31 Ville, vakre Portugal, del II

9. mars 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, alta Mora, Bobil, bobilturer i Europa, Caminho da Amendoeira, fotturer, hiking, Iphone X, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Østover og nordover finner man det ville, ukjente Portugal. Med fabelaktig og variert natur og topografi. Her kan man gå de nydeligste vandreruter uten å treffe på mennesker. Ingen serveringssteder og ingen morsomme lunsjer med sangria. Kun vannflasker og litt nøtter om energibehovet skulle melde seg.

Det gjør godt for kropp og sjel å følge slike løyper i naturens fred og ro. Jeg lengter etter å gå milevis i øst i de naturskjønne områdene vi har passert på våre bobilturer. Men er ikke så glad i å kjøre langt med bil for å komme til startpunktene. Oppover langs Guadiana har jeg også registrert at det er mye pinjetrær, så det er ikke aktuelle områder å vandre i når prosesjonslarvene er aktive. Men Caminho da Amendoeira, mandeltreløypen, som starter I Alta Mora, skal være rimelig trygg. Den tar vi. Må nytte på når jeg har venner her som gjerne kjører.

Stakkars Ludo blir hjemme også denne gang. Han haltet og var skikkelig sliten etter at vi tok Rocha da Pena-ruten og Mesquita-ruten på samme dag. Disse rundene jeg tar titt og ofte fordi de har fin vegetasjon som stadig er i endring. Nå har ville fresia, orkidéer, iris og peoner begynt å titte frem i disse områdene. Rene eventyret.

Men altså, min elskede trofaste, firbeinte turkamerat er ni og et halvt år. Og har både epilepsi og artrose. Jeg vet hvor smertefullt det er med artrose i hoftene, men i motsetning til meg, får ikke Ludo nye hofter. Det ér bra å gå og være i bevegelse, men alt med måte. Nå trenger Ludogullet mitt hvile. Selv forstår han ikke det. Det blikket han sender meg når jeg drar på tur uten ham, gjør vondt i hjertet og jeg føler meg slem. Men ifølge pappa Jan, har Ludo hatt det bare fint med ham og lek med ball på hesteenga ved campen.

Åsene oppover fra Castro Marim i retning Beliche-demningen, har nok hatt det varmere enn på våre kanter. De store gummi-cistusene er dekket av utsprungne blomster. Svære snøflak av hvite solroser dekker åssidene. Det er så nydelig at jeg blir helt rar inni meg. Oppe ved Alta Mora blomstrer de solgule lupinene som pleier å dekke store enger i Alentejo om våren. Bjellemusikk klinger i lufta. En gjeter er på vei ut til åsene med sin hjord og sine hunder. Så disiplinert og fint flokken følger tett sammen i det de passerer oss.

Bare et og annet mandeltre er ennå i blomst. Grønne, ferske mandler er allerede godt på vei. Duftende lavendel (rosmaninho) er fulle av knopper. Rosmarinen (alecrim) er i full blomst. Mellom salvieplantenes (salva) sølvgrå bladetasjer begynner rosa blomsterknopper å titte frem.

Den sirkulære løypen er bare i korte strekk innom asfaltert vei. Ellers følger den grusveier og stier. Opp og ned i det sedvanlig bratte Algarveterrenget med sin uendelighet av topper og daler. Utsikten er formidabel på toppene. Dalsidene er frodige her hvor elven Beliche slynger seg omkring. Godt å se en elv som ikke er helt tørrlagt. Det er alt for mange av dem. Teoretisk sett er det rike muligheter for å oppleve alskens dyreliv her. Men det krever muligens at man holder seg i ro på aktuelle steder. Om ikke annet så ser vi frosker og hører dem synge. Og vi ser en ørn. Dette er en vidunderlig løype å følge. Men også trist. For her ser vi virkelig sporene etter de uhyggelige skogbrannene i august i fjor. Ås på ås med svartbrente trær. Helt inn på bebyggelsen har det brent. Mennesker og domestiserte dyr ble evakuert da det foregikk. Tanken på alle de ville dyr og fugler som ble rammet er for vond å tenke på.

Naturen er likevel sterk. Den har en evne til å hente seg inn. Det grønne er på vei tilbake. Korkeika er godt isolert med sin bark og skyter nye skudd fra svartsvidde stammer. La oss inderlig håpe man ikke finner på å plante «killer-trees»/ ekaulyptus her. Det ser ikke slik ut. Flere steder ser vi nyplantede brødfrukttrær, alfarrobeiras.

Vi krysser elven Beliche noen ganger. Idylliske områder hvor jeg tenker at det må være fint å gi seg litt tid. Ha med mat og drikke og ta dette som en heldagstur og riktig utforske og nyte naturen. Jeg ser frem til å gjøre det. Med Ludo som da kan få litt hvile mellom de bratte stigningene. For det er noen tøffe stigninger her, så jeg er glad for at min kjære har kjøpt gåstaver til meg. De kommer godt med. Så får man trent armene samtidig også.

*Dett er faktisk en slags bilvei som krysser elven*

Vi bruker tre timer og tre kvarter på turen som er stipulert til å ta fire timer.

Dette var første gang her, men blir så visst ikke siste gang. Her er også en løype som heter Caminho da Cabra, geiteløypa, som er et par kilometer lenger. Og garantert like fin.

Men først skal jeg ha med mine venner i mitt nye yndlingsområde med utgangspunkt i Umbria.

Fortsettelse følger.

30 Ville, vakre Portugal, del I

9. mars 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Benagil, Bobil, bobilturer i Europa, Carvoeiro, fotturer, hiking, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, Praia da Marinha, Praia Vale de Centeanes, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Turistreklamer for Portugal lokker gjerne med bilder av turkist hav, hvite strender og forrevne, terrakottarøde klippeformasjoner. En skjønnhet å besnæres av. Sol, strand, badeliv og ikke å forglemme surfing i spektakulære dønninger.

Likeså ses bilder av smale, gjerne bratte, gater kranset med fargerike, fliskledte hus. Azulejas, nydelige keramiske fliser i en uendelighet av mønstre. En arv fra maurerne som så mye annet vakkert av byggverk her på den iberiske halvøy. Pittoresk og annerledes, slik turister gjerne vil oppleve.

I vest og sør formes landet av havet som skyller ubønnhørlig innover. Klippene er utsatt for stadige endringer. Havet graver løs og stjeler av berg og jord. Huler og synkehull oppstår og gir dette ville, forrevne uttrykket.

Ingen kan beskylde landskapet i Ria Formosa for å se vilt ut. Her er det flater og sand. Men havet regjerer også her. Sandbankene og barriereøyene er i stadig endring. Sanda graves vekk og kastes tilbake, styrt av bølger og vind. Formasjonene endres. Her ligger ikke skjønnheten i røde klipper og voldsomme bølger, men i de store flatene av vann og sand som glitrer i lyset og er habitat for dette fabelaktige fuglelivet vi kan observere. Sandgrunnene demper dønningene og lar sola varme vannet så det er godt å bade her året rundt. Lenger vest er det alltid iskaldt i vannet og dønningene gjør det ikke særlig forlokkende når man er litt forsiktig av seg.

De mest kjente klippebildene er nok fra Benagilgrotten og dens nærliggende områder. Her kan man både ta båtturer som går inn i hulene, og følge vandreruten langs toppen av klippene og dalene imellom. Percurso dos Sete Vales Suspensos, «de syv hengende dalers rute», regnes som en Portugals vakreste sådanne. Frem og tilbake utgjør den ca. tretten kilometer og 230 etasjehøyder. En flott tur, men her er ganske så «overbefolket». Det er en løype «alle» skal gå, i hvert fall én vei. Selv har jeg gått den mange ganger, men har sluttet å ta med Ludo her. Det er lett å skli langs klippekantene og fort gjort å falle utfor. Så hunder må være i bånd, men det er ikke lett å gå med en stor, sterk hund som plutselig rykker i båndet fordi han har været akkurat den flekken han skal tisse på to meter unna. Og det skal skje øyeblikkelig. Det blir også fort for varmt for Ludo, for sola steker som regel godt her på de nesten nakne klippene.

*Mine venner går først, jeg tar det litt roligere langs de bratteste kantene*

Den herlige uken jeg har besøk av mine yngre og svært så spreke venner, gås det turer hver dag. Også denne, siden det er så flott her. Frem og tilbakeruter er ofte litt kjedelige, men det fine er at når man kommer til Praia Vale de Centeanes, kan man kjøpe lunsj og drikke sangria før man går tilbake. Og bade om ikke dønningene er for voldsomme.

