I de tretten og et halvt årene Jan og jeg har vært sammen, har det blitt mange bobilturer i både inn- og utland. Min elskede Sasha storpuddel var med på turene i Norge. Da hun vandret i 2012 og etterlot et stort tomrom, ble Ludovovsen vår nye reisefelle. Mens gamle Sasha ikke hadde rabiesvaksine og pass, ble det helt klart at Ludo skulle prepareres for utenlandsturer. Siden har han vært trofast med oss på reiser i hele tjueén land.
Det er bare oss tre sammen. Vi liker friheten og uavhengigheten det gir. La dagsform, impulser og værmelding bidra til å bestemme hva vi gjør fra dag til dag. Vi liker også å fricampe når det er mulig. Være helt for oss selv et eller annet vakkert sted det er plass til å parkere en bobil. Eller rett og slett bare finne en noenlunde trygg overnattingsplass når vi er på vei, så vi sparer tid og penger. Slikt er ikke så lett å få til om man er mange bobiler ifølge. For den del hadde vi heller ingen kjente eller venner med bobil før Jan pensjonerte seg, og vi begynte å tilbringe vintrene i Portugal.
Bobilfolk er like forskjellige som andre folk, men vi har én ting felles. Denne spesielle måten å reise og bo på. Alle elsker vi dette. Takket være bobillivet har vi blitt kjent med mange trivelige mennesker. Noen har vi mye til felles med, andre mindre. Noen har blitt nære venner, andre hyggelige bekjentskaper. Det inngår i miljøet å være hjelpsomme med- og tolerante overfor hverandre.
Når man bor utenlands i flere måneder hvert år, er det fint å ha et fast tilholdssted en del av tiden. Et sted man får tilhørighet til, og hvor man bygger gode relasjoner. Mens vi er på farten, er det skikkelig hyggelig å kjenne andre veifarende vi kan treffe underveis. Slik fikk vi det ekstra trivelig på turen hit da vi møtte gode venner både i El Fortuna og i Pilar de la Horadada i Spania.
Og så er vi her da. I vinterparadiset vårt og campen i Olhão. Vi kunne ikke fått en bedre mottakelse. Våre gode norske venner, Berit og Leif, de aller første norske vi ble kjent med her, holder kontakten frem til ankomst. De sørger for at den lille norske kolonien er klar til å ønske oss velkommen med fellesmiddag på camprestauranten. Samtidig strømmer fastboende og tilreisende engelske venner til for å ønske oss velkommen. Det blir et svare strev å holde unna klemmer og omfavnelser for meg som fortsatt holder på visse covid-restriksjoner.
Dessverre er verken mat eller vin noe å skryte av på camprestauranten, men vi setter pris på å ha et felles samlingspunkt. De gode måltidene kan vi ha andre steder. Nå er vi bare sammen her og nyter den varme velkomsten.
Slik fortsetter det. Om natten sitter sannelig kattugla i pinjetreet vårt og kaller så vakkert etter en make. På dagtid synger de bittesmå gransangerne i det samme treet. Og sannelig får vi ikke også en rødstrupe på daglige besøk. De er ikke så vanlige her.
Dagene går med til å rydde opp på pitch’en vår og i gazebo’en. Pitch’en er en jungel takket være vår enestående nabo Janet som har vannet her i åtte måneder! Jeg som trodde at det meste av plantene mine kom til å ha gått heden. Isteden har de vokst slik at jeg må ta i bruk sag på de største. Alle urtene, gressløk, persille, chili, løpstikke, mynte, søt basilikum – alle lever i beste velgående. Hvilken fryd!
Fullt så frydefullt er det ikke i gazebo’en hvor litt for mange saker har blitt stående ute. De dårlige plastikkveggene er revet opp, så det har regnet inn. Rotter og mus har slått seg til under gulvet og har etterlatt tydelig spor overalt.
Vel, man skal jo ha noe å holde på med. Så jeg holder på, og bra blir det. Bra nok til å få i gang utekjøkkenet her. Men noen matoppbevaring er bare å glemme. I «Penkingen» er alt heldigvis som det skal. Ingen spor av verken gnagere, maur eller fukt.
Vi er mange som elsker å synge. Lykkeligvis er våre instrumenterende, engelske venner, Ken, Cath og Sandie på plass. Det blir en glad og morsom aften med sing-a-longs på camprestauranten og felles lunsj i byen dagen derpå. Ny restaurant med vidunderlig sjømat og den beste hvitvinen jeg har smakt her.
Én kveld bli vi sittende på restauranten med én tysk og et par franske ungdommer og prate en hel kveld. Tre herlige eventyrere som er på noen måneders oppdagelsesreise sammen i en liten bobil. Han fra Tyskland hadde, av alle ting, vært i Norge og utdannet seg til å være følge/guide for blinde skigåere!
Været er nydelig og varmt. En og annen regnskur kommer, men det går ikke ut over temperaturen. Vi er ute hele dagen nå og kjenner begge at smerter forsvinner og kroppene våre blir mer bevegelige igjen. Jeg har allerede gått rundt hele parken, og vi er ute og går på hesteenga med Ludo som springer lykkelig omkring i det grønne og finner igjen forrige sesongs pinner.
Markene skinner grønne og friske etter regnet. Blomster og beitesjampinjonger tyter opp overalt.
I fjor var det jeg som slepte med og slet ut John Elvin på lange turer i fjellene. Nå er han klar for å gjøre gjengjeld og få meg trent opp til god form. Foreløpig kun med vandringer til- og rundt i byen. Med krykker. Og stående tilbud om at han skal gå og hente bilen om det blir for mye. Men så lett gir jeg meg da ikke.
Det blir late formiddager i solen med venner og vin. Latter og prat og trette kvelder hvor vi så vidt orker å spille Rummikub.
Ludo har fått seg ny hundefrisør som er kjempeflink og tar en brøkdel av hva det koster i Norge. Vi har handlet masse god mat, vin og øl til en brøkdel av norske priser. Her rekker våre små pensjoner langt. Det ER vondt å være så langt fra barn og barnebarn, men helsa tilsier at slik må det være. Og da er det sannelig herlig at det er så godt å leve her i Olhão på så mange vis.
Både alene og sammen med nære venner og hyggelige bekjentskaper. Og innimellom kvelder med interessante mennesker vi mest sannsynlig aldri ser igjen.
En fargerik blanding og en fargerik tilværelse.
Vi har det bra fint nå.
Og har veldig mye å se frem til.
allsidige 