper nok fluer til et godt måltid, men ikke fler enn at noen flyr videre og fortsetter pollineringen.

Er ikke naturens orden bare helt vidunderlig?

28 Takke meg til Portugal!

5. mars 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, AllTrails, Bobil, bobilturer i Europa, Colombus, El Rocíe, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, spania | Legg igjen en kommentar

Jeg ser ikke helt hva som er så forlokkende med Spania. Men takk og lov for at så mange andre trekkes dit, så får vi ha vårt elskede Portugal i fred. Som bobilfarere må vi nødvendigvis gjennom Spania på vår ferd til og fra vårt vinterhjem. Ofte velger vi forskjellige ruter gjennom dette gigantiske landet. Omtrent alltid legger vi inn ulike opplevelser på vår vei. Kunst, historie, natur… mulighetene er legio. Og visst er det en uendelighet av skjønnhet i slike spanske opplevelser som har gitt oss uforglemmelige minner. Men likevel, det er noe med helheten og kanskje størrelsen? Spania er fem og halv gang så stort i areal som Portugal. Innimellom perlene er det enorme områder som er mindre attraktive. Tørre, visne og brune. Like enorme flater dekket av plast. Som gigantiske, døde isbreer uten isbreenes funklende grønne og blå. Kvadratkilometer på kvadratkilometer med «lønnsomt» monokulturelt landbruk som dreper insekter og økosystemet. Steril, turistpreget bebyggelse langs kysten og ditto stemning.

Det er så befriende å komme til grønne, vennlige Portugal og portugisernes laid-back kultur. Tross vannmangelen er det frodig her. Fuktig Atlanterhavsluft driver inn og væter landet. Områdene med monokultur er svært begrenset til fordel for mer allsidig dyrking. Trærne er ikke nødvendigvis plantet i snorrette rader med nøyaktig tilmålte centimetere imellom. De står litt mer sånn laid-back de òg.

Ugress og andre ville vekster spirer fritt rundt mandeltrær, oliventrær og drueranker. Det hindrer fordampningen fra jorda. De grunne røttene hindrer ikke hovedvekstenes langt dypere som søker seg nedover. Her finner insektene pollen og det de trenger utenom blomstringssesongen til kulturvekstene. Når ugresset visner, blir det mat for jordas mangfoldige makro- og mikroliv. Innimellom og overalt dyrkes det kålvekster, favas og andre bønner, sukkererter og hva man nå måtte ønske å dyrke av nyttevekster. Slik bidrar ugress og blandingskulturer til balansen i økosystemet.

Landsbyidyllene er mange, og naturen og topografien er variert i hele landet. Portugals størrelse gjør det lett å kjøre fra den ene vidunderlige opplevelsen til den andre, enten det nå innbefatter vill natur eller bebygde strøk. Selv i dette lille landet er naturparkene mange og store. Og portugisernes vennlighet og imøtekommenhet er helt i særklasse i forhold til hovedinntrykkene man får av mennesker rundt om i de europeiske landene. Og vi har vært i mange! Vennlige og flotte folk møter vi overalt. Men som helhet er portugiserne uslåelige i så måte.

Som vel er blitt ganske tydelig etter hvert, er jeg nokså alene blant dem jeg kjenner her på campen om å farte rundt i Algarve og vandre i den fantastiske naturen. For dem som ikke har denne trangen, eller formen til å gjøre det samme, oppstår det en annen trang. De vil ut på bobiltur for å få litt fler opplevelser.

**Ut på tur med vår KaràJan V – får vi kanskje se en levende gaupe denne gang?**

Så atter blir vi med, denne gang med to norske og et dansk vennepar. Ferden går til Andalucia og Huelvaområdet i Spania. For oss som bor i Olhão, er Spania en kort kjøretur unna. Absolutt til å holde ut for en vandrer som meg. Veien mot Huelva er støvet, trist og full av røyk som lukter forurensning. Det blir en lettelse å nå turens første mål, Muelle de las Carabelas. Her er det nydelig. Ved utløpet av elven Odiel, ikke langt fra havet, ligger tre nøyaktige replikaer av skipene Christoffer Columbus seilte til Amerika med i 1492 i den tro at han skulle oppdage sjøveien til India. Likeså et stort og flott museum med ytterligere informasjon. Virkelig et flott anlagt uten- og innendørs museum som forteller en viktig del av historien til både Europa og Amerika. Hvorvidt den bidrar til å fortelle de tragiske konsekvensene for mellom- og Sør-Amerika vet jeg ikke. Siden Ludo ikke fikk være med her, måtte jeg avstå fra å få med meg alt.

Uansett hva man måtte mene om konsekvensene av oppdagelsene, må man bare beundre og imponeres over sjøfarernes mot. De små skipene, de kummerlige forholdene, legge ut på ukjent åpent hav mot ukjent mål i en tid hvor man var redde for å tippe utfor kanten av den flate jorda. Det er ufattelig imponerende. Og et imponerende sjømannskap må de også ha besittet.

Veien videre går til gjennom nasjonalparken Doñana til pilgrimsbyen El Rocío, bygd på 1200-tallet. Rocío betyr dugg. Her, som i Ria Formosa, er det store våtmarksområder, så man må vel anta at det gir mye nattedugg. Byen er kjent for sin hvite bebyggelse, jomfrustatuen, katedralen, årlige pilgrimssammenkomster, samt de mange hester og hestefestivaler. Like i nærheten er Francos jaktslott. De enorme, flate naturområdene rundt byen består av meterhøyt grått kratt som visstnok skal skjule et rikt fugle- og dyreliv.

Tar et kort besøk i katedralen og føler at «okey – been there, done that». Jeg ønsket å se El Rocíe, og nå er det gjort. Ferdig. Vi overnatter på den eneste, men riktig så hyggelige campen, og spiser et godt måltid der. Som den morgenfugl jeg er, står jeg opp grytidlig og drar med meg en trøtt Ludo på rundtur omkring campen og får med meg en praktfull soloppgang. Mens de andre drar videre, drar vi til naturreservatet og det som anses for det beste utgangspunktet for å oppleve fugle- og dyreliv.

