Vi følger trekkfuglene for femte gang. Med KaràJan V til Portugal 2019 / 20

Reisebrev 1. Om selvmedlidenhet og selvutlevering og egofokus og sånn. Dog med happy ending.

Reisebrevene fra vår første sesong i Portugal samlet jeg til en bok jeg kalte «Til Portugal med alle sanser og en hund.» Boken er aldri utgitt siden jeg ikke har råd til å bekoste egen utgivelse. Forlagene satser helst på kjendiser, uavhengig av kvalitet og innhold, slik vi ser av nyhetsbildet i disse dager.

Samme det, jeg skriver nå likevel.

Og vi reiser. Med alle sanser og en hund.

Eller, vent litt, det er ikke alltid jeg reiser med alle sanser.

Jeg begynner å komme til sjels år og alder med de dertil hørende sansesvekkelser. Lukt, smak og berøring er rimelig intakt. Synet er ikke av det beste, men greit nok så lenge jeg bruker briller. Hørselen er det betydelig verre med. Den har vært på jevnt nedadgående spiral siden jeg var førti og ble avhengig av høreapparater.

Men hva hjelper vel briller og høreapparater om de ikke befinner seg på den trengende?

Forleden dag postet jeg en herlig serie med tegninger og utsagn i anledning av at oktober er «ADHD awareness month». Selv er man vel pinlig oppmerksom på ens ADHD atferd som preges av en til tider alarmerende mangel på nettopp oppmerksomhet. Gjennom årene er utallige briller forlagt, gjenglemt, brukket, knust og sittet på. Høreapparatene har vært med både på svømmeturer og i dusjen. Men mest av alt har de blitt forlagt og mistet. De er jo så bitte små, så veldig mye mindre enn briller! Så de har dratt av gårde på egenhånd på tog i Danmark. Lurt meg til å tro at fuglene slutter å synge midt på dagen når det isteden er høreapparatene som stikker av og gjemmer seg i mosen. De er virkelig ikke greie. Tåler ikke engang å bli trampet på når de ligger på gulvet, heller.

Det er faktisk veldig dyrt å ha ADHD. Femtiseks år med briller og tjuefire år med høreapparater har hatt sin pris, for å si det mildt.

Siste sesong i Portugal, gjemte høreapparatene seg tre ganger. To ganger kom de til rette, men ikke etter tredje gangs forsvinningsnummer. Til tross for en relativt omfattende demontering av sittebenker og annet i KaràJan. Jeg mistenker dem for å ligge og le av meg inne i stålinnretningen under førersetet. Der er det helt umulig å komme til, men mer enn nok av små hull hvor små, bøllete høreapparater kan hoppe ned og gjemme seg.

Vel, krisen var ikke stor til å begynne med. Vi var på hjemvei og jeg trenger jo ikke høre alt Jan sier. 😉 I tillegg var det seks år siden sist NAV dekket, så jeg burde ha krav på nye. Disse var riktignok bare tre år gamle, men ble bekostet av en spleis mellom meg og forsikringsselskapet som nok en gang måtte trå til etter et tap.

Nå skulle det være NAV sin tur.

Så lett skulle det ikke bli. Etter en måned i halvdøvland er vi hjemme. Som normalt ved mine høreapparatfadeser, ringer jeg Høresentralen på St. Olav og ber om time hos audiograf. Pleier å få det innen en uke.

Men ikke denne gang. Nå skulle jeg tilskrives om tidspunkt. Etter nok en halvdøv måned kommer brevet som sier at jeg skal utredes hos ørelege, og at det tidligst kan skje i uke 44. Dvs. når vi forlengst er i Portugal for vinteren.

Må innrømme at jeg klikker litt, men jeg ER tilnærmet høflig når jeg ringer St. Olav og forklarer, nok en gang, at jeg er helt UTEN høreapparat, at det er en håpløs situasjon, OG at jeg bor langt unna Norge når uke 44 starter. OG at jeg verken har helse eller økonomi til å ta en flytur hjem. Og at jeg IKKE skal ha noen ny legeutredning. Jeg er utredet for over tjue år siden og har en sykdom som bl.a. gir gradvis hørselstap. Jeg trenger bare, som før, å komme inn til en audiograf og ta en ny test.

Men makten er mektig til den som er gitt telefonansvar. Om ikke i all evighet, så i hvert fall i uoverskuelig fremtid for min del. Så jeg skal så visst ikke få noen time før jeg forlater landet igjen. Makten har hun, men æren vil jeg neppe tildele vedkommende. Derimot visse karakteristikker som ikke egner seg på trykk.

Etter en lang og relativt usosial sommer, kommer brevet på mandag 30.9. Utredning i morgen, vår avreisedag, kl. 09.14! (Merk tidspunktet). Evt. avbestilling må skje 24 timer før oppsatt tid. Godt jeg ikke skal avbestille da.

Det viser seg at damen med makt har gjort noe. Hun har faktisk lagt inn en anmerkning om at jeg reiser til Portugal denne uken og blir borte i et halvt år.

Stemmer dette? Spør mannen som faktisk er audiograf og ikke ørelege. Og har du virkelig mistet høreapparatene og vært uten i nesten et halvår? Jepp, jeg reiser i dag og skal til et land med et språk som høres ut som en strøm av stemte og ustemte vislelyder, snakke med engelske og tyske og norske med ymse dialekter og i det hele tatt…..

Det er faktisk ekstremt slitsomt å være tunghørt. Blir helt stiv i nakke og skuldre av å prøve å høre. Vondt i hodet. Håpløst å lese på leppene når folk snakker uvante språk og dialekter. Umulig å fungere i sosiale sammenhenger med flere tilstede. Må vel bare gi opp det sosiale…

En blanding av selvmedlidenhet og måneders oppsamlet fortvilelse bare renner ut.

Dette går ikke an, sier han. Du skulle vært prioritert. Nå er du bare satt opp til en utredning, så skal det søkes NAV, som har begynt å gi avslag (bombe) så vi alltid må anke, deretter skal høreapparater bestilles og det tar tid, så skal du hit og få dem tilpasset, så på kontroll og så…

Ja, jeg må visst bare være døv jeg, sier jeg i det selvmedlidenheten tar helt overhånd.

Nei, dette går bare ikke an. Her må noe gjøres!

Om jeg hadde trodd på engler, vil jeg si at jeg nå møter en i levende live. En leterunde rundt omkring på Høresentralen frembringer at par flunkende nye, moderne høreapparater. De blir perfekt tilpasset mitt hørselstap. Ikke nok med det, takket være en annen nesten-engel har jeg fått meg en brukt iPhone helt gratis. (For joda, jeg knuser og mister mobiler også).

Og hvilken flaks! IPhone har jeg aldri hatt før, men det er nettopp iPhone som gjør at jeg kan ha en app på mobilen og styre høreapparatene selv.

Det blir lagt inn programmer for ulike situasjoner, bl.a. natur, musikk og restauranter. Jeg kan geo-tagge favorittsteder, og høreapparatene vil senere automatisk innstille seg perfekt. I tillegg er apparatene oppladbare så giktiske fingre slipper å plundre med nesten usynlige batterier. Laderen er en power bank som holder i tre dager uten strøm!

Og best av alt – appen vil finne høreapparatene om (når) jeg mister dem! Det venstre er der og der er det høyre, sier Google Map.

Audiograf-engelen ordner med søknad til NAV. Vi må bare gamble med at de dekker, sier han. Får du avslag, bare anker vi. Da SKAL det gå igjennom.

To timer senere forlater jeg St.Olav omtrent på gråten av glede. Føler meg nesten født på ny. Tilbake i verden. Det er så fantastisk!

Så nå – nå reiser jeg faktisk med alle sanser!

Nye briller har jeg òg siden de gamle var skrapt i stykker grunnet uvørenhet og dårlig behandling.østmarka

Høreapparatene er vidunderlige! Testet underveis i ulike situasjoner. Jeg har sittet på kafé med støy rundt som ble så dempet at jeg kunne delta i en samtale uten å komme med et eneste «god dag mann, økseskaft»-svar.

Mobilen ringer inni ørene mine, og jeg hører den som snakker der. Pod-casts, musikk, ja alle lyder fra iPhone’en streames direkte til høreapparatene.

Og det aller, aller gjeveste er naturprogrammet. Vindstøy dempes samtidig som fuglesang fanges opp og sendes direkte til meg. Det er helt vilt! Det var helt sykt å være i skogen i Oslomarka og motta alskens fuglesang rett i ørene. Har aldri hørt maken!

Jeg føler meg som et nytt menneske.

Nå reiser vi trøstig sørover og nyter og opplever med alle sanser.

Ser mengder av skjønne små rådyr på jorder og enger både i Østfold, på vei gjennom Danmark og i Tyskland. Atter sitter de velkjente vandrefalkene på gjerdestolper og speider etter «roadkills». Vi ser noen av disse også. Rever, ekorn, grevlinger og fugler.

Et rimkledt og solfylt Danmark ble raskt passert. Vi kom oss velberget gjennom Hamburg under Elben. Senere er det køer og stans langs motorveiene. Jeg velger restaurantprogrammet på mine nye dingser og får dermed sjaltet ut masse slitsom motorstøy.

Vi tar en avstikker innom en liten by og handler herlige, lokale grønnsaker til en femtedel av prisen i Norge. Likeså en god del andre varer. Klager ikke på Chianti til tjue kroner eller en Chianti Reserva fra 2014 til 60 kroner. Ei heller på mandelmel og diverse spesialprodukter til langt under prisen av hva vi betaler i Norge.

Ludo får en fin luftetur i solskinn og nitten grader på en stor blomstereng. Her er vi bokstavelig talt på gyngende grunn, da hele området er perforert av gangene til vånd.

Nokså normalt i Tyskland.

Uendelige køer og veiarbeid på ferden videre. Tiden går, mens vi står. Helt stille. Tror neppe vi kommer oss gjennom Tyskland i dag.

Men vi er på vei. Med vårt rullende KaràJanske hjem.

På vei til vinterlandet med alle sanser.

Og vår elskede hund.