Jeg hadde et lite innblikk i sosialantropologi da jeg tok ex-Phil i sin tid. Lykkeligvis med legendariske Jan Brøgger som foreleser. Du verden for et vidunderlig og spennende fag. Men hvorfor velges fjerne, små kulturer vanligvis som studie- og forskningsobjekt? Har ikke noen tenkt på at man finner det mest perfekte lille samfunnet å forske på blant oss campere? Fortrinnsvis i et samfunn som vårt med fastboende og delvis fastboende.

Den første hele vintersesongen vi levde her i bobil, var i 2015/16. Jeg ble helt fasinert av alle de spennende menneskene som bodde her. De fleste godt voksne, og noen yngre. Mange ulike nasjonaliteter, og mange ulike livshistorier. Hvilken smeltedigel av menneskeskjebner som her danner sitt eget samfunn med egne normer og uskrevne regler! Her må alle vi mangslungne fremtoninger fungere sammen. På godt og vondt. Men mest på godt. Dette må da være gefundenes fressen for en sosialantropolog.

Selv har jeg lenge fablet om å lage portrettintervjuer med noen av disse særegne karakterene. Dessverre har jeg bare fablet og ikke handlet. Nå er flere av dem jeg ønsket å portrettere enten døde eller har forsvunnet i løpet av Covid-året. Men så kommer nye til. Ikke mindre spennende. Kanskje var de her fra før, men ble mer synlige når andre forsvant og nye konstellasjoner oppsto.

Som det nydelige eldre, svenske paret som mener at alle mennesker må reise for å forstå at mennesker er «underbara» overalt i verden. Dvs. reise der ingen turister vanligvis ferdes. Selv har de reist på måfå i fjerne strøk i Asia i ett og et halvt år. Utenom allfarvei, på lykke og fromme. Uten å møte en eneste turist, bortsett fra seg selv. Det gjør ingenting om man ikke kan språket. «för alla människor kan jo använda sitt kroppsspråk, förstås! Og vi har inte mött nån som inte är snälla».

Hvilken vidunderlig livsinnstilling! Hvem kan tenkes å møte slike mennesker med noe annet enn godt. De er jo selv «underbara».

Og ikke å forglemme vår eldste venn her, Ray, som vi ble kjent med før vi begynte å være her om vinteren. En fastboende engelskmann som har skapt et prakthjem med alskens finesser med sin caravan med tilhørende fortelt og «gazebo».  Med TV i hvert rom, air-condition, elektriske gardiner osv. «I am not a bloody scout, I do not live in a tent. This is my apartment. » Utenfor har han en nydelig og blomsterrik hage, samt et lite snekkerverksted der han tryller frem små praktbygg av noen fuglehus.

Han er full av anekdoter og historier med en uforlignelig humor og selvironi som bare briter kan ha. Ikke minst har han et vidunderlig Monthy Pytonsk skråblikk på det engelske samfunnet.

Ray snakker perfekt britisk engelsk og er minst like opptatt av språkets struktur og grammatikk som Jan er. Følgelig har jeg forlengst utnevnt ham til min guru i engelsk. Jeg forventer at han retter alle mine språklige feil umiddelbart. Hvilket han gjør. Likeså bidrar han med engelske idiomer. Slike kan som kjent ikke oversettes direkte. Vi kan liksom ikke si «I heard it at the jungle telegraph» når det heter «I heard it through the grapewine».

Det er så mange mennesker og øyeblikkssituasjoner å dvele ved. Ytringer på hele skalaen fra kloke til særdeles ukloke. Mangt og meget som bidrar til den allmenne underholdningsverdi. Mye som hadde vært morsomt å huske, men som dessverre sklir ut av teflonhjernen like fort som det kommer inn.

Imens går hverdagslivet sin gang. Timer og dager flyr av gårde. En dag sykler vi til Fuseta med en gjeng andre nordmenn. Dvs. vi møtes i Fuseta siden de andre fyker rundt med el-sykler, mens vi har våre gamle «tramperter». Og Jan må trekke på sykkelvogn med Ludo. Vi vil ikke la Ludo springe ved siden av mens vi sykler langs N125. Stakkars Ludo som la på seg tre kilo etter at han kom hit. Han har for mange venner her og går runden sin og tigger godbiter. Nå er det nedlagt veto mot denne atferden. Både overfor Ludo og de litt for snille givere.

Heldigvis er det bare en tredel av veien som er trafikkert. Den resterende delen går gjennom området med saltbassenger. Her kan vi sykle rolig og la Ludo løpe fritt. Stoppe og ta bilder av de mange flotte vadefuglene som er å se.

Men hvor fint ville det ikke vært med en trygg sykkelvei langs hele sørkysten!

Vi kjører til toppen av fjellet São Miguel og plukker eikenøtter og diverse vintergrønt til å lage juledekorasjoner av. Det blir liggende utenfor. Vanskelig å finne den store juleinspirasjonen når solen skinner, og det er varmt hver eneste dag. Det er også en annen stemning nå som man lever koronasikkert, og ingen familie kommer på besøk. Men juletre har jeg da laget av stenger fra kjemperør. De ser ut som bambus. Det tilfører jeg «klorofyll» ved på fylle med grønne plastflasker det har vært vann i.

Forrige jul vi var her, i 2019, laget jeg hele juletreet av tomme vannflasker. Det var riktig flott helt til regnet kom, og det viste seg at limpistollimet fra «Kineseren» ikke tålte vann.

Det er lett å bli litt sløve de dagene man verken sykler eller går lange turer. Bare henger ute her i solen og leser eller prater med folk. Plutselig er det middagstid og vi har glemt å ta opp noe fra fryseren. Jaja, så går vi ut og spiser igjen da. Hvilken påkjenning.

Det har faktisk vært en påkjenning noen ganger. Tidligere var det umulig å gå ut og spise mellom tre og sju på ettermiddagen. Alle restauranter stengte etter siestaen. Skikkelig ille når klokka er fem og man er desperat sulten. Fortsatt er det slik rundt omkring i de utallige landsbyene, men lykkeligvis endret i en del byer.

På sløve dager får Ludo sine turer på det vi kaller hesteenga. Gjerne i følge med andre fra campen. Her kan vovsene springe fritt og leke med pinner og hverandre. I ubevoktede øyeblikk leter enkelte etter mat de ikke burde spise, og andre ruller seg i hestemøkk. Lykkelige hunder, ikke alltid like lykkelige eiere. Takk og lov for at Ludo bare er interessert i pinner.

Så prøvesmaker vi appelsiner fra det ene treet etter det andre på dette forlatte jordbruksområdet. De fleste så gallsure at vi nesten forgår. Men så finner vi endelig et tre hvor de er søte og gode, og da er det herlig. Bare tull selvfølgelig. Her kjøper vi søte, solmodne appelsiner for en slikk og ingenting. Men det er noe eget med å plukke selv, da.

To dager med regn for en tid tilbake, fikk sjampinjongene til å poppe opp. Dem er det nesten bare jeg som plukker, folk flest synes det er skummelt. Men det ER beitesjampinjong, og de smaker nydelig. Jeg har høstet og spist hvert eneste år og lever i beste velgående. Eneste skade de kan forvolde, er på tennene. Det er vanskelig å få ut all sanden fra dem. Det knaser godt til tider.

Ved siden av sånne nydelige opplevelser som å plukke appelsiner og sjampinjonger eller laurbærblader på hesteenga, må vi også forholde oss til det forstemmende synet av forsøpling. Av uforklarlige årsaker fraktes det alskens skrot og dumpes her. Flere av de norske damene har satt igang omfattende rydding og fjernet sekkevis med søppel. En enestående innsats som forhåpentligvis virker litt oppdragende på dem som måtte trenge det.

Livet er behagelig her. Det leves godt utendørs i sommertøy så lenge solen er oppe. Ved solefall rødner både himmelen og luften rundt oss. De skinnende hvite kuhegrene flyr over oss hjem fra sitt travle arbeid på beiteengene. De skal sove ved dammen i reservatet. De søte små gransangerne som heter felosa-comuns her hvor det ikke finnes grantrær, samler seg i pinjetreet vårt og synger. Da vet vi at solen straks sier god natt, og vi erfarne har allerede trukket i varme klær. Sommertøy på dagtid, vintertøy om kvelden. Det gjelder å skifte et kvarter før solnedgang, før kulden får taket. Så beholder vi varmen og kan igjen møtes utendørs i kveldingen og nyte det gode liv.

Nå sover både solen og fuglene. På himmelen lyser månen og alle stjernene.

I trærne synger sirissene.

Snart er middagen fortært i god varme inne i «Penkingen».

Det er slett ikke umulig at det blir et lite utendørs treff på camprestauranten i kveldingen. Koronasikkert og kuldesikkert utendørs iført vintertøy samt sauefell til å sitte på.

Det gode liv på campen.