Jan og Ludo venter i KaràJan, for hunder er ikke tillatt. De liker jo å sove formiddagslur begge to.

Jaja. Kart over området? Finnes ikke. Info brosjyrer? Niks. Vel, jeg vandrer trøstig av gårde på de treplankbelagte stiene. Det er stekende varmt. Jeg går og går på de harde plankene og ser ikke noe liv. Buskaset er tørt og trist. Jeg følger mange skilt som viser at man skal komme til diverse laguner hvor både de ene og de andre fugleartene skal befinne seg.

Niks. Ikke er det laguner, og ikke er det fugler. Ikke en gang en slange ligger og soler seg i den tørre sanda. Fra fugletitterhusene stirrer jeg bare ut på tørre områder dekket av trist buskas her hvor lagunene med sitt rike liv av fugler og amfibier angivelig skal befinne seg.

Jeg følge skilting som sier at man kommer til observasjonsområdet for gauper og andre interessante pattedyr. Mulig det, men lenge før man kommer dit, er det sperret av en grind med plakat som sier at man ikke får gå videre uten å være i følge med en guide. Det kunne de vel sagt i resepsjonen? Fristes til å klatre over, men klarer å la være.

Ikke ett av skiltene har en prikk som sier «du står her». Så jeg aner ikke hvor jeg er hen i det enorme terrenget. Ikke er det nettdekning heller, så jeg kan få opp et kart. Mitt lønnlige håp om at plankestiene på et vis er en sirkelløype, blir ikke innfridd. Etter drøyt to timers vandring og én time ørkesløs stirring, samt ei ødelagt tå, har jeg karet meg tilbake til utgangspunktet uten å ha oppnådd annet enn å føle meg kokvarm og og jækla tissetrengt.

Men rett skal være rett, jeg så faktisk to fugler. Afrikasvartstruper.

**Dette var det nærmeste jeg kom å se gaupe her**

Nå vil jeg hjem til grønne Portugal. Vi tar en annen vei og drar faktisk til Pomarão. Og Spania blir faktisk fint det òg når vi nærmer oss grensen og landskapet begynner å se portugisisk ut. Stadig mer grønt og kupert. Det er flott å kjøre over den lille broen til Pomarão høyt over grenseelva Guadiana.

**Vi nærmer oss Portugal og landskap er deretter. Vilt og vakkert**

Her møter vi igjen vennene våre og får en hyggelig kveld, før vi neste dag tar raka vegen hjem.

Hjem til Olhão og Ria Formosa. Her er det fugleliv, her!

Gudbedre så godt det skal bli å gå turer igjen her nå.

Kan knapt vente.

27 Tiden flyr fortere enn meg

28. februar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, reise med hund, Salomon Hikersko | Legg igjen en kommentar

Hvem skulle trodd det – jeg som gjør alt fort og altfor fort. Men sannelig løper ikke tiden fra meg med lynets hastighet. Til gjengjeld rekker jeg ikke å kjede meg. Skrive er det verre med. En hel måned med mange turer og opplevelser som nå må gjenoppleves ved hjelp av bilder og fri hukommelse.

Det var denne utforskingen rundt Cerro da Cabeça hvor jeg konkluderte med at alle gode ting er tre. Men er de nå egentlig det? Hvorfor ikke fire? Eller fem? Og hva med São Miguel? Jeg føler en trang til fortsatt å undersøke alle muligheter for vandring i dette området siden det bare er ti minutter unna med bil. Som tenkt så gjort. Dog går jeg alene med min Ludo, det er best å ikke trekke med andre som sjelden har min utforskertrang.

Jeg parkerer som vanlig rett før Pereiro. Nå vil jeg sjekke hvor grusveien mellom A22 og N398 fører hen. Fort gjort. Den ender blindt, men for en seende som meg, byr området uten sti på et vidunderlig blomsterhav av de duftende liljene, bocca do rio. I riktig så estetisk samspill med himmelblå storgravmyrt. En hyggelig registrering.

Eneste vandremulighet på grusvei/sti fortsetter på den andre siden av motorveien. Med så lite vann som nå, går det fint å følge elveløpet under veien. Etter hvert er jeg inne på den løypa som kalles Moncarapacho, men som slett ikke fører til Moncarapacho. Den sjonglerer seg derimot rundt mellom og under de ovennevnte veier. Det er trafikkstøy og passeringer av hus med bjeffende hunder. Riktignok har man for det meste det vakre landskapet rundt seg, men støy er ingen favoritt på tur. Da skal det være lyden av naturens stillhet i ørene. Jeg har tross alt et eget naturprogram på høreapparatene mine som forsterker fuglesang og demper suset fra vinden.

Likevel ingen forgjeves tur. Jeg oppdager små veier og vakre hus og hager jeg aldri har sett før. Enkelte steder er det faktisk også langt nok unna motorveien til at jeg slipper ulydene derfra. Ser at for den som orker trafikkstøy, er det mulig å følge grusveien helt til Estoi.

Nok om det. Jeg befinner meg plutselig på sørsida av São Miguel og får anledning til å sjekke ut en rekke stier både her og på østsida. Som jeg trodde. Det ER mange stier her. Alt av natur som befinner seg rett oppom bebyggelsen er jo jaktterreng. Og jegerne trenger nok stier de også i denne tette og tornete vegetasjonen. En litt mer sensasjonell oppdagelse gjør jeg når jeg nærmer meg «the big point of surrendering or self-destruction». Der Jan måtte hente John Elvin og meg da min vandrervenn ikke maktet mer. Og tilsvarende der vi brøt oss gjennom tornekrattet da John Elvin var blitt litt sprekere. Jfr reisebrevene 18 og 25. Sånn omtrent tjuefem meter før dette kritiske punktet for min medvandrer, fortsetter denne fine grusveien som delvis følger motorveien. Vi kunne altså begge ganger gått tilbake til bilen helt greit. Ikke er det langt, og ikke er det problematisk.