Jeg er glad Ludo ikke er med. Det ville vært slitsomt å gå med ham i bånd her. Og som jeg tenkte, altfor varmt. Selv om det er lettskyet, koker en fort av varme når det går så mye opp og ned. På innsiden av klippene er det lave furutrær fulle av nøster med furuprosesjonslarver, livsfarlig for hunder.

Vi fyker ganske fort av gårde, har tatt så mange bilder tidligere, så det trengs ikke mange avstikkere hit og dit denne gang. Uvørne turister klatrer over sperringer for å ta sine skrytebilder til Instagram uten tanke for at klippekantene er løse og rasfarlige. Her og der hindres vi av flokker med japanere med deres lange selfie-skaft på mobilene, de har ikke mye blikk for at det er andre folk her som skal passere.

Lunsj blir det, med litt av hvert. Og to mugger sangria til bestevenninne og meg og en liten Sagres til sjåføren. Vi som hadde gledet oss sånn til å bade, må bare gi opp. Dønningene er alt for voldsomme og må bare nytes fra terrassen hvor vi sitter. Gjør et nytt forsøk når vi er tilbake og klatrer ned trappene til Praia da Marinha. Men også her kaster dønningene seg innover og graver dypt ned i sanda.

På hjemturen tar vi noen avstikkere ned mot havet for å grøsse over turist-Algarve. Dit de som skal ligge på solseng reiser. Grøss og gru, visste knapt at det fantes slike steder her, jeg. Men vest for Faro gjør det nok det, her og der. Greit å ha sett at de finnes, men aldri i livet om jeg skal oppholde meg på slike steder. Det er en lise å komme hjem til Ria Formosa og Olhão.

De kjente klippene og havet i vest er vidunderlig og vel verdt å oppleve. Men Portugal er så uendelig mye mer!

Følg med, så får du vite…

Ser opp mot himmelen inni Benagil-grotten

PS – Tar med noen bilder fra båttur inni grottene. Artig å ha sett dem både fra havet, inni og fra oven. Anbefaler å ta en liten båt fra Carvoeiro, ikke rib fra Portimão, da kommer man ikke inn i de små grottene. Bilde tre viser det lille åpningen vi kjørte ut gjennom, da lå vi flatt i båten

28 Takke meg til Portugal!

5. mars 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, AllTrails, Bobil, bobilturer i Europa, Colombus, El Rocíe, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, spania | Legg igjen en kommentar

Jeg ser ikke helt hva som er så forlokkende med Spania. Men takk og lov for at så mange andre trekkes dit, så får vi ha vårt elskede Portugal i fred. Som bobilfarere må vi nødvendigvis gjennom Spania på vår ferd til og fra vårt vinterhjem. Ofte velger vi forskjellige ruter gjennom dette gigantiske landet. Omtrent alltid legger vi inn ulike opplevelser på vår vei. Kunst, historie, natur… mulighetene er legio. Og visst er det en uendelighet av skjønnhet i slike spanske opplevelser som har gitt oss uforglemmelige minner. Men likevel, det er noe med helheten og kanskje størrelsen? Spania er fem og halv gang så stort i areal som Portugal. Innimellom perlene er det enorme områder som er mindre attraktive. Tørre, visne og brune. Like enorme flater dekket av plast. Som gigantiske, døde isbreer uten isbreenes funklende grønne og blå. Kvadratkilometer på kvadratkilometer med «lønnsomt» monokulturelt landbruk som dreper insekter og økosystemet. Steril, turistpreget bebyggelse langs kysten og ditto stemning.

Det er så befriende å komme til grønne, vennlige Portugal og portugisernes laid-back kultur. Tross vannmangelen er det frodig her. Fuktig Atlanterhavsluft driver inn og væter landet. Områdene med monokultur er svært begrenset til fordel for mer allsidig dyrking. Trærne er ikke nødvendigvis plantet i snorrette rader med nøyaktig tilmålte centimetere imellom. De står litt mer sånn laid-back de òg.

Ugress og andre ville vekster spirer fritt rundt mandeltrær, oliventrær og drueranker. Det hindrer fordampningen fra jorda. De grunne røttene hindrer ikke hovedvekstenes langt dypere som søker seg nedover. Her finner insektene pollen og det de trenger utenom blomstringssesongen til kulturvekstene. Når ugresset visner, blir det mat for jordas mangfoldige makro- og mikroliv. Innimellom og overalt dyrkes det kålvekster, favas og andre bønner, sukkererter og hva man nå måtte ønske å dyrke av nyttevekster. Slik bidrar ugress og blandingskulturer til balansen i økosystemet.

Landsbyidyllene er mange, og naturen og topografien er variert i hele landet. Portugals størrelse gjør det lett å kjøre fra den ene vidunderlige opplevelsen til den andre, enten det nå innbefatter vill natur eller bebygde strøk. Selv i dette lille landet er naturparkene mange og store. Og portugisernes vennlighet og imøtekommenhet er helt i særklasse i forhold til hovedinntrykkene man får av mennesker rundt om i de europeiske landene. Og vi har vært i mange! Vennlige og flotte folk møter vi overalt. Men som helhet er portugiserne uslåelige i så måte.

Som vel er blitt ganske tydelig etter hvert, er jeg nokså alene blant dem jeg kjenner her på campen om å farte rundt i Algarve og vandre i den fantastiske naturen. For dem som ikke har denne trangen, eller formen til å gjøre det samme, oppstår det en annen trang. De vil ut på bobiltur for å få litt fler opplevelser.

**Ut på tur med vår KaràJan V – får vi kanskje se en levende gaupe denne gang?**

Så atter blir vi med, denne gang med to norske og et dansk vennepar. Ferden går til Andalucia og Huelvaområdet i Spania. For oss som bor i Olhão, er Spania en kort kjøretur unna. Absolutt til å holde ut for en vandrer som meg. Veien mot Huelva er støvet, trist og full av røyk som lukter forurensning. Det blir en lettelse å nå turens første mål, Muelle de las Carabelas. Her er det nydelig. Ved utløpet av elven Odiel, ikke langt fra havet, ligger tre nøyaktige replikaer av skipene Christoffer Columbus seilte til Amerika med i 1492 i den tro at han skulle oppdage sjøveien til India. Likeså et stort og flott museum med ytterligere informasjon. Virkelig et flott anlagt uten- og innendørs museum som forteller en viktig del av historien til både Europa og Amerika. Hvorvidt den bidrar til å fortelle de tragiske konsekvensene for mellom- og Sør-Amerika vet jeg ikke. Siden Ludo ikke fikk være med her, måtte jeg avstå fra å få med meg alt.

Uansett hva man måtte mene om konsekvensene av oppdagelsene, må man bare beundre og imponeres over sjøfarernes mot. De små skipene, de kummerlige forholdene, legge ut på ukjent åpent hav mot ukjent mål i en tid hvor man var redde for å tippe utfor kanten av den flate jorda. Det er ufattelig imponerende. Og et imponerende sjømannskap må de også ha besittet.

Veien videre går til gjennom nasjonalparken Doñana til pilgrimsbyen El Rocío, bygd på 1200-tallet. Rocío betyr dugg. Her, som i Ria Formosa, er det store våtmarksområder, så man må vel anta at det gir mye nattedugg. Byen er kjent for sin hvite bebyggelse, jomfrustatuen, katedralen, årlige pilgrimssammenkomster, samt de mange hester og hestefestivaler. Like i nærheten er Francos jaktslott. De enorme, flate naturområdene rundt byen består av meterhøyt grått kratt som visstnok skal skjule et rikt fugle- og dyreliv.

Tar et kort besøk i katedralen og føler at «okey – been there, done that». Jeg ønsket å se El Rocíe, og nå er det gjort. Ferdig. Vi overnatter på den eneste, men riktig så hyggelige campen, og spiser et godt måltid der. Som den morgenfugl jeg er, står jeg opp grytidlig og drar med meg en trøtt Ludo på rundtur omkring campen og får med meg en praktfull soloppgang. Mens de andre drar videre, drar vi til naturreservatet og det som anses for det beste utgangspunktet for å oppleve fugle- og dyreliv.

Jan og Ludo venter i KaràJan, for hunder er ikke tillatt. De liker jo å sove formiddagslur begge to.

Jaja. Kart over området? Finnes ikke. Info brosjyrer? Niks. Vel, jeg vandrer trøstig av gårde på de treplankbelagte stiene. Det er stekende varmt. Jeg går og går på de harde plankene og ser ikke noe liv. Buskaset er tørt og trist. Jeg følger mange skilt som viser at man skal komme til diverse laguner hvor både de ene og de andre fugleartene skal befinne seg.

