9. Rundtur i Alentejo

Syv bobiler, fjorten personer og tre hunder legger brått i vei på bobiltur søndag morgen. Det er meldt kraftig vind og regn senere i uka. Skal vi få vist nyankomne venner litt av hva Portugal har å by på, må det skje nå mens været er bra.

Det går kjapt å ruste seg til avgang nå når vi bare har bobilen. Da vi også hadde «Penkingen» og «gazeboen», foregikk all matlaging i sistnevnte. Alt av kjøkkenutstyr, samt frysevarer, tørrvarer og hermetikk ble oppbevart der. Det var et svare strev å omkalfatre alt sammen før tur. Nå er det bare å rulle inn markisen, ta inn etasjekurven med grønnsaker og slenge inn stoler og bord som skal med. Stekeovn og kokeplate etterlates ensomme på sitt lille bord. Likeså kasser med remedier og annet vi aldri oppbevarer i bobilen.

De gamle traverne Berit og Leif, har som vanlig organisert turen som vi har tatt hvert år siden vi begynte med vinteropphold i Algarve. Nå er det ekstra artig siden en venn og tidligere kollega av Jan er i Portugal for første gang. Med sin kone og deres søte, gode border collie Disco.

Barragem do Monta da Rocha, populært kalt «Grisen», er som vanlig første stopp. Beskrevet noen ganger i mine tidligere Portugalskildringer. En enkel anleggsbrakke som ble satt opp da demningen ble bygd først på syttitallet, og fungerte som matstasjon for anleggsfolket. Da demningen stod ferdig i 1972, var bevertningsstedet blitt så populært, at det består den dag i dag. Midt i ødemarken. Et enkelt skur med gamle symaskinbord og stoler. Et aggregat og en utendørs kullgrill. Rundt omkring springer det kaklende, store perlehøns. Her er ingen telefon. Om man ønsker servering, gjelder det å møte opp før klokka to på dagen for å bestille.

Berit og Leif har dratt i forveien, så vi skal være sikret bevertning. Jan leder resten av konvoien langs den naturskjønne veien N2. Via de idylliske småbyene Pechão og Estoi. Så den litt større São Brás de Alportel før veien slynger seg videre gjennom Algarves korkskoger med utsikt til de utallige blåner og dalene imellom. Vi passerer Barranco do Velho hvor den autentiske og populære restauranten A Tia Bia ligger. Videre opp gjennom Calderão-fjellene. Deler av veien kantes både av brannfarlige, men akk så velduftende, eukalyptustrær. Akasietrær blomstrer i overdådig med sine kyllinggule blomster. Begge arter er importert fra Australia og begge er invaderende.

Dette er områder hvor jeg har lagt mange av mine lange fotturer. Men jeg blir like betatt hver gang jeg kommer kjørende her og tror alle føler det samme. Det gjør de nok ikke. Noen foretrekker det vidåpne, bølgende landskapet som folder seg ut foran oss når vi når Alentejo og distriktet Beja. Og visst er det vakkert. Myke, grønne enger med bestrødd med tusenvis av bittesmå tusenfryd og rødblomstrende engsyre. Hundrevis av lyse og mørke ulldotter beiter i det grønne, eller ligger bare og koser seg. Innimellom ses flokker med kanelfarget storfe. Spredt omkring står de skulpturelle, grågrønne oliventrærne. Himmelen blir ekstra stor og knallbå over slike åpne, grønne enger. Det er som å kjøre i et postkortlandskap. Nydelig, men uten dramatikk. Det lokker heller ikke til å legge i vei på vandreturer.

Vi passerer Almodôvar, tar av mot Ourique og videre gjennom fascinerende Vale da Cegonha. Her er storkereir på rekke og rad. Hver eneste strømstolpe har leieboere på toppen.

Så er vi endelig fremme ved det første målet. Vi har allerede mottatt den skuffende nyheten om at det ikke er mat å få. Manuel er den som griller. Kylling eller spareribs av porco preto Alentejano. De svære svartgrisene som rusler under eiketrærne og spiser nøttene som faller ned. Nå sitter han i en krok og er syk og elendig. Det er ikke tale om at Maria vil ha noe med grilling å gjøre. Hun har mer enn nok med å skrelle poteter og lage batata fritas og salada fresca av hodesalat, løk og tomater. Så det å skulle diske opp med middag til fjorten personer alene, er alt for mye for henne.

Trist for dem som ikke har opplevd den særegne sjarmen ved dette stedet tidligere.