***Grusveien på vestesiden av A22. Man er helt ute i naturen, men trafikkstøyen er nær og tydelig, dessverre.***

God kartlegging på denne turen altså. Men er ikke ferdig med Cerro da Cabeça. Det var denne stien som går videre mot toppen fra Miradouro Cerro da Cabeça. Den John Elvin blånektet å bli med på.

Følgelig parkerer jeg atter ved Pereiro og følger grusveien forbi det triste området med alle jakthundene som står i hvert sitt bur og venter på neste jaktdag. Dog har de vel mer plass å områ seg på enn den mer intelligente arten gris har i Norge. Videre langs nedsida av fjellet og så oppover og til venstre. Denne gang langs merket sti som etter hvert møter et av ovennevnte venns mange punkt med «oh no’s». Der han fryktet vi skulle angripe nok en stigning, men som faktisk var et 360 graders vendepunkt på den løypen som heter Cerro da Cabeça. (Se 5 km merke på kartet). Nå følger jeg denne opp og frem til Miradouro området og videre langs den stien som er merket som teknisk vanskelig. En helt grei sti hvor man kan beskue en gammel kalkovn og har flott utsikt østover og sørover. Litt ett kratt er det, og etter hvert stadig mer steinet og ulendt. Det blir en fordel å gå på alle fire over enkelte bratte partier oppover. Det er mange dype sprekker i berget og smale områder å plassere føttene på.

**Den hvite gyvelen dufter nesten kvalmende parfymert**

Heldigvis har jeg ikke med speilreflekskameraet, det dingler alltid i veien der det er ulendt. Kun en enkel rumpetaske hvor jeg greier å stappe i det mest nødvendige. Her går også mobilen nå. Jeg vil ikke risikere å miste den ned i en sprekk, evt. selv falle ned og skade meg mens mobilen havner et annet sted. Sjekker også skoreimene at de ikke har knuter som kan løsne eller lange reimer å snuble i. Forklarer for sønnen min som er på besøk, hvor nøye jeg alltid er med slike forholdsregler der det er bratt og ulendt. Men han blir ikke det minste beroliget. «Skjønner du ikke det, mamma, at når jeg får vite at du går alene steder hvor slike foranstaltninger er nødvendige, så blir jeg bare mer redd for deg?» Nei, mamma’n skjønner ikke det. Synes selv at jeg er fornuftig, jeg.

Og til toppen kommer jeg, også fra denne kanten. Ludo har bjeffet fælt på meg underveis. Det er hans måte å si fra om at han slett ikke liker løypa jeg har valgt. Men han følger meg trofast og passer på. Opp til toppen med betongklumpen som jeg nå har fått høre er et havmerke/høydemerke.

Utsikten er strålende og ditto er været. Og jeg er lykkelig over at jeg nå endelig har «angrepet» Cerro da Cabeça fra alle kanter. Ned igjen går det, nok en gang delvis på alle fire, men nå med ryggen ned og maven opp. Dog bare et lite stykke, resten av tilbaketuren er «piece of cake». Selv om vi tar runden ned de alt for høye steintrappene ned fra Miradouro-punktet og rundt hele den merkede løypa. Men Ludo stakkars er helt utslitt. Tror det er den mentale biten med å passe på meg som tar på.

Men nå er vi begge klare for nye løyper og oppdagelser. Det skal bli herlig!

**På vei opp mot den egentlige toppen med havmerket**

26 Alle gode ting er tre

30. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, fotturer, hiking, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, turvandring | 5 kommentarer

Half a meter half a meter half a meter upwards

Up the hill of stones struggled the hikers

This way was Solvors cry

Mine was not to reason why

Mine was just to bleed and sigh

Near the edge of hell

Where dare not go the bikers

Climbed the hikers..

Inspirert av min vandringsvenns lyriske innsats beskrevet i forrige reisebrev, legger jeg ovenstående ord i munnen på ham når utforskingen av Olhãos nære natur fortsetter med full styrke. For min del var det vellykket å nå toppen av São Miguel omtrent uten å berøre bilvei, jfr, reisebrev 17. Desto mer forsmedelig var forsøket på å nå toppen av Cerro da Cabeça som endte med at Jan måtte komme oss til unnsetning per bil, jfr. reisebrev 18. Men ingen vandretur kan kalles mislykket så lenge man får gått noen kilometer i naturen. At man ikke når et planlagt mål, kan tvert imot føre til at man oppdager noen nye, fine områder. Eller det kan trigge til fornyet innsats. Hvilket denne turen gjorde.

Neste forsøk foregår den ellevte januar og starter fra Monterosa i Moncarapacho. Ellers et sted alle som elsker olivenolje, bør besøke. De byr på en interessant og lærerik omvisning, samt smaksprøver på sine gode oljer som også er til salgs sammen med en del fine produkter laget av oliventre. De jobber mot å få til heløkologisk drift, og har vektlagt å satse på oliventrær som krever lite vanning. Viktig i dette tørkerammede landet.

Nok om det. Min turvenn og jeg starter oppover den merkede stien som tok oss ned til Moncarapacho ved forrige forsøk. Denne gang følger vi merkingen videre østover som er skiltet med Cerro da Cabeça, Miradouro. Skjønt enige om at dette vil lede oss til toppen. Første del er steinet og ulendt gjennom en trolsk alveskog før vi havner på en grusvei rett østover. Hyggelig nok gjennom kulturlandskapet, men den leder slett ikke mot toppen. Så vi lurer litt på denne skiltingen med Miradouro og 2,3 km. Vi går og går uten å komme et skritt nærmere toppen. Derimot kommer vi etter hvert frem til en asfaltert bilvei, M1332. Der dreier løypeanvisningen endelig i riktig retning, og vi kommer til det som visstnok er startpunktet for å gå opp til utkikkspunktet. Vi kunne altså kjørt hit, men da hadde vi ikke fått med oss alvestien.

Høyt der oppe ser vi et underlig byggverk. Det ser mistenkelig bratt ut oppover, men vi vandrer med friskt mot og et par kjappe inhalasjoner av astmaspray. Skulle du sett! Det er søren meg trappetrinn oppover! Støpte, virkelige trappetrinn hele veien opp den bratte ura! Riktignok med alt for høye opptrinn og litt slitne og løse i kantene, men dog. Det krever noen pustepauser, men så når vi faktisk utkikkspunktet. En liten betongkonstruksjon på to etasjer og tydelige revner i fundamenteringen. Med Ludo i bånd drister jeg meg opp den første trappen og får en fabelaktig utsikt mot øst, sør og nord. Samt en like fabelaktig høydeskrekk. «Rekkverket» er ca. femti centimeter. Og min kjære Ludo elsker å hoppe. Gjerne over kanter hvor han ikke aner hva som er på den andre siden. Hunder kan som kjent ikke lese høyder slik vi kan. Ikke tale om at jeg går opp den neste smale trappen uten rekkverk som fører opp til øverste plan. Her er sikringen en betongkant på ca. tjue centimeter.

John Elvin har utstøtt sine sedvanlige «oh no’s» på vei oppover, men nå er det jeg som sier «oh no!». Ikke tale om at han heller skal gå opp den trappen. På skjelvende høydeskrekkbein får jeg ham med meg ned. Men sannelig har mitt manglende mot trigget noe i gubben som bestemt hiver seg rundt og går opp igjen. Helt opp på toppen. Enda godt jeg inhalerte såpass med Bricanyl på vei oppover at lungekapasiteten er ok. For jeg holder pusten til han er vel nede igjen.

Dette er altså Miradourodo Cerro da Cabeça, Men det er ikke toppen av fjellet. Det er en liten sti som antakelig fører til toppen, men den er anmerket som farefull og dermed veldig «oh no» for min venn. Følgelig går vi videre på den merkede løypa. Det frister lite å ta alle de høye trappetrinnene nedover igjen. Vil tross alt at knærne mine skal holde til noen turer til fremover. John Elvin er full av tvil og synes jeg leder ham på ville veier nå som retningen går vekk fra der vi kom. Det gjør den jo, men om jeg ikke har retningssans, så kan jeg faktisk lese kart. Selvsagt kunne vi snudd og gått ned de j…lige trinnene, men nå går vi altså en runde. Et nytt «oh no» høres når min venn ser en bratt sti oppover, men dette er lykkeligvis for ham, the turning point. Hundreogåtti grader om, og det er bare å følge stien og veien og stien igjen, og vi er tilbake til bilen. 9,8 km, slett ikke de angitte 4,4. Men det har muligens noe med helt feil startpunkt å gjøre.

Men altså, vi har ikke vært på toppen! Tjuesjette januar er jeg klar for tredje forsøk. Imens har min venn fått brynt seg både på den interessante turen på São Miguel, samt er par andre turer. Hans «oh no’s» er nede på et minimum og ganglaget har blitt atskillig lettere. Så han blir faktisk med når jeg har bestemt at det er på tide å sjekke den kryssmerkede stien som vi registrerte under første forsøk.

Det blir en herlig tur. Vestsiden av åsen er intenst terrakottafarget. Vårens grønne vekster tyter opp og komplementærfargene virker gjensidig fremhevende. Så ekstra grønt og så ekstra rødt. Mange glade turvandrere har nok gått den før oss og lykkeligvis lagt opp små steinvarder her og der som angir retningen. Godt er det, uten disse små anvisningene kunne det blitt vanskelig å finne veien. Det blir brattere og mer steinet jo høyere vi kommer. Man må faktisk klatre med både armer og bein over flere partier. «Oh no’ene» er tilbake sammen med ytringen «This is it! This is as far as we go!». Ikke vi, nei. Han, kanskje, jeg SKAL til toppen nå. Men vil selvfølgelig ikke dra med min venn på dette, så han får det generøse tilbudet å sitte og vente på meg, mens jeg kommer meg til toppen. Men sannelig følger han etter, dog med ovennevnte utbrudd gjentatte ganger. Ludo er tydeligvis enig med min venn og synes ikke noe om at jeg bedriver denne klatringen. Han vet jo hvor dårlig balanse jeg har og bjeffer og styrer for å få meg vekk fra denne galskapen. Men også han følger trofast med. Ikke bare følger med, Ludo går faktisk først og finner den kronglete veien. Lett for ham som alltid går på alle fire.

Så er vi der! Helt på toppen hvor det står en stor betongkloss. Opp dit må jeg, mens John Elvin er fast bestemt på at nå er det i hvert fall nok for hans del. Det varer i ti sekunder før han ombestemmer seg. Smittet av mitt om at man ikke gir seg når man er så nære noe.

Jepp, alle gode ting er tre. Tre forsøk og vi fant veien til toppen med utsikt til alle himmelretninger. Virkelig en flott tur hvor man fikk brukt kroppen litt ekstra. Nedturen går lettere enn forventet nå som vi vet hvordan terrenget er. Ludo er så lettet over at mamma er ferdig strabasene at han er helt yr. Som alltid når han er glad, må han ha noe i munnen, så han finner seg en tung treklump som han insisterer på å bære hele veien tilbake. Og John Elvin er så ovenpå etter vel gjennomført topptur at han faktisk foreslår en off pist snarvei tilbake til bilen. Se det! Lett som en fjellgeit steamer han bortover gjennom busk og kratt.

Så kom ikke her å si at man ikke kan trene seg opp uansett alder.

Et levende bevis fyker av gårde foran meg.

Tror sannelig han begynner å nærme seg tiden for litt tøffere fjellturer nå.

De kommer ubønnhørlig.

The brave and bold will get their honours.

25 Vi burde hatt macheter med…

25. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, fotturer, hiking, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, Salomon Hikersko, Sāo Miguel, Trilho das Àguias | Legg igjen en kommentar

Half a meter half a meter half a meter onward

Into the valley of thorns strode the hikers

This way was Solvors cry

Mine was not to reason why

Mine was just to bleed and sigh

Through the jaws of hell

Where dare not go the bikers

Walked the hikers

Min gode vandrervenn John Elvin deklamerer plutselig en fri omdiktning av Alfred Lord Tennysons dikt «Charge of the Light Brigade». Som handler om de modige romerne som red inn i dødens gap.

«Their’s but to do and die, Into the valley of Death». Vel, Jeg skal innrømme at han hadde sin grunner.

Vi har hatt både vellykkete og en mislykket vandretur i det siste, noe jeg muligens kommer tilbake til. I dag var det meldt regn, så ingen tur var planlagt. Men som så ofte her i Algarve, er regnvarsel bare en falsk melding. Det blir ikke regn likevel. Så hvorfor kaste bort en nydelig dag på inaktivitet i vente på et regn som ikke kommer? Himmelen ser litt tvilsom ut i horisonten, men det lyser fint over São Miguel. Ingen grunn til å dra langt av gårde. Jeg har i mitt stille sinn et prosjekt gående med å finne flest mulige vandrestier i åsene i nærheten av Olhão. Det er rikelig med flotte, merkete turløyper i Algarve, det er ikke det. Men jeg vil nå likevel utforske mest mulig av det nære terrenget utenfor de merkede løypene.

Det har blitt slik et enhver stigning heter «oh, no!», når jeg går sammen med min turvenn. Det har vært litt sjokkartet for ham å oppdage den enorme forskjellen det er å gå i ulendt terreng kontra det å spasere frem og tilbake til byen. Hvordan 10.000 «terreng-skritt» kjennes hardere enn 20.000 «by-skritt». Når vi har vært på 20.000 «terreng-skritt», har jeg vært alvorlig redd for at det ble siste gang jeg hadde noen å gå med. Man jaggu har han holdt ut. Og blitt i stadig bedre form. Knær og ankler er bedre, og smerter har avtatt. Han er nede i under halvparten av sine tidligere «oh-no’s». Så jeg bestemmer at han er moden for å gå «Trilho das Àgias nå. Ørneløypa som går opp til Sâo Miguel fra nordsiden. Løypa er ganske bratt, men ikke lang. Så vi starter mye lenger unna for å få noen ekstra kilometer. Jeg har en idé om noen snarveier her som skal utforskes underveis.

*En populær mann blir oppringt hele tiden*

Snarveiene viser seg å ikke eksistere. Dvs. ikke i form av stier. Men man får da undersøkt et nytt område, og sett mye vakkert landskap. Fuglekikkeren får en gledelig opplevelse når han ser en stor flokk stær som ikke er vanlige stær, uten at jeg skal komme med nærmere spesifikasjoner. For dem har jeg allerede glemt. Uten for mye strev, er vi inne på veien som kan følges frem til der ørneløypa starter. Det er en aldeles nydelig tur oppover i dalen mellom de to toppene nord og øst for São Miguel. Denne dalen er virkelig helt spesiell. Vegetasjonen er tett og trolsk, samtidig som man får en fabelaktig utsikt desto høyere man kommer. Man må bare stoppe opp rett som det er og nyte å se utover og nedover. Småfugler synger for oss i busk og kratt, men ikke en ørn er å se i dette tidligere så rike ørnehabitatet. Derimot ser vi tomme patronhylser overalt. Det er så trist.

Så er vi på São Miguel og kan velge om vi skal gå den siste biten av stien opp til toppen, eller finne på noe morsommere. Vi velger det siste. Skjønt John Elvin stusser litt når jeg legger i vei videre vekk fra løpemarkeringen. «Men det er jo nå vi skal undersøke nye muligheter», sier jeg. «Uten undersøkelser, ingen oppdagelser.» Så vi følger bortover toppen øst for São Miguel. En flott sti. Mye benyttet av villmennene som bedriver Mountain-biking her. Vi passerer en mengde bikuber hvor det summes og svermes i store skyer utenfor. Timian overalt omslutter oss med duft. Gulltornen lyser med mengder av blomster. Buskpimpernellene har virkelig tatt fart nå; intenst blå konfetti strødd overalt.

Etter hvert er det ingen flott sti. Vi prøver å dreie i det vi tror er riktig retning på noe som ligner stier, men som uten unntak ender i store busker. Så vi følger den eneste stien som er. Bratt nedover på rullende små steiner. Veldig bratte partier med jord man sklir på. Til tider håpløst å finne fotfeste. Jeg holder meg fast i buskene, som uten unntak er fulle av torner. Innimellom setter jeg meg rett ned og sklir eller jobber meg nedover på alle fire. Ludo følger meg tett med bekymret blikk. John Elvin går først og har atskillig bedre balanse enn meg. Men plutselig sitter han på baken midt i stien. Jeg trodde han satte seg ned med vilje for å bokstavelig talt ta en pust i bakken, men det var ifølge ham selv et perfekt fall. Dette er virkelig løypa si for å dyrke frem mulighetene for nær forestående kneoperasjoner. I hodet noterer jeg at sportstape må bli med heretter. Så kan vi spjelke eventuelle beindbrudd med noen stokker før vi går videre.

OMG, we are lost! Hører jeg bak meg. Neida, trøster jeg, slett ikke. Vi bare vet ikke hvor vi er!

Vi er ferdige med bratthenget nå. Smertelig klar over at vi atter er helt ute av kurs, insisterer jeg på at vi må gå til venstre. Koste hva det koste vil. Det koster Johns nest peneste bukse, siden han hadde på seg byturbukse og glemte å skifte. Tornekrattet er tett, og alle forsøk på å finne en sti i riktig retning, ender i kjempehøye steingjerder rundt store private eiendommer. Et sted mener jeg vi kan klatre ned, men jeg vil ikke at Ludo skal hoppe så høyt. Etter megen strev og møye, er vi omtrent ute på bilveien som går opp på sørsida av São Miguel. Ikke langt unna der min kjære Jan måtte komme oss til unnsetning for ikke alt for lenge siden. Jfr. reisebrev 18. Og bilen er like langt unna som den gang. «Men bare så du vet det», sier jeg til min venn, «det kommer ikke på tale å be om å bli hentet nok en gang.» Vel, han er i bedre form nå, og mer på min linje med å aldri gi seg. Faktisk så på min linje at han blir med på å brøyte seg gjennom mannshøyt tornekratt og klatre over steingjerder isteden for å ta seg ut til, og følge, den kjedelige bilveien. Det er ikke mer enn tjue dager siden han nektet det samme!