Niks. Ikke er det laguner, og ikke er det fugler. Ikke en gang en slange ligger og soler seg i den tørre sanda. Fra fugletitterhusene stirrer jeg bare ut på tørre områder dekket av trist buskas her hvor lagunene med sitt rike liv av fugler og amfibier angivelig skal befinne seg.

Jeg følge skilting som sier at man kommer til observasjonsområdet for gauper og andre interessante pattedyr. Mulig det, men lenge før man kommer dit, er det sperret av en grind med plakat som sier at man ikke får gå videre uten å være i følge med en guide. Det kunne de vel sagt i resepsjonen? Fristes til å klatre over, men klarer å la være.

Ikke ett av skiltene har en prikk som sier «du står her». Så jeg aner ikke hvor jeg er hen i det enorme terrenget. Ikke er det nettdekning heller, så jeg kan få opp et kart. Mitt lønnlige håp om at plankestiene på et vis er en sirkelløype, blir ikke innfridd. Etter drøyt to timers vandring og én time ørkesløs stirring, samt ei ødelagt tå, har jeg karet meg tilbake til utgangspunktet uten å ha oppnådd annet enn å føle meg kokvarm og og jækla tissetrengt.

Men rett skal være rett, jeg så faktisk to fugler. Afrikasvartstruper.

**Dette var det nærmeste jeg kom å se gaupe her**

Nå vil jeg hjem til grønne Portugal. Vi tar en annen vei og drar faktisk til Pomarão. Og Spania blir faktisk fint det òg når vi nærmer oss grensen og landskapet begynner å se portugisisk ut. Stadig mer grønt og kupert. Det er flott å kjøre over den lille broen til Pomarão høyt over grenseelva Guadiana.

**Vi nærmer oss Portugal og landskap er deretter. Vilt og vakkert**

Her møter vi igjen vennene våre og får en hyggelig kveld, før vi neste dag tar raka vegen hjem.

Hjem til Olhão og Ria Formosa. Her er det fugleliv, her!

Gudbedre så godt det skal bli å gå turer igjen her nå.

Kan knapt vente.

27 Tiden flyr fortere enn meg

28. februar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, reise med hund, Salomon Hikersko | Legg igjen en kommentar

Hvem skulle trodd det – jeg som gjør alt fort og altfor fort. Men sannelig løper ikke tiden fra meg med lynets hastighet. Til gjengjeld rekker jeg ikke å kjede meg. Skrive er det verre med. En hel måned med mange turer og opplevelser som nå må gjenoppleves ved hjelp av bilder og fri hukommelse.

Det var denne utforskingen rundt Cerro da Cabeça hvor jeg konkluderte med at alle gode ting er tre. Men er de nå egentlig det? Hvorfor ikke fire? Eller fem? Og hva med São Miguel? Jeg føler en trang til fortsatt å undersøke alle muligheter for vandring i dette området siden det bare er ti minutter unna med bil. Som tenkt så gjort. Dog går jeg alene med min Ludo, det er best å ikke trekke med andre som sjelden har min utforskertrang.

Jeg parkerer som vanlig rett før Pereiro. Nå vil jeg sjekke hvor grusveien mellom A22 og N398 fører hen. Fort gjort. Den ender blindt, men for en seende som meg, byr området uten sti på et vidunderlig blomsterhav av de duftende liljene, bocca do rio. I riktig så estetisk samspill med himmelblå storgravmyrt. En hyggelig registrering.

Eneste vandremulighet på grusvei/sti fortsetter på den andre siden av motorveien. Med så lite vann som nå, går det fint å følge elveløpet under veien. Etter hvert er jeg inne på den løypa som kalles Moncarapacho, men som slett ikke fører til Moncarapacho. Den sjonglerer seg derimot rundt mellom og under de ovennevnte veier. Det er trafikkstøy og passeringer av hus med bjeffende hunder. Riktignok har man for det meste det vakre landskapet rundt seg, men støy er ingen favoritt på tur. Da skal det være lyden av naturens stillhet i ørene. Jeg har tross alt et eget naturprogram på høreapparatene mine som forsterker fuglesang og demper suset fra vinden.

Likevel ingen forgjeves tur. Jeg oppdager små veier og vakre hus og hager jeg aldri har sett før. Enkelte steder er det faktisk også langt nok unna motorveien til at jeg slipper ulydene derfra. Ser at for den som orker trafikkstøy, er det mulig å følge grusveien helt til Estoi.

Nok om det. Jeg befinner meg plutselig på sørsida av São Miguel og får anledning til å sjekke ut en rekke stier både her og på østsida. Som jeg trodde. Det ER mange stier her. Alt av natur som befinner seg rett oppom bebyggelsen er jo jaktterreng. Og jegerne trenger nok stier de også i denne tette og tornete vegetasjonen. En litt mer sensasjonell oppdagelse gjør jeg når jeg nærmer meg «the big point of surrendering or self-destruction». Der Jan måtte hente John Elvin og meg da min vandrervenn ikke maktet mer. Og tilsvarende der vi brøt oss gjennom tornekrattet da John Elvin var blitt litt sprekere. Jfr reisebrevene 18 og 25. Sånn omtrent tjuefem meter før dette kritiske punktet for min medvandrer, fortsetter denne fine grusveien som delvis følger motorveien. Vi kunne altså begge ganger gått tilbake til bilen helt greit. Ikke er det langt, og ikke er det problematisk.

***Grusveien på vestesiden av A22. Man er helt ute i naturen, men trafikkstøyen er nær og tydelig, dessverre.***

God kartlegging på denne turen altså. Men er ikke ferdig med Cerro da Cabeça. Det var denne stien som går videre mot toppen fra Miradouro Cerro da Cabeça. Den John Elvin blånektet å bli med på.

Følgelig parkerer jeg atter ved Pereiro og følger grusveien forbi det triste området med alle jakthundene som står i hvert sitt bur og venter på neste jaktdag. Dog har de vel mer plass å områ seg på enn den mer intelligente arten gris har i Norge. Videre langs nedsida av fjellet og så oppover og til venstre. Denne gang langs merket sti som etter hvert møter et av ovennevnte venns mange punkt med «oh no’s». Der han fryktet vi skulle angripe nok en stigning, men som faktisk var et 360 graders vendepunkt på den løypen som heter Cerro da Cabeça. (Se 5 km merke på kartet). Nå følger jeg denne opp og frem til Miradouro området og videre langs den stien som er merket som teknisk vanskelig. En helt grei sti hvor man kan beskue en gammel kalkovn og har flott utsikt østover og sørover. Litt ett kratt er det, og etter hvert stadig mer steinet og ulendt. Det blir en fordel å gå på alle fire over enkelte bratte partier oppover. Det er mange dype sprekker i berget og smale områder å plassere føttene på.

**Den hvite gyvelen dufter nesten kvalmende parfymert**

Heldigvis har jeg ikke med speilreflekskameraet, det dingler alltid i veien der det er ulendt. Kun en enkel rumpetaske hvor jeg greier å stappe i det mest nødvendige. Her går også mobilen nå. Jeg vil ikke risikere å miste den ned i en sprekk, evt. selv falle ned og skade meg mens mobilen havner et annet sted. Sjekker også skoreimene at de ikke har knuter som kan løsne eller lange reimer å snuble i. Forklarer for sønnen min som er på besøk, hvor nøye jeg alltid er med slike forholdsregler der det er bratt og ulendt. Men han blir ikke det minste beroliget. «Skjønner du ikke det, mamma, at når jeg får vite at du går alene steder hvor slike foranstaltninger er nødvendige, så blir jeg bare mer redd for deg?» Nei, mamma’n skjønner ikke det. Synes selv at jeg er fornuftig, jeg.

Og til toppen kommer jeg, også fra denne kanten. Ludo har bjeffet fælt på meg underveis. Det er hans måte å si fra om at han slett ikke liker løypa jeg har valgt. Men han følger meg trofast og passer på. Opp til toppen med betongklumpen som jeg nå har fått høre er et havmerke/høydemerke.

Utsikten er strålende og ditto er været. Og jeg er lykkelig over at jeg nå endelig har «angrepet» Cerro da Cabeça fra alle kanter. Ned igjen går det, nok en gang delvis på alle fire, men nå med ryggen ned og maven opp. Dog bare et lite stykke, resten av tilbaketuren er «piece of cake». Selv om vi tar runden ned de alt for høye steintrappene ned fra Miradouro-punktet og rundt hele den merkede løypa. Men Ludo stakkars er helt utslitt. Tror det er den mentale biten med å passe på meg som tar på.

Men nå er vi begge klare for nye løyper og oppdagelser. Det skal bli herlig!

**På vei opp mot den egentlige toppen med havmerket**

25 Vi burde hatt macheter med…

25. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, fotturer, hiking, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, Salomon Hikersko, Sāo Miguel, Trilho das Àguias | Legg igjen en kommentar

Half a meter half a meter half a meter onward

Into the valley of thorns strode the hikers

This way was Solvors cry

Mine was not to reason why

Mine was just to bleed and sigh

Through the jaws of hell

Where dare not go the bikers

Walked the hikers

Min gode vandrervenn John Elvin deklamerer plutselig en fri omdiktning av Alfred Lord Tennysons dikt «Charge of the Light Brigade». Som handler om de modige romerne som red inn i dødens gap.

«Their’s but to do and die, Into the valley of Death». Vel, Jeg skal innrømme at han hadde sin grunner.

Vi har hatt både vellykkete og en mislykket vandretur i det siste, noe jeg muligens kommer tilbake til. I dag var det meldt regn, så ingen tur var planlagt. Men som så ofte her i Algarve, er regnvarsel bare en falsk melding. Det blir ikke regn likevel. Så hvorfor kaste bort en nydelig dag på inaktivitet i vente på et regn som ikke kommer? Himmelen ser litt tvilsom ut i horisonten, men det lyser fint over São Miguel. Ingen grunn til å dra langt av gårde. Jeg har i mitt stille sinn et prosjekt gående med å finne flest mulige vandrestier i åsene i nærheten av Olhão. Det er rikelig med flotte, merkete turløyper i Algarve, det er ikke det. Men jeg vil nå likevel utforske mest mulig av det nære terrenget utenfor de merkede løypene.

Det har blitt slik et enhver stigning heter «oh, no!», når jeg går sammen med min turvenn. Det har vært litt sjokkartet for ham å oppdage den enorme forskjellen det er å gå i ulendt terreng kontra det å spasere frem og tilbake til byen. Hvordan 10.000 «terreng-skritt» kjennes hardere enn 20.000 «by-skritt». Når vi har vært på 20.000 «terreng-skritt», har jeg vært alvorlig redd for at det ble siste gang jeg hadde noen å gå med. Man jaggu har han holdt ut. Og blitt i stadig bedre form. Knær og ankler er bedre, og smerter har avtatt. Han er nede i under halvparten av sine tidligere «oh-no’s». Så jeg bestemmer at han er moden for å gå «Trilho das Àgias nå. Ørneløypa som går opp til Sâo Miguel fra nordsiden. Løypa er ganske bratt, men ikke lang. Så vi starter mye lenger unna for å få noen ekstra kilometer. Jeg har en idé om noen snarveier her som skal utforskes underveis.

*En populær mann blir oppringt hele tiden*

Snarveiene viser seg å ikke eksistere. Dvs. ikke i form av stier. Men man får da undersøkt et nytt område, og sett mye vakkert landskap. Fuglekikkeren får en gledelig opplevelse når han ser en stor flokk stær som ikke er vanlige stær, uten at jeg skal komme med nærmere spesifikasjoner. For dem har jeg allerede glemt. Uten for mye strev, er vi inne på veien som kan følges frem til der ørneløypa starter. Det er en aldeles nydelig tur oppover i dalen mellom de to toppene nord og øst for São Miguel. Denne dalen er virkelig helt spesiell. Vegetasjonen er tett og trolsk, samtidig som man får en fabelaktig utsikt desto høyere man kommer. Man må bare stoppe opp rett som det er og nyte å se utover og nedover. Småfugler synger for oss i busk og kratt, men ikke en ørn er å se i dette tidligere så rike ørnehabitatet. Derimot ser vi tomme patronhylser overalt. Det er så trist.

Så er vi på São Miguel og kan velge om vi skal gå den siste biten av stien opp til toppen, eller finne på noe morsommere. Vi velger det siste. Skjønt John Elvin stusser litt når jeg legger i vei videre vekk fra løpemarkeringen. «Men det er jo nå vi skal undersøke nye muligheter», sier jeg. «Uten undersøkelser, ingen oppdagelser.» Så vi følger bortover toppen øst for São Miguel. En flott sti. Mye benyttet av villmennene som bedriver Mountain-biking her. Vi passerer en mengde bikuber hvor det summes og svermes i store skyer utenfor. Timian overalt omslutter oss med duft. Gulltornen lyser med mengder av blomster. Buskpimpernellene har virkelig tatt fart nå; intenst blå konfetti strødd overalt.

Etter hvert er det ingen flott sti. Vi prøver å dreie i det vi tror er riktig retning på noe som ligner stier, men som uten unntak ender i store busker. Så vi følger den eneste stien som er. Bratt nedover på rullende små steiner. Veldig bratte partier med jord man sklir på. Til tider håpløst å finne fotfeste. Jeg holder meg fast i buskene, som uten unntak er fulle av torner. Innimellom setter jeg meg rett ned og sklir eller jobber meg nedover på alle fire. Ludo følger meg tett med bekymret blikk. John Elvin går først og har atskillig bedre balanse enn meg. Men plutselig sitter han på baken midt i stien. Jeg trodde han satte seg ned med vilje for å bokstavelig talt ta en pust i bakken, men det var ifølge ham selv et perfekt fall. Dette er virkelig løypa si for å dyrke frem mulighetene for nær forestående kneoperasjoner. I hodet noterer jeg at sportstape må bli med heretter. Så kan vi spjelke eventuelle beindbrudd med noen stokker før vi går videre.

OMG, we are lost! Hører jeg bak meg. Neida, trøster jeg, slett ikke. Vi bare vet ikke hvor vi er!

Vi er ferdige med bratthenget nå. Smertelig klar over at vi atter er helt ute av kurs, insisterer jeg på at vi må gå til venstre. Koste hva det koste vil. Det koster Johns nest peneste bukse, siden han hadde på seg byturbukse og glemte å skifte. Tornekrattet er tett, og alle forsøk på å finne en sti i riktig retning, ender i kjempehøye steingjerder rundt store private eiendommer. Et sted mener jeg vi kan klatre ned, men jeg vil ikke at Ludo skal hoppe så høyt. Etter megen strev og møye, er vi omtrent ute på bilveien som går opp på sørsida av São Miguel. Ikke langt unna der min kjære Jan måtte komme oss til unnsetning for ikke alt for lenge siden. Jfr. reisebrev 18. Og bilen er like langt unna som den gang. «Men bare så du vet det», sier jeg til min venn, «det kommer ikke på tale å be om å bli hentet nok en gang.» Vel, han er i bedre form nå, og mer på min linje med å aldri gi seg. Faktisk så på min linje at han blir med på å brøyte seg gjennom mannshøyt tornekratt og klatre over steingjerder isteden for å ta seg ut til, og følge, den kjedelige bilveien. Det er ikke mer enn tjue dager siden han nektet det samme!

Merkelig hvordan det er torner på omtrent alt som vokser her! Krattet når oss opp til armene, riper oss opp over alt og hekter seg i klærne, slyngende tornegreiner kaster seg rundt beina og holder oss fast. Ludo ser stadig mer forundret på meg. Hva er det du driver med, sier hans talende blikk.

Jeg er sikker på at vi kan finne en brukbar trasé et sted, her ligner det da litt på en sti. Jeg er sikker på at vi nærmer oss en elv som er tørr hvor jeg kan kjenne meg igjen. Bak meg mumles det om at den stien nok ikke er brukt siden romertiden. Det var nok her de ga opp. Eller så er det et fossilt spor fra før istiden. All mumling overhøres, her gjelder det å gå videre med friskt mot hver gang vi klarer å rive oss løs fra buskene som fanger oss. Jeg noterer meg at macheter heretter bør inngå i turutstyret.

Vel, vi brøyter oss frem som de brave romerne. Finner en vei og tar en omvei. Finner noen jorder vi trodde vi hadde krysset tidligere, men tok feil. MEN – vi kommer oss sannelig helt tilbake til bilen til slutt.

Kort oppsummert; en aldeles strålende og innholdsrik dag. En dag vi aldri kommer til å glemme. Tenk om vi bare skulle drive og gå frem og tilbake til byen eller rundt parken? Den ene dagen lik den andre?

Nei, dette var vandreturen sin det!

Sånn skal det gåes.

Men en viss person bør definitivt avskrive terylenebukse med press som turbukse. Men æres den som æres bør, mannen med penbuksa sa ikke «oh no!» idag. Ikke en eneste gang!

Honour the brave and bold!
Long shall the tale be told,
Yea, when our babes are old—
⁠How they hiked onward.

