Turistreklamer for Portugal lokker gjerne med bilder av turkist hav, hvite strender og forrevne, terrakottarøde klippeformasjoner. En skjønnhet å besnæres av. Sol, strand, badeliv og ikke å forglemme surfing i spektakulære dønninger.

Likeså ses bilder av smale, gjerne bratte, gater kranset med fargerike, fliskledte hus. Azulejas, nydelige keramiske fliser i en uendelighet av mønstre. En arv fra maurerne som så mye annet vakkert av byggverk her på den iberiske halvøy. Pittoresk og annerledes, slik turister gjerne vil oppleve.

I vest og sør formes landet av havet som skyller ubønnhørlig innover. Klippene er utsatt for stadige endringer. Havet graver løs og stjeler av berg og jord. Huler og synkehull oppstår og gir dette ville, forrevne uttrykket.

Ingen kan beskylde landskapet i Ria Formosa for å se vilt ut. Her er det flater og sand. Men havet regjerer også her. Sandbankene og barriereøyene er i stadig endring. Sanda graves vekk og kastes tilbake, styrt av bølger og vind. Formasjonene endres. Her ligger ikke skjønnheten i røde klipper og voldsomme bølger, men i de store flatene av vann og sand som glitrer i lyset og er habitat for dette fabelaktige fuglelivet vi kan observere. Sandgrunnene demper dønningene og lar sola varme vannet så det er godt å bade her året rundt. Lenger vest er det alltid iskaldt i vannet og dønningene gjør det ikke særlig forlokkende når man er litt forsiktig av seg.

De mest kjente klippebildene er nok fra Benagilgrotten og dens nærliggende områder. Her kan man både ta båtturer som går inn i hulene, og følge vandreruten langs toppen av klippene og dalene imellom. Percurso dos Sete Vales Suspensos, «de syv hengende dalers rute», regnes som en Portugals vakreste sådanne. Frem og tilbake utgjør den ca. tretten kilometer og 230 etasjehøyder. En flott tur, men her er ganske så «overbefolket». Det er en løype «alle» skal gå, i hvert fall én vei. Selv har jeg gått den mange ganger, men har sluttet å ta med Ludo her. Det er lett å skli langs klippekantene og fort gjort å falle utfor. Så hunder må være i bånd, men det er ikke lett å gå med en stor, sterk hund som plutselig rykker i båndet fordi han har været akkurat den flekken han skal tisse på to meter unna. Og det skal skje øyeblikkelig. Det blir også fort for varmt for Ludo, for sola steker som regel godt her på de nesten nakne klippene.

Den herlige uken jeg har besøk av mine yngre og svært så spreke venner, gås det turer hver dag. Også denne, siden det er så flott her. Frem og tilbakeruter er ofte litt kjedelige, men det fine er at når man kommer til Praia Vale de Centeanes, kan man kjøpe lunsj og drikke sangria før man går tilbake. Og bade om ikke dønningene er for voldsomme.

Jeg er glad Ludo ikke er med. Det ville vært slitsomt å gå med ham i bånd her. Og som jeg tenkte, altfor varmt. Selv om det er lettskyet, koker en fort av varme når det går så mye opp og ned. På innsiden av klippene er det lave furutrær fulle av nøster med furuprosesjonslarver, livsfarlig for hunder.

Vi fyker ganske fort av gårde, har tatt så mange bilder tidligere, så det trengs ikke mange avstikkere hit og dit denne gang. Uvørne turister klatrer over sperringer for å ta sine skrytebilder til Instagram uten tanke for at klippekantene er løse og rasfarlige. Her og der hindres vi av flokker med japanere med deres lange selfie-skaft på mobilene, de har ikke mye blikk for at det er andre folk her som skal passere.

Lunsj blir det, med litt av hvert. Og to mugger sangria til bestevenninne og meg og en liten Sagres til sjåføren. Vi som hadde gledet oss sånn til å bade, må bare gi opp. Dønningene er alt for voldsomme og må bare nytes fra terrassen hvor vi sitter. Gjør et nytt forsøk når vi er tilbake og klatrer ned trappene til Praia da Marinha. Men også her kaster dønningene seg innover og graver dypt ned i sanda.

På hjemturen tar vi noen avstikkere ned mot havet for å grøsse over turist-Algarve. Dit de som skal ligge på solseng reiser. Grøss og gru, visste knapt at det fantes slike steder her, jeg. Men vest for Faro gjør det nok det, her og der. Greit å ha sett at de finnes, men aldri i livet om jeg skal oppholde meg på slike steder. Det er en lise å komme hjem til Ria Formosa og Olhão.

De kjente klippene og havet i vest er vidunderlig og vel verdt å oppleve. Men Portugal er så uendelig mye mer!

Følg med, så får du vite…

PS – Tar med noen bilder fra båttur inni grottene. Artig å ha sett dem både fra havet, inni og fra oven. Anbefaler å ta en liten båt fra Carvoeiro, ikke rib fra Portimão, da kommer man ikke inn i de små grottene. Bilde tre viser det lille åpningen vi kjørte ut gjennom, da lå vi flatt i båten