7. reisebrev. Sannelig er det godt å komme hjem også.

Regnet øser ned og minner oss på at en stadig kaldere årstid er i emning. Værgudene har stått oss bi på hele turen og jevnt over budt på sol og varme. Det er ingen grunn til å klage. Heldigvis er det et lite opphold i regnbygene, så Floke får sin morgentur uten å bli synderlig våt. Han har tydeligvis oppdaget et dyr han vil springe etter, så han hiver seg frem med all sin bastante kraft så armen min nesten følger med. Hva han har fått teften av, kan ikke jeg se. Det pleier å være katt når han reagerer slik, men kan vel òg ha vært en hare. Med mindre de underjordiske småtassene, muldvarpene, har dristet seg opp i dagen. Det er rikelig av deres jordhauger overalt, og Floke snuser ellevilt og begeistret omkring dem.

Været frister ikke til lengre opphold noe sted. Nå trekkes hestene mot stallen. Jeg tar en siste sjekk for å se om vi også er heldige og finner en avbestilling på Kielfergen. Men niks. GPS’en settes på Frederikshavn, sjåføren inntar sin gamle yrkesrolle og kjører. Og kjører. Mens vindusviskerne går uavbrutt.

Jeg får tid til å irritere meg grenseløst over innloggingssiden til Stenaline. Det må ligge en eller annen bug der på e-postadressen min. Hver eneste gang jeg logger inn, får jeg beskjed om at passordet er ugyldig. Så jeg må lage nytt. Så også denne gang. Jeg finner ledig plass til kr 2200.og bestiller at hunden skal være sammen med oss. Følger linken for å se hva de skriver om hund ombord, og blir logget ut når jeg går tilbake. Det nye passordet slettes. Lager nytt igjen, logger inn, og billettprisen er økt med tusen kroner. Jeg blir fly forbannet, så jeg logger ut og sletter alle nettleserdata og coockies.

Samme runde igjen. Lage nytt passord, bestiller billett, men prisen holder seg nå på over tretusen. Ganske drøyt for en firetimers tur. Til sammenligning betalte jeg litt over totusen med Kielferga med overnatting og egen lugar. Ikke får jeg trukket fra bonuspoengene heller, da det slett ikke lar seg gjøre å logge inn via medlemssiden min.

Vel, over sjøen må vi, og hjem skal vi. Men høna jeg har med Stenaline, skal ikke forbli uplukket.

Det blir middagspause. Selv i vårt trange kjøkken klarer vi å lage to middager om ønskelig. Jan lager seg eggerøre med løk og hvitløk og har fenalår til. Jeg lager tagliatelle med broccoli, tomat, hvitløk og hakkede cashewnøtter og saus av hvitvin, fløte og ost. Floke får tørrfor med rikelig biter av gårdsdagens restaurantkjøtt og gulrot til dessert. Alle tre blir mette og fornøyde.

Ferden går videre langs svarte veier under svart himmel med åpne sluser. Det mest slitsomme kjørevær. Jeg kan ikke annet enn beundre Jan for at han orker å kjøre så lenge under slike forhold i den formen han er i for tiden. Men nå, på tampen av turen, tar han frem den profesjonelle sjåførsiden sin. Ligger jevnt i moderat hastighet, holder god avstand og stopper for korte pauser ved behov. Slik kommer vi oss nesten frem til Frederikshavn før vi tar natten.  Det er godt å vite at det ikke blir noe stress med å rekke fergen i morgen. Den går kl. 13.40. Men nå er jeg så overtrøtt at jeg ikke får sove.

Jeg blir sittende oppe og streame krimserier nesten til den lyse morgen. Enda godt det ikke er jeg som er sjåfør. Floke holder meg med selskap og hviler fornøyd oppå beina mine.

Værgudene har dårlig samvittighet for elendigheten de øste over oss gjennom hele den lange kjøredagen. Nå unnskylder de seg med blå himmel og sol og lover oss en fin overfart til Gøteborg.

Floke på fergen og i sofaen hjemme

Det er godt å komme hjem til Halden og huset vårt. Høstferien har vært herlig og sårt tiltrengt. Vi er flinke til å kose oss på tur. Ekstra fint at vi fikk dele de første dagene med vennene våre som er i lignende situasjon som oss.

For tida er det store helsemessige utfordringer, og vi har på toppen fått den uventende kjensgjerning i fanget at vi må få lagt ny kloakk. Helt fra oss, over Fridheimveien, gjennom to andre eiendommer og ned til Marcus Thranes gate. For egen regning. Intet kommunalt ansvar her. Vel det må skje, så det må gå. Gamle hus og eiendommer byr på utfordringer. Nettopp derfor har det vært så godt ta denne fine høstturen sammen. Oss to og Floke. Som er en like fin og god reisekamerat som Ludo var.

Vi velger å legge det traurige til side og gjøre det beste ut av situasjonen. Man får ta dagen som den er, som min far alltid sa. Og gjøre hver dag god, som nissene i Blåfjell sa. Og passe på å gjøre noe hyggelig sammen hver eneste dag. Som vi sier.

Det får vi til.

Vi har hverandre. Og vi har Floke. Og i hagen blomstrer det fortsatt og småfuglene koser sdeg med alt de finner.