24 Vårens vakreste eventyr

21. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, amendoeiras, Bobil, bobilturer i Europa, Iphone X, mandelblomstring, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, turvandring | Legg igjen en kommentar

Fire dager på veien, og så kommer vi tilbake til vidunderlige Algarve hvor det spruter av vår på alle kanter. Veikanter som lyser blått av den skjønne, lille irisen Pé-de-burro, eselfot. De herlige, duftende hvite narsissene, bocca do rio, elvemunn. De høyreiste liljene abrotea-verão. Strålende hvite cistus ladanifer. Allverdens gule kurvblomster og korsblomster. De intenst blå buskpimpernellene. Alle engene dekket av kappgjøksyre så intenst gule at man må ha solbriller på for å ta imot synet. Det får være seg at det er en invasiv vekst. Den er likefullt strålende vakker og attpåtil spiselig. De store flokkende med geiter som vandrer fra eng til eng og gresser. Alltid ledsaget av sin gjeter og hans hunder.

Og så. Vårens aller vakreste eventyr. Mandeltrærnes florlette rosa og hvite skyer med den mest vidunderlige blomstring. Så herlig fremhevet av de lysende gule engene med kappgjøksyre og den intenst blå himmelen som hvelver seg over.

*Et gulvteppe av kappgjøksyre / azeda under blomstrende mandeltrær*

Det første jeg gjør når vi kommer hjem, er å legge ut på vandring oppover åsene ovenfor Olhão. Ludo og jeg med kamera og vannflasker. Oppover og oppover og bortover sikksakker vi for å nyte våren til fulle. Parfymeduften fra de hvite narsissene langs elveleiet. Storgravmyrtens himmelblå blomster som så smått titter frem. Skråningene grågrønne av timian og lavendel. Rundt de tørre stenglene av vill fennikel tyter friske blader opp. Tett i tett med den underlige lille blomsten capuz-de-frade/ munkehette. Mandeltrærnes honningduft som omslutter oss så vidunderlig mykt. Musikken fra summende bier som fråtser i pollen. I dette er rike habitatet trenger ingen å kjøre rundt med bikuber til utleie slik man gjør i de økologisk katastrofale monokulturlandskapene. Her lever alt i vidunderlig samspill. De alltid tilstedeværende små gransangerne kvitrer så ivrig. Skjønt det ikke er et eneste grantre noe sted. Men så heter de da felosa-comum på portugisisk. Det betyr vel noe sånt som alminnelig sanger. Vi finner sitrustrær med søte, modne frukter på forlatte jordbruksområder. Smaker, lukter, lytter, ser og føler. Tar inn med alle sanser. I naturen er jeg i eventyret. Som dedikert naturelsker, elsker jeg eventyr og sagn. Natur og eventyr hører sammen. Naturen er et eventyr, og eventyret finner vi i naturen.

Kjenner dere sagnet om da mandeltrærne kom til Algarve? Det var på den tiden da araberne hadde herredømmet over den iberiske halvøy. De som har etterlatt oss de mest vidunderlige byggverk her. Den vakre arabiske prinsen Jamil var på erobringsferd nordover. Helt til Danmark hvor han kastet sine øyne på den yngste prinsessen, Gilda. Hun hadde langt, blondt hår og blå øyne. Følelsene ble gjengjeldt, til tross for at han tilhørte erobrerne. Hun fra et kaldt land med snø. Han opprinnelig fra Afrikas stekende sandørken. Som oss norske pensjonister, fant de ut at det beste stedet å bo, måtte være et sted med fravær av snø og kulde. Og uten for mye stekende varme. Altså Al-Gharb. Ta meg til dette paradiset, ba Gilda. Og med hundre soldater til beskyttelse dro de gjennom et Europa i krig langs en sikker rute. Etter ti måneder nådde de paradiset Al-Gharb og bosatte seg i maurerfamiliens utsøkte palass.

Gilda ble satt ut av Al-Gharbs skjønnhet og behagelige klima. Kjærligheten blomstret, og fire barn kom til verden. Gilda elsket synet av det turkise havet og å leke med barna på stranden. Men da hun ble gravid for femte gang, sank hun hen i en dyp depresjon. Det kom for en dag at hun, til tross for at hun elsket paradiset Al-Gharb, likevel savnet synet av snø. Prins Jamil visste ikke hva han skulle finne på for å få sin elskede hustru glad igjen, så han dro på en ridetur for å tenke. Underveis kom han over en fattig mann som drev og grov i et område med trær dekket av hvite blomster.

Gode mann, hva er dette?
Mandeltrær, min herre. De blomstrer slik hver vår før kronbladene dekker bakken og mandlene vokser frem.
Så det er fra slike trær vi får mandler. Har du et levebrød av dette?
Å, nei, herre. Jeg har tolv barn, men aldri nok mat på bordet.

Prinsen grep muligheten som både ville hjelpe ham og den fattige mandeldyrkeren. Mot rikelig betaling ble det gjort avtale om å plante tusen mandeltrær i maurerpalassets bakhage. All hjelp som trengte å hyres inn, skulle bekostes av prinsen. Hele prosessen skulle foregå i dypeste hemmelighet.

Gilda fødte sitt femte barn. Fortsatt uten å ha funnet tilbake til gleden. Men nå var atter våren kommet til Al-Gharb, og prins Jamil tok henne meg seg til palassets vinduer. Alt man kunne se der ute var hvitt. Helt dekket av mandeltrærnes overdådige blomstring.

Se, min kjære!
Åh, min Gud! Snø!
Nei, min elskede, mandelblomster. Fra nå av vil du hver eneste vår oppleve dette miraklet. Alt du ser vil være hvitt som snø. Jeg har bragt snøen til deg.

Etter dette kom gleden tilbake til Gilda som nå opplevde å ha det beste fra to verdener. Al-Gharbs herlige klima med strender og hav, og synet av et hav av snø representert ved mandeltrærnes blomstring.

Siden den gang har mandeltrærne (as amendoeiras) blomstret til glede for oss alle som nyter vinter og vår i vårt elskede Algarve. Forhåpentligvis levde Jamil og Gilda lykkelig sammen til sine dagers ende. Om de rakk det før de kristne kom og kastet ut alle maurerne. Og vi som lever her nå, kan nyte vårens vakreste eventyr vel vitende om at både språk og arkitektur og kanskje også dette blomstrende mirakel, kan vi takke maurerne for.

*Ta imot med alle sanser og nyt denne beste tiden på året! Nå skjer det undre hver eneste dag*.

22 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag tre

17. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged Alentejo, Alqeva, Bobil, ecosystem, Iphone X, Luz, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Sterke inntrykk

Og ferden går sørøstover til middelalderlandsbyen Monsaraz. Landsbyen og borgen som verner den, ligger på landskapets høyeste topp med god utsikt til den dype Guadianadalen og elven Guadiana som er grensen mellom Spania og Portugal her i sør. Landsbyen troner også på toppen av listen over Portugals syv underverker. Åssiden som strekker seg opp mot borgen, er dekket av buskene til den store solrosen cistus ladanifer. Ennå bare i begynnelsen av sin blomstring, men ganske snart vil det se ut som om åssidene er dekket av store, hvite snøflak. Så er det da også denne vakre blomsten som har gitt byen sitt navn. Monsaraz kommer av Xarez/Xerez som er en iberisk transkripsjon av sharish, det arabiske navnet på disse nydelige, eviggrønne halvbuskene.

Det er funnet spor av bosettinger her fra neolittisk tid med flere, ennå bevarte megalittiske monumenter. Ikke ulikt Stonehenge. Den unike geografiske beliggenheten med utsikt til alle verdenshjørner, har spilt en viktig strategisk rolle i dette området helt siden pre-historisk tid. Monsaraz, som de fleste betydningsfulle steder i Sør-Portugal, vært på manges hender. Romere, vestgotere, maurere, spanjoler og portugisere om hverandre.

Det er ganske spesielt å rusle i disse nydelige, brolagte gatene hvor mennesker før oss har trasket i mange århundrer mellom de små beskyttede husene. Og rent magisk å stå høyt oppe på et sted med så sterk og dramatisk historie og skue i alle himmelretninger utover det enorme åpne landskapet. Langt, langt der nede ser vi Europas største, kunstige innsjø. Grenseelven Guadiana demmet opp av Barragem do Alqueva.

*I Monsaraz og utsikt mot Alqueva. Landsbyen har 800 fastboende innbyggere*

Alle disse toppene med borger på. De forteller historiene om menneskers evige maktkamp. Krig vs. redsel. Maktsyk griskhet vs. trygghet. Kjærlighet vs. hat. Slik har det alltid vært. Og slik er det i verden ennå. Skal da aldri mennesker kunne leve i fred?

*på vei ned fra Monsaraz, flotte agaver*

Fra vandring prehistorisk og middelalder tid, settes kursen mot landsbyen Luz og dens dramatiske historie i moderne tid. Siden jeg er inne i en periode med insomnia, overlater jeg til mine medreisende å oppleve historien til Luz, mens jeg gjør et fåfengt forsøk på å få litt søvn. Historien sitter uansett i kroppen ennå. Den gjorde et meget sterkt inntrykk på meg da vi besøkte stedet for seks år siden, så jeg gjengir her det jeg skrev den gang:

”Hver dag kunne jeg høste grønnsaker og frukt. Sommer som vinter. Jeg hadde epler, appelsiner, nespera (japansk mispel) og villplommer. Alt vi ønsket oss av frukt. Det var nok til barn og barnebarn og naboer. Ingen trengte å betale. Alle kunne bare ta det de ville. Hvorfor skulle de det? Det var nok til alle. Hvor skal vi få frukt og grønnsaker fra nå? Handle dyrt på markedet? Jeg er syttito år. Planter jeg et tre nå rekker jeg ikke å høste av det før jeg er død.” (sitat eldre innbygger i Luz, fra filmen)

Vi sitter i museet i Aldeia da Luz og ser den gripende dokumentarfilmen om flyttingen av en hel landsby. Selve muséet er et elegant lite arkitektonisk mesterverk tegnet av Pedro Pacheco og Marie Clément. Historien om flyttingen av Aldeia da Luz formidles godt her. Den opprinnelige landsbyen lå under det som skulle bli vannlinjen i den nye innsjøen, og det ble vedtatt å bygge en ny, nærmest identisk landsby litt høyere opp, noen få kilometer unna. Den store flyttingen ble fullført i løpet av sommeren 2002. Innbyggerne fikk mer moderne hus og kunne ta meg seg husdyr, innbo og løsøre. Hager og grønnsaksparseller og frukttrær gikk tapt. Likeså mye av identiteten, særlig for de eldre. Dokumentarfilmen gir en gripende skildring av følelsene knyttet til dette å skulle forlate sine hjem og være vitne til at de forsvinner. De fleste var født og oppvokst her og hadde sterke følelser for husene som far eller bestefar eller de selv hadde bygd. For hagen og blomstene. For alle små steder og plasser fulle av minner fra et langt og stedbundet liv. Nå skulle alt dette legges under vann. En ny identisk kirke ble bygget. Den gamle ble knust så ikke kirketårnet skulle hindre båttrafikk. Alle døde ble gravd opp. En lang marsj av Luz´ innbyggere bar sakte kistene med sine døde de få kilometerne oppover til den nye kirkegården ledsaget av både gråt og sang mens busslaster med nysgjerrige tilskuere bivånet deres tøffe prosess.

Kan tenke meg at flyktninger som forlater krigens redsler, kjenner på noen av de samme følelsene. Dog med redsel i tillegg.

Vi som kommer fra regnland, gleder oss over solen. De som lever av å dyrke, savner regnet. Tørken er et stort problem. Og det er en del av forklaringen på det store antallet demninger og kunstige innsjøer.

Barragem do Alqueva var et omstridt gigantprosjekt initiert av like omstridte Salazar allerede på femtitallet. Det idealistiske formålet er først og fremst å sikre vanningsmuligheter til det viktige landbruket i Alentejoregionen og å opprettholde produksjonen. Dernest å produsere energi uten å forurense. I tillegg skulle den hindre fremtidige flomkatastrofer som elven Guidiana hadde forårsaket en rekke ganger. I utgangspunktet ideelle formål. Europas største kunstige innsjø med en overflate på tohundreogfemti km², skal kunne holde regionen med vann gjennom tre år med fullstendig tørke. Den gigantiske demningen stod ferdig i 2002. Da lukket man damportene, og oppfyllingen med vann fra Guadiana startet. I 2010 var gigantdammen ferdig oppfylt.

Den nye landsbyen Luz virker stille og død. Steril. Sjøen ser flott ut der den ligger enorm og speilblank. En liten øy med noen få pinjetrær stikker opp av vannet. En gang var den en ås hvor landsbyen Luz lå ved dens fot. Her skulle det vært mye turisme og aktivitet. Det skulle komme en rekke positive sideeffekter av dette prosjektet. Det har visstnok ikke gått helt som forventet. Det er nok vunnet vannreservoar, flomhindring og energi. Men en rekke prehistoriske fornminner er tapt. Likeså et romansk fort. Habitatet til sjeldne og truede dyrearter som ørner, glenter, villsvin og iberisk gaupe, er ødelagt.

”Jeg tenker sånn på alle dyrene som druknet. Alle harene og kaninene og de andre dyrene. Jeg ville ikke stå og se på hva som skjedde. Men jeg kunne ikke la være heller. Hver dag går jeg en tur og står og ser utover vannet og tenker på dyrene som led. Og gråter. Det var en stork med unger som stod oppå redet sitt. Hun stod der mens vannet steg. Hva skulle hun gjøre? Hun måtte velge mellom å forlate ungene sine eller å drukne selv også.

Jeg vil ikke, men kan ikke la være å ta den daglige turen hit. Og da må jeg gråte.”

(sitat eldre innbygger i Luz, fra filmen).

Det har aldri sluppet taket i meg dette. Hardt for menneskene, men de var forberedte. Alle de stakkars dyrene visste ikke hvilken skjebne som kom til å ramme dem. Så sannelig er det til å gråte over hvordan vi mennesker tar oss til rette på bekostning av naturen og dyrene.

21 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag to

16. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged Alentejo, Bobil, bobilturer i Europa, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Alentejo kalles ikke uten grunn Portugals brødkurv. Vi kjører nordover gjennom et gigantisk matfat. Her produseres frukt, grønnsaker og nøtter. Poteter og ris. Kjøtt av får, gris, geiter og kveg. Samt kylling, kalkuner og gjess. Fisk og sjømat. Og her er store vinmarker og adegaer hvor man kan smake og kjøpe gode viner. Adega er vingård på portugisisk, mens det heter bodega i Spania. Hadde vært litt artig om det fulgte alfabetet østover, cedega i Frankrike og dedega i Italia osv., men det gjør det nok ikke. Vel, vi passerer ikke bare vinmarker og adegaer. Vi kjører også gjennom store områder som bærer preg av monokulturelt landbruk. Med alle de konsekvenser dette medfører med bruk av plantepesticider, tap av insekter, erosjon og vannmangel. Heldigvis kjører vi også gjennom store områder med korkeik, sobreiros. Kork, cortiça, er et fabelaktig materiale med uendelige bruksmuligheter. De store, vakre trærne med de vide kronene av krøllete greiner og vintergrønne blader, demper solsteiken og hindrer jorderosjon. Under trærne er markene grønne og gir saftig beite og lindrende skygge for lodne røde kyr, sandfargete og brune geiter og får, samt de fete svartgrisene som koser seg med alle eikenøttene. Dyrene gir tilbake i form av gjødsel. Dette gjør godt å se. Det er et vakkert skue.

Ferden går langs N263 til Aljustrel hvor vi tar N2 videre nordover. Passerer Ferreira, Odivelas, Torrão og så N380 gjennom den lille landsbyen Pomarinho. Bobilene får akkurat så vidt plass i de smale gatene. Portugisere som skal motsatt vei venter til alle har passert. Ser for meg en slik konvoi gjennom norske smale gater. Ville vel blitt tuting og hissighet over en lav sko. Men portugiserne? De smiler strålende og vinker begeistret til oss. Så erketypisk portugisisk. Laidback og avslappet. Har det ikke travelt. Blide, vennlige og imøtekommende. Er det rart de går rett i hjertet på oss?

Så er vi fremme ved parkeringen i Valverde i Évora-regionen og klare for dagens første store opplevelse. Anta grande do Zambujeiro. Et megalittisk gravkammer bygd i to faser i det fjerde årtusen f.v.t., altså neolittisk tid/yngre steinalder. Det er en nydelig spasertur på halvannen kilometer frem til gravkammeret som følger en gammel romersk trasé mellom Évora og Merida, Militário da Mitra. På veien passerer vi en bauta som markerer avstanden på sju miles fra Évora. Landskapet rundt er så nydelig som det bare kan være i Alentejo. Majestetiske, skulpturelle korkeiker, grønne enger, kappgjøksyre i skinnende gul blomstring, eldgamle oliventrær med enorme steiner rundt og fredelig gressende kyr.

Det er med ærefrykt man beskuer gravkammeret med kolossale granittsteinene som mennesker altså har vært i stand til å flytte på og reise opp her. I den første fasen ble de døde begravet sammen med enkle offergaver som flintsteiner og slipte steinøkser. Men vet ikke hvor mange som ble gravlagt her i denne perioden. I neste periode er det mer forseggjort med steinplater under de døde og inngraverte skifersteinsplater på de dødes bryst. Anslagsvis er hundre personer gravlagt her i denne siste fasen.

Endepunktet for dagen er Divor-demningen De andre drar i forveien, mens Jan og jeg finner en Pingo Doce og handler reker og brød til kveldens fellesmåltid, camarōes piri-piri. Vi følger Rota dos Sabores, smaksruten, på smale veier gjennom kulturlandskapet med kveg, får og storker i hopetall. Forbi Arraiolos, gjennom korkskog og over demningen. Så er vi der vi skal være. Åtte bobiler får faktisk plass her midt i naturen, like ved vannet. Reker renses og tilberedes mens kvelden kryper innpå og senker temperaturen raskt. Vi rekker akkurat å nyte den deilige maten, før vi bare må inn og iføre oss kveldsmunduren; varme ullklær. Så er det hygge rundt bålet. Alle har sanket furukongler hjemme på campen. De dufter så nydelig i flammene. Her sitter vi i mørket og bare koser oss i naturens ro. Bare Ludo forstyrrer. Han er blitt så bortskjemt av mange at han blitt en skikkelig tiggerhund. Sniker seg rundt til alle og hopper inn i åpne bobiler for å sjekke om det er noe godt å få. Plasserer ham inne vår KaràJan, men da bjeffer han som en gal. Etter litt inntrengende samtale godtar han omsider å ligge i ro inne uten bråk. Litt fornærmet er han nok, men det får stå sin prøve.

Etter en stille natt kommer den nye dagen med nok en betagende soloppgang. Ender flyr lavt og snadrende over vannet. En stork klaprer med nebbet i en tretopp like ved. Og fjorten mennesker og åtte hunder i åtte bobiler er klare for nye eventyr.

20 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag én

15. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged Alentejo, algarve, Bobil, bobilturer i Europa, Iphone X, miljø, NATUR, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

I disse koronatider finnes det vel ikke en tryggere måte å reise på enn med bobil. Som vel forstått av mine betraktninger om vårt vinterliv i Algarve, er jeg nokså alene blant nordmennene når det gjelder turvandring. Jeg kommer meg både hit og dit og opplever masse. Min samboer og de få andre norske parene på campen koser seg på stedet og har det fint. Dog blir det etter hvert litt ensformig når man lever såpass restriktivt som vi gjør. Utferdslengselen har vokst i gjengen, og det er tid for å la lengslene innfris.

Vi er så heldige at det paret som har lengst fartstid her, planlegger tur for oss alle. Arven har de videreført fra en annen nordmenn som i sin tid reiste rundt og kartla en rekke av de mange demningene her. Portugal er, om ikke de tusen sjøers land, så i hvert fall de tusen demningers land. Så vidt vites har de vel Europas største areal av oppdemmet vann. Dette er først og fremst gjort for å sikre vannforsyning til landbruket i et stadig tørrere klima. Som i Norge, har utbyggingen også rammet flora og fauna, og er ikke skjedd uten motstand. I visse områder har det rammet folk og bosettinger hardt, noe vi skal se på i løpet av denne turen. Demning heter «barragem» på portugisisk og uttales barrasheng. Med trykk på andre stavelse. Dobbel r i ord skal alltid uttales med skarring, slik r først i ord også skal.

Fredag morgen legger åtte bobiler ut fra Parque Campismo i Olhão. Godt forberedt med velfylte kjøleskap og frysere, fulle vanntanker og tømte toaletter. Vi er fjorten mennesker med fersk, negativ koronatest og åtte hunder uten test. Åtte hunder? Vi er ikke kommet lenger en til parkeringen ved N125 hvor vi samles etter dieselfylling, før vi hører en bergensk stemme i walkie-talkiene: «Eg finner ikkje Dùfa, hon må ha stukket av. Vi må tilbake på Campen og lete! Hon har aldri gjort noe sånt før, det må være fordi hon har løpetid! Nei, vent! Der e hon! Kor var du gjemte deg hen da, Dùfa?»

Det blir allmenn latter. Stor bobil og små hunder. Vi har lykkeligvis en mindre bobil og stor hund. Det kan være en fordel til tider! Det blir unektelig noe Glum’sk over det hele når så mange skal på felles tur. For dem som er så gamle at de husker de kjempeartige radiohørespillene om familien Glum. Selv utgjør jeg en hel Glum-familie alene, og har til min samboers store oppgitthet sprunget rundt meg selv og pakket og organisert i tre dager nå. Men sånn må det være når hodet er kaos og mye skal huskes. Det er faktisk litt mer enn han tror.

I god stemning og nydelig vær går turen nordover langs IC1. Veien som jeg har lært meg nå, jfr. forrige reisebrev. Vi passerer avkjøringen til Sāo Marcos da Serra. Fortsetter gjennom Algarves kuperte landskap. Det er så fascinerende med denne uendeligheten av relativt lave, pyramidelignende topper med ulik vegetasjon, og alle de frodige dalene imellom. Det sitrer inni meg når jeg ser alle fotturmulighetene man har her.

Vi fortsetter nordover i retning Ourique. Denne delen av Alentejo er som å tre inn i en gigantisk, flombelyst uendelighet. Så vidstrakt og åpen. Kulturlandskapet bølger seg mykt bortover mot horisonten. Oliventrær, korkeik, får og kveg. Og ikke å forglemme svartgrisene. Porco preto alentejano. De lever sitt liv temmelig fritt utendørs i et flott samspill med korkeikene. Beiter rundt trærne og spiser eikenøttene som gir kjøttet en god smak. Takker trærne for maten ved å bidra med gjødsel så trærne får jevn og god næringstilførsel. Vi følger Vale da Cegonha, Storkedalen, frem til dagens reisemål, Barragem do Monte da Rocha. Storkedalen bærer sitt navn med rette. Her er bebodde storkereir på toppen av hver eneste stolpe.

Så er vi fremme ved det vi oss imellom kaller «Grisen». Navnet er gitt nettopp på grunn av svartgrisene som pleide å rusle fritt rundt her. Nå er de like i nærheten, men i inngjerdede områder. Vi parkerer i en sirkel på den store plassen ved demningen. Ut med stoler og bord og «ankerdram» og nummerkubb. En tur må det også bli med alle hundene. Ooopps – de farlige furuprosjesjonlarvene har begynt å komme ned fra trærne her. Rett vi grusveien ser jeg klaser med «spindelvev» som yrer av de lodne larvene som jobber i en klump for å klare å grave seg ned. Så skal de forpuppe seg for senere å fly ut som ferdige furuprosesjonsspinnere og angripe nye furutrær. Her spinner de sine nøster og legger egg. Etter en tid kryper larvene ut og lever gjennom tre stadier i trærne og suger kraften ut av nålene før de atter danner en lang prosesjon og kryper ned på bakken. Nå gjelder det å passe på hundene.

Det spesielle med «Grisen», er at den enkle anleggsbrakken som ble satt opp da demningen ble bygd først på syttitallet, fortsatt består. Den fungerte som matstasjon for anleggsfolket. Da Barragem do Monta da Rocha stod ferdig i 1972, var bevertningen blitt så populær, at den består den dag i dag, tross sin temmelig øde beliggenhet. Et enkelt skur med gamle symaskinbord og stoler. Et aggregat og en utendørs kullgrill. Rundt omkring springer det kaklende, store perlehøns.

Serveringen er alltid hjemmelaget pommes frites, batatas fritas, og kylling eller svartgris. Samt salat. Vin, øl og evt. vann. Ikke stort å velge i. Enkelt, rimelig og nærmest eksotisk pga. beliggenheten. Det eneste nye er at vertskapet bruker masker.

Serviceviljen er muligens brukt opp for noen år og noen kilo siden. Skjønt, det er kanskje stygt å si. Tenk å orke å skrelle slike mengder poteter og skjøre dem opp og lage batatas frittas til fjorten personer sånn på strak arm! Ikke rart Maria synes hun har gjort sitt når poteter og salat er servert, og plasserer seg foran den aggregatdrevne TV’en og føler seg ferdig med sitt. Manuel serverer nygrillet kjøtt, og så er jobben gjort. Vi er som vanlig, de eneste gjester. Men det går an å lokke frem et smil på Manuel, da. Så jeg drister meg til å spørre hvor gammel han er. Vi er ganske nysgjerrige på alderen til ekteparet. Det er lett å tro at de er gamle, men de har i grunnen sett likedan ut i alle år. Korte og brede som så mange portugisiske ektepar. Sytti år, sier han. Altså rene ungdommen i forhold til flertallet av oss. Maria er neppe eldre enn ham, snarere yngre. Men man skal som kjent ikke spørre om en dames alder.

Maten kommer i rikelige mengder. Perfekt krydret, perfekt grillet, samt nydelig salat og god rødvin som uavlatelig kommer på bordet i store mugger. De fleste spiser svartgris. Selv kan jeg ikke spise gris, men kylling spiser jeg én gang i året. Kun på dette stedet. Jeg regner med at de har levd gode liv her de springer fritt omkring mellom trærne.

Stemningen stiger, og vi synger og skåler med armer i vinkel. Kvelden er ennå ung, bare halv sju. Alt for tidlig å avslutte dagen for lystige venner. Vi fortsetter med sang, musikk og latter, samt god drikke utendørs i vår bobilsirkel. Tenk å kunne ha det så fint!

Tidlig neste dag er jeg ute og nyter en praktfull soloppgang over demningen. Klokken ti starter vi i samlet rekke og fortsetter ferden mot nye opplevelser. Vi gleder oss.

18 Det nye året leverer!

8. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, Salomon Hikersko | Legg igjen en kommentar

Det leverer en heftig stigende koronasmitte og nye restriksjoner. Sjokkpriser på strøm i Norge og vannmangel her i Portugal. Men 2022 leverer også godt håp om at Covid-19 er i ferd med å bli et mindre farlig virus, samtidig som stadig fler blir vaksinert og dermed får et mildere sykdomsforløp om de rammes. Muligens er det innebygd i virusgenene at det ikke bør utrydde alle sine vertsdyr om det selv skal overleve. Det er vel på et vis avhengig av oss. Hva vet jeg. Men det er jo en tanke. Og kanskje vil 2022 være året at flere får tanker om at vi lever i én verden hvor alt henger sammen? Det er ikke bare å tenke «skit i Norge, leve Toten» så berger man unna alle farligheter. Eller tro man kan pigge av til Mars om det blir for utrivelig her.

Uansett, januar 2022 leverer sannelig også et vær vi som elsker utendørslivet setter stor pris på. Her på campen spilles det nummerkubb på fine dager. Et spill alle liker, og alle kan delta på. Noen av oss vinner sjelden (jeg sier ikke hvem, sukk…), andre er nærmest uslåelige. Men hva gjør det. Sola skinner, vi prater og ler og har gjerne litt god drikke tilgjengelig. Folk drar på sykkelturer og moderate gåturer med eller uten hunder. Også jeg, selv om jeg foretrekker de lange turene i naturen. Men man skal jo også ha tid med samboer og venner som ikke er vandringsmenn- og kvinner. Noe tid brukes også på fysioterapi. Her i Portugal jobber faktisk denne yrkesgruppen med sine klienter. Omfattende trening siden jeg fikk hofteprotese i mai, har ikke hjulpet det minste på forsteinede muskler og muskelknuter. Her får jeg skikkelig behandling. Hardhendt og proft, men vondt skal vondt fordrive.

Tidevannet er høyt om dagene selv om det er nymåne. Opptil tre og en halv meter. Herlig for Ludo og meg som liker å bade. Vi har vårt «hemmelige» svømmested som oppstår når det er høy flo. Her koser vi oss skikkelig på rolige dager. Min kjære og jeg kommer oss endelig på jazzen på Cantaloupe også, nesten to år siden forrige gang. Nå arrangeres konsertene koronatrygt tidligere på dagen og utendørs. Du verden for en lise det er å endelig oppleve levende musikk igjen! Attpåtil med superbatterist Marcelo Araújo. Opplevelser man før tok for gitt å kunne delta på, føles langt mer dyrebare nå. Det er fint og stemningsfullt her på havna i Olhão. Sola glitrer på havet. Culatra glimter som en stripe langt der ute. Replikaskipet Bom Successo hviler ved kaia. Måsene og skarvene som koser seg i sjøkanten. En skarv har sovnet på gelendret til landgangen fra båten. Hodet hviler så godt inn mot brystkassa. Alle fine folkene på Cantaloupe og den herlige musikken. Og et glass Margarita som ble en tradisjon sammen med jazzen i tiden før covid-æraen. Midt på lyse dagen er det fint å bruke apostlenes hester mellom Olhão sentrum og campen. Så får også Ludo være med på jazzkonsert.

*Ludo svømmer. Det gjør også jeg, men Ludo kan ikke ta bilder 😉*

Men så var det disse turløypene jeg oppdaget i nærområdet da. Og en ny, super app, «Alltrails». Mye mer å utforske. Den standhaftige fugleekspert er ennå ikke kurert for å bli med meg, så vi satser på å gå en liten tur en dag med litt halvbra vær, Percurso Cerro da Cabeça, like ovenfor Moncarapacho. Det går ikke helt bra. For det første parkerer vi der jeg synes vi skal parkere, og ikke der løypa starter. Vi følger en løype det står Moncarapacho på som jeg mener må være riktig. I hvert fall er det en merket løype. Vi finner flere løypemerkinger også, til São Miguel og til Cerro da Cabeça. Da skal vi i teorien være på rett vei. Men begge løypeanvisningene vi følger oppover fjellet, ender med et kryss, dvs. en beskjed om at løypa ikke fortsetter her. Hva søren er vitsen med å sende oss i de retningene da? Dette skal jeg utforske nærmere en dag Ludo og jeg går alene. Nå vandrer vi både litt rundt og litt opp og ned på Cerro da Cabeça før vi bestemmer oss for å følge Moncarapacho-løypa. Som plutselig slutter å ha markeringer. Vi passerer både det fantastiske olivenoljeprodusentstedet Monte Rosa og selve Moncarapacho før jeg gir det tvilsomme råd å følge løypa mot Sāo Miguel. Jeg er overbevist om at det vil være en sti som tar av rett nordover og fører opp til dit vi har parkert. Vel, etter å ha gått ganske langt og bratt oppover og basket oss inni busk og kratt både her og der, må jeg motvillig gi avkall på min overbevisning. Mitt nye lyse forslag om å klatre over noen steingarder og nettinggjerder så vi kan komme oss ned til hovedveien og gå langs vannrenna på siden av den, slår ikke an hos min medvandrer. Så vi snur. Og går og går før han stopper opp og antyder noe om vi bare kunne fått tak i en drosje. Det fikser jeg, i det minste. Man har da en samboer som, om ikke han liker å gå, er veldig glad i å kjøre bil. Snill er han også. Så min prins kommer oss til unnsetning i vår gamle Hyundai. Til stor lettelse for vår venn som er sliten etter tolv- fjorten kilometer i til dels ulendt og tidvis bratt terreng. Det viser seg at vi faktisk er atskillige kilometer unna der vi parkerte. Vel vel, ingen bombe for meg, bare nok en morsom erfaring. Nok en gang får min medvandrer et foredrag fra min kjære om at ingen orker å gå tur mer enn én gang med meg så det er bare å sette grenser. Og jeg får beskjed om ikke å ødelegge folk. Men vår kjære venn er slett ingen pingle. På kvelden kommer en melding om at han absolutt ikke laster meg for at vi kom så ut av kurs. Det var virkelig manglende løypemarkering. Og stor skam at vi gikk glipp av utsikten fra toppen av Cerro da Cabeça. Så selvfølgelig skal vi opp hit igjen. Helt til toppen. Men dog starte fra det som er merket som startpunkt. Nemlig. Det er ikke alle som gir opp av litt motstand.

Men først tar vi en lengre runde i området ved Sāo Marcos da Serra. Hvorvidt den turen bød på forviklinger kommer i neste historie.

Stay tuned!

	allsidigesolvor til 8. Percursos pedestres no…
	Øystein til 8. Percursos pedestres no…
	allsidigesolvor til Dagbok fra en hagenerd
	RandAa til Dagbok fra en hagenerd
	Randi til Dagbok fra en hagenerd

allsidige

Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.

Stikkordarkiv: Iphone X

31 Ville, vakre Portugal, del II

30 Ville, vakre Portugal, del I

28 Takke meg til Portugal!

27 Tiden flyr fortere enn meg

25 Vi burde hatt macheter med…

24 Vårens vakreste eventyr

22 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag tre

Sterke inntrykk

21 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag to

20 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag én

18 Det nye året leverer!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Sterke inntrykk

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: