23 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag fire

En nydelig avslutning som til fulle viser portugisernes raushet og vennlighet

Det er ikke noe som heter å ta feil av veien, verken når man går eller kjører. Vi snakker om å legge inn noen ekstra opplevelser. Lederbilen har kluss med strøm og villfarne GPS’er, så vi får en flott rundtur i solfylt kulturlandskap på vår (om)vei mot Alqueva-demningen. Sjøen møter oss vakkert der den hviler som et stille hav og speiler blå himmel og sol. Hadde vi vært uvitende om dens tilblivelse, ville vi bare registrert den som et storslagent innslag i landskapet. Det er den jo også, men dog så mye mer. På godt og vondt. Barregem do Alqueva står som et imponerende monument over fremragende ingeniør- og byggekunst. For gigantisk til at det er mulig å yte den rettferdighet på bilder. Når det annonseres om utslipp av vannmasser, er det fullstendig trafikkaos her. Et helt vanvittig skue når enorme vannmengder skal få slippe ut av like enorme damporter. Ikke rart det er en magnet på folkemassene.

En gigantisk tekst står i silhuett mot vannet: ”ON A CLEAR DAY YOU CAN SEE FOREVER”.  Et flott skilt med en, muligens ufrivillig, svært komisk tekst.

Ferden sørover i østre Alentejo går gjennom et stadig mer kupert landskap. Vi entrer oss tvers gjennom Mouras bygater og rundt alle hushjørner. Følger N265 til Mina de Sāo Domingos. Det nedlagte gruveområdet med de fantastiske fargene. Like vakkert som dets historie er sørgelig og viktig å ikke glemme. Gruvearbeiderne og deres familier som bodde i hus uten vinduer for å holde seg vant til mørket i gruvene. Som døde for fote av de giftige mineralene de daglig ble utsatt for. Hvor jorda og det som skulle vokse i den, ble forgiftet. Hvor de som høstet overskuddet av mineralrikdommene bodde i trygg sikkerhet for enhver skadevirkning. Hundrevis av arbeideres liv ble ofret for de engelske eiernes skyld. Når overskuddet ikke lenger ble ansett som høyt nok, ble gruvene lagt ned. Arbeiderne som ennå levde, satt igjen med sine familier og elendige hus. Uten arbeid, og med en forgiftet jord.

Landskapet i sørvestlige Alentejo faller mange i smak. Frodig og fargerikt bølger kulturlandskapet seg bortover i bakkedal. Vidstrakt og åpent. Olivenlunder, vinmarker og mandeltrær på rekke og rad. Korkeik på grønne enger og beitende dyreflokker. Så blidt og fredfullt. Absolutt vakkert, men jeg begeistres mer over variert topografi og vill natur. Slik vi har i Algarve. Og slik Alentejo også byr på i østlige områder. Naturen blir stadig flottere desto mer vi nærmer oss Algarve. Topp på topp med dype daler imellom. Igjen en uendelighet av turmuligheter jeg bare drømmer om å utforske.

Bobilene trer seg ned den bratte, smale veien til Pomarāo. Helt ned til bredden av grenseelven Guadiana hvor det er god plass til mange bobiler. Jeg kan ikke annet enn beundre de åtte sjåførene. Erfarne Leif som leder første konvoi, og min Jan som leder andre. Begge med bred erfaring som yrkessjåfører. Det ble bestemt at vi skulle ha to konvoier av hensyn til andre bilister. Vi tar stor plass på veien, og det er viktig å vise hensyn. Samtidig er det en del utfordrende veier. Smale, humpete og svingete. Må si jeg er sjeleglad for at jeg kan nyte ferden fra passasjersetet.

Velkommen til Spania, sier mobilen før dekningen blir ubrukelig. Spania ligger så nær på den andre siden av elva med sine vindmøller tett i tett på alle fjelltopper. Pomarão er bare en liten landsby, og var tidligere utskipningshavn for Mino de São Domingo. Guadiana har vært den viktigste ferdselsåren her gjennom mange århundrer. Jeg antar at det var en ganske annen liv og røre her ennå mens gruvedriften bestod, og malmen ble skipet ut her. Nå er det stille her. En bratt fjellvegg stiger opp fra Rio Guadiana. Noen få hus klamrer seg fast i bergveggen, bundet til hverandre og til omverdenen med en smal, slyngende vei. Flommerker vises på hus høyt oppe. Hele byen ble tatt av flom i 1876 og deretter rekonstruert, men merkene viser senere flomskader som forekom helt til Alquevademningen ble bygd.

Jeg hopper av vår KaràJan oppe i bakken ved Restaurante «A Maria» og stikker inn og spør om de kan tenke seg å lage middag til fjorten personer i kveld. Visst kan de det! Det er bare å komme klokka sju.

Det er stekende varmt ute, og Ludo og jeg får oss en nødvendig, men litt for varm tur oppgjennom den lyngkledde åsen før vi slår oss sammen med resten av gjengen og slapper av ute i solen.

Maria og José sitt lille lokale er bare for oss i kveld. Langbordet står klart. Mugger med rødvin og hvitvin bæres inn. Flasker med Sagres til øldrikkerne. Så kommer den hjemmelagete maten fra Marias «cozinha traditional». Store fat med herlig salat. Fat på fat med sprøstekt batatas fritas og nydelig krydret ris/arroz. Likeså fat på fat med ulike kjøttretter av svin og okse. Mørt, krydret og saftig. Selv om jeg ikke spiser kjøtt, ser jeg at dette er vel tilberedt mat. Og superlativene flommer rundt bordet. Et par av oss velger omelett fremfor kjøtt, men selv har jeg lagt under med proteinrik mat på forhånd og nyter gladelig bare poteter, ris og salat. Og rødvin, så klart. Vertskapet stråler mens de ustoppelig bærer inn mer mat. Folk spiser til de nesten sprekker. Skal vi virkelig ikke ha mer? Det er fortsatt mye mat igjen om vi vil ha. For en gjestfrihet, for en raushet!

Så er det Irish Coffee tid. En ukjent drikk for vertskapet som Leif lærte dem å lage ved en tidligere anledning. Whisky hadde de, og kaffe og sukker. Men ikke krem. Men Leif er ikke blant de rådløse. Det var desserter i disken. En «pudim de nata» gjorde susen. Leif klasket den bestemt på toppen av kaffedrikken og vertskapet holdt å le seg i hjel. Det var den gang. Nå har de krem på boks og tilbereder Irish Coffee’er på løpende bånd med løssluppen bruk av whisky.

For en kveld! For noen mennesker! Så glad jeg er for at jeg med mitt begrensete portugisiske ordforråd dog er i stand til å fullrose dem på deres eget språk for alt de har stelt i stand for oss. Skjønt, det er ingen tvil om folks begeistring. Kroppsspråket er overtydelig.

Vi rusler ned bakkene til våre mobile hjem ved elvebredden. Kler på oss vintertøy og tenner konglebål. Har for mye glede og begeistring i kroppene våre til bare å avslutte kvelden så tidlig. Vår siste kveld sammen før vi drar hjem til campen eller finner på noe annet. Nå er det opp til hver enkelt. Varm gløgg og annen drikke nytes i det stille mørket under en gigantisk stjernehimmel og en lysende fullmåne.

Praten går, og vi kan nok være uenige om mangt og meget. Men noe er det enstemmig enighet om. Det gode liv leves aller best her i Portugal. Og vi bare elsker portugiserne. De er et vidunderlig folkeferd.

Femte dag er hjemvei. Nærmest en parademarsj gjennom det østlige Alentejo og Algarve med det vidunderlige, ville landskapet. Variasjonene i vegetasjonen er uendelig. Grønt, brunt, terrakotta og nydelige pastellfarger. Isgrønt lav på gamle trær og rosa skyer av mandeltrær i blomst innimellom.

Ja, vi elsker dette landet.

22 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag tre

Sterke inntrykk

Og ferden går sørøstover til middelalderlandsbyen Monsaraz. Landsbyen og borgen som verner den, ligger på landskapets høyeste topp med god utsikt til den dype Guadianadalen og elven Guadiana som er grensen mellom Spania og Portugal her i sør. Landsbyen troner også på toppen av listen over Portugals syv underverker. Åssiden som strekker seg opp mot borgen, er dekket av buskene til den store solrosen cistus ladanifer. Ennå bare i begynnelsen av sin blomstring, men ganske snart vil det se ut som om åssidene er dekket av store, hvite snøflak. Så er det da også denne vakre blomsten som har gitt byen sitt navn. Monsaraz kommer av Xarez/Xerez som er en iberisk transkripsjon av sharish, det arabiske navnet på disse nydelige, eviggrønne halvbuskene.

Det er funnet spor av bosettinger her fra neolittisk tid med flere, ennå bevarte megalittiske monumenter. Ikke ulikt Stonehenge. Den unike geografiske beliggenheten med utsikt til alle verdenshjørner, har spilt en viktig strategisk rolle i dette området helt siden pre-historisk tid. Monsaraz, som de fleste betydningsfulle steder i Sør-Portugal, vært på manges hender. Romere, vestgotere, maurere, spanjoler og portugisere om hverandre.

Det er ganske spesielt å rusle i disse nydelige, brolagte gatene hvor mennesker før oss har trasket i mange århundrer mellom de små beskyttede husene. Og rent magisk å stå høyt oppe på et sted med så sterk og dramatisk historie og skue i alle himmelretninger utover det enorme åpne landskapet. Langt, langt der nede ser vi Europas største, kunstige innsjø. Grenseelven Guadiana demmet opp av Barragem do Alqueva.

Alle disse toppene med borger på. De forteller historiene om menneskers evige maktkamp. Krig vs. redsel. Maktsyk griskhet vs. trygghet. Kjærlighet vs. hat. Slik har det alltid vært. Og slik er det i verden ennå. Skal da aldri mennesker kunne leve i fred?

Fra vandring prehistorisk og middelalder tid, settes kursen mot landsbyen Luz og dens dramatiske historie i moderne tid. Siden jeg er inne i en periode med insomnia, overlater jeg til mine medreisende å oppleve historien til Luz, mens jeg  gjør et fåfengt forsøk på å få litt søvn. Historien sitter uansett i kroppen ennå. Den gjorde et meget sterkt inntrykk på meg da vi besøkte stedet for seks år siden, så jeg gjengir her det jeg skrev den gang:

”Hver dag kunne jeg høste grønnsaker og frukt. Sommer som vinter. Jeg hadde epler, appelsiner, nespera (japansk mispel) og villplommer. Alt vi ønsket oss av frukt. Det var nok til barn og barnebarn og naboer. Ingen trengte å betale. Alle kunne bare ta det de ville. Hvorfor skulle de det? Det var nok til alle. Hvor skal vi få frukt og grønnsaker fra nå? Handle dyrt på markedet? Jeg er syttito år. Planter jeg et tre nå rekker jeg ikke å høste av det før jeg er død.” (sitat eldre innbygger i Luz, fra filmen)

Vi sitter i museet i Aldeia da Luz og ser den gripende dokumentarfilmen om flyttingen av en hel landsby. Selve muséet er et elegant lite arkitektonisk mesterverk tegnet av Pedro Pacheco og Marie Clément. Historien om flyttingen av Aldeia da Luz formidles godt her. Den opprinnelige landsbyen lå under det som skulle bli vannlinjen i den nye innsjøen, og det ble vedtatt å bygge en ny, nærmest identisk landsby litt høyere opp, noen få kilometer unna. Den store flyttingen ble fullført i løpet av sommeren 2002. Innbyggerne fikk mer moderne hus og kunne ta meg seg husdyr, innbo og løsøre. Hager og grønnsaksparseller og frukttrær gikk tapt. Likeså mye av identiteten, særlig for de eldre. Dokumentarfilmen gir en gripende skildring av følelsene knyttet til dette å skulle forlate sine hjem og være vitne til at de forsvinner. De fleste var født og oppvokst her og hadde sterke følelser for husene som far eller bestefar eller de selv hadde bygd. For hagen og blomstene. For alle små steder og plasser fulle av minner fra et langt og stedbundet liv. Nå skulle alt dette legges under vann. En ny identisk kirke ble bygget. Den gamle ble knust så ikke kirketårnet skulle hindre båttrafikk. Alle døde ble gravd opp. En lang marsj av Luz´ innbyggere bar sakte kistene med sine døde de få kilometerne oppover til den nye kirkegården ledsaget av både gråt og sang mens busslaster med nysgjerrige tilskuere bivånet deres tøffe prosess.

Kan tenke meg at flyktninger som forlater krigens redsler, kjenner på noen av de samme følelsene. Dog med redsel i tillegg.

Vi som kommer fra regnland, gleder oss over solen. De som lever av å dyrke, savner regnet. Tørken er et stort problem. Og det er en del av forklaringen på det store antallet demninger og kunstige innsjøer.

Barragem do Alqueva var et omstridt gigantprosjekt initiert av like omstridte Salazar allerede på femtitallet.  Det idealistiske formålet er først og fremst å sikre vanningsmuligheter til det viktige landbruket i Alentejoregionen og å opprettholde produksjonen. Dernest å produsere energi uten å forurense. I tillegg skulle den hindre fremtidige flomkatastrofer som elven Guidiana hadde forårsaket en rekke ganger. I utgangspunktet ideelle formål. Europas største kunstige innsjø med en overflate på tohundreogfemti km2, skal kunne holde regionen med vann gjennom tre år med fullstendig tørke. Den gigantiske demningen stod ferdig i 2002. Da lukket man damportene, og oppfyllingen med vann fra Guadiana startet. I 2010 var gigantdammen ferdig oppfylt.

Den nye landsbyen Luz virker stille og død. Steril. Sjøen ser flott ut der den ligger enorm og speilblank. En liten øy med noen få pinjetrær stikker opp av vannet. En gang var den en ås hvor landsbyen Luz lå ved dens fot. Her skulle det vært mye turisme og aktivitet. Det skulle komme en rekke positive sideeffekter av dette prosjektet. Det har visstnok ikke gått helt som forventet. Det er nok vunnet vannreservoar, flomhindring og energi. Men en rekke prehistoriske fornminner er tapt. Likeså et romansk fort. Habitatet til sjeldne og truede dyrearter som ørner, glenter, villsvin og iberisk gaupe, er ødelagt.

”Jeg tenker sånn på alle dyrene som druknet. Alle harene og kaninene og de andre dyrene. Jeg ville ikke stå og se på hva som skjedde. Men jeg kunne ikke la være heller. Hver dag går jeg en tur og står og ser utover vannet og tenker på dyrene som led. Og gråter. Det var en stork med unger som stod oppå redet sitt. Hun stod der mens vannet steg. Hva skulle hun gjøre? Hun måtte velge mellom å forlate ungene sine eller å drukne selv også.

Jeg vil ikke, men kan ikke la være å ta den daglige turen hit. Og da må jeg gråte.”

(sitat eldre innbygger i Luz, fra filmen).

Det har aldri sluppet taket i meg dette. Hardt for menneskene, men de var forberedte. Alle de stakkars dyrene visste ikke hvilken skjebne som kom til å ramme dem. Så sannelig er det til å gråte over hvordan vi mennesker tar oss til rette på bekostning av naturen og dyrene.