Vi klarer oss fint likevel. Bobilene parkeres i en ring på toppen over den oppdemmede innsjøen. Sola varmer deilig, og vi koser oss sammen i tunet vårt. Disco med foreldre, og jeg går en fin tur i det åpne landskapet. Disco får hilse på to store gjeterhunder som kommer springende for å sjekke om hun er noen trussel mot flokken. Det er hun så langt ifra. De snille hundene logrer sin godkjenning og springer tilbake til gjeteren og hjorden.

Tenk, så dumper vi på et par som går tur med en nesten-Ludo! En skjønn, rød puddelbamse som jeg selvsagt må kose med. Åhh, som jeg skulle ønske at Ludo-min var her nå! Denne finingen er nok mer interessert i Disco enn i meg.

Det blir kveld og middagstid. Alle de andre har griller, så Jan er heldig og får grillet pølsene sine og får påspandert potetstappe. Selv lager jeg meg aspargesrisotto og salat. Ikke noe problem å ordne seg mat selv for noen av oss. Alle har det som trengs og vi har det nydelig sammen ute under stjernehimmelen. En fin kveld som går over til en trasig natt.

Fritidsbatteriet vårt er så dårlig at det lades helt ut. Vi blir uten lys og varme og lading til duppedingsene. Om dagen var varm, så er natten tilsvarende iskald og rå. Jan blir akutt febersyk med vond hals. Begge fryser vi som bare pokker, tross ullklær og dundyner. Det er intet annet å gjøre enn å avbryte turen for vår del. Hele turen er basert på villcamping. Uten lys og varme er det uaktuelt. Veldig trist.

Disco-familien belager seg også på å avbryte turen, da det er problemer med motoren til støttebeina og må på et merkeverksted. Vi har en gammel og lite avansert bobil, så slike problemer slipper heldigvis vi.

Albufeira da Barragem do Monta da Rocha og landskapet rundt bader i morgensol når vi sier på gjensyn til resten av gjengen. Jeg tilbyr meg å kjøre, men Jan mener han skal orke det. Selv om han føler seg temmelig tufs. Godt gjort.

Det går ganske radig når vi tar «snarveien» IC1 sørover mot Boliquieme. En større og bredere vei lenger vest. Én mil lengre, men mye raskere. Og med nydelig utsikt til mandelblomstring og bugnende appelsintrær.

Vi tar oss tid til å dra innom Camperservice og kjøpe nytt fritidsbatteri som Jan monterer umiddelbart. Så et apotekstopp i Olhão for å kjøpe halstabletter, før den syke kan parkere hjemme og legge seg i sengen og bare være syk. Vel fortjent. Ikke det å være syk, men det å få ligge i sengen, ha det varmt og sove av seg elendigheten.  

Imens rigger jeg pitchen tilbake til standard med stoler og bord og blomsterbuketter og lyslykter. Markisen dras ut og barduneres før jeg, tro det eller ei, lager svinekjøttmiddag med saus og poteter og erter og alt til faget henhørende, til den syke. Er temmelig ukomfortabel med å steke svinekjøtt, men hva gjør man ikke når den man er glad i er syk.

Slik endte vår rundtur. Får bare håpe det går bedre med resten av gjengen.

«Syv store bobiler dro til «Grisen» hen.

Jan fikk vondt i halsen,

så ble det bare seks igjen.

Seks store bobiler stevnet videre frem

Mortens bil fikk trøbbel.

så ble de bare fem

Fem bobiler drar videre på eventyr

Håper alt går greit for dem

uten mere kluss og styr

For skjer det enda mere nå,

så må vi bare flire

Om én til må snu, så er de bare fire

Vi håper intet mer vil skje,

så de ender opp som bare tre

Ja, enda verre, at eventyret stopper opp før Pomarão

Og alle returnerer slukøret og lei seg til Olhão»

23 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag fire

En nydelig avslutning som til fulle viser portugisernes raushet og vennlighet

Det er ikke noe som heter å ta feil av veien, verken når man går eller kjører. Vi snakker om å legge inn noen ekstra opplevelser. Lederbilen har kluss med strøm og villfarne GPS’er, så vi får en flott rundtur i solfylt kulturlandskap på vår (om)vei mot Alqueva-demningen. Sjøen møter oss vakkert der den hviler som et stille hav og speiler blå himmel og sol. Hadde vi vært uvitende om dens tilblivelse, ville vi bare registrert den som et storslagent innslag i landskapet. Det er den jo også, men dog så mye mer. På godt og vondt. Barregem do Alqueva står som et imponerende monument over fremragende ingeniør- og byggekunst. For gigantisk til at det er mulig å yte den rettferdighet på bilder. Når det annonseres om utslipp av vannmasser, er det fullstendig trafikkaos her. Et helt vanvittig skue når enorme vannmengder skal få slippe ut av like enorme damporter. Ikke rart det er en magnet på folkemassene.

En gigantisk tekst står i silhuett mot vannet: ”ON A CLEAR DAY YOU CAN SEE FOREVER”.  Et flott skilt med en, muligens ufrivillig, svært komisk tekst.

Ferden sørover i østre Alentejo går gjennom et stadig mer kupert landskap. Vi entrer oss tvers gjennom Mouras bygater og rundt alle hushjørner. Følger N265 til Mina de Sāo Domingos. Det nedlagte gruveområdet med de fantastiske fargene. Like vakkert som dets historie er sørgelig og viktig å ikke glemme. Gruvearbeiderne og deres familier som bodde i hus uten vinduer for å holde seg vant til mørket i gruvene. Som døde for fote av de giftige mineralene de daglig ble utsatt for. Hvor jorda og det som skulle vokse i den, ble forgiftet. Hvor de som høstet overskuddet av mineralrikdommene bodde i trygg sikkerhet for enhver skadevirkning. Hundrevis av arbeideres liv ble ofret for de engelske eiernes skyld. Når overskuddet ikke lenger ble ansett som høyt nok, ble gruvene lagt ned. Arbeiderne som ennå levde, satt igjen med sine familier og elendige hus. Uten arbeid, og med en forgiftet jord.

Landskapet i sørvestlige Alentejo faller mange i smak. Frodig og fargerikt bølger kulturlandskapet seg bortover i bakkedal. Vidstrakt og åpent. Olivenlunder, vinmarker og mandeltrær på rekke og rad. Korkeik på grønne enger og beitende dyreflokker. Så blidt og fredfullt. Absolutt vakkert, men jeg begeistres mer over variert topografi og vill natur. Slik vi har i Algarve. Og slik Alentejo også byr på i østlige områder. Naturen blir stadig flottere desto mer vi nærmer oss Algarve. Topp på topp med dype daler imellom. Igjen en uendelighet av turmuligheter jeg bare drømmer om å utforske.

Bobilene trer seg ned den bratte, smale veien til Pomarāo. Helt ned til bredden av grenseelven Guadiana hvor det er god plass til mange bobiler. Jeg kan ikke annet enn beundre de åtte sjåførene. Erfarne Leif som leder første konvoi, og min Jan som leder andre. Begge med bred erfaring som yrkessjåfører. Det ble bestemt at vi skulle ha to konvoier av hensyn til andre bilister. Vi tar stor plass på veien, og det er viktig å vise hensyn. Samtidig er det en del utfordrende veier. Smale, humpete og svingete. Må si jeg er sjeleglad for at jeg kan nyte ferden fra passasjersetet.

Velkommen til Spania, sier mobilen før dekningen blir ubrukelig. Spania ligger så nær på den andre siden av elva med sine vindmøller tett i tett på alle fjelltopper. Pomarão er bare en liten landsby, og var tidligere utskipningshavn for Mino de São Domingo. Guadiana har vært den viktigste ferdselsåren her gjennom mange århundrer. Jeg antar at det var en ganske annen liv og røre her ennå mens gruvedriften bestod, og malmen ble skipet ut her. Nå er det stille her. En bratt fjellvegg stiger opp fra Rio Guadiana. Noen få hus klamrer seg fast i bergveggen, bundet til hverandre og til omverdenen med en smal, slyngende vei. Flommerker vises på hus høyt oppe. Hele byen ble tatt av flom i 1876 og deretter rekonstruert, men merkene viser senere flomskader som forekom helt til Alquevademningen ble bygd.

Jeg hopper av vår KaràJan oppe i bakken ved Restaurante «A Maria» og stikker inn og spør om de kan tenke seg å lage middag til fjorten personer i kveld. Visst kan de det! Det er bare å komme klokka sju.

Det er stekende varmt ute, og Ludo og jeg får oss en nødvendig, men litt for varm tur oppgjennom den lyngkledde åsen før vi slår oss sammen med resten av gjengen og slapper av ute i solen.

Maria og José sitt lille lokale er bare for oss i kveld. Langbordet står klart. Mugger med rødvin og hvitvin bæres inn. Flasker med Sagres til øldrikkerne. Så kommer den hjemmelagete maten fra Marias «cozinha traditional». Store fat med herlig salat. Fat på fat med sprøstekt batatas fritas og nydelig krydret ris/arroz. Likeså fat på fat med ulike kjøttretter av svin og okse. Mørt, krydret og saftig. Selv om jeg ikke spiser kjøtt, ser jeg at dette er vel tilberedt mat. Og superlativene flommer rundt bordet. Et par av oss velger omelett fremfor kjøtt, men selv har jeg lagt under med proteinrik mat på forhånd og nyter gladelig bare poteter, ris og salat. Og rødvin, så klart. Vertskapet stråler mens de ustoppelig bærer inn mer mat. Folk spiser til de nesten sprekker. Skal vi virkelig ikke ha mer? Det er fortsatt mye mat igjen om vi vil ha. For en gjestfrihet, for en raushet!

Så er det Irish Coffee tid. En ukjent drikk for vertskapet som Leif lærte dem å lage ved en tidligere anledning. Whisky hadde de, og kaffe og sukker. Men ikke krem. Men Leif er ikke blant de rådløse. Det var desserter i disken. En «pudim de nata» gjorde susen. Leif klasket den bestemt på toppen av kaffedrikken og vertskapet holdt å le seg i hjel. Det var den gang. Nå har de krem på boks og tilbereder Irish Coffee’er på løpende bånd med løssluppen bruk av whisky.

For en kveld! For noen mennesker! Så glad jeg er for at jeg med mitt begrensete portugisiske ordforråd dog er i stand til å fullrose dem på deres eget språk for alt de har stelt i stand for oss. Skjønt, det er ingen tvil om folks begeistring. Kroppsspråket er overtydelig.

Vi rusler ned bakkene til våre mobile hjem ved elvebredden. Kler på oss vintertøy og tenner konglebål. Har for mye glede og begeistring i kroppene våre til bare å avslutte kvelden så tidlig. Vår siste kveld sammen før vi drar hjem til campen eller finner på noe annet. Nå er det opp til hver enkelt. Varm gløgg og annen drikke nytes i det stille mørket under en gigantisk stjernehimmel og en lysende fullmåne.

Praten går, og vi kan nok være uenige om mangt og meget. Men noe er det enstemmig enighet om. Det gode liv leves aller best her i Portugal. Og vi bare elsker portugiserne. De er et vidunderlig folkeferd.

Femte dag er hjemvei. Nærmest en parademarsj gjennom det østlige Alentejo og Algarve med det vidunderlige, ville landskapet. Variasjonene i vegetasjonen er uendelig. Grønt, brunt, terrakotta og nydelige pastellfarger. Isgrønt lav på gamle trær og rosa skyer av mandeltrær i blomst innimellom.

Ja, vi elsker dette landet.

22 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag tre

Sterke inntrykk

Og ferden går sørøstover til middelalderlandsbyen Monsaraz. Landsbyen og borgen som verner den, ligger på landskapets høyeste topp med god utsikt til den dype Guadianadalen og elven Guadiana som er grensen mellom Spania og Portugal her i sør. Landsbyen troner også på toppen av listen over Portugals syv underverker. Åssiden som strekker seg opp mot borgen, er dekket av buskene til den store solrosen cistus ladanifer. Ennå bare i begynnelsen av sin blomstring, men ganske snart vil det se ut som om åssidene er dekket av store, hvite snøflak. Så er det da også denne vakre blomsten som har gitt byen sitt navn. Monsaraz kommer av Xarez/Xerez som er en iberisk transkripsjon av sharish, det arabiske navnet på disse nydelige, eviggrønne halvbuskene.

Det er funnet spor av bosettinger her fra neolittisk tid med flere, ennå bevarte megalittiske monumenter. Ikke ulikt Stonehenge. Den unike geografiske beliggenheten med utsikt til alle verdenshjørner, har spilt en viktig strategisk rolle i dette området helt siden pre-historisk tid. Monsaraz, som de fleste betydningsfulle steder i Sør-Portugal, vært på manges hender. Romere, vestgotere, maurere, spanjoler og portugisere om hverandre.

Det er ganske spesielt å rusle i disse nydelige, brolagte gatene hvor mennesker før oss har trasket i mange århundrer mellom de små beskyttede husene. Og rent magisk å stå høyt oppe på et sted med så sterk og dramatisk historie og skue i alle himmelretninger utover det enorme åpne landskapet. Langt, langt der nede ser vi Europas største, kunstige innsjø. Grenseelven Guadiana demmet opp av Barragem do Alqueva.

Alle disse toppene med borger på. De forteller historiene om menneskers evige maktkamp. Krig vs. redsel. Maktsyk griskhet vs. trygghet. Kjærlighet vs. hat. Slik har det alltid vært. Og slik er det i verden ennå. Skal da aldri mennesker kunne leve i fred?

Fra vandring prehistorisk og middelalder tid, settes kursen mot landsbyen Luz og dens dramatiske historie i moderne tid. Siden jeg er inne i en periode med insomnia, overlater jeg til mine medreisende å oppleve historien til Luz, mens jeg  gjør et fåfengt forsøk på å få litt søvn. Historien sitter uansett i kroppen ennå. Den gjorde et meget sterkt inntrykk på meg da vi besøkte stedet for seks år siden, så jeg gjengir her det jeg skrev den gang:

”Hver dag kunne jeg høste grønnsaker og frukt. Sommer som vinter. Jeg hadde epler, appelsiner, nespera (japansk mispel) og villplommer. Alt vi ønsket oss av frukt. Det var nok til barn og barnebarn og naboer. Ingen trengte å betale. Alle kunne bare ta det de ville. Hvorfor skulle de det? Det var nok til alle. Hvor skal vi få frukt og grønnsaker fra nå? Handle dyrt på markedet? Jeg er syttito år. Planter jeg et tre nå rekker jeg ikke å høste av det før jeg er død.” (sitat eldre innbygger i Luz, fra filmen)

Vi sitter i museet i Aldeia da Luz og ser den gripende dokumentarfilmen om flyttingen av en hel landsby. Selve muséet er et elegant lite arkitektonisk mesterverk tegnet av Pedro Pacheco og Marie Clément. Historien om flyttingen av Aldeia da Luz formidles godt her. Den opprinnelige landsbyen lå under det som skulle bli vannlinjen i den nye innsjøen, og det ble vedtatt å bygge en ny, nærmest identisk landsby litt høyere opp, noen få kilometer unna. Den store flyttingen ble fullført i løpet av sommeren 2002. Innbyggerne fikk mer moderne hus og kunne ta meg seg husdyr, innbo og løsøre. Hager og grønnsaksparseller og frukttrær gikk tapt. Likeså mye av identiteten, særlig for de eldre. Dokumentarfilmen gir en gripende skildring av følelsene knyttet til dette å skulle forlate sine hjem og være vitne til at de forsvinner. De fleste var født og oppvokst her og hadde sterke følelser for husene som far eller bestefar eller de selv hadde bygd. For hagen og blomstene. For alle små steder og plasser fulle av minner fra et langt og stedbundet liv. Nå skulle alt dette legges under vann. En ny identisk kirke ble bygget. Den gamle ble knust så ikke kirketårnet skulle hindre båttrafikk. Alle døde ble gravd opp. En lang marsj av Luz´ innbyggere bar sakte kistene med sine døde de få kilometerne oppover til den nye kirkegården ledsaget av både gråt og sang mens busslaster med nysgjerrige tilskuere bivånet deres tøffe prosess.

Kan tenke meg at flyktninger som forlater krigens redsler, kjenner på noen av de samme følelsene. Dog med redsel i tillegg.

Vi som kommer fra regnland, gleder oss over solen. De som lever av å dyrke, savner regnet. Tørken er et stort problem. Og det er en del av forklaringen på det store antallet demninger og kunstige innsjøer.

Barragem do Alqueva var et omstridt gigantprosjekt initiert av like omstridte Salazar allerede på femtitallet.  Det idealistiske formålet er først og fremst å sikre vanningsmuligheter til det viktige landbruket i Alentejoregionen og å opprettholde produksjonen. Dernest å produsere energi uten å forurense. I tillegg skulle den hindre fremtidige flomkatastrofer som elven Guidiana hadde forårsaket en rekke ganger. I utgangspunktet ideelle formål. Europas største kunstige innsjø med en overflate på tohundreogfemti km2, skal kunne holde regionen med vann gjennom tre år med fullstendig tørke. Den gigantiske demningen stod ferdig i 2002. Da lukket man damportene, og oppfyllingen med vann fra Guadiana startet. I 2010 var gigantdammen ferdig oppfylt.

Den nye landsbyen Luz virker stille og død. Steril. Sjøen ser flott ut der den ligger enorm og speilblank. En liten øy med noen få pinjetrær stikker opp av vannet. En gang var den en ås hvor landsbyen Luz lå ved dens fot. Her skulle det vært mye turisme og aktivitet. Det skulle komme en rekke positive sideeffekter av dette prosjektet. Det har visstnok ikke gått helt som forventet. Det er nok vunnet vannreservoar, flomhindring og energi. Men en rekke prehistoriske fornminner er tapt. Likeså et romansk fort. Habitatet til sjeldne og truede dyrearter som ørner, glenter, villsvin og iberisk gaupe, er ødelagt.

”Jeg tenker sånn på alle dyrene som druknet. Alle harene og kaninene og de andre dyrene. Jeg ville ikke stå og se på hva som skjedde. Men jeg kunne ikke la være heller. Hver dag går jeg en tur og står og ser utover vannet og tenker på dyrene som led. Og gråter. Det var en stork med unger som stod oppå redet sitt. Hun stod der mens vannet steg. Hva skulle hun gjøre? Hun måtte velge mellom å forlate ungene sine eller å drukne selv også.

Jeg vil ikke, men kan ikke la være å ta den daglige turen hit. Og da må jeg gråte.”

(sitat eldre innbygger i Luz, fra filmen).

Det har aldri sluppet taket i meg dette. Hardt for menneskene, men de var forberedte. Alle de stakkars dyrene visste ikke hvilken skjebne som kom til å ramme dem. Så sannelig er det til å gråte over hvordan vi mennesker tar oss til rette på bekostning av naturen og dyrene.

21 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag to

Alentejo kalles ikke uten grunn Portugals brødkurv. Vi kjører nordover gjennom et gigantisk matfat. Her produseres frukt, grønnsaker og nøtter. Poteter og ris. Kjøtt av får, gris, geiter og kveg. Samt kylling, kalkuner og gjess. Fisk og sjømat. Og her er store vinmarker og adegaer hvor man kan smake og kjøpe gode viner. Adega er vingård på portugisisk, mens det heter bodega i Spania. Hadde vært litt artig om det fulgte alfabetet østover, cedega i Frankrike og dedega i Italia osv., men det gjør det nok ikke. Vel, vi passerer ikke bare vinmarker og adegaer. Vi kjører også gjennom store områder som bærer preg av monokulturelt landbruk. Med alle de konsekvenser dette medfører med bruk av plantepesticider, tap av insekter, erosjon og vannmangel. Heldigvis kjører vi også gjennom store områder med korkeik, sobreiros. Kork, cortiça, er et fabelaktig materiale med uendelige bruksmuligheter. De store, vakre trærne med de vide kronene av krøllete greiner og vintergrønne blader, demper solsteiken og hindrer jorderosjon. Under trærne er markene grønne og gir saftig beite og lindrende skygge for lodne røde kyr, sandfargete og brune geiter og får, samt de fete svartgrisene som koser seg med alle eikenøttene. Dyrene gir tilbake i form av gjødsel. Dette gjør godt å se. Det er et vakkert skue.

Ferden går langs N263 til Aljustrel hvor vi tar N2 videre nordover. Passerer Ferreira, Odivelas, Torrão og så N380 gjennom den lille landsbyen Pomarinho. Bobilene får akkurat så vidt plass i de smale gatene. Portugisere som skal motsatt vei venter til alle har passert. Ser for meg en slik konvoi gjennom norske smale gater. Ville vel blitt tuting og hissighet over en lav sko. Men portugiserne? De smiler strålende og vinker begeistret til oss. Så erketypisk portugisisk. Laidback og avslappet. Har det ikke travelt. Blide, vennlige og imøtekommende. Er det rart de går rett i hjertet på oss?

Så er vi fremme ved parkeringen i Valverde i Évora-regionen og klare for dagens første store opplevelse. Anta grande do Zambujeiro. Et megalittisk gravkammer bygd i to faser i det fjerde årtusen f.v.t., altså neolittisk tid/yngre steinalder. Det er en nydelig spasertur på halvannen kilometer frem til gravkammeret som følger en gammel romersk trasé mellom Évora og Merida, Militário da Mitra. På veien passerer vi en bauta som markerer avstanden på sju miles fra Évora. Landskapet rundt er så nydelig som det bare kan være i Alentejo. Majestetiske, skulpturelle korkeiker, grønne enger, kappgjøksyre i skinnende gul blomstring, eldgamle oliventrær med enorme steiner rundt og fredelig gressende kyr.

Det er med ærefrykt man beskuer gravkammeret med kolossale granittsteinene som mennesker altså har vært i stand til å flytte på og reise opp her. I den første fasen ble de døde begravet sammen med enkle offergaver som flintsteiner og slipte steinøkser. Men vet ikke hvor mange som ble gravlagt her i denne perioden. I neste periode er det mer forseggjort med steinplater under de døde og inngraverte skifersteinsplater på de dødes bryst. Anslagsvis er hundre personer gravlagt her i denne siste fasen.

Endepunktet for dagen er Divor-demningen De andre drar i forveien, mens Jan og jeg finner en Pingo Doce og handler reker og brød til kveldens fellesmåltid, camarōes piri-piri. Vi følger Rota dos Sabores, smaksruten, på smale veier gjennom kulturlandskapet med kveg, får og storker i hopetall. Forbi Arraiolos, gjennom korkskog og over demningen. Så er vi der vi skal være. Åtte bobiler får faktisk plass her midt i naturen, like ved vannet. Reker renses og tilberedes mens kvelden kryper innpå og senker temperaturen raskt. Vi rekker akkurat å nyte den deilige maten, før vi bare må inn og iføre oss kveldsmunduren; varme ullklær. Så er det hygge rundt bålet. Alle har sanket furukongler hjemme på campen. De dufter så nydelig i flammene. Her sitter vi i mørket og bare koser oss i naturens ro. Bare Ludo forstyrrer. Han er blitt så bortskjemt av mange at han blitt en skikkelig tiggerhund. Sniker seg rundt til alle og hopper inn i åpne bobiler for å sjekke om det er noe godt å få. Plasserer ham inne vår KaràJan, men da bjeffer han som en gal. Etter litt inntrengende samtale godtar han omsider å ligge i ro inne uten bråk. Litt fornærmet er han nok, men det får stå sin prøve.

Etter en stille natt kommer den nye dagen med nok en betagende soloppgang. Ender flyr lavt og snadrende over vannet. En stork klaprer med nebbet i en tretopp like ved. Og fjorten mennesker og åtte hunder i åtte bobiler er klare for nye eventyr.

20 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag én

I disse koronatider finnes det vel ikke en tryggere måte å reise på enn med bobil. Som vel forstått av mine betraktninger om vårt vinterliv i Algarve, er jeg nokså alene blant nordmennene når det gjelder turvandring. Jeg kommer meg både hit og dit og opplever masse. Min samboer og de få andre norske parene på campen koser seg på stedet og har det fint. Dog blir det etter hvert litt ensformig når man lever såpass restriktivt som vi gjør. Utferdslengselen har vokst i gjengen, og det er tid for å la lengslene innfris.

Vi er så heldige at det paret som har lengst fartstid her, planlegger tur for oss alle. Arven har de videreført fra en annen nordmenn som i sin tid reiste rundt og kartla en rekke av de mange demningene her. Portugal er, om ikke de tusen sjøers land, så i hvert fall de tusen demningers land. Så vidt vites har de vel Europas største areal av oppdemmet vann. Dette er først og fremst gjort for å sikre vannforsyning til landbruket i et stadig tørrere klima. Som i Norge, har utbyggingen også rammet flora og fauna, og er ikke skjedd uten motstand. I visse områder har det rammet folk og bosettinger hardt, noe vi skal se på i løpet av denne turen. Demning heter «barragem» på portugisisk og uttales barrasheng. Med trykk på andre stavelse. Dobbel r i ord skal alltid uttales med skarring, slik r først i ord også skal.

På vei nordover gjennom Algarve

Fredag morgen legger åtte bobiler ut fra Parque Campismo i Olhão. Godt forberedt med velfylte kjøleskap og frysere, fulle vanntanker og tømte toaletter. Vi er fjorten mennesker med fersk, negativ koronatest og åtte hunder uten test. Åtte hunder? Vi er ikke kommet lenger en til parkeringen ved N125 hvor vi samles etter dieselfylling, før vi hører en bergensk stemme i walkie-talkiene: «Eg finner ikkje Dùfa, hon må ha stukket av. Vi må tilbake på Campen og lete! Hon har aldri gjort noe sånt før, det må være fordi hon har løpetid! Nei, vent! Der e hon! Kor var du gjemte deg hen da, Dùfa?»

Det blir allmenn latter. Stor bobil og små hunder. Vi har lykkeligvis en mindre bobil og stor hund. Det kan være en fordel til tider! Det blir unektelig noe Glum’sk over det hele når så mange skal på felles tur. For dem som er så gamle at de husker de kjempeartige radiohørespillene om familien Glum. Selv utgjør jeg en hel Glum-familie alene, og har til min samboers store oppgitthet sprunget rundt meg selv og pakket og organisert i tre dager nå. Men sånn må det være når hodet er kaos og mye skal huskes. Det er faktisk litt mer enn han tror.

I god stemning og nydelig vær går turen nordover langs IC1. Veien som jeg har lært meg nå, jfr. forrige reisebrev. Vi passerer avkjøringen til Sāo Marcos da Serra. Fortsetter gjennom Algarves kuperte landskap. Det er så fascinerende med denne uendeligheten av relativt lave, pyramidelignende topper med ulik vegetasjon, og alle de frodige dalene imellom. Det sitrer inni meg når jeg ser alle fotturmulighetene man har her.

På vei gjennom Vale da Cegonha

Vi fortsetter nordover i retning Ourique. Denne delen av Alentejo er som å tre inn i en gigantisk, flombelyst uendelighet. Så vidstrakt og åpen. Kulturlandskapet bølger seg mykt bortover mot horisonten. Oliventrær, korkeik, får og kveg. Og ikke å forglemme svartgrisene. Porco preto alentejano. De lever sitt liv temmelig fritt utendørs i et flott samspill med korkeikene. Beiter rundt trærne og spiser eikenøttene som gir kjøttet en god smak. Takker trærne for maten ved å bidra med gjødsel så trærne får jevn og god næringstilførsel. Vi følger Vale da Cegonha, Storkedalen, frem til dagens reisemål, Barragem do Monte da Rocha. Storkedalen bærer sitt navn med rette. Her er bebodde storkereir på toppen av hver eneste stolpe.

Så er vi fremme ved det vi oss imellom kaller «Grisen». Navnet er gitt nettopp på grunn av svartgrisene som pleide å rusle fritt rundt her. Nå er de like i nærheten, men i inngjerdede områder. Vi parkerer i en sirkel på den store plassen ved demningen. Ut med stoler og bord og «ankerdram» og nummerkubb. En tur må det også bli med alle hundene. Ooopps – de farlige furuprosjesjonlarvene har begynt å komme ned fra trærne her. Rett vi grusveien ser jeg klaser med «spindelvev» som yrer av de lodne larvene som jobber i en klump for å klare å grave seg ned. Så skal de forpuppe seg for senere å fly ut som ferdige furuprosesjonsspinnere og angripe nye furutrær. Her spinner de sine nøster og legger egg. Etter en tid kryper larvene ut og lever gjennom tre stadier i trærne og suger kraften ut av nålene før de atter danner en lang prosesjon og kryper ned på bakken. Nå gjelder det å passe på hundene.

Det spesielle med «Grisen», er at den enkle anleggsbrakken som ble satt opp da demningen ble bygd først på syttitallet, fortsatt består. Den fungerte som matstasjon for anleggsfolket. Da Barragem do Monta da Rocha stod ferdig i 1972, var bevertningen blitt så populær, at den består den dag i dag, tross sin temmelig øde beliggenhet. Et enkelt skur med gamle symaskinbord og stoler. Et aggregat og en utendørs kullgrill. Rundt omkring springer det kaklende, store perlehøns.

Serveringen er alltid hjemmelaget pommes frites, batatas fritas, og kylling eller svartgris. Samt salat. Vin, øl og evt. vann. Ikke stort å velge i. Enkelt, rimelig og nærmest eksotisk pga. beliggenheten. Det eneste nye er at vertskapet bruker masker.

Serviceviljen er muligens brukt opp for noen år og noen kilo siden. Skjønt, det er kanskje stygt å si. Tenk å orke å skrelle slike mengder poteter og skjøre dem opp og lage batatas frittas til fjorten personer sånn på strak arm! Ikke rart Maria synes hun har gjort sitt når poteter og salat er servert, og plasserer seg foran den aggregatdrevne TV’en og føler seg ferdig med sitt. Manuel serverer nygrillet kjøtt, og så er jobben gjort. Vi er som vanlig, de eneste gjester. Men det går an å lokke frem et smil på Manuel, da. Så jeg drister meg til å spørre hvor gammel han er. Vi er ganske nysgjerrige på alderen til ekteparet. Det er lett å tro at de er gamle, men de har i grunnen sett likedan ut i alle år. Korte og brede som så mange portugisiske ektepar. Sytti år, sier han. Altså rene ungdommen i forhold til flertallet av oss. Maria er neppe eldre enn ham, snarere yngre. Men man skal som kjent ikke spørre om en dames alder.

Maten kommer i rikelige mengder. Perfekt krydret, perfekt grillet, samt nydelig salat og god rødvin som uavlatelig kommer på bordet i store mugger. De fleste spiser svartgris. Selv kan jeg ikke spise gris, men kylling spiser jeg én gang i året. Kun på dette stedet. Jeg regner med at de har levd gode liv her de springer fritt omkring mellom trærne.

Stemningen stiger, og vi synger og skåler med armer i vinkel. Kvelden er ennå ung, bare halv sju. Alt for tidlig å avslutte dagen for lystige venner. Vi fortsetter med sang, musikk og latter, samt god drikke utendørs i vår bobilsirkel. Tenk å kunne ha det så fint!

Tidlig neste dag er jeg ute og nyter en praktfull soloppgang over demningen. Klokken ti starter vi i samlet rekke og fortsetter ferden mot nye opplevelser. Vi gleder oss.