Merkelig hvordan det er torner på omtrent alt som vokser her! Krattet når oss opp til armene, riper oss opp over alt og hekter seg i klærne, slyngende tornegreiner kaster seg rundt beina og holder oss fast. Ludo ser stadig mer forundret på meg. Hva er det du driver med, sier hans talende blikk.

Jeg er sikker på at vi kan finne en brukbar trasé et sted, her ligner det da litt på en sti. Jeg er sikker på at vi nærmer oss en elv som er tørr hvor jeg kan kjenne meg igjen. Bak meg mumles det om at den stien nok ikke er brukt siden romertiden. Det var nok her de ga opp. Eller så er det et fossilt spor fra før istiden. All mumling overhøres, her gjelder det å gå videre med friskt mot hver gang vi klarer å rive oss løs fra buskene som fanger oss. Jeg noterer meg at macheter heretter bør inngå i turutstyret.

Vel, vi brøyter oss frem som de brave romerne. Finner en vei og tar en omvei. Finner noen jorder vi trodde vi hadde krysset tidligere, men tok feil. MEN – vi kommer oss sannelig helt tilbake til bilen til slutt.

Kort oppsummert; en aldeles strålende og innholdsrik dag. En dag vi aldri kommer til å glemme. Tenk om vi bare skulle drive og gå frem og tilbake til byen eller rundt parken? Den ene dagen lik den andre?

Nei, dette var vandreturen sin det!

Sånn skal det gåes.

Men en viss person bør definitivt avskrive terylenebukse med press som turbukse. Men æres den som æres bør, mannen med penbuksa sa ikke «oh no!» idag. Ikke en eneste gang!

Honour the brave and bold!
Long shall the tale be told,
Yea, when our babes are old—
⁠How they hiked onward.

24 Vårens vakreste eventyr

21. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, amendoeiras, Bobil, bobilturer i Europa, Iphone X, mandelblomstring, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, turvandring | Legg igjen en kommentar

Fire dager på veien, og så kommer vi tilbake til vidunderlige Algarve hvor det spruter av vår på alle kanter. Veikanter som lyser blått av den skjønne, lille irisen Pé-de-burro, eselfot. De herlige, duftende hvite narsissene, bocca do rio, elvemunn. De høyreiste liljene abrotea-verão. Strålende hvite cistus ladanifer. Allverdens gule kurvblomster og korsblomster. De intenst blå buskpimpernellene. Alle engene dekket av kappgjøksyre så intenst gule at man må ha solbriller på for å ta imot synet. Det får være seg at det er en invasiv vekst. Den er likefullt strålende vakker og attpåtil spiselig. De store flokkende med geiter som vandrer fra eng til eng og gresser. Alltid ledsaget av sin gjeter og hans hunder.

Og så. Vårens aller vakreste eventyr. Mandeltrærnes florlette rosa og hvite skyer med den mest vidunderlige blomstring. Så herlig fremhevet av de lysende gule engene med kappgjøksyre og den intenst blå himmelen som hvelver seg over.

*Et gulvteppe av kappgjøksyre / azeda under blomstrende mandeltrær*

Det første jeg gjør når vi kommer hjem, er å legge ut på vandring oppover åsene ovenfor Olhão. Ludo og jeg med kamera og vannflasker. Oppover og oppover og bortover sikksakker vi for å nyte våren til fulle. Parfymeduften fra de hvite narsissene langs elveleiet. Storgravmyrtens himmelblå blomster som så smått titter frem. Skråningene grågrønne av timian og lavendel. Rundt de tørre stenglene av vill fennikel tyter friske blader opp. Tett i tett med den underlige lille blomsten capuz-de-frade/ munkehette. Mandeltrærnes honningduft som omslutter oss så vidunderlig mykt. Musikken fra summende bier som fråtser i pollen. I dette er rike habitatet trenger ingen å kjøre rundt med bikuber til utleie slik man gjør i de økologisk katastrofale monokulturlandskapene. Her lever alt i vidunderlig samspill. De alltid tilstedeværende små gransangerne kvitrer så ivrig. Skjønt det ikke er et eneste grantre noe sted. Men så heter de da felosa-comum på portugisisk. Det betyr vel noe sånt som alminnelig sanger. Vi finner sitrustrær med søte, modne frukter på forlatte jordbruksområder. Smaker, lukter, lytter, ser og føler. Tar inn med alle sanser. I naturen er jeg i eventyret. Som dedikert naturelsker, elsker jeg eventyr og sagn. Natur og eventyr hører sammen. Naturen er et eventyr, og eventyret finner vi i naturen.

Kjenner dere sagnet om da mandeltrærne kom til Algarve? Det var på den tiden da araberne hadde herredømmet over den iberiske halvøy. De som har etterlatt oss de mest vidunderlige byggverk her. Den vakre arabiske prinsen Jamil var på erobringsferd nordover. Helt til Danmark hvor han kastet sine øyne på den yngste prinsessen, Gilda. Hun hadde langt, blondt hår og blå øyne. Følelsene ble gjengjeldt, til tross for at han tilhørte erobrerne. Hun fra et kaldt land med snø. Han opprinnelig fra Afrikas stekende sandørken. Som oss norske pensjonister, fant de ut at det beste stedet å bo, måtte være et sted med fravær av snø og kulde. Og uten for mye stekende varme. Altså Al-Gharb. Ta meg til dette paradiset, ba Gilda. Og med hundre soldater til beskyttelse dro de gjennom et Europa i krig langs en sikker rute. Etter ti måneder nådde de paradiset Al-Gharb og bosatte seg i maurerfamiliens utsøkte palass.

Gilda ble satt ut av Al-Gharbs skjønnhet og behagelige klima. Kjærligheten blomstret, og fire barn kom til verden. Gilda elsket synet av det turkise havet og å leke med barna på stranden. Men da hun ble gravid for femte gang, sank hun hen i en dyp depresjon. Det kom for en dag at hun, til tross for at hun elsket paradiset Al-Gharb, likevel savnet synet av snø. Prins Jamil visste ikke hva han skulle finne på for å få sin elskede hustru glad igjen, så han dro på en ridetur for å tenke. Underveis kom han over en fattig mann som drev og grov i et område med trær dekket av hvite blomster.

Gode mann, hva er dette?
Mandeltrær, min herre. De blomstrer slik hver vår før kronbladene dekker bakken og mandlene vokser frem.
Så det er fra slike trær vi får mandler. Har du et levebrød av dette?
Å, nei, herre. Jeg har tolv barn, men aldri nok mat på bordet.

Prinsen grep muligheten som både ville hjelpe ham og den fattige mandeldyrkeren. Mot rikelig betaling ble det gjort avtale om å plante tusen mandeltrær i maurerpalassets bakhage. All hjelp som trengte å hyres inn, skulle bekostes av prinsen. Hele prosessen skulle foregå i dypeste hemmelighet.

Gilda fødte sitt femte barn. Fortsatt uten å ha funnet tilbake til gleden. Men nå var atter våren kommet til Al-Gharb, og prins Jamil tok henne meg seg til palassets vinduer. Alt man kunne se der ute var hvitt. Helt dekket av mandeltrærnes overdådige blomstring.

Se, min kjære!
Åh, min Gud! Snø!
Nei, min elskede, mandelblomster. Fra nå av vil du hver eneste vår oppleve dette miraklet. Alt du ser vil være hvitt som snø. Jeg har bragt snøen til deg.

Etter dette kom gleden tilbake til Gilda som nå opplevde å ha det beste fra to verdener. Al-Gharbs herlige klima med strender og hav, og synet av et hav av snø representert ved mandeltrærnes blomstring.

Siden den gang har mandeltrærne (as amendoeiras) blomstret til glede for oss alle som nyter vinter og vår i vårt elskede Algarve. Forhåpentligvis levde Jamil og Gilda lykkelig sammen til sine dagers ende. Om de rakk det før de kristne kom og kastet ut alle maurerne. Og vi som lever her nå, kan nyte vårens vakreste eventyr vel vitende om at både språk og arkitektur og kanskje også dette blomstrende mirakel, kan vi takke maurerne for.

*Ta imot med alle sanser og nyt denne beste tiden på året! Nå skjer det undre hver eneste dag*.

23 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag fire

18. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged Alentejo, algarve, Alqeva, Bobil, bobilturer i Europa, miljø, NATUR, Nikon D7100, Pomarāo, reise med hund | Legg igjen en kommentar

En nydelig avslutning som til fulle viser portugisernes raushet og vennlighet

Det er ikke noe som heter å ta feil av veien, verken når man går eller kjører. Vi snakker om å legge inn noen ekstra opplevelser. Lederbilen har kluss med strøm og villfarne GPS’er, så vi får en flott rundtur i solfylt kulturlandskap på vår (om)vei mot Alqueva-demningen. Sjøen møter oss vakkert der den hviler som et stille hav og speiler blå himmel og sol. Hadde vi vært uvitende om dens tilblivelse, ville vi bare registrert den som et storslagent innslag i landskapet. Det er den jo også, men dog så mye mer. På godt og vondt. Barregem do Alqueva står som et imponerende monument over fremragende ingeniør- og byggekunst. For gigantisk til at det er mulig å yte den rettferdighet på bilder. Når det annonseres om utslipp av vannmasser, er det fullstendig trafikkaos her. Et helt vanvittig skue når enorme vannmengder skal få slippe ut av like enorme damporter. Ikke rart det er en magnet på folkemassene.

En gigantisk tekst står i silhuett mot vannet: ”ON A CLEAR DAY YOU CAN SEE FOREVER”. Et flott skilt med en, muligens ufrivillig, svært komisk tekst.

*åtte bobiler parkert «on a clear day…» Hvorvidt vi kan se for alltid, gjenstår å erfare.*

Ferden sørover i østre Alentejo går gjennom et stadig mer kupert landskap. Vi entrer oss tvers gjennom Mouras bygater og rundt alle hushjørner. Følger N265 til Mina de Sāo Domingos. Det nedlagte gruveområdet med de fantastiske fargene. Like vakkert som dets historie er sørgelig og viktig å ikke glemme. Gruvearbeiderne og deres familier som bodde i hus uten vinduer for å holde seg vant til mørket i gruvene. Som døde for fote av de giftige mineralene de daglig ble utsatt for. Hvor jorda og det som skulle vokse i den, ble forgiftet. Hvor de som høstet overskuddet av mineralrikdommene bodde i trygg sikkerhet for enhver skadevirkning. Hundrevis av arbeideres liv ble ofret for de engelske eiernes skyld. Når overskuddet ikke lenger ble ansett som høyt nok, ble gruvene lagt ned. Arbeiderne som ennå levde, satt igjen med sine familier og elendige hus. Uten arbeid, og med en forgiftet jord.

Landskapet i sørvestlige Alentejo faller mange i smak. Frodig og fargerikt bølger kulturlandskapet seg bortover i bakkedal. Vidstrakt og åpent. Olivenlunder, vinmarker og mandeltrær på rekke og rad. Korkeik på grønne enger og beitende dyreflokker. Så blidt og fredfullt. Absolutt vakkert, men jeg begeistres mer over variert topografi og vill natur. Slik vi har i Algarve. Og slik Alentejo også byr på i østlige områder. Naturen blir stadig flottere desto mer vi nærmer oss Algarve. Topp på topp med dype daler imellom. Igjen en uendelighet av turmuligheter jeg bare drømmer om å utforske.

Bobilene trer seg ned den bratte, smale veien til Pomarāo. Helt ned til bredden av grenseelven Guadiana hvor det er god plass til mange bobiler. Jeg kan ikke annet enn beundre de åtte sjåførene. Erfarne Leif som leder første konvoi, og min Jan som leder andre. Begge med bred erfaring som yrkessjåfører. Det ble bestemt at vi skulle ha to konvoier av hensyn til andre bilister. Vi tar stor plass på veien, og det er viktig å vise hensyn. Samtidig er det en del utfordrende veier. Smale, humpete og svingete. Må si jeg er sjeleglad for at jeg kan nyte ferden fra passasjersetet.

Velkommen til Spania, sier mobilen før dekningen blir ubrukelig. Spania ligger så nær på den andre siden av elva med sine vindmøller tett i tett på alle fjelltopper. Pomarão er bare en liten landsby, og var tidligere utskipningshavn for Mino de São Domingo. Guadiana har vært den viktigste ferdselsåren her gjennom mange århundrer. Jeg antar at det var en ganske annen liv og røre her ennå mens gruvedriften bestod, og malmen ble skipet ut her. Nå er det stille her. En bratt fjellvegg stiger opp fra Rio Guadiana. Noen få hus klamrer seg fast i bergveggen, bundet til hverandre og til omverdenen med en smal, slyngende vei. Flommerker vises på hus høyt oppe. Hele byen ble tatt av flom i 1876 og deretter rekonstruert, men merkene viser senere flomskader som forekom helt til Alquevademningen ble bygd.

Jeg hopper av vår KaràJan oppe i bakken ved Restaurante «A Maria» og stikker inn og spør om de kan tenke seg å lage middag til fjorten personer i kveld. Visst kan de det! Det er bare å komme klokka sju.

Det er stekende varmt ute, og Ludo og jeg får oss en nødvendig, men litt for varm tur oppgjennom den lyngkledde åsen før vi slår oss sammen med resten av gjengen og slapper av ute i solen.

Maria og José sitt lille lokale er bare for oss i kveld. Langbordet står klart. Mugger med rødvin og hvitvin bæres inn. Flasker med Sagres til øldrikkerne. Så kommer den hjemmelagete maten fra Marias «cozinha traditional». Store fat med herlig salat. Fat på fat med sprøstekt batatas fritas og nydelig krydret ris/arroz. Likeså fat på fat med ulike kjøttretter av svin og okse. Mørt, krydret og saftig. Selv om jeg ikke spiser kjøtt, ser jeg at dette er vel tilberedt mat. Og superlativene flommer rundt bordet. Et par av oss velger omelett fremfor kjøtt, men selv har jeg lagt under med proteinrik mat på forhånd og nyter gladelig bare poteter, ris og salat. Og rødvin, så klart. Vertskapet stråler mens de ustoppelig bærer inn mer mat. Folk spiser til de nesten sprekker. Skal vi virkelig ikke ha mer? Det er fortsatt mye mat igjen om vi vil ha. For en gjestfrihet, for en raushet!

Så er det Irish Coffee tid. En ukjent drikk for vertskapet som Leif lærte dem å lage ved en tidligere anledning. Whisky hadde de, og kaffe og sukker. Men ikke krem. Men Leif er ikke blant de rådløse. Det var desserter i disken. En «pudim de nata» gjorde susen. Leif klasket den bestemt på toppen av kaffedrikken og vertskapet holdt å le seg i hjel. Det var den gang. Nå har de krem på boks og tilbereder Irish Coffee’er på løpende bånd med løssluppen bruk av whisky.

For en kveld! For noen mennesker! Så glad jeg er for at jeg med mitt begrensete portugisiske ordforråd dog er i stand til å fullrose dem på deres eget språk for alt de har stelt i stand for oss. Skjønt, det er ingen tvil om folks begeistring. Kroppsspråket er overtydelig.

*Vårt fantastiske, rause vertskap, Maria og José*

Vi rusler ned bakkene til våre mobile hjem ved elvebredden. Kler på oss vintertøy og tenner konglebål. Har for mye glede og begeistring i kroppene våre til bare å avslutte kvelden så tidlig. Vår siste kveld sammen før vi drar hjem til campen eller finner på noe annet. Nå er det opp til hver enkelt. Varm gløgg og annen drikke nytes i det stille mørket under en gigantisk stjernehimmel og en lysende fullmåne.

Praten går, og vi kan nok være uenige om mangt og meget. Men noe er det enstemmig enighet om. Det gode liv leves aller best her i Portugal. Og vi bare elsker portugiserne. De er et vidunderlig folkeferd.

Femte dag er hjemvei. Nærmest en parademarsj gjennom det østlige Alentejo og Algarve med det vidunderlige, ville landskapet. Variasjonene i vegetasjonen er uendelig. Grønt, brunt, terrakotta og nydelige pastellfarger. Isgrønt lav på gamle trær og rosa skyer av mandeltrær i blomst innimellom.

Ja, vi elsker dette landet.

	allsidigesolvor til 8. Percursos pedestres no…
	Øystein til 8. Percursos pedestres no…
	allsidigesolvor til Dagbok fra en hagenerd
	RandAa til Dagbok fra en hagenerd
	Randi til Dagbok fra en hagenerd

allsidige

Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.

Stikkordarkiv: Nikon D7100

Ville, vakre Portugal del III

31 Ville, vakre Portugal, del II

30 Ville, vakre Portugal, del I

29 Ria Formosa – det vakre deltaet

28 Takke meg til Portugal!

27 Tiden flyr fortere enn meg

26 Alle gode ting er tre

25 Vi burde hatt macheter med…

24 Vårens vakreste eventyr

23 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag fire

En nydelig avslutning som til fulle viser portugisernes raushet og vennlighet

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

En nydelig avslutning som til fulle viser portugisernes raushet og vennlighet

Del dette: