Stikkordarkiv: motorhomelife

14. Um inverno horrível

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Som vanlig har vi kost oss og hatt noen nydelige vintermåneder i Olhão og Ria Formosa. Et vidunderlig område hvor det er godt å være om vinteren. Her er naturen herlig, det er et ekte og levende portugisisk samfunn, og vi har mange gode venner her. Normalt tilbringer vi fire måneder her nå som vi bor i Halden. Da vi bodde i Trondhjem, var vi her enda lenger. Nå drar vi hjem etter bare vel tre måneder.

Blomsterenga ved campen i Olhão

Enkelte år i menneskehetens historie ses tilbake på som ett, eller flere , anno horribilis. I ens eget liv kan det òg skje i tunge stunder at man ser tilbake på en periode av livet og opplever at det har vært en spesielt tøff tid.

I mine dystre stunder ser jeg tilbake på denne vinteren som en inverno horrível. Vi elsker Algarve og Portugal og har egentlig på alle vis, et godt liv her. Så det er nesten pinlig å klage over noe som helst når en sammenligner seg med dem som virkelig har det tøft rundt om i verden. Men læll, som vi trøndere sier. Det får bare være pinlig.

Vi reiste av gårde to dager etter at min uunnværlige Ludovovs døde. Sorgen var voldsom og er sterkt til stede ennå. Jeg var nærmest syk av sorg de første par månedene, selv om jeg gjorde mitt beste for å skjule det. Vårt eldste barnebarn kom for å være med oss i julen. En gledelig avsporing som vi så veldig frem til. Hun også. Og så blir hun liggende syk hele ferien. Deretter blir Jan syk, og deretter jeg som får lungebetennelse. Normalt blir jeg frisk og sprek når jeg er i Algarve, men nå har jeg long covid på lungene. Dessverre ser det ikke ut til at Algarves helsebringende luft kan bøte for det.

Det blir ofte vitset om at blondiner er dumme. Det er vel rimelig lite dekning for å hevde det. Derimot er det dekning for å si at vi blondiner ofte har lys hud. Så lys at vi kanskje ikke burde være ute i sola. Jeg er et friluftsmenneske som bare må være ute. Ikke for å ligge å sole meg, det synes jeg er ulidelig kjedelig. Men jeg trenger å være ute og være aktiv. Da trår søren meg skjebnen til og gir meg en kronisk hudplage som heter aktiniske keratoser. De må fjernes etterhvert, ellers utvikler de seg til en alvorlig form for hudkreft. Jeg ble behandlet hjemme i Halden ifjor, og nå må jeg sannelig gjøre det her også. Her skjer det ved hjelp av flytende nitrogen, så jeg har hatt «brannsår» i ansiktet og på brystkassa i lengre tid. Må alltid ha ryggen mot sola og bruke stygge hatter og en seig og ekkel spesialkrem. Men som far min alltid sa, man får ta dagen som den er. Jfr. reisebrev 11. Så jeg går mer påkledd enn vanlig og bader til og med iført hatt og skjerf og digre solbriller. Ser helt urkomisk ut, men noen må jo bidra til den allmenne underholdning. Det er strengt tatt ikke så mye å le av her i verden. Så alle monner drar, som musa sa, da hun pisset i havet.

Vel, alt går. Men så var det dette fallet da, beskrevet i reisebrev 12. Jeg nektet å ta det alvorlig. Vil helst være litt tøff og ikke la noe stoppe meg. Særlig ikke nå som vi ikke har egen bil, og jeg bare kommer meg opp i fjellene om noen andre vil kjøre dit. Det er en ribbensbrist som ikke slutter å gjøre vondt siden jeg har kronisk astmahoste. Og endel av sårene er dype og sterkt infiserte. Styret med sårstell, spesialbandasjer og antibiotika og fanden hans oldemor pågår ennå.

I samme slengen som den relativt tøffe hudbehandlingen, viste det seg at det seg at det òg var en liten tumor på nesen. Av det litt snillere slaget. Men bort måtte den. Så ble det en liten operasjon siste dagen i Olhão.

Og ellers? joda, det er dem som har hatt langt større og tøffere helseutfordringer enn oss denne vinteren. Vi har bistått som best vi kan både med hundepass og forsikringsproblemer og hva det nå enn har vært.

Nå er vi rett og slett slitne. Ikke kan jeg bære noe, ikke kan jeg bade og strengt tatt ikke gå lange turer heller. Selv om jeg har gjort det likevel. Nå lengter vi hjem. Til hus og kjøkken og god seng og bad og snikkarbod og malersaker og hage og alt som holder pensjonister aktive. Paradoksalt nok vil vi komme oss hjem for å hvile ut etter denne vinteren.

Koser oss på restauranten på Mikki’s Place. Her kan man virkelig slappe av.

Først kjører vi til Mikki’s Place to Stay. En vidunderlig camping helt i vår ånd. Skikkelig hippieplass. Folk i alle aldre, mengder av kunst over alt, og møbler og annet basert på gjenbruk og resirkulering. Like mye hunder som mennesker i restauranten. Sekstitalls-musikk på høyttalerne. Ute er det lamaer, sauer og geiter.

Kuleste sauen

Det er vakkert over alt med nydelige hager og et basseng kamuflert som en lagune. Kanskje skal vi være her neste sesong?

Her bare koser vi oss og henter oss inn igjen. Været er ikke noe å skryte av. Det er meldt regn langs kysten i hele Portugal, Spania og Frankrike. Våre planer om en rolig hjemtur langs kysten, innlagt en tur innom Europas lengste hengebro, Arouca-broen, blir skrinlagt. Etter å ha overlevd hengebroen beskrevet i forrige reisebrev, er jeg mer enn hippen på denne 516 meter lange broen som henger 175 meter over elven Paiva.

Det blir ikke denne gang.

Så blir det Spania likevel

Vi tar en 180-graders sving og styrer rett øst mot Spania og sol. Sol? Vi havner i snøstorm i nærheten av Sierra de Huétor. Vi kommer neppe til å oppdage sjarmen med Spania. Snøstormen er forbipasserende og artig. Ellers er det brunt og vissent. Tørt og støvet. Søplet flyter langs veiene. Vi føler oss i grunnen litt hjelpeløse her. Dette er ikke vårt land. Ikke Solkysten i hvert fall. Bråket masseturisme overalt. Vi klarer å kose oss og slappe av et sted mellom Albir og Benidorm siden vi treffer hyggelige venner her. Gode venner er noe av det fineste med dette bobillivet. Støv og forsøplete områder til tross, man kan ikke være tungsindig sammen med en gjeng herlige nordlendinger. Da sitter latteren løst. Gode minner skapes i slike gylne øyeblikk.

Men ellers er alt så diametralt annerledes enn vårt grønne, vakre og fredelige Portugal. En tur inn til Benidorm bare forsterker vår opplevelse av Spania. Hav, strand og himmel er fint. Og det er en del tøff arkitektur her. Men stappfullt av støyende turister. Det er verre enn å være på et stort kjøpesenter. Alle som kjenner meg, vet at kjøpesentre er skrekkvelde for meg. Et par glass Alvarinho hjelper noe, men ikke nok. Jeg trenger mer natur og stillhet for å komme meg.

Er noe pent i Benidorm også. Den særegne øya, himmel og hav, palmer og måne

Som vanlig når jeg er sliten, gjør jeg enda mer dumme ting enn ellers. Jeg oppbevarer alt av mynter og eventuelle sedler en liten stoffpose. Gidder ikke å bruke lommebok. På Mikki’s Place tømte jeg hele posen utover gulvet i restauranten. Sammen med en del andre ting. Mynter trillet overalt, så det var håpløst å finne igjen alle. Jan satt bare og lo og syntes det var ustyrtelig komisk. Han var ikke alene om det.

En liten stund ble det en vinterhobby å perle armbånd. Det varte ikke så lenge. Måtte jo sitte i ro. Men en stor eske med alskens perler, fint sortert, har jeg i bilen. Nå er den ikke sortert lenger. Den klarte jeg å tømme på hodet, så her er perler i hvert eneste lite hulrom. under seter og matter.

Alt bandasjestyret rundt foten, lå i fotenden av senga i går. Det jeg tror er småstein og grus og koster vekk fra madrassen, (veldig logisk å ha det i senga), er sårskorpene som er revet løs. Ellers sover jeg dårlig og lite, men dette greide jeg sannelig å sove meg gjennom. Når blod er vasket vekk og sårstell og bandasjering unnagjort, er det tid for frokost. Yoghurt med nøtter og bær. Har kjøpt et stort spann gresk yoghurt. Men hva skjer? Det hopper liksom ut av kjøleskapet og lander på hodet på gulvteppet. Lokket fyker av, og det er yoghurt overalt. Dog nok igjen til at jeg kan få i meg frokost uten å spise fra gulvteppet.

Så er det tid for å fylle den store dosetten med medisin for de neste ukene. Jeg bruker en del av det. Et nødvendig herk å legge alle pillene i dosetten, men jeg gjennomfører med glans. Frem til den skal lukkes igjen. Da går også denne på hodet, og alle pillene ender i eneste mølje. Jeg føler meg omtrent som Askepott må ha gjort da den onde stemoren tømte erter og annet utover gulvet og ba henne sortere alt.

Men man må bare le. Det er så mye bedre enn å gråte. Latter gjør godt.

Når det er noenlunde ordnet etter alle mine tabber, sier vi adjø til fine venner og setter kursen mot Valencia. Det er faktisk en fin by med litt naturområder i utkantene. Vi besøkte en grønn og hyggelig camping der ifjor. Der er det dessverre fullt nå, så vi må jakte på et annet sted.

GPS’n lurer oss inn i gågater og torg og et folkemylder av en annen verden. Her er det slett ikke lov til å kjøre. Særlig ikke med bobil. Lykkeligvis klarer Jan å manøvrere oss ut av elendigheten før folk blir alt for sinte på oss. GPS’en blir slått av før den fører til mer elendighet. Jeg geleider oss ved hjelp av kart frem til gratis bobilparkering øst for Valencia. Og hvem treffer vi der om ikke vår gode venninne Sandie. Tøffe Sandie som reiser rundt overalt med bobilen sin og møter all verdens spennende mennesker. Nå er det markeder som gjelder hvor hun selger tiaraer og hårbånd som hun lager. Hun har vært så travel at vi knapt har sett henne i Olhão denne vinteren, så dette er ekstra hyggelig.

En vag plan om å bese Valencia skrinlegges. Orker ikke mer by og folkemylder nå. I morgen peiser vi videre så langt Jan orker å kjøre. Så får vi se hva jeg kommer til å tømme ut i morgen.

Fant forresten noen poteter under bordet mens jeg plukket perler. Dem var det ikke jeg som hadde mistet. Så Jan gir da sine bidrag til tabbeunderholdningen han også. Og godt er det. Jo mer latter, desto bedre.

Kveldshimmel i Valencia

13. The end of living and the beginning of survival

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Min gode vandrervenn John guider gjerne alle som ønsker å observere fugler. Kunnskapsrik og raus som han er, deler han sin erfaring med alle. Forleden hadde han med seg en gruppe til Vale do Lobo og kom hjem dypt skuffet:

«Well, I went to Vale de Lobo. Over the years I have visited the main inland lake perhaps 70 times. I have never recorded less than 30 species of birds on any visit, other than my last two visits; 6 and 3 respectively. I can report similar comparisons to the Ria Formosa below us. Birds I once saw in hundreds and thousands I see 3 or 30 respectively.

So for those climate deniers, I can tell them we are experiencing environmental collapse as Chief Seattle once forecast, the end of living and the beginning of survival. I am heartbroken.»

Klassisk Algarveutsikt
utsiktspunkt langs løypa

Jeg går Rota do Monte da Águia for andre gang denne sesongen. Nå med vandrervenner fra Tromsø. Ingen rovfugler er å se. Noen få småfugler, men ikke som normalt. Sommerfugler og bier, takk og lov. Pollinerende insekter har i hvert fall nok å ta av her i dette blomsterrike landskapet. Dermed også mat for insektspisende fugler. Men hvor er de?

Dette er en perfekt turløype i Calderãofjellene. Fin lengde, rundt tretten kilometer. Passe anstrengende med mye opp og ned. Gikk hundreogtjue etasjehøyder oppover. Landskapet er variert og vakkert og byr på strålende utsikt i alle himmelretninger. Floraen er frodig og fargerik. Siden løypa ikke er merket, er det ekstra fredelig her. Til dels gjengrodde stier tyder ikke på at det vandres ofte her. Grusveier egnet for terrengbiler, er også en del av løypa. Hylser fra haglpatroner ligger strødd.

Svalestjert
Erica
Fresia

Fraværet av fugler og synlige spor etter dyr, er påfallende og trist.
Klimaendringer og industrielt landbruk med monokultur har nok større betydning for tap av artsmangfold enn skyteglade jegere. Men sistnevnte er heller ikke skyldfrie. Her er det tillatt å jakte torsdager, søndager og alle bevegelige helligdager. Tradisjonelt startes jakten tidlig om morgenen med felles frokost og dram før man begynner å skyte. Kaniner og rapphøns, men «ingen som befinner seg over femti meter opp i lufta». Vel.

Det finnes jegersmenn som er hedersmenn. Som far min var. Man skal skatte av naturens overflod, sa han. Overflod, merk ordet. Er det ikke overflod, skatter man ikke. Naturens kjede, sa far min, måtte aldri ødelegges. Da går det galt. Han tenkte som Chief Seattle.

Jakt for matauk forstår jeg, så lenge byttet fins i overflod. Jakt for gleden ved å drepe, kommer jeg aldri til å forstå. Småfugler og ekorn, hvordan kan noen frydes ved å plaffe dem ned? Troféjakt, rikfolks ufyselige lek med dyreliv, er motbydelig i n’te potens.

Det er ikke til å unngå at tanker om hvordan mennesker ødelegger natur og mangfold kverner i hodet når man er ute på vandring. Man ser endringene og har god tid til refleksjoner. Aldri har mennesket hatt så mye kunnskap som i dag. Likevel ser vi dette fraværet av visdom i handlingsvalgene som tas.

Vandreturene er likevel herlige. De gjør godt for kropp og sjel. Takket være mye regn denne sesongen, er det frodig og vakkert i åser, fjell og daler her i Algarve.

Utsiktspunkt
Iris
Scrambling gromwelll

Rota do Passadiço do Barranco do Demo

Det nyter John og jeg på vår siste felles vandretur denne sesongen. Turen vi har gledet oss sånn til, men ventet med å gjennomføre siden planen var å gå den sammen med Wilma. Hun ble forhindret fra å komme ned sist på februar som planlagt. Da må vi bare gjennomføre nå likevel.

Passadiço do Barranco do Demo

En lang løype med trappetrinn og hengebru stod ferdig i Alferce 21.10.23. Den består av tilsammen 578 trappetrinn i de bratte åssidene og en femti meter lang hengebru over Djevelravinen. Hengebroer har alltid vært en stor utfordring for meg som har høydeskrekk, så jeg har gledet meg vilt til denne utfordringen. Ekstra utfordrende er det at jeg ikke kan gi etter for min trang til å klamre meg fast. Fallet jeg hadde for en uke siden, var ganske stygt. Det ga meg mer skader enn jeg var villig til å innse. Brist i et ribbein og forslåtte muskler gjør det både vanskelig og lite tilrådelig å bruke venstrearmen. Men sannelig har jeg ikke så mye høydeskrekk som jeg tror. Det går helt fint å forsere broen så lenge jeg ser rett frem. Noen yogatriks om balanse hjelper godt. Alle trappetrinnene er derimot mer utfordrende når lungene ikke virker som de skal.

Passadiço do Barranco do Demo

Løypa vi følger, er på bare seks kilometer, inkludert via ferrata’en. En fabelaktig tur. På et vis hardere enn mange av dem som er dobbelt så lange. For her er ingen variasjon. Etter via ferrata’en, er det bare nedover. Nedover, nedover og nedover. Helt til dalbunnen. Hardt for gamle knær å holde balansen på rullende småstein. Helt i bunnen av dalen kommer belønningen i form av et frodig og grønt elvelandskap. Endelig er det fuglesang å høre. Sangen akkompagneres av det rislende vannet. Sollyset siles gjennom grønt løvverk og lander små pletter av gull på store bregner. Mistenkelig lik vår hjemlige største bregneart, einstape. Jeg observerer både norsk skyggesildre og de engelske bluebells sammen med mer typiske portugisiske blomsterarter.

Bregner . Einstape?
Esteva /cistus ladanifer
Valmue

Plutselig kommer en ellevill portugisisk vannhund stormende og snor seg mellom beina mina. Så lykkelig og glad. Endelig fant jeg deg, sier hele den glade kroppen. Så vidunderlig og god den er! Men dessverre er det en eier lenger oppe i stien som roper og vil ha den med seg. Selv om vovsen sier den vil være med meg, og jeg sier det samme til eieren. Som tydeligvis mangler humoristisk sans.

Så vi vandrer videre uten hund og må begynne å krysse elven. Slett ikke lett. Strømmen er stri, og det første krysningspunktet er bare noen tynne, ustabile stokker. Neste punkt byr på noen steiner som John spretter over på ungdommelig vis. Med innstillingen: “I don´t have a good balance anymore. But my motoric memory has.” Min motoriske hukommelse sier at jeg aldri har hatt god balanse. John ikke er redd for å falle og hopper lett på steiner. Livredd for å måtte vasse i iskaldt vann. Jeg er motsatt. Livredd for å ramle og slå løs hofteprotesene. Kaldt vann, derimot, er piece of cake for meg. Så jeg vasser.

Det er rent forunderlig å se hvor mye vann forskjønner landskapet. Men så er det også det mest livsviktige vi har. Men ingen meneskerett ifølge den skrekkelige sjefen for Nestlè!!!

Deretter går det oppover. Oppover, oppover og oppover. Du verden så glad jeg er for at vi tok den lange løypa nedover med sola i ryggen. Det er godt å ha vandrende skygge nå. En slik uendelig stigning er tung og varm. Det hjelper med skyggen fra store korkeik. Fint å stoppe og ta litt bilder så man får en pust i bakken når det kjennes som stigningen aldri tar slutt.

Utsikt

Men det gjør den jo. Der er ingen himmelstige. Og sannelig har ikke John vært forsynlig nok til å sørge for belønning. To iskalde Sagres fra fryseren hans er medbragt i hver sin grillvott. Rett og slett herlig.

For oss blir dette en verdig og fin avslutning på sesongens felles vandreturer.

Vel hjemme har noen av de enestående nordlendingene laget en kjempeporsjon med Husøygryte. Dvs. klippfiskgryte, og invitert en hel gjeng på middag. Så utrolig snilt. Dessverre inneholder den bacon, så jeg deler mine rester av min Bacalhão com nata med John, før jeg blir med på sammenkomsten. For mat må man ha etter en anstrengende tur i Algarves fjell.

Nå går det mot slutten av denne sesongen og oppbruddsstemningen begynner å bre seg. En annerledes sesong som har budt på langt flere utfordringer enn tidligere.

Mer om det i neste blogpost.

Pedra brancas, hvite berg, uvanlig farge her
Storkefelt nær Portimão
Utsikt på hjemveien fra Alferce

9. Rundtur i Alentejo

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Syv bobiler, fjorten personer og tre hunder legger brått i vei på bobiltur søndag morgen. Det er meldt kraftig vind og regn senere i uka. Skal vi få vist nyankomne venner litt av hva Portugal har å by på, må det skje nå mens været er bra.

Innimellom ble konvoien litt spredt, så det ble en pitstop i Ameixal for å samle troppene

Det går kjapt å ruste seg til avgang nå når vi bare har bobilen. Da vi også hadde «Penkingen» og «gazeboen», foregikk all matlaging i sistnevnte. Alt av kjøkkenutstyr, samt frysevarer, tørrvarer og hermetikk ble oppbevart der. Det var et svare strev å omkalfatre alt sammen før tur. Nå er det bare å rulle inn markisen, ta inn etasjekurven med grønnsaker og slenge inn stoler og bord som skal med. Stekeovn og kokeplate etterlates ensomme på sitt lille bord. Likeså kasser med remedier og annet vi aldri oppbevarer i bobilen.

De gamle traverne Berit og Leif, har som vanlig organisert turen som vi har tatt hvert år siden vi begynte med vinteropphold i Algarve. Nå er det ekstra artig siden en venn og tidligere kollega av Jan er i Portugal for første gang. Med sin kone og deres søte, gode border collie Disco.

Barragem do Monta da Rocha, populært kalt «Grisen», er som vanlig første stopp. Beskrevet noen ganger i mine tidligere Portugalskildringer. En enkel anleggsbrakke som ble satt opp da demningen ble bygd først på syttitallet, og fungerte som matstasjon for anleggsfolket. Da demningen stod ferdig i 1972, var bevertningsstedet blitt så populært, at det består den dag i dag. Midt i ødemarken. Et enkelt skur med gamle symaskinbord og stoler. Et aggregat og en utendørs kullgrill. Rundt omkring springer det kaklende, store perlehøns. Her er ingen telefon. Om man ønsker servering, gjelder det å møte opp før klokka to på dagen for å bestille.

Berit og Leif har dratt i forveien, så vi skal være sikret bevertning. Jan leder resten av konvoien langs den naturskjønne veien N2. Via de idylliske småbyene Pechão og Estoi. Så den litt større São Brás de Alportel før veien slynger seg videre gjennom Algarves korkskoger med utsikt til de utallige blåner og dalene imellom. Vi passerer Barranco do Velho hvor den autentiske og populære restauranten A Tia Bia ligger. Videre opp gjennom Calderão-fjellene. Deler av veien kantes både av brannfarlige, men akk så velduftende, eukalyptustrær. Akasietrær blomstrer i overdådig med sine kyllinggule blomster. Begge arter er importert fra Australia og begge er invaderende.

Akasietrær (acacia longifolia) i Algerve

Dette er områder hvor jeg har lagt mange av mine lange fotturer. Men jeg blir like betatt hver gang jeg kommer kjørende her og tror alle føler det samme. Det gjør de nok ikke. Noen foretrekker det vidåpne, bølgende landskapet som folder seg ut foran oss når vi når Alentejo og distriktet Beja. Og visst er det vakkert. Myke, grønne enger med bestrødd med tusenvis av bittesmå tusenfryd og rødblomstrende engsyre. Hundrevis av lyse og mørke ulldotter beiter i det grønne, eller ligger bare og koser seg. Innimellom ses flokker med kanelfarget storfe. Spredt omkring står de skulpturelle, grågrønne oliventrærne. Himmelen blir ekstra stor og knallbå over slike åpne, grønne enger. Det er som å kjøre i et postkortlandskap. Nydelig, men uten dramatikk. Det lokker heller ikke til å legge i vei på vandreturer.

Alentejo – inkarnasjonen av åpent landskap

Vi passerer Almodôvar, tar av mot Ourique og videre gjennom fascinerende Vale da Cegonha. Her er storkereir på rekke og rad. Hver eneste strømstolpe har leieboere på toppen.

Vale da cegonha – storkenes dal

Så er vi endelig fremme ved det første målet. Vi har allerede mottatt den skuffende nyheten om at det ikke er mat å få. Manuel er den som griller. Kylling eller spareribs av porco preto Alentejano. De svære svartgrisene som rusler under eiketrærne og spiser nøttene som faller ned. Nå sitter han i en krok og er syk og elendig. Det er ikke tale om at Maria vil ha noe med grilling å gjøre. Hun har mer enn nok med å skrelle poteter og lage batata fritas og salada fresca av hodesalat, løk og tomater. Så det å skulle diske opp med middag til fjorten personer alene, er alt for mye for henne.

Trist for dem som ikke har opplevd den særegne sjarmen ved dette stedet tidligere.

Vi klarer oss fint likevel. Bobilene parkeres i en ring på toppen over den oppdemmede innsjøen. Sola varmer deilig, og vi koser oss sammen i tunet vårt. Disco med foreldre, og jeg går en fin tur i det åpne landskapet. Disco får hilse på to store gjeterhunder som kommer springende for å sjekke om hun er noen trussel mot flokken. Det er hun så langt ifra. De snille hundene logrer sin godkjenning og springer tilbake til gjeteren og hjorden.

Tenk, så dumper vi på et par som går tur med en nesten-Ludo! En skjønn, rød puddelbamse som jeg selvsagt må kose med. Åhh, som jeg skulle ønske at Ludo-min var her nå! Denne finingen er nok mer interessert i Disco enn i meg.

Bilene er vel parkerte og noen av oss går tur.
Og er så heldig å treffe en nesten-Ludo

Det blir kveld og middagstid. Alle de andre har griller, så Jan er heldig og får grillet pølsene sine og får påspandert potetstappe. Selv lager jeg meg aspargesrisotto og salat. Ikke noe problem å ordne seg mat selv for noen av oss. Alle har det som trengs og vi har det nydelig sammen ute under stjernehimmelen. En fin kveld som går over til en trasig natt.

Fritidsbatteriet vårt er så dårlig at det lades helt ut. Vi blir uten lys og varme og lading til duppedingsene. Om dagen var varm, så er natten tilsvarende iskald og rå. Jan blir akutt febersyk med vond hals. Begge fryser vi som bare pokker, tross ullklær og dundyner. Det er intet annet å gjøre enn å avbryte turen for vår del. Hele turen er basert på villcamping. Uten lys og varme er det uaktuelt. Veldig trist.

Disco-familien belager seg også på å avbryte turen, da det er problemer med motoren til støttebeina og må på et merkeverksted. Vi har en gammel og lite avansert bobil, så slike problemer slipper heldigvis vi.

Albufeira da Barragem do Monta da Rocha og landskapet rundt bader i morgensol når vi sier på gjensyn til resten av gjengen. Jeg tilbyr meg å kjøre, men Jan mener han skal orke det. Selv om han føler seg temmelig tufs. Godt gjort.

Farvel til Barragem do Monta da Rocha
På gjensyn til skjønne Disco og gode venner

Det går ganske radig når vi tar «snarveien» IC1 sørover mot Boliquieme. En større og bredere vei lenger vest. Én mil lengre, men mye raskere. Og med nydelig utsikt til mandelblomstring og bugnende appelsintrær.

Vi tar oss tid til å dra innom Camperservice og kjøpe nytt fritidsbatteri som Jan monterer umiddelbart. Så et apotekstopp i Olhão for å kjøpe halstabletter, før den syke kan parkere hjemme og legge seg i sengen og bare være syk. Vel fortjent. Ikke det å være syk, men det å få ligge i sengen, ha det varmt og sove av seg elendigheten.  

Imens rigger jeg pitchen tilbake til standard med stoler og bord og blomsterbuketter og lyslykter. Markisen dras ut og barduneres før jeg, tro det eller ei, lager svinekjøttmiddag med saus og poteter og erter og alt til faget henhørende, til den syke. Er temmelig ukomfortabel med å steke svinekjøtt, men hva gjør man ikke når den man er glad i er syk.

Slik endte vår rundtur. Får bare håpe det går bedre med resten av gjengen.

«Syv store bobiler dro til «Grisen» hen.

Jan fikk vondt i halsen,

så ble det bare seks igjen.

Seks store bobiler stevnet videre frem

Mortens bil fikk trøbbel.

så ble de bare fem

Fem bobiler drar videre på eventyr

Håper alt går greit for dem

uten mere kluss og styr

For skjer det enda mere nå,

så må vi bare flire

Om én til må snu, så er de bare fire

Vi håper intet mer vil skje,

så de ender opp som bare tre

Ja, enda verre, at eventyret stopper opp før Pomarão

Og alle returnerer slukøret og lei seg til Olhão»

6. Nyttårsforsetter

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Jeg har to forsetter for det nye året. Det første er at jeg skal vinne i Eurojackpot slik at jeg får råd til å kjøpe og holde en hund igjen. Skal selvsagt etterisolere huset også, samt skifte vinduer og takbelegg og installere solcellepanel. Resten skal gå til andre trengende. Men det er det med hund som er hovedsaken. Dette forsettet er en fin drøm som jeg koser meg med hver gang jeg sender inn en kupong. Jeg har laget en ny lykkekupong som heter Ludo.

Mitt andre forsett er nok mer oppnåelig. Jeg skal fortsette med mine vandringer i naturen selv om det er uendelig trist at Ludo ikke er med. Jeg trenger å være i naturen. Utforske den, og finne små perler her og der. Studere planter og prøve å oppdage fugler og dyr på min vei. Jeg trenger gleden og roen naturen gir meg, og jeg trenger den gode mosjonen det er å vandre i ulendt terreng.

Wilma, John og jeg har som morgenrutine å gå runden i parken to ganger, samt ta en sving over til hesteenga. Jeg går alltid begge veier når jeg skal til byen. Jeg går rundt omkring i reservatet og ser etter fugler. Det kan fort bli over tjuetusen skritt, men kjennes knapt i kroppen her hvor det bare er flatmark. Selv knappe tre tusen skritt i Algarves bratte åser, kjennes langt mer i muskler og sener enn denne flatmarksvandringen.

Appelsinblomster
Bie i kappgjøksyre
Duftende vinternarsisser

Det aller første jeg gjør, er å legge turen oppover åsene til mine gode venner som lever der med dyrene sine. Uten strøm, vann og vei. Dem har jeg kjent siden mine aller første off pist vandringer da vi kom hit i 2015. De er like dyrekjære som meg og sørger like mye når de mister noen av sine. Det herlige, sjarmerende eslet Chica døde i fjor, og jeg har ikke sett dem etter det. Jeg er usikker på om de vet at Ludo er død, siden hans sykdom og borgang foregikk etter at Facebook suspenderte meg. De har et lite aggregat og en gammel laptop, så vi pleier å kommunisere via Facebook. Jeg gruer meg sånn til å fortelle om Ludo at jeg gråter hele veien oppover. Hundene varsler min ankomst, og min venninne er raskt på pletten. Hun bare legger armene rundt meg i en stor velkomstklem og forteller at hun vet. Og vi gråter begge to. Deres fine, gode Bonita er også død, omtrent av samme årsak som Ludo. Så vi er i samme båt.

Gode, fine Perso og meg
Kattepus likte ryggsekken min

Gamle, snille Perso lever dog i beste velgående og blir så glad for å se meg. De har fått en ny, nydelig hund som må stå i bånd for ikke å stikke av på jaktferder. Men kos og fin er den. Kattene er der, men de har mistet en av dem også. Hønene lever heldigvis i beste velgående. Reven våger seg ikke på hønsejakt her. Perso passer på.

Det har skjedd mye siden jeg var med og stampet halm og leire da de bygget det første huset sitt der de sover og oppholder seg. Nå er det mange små hus her. Alle er bygd av paller og materialer funnet i containere, samt leire og halm. Begge har hvert sitt verkstedhus. Så er det kjøkkenhus, dusj, utedo og hønsehus. Tilsammen seks små hus bygd med fantasi, imponerende kreativitet og estetisk sans. Alle er vakre som smykker. Det er en fryd å se, og så inspirerende at jeg gleder meg til å komme hjem til Halden og herme etter noen av deres fantastiske idéer.

Dette ble en god dag. Startet med gråt, men gikk over i glede og iver.

Det obligatoriske speilbildet i brønnen
I Bengadodalen

Det neste blir Mesquita-runden. Som egentlig bærer det omstendelige navnet «Caminhos e encruzilhadas de ir a fonte». Sånn omtrentlig betyr det «stier og kryssende veier å gå til kilden». Men det orker man jo ikke å si. Vi kaller den Mesquita-runden etter navnet på restauranten der vi parkerer, Lagar Mesquita. En vidunderlig restaurant i et tidligere olivenpresseri. Nydelig mat og vakkert innredet. Full av kunst. Det var en fryd å ta fotturen tidlig nok til å rekke lunsjen her. Men dessverre, sist april innstilte de driften. Covid-årene har ødelagt mang en god virksomhet.

Fotturen er imidlertid like fin som før. Herlig variert. Rundt ti kilometer opp og ned i frodig kultur- og naturlandskap. Vi som vandrer, er trekløveret Wilma, John og meg. Vi har alle gått løypa mange ganger, og vi blir aldri lei av den.

Bjeffende hunder langs ruten bjeffer mindre nå som jeg ikke har Ludo med. En skjønn hund som jeg bare må kose med, følger etter meg videre. Jeg har ikke hjerte til å jage den. Den er så altfor søt. Som vanlig plukker jeg vill grønnkål på veien og håper på at det kan være brukbare granatepler. Men niks. Sesongen er nok for lengst over her også.  Men deilige, modne appelsiner finner vi, så sekken blir tung.

Den søte hunden
Finingen er veldig flink når han møter andre hunder

Den store spenningen er dog om det gamle ekteparet lever ennå. De har en bitte liten bar omtrent halvveis i løypa. Ingen skilt. Ikke noe som viser at det er noe der. Her pleier vi å stoppe og drikke en Sagres. En god tradisjon enten man liker øl eller ikke. For gamlingene er bare så sjarmerende. Han vil alltid prøve å snakke fransk, men kan ikke mange ordene når det kommer til stykket. Hun er kjempekry over oldebarna sine og viser frem bilder. De spør alltid hvor jeg kommer fra, for de husker ikke fra år til år. Datteren deres er like gammel som meg, så de er nok rundt nitti. O lykke. Der seg jeg kona utenfor. De spør flere ganger om det er vår hund, og når vi avkrefter det, tar hun nokså resolutt og jager den av gårde. Han forårsaker altfor mye bjeffing blant deres mange hunder. Litt fælt å se den bli jaget, men jeg kunne uansett ikke tatt den med hjem.

Her smaker Sagres’en godt
Mnge fine blomster vokser ved ruiner, her alpefiol

Vi drikker vår Sagres og har vår lille prat før vi tar fatt på den siste, fine halvdelen av løypa.

Nok en deilig dag hvor en får brukt kroppen og nytt naturen. Attpåtil med gode venner. Og det stopper ikke der. På ettermiddagen drar Jan, John og jeg inn til Olhão. Vi rekker å se solnedgangen over havna før jazzen på Cantaloupe. I dag spiller vår yndlingsbatterist Marcelo Árujo, her med en ny gruppe, The Lighthousers. En artig og variert konsert med swingjazz og mye Fats Waller. Avslutningsnummeret er fantastisk og gir oss et nytt musikalsk bekjentskap. Chiquinha Gonzaga, Brasils første kvinnelige komponist. Datter av en slavekvinne og en mann av såkalt edel herkomst. Foreldrene trosset alle tabuer og giftet seg. Og Chiquinhas far påkostet sin musikalske datter en solid utdannelse. En spennende historie og musikk jeg gjerne hører mer av.

Solnedgang i havna
Utsikt mot Farol

På hjemmebane blir det en del matlaging. Jeg er i gang med en ny kombucha. Fikk det til å vokse frem en Scoby av bunnfallet på et par flasker jeg hadde med hjemmefra. Har også satt rødkål til fermentering. En norsk venninne på campen og jeg drar på markedet og handler grønnsaker og annet og eksperimenter med å lage fingermat med butterdeig. Ble kanskje ikke så vellykket som fingermat, men godt nok og artig å holde på. Det er så trivelig når en kan stå ute og tilberede. Jeg er en uhelbredelig sølegris, så jeg nyter å kunne søle i vei uten at jeg må vaske gulvet etterpå.

Kombucha på gang
Fermentering av rødkål
Masse mat på gang

Det skjer mye trivelig og sosialt her på campen, og jeg trenger å holde meg i gang for ikke å henfalle for mye til sorgen over Ludo. Har faktisk begynt å lære meg fransk via Duolingo for å ha noe å holde på med. Og er blitt hekta på et dataspill som heter Watersort. Det beste er likevel fysisk aktivitet.

Jan er glad i å sykle. For første gang stiller vi her med elektriske sykler. Jeg er ennå ikke fortrolig med min. Synes liksom den tar kontrollen over meg, så jeg har knapt brukt den. Nå må jeg til pers. Vi skal sykle til nabobyen Fuseta sammen med en gjeng norske. Men min fine, nye sykkel virker ikke. Dvs. motorene virker ikke. Og den er altfor tung til å sykle opp bakker med uten motor. Redningen blir å låne en elsykkel av noen andre. Batteriet har lite strøm, så jeg bruker ikke motor annet enn i motbakker. Det går helt fint og gir oss en herlig tur hvor mesteparten følger saltanleggene langs sjøen. Sola stråler, og jeg har vært forutseende nok til å ta med badedrakt. Må ha en dukkert i havet når vi kommer frem. Det er så herlig.

Det blir en lang og trivelig stund i godt lag på strandbaren før vi sykler hjem i varm ettermiddagsbris. En fin sykkelvei, men trist å registrere at det er få fugler å observere. Bestandene krymper år for år, noe alle dedikerte fuglekikkere kan bekrefte.

Vi er halvveis i januar og har opplevd mye hyggelig allerede.

Tror sannelig fortsettelsen blir god, jeg.

På vei til Fuseta med lånt sykkel