Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.
7. reisebrev. Sannelig er det godt å komme hjem også.
Regnet øser ned og minner oss på at en stadig kaldere årstid er i emning. Værgudene har stått oss bi på hele turen og jevnt over budt på sol og varme. Det er ingen grunn til å klage. Heldigvis er det et lite opphold i regnbygene, så Floke får sin morgentur uten å bli synderlig våt. Han har tydeligvis oppdaget et dyr han vil springe etter, så han hiver seg frem med all sin bastante kraft så armen min nesten følger med. Hva han har fått teften av, kan ikke jeg se. Det pleier å være katt når han reagerer slik, men kan vel òg ha vært en hare. Med mindre de underjordiske småtassene, muldvarpene, har dristet seg opp i dagen. Det er rikelig av deres jordhauger overalt, og Floke snuser ellevilt og begeistret omkring dem.
Været frister ikke til lengre opphold noe sted. Nå trekkes hestene mot stallen. Jeg tar en siste sjekk for å se om vi også er heldige og finner en avbestilling på Kielfergen. Men niks. GPS’en settes på Frederikshavn, sjåføren inntar sin gamle yrkesrolle og kjører. Og kjører. Mens vindusviskerne går uavbrutt.
Synes det er så flott når støyskjermene langs motorveiene er dekket med en miks av klatreslirekne og villvin – en flott kombo
Jeg får tid til å irritere meg grenseløst over innloggingssiden til Stenaline. Det må ligge en eller annen bug der på e-postadressen min. Hver eneste gang jeg logger inn, får jeg beskjed om at passordet er ugyldig. Så jeg må lage nytt. Så også denne gang. Jeg finner ledig plass til kr 2200.og bestiller at hunden skal være sammen med oss. Følger linken for å se hva de skriver om hund ombord, og blir logget ut når jeg går tilbake. Det nye passordet slettes. Lager nytt igjen, logger inn, og billettprisen er økt med tusen kroner. Jeg blir fly forbannet, så jeg logger ut og sletter alle nettleserdata og coockies.
Samme runde igjen. Lage nytt passord, bestiller billett, men prisen holder seg nå på over tretusen. Ganske drøyt for en firetimers tur. Til sammenligning betalte jeg litt over totusen med Kielferga med overnatting og egen lugar. Ikke får jeg trukket fra bonuspoengene heller, da det slett ikke lar seg gjøre å logge inn via medlemssiden min.
Vel, over sjøen må vi, og hjem skal vi. Men høna jeg har med Stenaline, skal ikke forbli uplukket.
Det blir middagspause. Selv i vårt trange kjøkken klarer vi å lage to middager om ønskelig. Jan lager seg eggerøre med løk og hvitløk og har fenalår til. Jeg lager tagliatelle med broccoli, tomat, hvitløk og hakkede cashewnøtter og saus av hvitvin, fløte og ost. Floke får tørrfor med rikelig biter av gårdsdagens restaurantkjøtt og gulrot til dessert. Alle tre blir mette og fornøyde.
Mens pastaen koker forberedes restenAlle ingredienser til pastaretten i én gryte, mens eggerøren lages
Ferden går videre langs svarte veier under svart himmel med åpne sluser. Det mest slitsomme kjørevær. Jeg kan ikke annet enn beundre Jan for at han orker å kjøre så lenge under slike forhold i den formen han er i for tiden. Men nå, på tampen av turen, tar han frem den profesjonelle sjåførsiden sin. Ligger jevnt i moderat hastighet, holder god avstand og stopper for korte pauser ved behov. Slik kommer vi oss nesten frem til Frederikshavn før vi tar natten. Det er godt å vite at det ikke blir noe stress med å rekke fergen i morgen. Den går kl. 13.40. Men nå er jeg så overtrøtt at jeg ikke får sove.
Jeg blir sittende oppe og streame krimserier nesten til den lyse morgen. Enda godt det ikke er jeg som er sjåfør. Floke holder meg med selskap og hviler fornøyd oppå beina mine.
Værgudene har dårlig samvittighet for elendigheten de øste over oss gjennom hele den lange kjøredagen. Nå unnskylder de seg med blå himmel og sol og lover oss en fin overfart til Gøteborg.
Floke på fergen: «Jeg vil også ha noe godt!»«Og jeg vil ha masse kos«Så fornøyd med og komme hjem til TV-sofaen
Floke på fergen og i sofaen hjemme
Det er godt å komme hjem til Halden og huset vårt. Høstferien har vært herlig og sårt tiltrengt. Vi er flinke til å kose oss på tur. Ekstra fint at vi fikk dele de første dagene med vennene våre som er i lignende situasjon som oss.
For tida er det store helsemessige utfordringer, og vi har på toppen fått den uventende kjensgjerning i fanget at vi må få lagt ny kloakk. Helt fra oss, over Fridheimveien, gjennom to andre eiendommer og ned til Marcus Thranes gate. For egen regning. Intet kommunalt ansvar her. Vel det må skje, så det må gå. Gamle hus og eiendommer byr på utfordringer. Nettopp derfor har det vært så godt ta denne fine høstturen sammen. Oss to og Floke. Som er en like fin og god reisekamerat som Ludo var.
Vi velger å legge det traurige til side og gjøre det beste ut av situasjonen. Man får ta dagen som den er, som min far alltid sa. Og gjøre hver dag god, som nissene i Blåfjell sa. Og passe på å gjøre noe hyggelig sammen hver eneste dag. Som vi sier.
Det får vi til.
Vi har hverandre. Og vi har Floke. Og i hagen blomstrer det fortsatt og småfuglene koser sdeg med alt de finner.
Ingen er så glad i ferske solsikkefør som stillitsen!Takk til alle som har fulgt oss på turen. Btw. spørs om jeg ikke bør rå på meg en frisørklipp isteden for selvklipp av håret Men først og fremst er det fortsatt mengder av hagearbeidFloke og jeg ahr foran oss
6. reisebrev. Vi finner en koselig camping i Tyskland
Så hvor i all verden havnet vi?
Tyskerne er ihuga bobilturister. I eget land vet de å tilrettelegge for bobilfolket. Her er utallige Stellplatzer, blant bobilfolk fornorsket til stellplasser, samt trivelige campingplasser.
Nå vil jeg helst havne i en form for smørøye. Dvs. et koselig sted som ikke krever mye gåing. Byen Leer ligger i Niedersachsen i Øst- Friesland og er en gammel handels- og sjøfartsby. Den ligger akkurat der elven Leda renner ut i Ems. To for oss velkjente elvenavn fra Rolf Hansens kryssord. Tror de fleste tyske elver opptrer der med jevne mellomrom. App’en AllTrails kan også varsle om fine turløyper i nærheten. Så vet man det til en annen gang.
Landskapet er nydelig, og byen skilter med at de har hele to gratis stellplasser midt i gamlebyen. Altså i smørøyet slik jeg ønsker.
Adressen plottes inn på Google som leder oss på ville veier gjennom de trange gatene rett til en bro som er smalere enn vår bobil og ikke tar høyere vekt enn tre tonn. Så blir det å snirkle seg rundt og finne omkjøringer i de enveiskjørte gatene til vi er på halvøya ute i elva hvor Google vil ha oss. Men her er ikke antydning til bobilparkering. Enn si at det noensinne har vært det. Visst finnes de, og de er atskillig mer smørøyeplassert enn dit Google lurte oss. Men nå oppdager jeg den lille skriften med ekstra informasjon. Begge er stengt f.o.m. 5. oktober og et par uker fremover grunnet et eller annet arrangement.
Så mye for smørøyet. Da blir det bare grauten igjen. Eller lanskje ikke. Det finnes en åpen camping like utenfor Leer i forstaden Bingum. Ems-Marina Camping. Veldig hyggelig plass og med koselig vertskap som er imponert over hvor godt Jan snakker tysk. Det har han fått mye skryt for på turen, og med god grunn. Ingen skryter av meg som stotrer på skoletysken jeg lærte fora mange og femti år siden og knapt har tenkt på siden. Tysk er relativt lett å forstå, men med en gang jeg begynner å snakke det, innser jeg hvor forsvinnende lite ordforråd jeg har.
Smilende hund i solnedgang
Campingen ligger vakkert til i rik vegetasjon ved bredden av Ems. Den har også en åpen og hyggelig restaurant. Trist nok er mange restauranter stengt på campingplassene når man reiser om høsten og vinteren. Det er ofte langt å gå for å finne et spisested. Vi lager for det meste mat selv i bobilene, men etter en lang kjøredag er det hyggelig å kunne gå ut og spise. På denne turen har vi unt oss det oftere enn normalt «fordi vi fortjener det» som reklamen sier. Neida, det gjør vi ikke. Det har bare gjort så godt å flotte seg litt nå i en periode av livet hvor vi har og har hatt det litt tøft.
Floke får sin mat og en god luftetur i det grønne området mens solen farger himmelen gylden i det den daler ned bortenfor Ems. Så håndterer han fint å være alene mens vi går og spiser. Han er hjemme i KaràJan. Her føler han seg trygg.
Like før vi dro hjemmefra, ble Jans el-sykkel stjålet rett utenfor huset vårt. I første omgang har han kjøpt en brukt el-sparkesykkel til hjelp. Den fyker han så elegant av gårde med pålesset dokassetten hver gang denne må tømmes. Uansett hvor mye Jan bemerker at det er mange damer som tømmer bobildoer så nekter jeg. Jan har elendig luktesans, og jeg har alt for god ditto. Jeg kaster nesten opp bare av å være i nærheten av slike tømmestasjoner. Dessuten er det alltid er jeg som renser alle sluk hjemme. Det er også en drittjobb.
El-sparkesykkelen har vært til god hjelp på turen når Jan skal komme seg litt omkring, men i kveld vil han gå. Det er et stykke bort til restauranten, men vi har bare godt av å bevege oss litt etter mange timer i bil.
Det er lunt og trivelig inne med sprakende peisbål. Bare to andre gjester og vertskapet. Kona er åpenbart av asiatisk opprinnelse, og så er også menyen. Men størrelsen på porsjonen er tyske. Én porsjon kunne mettet to til tre mennesker. Verten er selskapssyk og spretter opp når Jan går ut og røyker. Så får de seg en trivelig prat. Jevnt over ser tyskerne ut til å bli veldig glade når man snakker deres språk. Slik stort sett folk blir i alle land vi ferdes i.
Trøste og bære – skal jeg spise alt dette?
Etter det koselige restaurantbesøket tar vi med en innholdsrik doggiebag med rester og går hjem til en lykkelig Floke som både får springe kveldstur i mørket og nyte litt av middagsrestene. Litt Rummikub orker vi også før vi tar natta.
Det er en estetisk nytelse å kjøre rolig langs Mosel. Veien følger den grønne elva som funkler i sola. Pittoreske små byer og landsbyer ligger tett i tett på hver side. Langs de bratte dalsidene strekker de sirlige druemarkene seg oppover i møysommelig anlagte terrasser. Her og der står en varseltrekant og signaliserer at det foregår drueplukking. Drueplukkernes biler står parkert i rekke bak små lastebiler med trekasser. Det fylles opp med modne druer etterhvert som arbeidsfolket plukker og sender grøden ned til veien.
Utsikt fra Ellenz-Poltserdorf over Mosel til Beilstein. Ferga er på vei over.
Vårt mål er landsbyen Ellenz-Poltersdorf og bobilparkeringen på en vingård her. Vinsmaking og restaurant på stedet er slett ikke å forakte. Men dessverre, nesten som forventet, er det helt stappfullt. Da blir det Camping Happy Holiday like ved. Den er flott plassert ved Mosels bredd. Det som en gang var en fargerik og herlig «hippiecamp», har nye eiere som overhodet ikke har fulgt opp stilen. Beliggenheten er topp, men ellers er det ikke gjort noe for at det skal se hyggelig ut her. Tidligere eiers bugnende planterarrangementer er nå bare visne rester. Samtidig som det estetiske er nedtonet, er det prismessige «opptonet». Her er et av de få steder hvor man følger prinsippet «cash is gold» som vi ble kjent med i Portugal. Lykkeligvis har Elin cash. Vi glemmer alltid noe når vi legger ut på tur. Posen med overskudds-euro fra forrige tur ligger fortsatt trygt hjemme i Halden.
Dessverre får vi ikke plasser ved elvebredden, men vi får da rigget til en hyggelig liten leir med et snev av utsikt mot elven og båtlivet. Duk på bordet, nyplukkede solsikker og flammende solcellelys etterhvert som mørket faller på, skaper en hyggelig atmosfære. Airfryer’e startes i begge bobiler. Fra den ene kommer Bruschetta gratinert med ost. Fra den andre kommer tyske pølser og potetsalat. Vi har øl, vi har vin og hundene har fått sine turer, mat, godis og tyggebein. Flaggermus blafrer rundt oss og renser tilværelsen for mygg og knott. Folk og fe har det godt. Nå kan stjernenatten bare senke seg over oss.
Beilstein. Denne eventyrlige lille urtyske landsbyen i Mosels bratte li med borgen ragende på topp. Som Elin sa «jeg driter vi hvor vi er bare vi kommer oss til Beilstein. Vi var så hjertens enige. Om campen vår er litt mer shabby enn den en gang var, er den fortsatt den som ligger nærmest den sjarmerende, kabeldrevne ferga over Mosel til Beilstein.
Elin, Kjlell og Kira på fergenOss på fergenFergen har plass til én bobilFoto: ElinI Beilstein
Bratte, brosteinskledte gater er kranset av bindingsverkshus med bugnende blomsterkasser. Oppover den bratte åsen strekker vinmarkene seg helt til den gamle borgen på toppen. Selve landsbyen fremstår som det reneste kjøpesenter med vinsmaking, vinutsalg, barer og kaféer. Man kan spise og drikke seg fra sted til sted om så er ønskelig. Det er tettpakket med turister, men atmosfæren er fredelig. Skyldes det virkningen av den blanke elven og båtene som glir så rolig forbi? Det er et meditativt skue som setter en i en egen stemning. Folk rusler rolig omring for å få med seg alle detaljene. Eller sitter bare på et serveringssted og ser på folkelivet.
Så gjør også vi. Sitter. Verken Jan eller jeg er i stand til å gå mange meterne. Jan pga. langvarig feilmedisinering med kortison, og jeg pga. degenerativ meniskskade. Pga. artrose har menisken sklidd ut av leddet og revnet halvt i to. Det leger seg selv i løpet av tre måneder ifølge ortopeden. Det er riktignok fire måneder siden nå og fortsatt like vondt. Men ortopediske måneder er kanskje litt lengre enn mine?
Elin og Kjell er erfarne Tysklandsnytere siden Elins mor er fra Ziegenhain. Klassikeren Apfelstrudel er deres valg, mens Jan og jeg tar en tomatsuppe. Ulike grønnsaksupper er veldig vanlig her og pleier å være gode. Sesongens spesialitet er gresskarsuppe. Jeg har så mange kilo gresskar hjemme som venter på å bli høstet, at jeg tror det blir mer enn nok av den suppen på meg etterhvert. Og tomatsuppen smaker riktig godt. Fullt så god er ikke hvitvinen som smaker hjemmelaget løvetannvin som trenger minst tre år til med lagring. Ingen skuffelse, for jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har de store forventninger til tyske viner.
ApfelstrudelTomatsuppeEn sterkt kortisonpreget Jan er veldig sliten.Vet ikke helt hva som skjulte seg under ostelokket. Smakte ok og Floke syntes det var veldig godt.
Vi morer oss litt med å se japaneres omfattende foto-session foran et praktfullt, blomsterdekket hus. De er helt uanfektet av andre mennesker som også gjerne vil ta bilder. Her skal det poseres, fotograferes og sjekkes resultat om og om igjen.
Mens vår venner rusler videre med Kira, forflytter vi mindre spreke oss over til restauranten nærmest fergeleiet. En nydelig terrasse i andre etasje med flott utsikt over elva. Samme sted hvor vi koste oss i fjor. Her får jeg den ene tyske hvitvinen jeg synes er virkelig god. En tørr Gewürstraminer. Bestiller litt mer mat også. En litt underlig sammensatt rett av noen gratinerte greier med ostelokk. Stekte poteter ved siden av og en god frisk salat. Maten er god den, vinen enda bedre og omgivelsene helt herlige. Nydelige smijernsbord og vakkert servise. Over oss et grønt tak av drueranker og blå druer i klaser. Store trestammer rager opp flere steder og trer krokete greiner inn mellom druerankene. Gråspurv kvitrer rundt overalt og håper på smuler fra de rikes bord.
Så blir det ferge hjem igjen og avslapning på campen. Det har blitt ledige plasser ved elvebredden, men nå varmer sola sånn at vi foretrekker skyggen der vi er. Kjell tar litt lengre turer med Kira som er gal etter å leke med ball. Floke og jeg tar litt kortere turer. Han er blitt litt mer sedat, hvilket passer meg utmerket for tida.
Vakre FlokeVakre KiraKveldsstemning
Det er så deilig å ha slike sløve dager og bare nyte tilværelsen. Det er ingen hverdagskost for meg som alltid holder fullt kjør, men nå kjenner jeg hvor godt det gjør meg.
Elin setter på musikk med Maria Quispe. En peruansk artist som synger fabelaktig vakkert akkompagnert av panfløyte. Passer perfekt i vår lune kveldsstemning.
Enorme gamle valnøttrær troner over oss og slipper ned nøtter overalt. Imorgen skal jeg plukke nøtter.
Det er så deilig å våkne til en duggfrisk lørdagsmorgen i Fuestrup.
Sammen med våre gode venner Elin og Kjell og deres lille Kira, er vi på vei til Moseldalen. Samme tur vi skulle ta sammen i fjor, men da rakk vi bare å møtes et par dager underveis. Alle fire er vi i reparasjonsalder. Så til de grader at det er vanskelig å time felles turer mellom legebesøk og behandlinger. Også i år så det ut til å skjære seg, men sannelig får vi ikke klemt inn en halv felles tur mellom slagene.
Rigget til på stellplassen i Fuestrup
Etter en behagelig overfart med Kielferga, hadde vi en nydelig kjøretur langs tyske landeveier ned til fergeleiet i Glückstadt. Det er så mye triveligere å ta denne korte fergeturen over Elben istedenfor å kjøre motorveier gjennom trafikkerte Hamburg.
Idylliske landsbyer med teglsteinshus og tjukke halmtak. Strålende blomstring med roser og dahlia i alle hager. Vidstrakt kulturlandskap med turnips og bølgende maisåkere. Her og der stikker rådyr hodene opp der de går og mesker seg med bondens grøde. Store åkere med bare solsikker og honningurt. Høye bøketrær samler de grønne armene over oss og skjuler den blå himmelen.
Den tyske høsten er vakker.
Flotte halmtak
Underveis
Det tar tid å kjøre landeveier istedenfor Autobahn. Passe slitne ankommer vi første mål, bobilparkeringen på Yachthafen i Fuestrup. Idyllisk beliggende på en liten halvøy i Dortmund-Ems-kanalen. Det er stappfullt av bobiler. Man skulle tro en slik enkel stellplass på landet, godt unna annen bebyggelse, ikke trakk folk. Men ryktene går i bobilmiljøene. Denne perlen av et sted vet folk å finne frem til. Her er det fredelig og fint. Supert å gå tur med hundene i de grønne omgivelsene. Her kan man slange seg i liggestoler på en fake «Hawai-strand» og nyte en drink mens man skuer ut over kanalen. Restauranten er det største trekkplasteret. En enkel grillhytte med noen få bord. Ellers uteservering. Kjøkken i to containere og bar i en tredje. Her får man verdens beste napolitanske pizza. Også verdens beste Wienerschnitzel sier de som spiser det. Og andre retter. Alt er nydelig. Her er gode drinker og gode viner. Vi er skjønt enige om at vi må ha to netter her så vi får spist både pizza og en av de andre rettene.
Klare for pizzaKveldsstemning på restaurantenTidlig morgen og fine sauerStrutseungeDet lille fangbarnet mittFloke vil sitte på alles fang
Vi koser oss på stellplassen i Fuestrup
Morgenen byr på en fabelaktig oppvisning av hva en dyktig gjeterhund kan. Rett bak gjerdet trener en gjeter sin Border collie og sauene. Det er helt fantastisk å se hvordan hunden styrer flokken i ulike retninger, samler dem i én og deler dem i to flokker.
Vi ligger midt under trekkruta til sydgående ploger av gjess som snadrer og kjefter høylydt på gåsevis. Litt fredeligere er tamgjessene og de to unge strutsene som beiter bak en innhengning.
Sola varmer nydelig på dagtid og fortrenger natteduggen. Vi bare slapper av og koser oss og nyter å være til uten behov for å gjøre noe spesielt. Hundene får sine rusleturer. Unge Kira er ivrig med ballek, mens Floke er litt mer sedat og intenst opptatt av å snuse etter muldvarper.
Etter to deilige dager i Fuestrup med ditto måltider, kjører vi videre i samlet tropp i retning Moseldalen. Det er søndag og ingen trailere på veien. Selv motorveien er relativt fredelig, Vel, en og annen kø kommer vi ikke utenom. Vi kjører stort sett A1. Vest for Bremen og sørover forbi Osnabrück til vi etterhvert tar av på triveligere veier og ankommer Moseldalen ved Kobern-Gondorf. Unngår Koblenz denne gang. Vi er ikke i modus for de store byer. Nå kjører vi mot nok et fredelig og idyllisk mål.
23. og siste reisebrev for denne gang. Alle de gode mennesker man møter
Menneskene. Alle disse nydelige menneskene vi har møtt på vår lange reise. Episoder med gode mennesker sitter igjen som varme små soler i hjertet. Det gir håp i en verden preget av gale makthavere og krig på alle bauger og kanter.
Vår reddende engel i Sferracallo (4. reisebrev). Alle de hyggelige vertene på de enkle overnattingstedene vi valgte. De som både kjørte og hentet oss så vi kom oss til ønskede severdigheter. Det har ikke gått greit uten dem. Ikke får Floke være med på buss og knapt nok i drosje uten munnkurv, og ikke klarer Jan å gå så mye. Vi har trengt, og satt uendelig pris på, den fantastiske hjelpsomheten vi har blitt møtt med overalt.
Den søte unggutten på den øde campen i Durrës i Albania. Familiens eneste noenlunde engelskkyndige som dro og handlet alt vi trengte.
Vertinnen på den aldeles idylliske lille campen i vannkanten ved Ohridsjøen som serverte oss kaffe i nydelige, gullkantede kopper da vi ankom.
Campen i SferracalloCampen i DurrësSolnedgang i Durrës
Gjesten på campen i Skopje som uoppfordret lånte oss to fremmede fem hundre euro da han hørte at vi var tomme for kontanter.
Og verten på den samme, ennå enkle campen i den like enkle, nokså fattigslige muslimske bydelen. Han gjorde et uutslettelig inntrykk. Han og Jan pratet masse sammen på en miks av engelsk og serbo-kroatisk. Han var så full av planer og drømmer med alt han skulle få til. Strøm til alle plasser, et skikkelig sanitærbygg. En etasje til med AirB&B, samt restaurant. Men et skritt av gangen etter som økonomien tillot. Hardt og kontinuerlig arbeid. Man blir ydmyk og respektfull i møte med slike mennesker.
Attpåtil kjørte han oss inn til Skopjes severdigheter og kjørte Jan til butikk hvor det kunne kjøpes øl midt under ramadan. Satte opp bord til oss ved bobilen og serverte kaffe i små krus. Pyntet med solcelledrevne lamper med små lysende kuler i alle farger. Alt godt han kunne gjøre for at vi skulle ha det fint. Vi ble så rørt.
Så var det han som lot oss overnatte gratis på den stengte campen i Budva. Med strøm og det hele. Daniela på Matkovica i Srebreno som tok i mot oss og Floke så vennlig.
Den skjønne lille jenta på campen i Ljubljana som tok Jan i hånda med et bestemt og vennlig «Opa, komm» og geleidet ham mot herretoalettet da hun så at Jan gikk og lette.
Lake Ohrid
Drosjesjåførene både Ljubljana og i Skopje som var så utrolig hyggelige å prate med. Det hjelper godt at Jan ennå husker mye språk fra da han jobbet på Balkan. At han husker at det kun er i Nord-Makedonia man sier «doberden» som takk. Ellers er det «doberdan» som gjelder. Språk er kultur, tilhørighet og stolthet. Det hjelper også godt at Jan har så mye kunnskap om de ulike områdene. Så får vi vite mye om hvordan folk opplever livet i dag, over tjue år etter grusomme krigshandlinger og ødeleggelser og oppsplitting av Jugoslavia.
Jeg kommer i snakk med en annen hundelufter mens jeg går med Floke et sted her i Tyskland. Når det viser seg at han er fra Serbia, faller det naturlig å snakke om vår rundreise. Jeg fremhever vennligheten vi ble møtt med overalt. Hvor åpne og imøtekommende folk er. «Ja, er det ikke rart sier han. Her (i Tyskland) har folk alt de trenger. Likevel er de ikke takknemlige og glade. De er ikke interesserte i å snakke med andre. På Balkan er det mange fattige. Men de er takknemlige. Glade for det de har. Og vennlige og gjestfrie. Slik er det ikke her, det er så vanskelig å bli kjent med folk. Alle virker så kalde».
Sånn kan det oppleves i Norge også, må jeg trist erkjenne. Jo rikere landet har blitt, desto mindre åpne er man for andre. Men heldigvis er det ikke bare slik. Den kulturelle væremåten kan gjøre at folk virker kalde uten at man mener å være det.
Den søte, lille gamle mannen jeg pratet med i går her på på Wohnmobilstellplaze Ratzeburg hvor vi sitter og reflekterer rundt de siste ukers opplevelser. Han kunne knapt gå, men gikk likevel og luftet en hund som var nesten like stor som ham. «Min kone og jeg bor bare i en liten toroms leilighet. Da vi fikk denne hunden for et par år siden, var den bare så liten». Han viser med armene. «Vi ante jo ikke at den kom til å bli så stor!» Og så ler han.
Drømmen om Sicilia – hvor tok den veien?
Drømmen om Sicilia, hvor ble den av?
Den ble virkeliggjort. Vi kom oss til Sicilia. Sicilia ga oss spektakulære opplevelser både av historisk og prehistorisk art. Kjøreturen tvers over fra Sferrocallo til Agrigento viste et helt nydelig kultur- og naturlandskap. Vandreturen på rosa snø opp til nærmere tre tusen meter på Europas størst og aktive vulkan Etna, (10. reisebrev) var uovertruffent magisk. Intet kan slå store naturopplevelser.
I bakhodet lå tanken om å finne et nytt sted å overvintre vekk fra den kalde norske vinteren. Et sted som ikke krever så mange kjøremil som Olhāo i Portugal. Vi fant stedet. Den litt slitne, genuine byen Licata ble vår favoritt. En enkel area sosta drevet av en entusiastisk og vennlig fyr. Alle de fine folkene vi ble kjent med som overvintret på denne campen. Havneområdet med alle moloene som ble passelige fire kilometer å gå morgentur med Floke på. Med alt man forøvrig måtte trenge i rimelig gangavstand
Utsikt over LicataPå tur i Licata
Drømmen som førte oss videre til nye land
Drømmen stoppet ikke med Sicilia. Balkan var neste. Albania først hvor ingen av oss hadde vært. Deretter alle land i gamle Jugoslavia.
Balkan ble en gripende opplevelse på mange vis. Det gjorde Jan godt å se igjen mange av stedene hvor han har bodd og ferdes under Balkankrigen. Gode minner og vonde minner ble bearbeidet. Ikke minst gjorde det godt for en gammel pasifist å se at det er skjedd fremgang i landene som var rammet så hardt. For meg var det godt å kunne dele dette med Jan. Å få noen knagger å henge alle hans historier på.
Men størst av alt er naturen
Vi har opplevd flere av de imponerende stedene som står på UNESCOs verdensarvliste. Det har vært storslagent og ikke noe vi ville vært foruten. Likevel er det naturen som overgår alt. Naturopplevelsene har stått i kø. Helt siden vi satset på landeveier etter Trento i Italia.
Hele Italia er full av naturskjønne områder. Vill og variert topografi. Det samme gjelder samtlige land på Balkanområdet. Bl. a. Shkumbindalen i Albania og Matkaravinen i Nord-Makedonia. Naturopplevelsene overgår langt alt av byer og historiske severdigheter.
Skal man nyte Balkans storslagne natur, vil jeg kanskje anbefale folk å reise i april, evt. mai når trærne har fått løv, vegetasjonen er rikere og nettene varmere. Mars har likevel vært en fin tid. Dagene har vært varme nok. Vi har sett all den særegne og ville topografien i fjellandskapene langt tydeligere enn om alt skulle vært gjemt under løvkledte busker og trær.
Ikke minst har vi fått med oss all den praktfulle vårblomstringen som skjer på nakne greiner. Mandelblomstringen i både dyp ceriserød og lys rosa. Forsythia og vårkornell i strålende gullgult. Skyene av kritthvite kirebærplommetrær. De helt dyplilla teppene med duftende marsfiol.
For oss er det deilig med den roen det er å reise utenfor turistsesong. Være til dels eneste gjester på flere overnattingssteder. Man får langt bedre kontakt med folk man møter nå før det store trykket av turister ankommer. Så har vi jo også ferdedes på veier hvor neppe noen turister drar. Definitivt det eller mest spennende.
Vi har hatt eventyrlige naturopplevelser langs omtrent alle veier vi har kjørt. To veier skiller seg likevel ut som dem vi aldri kommer til å glemme. Den elendige fjellveien SP21 mellom Trento og Firenze (reisebrev 2) og den ville Turjak i Slovenia (reisebrev 20).
To land står klart igjen som dem jeg kan tenke meg å oppleve mer av. Og som jeg definitivt oppfordrer andre til å utforske. Albania og Nord-Makedonia. De to fattigste av dem alle. Vakre og spennende land med vennlige og imøtekommende mennesker. Strålende natur. I Albania får man hav og flotte strender i tillegg til spennende innland. Nord-Makedonia har ikke hav, men Ohrid-sjøen og det helt fabelaktig vakre fjellandskapet. Så vanvittig mye mer interessant å reise i land som ikke er preget av masseturisme. I tillegg er det billig her.
På EtnaHavørn i Kosovo
Mat og drikke
Tja, herlige råvarer finner man overalt. Det er generelt dyrt å spise ute på alle steder hvor det er mye turisme. Det ligger nært opptil norske priser. Særlig om en er litt kresen på tilberedningen som jeg må innrømme at jeg er. Smaken er så ulik. Som nevnt orker ikke jeg blekksprutarmer med sugekopper og kråkeboller og slikt. Ei heller innbakt fisk i saltdeig. Skjære opp en uspiselig saltdeig for å finne en hel dau, grå fisk med bløtt skinn uten krydder eller grønt. Slike sicilianske delikatesser gir meg det motsatte av appetitt.
Det albanske kjøkken tiltalte meg langt mer med sitt rike bruk av grønnsaker, yoghurt og frittgående dyr fra landjorda.
Det produseres vin i alle land. Alle vet at Italia har god vin, men det er muligens lengre tradisjoner for vindyrking på Balkan. Distriktet Tikveŝ i Nord-Makedonia har veldig god vin.
Takk og lov for at vi har Vinmonopolet og Systembolaget der vi bor. Store innkjøpere som sørger for at vi kan kjøpe kvalitetsvin til overkommelige priser hjemme. For vin er dyrt i lokale butikker i utlandet. Jeg lærte fort at jeg må unngå lokalbutikker. De er for små som innkjøpere. Man må tenke «Vinmonopolsk» og storinnkjøpere. Lidl kommer i denne kategorien. På større Lidlbutikker har de et godt vinutvalg med bl.a. mine favorittviner fra Chianti og Alsace til 3 – 4 euro. Da lar det seg høre.
Kortreiste råvarer i KosovoKalvefilet i Licata
Det nærmer seg avslutning på vår opplevelsesrike reise
Vi har hatt en helt vidunderlig rundreise. Nytt hver eneste dag. Kost oss sammen og kost oss i møte med mange flotte mennesker. Floke har opplevd tretten land og vist seg å være en like god og herlig reisekamerat som Ludo var.
Vi retter en stor og varm takk til alle som har fulgt oss. Det gjør oss rørt og glade. For oss er reisebrevene og bildene ekstra viktige. De vil hjelpe oss å ta vare på minnene om alt vi har opplevd. Dette er nok siste gang med en lengre Europatur. Jan er sliten. Han har ikke helse til slike turer lenger. Vi fant stedet vårt på Sicilia. Dit kan det faktisk være overkommelig å kjøre om vi satser på fergeforbindelsen Genova-Palermo.
Det vårlige Tyskland er Tyskland på sitt vakreste. Alt er så grønt her vi kjører landeveier gjennom idylliske landsbyer med blomstrende magnolia og busker pyntet med påskeegg.
Vi nyter også denne siste sjarmøretappen. Men nå skal det bli godt å komme hjem.
Bobilturer blir det nok ikke slutt på. Forhåpentligvis holder både KaràJan og vår helse til kortere turer.
Så får vi heller gjøre som andre gamlinger og kanskje ta en ordinær og rimelig chartertur når vinterslitne kropper igjen skriker etter sol og varme. Det finnes hoteller i Licata også. Eller vi greier det kanskje med bobil. Vi tar ett år av gangen.
Time will show.
Skogstur i Tyskland på tampen av reisen
Det aller beste
Det fineste med å reise er naturopplevelser og møter med gode mennesker. Møte folk med respekt, ydmykhet og åpenhet. Fokusere på likhet fremfor forskjeller. Det har vært Jans livsmotto i alle årene han har jobbet utenlands. Ikke bare på Balkan, men også i Midt-Østen og i Afganistan. Så får man god kontakt med medmennesker og lærer mye.
Jeg vil avslutte med et sitat fra et nydelig par vi ble kjent med i Olhão. De ble kjærester som pensjonister. Tok enveisbillett til Thailand og reiste rundt i Asia med tog og andre tilgjengelige transportmidler på måfå i et helt år. På ukjente steder og uten noen spesielle forkunnskaper eller form for språkkunnskap. De hadde det vidunderlig. Han sa:
«Jag säger til alla mina barn: Man måste resa för att se och fatta hur underbara människan är. Överalt.»
22. reisebrev. Om eventyr og byer og livets forunderlige tilfeldigheter
Sagn, legender, eventyr, Fantasy – jeg bare elsker det. Helt siden tidlig barndom har eventyret vært min verden. Det er der jeg er når jeg er i naturen. Alt som appellerer til eventyrverdenen i hodet mitt, tiltrekker meg. Naturen er eventyr. Men det finnes også byer som har noe av eventyret i seg. Alle som har lest Brødrene Grimms Eventyr vil kjenne seg igjen mange steder i Tyskland.
Jeg har ikke hatt tyskbok med dette bildet, men tor det var omslagsbilde på tyskboka i den gamle realskolen
Den fargerike eventyrbyen Rothenburg ob der Tauber
Rothenburg ob der Tauber er en slik by. Den kan ikke måle seg med Eguisheim i Alsace, tidligere tyske Elsass, men den holder. Her tuslet vår elskede Ludo rundt sammen med oss våren 2019. Nå er det vår elskede fostervovs Floke som tusler her sammen med oss. Begge to så gode og fine hunder å reise med.
Parkeringsplassen for bobiler er heldigvis ikke lenger unna enn at det er overkommelig for Jan å gå inn til sentrum.
Middealderbyen har opplevd en del ødeleggelser gjennom historien. Det verste var de alliertes bombetokt ultimo mars 1945 da førti prosent av byen ble ødelagt. Hva i all verden er vitsen med å sønderbombe en middelalderby kun bebodd av sivile? Ikke for det at bombing og krig i det hele tatt er begripelig, enn si akseptabelt, men selv jeg skjønner at det er forskjell på sivile og strategisk viktige mål.
Sjekk den blåfargen!På vei til byenEn av byporteneVelvalgt dørhåndtak hos tannlegenPå torget
Rothenburg har gjennomgått en omfattende restaurering og gjenoppbygging siden da. Mer eller mindre vellykket. Alle disse vidunderlige fargene er faktisk ikke en korrekt rekonstruksjon. Jeg elsker dem, men de er brukt bevisst for å fremheve husene og tiltrekke turister. De originale bindingsverkshusene hadde et mer dempet fargebilde. Couldn’t care less. Farger er vakkert. Farger er vidunderlig. Farger er glede.
En av våre aller første bobilturer i Europa, inneholder et minne om tysk vår og tjukke, ferske, hvite asparges som vi kjøpte og tilberedte selv. Spiste og nøt utenfor den aller første KaràJan et eller annet sted på den tyske landsbygda.
Man må jo bare bli glad av så flotte farger!
Asparges. Ferske, tjukke, hvite. Bare må ha
På vår vei nordover fra Balkan har vi krysset fingre og tær for at aspargessesongen er i gang. Jeg chatter daglig med min venninne Elin som har tysk tilhørighet og er dedikert aspargeselsker. Hun beretter om hvordan hun «spiste seg rundt» torget i Rothenburg på sesongens herlige, nye asparges. Siden da har tennene mine løpt i vann helt til vi nådde torget med alle spisestedene. Men hva har de å by på? Bratwurst og fleisch og schwein og hva det nå er tyskerne spiser utenom aspargessesongen.
Jeg er litt dårlig til å håndtere skuffelser. Innrømmer det. Nettopp derfor verdsetter jeg forebyggende arbeid. Lik enhver fornuftig sykepleier. Jeg har kjøpt hvite asparges selv. I Østerrike. Riktignok dyrket i Italia, men det er nokså kortreist derfra til Østerrike. Og i tillegg har jeg fylt på med økologiske artisjokker fra Østerrike.
En liten Flokeepistel
Det blir noen eventyr med Floke også. Ikke alle er like morsomme der og da, men mitt motto har alltid vært: «Dette kommer vi sikkert til å le av siden, så hvorfor ikke le med det samme.«
Forrige kveld ankom vi en «stellplass» som ikke fantes. Så vi valgte å stå på parkeringsplassen utenfor en butikk. Ikke akkurat et egnet sted å gå morgentur med Floke. Så vi gjør som vi pleier underveis, holder oss på landeveien til vi finner et egnet tursted. I Niederstimmer ser vi et nydelig område med en liten innsjø. Grønne enger og blomstrende busker. Kjempefint. Floke får springe løs og kose seg. Innsjøene har en plakat som forteller at vannkvaliteten er utmerket og godt egnet for bading. Når Floke spurter ned mot vannet, er jeg bare glad til. Han er ganske møkkete nå, så en tur ut i en ren innsjø er utmerket. Idet jeg setter meg på huk for å ta et fint bilde av ham i vannet, ser jeg at han tar fart og vrir overkroppen i oterpositur. Veldig klar for å gnikke kroppen bortover bakken. Og hva ligger på bakken? En død, råtten karpe. Like lang som Floke. Jeg bare brøler til ham og merkelig nok hører han etter. Ikke verst til å være han som helst bestemmer alt selv. Dette var virkelig på hengende håret. En hund som er innsmurt med død karpe, er ikke en trivelig medboer i bobilen.
Vel, vi fikk en fin tur rundt innsjøen. Men jeg fulgte ham med argusøyne hele veien. Gnikking i råtten fisk er bare så totalt forbudt.
Hmmm hva lukter jeg for herlighet her, mon tro?Wow, hvilken lekkerbisken å rulle seg i!
Göttingen, eventyrsamlerens studentby og livets merkelige tilfeldigheter
Vel ferdigsett i Rothenburg, kjører vi strake veien til middelalderbyen Göttingen. En by vi har et helt spesielt forhold til. Nok en skuffelse. Bobilplassen vår er full! Det har vi aldri opplevd før.
Men igjen. Alt «årne sæ». Faktisk dobbel «årnings». Bobilplassen er blitt utvidet med noen plasser langs veien. Med strøm. Da har vi et sted å overnatte. Og sannelig dumper ikke Jan borti et par i en norsk bobil her hvor han er fra Gimsøya. Den minst kjente øya i Lofoten som ble så skjellsettende for Grønningsæterfamilien i en del av Jan sine barndomsår.
Mens Jan får en trivelig pratestund, setter jeg i gang å tilberede de vegetariske herligheter. Med min enkle standardsaus som består av like deler fløte og hvitvin kokt inn til det halve og jevnet med iskalde terninger av smør. Smaksatt med sitron, urtesalt, pepper og estragon. Lørdagskvelden sin det. Selvfølgelig akkompagnert av Jans fremføring av «Det var lørdagskveld i staten Tennessee».
Har jeg nevnt at vi koser oss inderlig sammen?
Stellplassen i Göttingen er super. Den har alle fasiliteter i tillegg til at det er svømmebasseng, restaurant og et nydelig friluftsområde rundt. Supert å være her med hund med slike turmuligheter. Halvannen kilometers gange mellom nydelige Jugendhus fører til Innenstadt og det livlige Rådhustorget. En gjennomført vakker by med godt bevarte Jugendhus i tillegg til nyere arkitektur. Store løvtrær med ferske, lysegrønne skudd, blomstrende magnolia, kirsebærplomme og prydkirsebær formelig blusser i våryr iver mellom husene. Sola skinner så selvfølgelig og vårlig sikkert over det hele. Rett ved «stellplassen» er det en stor og herlig parsellhage hvor folk i alle aldre jobber ivrig denne solfylte søndagen.
Vi bare nyter.
Kommer alle som har satt spor etter seg fra Göttingen?
Du har vel hørt om Gausskurven? Normalfordelingskurven som visstnok ble brukt/misbrukt ved karaktersetting i skolen for ikke så alt for mange år siden. Opphavsmannen til denne kom fra det berømte og vel ansette Georg-August-universitetet her i Göttingen. Matematikeren, astronomen og fysikeren Carl Friedrich Gauss.
Universitet fra 1737 er høyt ansett. Det har frembragt hele 44 Nobelprisvinnere! Og gjett hvem fler som har studert her? Eventyrsamlerne Jacob og Wilhelm Grimm.
Joda, vi ser at det er en universitetsby. Her vrimler av ungdommer med studentaktig oppsyn. Likeså professortypene. Gamle menn på sykkel. Ukonvensjonelt antrukket og med passelig langt grått hår. Dette er en livlig by på så mange vis. Vi liker oss veldig godt her.
Glimt fra Göttingens flotte Jugendhus
Liv og røre på Rådhusplassen på en søndag
Göttingen fikk en helt spesiell betydning for oss høsten 2014. Vi var på vei hjem fra vår «sommerferie» i Europa da vi kom i snakk med et par i en portugisisk registret bobil som stod parkert like ved. De viste seg å være norske, men bodde mye av tiden i Olhão i Portugal. En by som var helt ukjent for oss. Dette vakte vår nysgjerrighet og ble opphavet til at Olhāo og Portugal ble vårt kjære oppholdssted i mange vintre f.o.m. 2015.
Det er helt forunderlig hvordan tilfeldige treff kan få stor innvirkning på ens liv.
Dette er vår andre vintersesong nå uten å være i Olhāo. Det er rart og litt trist. Men livet tar stadig nye veier. Så lenge man klarer å gå de nye veiene og se lyspunkter langs dem, skal man ikke klage.
Allerede klokken 17 er vi ombord på Stena Scandinavica som ikke går før om nesten to timer. Det er drøyt sytten timer til vi er i Gøteborg, og enda lenger til det blir en mulighet for å få luftet Floke på landjorda. Enn så lenge svinser han yr og glad med oss inn i heisen og opp til lugarene. Noe oppskjørtet over alt det nye han opplever, og alle hundene han ser. For sannelig kryr det av hunder i alle størrelser som skal med på båttur. Snart bjeffes og klynkes det fra mang en lugar før de firbente slår seg til ro.
Siste akseptable hundetoalett i Tyskland kl 14.00Blir aldri lei av å snuse på muldvarphaugeneFavorittpositur mens vi kjører. Midt mellom beina våre
Floke er ellevill over de to sengene våre som bare har førti cm mellom seg. Han hopper fra den ene til den andre og tester hvor god sprett de har. Bestemmer seg for at han skal ligge i min seng hvor jeg har lagt teppet hans i fotenden. Og den maltrakterte resten av en annen hundeseng han liker å “drepe”. Nå skal den drepes igjen, og senga res skikkelig opp før han slår seg til ro og skjønner at akkurat nå er de her vi bor.
Floke rer oppSå litt kosSå kan det sovesKødder dere med meg? Dette er da f…. meg ingen skog!
Jan tar ham med til lufteplassen mens jeg nyter en varm dusj. Intet resultat. Så prøver jeg. To lave metallkasser på ca. to ganger to meter med kunstgress oppi, utgjør hundetoalettene. For riktig å illudere utendørs omgivelser hunder kan like, er det malt noen trær på en vegg.
Floke bare ser på meg med et uttrykk som mer enn ord sier :”Kødder du med meg? Tror du virkelig at jeg lar meg lure til å tro vi på skogstur hvor det er fritt frem å gjøre sitt fornødne?”
Floke er en renslig herremann, må vite. Han vil ikke gjøre fra seg hjemme i hagen heller. Andres hager er greit, men ikke vår. Og inne? Helt uaktuelt. Dette er inne for Floke.
Vel vel. Han bestemmer selv. Vi etterlater ham i lugaren med teppe og drept seng og jakka mi og annet som føles trygt, samt en liten neve godbiter, og går for å spise.
Det er en fantastisk buffet på Kielferga. Her er blåskjell og reker. Skagenrøre og sild og diverse retter med scampi. Gravlaks og røkelaks. Hummus og baba ganoush og masse gode salater. Gode oster og godt brød. Mange varmretter av kjøtt og fisk. All drikke er inkuldert. Også vin. Jeg spiser og spiser. Sjømat og ost og de gode veggisrørene. Både rød og hvit vin til. Full valuta for pengene.
Jan derimot, er langt mer småspist. Noen kjøttboller og litt potet. Et par, tre agurkbiter, og han er mett. Underlig. Siden han spiser så lite, og jeg ikke har rørt varmrettene, får jeg ham til å hente et fat med litt forskjellige kjøttbiter. Hundeposer har jeg alltid i beredskap i lommen. Så er det bare å ta med til Floke. Han hjelper nok gjerne til med å sørge for at det blir nok valuta for pengene.
Snille Floke har bare sovet fredelig i sengen min mens vi har vært borte. Men er ikke trøttere enn at de herlige kjøttstykkene går ned på høykant. Mer av mat og vann påvirker over hodet ikke viljen til å gjøre sitt fornødne på et båtdekk. Om det har aldri så mye stivt plastikkgress på gulvet og malte trær på veggene. Dette er og blir innendørs i Flokes øyne.
Han sover fredelig natten gjennom i sengen min. Trygt og godt på et rede av sine lurvetepper og halve dynen min. Faktisk helt uten å slippe stinkbomber.
Endelig!På jakt etter en tilfredsstillende doring
Endelig. Et grønt jorde et stykke etter Gøteborg, og Floke kan sette seg ned og tisse. Lenge. Og så springe omkring og strekke på beina og snuse seg frem til hvor han mener doringen befinner seg, så han endelig kan sette seg og krumme ryggen og kvitte seg med det som måtte være.
Fra avføring til sluttføring. Vi er straks hjemme. Om vi har hatt en fin tur? Ja, virkelig. Oktober viste seg å være en perfekt måned for denne reisen. Passe temperatur og et landskap som knapt kan fremstå vakrere enn nå når det er kledt i høstens flammende farger. All denne artsrike tyske løvskogen er en åpenbaring på denne tiden. Selv langs motorveiene var det flott der tunge draperier av blodrød villvin veltet utover støyskjermene. Her og der avbrutt av de hvite blomsterskyene til arkitektens trøst.
Det har vært bortimot fullt på de fleste camping- og bobilplasser, så jeg antar at sommerstid og tidligere på høsten kan det være marerittaktig fullt av folk. Nå var det helt levelig.
Det skal innrømmes at jeg har hatt en litt forutinntatt oppfatning av tysk matkultur. Pølser og fett svinekjøtt, kål og øl har i hodet mitt vært det typisk tyske. Ikke helt ubekreftet, vil jeg si. Følgelig har jeg ikke forventet meg så mye hva det kulinariske angår.
Det er gjort til skamme. I hvert fall nesten. Vi har spist så mye lekkert tilberedt mat av de nydeligste råvarer. Muligens er det spesielt for Moselområdet? Det er i hvert fall tydelig at det leves og åndes for god mat, god vin og det gode liv her. Tyske matbutikker er også en fryd å oppleve med sitt rike utvalg av alt landbruket har å by på. Mye økologisk. Prisene er rimelige sett med norske øyne. Likeså prisen på alkoholholdig drikke.
Hva tyske viner angår, er jeg nok fortsatt ikke frelst. Holder meg til Italia, Frankrike og Portugal som mine favorittland i så måte. Med noen hederlige unntak.
Middelalderbyer og hansabyer. Vakre hus og gater. Rik beplantning. Borger og slott. Natur- og kulturlandskap. Muséer og kunstutstillinger. Og konserter. Tyskland kan by på det meste. Vi kommer nok til å ta flere Tysklandsturer. På vår måte. Vi orker ikke sånn heblesende jakt på severdigheter for å få med oss mest mulig. For oss holder det med litt. Og heller se noe annet en annen gang. Bruke mye tid på bare å være tlstede der det er fint. Muligheter for god mat og vin må det være, det er for meg en vesentlig del av et godt opphold. Og jeg er mer enn fornøyd. De selger jo franske og italienske viner i Tyskland også.
Tyskere er selv et bobilelskende folkeferd. Så én ting kan man være helt sikker på. Det er fabelaktig tilrettelagt for bobilisme i Tyskland. Likeså er det veldig greit med hund de fleste steder.
Floke har blitt den rene restaurantløven i løpet av oppholdet.
I det hele tatt er det fint å reise med hund. Man kommer mye lettere i kontakt med folk. I tillegg gir det en ekstra dimensjon med både hygge og humor.
På sin aller første bobiltur til det store utlandet viste Floke seg å være helt enestående. En like grei og snill turkamerat som Ludo var gjennom alle sine elleve år.
Og vi er ganske sikre på at Floke har kost seg like mye som oss.
Moseldalen drar vi gjerne tilbake til. Ikke storbyen Koblenz, men til småsteder. Og gjerne til det som ble favoritten. Camping Happy Holdiday. Passe liten, upretensiøs og fredelig helt ved elven. Fine turmuligheter, og man er sikret kulinariske og sjarmerende opplevelser i dorf’en Beilstein. To minutters fergetur unna. Absolutt det fineste av det vi opplevde.
KaràJan V midt i bildet på Camping Happy HolidayYndlingsrestauranten i BeisteinEtter hjemkomst. Floke vil ikke forlate bobilen. Han vil reise mer.!
Dyrleger er ikke det minste problem å finne i Tryskland. Det er bare å Google Tierarzt på Maps, så popper de opp. Det man må, er å unngå klinikker. Som i Norge er de svindyre. Her i Tyskland er det heldigvis mer enn nok av landsens dyrleger som ikke tar mange kronene. Vi som reiser med hund, må ha alt på stell med pass og vaksinasjoner. I tillegg skal alle hunder ha tablett mot revebendelorm før de får komme inn til Norge. Tre til fem dager før innreise, og så en ny tablett etter hjemkomst. Floke er, som sikkert de fleste av Haldens hunder, kronisk preparert. Dvs. Floke får “svenskepillen” sin hver 28. dag hos dyrlegen og kan da reise frem og tilbake uten problemer. Vi som bor i Halden, blir en slags halvsvensker, så vi er i Sverige flere ganger i uka. Da er det greit at hunden alltid kan bli med uten ekstra foranstaltninger. Men det er nøye, må vite. Det må ikke gå over tida.
Floke har frist til mandag klokken halv elleve, så da er det like greit å finne en veterinær nå. Heldigvis er det flere som har åpent på lørdager også.
Ikke noe er bedre enn å være på bobiltur for en hund. Da er man helt nær hele tiden.Langs L98 fra Cochem
Vi kjører østsiden av Mosel opp til Cochem som fordeler seg på begge sider av elven. Artig å se de flotte dalsidene med drueranker fra motsatt side. Tar broen over elven. og følger L98 gjennom dalen som slynger seg oppover omkranset av glødende løvskog. Vakkert. Nesten så jeg får flash back til da vi kjørte motsatt pilegrimsrute nedover skogen ved Roncesvalles mellom Spania og Frankrike.
Tierartz Dr. Zimmer-Püsch finner vi i Mayen når vi har kommet oss opp på flata. Det tar fem minutter å få svenskepille og stempel i passet til en pris av 10 euro. Selv på en lørdag.
Deretter er det bare å koste avgårde opp til Stellplatz’en ved Dortmund-Ems-kanalen i Fuestrup. Våre venner Elin og Kjell ankommer litt etter oss. Skal si det blir ellevill glede når lille Kira mellompuddel jumper ut av bilen. Hun er en energibombe av dimensjoner, og Floke må vel sies å være en litt sedat type med tanke på at han bare er fem og et halvt år. Men Kira får ham i gang. Og de springer og springer og springer elleville runder. Så elleville at de glemmer at det er noe som heter å komme på anrop. Ihvert fall sånn med én gang.
Gledelig gjensyn for Floke og KiraHvor blir det av belønningene?
Atter en gang er vi benket i grillhytta og spiser nydelig middag. Nå er vi fire voksne og to hunder. Det er så trivelig at hundene får være med her. Lille, glade Kira på nitten uker er en skjønnhet som vekker oppsikt overalt.
Elin, Jan, meg og Kjell. Koser oss med lørdagsmidag i grillhyttaMens vi koser oss med pizza i globen, lengter Floke ut til «sandstranden». Han elsker å rase rundt her og rulle seg i sanda.
Søndagen blir akkurat så fredelig som søndager skal være. Lang rusletur med hundene i det grønne nærområdet hvor de virkelig får løpt av seg masse oppdemmet energi. Vi mennesker har nok med å se på slik energiutfoldelse og føler ingen trang til å henge på hundene.
Ingen tvil om at Kira er en vannhundEn giftig variant av svovelkjukeJesus dukker opp når man minst venter detSå hyggelig at du satter frem stol til meg. Nå mangler bare snacksenI dyp konsentrasjon om spillet.
En pit stop på strandbaren blir det òg før vi er tilbake og får introdusert våre venner for aktiviteten “Nummerkubb”. Eller Pinnespillet som vi kaller det i Olhão hvor det er en yndet fritidssyssel blant nordmenn. Kjell er gammel og dreven ishockeyspiller. Uten å gå nærmere inn på resultater, kan jeg vel si at i forhold til at vi har spilt dette hundrevis av ganger og han for første gang, imponerer vi nok ikke med våre ferdigheter. Artig lell. Det syntes Floke også. Han løper begesistret etter pinnene som blir kastet. Griper dem i munnen og springer av gårde med dem. Først skjønner jeg ingenting. «Dette har han da aldri gjort før!» Så kommer jeg på at Floke aldri har vært med og spilt pinnespill før. Det er jo en «Olhão-greie». Og der har Floke aldri vært. Det var jo Ludo.
Av og til glir de litt sammen. Der er så like på mange vis.
Vi har flottet oss på denne turen med flere restaurantbesøk. Mot sedvane. Vi lager for det meste maten selv. Men vi synes liksom vi har fortjent denne turen med litt ekstra nytelse nå. Det gjør virkelig godt. Følgelig blir det utemiddag igjen. Pizza. Ekte italiensk her i Tyskland. Himmelsk god, beste jeg har smakt. DOP på menyer med italiensk mat, betyr at alle råvarer er italienske. Det kjennes på smaken.
Søndagspizza inntas i globenServitøren mistet Jan sin pizza på gulvet, så hanm må vente litt. Llke blid for det.Mat og drikke gleder alle
Etterpå får vi til og med lært bort Rummikub, men så er det tidlig kveld for folk og hunder.
Jan slukner klokken ti, mens jeg rigger meg til med podcast på øret. Den norske kongerekka med Are Sende Osen. Hysterisk artig og samtidig lærerik.
Podcastene få rmeg gjennom nettene uten søvn. Sove kan jeg bare glemme med den behandlingen jeg holder på med. Det gjør alt for vondt.
“Alt er en overgang, sa reven, han ble flådd!” Akkurat nå er jeg en flådd rev. Men det går over om noen uker. Jeg blir bra igjen.
Vår siste dag i Tyskland byr på strålende sol. Nå er Kielferga neste. Floke skal ha sitt livs første opphold på båtlugar sammen med oss. Tenker vi får det koselig, jeg.
Et annet spørsmål er om han godtar å gjøre sitt fornødne på hundeluftestedet på båten. Ludo nektet å gjøre noe som helst på et slikt sted. Typisk nok nektet Floke å gjøre noe som helst på siste luftetur. Nå ligger han her og fiser, og vi må kjøre om bord. Ingen flere muligheter til å lufte ham på fast grunn nå.
Mye tyder på at Flokes første lange båttur kan bli ganske spennende for både ham og oss.
Hva med Trier? Eller skal vi ikke like godt dra til Amsterdam? Jan er opplagt og ivrig og full av forslag for ferden videre. Det er herlig å se hvor han har kviknet til. En hel vinter med cellegiftbehandling og fortsettelsen med livslang hormonbehandling, har tatt og tar hardt på den gamle traver. Det er godt å se ham finne igjen krefter og lyst til å kjøre langt. Det kjennes nok godt for ham selv også. Identiteten til en langtransportsjåfør som glatt har kjørt over hundre mil på en dag når vi hadde Portugal som mål, blir hardt rammet når det må tas gjentatte pauser med få mils mellomrom. Nå er han i siget igjen med både vandring og kjøring. Det gjør oss begge veldig glad. Bobilturer både rundt i Europa og Norge har i alle år vært en stor, felles glede.
Utsikt fra østsiden av MoselVinmarkene strekker seg bratt oppoverSvanebabyerHele familien på tur
Likevel, vi trenger ferie. Ekte ferie. Dvs. slappe av og ikke gjøre særlig mye. Og det er så deilig å bare være ute. Amsterdam er femti mil unna. Det blir mye tid i bilen. For all del, vi elsker Amsterdam og Gaasperdam Camping med sine naturskjønne områder. Bare ta metroen inn til den vidunderlig byen som har så mye å by på.
Men ikke nå. Jeg orker ikke så mye sitting. Er ikke så keen på byvandring heller når behandlingen jeg går på nå, får meg til å se spedalsk ut. Ikke det at jeg skjemmes over å gå rundt med alle sårene, men de gjør så vondt. Brenner og verker og huden faller av og gir åpne sår som er utsatt for infeksjonsfare. Det føles tryggere og bedre å ta det med ro på mindre steder. Amsterdam og andre byer kan bli når jeg er bra igjen. Forhåpentligvis forsvinner ikke Amsterdam med det første. Skjønt i denne urolige verden er man vel ikke lenger trygg for noe.
Det er fint her vi er. Rent meditativt å sette ved bredden av Mosel og se båter, nilender og svaner gli sakte forbi. Fint å gå tur her, og fint å ta fergen over til Belstein og drikke god vin.
Dessverre er plassen vi står på, er reservert fra i dag av. Skal vi først flytte på oss, drar vi likevel videre til et nytt sted. Men ikke langt.
Vi kjører rolig videre langs elvebredden. Krysser Mosel over broen til Senheim og fortsetter til vi er nesten vis a vis Happy Holiday. Her ved Briedern er det en helt enkel Stellplatz. Uten strøm, men med dotømming. Mer trenger vi ikke. Kun ti euro per natt. Nydelig beliggende ved elvebredden med grønne enger og druemarker bortover i den ene retningen. En liten kafé mellom druerankene byr på kaffe, kaker og enkle varmretter. Går vi motsatt vei, har vi landsbyen Briedern med muligheter for mat og drikke. Fredelig og perfekt.
Mange idylliske bakgårder til vinhus og hotellerVeggmalerier er det utenpå mange husRestauranten «vår»
Jan tar seg en hvil, mens Floke og jeg går en god runde og gjør oss kjent. Det jaktes fortsatt på den gode vin, men det ser ikke ut til å være allverdens tilbud i denne bittelille dorf’en. Helt i enden finner jeg et hotell med en koselig restaurant og overbygget oppvarmet terrasse hvor Floke og jeg kan sitte. Jeg prøver meg på en ny type hvitvin. Den er god! Rivaner-druen er en krysning av silvaner og riesling druer som ofte også kalles müller-thurgau.
Litt snacks til kanskje? Joda. Etter en ti minutters tid kommer de med en diger bolle hjemmelaget potetgull. Varm og helt nystekt. Sprø, men likevel litt sånn deilig myke inni. Noe så godt! Men tyske porsjoner, altså. De er ikke for hvermannsen å klare å spise opp. Jeg er virkelig ikke småspist av meg, men her i Tyskland kommer jeg til kort stadig vekk. Noe Floke ikke har det minste i mot. Han sitter klar for å overta hva det enn måtte være.
Det blir til at vi inntar middagen også her. Rusler bortover langs Mosel mens vi beundrer en svanefamilie med hele fem unger som seiler rolig bortover i vannkanten. Gamle menn sitter borgjennom på krakkene sine med oppspente fiskestenger og bøtter med agn mens de håper på å innkassere ørreter.
Det er lov å be litt pent og diskréEn «liten» skål med potetgullGod vin
På Daslenz serveres mat av sesongens råvarer og vin fra et av de mange vinhusene her, Hügo Friedrich & Sohn. Vinen er helt ok og maten nydelig. Søte gode Floke er blitt en dreven restauranthund i løpet av turen og oppfører seg eksemplarisk. Ligger så avslappet og rolig på gulvet ved siden av meg.
Etter denne hyggelige kvelden har vi bare natten og noen timers kjøretur foran oss i morgen før vi atter er tilbake i Fuestrup hvor vi endelig skal møte våre venner fra Svelvik og deres lille Kira på nitten måneder. Egentlig skulle vi hatt flere dager sammen, men når hele gjengen er beslaglagt med ymse helsereparasjoner til fastsatte datoer, ble det ikke slik. Men nå gleder vi oss til litt sosialt samvær og to hunder som endelig skal få leke sammen igjen.
Vandring og forfriskninger i Koblenz. Reisebrev 4.
I sesongen går det en ferge over Rhinen som forbinder campingområdet og Koblenz. Dessverre sluttet sesongen dagen før vi ankom. Da har vi to valg, gå eller ta drosje. Vanligvis er det jeg som pleier å hevde at et par cm på kartet bare er et lite stykke unna. Det har vi ledd mye av når vi har kjørt milevis av gårde i huttaheiti og lett etter den campen som skulle befinne seg et par cm unna.
På vei til byenFlott smijernsport med harerHarepus, detaljEt bitte lite gatekunstverkStarten på BalduinsbrückeStilig gangløp opp til Balduinbrücke
Men nå er det Jan som er overbevist om det samme. Han, som nesten ikke har hatt krefter til å gå på over et år, og har jobbet hardt for å komme tilbake til treningsturen sin på 1 km, mener nå at vi selvsagt skal gå til byen. Det er slett ikke lange biten i følge kartet. Vel har jeg alltid vært en glad vandrer, men det er i terreng. Asfaltvandring synes jeg er helt grusomt. Hardt underlag og artrose i alle ledd, er en elendig kombo. Men når Jan faktisk vil gå, er ikke jeg den som sier nei. Så vi går. Og går. Tar noen pauser og går igjen. Over Balduinbrücke hvor vi også må hvile en stund, og inn til Altstadt.
JAa vi er turister!Klassiske bindingsverkshus i «Denkmalzone «Vier Türme»»Veggmaleri av «Max und Moritz» fra barneboken av Wilhelm Busch
Men plutselig er vi ikke i Altstadt. Vi er er omgitt av veldig mye mer Neustadt. Så ikke bare har jeg smittet Jan med mine totale feilvurderinger av avstander i forhold til målestokk. Det ser ut til at jeg også har smittet ham med min totale mangel på retningssans.
Men hva gjør det så lenge han nå smitter meg med det å ta pauser. Mange pauser med diverse forfriskninger. Det er sesong for vinsmaking nå. Som den vinelsker jeg er, har jeg gledet meg til det, selv om jeg ennå ikke har smakt en god tysk vin. Men antar at de finnes, så jeg er mer enn klar for å gjøre noen oppdagelser der. Dessverre slår Murphy’s lov til og gir meg et virus med feber og vondt i halsen. Det eneste jeg har lyst på er varme drikker, helst med ingefær. Og det får jeg på første stopp. Kokende vann med sitron- og ingefærskiver i som gir meg flash back til Olhão. Der kjøpte jeg alltid chá limão på vei til byen. Jeg spiser opp alt, inkludert sitronskallene, og satser på at det gir snarlig helbredelse.
Det er så mangt som kan fange ens interesseJEsus har fått beskyttelse mot dueskitt
Vi går og går helt som jeg alltid har gjort. Varierer mellom 180 grader feil og 90 grader feil til høyre eller venstre alt etter som. Men så ser vi jo byen. Både gammel og ny by, og begge deler er fint. Høyt over oss henger det snorer med BH-er tett i tett mellom husene for å fokusere på brystkreftsaken. Ganske så dekorativt, faktisk.
Ingen av oss er opptatt av å se noe spesielt. Vi liker å se på ulik arkitektur, og vi liker å se på folkelivet. Havner i en gate med masse deilig street food. Jeg kjøper fylte vinblader og grillede oliven med hvitløk og urter. Vidunderlig godt. Jan kjøper en god ost. Ingen av oss er glade i å gå i butikker eller drive og kjøpe saker og ting bare fordi vi er på reise. Likevel slår jeg til og kjøper et par gode joggesko. Eller, jeg jogger jo aldri, men det er sko som ser ut som joggesko. Det ene paret jeg har fra før, som jeg går med nå, gir ikke god nok støtdemping og har dessuten store hull i overlæret. Det er en lise å få på meg nye Sketcher sko som er smale, har god såle og passer perfekt til mine føtter. Ikke var de spesielt dyre heller i motsetning til noen såkalte medisinske sko de gjerne ville selge meg til tre ganger prisen av Sketcher-skoene.
Et kjempeområde dekket av kjempeverbenaTror ikke jeg kan gi bort så mange verbenaplanter neste år. JEg vil ha det slik i hagen min!Tid for sjokokaffe
Vi vandrer videre og er atter et sted i Altstadt. En gatemusikant står under en murarkade og spiller fiolin. Om han er noen stor fiolinist aner jeg ikke, men det låter varmt og vakkert med den gode akustikken hvelvingen over ham gir. Vi slår oss ned på en italiensk utekafé på torget der. Kaffe til Jan og varm sjokolade med dobbel espresso i til meg. Så godt! I bakgrunnen hører vi fortsatt fiolinisten som nå slår over til Bella Ciao.
Med fornyede krefter og litt bedre oversikt over retninger, beveger vi oss mot odden Deutsches Eck der Vater Rhein møter Mutter Mosel. Vi trenger en ny pause før vi kommer så langt og setter oss på en av fortauskaféene med utsikt mot Rhinen Det er hyggelig å sitte å se på de store båtene som glir forbi. Veldig lange og veldig lave.
Jeg mener å ane en viss helbredelse av ingefær- og sitrondrikken og slår til med et glass hvitvin. Den smaker fersk løvetannvin. Dvs. omtrent slik det meste av tysk vin smaker i min gane. Bratwurst og pommes frites på deling vil si pommes frittes til meg og pølse til Jan og Floke. Sa jeg at vi prøver å avlære ham å få mat ved restaurantbord og andre bord? Det er feil. Der har jeg nok både to pappaer og én onkel i mot meg.
Like bortenfor oss er startpunktet for gondolbanen som går opp til Festung Ehrenbreitstein. Det frister veldig å ta den bare for å oppleve utsikten. Og enda mer fordi det skal være en svært god restaurant på toppen der. Men jeg føler meg for sjaber til å kunne ha glede av gourmetmat nå. Og Jan har uansett ikke interesse av det, så det får bli en annengang. For det ser veldig flott ut å kunne sveve høyt der oppe. Vogn nr 17 har glassbunn, så kommer man med den, får man en ekstra spektakulær opplevelse.
Det er så søtt når ørene til Floke blafrer i vindenTo gode vennerEn fantastisk allé av nydelige londonplataner
Det er spesielt å stå der ytterst ute på Deutsches Eck og se Mosel og Rhinen bli ett. Her er det slutt på Mosel, menst Rhinen renner videre til Nederland og ut i Atlanterhavet. Denne siste delen av Rhinen er jo nærmest barnet til Vater Rhein og Mutter Mosel, så jeg synes den kunne fått et annet navn herfra. Rhinskvin, for eksempel. Mer passende for et elvebarn fra et gigantisk vindistrikt.
Den giantiske rytterstatuene som står her, imponerer muligens med sin størrelse, men ellers synes vi begge at slike statuer er ganske skrekkelige. De ser så «maktdemonstranske» ut.
Utsikt mot campen vår fra Deutsches EckUssikt mot Festung Ehrenbreitstein
Vi klarer med våre små pauser, å gå hele veien tilbake til campen. Da har vi begge så vondt at vi bare flater helt ut. Floke likeså. Det viser seg at vi har gått en hel mil. Jan tror ikke det er sant, men godt over 14.444 skritt blir faktisk 10,4 km. Så langt har ikke Jan gått på alle de årene jeg har kjent ham. Nå er jeg mektig stolt av ham.
Det blit deilig med en rolig kveld. Ingen orker å lage middag, men vi har snadderet fra gata i Koblenz og litt ekstra oster og annet som ble kjøpt i en butikk på vei hjem. Det holder lenge idag.
Imorgen setter vi kursen sørvestover gjennom Moseldalen. Kanskje det blir mulig å oppdage gode tyske viner da?
