En nydelig avslutning som til fulle viser portugisernes raushet og vennlighet

Det er ikke noe som heter å ta feil av veien, verken når man går eller kjører. Vi snakker om å legge inn noen ekstra opplevelser. Lederbilen har kluss med strøm og villfarne GPS’er, så vi får en flott rundtur i solfylt kulturlandskap på vår (om)vei mot Alqueva-demningen. Sjøen møter oss vakkert der den hviler som et stille hav og speiler blå himmel og sol. Hadde vi vært uvitende om dens tilblivelse, ville vi bare registrert den som et storslagent innslag i landskapet. Det er den jo også, men dog så mye mer. På godt og vondt. Barregem do Alqueva står som et imponerende monument over fremragende ingeniør- og byggekunst. For gigantisk til at det er mulig å yte den rettferdighet på bilder. Når det annonseres om utslipp av vannmasser, er det fullstendig trafikkaos her. Et helt vanvittig skue når enorme vannmengder skal få slippe ut av like enorme damporter. Ikke rart det er en magnet på folkemassene.

En gigantisk tekst står i silhuett mot vannet: ”ON A CLEAR DAY YOU CAN SEE FOREVER”.  Et flott skilt med en, muligens ufrivillig, svært komisk tekst.

Ferden sørover i østre Alentejo går gjennom et stadig mer kupert landskap. Vi entrer oss tvers gjennom Mouras bygater og rundt alle hushjørner. Følger N265 til Mina de Sāo Domingos. Det nedlagte gruveområdet med de fantastiske fargene. Like vakkert som dets historie er sørgelig og viktig å ikke glemme. Gruvearbeiderne og deres familier som bodde i hus uten vinduer for å holde seg vant til mørket i gruvene. Som døde for fote av de giftige mineralene de daglig ble utsatt for. Hvor jorda og det som skulle vokse i den, ble forgiftet. Hvor de som høstet overskuddet av mineralrikdommene bodde i trygg sikkerhet for enhver skadevirkning. Hundrevis av arbeideres liv ble ofret for de engelske eiernes skyld. Når overskuddet ikke lenger ble ansett som høyt nok, ble gruvene lagt ned. Arbeiderne som ennå levde, satt igjen med sine familier og elendige hus. Uten arbeid, og med en forgiftet jord.

Landskapet i sørvestlige Alentejo faller mange i smak. Frodig og fargerikt bølger kulturlandskapet seg bortover i bakkedal. Vidstrakt og åpent. Olivenlunder, vinmarker og mandeltrær på rekke og rad. Korkeik på grønne enger og beitende dyreflokker. Så blidt og fredfullt. Absolutt vakkert, men jeg begeistres mer over variert topografi og vill natur. Slik vi har i Algarve. Og slik Alentejo også byr på i østlige områder. Naturen blir stadig flottere desto mer vi nærmer oss Algarve. Topp på topp med dype daler imellom. Igjen en uendelighet av turmuligheter jeg bare drømmer om å utforske.

Bobilene trer seg ned den bratte, smale veien til Pomarāo. Helt ned til bredden av grenseelven Guadiana hvor det er god plass til mange bobiler. Jeg kan ikke annet enn beundre de åtte sjåførene. Erfarne Leif som leder første konvoi, og min Jan som leder andre. Begge med bred erfaring som yrkessjåfører. Det ble bestemt at vi skulle ha to konvoier av hensyn til andre bilister. Vi tar stor plass på veien, og det er viktig å vise hensyn. Samtidig er det en del utfordrende veier. Smale, humpete og svingete. Må si jeg er sjeleglad for at jeg kan nyte ferden fra passasjersetet.

Velkommen til Spania, sier mobilen før dekningen blir ubrukelig. Spania ligger så nær på den andre siden av elva med sine vindmøller tett i tett på alle fjelltopper. Pomarão er bare en liten landsby, og var tidligere utskipningshavn for Mino de São Domingo. Guadiana har vært den viktigste ferdselsåren her gjennom mange århundrer. Jeg antar at det var en ganske annen liv og røre her ennå mens gruvedriften bestod, og malmen ble skipet ut her. Nå er det stille her. En bratt fjellvegg stiger opp fra Rio Guadiana. Noen få hus klamrer seg fast i bergveggen, bundet til hverandre og til omverdenen med en smal, slyngende vei. Flommerker vises på hus høyt oppe. Hele byen ble tatt av flom i 1876 og deretter rekonstruert, men merkene viser senere flomskader som forekom helt til Alquevademningen ble bygd.

Jeg hopper av vår KaràJan oppe i bakken ved Restaurante «A Maria» og stikker inn og spør om de kan tenke seg å lage middag til fjorten personer i kveld. Visst kan de det! Det er bare å komme klokka sju.

Det er stekende varmt ute, og Ludo og jeg får oss en nødvendig, men litt for varm tur oppgjennom den lyngkledde åsen før vi slår oss sammen med resten av gjengen og slapper av ute i solen.

Maria og José sitt lille lokale er bare for oss i kveld. Langbordet står klart. Mugger med rødvin og hvitvin bæres inn. Flasker med Sagres til øldrikkerne. Så kommer den hjemmelagete maten fra Marias «cozinha traditional». Store fat med herlig salat. Fat på fat med sprøstekt batatas fritas og nydelig krydret ris/arroz. Likeså fat på fat med ulike kjøttretter av svin og okse. Mørt, krydret og saftig. Selv om jeg ikke spiser kjøtt, ser jeg at dette er vel tilberedt mat. Og superlativene flommer rundt bordet. Et par av oss velger omelett fremfor kjøtt, men selv har jeg lagt under med proteinrik mat på forhånd og nyter gladelig bare poteter, ris og salat. Og rødvin, så klart. Vertskapet stråler mens de ustoppelig bærer inn mer mat. Folk spiser til de nesten sprekker. Skal vi virkelig ikke ha mer? Det er fortsatt mye mat igjen om vi vil ha. For en gjestfrihet, for en raushet!

Så er det Irish Coffee tid. En ukjent drikk for vertskapet som Leif lærte dem å lage ved en tidligere anledning. Whisky hadde de, og kaffe og sukker. Men ikke krem. Men Leif er ikke blant de rådløse. Det var desserter i disken. En «pudim de nata» gjorde susen. Leif klasket den bestemt på toppen av kaffedrikken og vertskapet holdt å le seg i hjel. Det var den gang. Nå har de krem på boks og tilbereder Irish Coffee’er på løpende bånd med løssluppen bruk av whisky.

For en kveld! For noen mennesker! Så glad jeg er for at jeg med mitt begrensete portugisiske ordforråd dog er i stand til å fullrose dem på deres eget språk for alt de har stelt i stand for oss. Skjønt, det er ingen tvil om folks begeistring. Kroppsspråket er overtydelig.

Vi rusler ned bakkene til våre mobile hjem ved elvebredden. Kler på oss vintertøy og tenner konglebål. Har for mye glede og begeistring i kroppene våre til bare å avslutte kvelden så tidlig. Vår siste kveld sammen før vi drar hjem til campen eller finner på noe annet. Nå er det opp til hver enkelt. Varm gløgg og annen drikke nytes i det stille mørket under en gigantisk stjernehimmel og en lysende fullmåne.

Praten går, og vi kan nok være uenige om mangt og meget. Men noe er det enstemmig enighet om. Det gode liv leves aller best her i Portugal. Og vi bare elsker portugiserne. De er et vidunderlig folkeferd.

Femte dag er hjemvei. Nærmest en parademarsj gjennom det østlige Alentejo og Algarve med det vidunderlige, ville landskapet. Variasjonene i vegetasjonen er uendelig. Grønt, brunt, terrakotta og nydelige pastellfarger. Isgrønt lav på gamle trær og rosa skyer av mandeltrær i blomst innimellom.

Ja, vi elsker dette landet.