16. Tilbakeblikk på en flott vandringstur før jul.

30. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Som jeg elsker å utforske og å oppdage! Vandre utenfor allfarvei der ingen andre går og se hva som skjer! Dessverre er det ikke like lett her i Algarve. Og jeg har lovet dem som bryr seg om meg, at jeg bare skal følge merkede stier. Av og til byr det seg likevel en anledning til litt mer eksperimentell naturvandring. Én uke hver vinter pleier vi å få besøk av min bestevenninne og mannen hennes. De er ti – elleve år yngre enn meg. Unge, spreke og glade vandrere. Da griper jeg sjansen.

*Ludo og meg i starten av de sju kilders løype*

Trilho do Fonte Benemola er en liten runde på ca. fem og en halv kilometer. Men det er bare å bygge å bygge på med Trilho dos Sete Fontes, så får man ni kilometer til. Det monner. Angivelig skal Benemolakilden bidra til at elva aldri går tørr. Men dessverre, det blir stadig mer tørke i Algarve. Plutselig er også elva i Benemoladalen tørr, og jeg får den lyse idé å gå i selve elveleiet oppover sammen med mine spreke venner. Hvem vet hva man kan komme til å oppdage da?

Det er femte mars 2020. Vi vandrer nordover på runde elvesteiner. Vegetasjonen blir stadig tettere. Så tett at det begynner å bli vanskelig å komme seg vekk fra elveleiet. Plutselig er det en liten lysning, så jeg roper til min venninne som går først, at hun skal ta av opp til høyre. Hun skritter over en veldig lang og veldig hvit trestamme sammen med Ludo. En altfor hvit trestamme. Ingen døde trær er så hvite. Døde trær rører heller ikke på seg. Jeg roper at hun må ta tak i Ludo sitt halsbånd og holde ham, før jeg selv skritter over «trestammen». Som faktisk er en bortimot fire meter lang albino Pytonslange. Jeg har det mantraet at jeg er gjest i naturen og derfor plikter å sette meg inn i hva som lever og bor der jeg ferdes. Og forholde meg til alt liv med respekt. Så jeg vet at pytonslanger ikke hører hjemme i Algarve. Jeg tar en video og sender til dyrehospitalet i Ria Formosa, rett ved der vi bor. De får GPS-posisjonen og sender bombeiros fra Loulé til å hente slangen. Noe medtatt var den, men etter ett døgn på dyrehospitalet, kviknet den til og ble sendt til dyrehagen i Lagos. Om den fortsatt lever og befinner seg der, burde den være oppkalt etter meg, synes jeg. De som hentet slangen, hadde fått mitt videoopptak som ble videresendt til media. Uten min viten. I en ukes tid figurerte en video i offentlighetens lys hvor man kunne høre en ganske så oppskjørtet trøndersk banning.

*Måtte jo filme denne «once in a lifetime»- opplevelsen* (Foto: OJ.A.)

Nok om det. Oppdagelser er alltid spennende, og jeg har vel egentlig avfunnet meg med at jeg stort sett må gå alene på oppdagelsesturer. Min kjære liker rett og slett ikke å gå tur, og får vondt i beina av å gå. Det er enkelte andre som har uttrykt innstendige ønsker om å gå på tur med meg, men det blir med én tur. Så vil de ikke mer. Følgelig må jeg bare beundre stayerevnen til vår gode venn og fugleekspert, John Elvin. Han foreslår faktisk at vi skal ta en tur til Fonte Benemola hvor det kan være mange fugler å se. Jeg lar alt være opp til ham, så da vi kommer til punktet hvor vi kan velge kort eller lang runde, er avgjørelsen hans. «No, that’s to short», sier han bestemt. Og vi fortsetter i det spennende, timianduftende landskapet som er grønt og frodig med bratte klipper og huler hvor både to og firbeinte kan finne sitt bo.

Den korte Bénemolarunden utgjør en flott tur som også kan passe for barnefamilier og andre som vil nyte naturen uten å gå for langt. En ypperlig anledning til å lære de små om naturens undre. Her er enda større artsrikdom enn ved Rocha da Pena (jfr. reisebrev 14). Vegetasjonen er tett og frodig i dette fuktige, beskyttede landskapet hvor flere utrydningstruede arter har sitt habitat. Av pattedyr kan nevnes flaggermusarter, samt genetter, kaniner, rever, otere og egyptisk mungo. Dessverre er det bare mungoen som er dagaktiv, så den er det eneste dyret man kan ha et lite håp om å se. Av amfibier og reptiler finnes bl.a. skilpadder, trefrosk, padder, ildsalamandre og hesteskosnok.

Tilleggsrunden med Sete Fontes, sju kilder, som vi velger, varierer mye mer både i topografi og mellom kultur- og naturlandskap. Vi befinner oss i utkanten av Barrocal – dvs. Algarves kalksteinsområde. Her ses en rekke fornminner fra romersk og maurisk tid. Jeg har prøvd å telle og ta bilde av de sju kildene, men går alltid i surr. Har gått her så mange ganger at jeg sikkert har ti bilder av noen av dem, og ingen av andre. Ludo har fått vann fra mange av dem. De fungerer fint, kildene er gamle, fonte velho, men flere av dem har fått restaurert selve brønnen eller bygd ny, um poço novo. Har tatt feil av veien noen ganger fordi jeg glemmer å se etter merkene når blikket mitt fanges av alt det vakre i vegetasjonen. Det er mest forvirrende når løypa svinger opp og ned mellom bebyggelse og innom kilder. Men tror jeg har hele løypa inne nå. Skjønt hvem vet med mitt rotehode. Dog greier vi oss fint denne gangen, misser tre ganger, men finner ut av det. Vi passerer bratte bergvegger i ødslige områder og vandrer langs folk og hus og sinte hunder i rurale områder. Vel, hundene er vel ikke så sinte. Bare i ferd med å forgå av kjedsomhet der de tilbringer ensformige dager som vakthunder. Eneste lyspunkt er nok når det kommer sånne underlige hunder med krøllet pels forbi som de kan morske seg litt for.

*Noen av kildene med brønn og brønnhjul*

Jeg er inderlig glad for at jeg lot det være opp til min medvandrer å velge dagens løype, samt insistere på at vi skal gå begge rundene. Topografien er krevende, og det kommer stadig flere «oh no!» når bratte stigninger åpenbarer seg. Gevinsten er flotte utkikkspunkt. På et eller annet vis ser vi alltid Monte da Rocha i horisonten. Løypen over der er verken hard eller lang, synes jeg. Men den fortoner seg riktig så imponerende når vi sær den særegne, lange klippeformasjonen i det fjerne. Utsikten fra toppen over Vale Benémola er storslagen. Det hviler en egen stillhet over det øde landskapet her på toppen med den særegne med røde jorda med duftende rosmarinbusker i blomst innimellom de mest fantastiske kalksteinsformasjoner. Det er noe magisk over det hele.

Men så begynner marerittet. Den bratte og lange nedstigningen mot Fonte Benémola er rett og slett grusom for gamle knær og ny hofte. John går først og klager heldigvis for to, så kan jeg streve meg etter og late som om dette er piece of cake. Men det er det virkelig ikke. Regnet for et par uker siden, har fullstendig vasket vekk all jord og etterlatt oss et rullende helvete av steiner. Nesten umulig å få fotfeste. Knærne skriker av smerte og kroppen stivner til og blir ubehjelpelig av min frykt for å falle og skade min nye hofte. Ludo merker hvordan vi strever og prøver å passe på oss begge to etter beste evne. Ned kommer vi omsider, for ned må vi. Endelig kan vi trekke pusten og gå på normalt vis langs elvebreddens flate, vegetasjonsrike landskap. Det er noen kilometer igjen. Vi krysser elven som trist nok er nesten er tørr øverst. Følger dalen langs vestsiden av elvebredden uten problemer og nyter siste del av turen. Nydelig fuglesang renser hodet for negative tanker. Ludo som har fulgt oss så tett og bekymret, kan også slappe av nå. Tar seg en forfriskende dukkert i elva og spretter rundt i lettelsens glede over at de to menneskene ser ut til å fungere normalt igjen.

Jeg er redd det nå er satt punktum for min mulighet til få følge på tur. Det kan virke slik akkurat nå. Men den gang ei. Før kvelden er omme, får jeg beskjed om at det skal bli slutt på å klage over strevsomt terreng og lange turer. Her skal det fortsatt vandres. Den som gir seg, har tapt!

Mitt beste råd til andre som vil følge i våre forspor: Gå for all del motsatt vei her. Den rullesteinsstigningen bør ikke forseres i annet enn oppoverbakke. Stigninger er ikke så ille for kroppen når man går oppover. Tvertimot gir de fin muskeltrening. Det tar på pusten, men man kan alltids ta seg en hvil. Nedoverbakker er derimot svært hardt for kneleddene. Sjekk løypene og prøv å finne sikksakkveier nedover og ta evt. de bratte, rette strekkene oppover.

Ta den tiden det tar. Naturen skal oppdages og nytes med alle sanser og ikke forseres som om man deltar i et terrengløp.

God tur!

15. Så ble det da jul som det gjør hvert år…

27. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hage, Iphone X, jul, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

…og julefest holdtes i hver en gård

Så langt som en hellige Krist ned når.

Og ribbe og surkål og øl og dram,

Man åt og drakk for å ære ham

Som fødtes i armod og døde i skam.

Så skrev godeste Rudolf Nilsen i sin tid. Og julefest holdes på hver en pitch her også, så godt man formår. I år en jul preget av regn og blest, noe som unektelig byr på visse utfordringer når man lever camperlivet. Ikke alle av oss har store campingvogner med påbygde solide telt med salong og kjøkken.

Alle nasjoner og kulturer har sine egne tradisjoner og feirer på ulikt vis. Det er litt interessant å tenke på at vi i Norden holder fast ved ordet jul, av norrønt jól som er knyttet til feiringen av vintersolverv. I engelsktalende land er Christmas brukt. Det henspiller på Kristi fødsel. I latinske land er varianter av Natal mest vanlig. Det kommer av fødsel, dvs. Jesu fødsel. Så er vi kanskje mindre kristne i Norden? Føler vi oss litt nærmere den norrøne mytologi i det kalde, mørke nord, mon tro?

Det er vel litt ymse med religionstilhørighet både i Norden og i øvrige Europa. Med utdanning og innsikt i vitenskapelige oppdagelser, kan ofte det religiøse få mindre plass. Men ett er sikkert. Det er genuint menneskelig å feire overgangsriter. Mennesket har til enhver tid feiret fødsel, navngiving, pubertet og død. Ikke minst har merkedager knyttet til solens og naturens gang vært vesentlige å markere. Fra naturreligionenes tid, hvor naturen var alt, og dets guder måte hedres, og frem til de store verdensreligioners inntog. Likeså i dag hvor mange har avskrevet religion som sin livsanskuelse. Vi feirer det betydelige i et menneskes liv.

Vintersolverv / jól / solsnu har alltid vært vesentlig. Særlig for oss som lever i utkanten av Europa med kulde og mørke i mange måneder. Sol er liv. Sol er helse. Sol er fruktbarhet. Sol er glede. For å holde ut en lang vinter, trenger man noe å se frem til. Denne vidunderlige perioden med levende lys, hygge og nærhet som gjør at man kan holde ut måneder med kulde og mørke.

Her, i landskapsvernområdet Ria Formosa, slipper vi unna den norske mørketiden som for oss oppleves som dyster og tung. Solverv betyr lite når solen likevel skinner i mer enn ti timer daglig. Når man kan så frø og dyrke spiselige vekster året rundt, betyr det mindre å lage mat og samle i lader for å ha noe å tære på til vinteren og nyte i den aller mørkeste tiden.

Så er det kanskje derfor at kristen religion er mer vesentlig i de katolske, latinske lands julefeiring enn den nordiske? Portugiserne har riktignok adoptert moderne skikker som juletre og gaver under treet til alle, levert av Santa Claus. I stedet for fra Jesus til barna, levert under skorsteinen. Coca cola nissen med navn etter helgenen St. Nicholas er populær i mange vestlige land. Mens ungene i Norden i hedensk tid satte ut støvler fylt med strå til Odins åttebeinte hest Sleipner og fikk gaver som takk, setter dagens portugisere ut et glass melk og litt kjeks til Pai Natal. Viktigst her er likevel fortsatt feiringen av Jesu fødsel. Det skal samles mose hvorpå det arrangeres stilleben med Jesus, Josef, Maria, de tre vise menn, engelen Gabriel, okse og asen. Det skal ha en fremtredende plass på stua. Missa do Galo holdes mellom elleve og midnatt julaften og er fortsatt viktig. Hanen som gol da Jesus ble født, skal hedres, og først etter messen, kan man gå hjem og spise julemiddag og åpne gaver. Særlig i nord holdes de tradisjonelle skikkene fortsatt i hevd.

Julemiddagen er bacalhão med poteter og kål. Første juledag kan man servere blekksprut, kylling, kalkun og geit.

Søte kaker er viktig, og aller viktigst er bolo Rei, kongekake, som henspiller på de tre vise menn som kalles «os três Reis magos” på portugisisk. Mektig gjærdeigskake med masse frukt, nøtter og portvin.

Forrige vinter tilbrakte vi koronasikkert i Norge, og jeg slo til med massiv kakebakst og matlaging som før i tida. Stor tabbe. Koronarestriksjoner satte en stopper for alle besøk, og jeg endte med å spise opp et tonn julekaker helt alene. Min kjære bryr seg ikke om kaker. I år skulle ikke en sånn gedigen vektøkningstabbe gjentas. Men hva gjør jeg?

Tross full vaksinering og restriksjoner, noen koronatilfeller er det rundt omkring. Helsepersonell kommer og tester alle på campen. Og vi satser på å leve enda mer restriktivt. Kjedelig for en aktiv sjel. Så blir det kakebaking likevel, da. Noe må man jo finne på. Verdens styggeste takras av noen sjakkruter, og litt penere krumkaker. Gode blir de, tross det miserable utseendet. Faktisk så gode at alle går med når vi norske tillater oss en utendørsfeiring etter at alle har fått negativt resultat på covid-testene. Med så mye negativitet, må vi slå til med noe positivt! Dagen før solsnu har vi en overstadig livat kveld med latter og sang i lettelsens euforiske rus. Det gjelder å gripe øyeblikket. På solsnudagen er himmelens sluser vidåpne. Vår planlagte feiring er bare å glemme. Selv vi av vikingætt, finner liten glede i sosiale sammenkomster utendørs når tretti-femti millimeter nedbør skyller over oss.

Vårt lille telt/gazebo fungerer som kombinert kjøkken og spisestue. Stofftaket har vi malt med gummimaling. Det har holdt fint i tre år. Nå, når det verste regnskyllet på år og dag kommer, er det slutt. Det drypper og renner inn på alle kanter. Jeg plasserer bøtter og gryter og kummer på de verste stedene, og prøver å samle allerede vått krydder og tørrvarer på en flekk hvor det ikke drypper. Arbeidsområdet blir minimalt, og det er temmelig kaotisk her inne. Men kaos er mitt mellomnavn, det vet alle som kjenner meg. Så jeg fungerer aldeles utmerket i kaos, det er den rene naturtilstanden for meg og stopper meg sjelden fra å virke.

Skjønner dog ikke helt hva som foregår i hodet mitt. Til tross for været, og at vi bare er to personer og én hund, lager jeg likevel mulled wine til et lite regiment og går ustoppelig videre med prosjekt julekakebaking. Med friskt mot dobler jeg krumkakerøra. Men de blir så harde og vanskelige å rulle! Ved nærmere ettertanke slår det meg at jeg har firedoblet melmengden. Vel, så må jeg doble de andre ingrediensene for å få en total firedobling av alt. Har ikke nok egg, men slenger i en boks fløte i tillegg. Og dobler smørmengden og kardemommen og steker videre. Hmmm…, smaken er ikke ikke helt som den skal. Ved nok en ettertanke slår det meg at jeg har glemt å doble sukkermengden. Det blir gjort, og jeg steker videre. Steker og steker, røra tar aldri slutt. Krumkakene som endelig er som de skal, holder i nøyaktig to minutter, før fuktigheten forvandler dem til de mykeste pannekakekrøller. Berlinerkranser og andre småkaker settes fint formet inn i den ufordragelige komfyren som nesten ikke har varme, og kommer ut igjen som store, flate pannekaker. Som er sprø kun i de samme to minutter som krumkakene. Fordømte sjitkomfyr!

På et tidspunkt får jeg j..lig nok av å sitte i stekeos i et vått telt og produsere misfostre. Har prøvd å underholde meg med film på Mac’en for å holde ut elendigheten, men regnet overdøver all lyd. I tillegg har arbeidsmusikken bestått av åttitallsrock fra naboen, og Mozarts Requiem fra vår bobil hvor min kjære styrer musikken. Jaggu litt av en stereo! Når regnet begynner å dryppe på Mac’en, er det igrunnen nok. Ludo har sittet trofast ved min side hele tiden. Med godt utbrettede trekantører slik han gjør når han tigger. Han blir jo ekstra søt da. Og er like fornøyd med kakene uansett utseende.

Algarve kan prise seg lykkelig for disse dagene med regn. Det er sårt tiltrengt, så vi må prøve å være glade på Algarves vegne. Innimellom får vi stunder med oppholdsvær og får skyflet unna vann fra bord og kjøkkenbenk i teltet. Jeg får kokt rødkål og laget nøttestek, den ultimate vegetariske juleretten. Min kjære våger seg ikke på slike mystiskheter, så han steker to svinekoteletter. Tilbehøret deler vi dog. Portvinssaus, rosenkål, rødkål og diverse snadder. Det blir en hyggelig lillejulaftens kveld som deles med vår norske venn og nabo med de fire colliene. Som faktisk synes nøttestek er nydelig.

*Tiggeeksperten lager de fineste trekantører*

Vi er ikke mange norske her på campen. Noen har også reist hjem til jul. Tradisjonen tro samles vi gjenværende til kurvfest på julaftens formiddag. Det er akkurat nok timer med oppholdsvær til at det lar seg gjennomføre. Det er gløgg og julekaker og til og med multekrem på menyen. Nostalgiske juleminner utveksles, og hovedfokuset er mat. Hva man har pleid å spise på julaften, og hva julemiddagen skal være i kveld. Det er noe med å leve i utlendighet langt unna barn og barnebarn. Vi har det godt her, men noen savn har man dog. Litt sentimentalitet er som seg hør og bør i en sådan stund. Det snakkes om ribbe og pinnekjøtt og lutfisk. Det siste savner jeg, vår lille bobilfryser ga ikke rom for å bringe med lutfisk. Selv skal vi ha hjortefilet. De sjeldne gangene jeg spiser kjøtt, blir det vilt. Noe vi begge synes er godt. Telefonsamtaler med barn og barnebarn er unnagjort, og det er tid for å nyte julemiddagen. Den deles med vår engelske venn, John Elvin, som smaker hjort for første gang. Til forrett har vi ishavskaviar med avocado og rømme. Det faller ikke helt i smak, men så blir det desto mer på meg. Regnet pøser ned, men midt i teltet sitter vi tørt og kan nyte mat og vin. Det er mildt ute, og en liten vifteovn bidrar litt ekstra. Fortellertalentet John underholder med sine livlige historier. Og forteller stolt at han nå er helt akklimatisert portugiser. Han har på seg fem lag med klær må vite, og har i tillegg to regnfrakker i beredskap. Det er tross alt vinter. Vi uakklimatiserte sitter i henholdsvis julekjole og T-skjorte og langbukse og synes det er evig varmt nok. For oss er det sommervarmt nå.

Hadde været vært litt bedre, kunne vi opplevd et fantastisk himmelfenomen i kveld. Vår kunnskapsrike venn viser oss via astronomi-appen sin hvordan Merkur, Venus, Jupiter og Saturn nå står på linje og kan sees fra Jorda. Visstnok et par tusen år siden sist. Hadde det bare ikke vært overskyet og regn. Men julekvelden er fin likevel den. God mat og godt selskap og varmt nok. Ludovovs har fått mer julekaker en hva sunt er og er fornøyd. Han kalles ikke biscottiprinsen for ingenting.

*Kjøkkenbenken etter rydding, et ikke helt vanlig syn*

Første juledag er det engelsk jul. Takk og lov for at vi bor på en campingplass! Vi føler oss så privilegerte som har dermed får denne muligheten til å få venner fra ulike nasjoner. Våre nærmeste naboer og venner, Steve og Lesley, inviterer raust til engelsk jul. Ikke så mange som vi pleier å være, vi følger alle restriksjoner. Og selvsagt krever de at alle har tatt covid-test samme dag. Det diskes opp med rekecocktail etterfulgt av kalkun med gravy, stekte poteter, brussel sprouts og alskens tilbehør. Til dessert? Christmas pudding, of course. Med vaniljesaus. Vi er tre norske, én fornorsket engelskmann, én portugiser, en engelskmann bosatt i Bretagne, to walisere, to engelske på vinter opphold og de resterende engelske bosatt i Algarve. Vi nyter maten mens vår engelsknorske venn som er profesjonell diskjockey, kjører julemusikk. For deretter å ta skikkelig av med gamle slagere. Sytti- og åttitallet. Trenger vi å si noe mer? Det blir sang og dans. Liv og røre. Søren meg fint lite å spore av at vi bor på Europas største aldershjem nå! Hos våre engelske naboer vis a vis, er det også engelsk julefeiring med kalkun, og norske og franske gjester. Vi har sannelig et herlig fellesskap her!

Idag er det «Boxing Day» /andre juledag. Rester skal spises opp, og vi bidrar mer enn gjerne. Camprestauranten er stengt, men åpner spesielt for vår gode venn John Elvin som er syttiseks i dag. Han er jo elsket av alle. Samme gjeng som feiret engelsk jul i går, feirer nå Boxing Day og vår alles venn sin fødselsdag. Vi spiser nydelige rester av julemat til det når opp til drøvelen. Synger bursdagssang, og er skjønt enige om at vi nok kommer til å være døde veldig lenge. Så det gjelder å nyte de dagene vi faktisk lever. Hvilket er lett å gjøre her vi bor. Og om noen tror at vi ville valgt bort campinglivet for hus når regnet øser ned og alt er vått, så tar de feil. Vi har det lunt og varmt inne. Vi har et eventyrlig, herlig og omsorgsfullt felleskap her. Og i vår alder er bløte og triste kaker bare av det gode. Vi får i oss alt for mange kalorier som det er uansett, her hvor vi lever det gode pensjonistliv.

Ute er det også godt og varmt. Noen få regndråper vil komme i morgen, deretter vil solen atter skinne uavbrutt. Jord og mark og all natur fryder seg over regnet og kvitterer allerede med vakre blomster som spretter opp. Neste hikingrunde er allerede planlagt. Litt mer julesløvhet i morgen, Så er det slutt. Dagen derpå legger jeg atter i vei igjen. Opp i Algarves vakre fjellheim. Med min trofaste #travellingludo.

Fortsatt Boas Festas til venner og kjente.

*Regnet er over, blomstene lever ennå. Pitch’en vår sett fra gata. «Penkingen» til venstre, gazebo’en i midten og «KaràJan V» til høyre*

14. Monte Rocha da Pena – der de spennende dyrene bor

19. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, økosystem, Bobil, bobilturer i Europa, fotturer, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, Salomon Hikersko | Legg igjen en kommentar

Camplivet byr på så mye, men man kan ikke bare leve i en boble. Man må ut og oppleve og røre på seg. For meg er det vandreturer som gjelder; er nok en «nature addict» for å si det på moderne norsk. Kroppen min trenger den gode mosjonen det er å gå i ulendt terreng. Da aktiveres muskler som sjelden brukes. Kjernemuskulaturen må jobbe, og man utvikler muskler som støtter både ryggrad og andre ledd. Jeg blir sånn skikkelig gladsliten av det. Traske rundt i bygater på hardt underlag føles derimot helt ødeleggende. Den gode fysiske gevinsten av fotturer i naturen er én sak. Så er det alt det andre.

*Starten nede ved Pena. Monte Rocha i bakgrunnen*

Luften er ren og frisk og god å puste i. Naturen er alltid herlig, og alltid forskjellig. Selv om man går samme rute mange ganger. Den er i evig forandring gjennom året og byr stadig på nye overraskelser. Slikt gir ro i sinnet og positive tanker.

Det er også deilig å komme seg såpass vekk fra all bebyggelse at man slipper å se forsøplingen fra mennesker. Det er forstemmende å se hvordan det flyter av avfall på engene rundt Olhão. Sist, men ikke minst, man slipper som regel å treffe på villhunder. De har tilhold i utkanten av der folk bor. De må finne mat, og mange mennesker setter også ut mat til løshundene. De fleste eierløse hunder er som regel snille. Min Ludo er kastrert og utgjør ingen trussel verken for løpske tisper eller rivaliserende hanhunder. Han møter hundeflokker med tilsynelatende stoisk ro. Står som en saltstøtte og lar dem snuse seg ferdig til de går forvirret sin vei og ikke helt har klart å plassere ham i noen kategori.

Det finnes unntak. Ville hunder er hunder som folk har forlatt eller kvittet seg med. De er ofte traumatiserte etter å ha vært utsatt for mye dårlig behandling. Så atferden kan være svært uforutsigbar. Jeg hadde en fæl opplevelse en gang ved et av saltbassengene litt før Cavacos. Jeg ligger på magen inne i en liten ruin og tar bilder av en skarv ute på vannet. Blir så fint med ruinen som ramme rundt. Noen fæle brøl og hyl høres plutselig bak meg. Der ligger Ludo på ryggen med en svær mastifflignende hund over seg som skal til å gape over strupen på ham. En litt mindre hund står i bakgrunnen og bare ser på. Jeg smeller kameraet i fleisen på hunden og brøler høyere enn den. Føiser Ludo bak meg og griper ryggsekken min som ligger på bakken. På forunderlig vis får jeg slengt kameraet rundet halsen mens jeg rygger og samtidig veksler mellom å delje ryggsekken mot hunden, sprute vann med vannflasken og brøle til den. Alt mens jeg passer på at Ludo går videre fremover bak meg selv om jeg rygger. For Ludo er ikke den som stikker av fra meg, selv om han må ha vært livredd.

Slik forsetter jeg å rygge drøyt fem hundre meter mellom to saltbassenger. Slå med sekken, sprute vann, brøle, snakke beroligende til Ludo. Slå, sprute, brøle. Til slutt får vi trukket oss inn bak en annen liten ruin. Da først gir den gale hunden opp. Takk og lov at dens kompanjong ikke var aggressiv.

Vel, slik atferd er ikke normal. Mastiffen burde gitt seg da Ludo overga seg. Én hund kan jeg hamle opp med. En flokk derimot, da har man ikke en sjans.

Så altså. Det gjelder å komme seg godt unna gater og hus og gale hunder. Oppover og ut i den frie natur hvor det bare er dyr som hører til i naturen. De er som regel forutsigbare i sin atferd. Man må gå med vissheten om at vi er gjester og opptre deretter. Respektere flora og fauna. Og selvsagt sette seg litt inn i hvilket dyreliv man kan støte på. Kan noe være farlig? Hvordan bør jeg i så fall forholde meg?

Monte Rocha da Pena ligger i utkanten av Algarves Barrocal-/kalksteinområde. Her er en kort, merket løype, bare seks og en halv kilometer. Som selvfølgelig kan bygges på om man vil. Selv synes jeg det er viktigere her å gi seg selv god tid til å nyte og oppdage. Denne særegne klippeformasjon er 479 meter på det høyeste, to kilometer lang og temmelig smal. Dette gir oss noe så spesielt som utsikt til alle fire himmelretninger når man er på toppen. Begge langsidene stuper rett ned femti meter. Med løse kanter og en grunn som stadig endres pga. erosjon, gjelder det å opptre fornuftig. Det meste av klippen er kalkstein som utsettes for kjemisk erosjon. Nedbør bringer med atmosfærisk CO₂som reagerer med organiske syrer i jorda og endrer kaliumkarbonatet (CaCO₃) som er det kalksteinen består av. Det omdannes til bikarbonat som er oppløsbart. Dermed oppstår en rekke huler, hull og synkehull. Kort sagt, ved hjelp av vann og kjemiske prosesser eroderes og forandres kalksteinen. Vi ser det godt på alle de løse steinene som er fulle av hull og veldig vakre. Noen av dem burde så absolutt funnet veien til hagen min i Norge, men de er dessverre alt for tunge.

På østsiden er det skiferstein som eroderes mekanisk grunnet sin lagdeling og menneskers ødeleggelser. Skogbranner og annen skade på den beskyttende vegetasjonen legger skiferen åpen for klimaets påvirkninger.

Huler og hull som er oppstått i de bratte klippeveggene, er utmerkede habitater for diverse arter. Blant annet flere sorter av huleboende flaggermus. Her bor de spennende dyrene genetter, kattelignende dyr som tilhører snikekattfamilien. De har flekket pels, kjempelang hale og er veldig søte. Jeg har så sykt lyst til å se dem! Men dessverre er de ikke dagaktive. Her er rev og kaniner og villsvin. Dette er landskapsvernområde, så ingen jakt her, heldigvis.

*På vei oppover. Skikkelig frodig på alle kanter*

De utrydningstruende haukeørnene hekker i dette området. Og er man ekstra heldig, kan man oppleve å se de imponerende gåsegribbene (griffon vultures) her på høsten. Disse enorme knokkeleterne med et vingespenn på 234 – 270 cm. Til sammenligning har vår største fugl, havørnen, et vingespenn på 1,8 – 2,4 cm.

Jeg elsker å høre vår fuglekspertvenn John Elvin sin dramatiske beretning om sitt møte med knokkeleterne. Da han lå på magen på kanten av et stup og så ned på redet deres mens de seilte like over ham, og han bare ventet på å kjenne klørne i ryggen. For også denne gang er han min medvandrer på turen. Mektig imponert over klippeformasjonen og hvilket habitat den nødvendigvis er for alskens spennende fugler. «Bare synd vi ikke kommer oss på toppen og kan se ned», sa han. Han ble litt blek da jeg sa at det er jo nettopp det vi skal.

Men vi klatrer ikke opp fjellveggen slik vi ser noen driver med litt lenger bort. Vi går pent og pyntelig skrått oppover på en grussti. Nydelig kranset av blomstrende rosmarinbusker som jeg må klemme på for å nyte duften litt ekstra. Mengder av solgule soleier som ligner på vår hjemlige vårkål. Her er grønt og frodig med eviggrønne steineik og kermeseik og andre buskvekster. Innimellom ses et sjeldent glimt av brennende høstfargede løvtrær. Grågrønne cicstus står tett i tett og ligner på salvie nå når de ikke er i blomst. I februar vil de bugne av store, rosa blomster med gult øye.

Utsikten blir mer storslagen desto høyere vi kommer. På toppen tar vi avstikkeren til det nordlige utkikkspunktet hvor vi ser mot Alentejo. Litt lenger vest ser vi skiferfjellområdet Serra do Caldeirão, jfr. reisebrev 12. Dette, sammen med området vi besøker nå, kan vi takke for det gode og lune klimaet vi har i Ria Formosa. De danner en barriere mot nordlige kalde vinder og magasinerer de varme luftdragene fra sør.

Det er sannsynligvis mengder av villsvin her. Overalt på toppen er jorda endevendt slik den blir når de graver etter røtter og annet snadder. Men villsvinene er ikke dagaktive. Nå hviler de i buskene. Så lenge vi holder oss på stien og ikke forstyrrer dem, utgjør de ingen fare. Dessverre ser vi ingen ørner. Fugleeksperten forteller at vindretningen er feil. Ørnene vil ha oppdrift, så neste gang vi skal gå her, skal vi time det bedre med vær og vindretning. I mangel av ørneopplevelser underholder han meg med en mengde faktabaserte historier om hvor forunderlig og mesterlig naturen fungerer. Hvordan omfattende grevlingjakt i England førte til økt reveskabb. Revene får ikke til å rense egne hi, derimot gjør grevlingene det for dem. De måker ut all dritt og bidrar dermed til å hindre sykdom. Hvordan rever og grevlinger kan samarbeide når jegere sender hunder inn i revehi for å ta dem. Da gjemmer revene seg bak grevlinger som møter hundene og angriper dem.

Jeg får høre om planter i Afrika som er antidot mot slangebitt fra slanger som lever i samme område. Min gode venn er et oppkomme av kunnskap og naturforståelse. Hvilken berikelse det er å oppleve naturen sammen med dem som har så mye å lære bort! Men jeg må begynne å notere ned, ikke alt fester seg i mitt topplokk.

Vi fortsetter å beundre utsikten til alle kanter. Nyter lakrisduften fra fenniklenes visne frøstander. Ennå er ikke noen av de mange orkidéene som vokser her, kommet opp, men etter jul er det tid for å holde utkikk etter de små skjønnhetene.

Vi passerer den imponerende lange forsvarsmuren fra jernalderen. Den har Ludo og jeg gått oppå, hele veien. Det var ikke lett, men det var en av de mange gangene jeg overså løypemarkeringene fordi det var så mange fine blomster å se på. Syntes jo det var underlig at løypa skulle gå oppå en lang, kronglete mur av ustabile steiner som attpåtil er et spesielt fornminne. Og enda mer underlig da vi kom til enden og gikk rett inn i nesten ugjennomtrengelig vegetasjon. Men selv jeg lærer av mine tabber, så akkurat her kommer jeg ikke til å gå feil mer.

Min venn nekter å bli med opp til det beste utkikkspunktet i sør. Han er sliten. Det er ikke bare, bare å være syttiseks og så bli dratt med ut på turer i temmelig ulendt terreng når man ikke har drevet med slikt på mange år. Nedstigningen på vestsiden er det hardeste partiet. Det er alltid en påkjenning for dårlige knær å gå nedover. Her er det bare ustabile steiner å gå på. Men ned kommer vi til den lille landsbyen Penina. Her er det et vidunderlig lite museum laget og ivaretatt av en liten portugisisk kone. Alskens landbruksredskaper, håndarbeid og annet er bevart. Til og med et destillasjonsapparat for å fremstille medronho, nasjonalbrennevinet i Algarve. Og et glass med medronho byr hun så gjerne på.

Min venn er for sliten til å ville ta turen innom muséet, så nå går ferden langs grusveien tilbake til utgangspunktet. Kreftene kommer tilbake når John Elvin kan beundre den karakteristiske klippeformasjonen fra nedsiden og vite at der oppe, der har han gått. Hele veien. Rart med det, hvordan litt stolthet over egne prestasjoner bringer frem nye krefter og optimisme.

Etter en dobbel sandwich og en Sagres på terrassen til den eiendommelige lille «Gruta Bar», er formen fin og optimismen på topp.

Ser ikke bort fra at det blir fler felles turer om ikke altfor lenge. Jeg har også planer om å få med meg min kjære opp hit med bobilen og fricampe en natt eller to. Vandre utenom stiene oppover mot klippeveggen. Da burde det være håp om å se interessante dyr og fugler tidlig i grålysningen eller like før solefall.

Det kan faktisk bli veldig spennende.

13. Campersamfunnet – et sosialantropologisk studium verdig.

14. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, camping, iphoneX, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Jeg hadde et lite innblikk i sosialantropologi da jeg tok ex-Phil i sin tid. Lykkeligvis med legendariske Jan Brøgger som foreleser. Du verden for et vidunderlig og spennende fag. Men hvorfor velges fjerne, små kulturer vanligvis som studie- og forskningsobjekt? Har ikke noen tenkt på at man finner det mest perfekte lille samfunnet å forske på blant oss campere? Fortrinnsvis i et samfunn som vårt med fastboende og delvis fastboende.

Den første hele vintersesongen vi levde her i bobil, var i 2015/16. Jeg ble helt fasinert av alle de spennende menneskene som bodde her. De fleste godt voksne, og noen yngre. Mange ulike nasjonaliteter, og mange ulike livshistorier. Hvilken smeltedigel av menneskeskjebner som her danner sitt eget samfunn med egne normer og uskrevne regler! Her må alle vi mangslungne fremtoninger fungere sammen. På godt og vondt. Men mest på godt. Dette må da være gefundenes fressen for en sosialantropolog.

Selv har jeg lenge fablet om å lage portrettintervjuer med noen av disse særegne karakterene. Dessverre har jeg bare fablet og ikke handlet. Nå er flere av dem jeg ønsket å portrettere enten døde eller har forsvunnet i løpet av Covid-året. Men så kommer nye til. Ikke mindre spennende. Kanskje var de her fra før, men ble mer synlige når andre forsvant og nye konstellasjoner oppsto.

Som det nydelige eldre, svenske paret som mener at alle mennesker må reise for å forstå at mennesker er «underbara» overalt i verden. Dvs. reise der ingen turister vanligvis ferdes. Selv har de reist på måfå i fjerne strøk i Asia i ett og et halvt år. Utenom allfarvei, på lykke og fromme. Uten å møte en eneste turist, bortsett fra seg selv. Det gjør ingenting om man ikke kan språket. «för alla människor kan jo använda sitt kroppsspråk, förstås! Og vi har inte mött nån som inte är snälla».

Hvilken vidunderlig livsinnstilling! Hvem kan tenkes å møte slike mennesker med noe annet enn godt. De er jo selv «underbara».

Og ikke å forglemme vår eldste venn her, Ray, som vi ble kjent med før vi begynte å være her om vinteren. En fastboende engelskmann som har skapt et prakthjem med alskens finesser med sin caravan med tilhørende fortelt og «gazebo». Med TV i hvert rom, air-condition, elektriske gardiner osv. «I am not a bloody scout, I do not live in a tent. This is my apartment. » Utenfor har han en nydelig og blomsterrik hage, samt et lite snekkerverksted der han tryller frem små praktbygg av noen fuglehus.

Han er full av anekdoter og historier med en uforlignelig humor og selvironi som bare briter kan ha. Ikke minst har han et vidunderlig Monthy Pytonsk skråblikk på det engelske samfunnet.

Ray snakker perfekt britisk engelsk og er minst like opptatt av språkets struktur og grammatikk som Jan er. Følgelig har jeg forlengst utnevnt ham til min guru i engelsk. Jeg forventer at han retter alle mine språklige feil umiddelbart. Hvilket han gjør. Likeså bidrar han med engelske idiomer. Slike kan som kjent ikke oversettes direkte. Vi kan liksom ikke si «I heard it at the jungle telegraph» når det heter «I heard it through the grapewine».

Det er så mange mennesker og øyeblikkssituasjoner å dvele ved. Ytringer på hele skalaen fra kloke til særdeles ukloke. Mangt og meget som bidrar til den allmenne underholdningsverdi. Mye som hadde vært morsomt å huske, men som dessverre sklir ut av teflonhjernen like fort som det kommer inn.

Imens går hverdagslivet sin gang. Timer og dager flyr av gårde. En dag sykler vi til Fuseta med en gjeng andre nordmenn. Dvs. vi møtes i Fuseta siden de andre fyker rundt med el-sykler, mens vi har våre gamle «tramperter». Og Jan må trekke på sykkelvogn med Ludo. Vi vil ikke la Ludo springe ved siden av mens vi sykler langs N125. Stakkars Ludo som la på seg tre kilo etter at han kom hit. Han har for mange venner her og går runden sin og tigger godbiter. Nå er det nedlagt veto mot denne atferden. Både overfor Ludo og de litt for snille givere.

Heldigvis er det bare en tredel av veien som er trafikkert. Den resterende delen går gjennom området med saltbassenger. Her kan vi sykle rolig og la Ludo løpe fritt. Stoppe og ta bilder av de mange flotte vadefuglene som er å se.

Men hvor fint ville det ikke vært med en trygg sykkelvei langs hele sørkysten!

*Vel fremme ved strandrestauranten i Fuseta*

Vi kjører til toppen av fjellet São Miguel og plukker eikenøtter og diverse vintergrønt til å lage juledekorasjoner av. Det blir liggende utenfor. Vanskelig å finne den store juleinspirasjonen når solen skinner, og det er varmt hver eneste dag. Det er også en annen stemning nå som man lever koronasikkert, og ingen familie kommer på besøk. Men juletre har jeg da laget av stenger fra kjemperør. De ser ut som bambus. Det tilfører jeg «klorofyll» ved på fylle med grønne plastflasker det har vært vann i.

*Panoramautsikt fra toppen av São Miguel*

Forrige jul vi var her, i 2019, laget jeg hele juletreet av tomme vannflasker. Det var riktig flott helt til regnet kom, og det viste seg at limpistollimet fra «Kineseren» ikke tålte vann.

Det er lett å bli litt sløve de dagene man verken sykler eller går lange turer. Bare henger ute her i solen og leser eller prater med folk. Plutselig er det middagstid og vi har glemt å ta opp noe fra fryseren. Jaja, så går vi ut og spiser igjen da. Hvilken påkjenning.

Det har faktisk vært en påkjenning noen ganger. Tidligere var det umulig å gå ut og spise mellom tre og sju på ettermiddagen. Alle restauranter stengte etter siestaen. Skikkelig ille når klokka er fem og man er desperat sulten. Fortsatt er det slik rundt omkring i de utallige landsbyene, men lykkeligvis endret i en del byer.

På sløve dager får Ludo sine turer på det vi kaller hesteenga. Gjerne i følge med andre fra campen. Her kan vovsene springe fritt og leke med pinner og hverandre. I ubevoktede øyeblikk leter enkelte etter mat de ikke burde spise, og andre ruller seg i hestemøkk. Lykkelige hunder, ikke alltid like lykkelige eiere. Takk og lov for at Ludo bare er interessert i pinner.

Så prøvesmaker vi appelsiner fra det ene treet etter det andre på dette forlatte jordbruksområdet. De fleste så gallsure at vi nesten forgår. Men så finner vi endelig et tre hvor de er søte og gode, og da er det herlig. Bare tull selvfølgelig. Her kjøper vi søte, solmodne appelsiner for en slikk og ingenting. Men det er noe eget med å plukke selv, da.

To dager med regn for en tid tilbake, fikk sjampinjongene til å poppe opp. Dem er det nesten bare jeg som plukker, folk flest synes det er skummelt. Men det ER beitesjampinjong, og de smaker nydelig. Jeg har høstet og spist hvert eneste år og lever i beste velgående. Eneste skade de kan forvolde, er på tennene. Det er vanskelig å få ut all sanden fra dem. Det knaser godt til tider.

Ved siden av sånne nydelige opplevelser som å plukke appelsiner og sjampinjonger eller laurbærblader på hesteenga, må vi også forholde oss til det forstemmende synet av forsøpling. Av uforklarlige årsaker fraktes det alskens skrot og dumpes her. Flere av de norske damene har satt igang omfattende rydding og fjernet sekkevis med søppel. En enestående innsats som forhåpentligvis virker litt oppdragende på dem som måtte trenge det.

Livet er behagelig her. Det leves godt utendørs i sommertøy så lenge solen er oppe. Ved solefall rødner både himmelen og luften rundt oss. De skinnende hvite kuhegrene flyr over oss hjem fra sitt travle arbeid på beiteengene. De skal sove ved dammen i reservatet. De søte små gransangerne som heter felosa-comuns her hvor det ikke finnes grantrær, samler seg i pinjetreet vårt og synger. Da vet vi at solen straks sier god natt, og vi erfarne har allerede trukket i varme klær. Sommertøy på dagtid, vintertøy om kvelden. Det gjelder å skifte et kvarter før solnedgang, før kulden får taket. Så beholder vi varmen og kan igjen møtes utendørs i kveldingen og nyte det gode liv.

Nå sover både solen og fuglene. På himmelen lyser månen og alle stjernene.

I trærne synger sirissene.

Snart er middagen fortært i god varme inne i «Penkingen».

Det er slett ikke umulig at det blir et lite utendørs treff på camprestauranten i kveldingen. Koronasikkert og kuldesikkert utendørs iført vintertøy samt sauefell til å sitte på.

Det gode liv på campen.

12. God tur til Paris(es)

8. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hiking, Iphon X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, salomom hikershoes, turvandring | Legg igjen en kommentar

Det er nok en smule annerledes å besøke Parises enn Paris. Men god tur burde noen ønsket meg, for det gikk ikke så bra første gang.

Fire byer i Algarve – Paderne (Albufeira), Alte (Loulé), Cachopo (Tavira) og Parises (São Brás de Alportel) – er valgt ut til å være del av et nasjonalt nettverk av tradisjonelle landsbyer i Portugal, «Aldeias de Portugal». Genuine som de er, skal de bevares med sin originalitet, men samtidig hjelpes med tanke på turisme. Alte, Cachopo og Parises ligger på ruten til Via Algarviana, en fantastisk, tretti mil lang vandrerute fra øst til vest i det indre Algarve.

*Via Algarviana. Skjermdump fra infoside*

Det er min drøm å vandre hele Via Algarviana en gang. Venter bare på at min ti år yngre og spreke bestevenninne skal gå av med pensjon, så kan det nok bli. Er jo kjekt å ha følge av et annet menneske på en så lang rute. Enn så lenge nøyer jeg meg med kortere distanser. Men vil helst gå dem i Algarves fjellområder. Det virkelige Algarve. Ikke turist-Algarve med strender og hav.

Nå stod «Trilho Entre Vales Fontes e Memórias da Serra do Caldeirão» som starter i Parises, på første plass for utforsking. En vandringsvei mellom kilder og fornminner i daler og fjell i området Caldeirão.

Nok en gang sammen min fugleekspert, John Elvin; samt en engelsk venninne. Det er ikke så langt til Parises, mente jeg. Det er rett oppom São Bras de Alportel. Bare et par cm på kartet, så det kan da ikke være så langt å kjøre. Ingen av oss har vært der før, og min venninne er vel på mitt plan hva retningssans angår. Som hun sier, «jeg har rett femti prosent av gangene jeg peker ut veien». Når det står mellom høyre og venstre, er ikke det så usannsynlig.

Vel, to cm viser seg å være veldig mye lenger i virkeligheten. Slett ikke rett oppom São Bras. Men onkel Google er for en gangs skyld på vår side, og leder oss oppover og oppover. Vekk fra bebyggelse og sivilisasjon. Det er helt ubeskrivelig vakkert!

Det er bare Algarve som er sånn. Topper og daler tett i tett. Det fjellene mangler av høyde, tar de igjen i mengde. En uendelighet av topper med dype daler imellom. Her snakker vi ikke om de syv blåner, snarere de syvhundre. Vegetasjonen er frodig. All verdens busker og korkeik. Blomster og lyng. Grønt overalt som glir over til blålig i det fjerne. Veien slynger seg oppover og hver sving får en til å miste pusten av utsikten som åpenbarer seg.

*Ser det ut som et broccolihode, eller?*

John er den mest glimrende historieforteller som finnes og lar seg inspirere til livfulle skildringer av tidligere ville fjellvandringer og dramatiske opplevelser med griffon vultures aka knokkeletere/gribber, samt alskens varianter av ørn. Dette, samtidig som han peker på fjellvegger og busker og ber oss være oppmerksomme på at her kan det plutselig komme frem noen fantastiske vakre blå fugler og der noen andre og der! Der må vi se, for der kan det virkelig vise seg å være…. osv. Jeg får ikke med meg alle navnene. Det er John som kjører på den smale, svingete veien. Relativt fort, samtidig som han er oppmerksom på naturens undre omkring og ivrig beretter og gestikulerer.

Selv er jeg like vilt begeistret, mer over naturen som jeg ser, enn fuglene jeg ikke ser. Jeg tar dårlige bilder i fart fra bilvinduet, samtidig som jeg bremser på bremsene jeg ikke betjener, og prøver bidra litt i svingene ved å vri på kroppen.

Endelig er vi fremme i Parises. Høyt oppe, omgitt av grønne og blå topper troner den lille landsbyen som består av kirke, to kaféer og minst fem hus. Den ene kaféen har sågar telefonautomat ifølge skiltingen. Her er infotavle og stokker med piler som peker i alle retninger til «percursos» og «trilhos» og «caminhos». Her passerer som nevnt Via Algarviana. Som overalt ellers der det er et startpunkt for en vandringsløype, finner man en rekke andre merkede stier også.

Det vi ikke finner, er den løypen vi har tenkt å gå. Vi finner en pil som peker ut retningen, men så er det slutt. Vi vandrer kjekt av gårde i iskald vind. Som kjent så blåser det på toppene, hvilket vi hadde glemt å tenke på. Shorts viser seg å være i overkant optimistisk og vel så det.

Etter å ha virret opp og ned og litt frem og tilbake uten å finne noen ny anvisning, gir vi oss naturen optimistisk i vold og håper det beste. To Bonnelli’s Eagles svever over oss til min venns begeistring. Haukeørn finner jeg ut at de heter på norsk, og slett ikke knokkelørn som onkel Google så ignorant foreslår.

Vi følger en grusvei opp og ned langs åsene og tar både til høyre og venstre og tilbake igjen alt ettersom. Det er relativt åpenbart at vi ikke er på en merket løype. Men sola varmer, vinden har ingen makt når vi holder oss nedenfor toppene, fuglene synger, vår venn artsbestemmer, jeg studerer planter og vår felles venninne er fornøyd med bare å gå og nyte det hun ser. Naturen er storslagen, og jeg er så opptatt av å se at jeg glemmer å se hvor jeg går. Raser plutselig nedover på et kulelager av småstein og lander rett ut på ryggen. Fortsatt mens jeg sklir. Brillene flyr en vei, og kameraet en annen, men det går bra med både gjenstander og meg. Kameraet er dessuten allerede både så utslitt og forslått at det skal byttes ut så fort jeg vinner i Lotto.

Det er en skuffelse at vi ikke finner vandringstraséen jeg hadde tenkt vi skulle følge. Men min medvandrer med nye hikersko, er ennå i sjokkfase over hvor stor forskjell det er å gå titusen skritt i ulendt terreng og ditto når man vandrer mellom campen og byen. Han mener bestemt at vi har gått nok for i dag, så kursen settes hjemover. Vel, det må bare respekteres. Men jeg skal tilbake igjen til dette vidunderlige området.

To dager senere er jeg tilbake, nå med et par norske venner som er i Olhão av og til i forbindelse med jobb. De er ikke mindre begeistret enn meg over den storslagne naturen og utsikten. Vi leter like mye etter anvisning to for turløypa, og etter like mye hit og dit som sist, blir den funnet. Dvs. den fantes ikke, men vi fant merkingen på motsatt side. Siste anvisning om man skulle gått løypa motsatt vei.

Hele traséen er anslått til å være tjue kilometer og sju timer, så vi baserer oss på å gå det halve. Erfaringsmessig er det fler kilometer enn angitt når man måler med riktig innstilte skrittellere.

Det er en hard, men ikke vanskelig rute å følge. Stort sett grusveier hele veien. Det går ned og opp og ned og opp med opptil firehundre meter i høydeforskjell. Ikke alle steder like godt merket, men stort sett bra. Utsikten er til å miste pusten av med den uendelighet av blåner som aldri tar slutt. Det er frodig med elver og vannkilder flere steder.

Ikke et hus og ikke et menneske å se. Her er man virkelig helt alene i naturen.

Krokvridde korkeiker strekker de trolske greinene etter oss. Medronheiro’ene bugner av gule og røde bær. Krossvedens skinnende blå glinser i sola. Hvit kjemperøsslyng blomstrer. Grønn lavendel, varianter av solroser og andre buskvekster byr på en uendelighet av nyanser av grønt og grålig selv om de ikke blomstrer ennå. Alt er helt vidunderlig, og jeg gleder meg allerede til å gå her om en måned eller to når alt står i blomst. Det blir et sant eventyr.

Midt i ødemarken oppdager vi noen pittoreske ruiner av en bitte liten landsby. Vi fabler om å sette den i stand og ha pensjonistkollektiv her. Med egen restaurant. Det er lov å drømme. Vi er jo allerede i paradis, så hvorfor ikke.

*Tenker vi kunne hatt et bra eldrekollektiv her. Midt i alt det vakre.*

Litt under halv løype går vi og blir sånn passe godslitne. Tretten kilometer og tilsvarende tohundreogfem etasjer. Skal nok gå hele traséen senere, men da bør man starte skikkelig tidlig på dagen.

En aldeles fabelaktig dag gjør vi enda bedre ved å kjøre en annen vei tilbake. Helt annerledes natur. Mer skog, færre fjell, tettere og mer trolsk. Vi ender i Barranco do Velho på en nydelig og veldig portugisisk restaurant, A Tia Bia, hvor vi spiser herlig lunsj. Svart spagetti med reker. Masse hvitløk, tomat og gode urter. En perfekt avslutning på en perfekt dag.

Dette er vinteren sin, det!

Åh, som jeg elsker Algarve!

11. Det myteomspunne camperlivet

2. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, campingliv, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, turvandring | Legg igjen en kommentar

«Meget er forskjellig, men inni er vi like», var en sang vi som vokste opp med lørdagsbarnetimen på radio, hørte titt og ofte. Men er vi mennesker like inni og bare forskjellige utenpå? Eller er vi mer like utenpå enn inni?

Det er vel neppe sånn enten eller. Vi er alle preget av kultur og nasjonalitet. Vi har med oss en likhet fra det som har preget landet og samfunnet vi har vokst opp i. Men innen dette samfunnet er vi både forskjellige og like. Ut ifra personlighet, subkulturer og det småsamfunnet vi tilhører. Hva som preget tidsånden da vi vokste opp, økonomi, familieforhold, utdanningsnivå osv.

De første spor av mennesker er to hundre tusen år gamle og finnes i Afrika. Siden det moderne mennesket begynte å vandre ut fra Afrika for ca. hundretusen år siden, har migrasjon vært en del av menneskets historie. Det gikk sakte så lenge apostlenes hester var eneste fremkomstmiddel.

I dag er verden liten, menneskene mange, og migrasjon skjer raskt med moderne transportmidler. Kontrastene mellom ulike kulturer kan derfor oppleves ganske synlige, og det blir lett å sette søkelys på hvor forskjellige man er. Men er vi det?

Min kjære har erfaringer fra hjelpearbeid utenlands. Og alltid hatt den innstillingen: «alle snakker om ulikhetene mellom mennesker, jeg liker å finne likhetene».

Mine erfaringer kommer fra bøkenes verden. Enten det nå er japanske, afrikanske, kinesiske, arabiske, europeiske eller andre forfattere av ulik nasjonalitet, og uavhengig av hva bøkene handler om, så merker man likheten mellom menneskene. Vi gråter stort sett av det samme, sørger over det samme, ler av det samme. Vi ønsker trygghet for oss selv og særlig for våre barn. Vi håper på å bli elsket og verdsatt. Vi vil ha tak over hodet og nok mat.

*Med bobilvenner på tur i algarve og Alentejo*

Vi er en gjeng migranter her på campen også. Mange er fastboende fra andre land. De vil heller leve i Algarves gode klima. Noen har campingvogner med telt som er de reneste stuer med salong og TV og flotte kjøkken. Andre har det mer enkelt og nøyer seg med det.

Må vel si at vi som følger trekkfuglene, også er en slags migranter. Bobilmigranter som liker å reise i andre land og søke det gode vinterliv vekk fra snø og kulde. Vi reiser med bobiler i alle størrelser, aldre og prisklasser. Fra store og flotte til små, gamle hippiebobiler. Det er til og med noen som bor i telt her, også om vinteren. For dem som ikke orker å kjøre gjennom hele Europa, er det bungalower til leie.

Campere kjenner på et fellesskap og en likhet som for andre kan synes som et underlig liv.

Bor dere virkelig i en bobil i flere måneder? Har dere ikke hus eller leilighet? Det må da bli altfor tett. Og så bo på en campingplass da. Med så mange fremmede innpå seg…

Spørsmålene og fordommene er mange blant dem som aldri har prøvd dette livet. På dem virker vi annerledes, vi er forskjellige fra dem. Tja,…

Beboerne på campen er en broket forsamling fra mange nasjoner. Vi fleiper litt med at dette er Europas største gamlehjem. Det er forståelig nok mest pensjonister som har anledning til å bo her fast eller i vintermånedene. Gjennomsnittsalderen er unektelig høy. Skjønt noen uførepensjonister, tidlig pensjonerte og faktisk noen som ennå er i arbeid, gjør at det ikke helt føles som alle står med en fot i graven. Litt makabert sagt kanskje, det er da ikke så galt her. Vi er stort sett livsglade og mer eller mindre spreke alle sammen. Det er ikke mye sykehjemsatmosfære å observere her, akkurat.

Tvert imot mye glede og livsbejaelse.

*Pitchen vår. Et atrium med camping*vogn, gazebo og bobil. Og veldig mange planter

Om sommeren er det stappfullt og mye liv og røre når sommerferiefolk ankommer. Vinterstid er det temmelig stabilt med fastboende og oss som følger trekkfuglene. Så man blir kjent. Vet hvem folk er. Vennskap etableres, og hyggelige bekjentskaper. Noen er nære, andre ikke. Noen er man mye sammen med, noen av og til, og svært mange slår man av en prat med når det passer sånn. Her er vi like forskjellige og like like som i ethvert annet samfunn. Med mange nasjoner representert, mange ulike standarder på boenhetene, mennesker med ulik livserfaring og bakgrunn, sier det seg selv at mye er forskjellig. Man kan ha politisk ståsted både til høyre og venstre. Ulikt engasjement og ulike holdninger i verdispørsmål. Religiøst engasjement er lite fremtredende, så det kan jeg ikke si stort om. Noen er to- eller flerspråklige, andre, særlig engelsk- og fransktalende er ettspråklige.

Likhet er likevel det som preger oss mest. Alle har vi valgt dette samme stedet å bo på. Det er bred enighet om at det er godt å leve og bo her av mange grunner. Klima, helsegevinst, portugisernes vennlighet og raushet, den levende genuine fiskerbyen Olhão i umiddelbar nærhet, god mat og drikke, trygghet, sosialt miljø, osv. Listen er lang.

Og kanskje er vi flinkere til å fokusere på likhetene våre i dette lille samfunnet enn i verden for øvrig? Har vi kanskje skjønt at det er fellesskap og ikke egosentrisitet som fungerer?

Visst kan man kjenne på ulike holdninger og meninger, men det gjør vi ikke noe nummer ut av. Det er så mye raushet her; aksept for ulikhet og fokus på likhet. Forståelsen av at det tjener i alles interesse å være reale og tolerante. Selv de verste vriompeiser får hjelp og omsorg når de trenger det. Det er slik dette lille samfunnet fungerer godt for oss alle.

Parque de Campismo e Caravanismo do Sindicato dos Bancarios do Sul e Ilhas er det fulle navn på campen vi bor på. Det betyr sånn ca. camping- og caravanparken til forbundet til bankansatte i sør og på øyene. Den ble i sin tid anlagt for at bankansatte skulle ha et hyggelig sted for ferie og rekreasjon. Og fortsatt både ferierer og bor portugisiske bankfolk her til særdeles gunstig pris.

Campen ligger nydelig til mellom høye pinjetrær et par kilometer øst før Olhão sentrum. Passelig langt opp fra sjøen til at det er lunt, men fortsatt bare en kort spasertur til havet.

Etter hvert ble campen nærmest omkranset av en del av nasjonalparken Ria Formosa. Campen skal bestå, og det samme skal alle trærne som er her. Og godt er det. Det er vakkert og velduftende å være omgitt av pinjetrær. Innimellom er det trær med rosépepper som lukter himmelsk etter regnvær.

Et par eukalyptustrær på utsiden, bidrar ytterligere til god luft sammen med saltet fra havet og alle saltbassengene. Det er virkelig godt å puste her.

Folk tilbringer mye tid på selve campen. Går tur på området, eller like utenfor i den flotte parken. Vi er så mange som har hunder som skal luftes og mosjoneres. Man møtes til lunsj eller middag på restauranten. Eller tar en kveldsdrink med eller uten alkohol på terrassen utenfor restauranten. Noen tar morgenkaffen på den lille baren ved butikken. Mange mannfolk elsker å samles rundt en av bobilene. Trikset er å åpne panseret, så kommer andre strømmende til. Noen av oss rusler rundt på hestemarkene i nærheten med hundene vår. Eller vi sykler til Fuzeta. Med hundene.

Av og til er vi noen som går på fuglevandring i reservatet under ledelse av vår engelske venn, fugleeksperten.

Noen er flinke til å steke vafler eller lage noe annet godt. Så tar alle med bord, stoler og egen drikke og så rigger vi oss til i en av gatene mellom boenhetene. Andre ganger er det engelsk barbecue bak camprestauranten. Det er det vi kaller kurvfest. Noen er glade i å spille tennis på de to tennisbanene her, mens noen spiller boule. Så er vi en gjeng som elsker å spille det vi kaller pinnespill. Eller vi kan møtes til brettspill eller Yatzy om kvelden.

Noen damer har strikkekafé og faste bydager med innlagt kafébesøk. Selv er jeg vel en ensom vandrer, butikkrunder og strikking faller meg relativt tungt. Og det er så greit at vi alle gjør det vi trives med. Man må ikke være sosial, det respekteres også. Pitchene våre er privat sone, man kommer ikke og setter seg til hos hverandre uten oppfordring. Men oppfordringer er det dog mange av. Og mennesket er i bunn et sosialt dyr.

Språket setter noen begrensninger, og det er som overalt, i verden en tendens til at de som snakker samme språk er mest sammen. Men vi er flinke her til å omgås hverandre på tvers av nasjonalitet også. Jeg tror det blir et sunnere og rausere miljø nettopp fordi vi kommer fra så mange nasjoner. Det er spennende og berikende og gir attpåtil god språktrening.

Stadig vekk er det felles turer rundt omkring i Algarve eller enda lenger unna. Det er så mange fantastiske og koselige områder å besøke.

Det er fint å være en camper. Det er trygt, godt, sosialt og fremfor alt veldig hyggelig.

Fordi fellesskap fungerer.

	allsidigesolvor til 8. Percursos pedestres no…
	Øystein til 8. Percursos pedestres no…
	allsidigesolvor til Dagbok fra en hagenerd
	RandAa til Dagbok fra en hagenerd
	Randi til Dagbok fra en hagenerd

allsidige

Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.

Månedlige arkiver: desember 2021

16. Tilbakeblikk på en flott vandringstur før jul.

15. Så ble det da jul som det gjør hvert år…

14. Monte Rocha da Pena – der de spennende dyrene bor

13. Campersamfunnet – et sosialantropologisk studium verdig.

12. God tur til Paris(es)

11. Det myteomspunne camperlivet

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: