Stikkordarkiv: frankrike

1. For første gang er vi bare to som reiser.

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Skrive eller ikke skrive, that’s the question.

Reise- og hageblogging er for meg overskuddsprosjekter som skapes i glede.

Jeg skriver også når gleden innimellom gjemmer seg, men de skriveriene holder jeg for meg selv. Vårt vidunderlige, kjære familiemedlem, storpuddelen Ludo, sovnet inn 27. november etter en svært kort måned som vekslet mellom håp og fortvilelse. Sorgen er stor og lammende og har tatt mye av gleden ved å skrive. Foreløpig. Nå prøver jeg likevel.

Elskede Ludovovsen vår. Min trofaste turkamerat og aller beste venn. Hundrevis, ja, tusenvis av mil har vi vandret sammen. I marka rundt Trondhjem. I Haldens enorme skogsområder. På fjellturer her og der. Og ikke minst i vårt elskede Algarve. Den eneste ene som alltid fulgte meg på mine lange vandreturer opp og ned ad berg og fjell i kupert og øde landskap.

Så uendelig trofast og fylt av glede over å få følge meg. Alltid tett ved. Alltid så velvillig lyttende til alt mitt småprat mens han så på meg de vakre, gylne øynene.

I et par og tjue land har Ludo fulgt Jan og meg på bobilturer rundt om i Europa. Trygghet, glede og selskap for oss. Og så kontaktskapende i møte med andre mennesker. Vi kunne ikke hatt et mer behagelig reisefølge.

Jeg var overveldet av sorg da Sashavovsen min døde femte oktober 2012. Også en vidunderlig og trofast sjel som fulgte meg i tykt og tynt. Så kom lille, engstelige Ludo til oss i julen 2012. Det lettet sorgen over Sasha.

Ludo har gitt oss elleve år og to måneder med pur glede, hengivenhet og betingelsesløs kjærlighet. Selv med artrose og epilepsi, var han fortsatt full av livsglede og lekenhet. Han burde blitt minst to år eldre. En inoperabel tumor stjal ham fra oss for tidlig, og sorgen er overveldende. En sorg mange, men ikke alle forstår. En vegg er borte i hjemmet. All varme og kjærlighet og stunder med latter han ga oss er gode minner, men ufattelig vonde å håndtere som kun minner og ikke virkelighet. At jeg aldri mer skal holde armene rundt den store, gode vovsen med krøllepels. At jeg nå skal vandre alene i skogen uten min trofaste følgesvenn, gir meg en nærmest uhåndterbar følelse av ensomhet.

Dyr og natur har for meg vært det trygge og stabile i livet. Ikke minst i oppveksten. Kanskje har jeg et sterkere og mer intenst forhold til dyr enn mange. Jeg er trygg med dyr. Vi kommuniserer godt.

De siste dagene i Ludo sitt liv etterstrebet jeg å gjøre så gode som mulig for ham. Han fikk all min energi og oppmerksomhet. Hver dag kjørte vi ut i skogen som ga ham slik glede. Selv om han etterhvert ikke orket å gå så mye. Han fikk alt han begjærte av krumkaker og ost og godis og annet han ikke burde spise, men elsket å få.

Vår elskede Ludo sovnet stille inn med både Jan og meg tilstede. Jeg lå på gulvet og holdt ham i armene mine. I over et år hadde han måttet unnvære sin livrett, gulost, pga. blæreoperasjon og fjerning av calciumoxalat steiner. Nå fikk han ligge i armene mine og få den ene ostebiten etter den andre. Til slutt var det tomt. Da spiste han lommerusket mitt som muligens også hadde en viss smak av livretten. Så fornøyd, trygg og glad i armene til mamma’n sin. Jeg sang for ham mens vi lå der. Sangene jeg kaller «vovvesanger». Elendige rim, like elendig tilpasset en eller annen melodi. Men ordene handler om min kjærlighet til dyret mitt. Og de har alltid elsket «vovvesangene» mine.

Slik sovnet Ludo inn. Glad, trygg og med et smil om munnen.

For visst kunne han smile!

Slik lå vi sammen der på gulvet.

Lenge etter at han hadde trukket sitt siste sukk.

Jeg trengte det. Det var ikke lett å forlate ham.

Ludo ble kremert og vil få sin grav i hagen når vi kommer hjem. Under moseskulpturen han har stått modell for.

Sorgen er overveldende, men trøsten er at han hadde verdens beste liv mens han levde.

Så starter vi da, Jan og jeg på vinterens ferd mot sør. For aller første gang uten Ludo. Han som elsket å komme til Algarve. Som reiste seg brått opp i bilen når vi passerte Rio Guadiana og han kjente lukten av Portugal. Han som gråt av glede når han traff igjen kjente her nede. Som alltid husket hvor han hadde lagt de store pinnene sine under busker på hesteenga og lykkelig plukket dem frem etter sju måneders fravær.

Det er godt å reise fra hjemmet som mangler en vegg. Den tomme sofakroken hvor nå bare de elskede bamsene hans ligger igjen. Mummimatskålen på kjøkkengulvet. De små ballene han var så flink til å leke seg med. Den skrikende stillheten og tomheten hvor han mangler så inderlig.

Gjennom et tåkelagt og kaldt Europa går ferden relativt raskt sørover. Det er intet som frister til lengre opphold. Ikke før vi når Frankrike og endelig får noen glimt av sol og grønne enger.

Vi unngår motorveier. Sparer penger på det, og har det heller ikke travelt. Ikke nå, når vi forhåpentligvis har reist fra alle kuldegrader.

Tåke i Tyskland. Dette været hadde vi hele veien gjennom Europa til godt inn i Frankrike
Mistelteinjakt
Høyt henger de…
Vårt første glimt av sol
Recologne-lès Riot.

Både kultur- og naturlandskap er vakre på den franske landsbygda. Bølgende åser og åpne flater med nydelig lys. Overalt er jo vinterlyset det mest betagende. Når solen er lav og spiller i alle nyanser av blekgult, rosa, kobber og gyllent. Kyr, sauer og hester på beite. Kalver som får være med mødrene sine. Trolske blandingsskoger og løvtrær invadert av store, grønne baller av misteltein.

Jeg vil ha misteltein. Særlig mistelteinfrø som jeg har lyst til å plante i vårt gamle, råtnende epletre. Det blir en jakt med stor kniv og mye klatring, men til slutt har jeg erobret opptil flere av de magiske grønne kulene. Fulle av hvite bær med frø.

Hester i Andelarre
Bucey-lès Gy
Frasne-lès-Meulières
Molinet

Vi er gode til å surre og rote oss bort. Ikke kjøre feil, som vi sier, men finne nye, spennende veier. Så i år som i fjor befinner vi oss plutselig på Autoroute A75 og klatrer stadig høyere opp gjennom Massif Central og mot et kaldere klima. En spektakulær kjørerute, men normalt ikke en man velger å kjøre i mørket vinterstid. Dog øyner vi denne gang et lønnlig håp om å oppleve den fantastiske Viaduc de Millau før solen går ned. Verdens høyeste skråstagbro og et mesterstykke av ingeniørkunst.

Men vi er som vi er, og kjører atter over den flotte broen i tåke og stupmørke. Én god erfaring kommer likevel til nytte fra fjorårets tilsvarende feilkjøring. Vi vet det er en god restaurant med lekker mat basert på lokale råvarer et stykke lenger fremme på veien. L´Hospitalet du Larzac. Vi slipper å lete i år og kjører rett dit og bestiller herlig mat og vin fra Aveyron-regionen.

Etter timer med strevsom kjøring i tåke og mørke, får Jan nå hvilt seg ut nok til at han orker å kjøre videre. Vi kommer oss ned til lavlandet og byen Bezière. På hele reisen har vi fricampet, men her i det mer befolkete sør føler vi oss litt mindre trygge om natten uten Ludo.  Så vi leter oss frem til en bobilparkering som dessverre viser seg å være full. Da blir det det nest beste. Parkering utenfor en butikk som er opplyst og har kameraovervåking. Aldi denne gang.

Vi våkner til sol og varme uten å ha hatt noen skumle opplevelser om natten. Jeg benytter siste sjanse til å proviantere franske viner før kursen settes rett vestover mot Spania.

Uten andre planer enn at vi skal nå Olhão i god tid før jul.

Det er vondt å være på tur uten Ludo. Men det går.

Vi har jo hverandre, Jan og jeg.

Le Donjon
Saint-Germain-des-Fossés
Effiat
Effiat
Aubiat

2. reisebrev, omgitt av eventyret

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 22/23 and tagged , , , , , , , , , | 1 kommentar

Tross min manglende steds- og retningssans er jeg slett ikke så verst til å lese kart. Rett og slett fordi jeg aksepterer at jeg mangler ovennevnte sanser og derfor innser at jeg bør stole på det kart og kompass forteller.

Jan har kjørt langtransport, samt jobbet utenlands i mange år. Lenge før det var snakk om GPS i bilene. Han var vant til å ha med en stor bag med kart.

Slik begynte våre første bobileventyr sammen også. Vi har kost oss med å se på kart og planlegge neste dags rute. Merke av numre på veier og avkjørsler. For så like gjerne å ombestemme oss på impuls. Slik har vi oppdaget mange ukjente perler. For de store Europakartene viser ikke småveier. Og det er riktig så spennende å havne på nye steder og ikke ane hvor vi befinner oss.

Andre bobilfolk lo av oss bakstreverske som kjørte uten GPS. Og etterhvert har også vi blitt mer moderne. Først kom en Tomtom inn i tilværelsen. Den vil nå bare ha penger og påstår likevel at den ikke har plass til kart over Sør-Europa.  Så ble det en Garmin i bilen. Flott skjerm, men umedgjørlig på flere vis. Rett og slett Juklerødsk kranglevoren.

Da GPS’ene kom inn i vårt liv, bestemte jeg meg for at jeg ikke ville lære meg dem. Jeg kan jo så mye annet, og det er andre områder jeg heller vil erverve meg kunnskaper på. Litt må jeg riktignok krangle med dem slik som de irriterer oss begge. Men ellers holder jeg meg til kart. Riktignok bruker jeg GoogleMaps, men dog. Det er bare et par problemer. Veinumre, avkjørsler, alle opplysninger man trenger for å følge en rute fikser jeg. Men høyder og avstander skjenker jeg ikke en tanke. Et par tre centimeter på kartet ser da ikke særlig langt ut. Og høyder? Er det ikke bare spennende når veien plutselig slynger seg oppover uten stans? For ikke å snakke om nedover…

Jeg har fått viljen min med en ny og langsommere kjørerute frem til Olhão og har bestemt at første etappe skal gå i retning Montpellier via bl.a. Orleans, Bourges og Clemont-Ferrand.

Et lykkelig valg. I går og i morges var det regnvått og ufyselig i Frankrike. Langs vårt nye veivalg stråler solen over flammende løvskoger, bølgende åser og grønne marker med beitende kyr og hester. Her og der ser vi søte sauer med hvit ull og svarte fjes og føtter som springer lekent omkring. Plutselig er det en hel flokk med skjønne esler på en eng. Og aldri har jeg sett så tett med musvåk langs veien. Nesten hver femtiende meter sitter de på gjerdestolper og i trær og speider med stoisk ro etter bilslaktet føde. Alt er så vakkert som bare franske landskapsmalerier kan være.

Vi stopper ved en av de mange vidunderlige rasteplassene som bare finnes i Frankrike. Kjempestore områder med urørt natur og mengder av usjenerte piknikbord spredt mellom trærne. Ludo får litt pinnelek, og jeg får strukket på en stiv kropp, mens Jan litt mer prosaisk entrer det offentlige toalettet. Kanskje er jeg både barnslig og patetisk, men jeg må rett og slett klemme på et tre. Jeg har vært så underernært på naturkontakt i flere måneder nå at jeg føler meg syk.

Og hvis noen tror at dette er innbilning, så les denne artikkelen. Nærkontakt med natur er helse, rett og slett vitenskapelig begrunnet med biokjemi og hormonelle reaksjoner. https://www.nrk.no/ytring/natur-er-medisin-1.14159121

Trær! Vi trenger trær, skog og natur rundt oss!

Men dagen er kort. I det den så smått er i ferd med å gi tapt for mørket, stiger vi oppover. Og oppover. Jeg hadde ikke tenkt på høyder langs veien. Og det er desember. Faktisk vinter. Takk og lov for nye helårsdekk og en dyktig sjåfør, for nå stiger vi opp og inn i vintereventyret. Vi er oppe på rundt tolvhundre meter. Så går det nedover igjen. Og oppover. Og nedover. Oppover og nedover.

Intet lys er så vakkert som det lave vinterlyset. Det er det som gir oss de magiske fargenyansene i rosa, bronse og gull. Norske julekort blir levende rundt oss med tunge, snøkledde grantrær. Hvit snø ligger teppemykt over et stadig mer dramatisk landskap med bratte fjell og daler. Om jeg igjen er i Nivlheim, vil jeg bare være her, for dette er ufattelig vakkert. Kulda kjenner vi ikke inne i KaràJan. Utenfor dekker tett tåke alle lavereliggende områder av landskapet. Opp fra det hvite tåkehavet strekker det seg mystiske øyer av snøkledte åser og fjell med varierende vegetasjon. Innimellom forsvinner veien inn i det hvite intet. Solen synker mens den forærer oss sin ypperste magi av et vidunderlig fargespill over eventyrlandskapet. Vi blir både satt ut og ydmyke over naturopplevelsen vi er så heldige å få delta i.

Bilder tatt fra skitne bilvinduer i fart med utslitt kamera eller mobil, yter ikke denne strekningen rettferdighet. Så den må bare oppleves

Tåken blir tettere, og vi velger å holde oss bak en trailer for å ha de røde baklysene som ledestjerner. Jeg har blinket ut den spektakulære Viaduc de Millau som en viktig severdighet å få med oss på veien. En 2,4 kilometer lang skråstagbro som er en av verdens høyeste – tegnet av Norman Foster og Michel Virlogeux. Et informasjonssenter viser både film om- og gir oss utsikt til- dette fantastiske byggverket.

https://www.leviaducdemillau.com/fr/le-viaduc-expo-0

En desemberdag er dessverre så alt for kort. Det er forlengst stupmørkt når vi ankommer stedet. Vi kjører likevel av og ser lysene på broen blinke mot oss høyt der oppe før vi kommer oss inn på veien igjen og kjører over den spektakulære broen på vår vei videre mot sør.

Likevel er vi ikke skuffet.

Denne magiske naturen og lysets fargespill er noe av det mest betagende vi har opplevd. En forgjengelig skjønnhet som var til stede nettopp i dag. Vi føler oss begunstiget.

Broen er der og kan oppleves en annen gang. For vi er skjønt enige om at vi skal kjøre denne veien igjen. Dog på en annen årstid.

Vi finner et fint sted å stå for natten ved L’Hospitalet du Larzac. Flotter oss nok en gang med restaurantmiddag fordi vi ikke orker annet. Og kjøper med litt lokalprodusert hygge i form av en god rødvin og en ost som vi kan kose oss med i KaràJan. Det er skikkelig kaldt ute, men godt og varmt inne i vårt lille bobilhjem. I hvert fall til et stykke utpå natten. Da begynner problemene.

Men mer om det i neste reisebrev.

Tåken letner etterhvert som vi kjører. Solen går ned over den magiske dalen.

6. Tvers gjennom Spania

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

«Det e svart november, havet knuse mot strand..» synger Vamp i sin nydelige Tir n’a Noir. Sannelig reiser vi i svarteste novembernatt og når bølgene som knuser mot strand.

Vi kjører gjennom Parc Naturel Régional des Landes de Gascogne uten å se noe som helst annet enn bomstasjonene hvor vi gjør opp for vår bruk av de flotte veiene.

Jo nærmere vi kommer havet, desto mer regner det.

Planen var kun å komme seg over grensen til Baskerland og ta kvelden på Área de Autocaravanas i San Sebastian. Men om Jan ikke var hest som ville til stallen i formiddag, så er han det i hvertfall nå! Og tross mine ønsker om besøk hos kjente både i Roa del Duero i Spania og Ezpinho i nord-Portugal, samt andre opplevelser underveis, må jeg innrømme at det rykker godt i hovene mine også nå.

Svart novembermørke og regn er ikke hyggelig verken her eller der. Vi har sett på de solfylte væmeldingene for Olhão, og kjenner plutselig at vi har ingen tid på miste. Nå går det rake veien i retning vinterhjemmet.

At Jan makter å kjøre i dette været, synes jeg er helt utrolig.

Uten GPS, og i slikt mørke, ender det med at vi overser avkjøringene vi skal ta, et par tre ganger, selv om Jan tar det rolig og kjører etter forholdene. Plutselig har vi kommet litt for langt i retning Bilbao. Tross endel omkjøringer, taper vi ikke all verdens tid. Vi har en mistanke om at vi følger noen veier vi ikke har kjørt tidligere, men er da etterhvert på rett spor.

Vi klarer faktisk å komme oss helt til Burgos før vi tar natten. Burgos er en hyggelig by, med fine campingplasser, men det er ganske kaldt her. Vi befinner oss 850 m.o.h. Siden vi bare skal slappe av og sove og kjøre videre neste morgen, velger vi å stå på byens Àrea de Autocaravanas som er helt grei og trygg.

Ellers er Burgos, som de fleste byer på den iberiske halvøy, vel verdt et besøk. Byen ligger langs Camina de Santiago og har flere spennende, historiske byggverk. Bl.a. en gotisk katedral som står på UNESCOs verdenssarvliste.

Sær fransk krim, rødvin og verdens beste vovs på foten. Livet er sannelig til å holde ut.

Ludogullet får en kjapp luftetur og sovner fort med hodet på foten min. Selv har vi behov for å kule ned litt etter en relativt anstrengende kjøretur. Rødvin til meg og øl til sjåføren og et par runder Yatzty må til. Siden det ble litt skuffelser med Bordeaux, trenger jeg å holde litt fast ved det franske ennå. Dermed blir det noen episoder av den spennende franske serien «Zone Blanche». Jeg sover lite om natten, så jeg elsker jeg å binge serier. Denne fra Villefrance og de dype, mystiske skoger, «where nature strikes back» er helt i min gate. To sesonger av en bra serie sett fortløpende, er herlig.

Det ville landskapet i Baskerland, som vi passerte i mørke, er fabelaktig flott. Og heldigvis opplevd i dagslys tidligere langs flere veier oppe i nord. Ferden videre i dagslys går gjennom regionen Castilla y León og dens vidåpne høysletter med kulturlandskap. Det er så man ser nesten til verdens ende. Det gigantiske lappeteppet av røde, brune, beige og grønne åkrer brer seg vidt utover til de forsvinner i horisonten. Lyset spiller dramatisk mellom svarte skyer i det fjerne og den sterke solen over oss.

Kulturlandskap i de typiske spanske farger

Vi følger vi beinveien til Portugal langs E80. Passerer Palencia og Valladolid. Krysser Duero, som Douro heter i Spania, ved Tordesillas. Ved Salamanca tar vi av til E803 og følger Autovia Ruta de la Plata som i hovedsak korresponderer med den gamle romerske «Sølvruten».

Spania har, i likhet med Frankrike, ikke bare gigantiske jordbruksarealer, men også store nasjonalparker med urørt natur. Det flate, fargerike teppet av dyrket mark avløses av skogkledde åser og ville berg og fjell. I de fjerne ser vi snø på toppene når veien stiger til nesten tusen meters høyde. Aldri har vi sett slike intense høstfarger i Spania, men så har vi da aldri kjørt i november før. Rødlige og intenst gullgule løvtrær som kler dalsidene, fremheves av blandingen med grønne nåletrær.

Landskapsvariasjoner med ville fjell

Så går det brått nedover et par, tre hundre meter. Landskapet flater igjen ut og preges av agrikultur når vi nærmer oss Cáceres i regionen Extremadura. Flere elver gir god frodighet. Her dyrkes både oliven, bomull, korn og tobakk i tillegg til at det drives kvegavl.

Solen steker og det blir bare varmere og varmere. En liten rast med mat, drikke og litt aktivitet for Ludo gjør godt. En gjeng halvstore okser er veldig interesserte i å hilse på, men Ludo later som om de er luft. Akkurat som med rådyr, etter hans prinsipp om at «dyr jeg ikke forstår hva er, finnes ikke.»

Det er ca. hundreogtjue mil å kjøre tvers gjennom Spania om man tar rake veien. Mange synes det er kjedelig og ensformig, men det synes ikke jeg. Her er store kontraster i topografien. Fra det ville Baskerland i nord til høyslettene på nihundre meters høyde. Store nasjonalparker med skog og fjell avløses av nye sletteland. Fargene er mektige. Ulikt jordsmonn og klima samt tilgang på vann, gir variert grunnlag for kulturvekster, noe som igjen bidrar til rike fargeopplevelser.

Ønsker man et avbrekk, er det ikke en by som ikke er verdt å besøke med all den fantastiske historie de byr på. Man kan også unne seg en dag med sykling mellom små, terrakottafargete landsbyer, som ser ut som de skutt opp av jorda med samme farge, og nyte lokale viner.

Muligheten er legio.

Druemarker og olivenlunder. Og oksene Ludo mente var usynlige.

Uendelige druemarker i høstdrakt langs myke åser. Grønne enger med hvor oliventrærnes sølvgrå kroner lyser på toppen av bonsaikroppene i kjempeformat. Guadiana, grenseelva «vår» under oss ved Merida. Grønt og grønnere med sitruslunder når vi tar en rett vest ved Sevilla og følger E1 hjemover. To utålmodige hester og én tålmodig hund rir med sin KaràJan over Ponte Internacional do Guadiana og inn i solnedgangen og det forjettede land.

Klokken er 17.50 portugisisk tid og vi er tilbake til vinterhjemmet etter nesten tjue måneders fravær. Gode venner har forberedt plassen vår. Det er varmt og godt.

Hurra – vi er fremme!

Ludo stormer ut av bobilen og springer ville gledesrunder mens han gråter sånn av lykke at det høres over hele campen.

Det gode vinterliv kan begynne.

5. Bordeaux

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged , , , , , | 2 kommentarer

Som kjent går det mange veier til Rom. Det gjør det også til Olhão. Vi har valgt mange ulike ruter til og fra i årenes løp. Hovedkriteriet er at reisen til og fra er vår ferie og skal inneholde det vi ser på som ferie. I Olhão bor vi. Det er hjemme når vi er i Portugal.

Når vi ferierer, vil vi aldri ha faste planer. Vi vil leve i nuet og velge dagens innhold ut ifra hva vi har lyst til der og da. Og hva værmeldingen sier. Værmeldingen er viktig. Det er ikke mye som er morsomt å oppleve i øsregn og uvær.

Vi skal selvfølgelig ende i Portugal eller Norge, men omveier er fint. Vi liker den vekslingen mellom by og land som bobillivet gir. Urbane gleder som kunstutstillinger, opera, konserter og flott arkitektur liker vi begge. Men ikke i store doser på en gang. Jeg elsker gourmetmat og gode viner. Det gjør ikke Jan. Lykkeligvis for ham, begrenses min hang til slike opplevelser seg selv. Vi har ikke pensjoner som gir rom for mye av slikt. Men han slipper ikke helt unna, da.

Begge er vi glade i naturen, men jeg har nok en spesiell lidenskap og interesse i så måte. Og jeg liker å gå i naturen, helst langt. Også dette begrenser seg mens vi er underveis, men vi har da sannelig fått med oss utrolig mange vidunderlige naturområder uten et menneske i sikte gjennom årene. I mange land.

Bilder av alt det vakre i Bordeaux, finner man på nettet. Men bilder av vakre Ludo i Bordeaux, får man bare her.

Større byer er vel det vi begge blir mest slitne av. Et par storbyopplevelser av gangen er nok. Da heller noen små, ukjente landsbyer som har sin originalitet i behold. Hvor man opplever folkeliv og lokale spisesteder, upåvirket av turisme.

Vi utforsket Bordeaux for to år siden og registrerte at det settes opp mange flotte operaer her i l’Opéra National de Bordeaux. Da var det ingen som fristet og heller ikke nå. Wagner er ikke på favorittlisten. Carmina Burana, derimot, som settes opp i desember! Men det kan vi ikke vente på. Vi tar trikken til byen og nyter litt flytende på en utekafé ved Place de la Comédie, fra 1780. Vi gidder ikke traske omkring og se på alt vi har sett før. Solen skinner, været er mildt, og det er deilig å sløve. Bare sitte her og nyte og se på folkelivet mens vi gjenoppfrisker det vi lærte om Bordeaux sist vi var her:

Denne gamle havnebyen ved elven Gironne ligger bare seks meter over havet. Havnebygningene fra 1700-tallet, oppført i nyklassisistisk arkitektur, står på UNESCO’s verdensarvliste. Arkitektur er et viktig særpreg ved Bordeaux som kan datere bosetting så langt tilbake som 300 år f.v.t. Byen har hele 347 fredete eldre bygninger, men er også prisbelønt for moderne og fremtidsrettet urban arkitektur. Gjennom århundrene har byen med sin strategiske beliggenhet, blitt plyndret gjentatte ganger og underlagt det ene folkeslaget etter det andre. Alle har satt sine spor på språk, arkitektur, økonomi og handel. Også vikingene hadde sine plyndringstokt her. Byen hadde en storhetstid da den var underlagt England i høy- og senmiddelalderen og tjente godt på vineksporten til den tørste, engelske overklassen.  Byens universitet ble anlagt allerede da, i 1441, før franskmennene overtok i 1453 og stoppet vineksporten til England. Senere tjente byen seg stor og fet på slavehandelen på 1700-tallet, før den fikk en ny nedgangstid etter Napoleonskrigene. Og slik har århundrene gått. Opp- og nedgangstider, men til alle tider beholdt byen sin status som et fabelaktig vinproduksjonsområde.

Bordeaux er i dag hovedstad for verdens største vinindustri og arrangerer verdens største vinmesse, Vinexpo. Vinindustrien i området har en omsetning på 14,5 milliarder euro i året!

Dette er det virkelige Vinland i motsetning til det Leiv Eriksson oppdaget over havet i sin tid. Og her liker jeg meg bra! Gode viner kan man ikke være foruten.

Storbyområdet Bordeaux-Arcachon-Libourne har ca. 1 million innbyggere, mens selve bykjernen Bordeaux har kun ca. 250.000 innbyggere. Rart å tenke på at en by som inneholder alt ovennevnte bare har knapt femtitusen fler innbyggere enn Trondhjem!

Vel, opera har falt bort som opplevelse her denne gang. En annen opplevelse som jeg lengtet inderlig til, var å gjenoppleve synet av bisamer som holdt til i dammene ute ved Lac. De er helt vidunderlig søte! Ser ut som små bevere. De er mest nattaktive, men om morgenene vralter de opp fra dammene og setter seg ved bredden og vasker seg! Både seg selv og hverandre. Gnir seg om omhyggelig i hele fjeset med søte små labber. Ludo og jeg trålet langs alle dammer og bekker tidlig i morges. Ingen bisam å se. Spurte også folk som jobbet på campen, men de visste ikke hva det var en gang. Kan man skjønne slikt!

For en skuffelse.

  • Bisam, bilde tatt i Lac oktober 2018
  • Bisamfamilie, må reprodusere mine bilder fra 2018, siden jeg ikke så noen denne gang. Hele familien klumper seg sammen og vasker hverandre.

Da gjenstår den siste opplevelsen som skulle gjøre det verdt å legge turen om Bordeaux.

Bassins des Lumières, verdens største digitale kunstsenter.

Her presenteres store kunstnere digitalt i gigantiske lysshow. Nå står bl.a. Monet, Renoir og Chagall på programmet på dagtid og Gustav Klimt på kveldstid. Monet og Renoir er blant mine absolutte favoritter. Jeg bare elsker impresjonismen.

Men utfra det vi finner ut, er det ikke helt enkelt med kollektivtilbudet. Det medfører en del gåing og vi har alt gått ganske mye. Og motivasjonen er noe ulik både hva gåing og digitalt kunstsenter angår. Ikke bare greit med hund heller, vi må jo gå inn på skift slike steder.

Kort sagt, dagen ender med drøyt trettentusen skritt tilbakelagt, og null av tre ønskede opplevelser oppfylt.

En vandring i det nærliggende økologiske reservatet og Parc Floral kunne vært en trøst, men det er for sent. Det har alt begynt å mørkne.

Bordeaux ble ikke som forventet denne gang. Men vi har forhåpentligvis andre flotte opplevelser foran oss. Vi ser ingen grunn til å bli værende til neste dag, til tross for at vi har betalt for en natt til.

Men jeg har det i det minst nytt god rødvin og champagne.

Meget god champagne.

Jeg nyter salig min champagne. Men ser ikke Jan noe fortvilt ut, tro?
En vakker måneskinstur med KaràJan på vei fra Bordeaux

Jan håndterer mørkekjøring veldig greit, så vi setter kursen mot spanskegrensen og San Sebastian og lar vær og sinnsstemning bestemme hva vi gjør når vi kommer så langt.

4. Fra Trier til Bordeaux

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Innlandseuropa i november er definitivt kaldere enn hva vi har opplevd når vi har kjørt sørover i oktober. Vi kjenner det rykker i oss for å komme lenger sør og nærmere varmen. Det frister ikke med for mange stopp underveis. Ikke ennå.

Luxembourg ble denne gang bare en slitsom, nærmest stillestående kø for oss der vi krysser elva Alzette i solnedgangen og passerer Howald. Ellers vil jeg anbefale et besøk i selve byen Luxembourg. Glemmer aldri den helt ville fargebruken på hus der. Orange, lilla, røde, gule, blå, turkise, rosa og grønne murhus i kaotisk samspill.

Forøvrig preges landet av bratt skog, et og annet slott, samt rikmannsbiler og andre tegn på at det er et skatteparadis. Ikke det mest spennende.

Vi er maks uheldige en god stund der vi følger A31 i retning Metz. Rushtrafikk, ulykker – hva vet vi. Uansett kø. Ikke virker GPS’en vår heller. Så planen om å unngå motorveier i Frankrike, droppes. Etter tre timer hvor vi knapt kommer av flekken, har det blitt stummende mørkt, og vi er passe slitne. Vi har fulgt A4 fra Metz, passert Verdun og tatt av til A26 ved Châlons-en-Champagne. Dvs. gått bort fra vår planlagte kjørerute og lar heller trafikkforholdene bestemme. Det hjelper lite å droppe dyre motorveier om alt står i stampe, og man får fire timer lenger vei å kjøre.

Vet ikke om vi orker å kjøre lenger ikveld. Finner oss et sted å stoppe og lager middag. Men etter hvile og mat, finner Jan igjen krefter til å ta frem sjåførferdighetene. Førti mil siden vi forlot Trier er ikke all verden, men i dag får det holde. Vi strever med å finne et trygt sted for natten. Ingen Aire de Service i sikte, kun vanlige Aires uten fasiliteter. Temmelig mørklagte, ingen andre bobiler, bare en og annen trailer. Etter innbruddet vi hadde mens vi sov, for et par år siden, er vi blitt litt mer forsiktige.

En døgnåpen Shellstasjon ved A5 og Villeneuve l’Archêveque, blir vår redning. Plasserer oss under en gatelykt, stropper sammen fordørene og finner frem litt lugnende drikke og Yatzy’en.

Puh! Litt slitsom avslutning på dagen, men du verden så fin første del var der vi flanerte i nydelige Trier.

Vi våkner friske og uthvilte til en trolsk morgen. En myk tåkedis svøper det franske landskapet i en magisk stemning lik den mykeste, florlette akvarell i grågrønne nyanser. Ludo får sin morgentur i den klare høstluften før vi forsetter i det franske landskapet.

En lett tåke kommer og går før den må gi tapt for klare solstråler. Landskapet er vidåpent og flatt. Overalt er det kultivert jordbruksland. Nypløyde brune åkrer, ennå gylne maisåkrer som ikke er høstet, grønne turnipsåkrer og andre hvor turnipsen er tatt opp og lagt i enorme hauger. Andre grønne nyanser, samt gylne og gule åkrer gjør det gigantiske lappeteppet perfekt.

Hele veien sitter musvåker på viltgjerdene og speider etter «roadkills». Som vanlig prøver jeg febrilsk å få tatt bilder av dem, men selvsagt rekker jeg ikke å zoome inn godt nok i det vi fyker forbi i høy hastighet. Men jeg er glad for de dårlige bildene jeg får tatt også, jeg.

Utrolig dårlige bilder av musvåk. Men læll, da, som vi sier på trøndersk.

Plutselig ser jeg en svær rovfugl jeg aldri har sett før. Mye større enn musvåkene. Jeg bli helt oppskjørtet over er å se en ny art og prøver å finne ut hva det kan være. Fuglen så helt svart ut på overkroppen, mens hele brystpartiet var kritthvitt. Kan det ha vært en fiskeørn, tro?

Nye arter av blomster, dyr, insekter og fugler – alt som hører naturen til er det mest spennende å oppleve for meg. Og jeg blir helt frustrert når jeg ikke finner ut hva det er. Jeg vil vite og lære.

Vi synger alltid mens vi kjører. Gamle sanger om igjen. Mens jeg tar dårlige bilder av hønsehaukene, passer det godet å synge «Alle fugler» tostemt. Og andre sanger fra den gamle skolesangboka. Det er en velsignelse å ha vokst oppi den tida det bare var én radiokanal og én TV-kanal og vi lærte å synge de samme sangene på skolen som foreldrene våre også hadde lært. Vi har de samme referanserammene.

Vi prøver oss alltid på sanger fra de landene vi kjører i. Det går rimelig greit i Sverige og Danmark, faktisk Tyskland også. Der har vi flere på repertoaret. Vi sliter litt mer her i Frankrike.

Fra Sens følger vi A19 til Orleans før vi slår inn på A10 som kan ta oss hele veien til Bordeaux. Ved Tours flyter Loire videre mot vest og sitt utløp i Atlanterhavet ved Saint-Nazaire, mens vi krysser over på l’Aquitane og setter kursen rett sørover.

Elven Loire ved byen Tour

Det er tid for å slå ned solskjermer og finne frem solbriller. Og vi synger i glede de eneste franske sangene vi kan, «alouette» og «sur le pont d’Avignon.

Det flate, vidstrakte kulturlandskapet glir etterhvert over i mer variert topografi og vegetasjon. Stadig mer skog er å se. Frankrike har utallige store nasjonalparker. Det er rent forunderlig hvor langt mer hellig både naturen og det ville dyrelivet er i land som er langt tettere befolket enn i Norge. Det er fint å oppleve denne respekten for naturen og forståelsen for økosystemet.

Når landskapet veksler mellom furuskog med lyng og bregner og kulturlandskap med drueranker, skjønner vi at vi nærmer oss Bordeaux. Vi krysser de to elvene Dordogne og Garonne som møtes nord for Bordeaux før de løper sammen på sin vei mot Biscayabukten og havet.

Trafikken er tett, men solnedgangen praktfull når vi krysser broen høyt over Garonne. Himmelen gløder i vest mens den tynneste nymåne jeg har sett, tegner en lysegul bue på himmelen i øst.

  • På vei over Pont d’Aquitaine
  • Nymåne over Bordeaux

Så er vi fremme på Yelloh! Village Camping Bordeaux Lac. Så deilig å avslutte kjøringen tidlig på kvelden. Nå skal vi slappe av og kose oss. Det er så fint her. Vi var her for to år siden også. Eller kanskje tre. Planen er å bli et par netter, men det er aldri godt å vite med oss. Vi lever i nuet og bestemmer oss fra dag til dag. Det er jo mye av poenget med bobillivet. Friheten. Hjemmet har vi med oss uansett hvor vi er, så vi trenger ikke å låse oss til noe som helst.

Og tidlig kveld betyr en god middag på Camp-restauranten. Det er tros alt lørdag og Jan synger «Det er lørdagskveld i staten Tennessee». I Frankrike er ikke akkurat camp-restaurantene som de norske sådanne.

Det blir en bedre middag med champagne både før og etter maten og rødvin til hovedretten. Dvs. til vinelskeren meg. Jan koser seg som vanlig med pilsnerøl.

Så får vi se hva morgendagen bringer. Den er jo som kjent en skjelm.

Reisebrev 1, femte sesong

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland and tagged , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Vi følger trekkfuglene for femte gang. Med KaràJan V til Portugal 2019 / 20

Reisebrev 1. Om selvmedlidenhet og selvutlevering og egofokus og sånn. Dog med happy ending.

Reisebrevene fra vår første sesong i Portugal samlet jeg til en bok jeg kalte «Til Portugal med alle sanser og en hund.» Boken er aldri utgitt siden jeg ikke har råd til å bekoste egen utgivelse. Forlagene satser helst på kjendiser, uavhengig av kvalitet og innhold, slik vi ser av nyhetsbildet i disse dager.

Samme det, jeg skriver nå likevel.

Og vi reiser. Med alle sanser og en hund.

Eller, vent litt, det er ikke alltid jeg reiser med alle sanser.

Jeg begynner å komme til sjels år og alder med de dertil hørende sansesvekkelser. Lukt, smak og berøring er rimelig intakt. Synet er ikke av det beste, men greit nok så lenge jeg bruker briller. Hørselen er det betydelig verre med. Den har vært på jevnt nedadgående spiral siden jeg var førti og ble avhengig av høreapparater.

Men hva hjelper vel briller og høreapparater om de ikke befinner seg på den trengende?

Trenger ikke høre så mye for å nyte blomsterlivet på terrassen min, litt trist å reise fra det

Forleden dag postet jeg en herlig serie med tegninger og utsagn i anledning av at oktober er «ADHD awareness month». Selv er man vel pinlig oppmerksom på ens ADHD atferd som preges av en til tider alarmerende mangel på nettopp oppmerksomhet. Gjennom årene er utallige briller forlagt, gjenglemt, brukket, knust og sittet på. Høreapparatene har vært med både på svømmeturer og i dusjen. Men mest av alt har de blitt forlagt og mistet. De er jo så bitte små, så veldig mye mindre enn briller! Så de har dratt av gårde på egenhånd på tog i Danmark. Lurt meg til å tro at fuglene slutter å synge midt på dagen når det isteden er høreapparatene som stikker av og gjemmer seg i mosen. De er virkelig ikke greie. Tåler ikke engang å bli trampet på når de ligger på gulvet, heller.

Det er faktisk veldig dyrt å ha ADHD. Femtiseks år med briller og tjuefire år med høreapparater har hatt sin pris, for å si det mildt.

Siste sesong i Portugal, gjemte høreapparatene seg tre ganger. To ganger kom de til rette, men ikke etter tredje gangs forsvinningsnummer. Til tross for en relativt omfattende demontering av sittebenker og annet i KaràJan. Jeg mistenker dem for å ligge og le av meg inne i stålinnretningen under førersetet. Der er det helt umulig å komme til, men mer enn nok av små hull hvor små, bøllete høreapparater kan hoppe ned og gjemme seg.

Vel, krisen var ikke stor til å begynne med. Vi var på hjemvei og jeg trenger jo ikke høre alt Jan sier. 😉 I tillegg var det seks år siden sist NAV dekket, så jeg burde ha krav på nye. Disse var riktignok bare tre år gamle, men ble bekostet av en spleis mellom meg og forsikringsselskapet som nok en gang måtte trå til etter et tap.

Nå skulle det være NAV sin tur.

Så lett skulle det ikke bli. Etter en måned i halvdøvland er vi hjemme. Som normalt ved mine høreapparatfadeser, ringer jeg Høresentralen på St. Olav og ber om time hos audiograf. Pleier å få det innen en uke.

Men ikke denne gang. Nå skulle jeg tilskrives om tidspunkt. Etter nok en halvdøv måned kommer brevet som sier at jeg skal utredes hos ørelege, og at det tidligst kan skje i uke 44. Dvs. når vi forlengst er i Portugal for vinteren.

Må innrømme at jeg klikker litt, men jeg ER tilnærmet høflig når jeg ringer St. Olav og forklarer, nok en gang, at jeg er helt UTEN høreapparat, at det er en håpløs situasjon, OG at jeg bor langt unna Norge når uke 44 starter. OG at jeg verken har helse eller økonomi til å ta en flytur hjem. Og at jeg IKKE skal ha noen ny legeutredning. Jeg er utredet for over tjue år siden og har en sykdom som bl.a. gir gradvis hørselstap. Jeg trenger bare, som før, å komme inn til en audiograf og ta en ny test.

Men makten er mektig til den som er gitt telefonansvar. Om ikke i all evighet, så i hvert fall i uoverskuelig fremtid for min del. Så jeg skal så visst ikke få noen time før jeg forlater landet igjen. Makten har hun, men æren vil jeg neppe tildele vedkommende. Derimot visse karakteristikker som ikke egner seg på trykk.

Etter en lang og relativt usosial sommer, kommer brevet på mandag 30.9. Utredning i morgen, vår avreisedag, kl. 09.14! (Merk tidspunktet). Evt. avbestilling må skje 24 timer før oppsatt tid. Godt jeg ikke skal avbestille da.

Det viser seg at damen med makt har gjort noe. Hun har faktisk lagt inn en anmerkning om at jeg reiser til Portugal denne uken og blir borte i et halvt år.

Stemmer dette? Spør mannen som faktisk er audiograf og ikke ørelege. Og har du virkelig mistet høreapparatene og vært uten i nesten et halvår? Jepp, jeg reiser i dag og skal til et land med et språk som høres ut som en strøm av stemte og ustemte vislelyder, snakke med engelske og tyske og norske med ymse dialekter og i det hele tatt…..

Det er faktisk ekstremt slitsomt å være tunghørt. Blir helt stiv i nakke og skuldre av å prøve å høre. Vondt i hodet. Håpløst å lese på leppene når folk snakker uvante språk og dialekter. Umulig å fungere i sosiale sammenhenger med flere tilstede. Må vel bare gi opp det sosiale…

En blanding av selvmedlidenhet og måneders oppsamlet fortvilelse bare renner ut.

Dette går ikke an, sier han. Du skulle vært prioritert. Nå er du bare satt opp til en utredning, så skal det søkes NAV, som har begynt å gi avslag (bombe) så vi alltid må anke, deretter skal høreapparater bestilles og det tar tid, så skal du hit og få dem tilpasset, så på kontroll og så…

Ja, jeg må visst bare være døv jeg, sier jeg i det selvmedlidenheten tar helt overhånd.

Nei, dette går bare ikke an. Her må noe gjøres!

Om jeg hadde trodd på engler, vil jeg si at jeg nå møter en i levende live. En leterunde rundt omkring på Høresentralen frembringer at par flunkende nye, moderne høreapparater. De blir perfekt tilpasset mitt hørselstap. Ikke nok med det, takket være en annen nesten-engel har jeg fått meg en brukt iPhone helt gratis. (For joda, jeg knuser og mister mobiler også).

Og hvilken flaks! IPhone har jeg aldri hatt før, men det er nettopp iPhone som gjør at jeg kan ha en app på mobilen og styre høreapparatene selv.

Det blir lagt inn programmer for ulike situasjoner, bl.a. natur, musikk og restauranter. Jeg kan geo-tagge favorittsteder, og høreapparatene vil senere automatisk innstille seg perfekt. I tillegg er apparatene oppladbare så giktiske fingre slipper å plundre med nesten usynlige batterier. Laderen er en power bank som holder i tre dager uten strøm!

Og best av alt – appen vil finne høreapparatene om (når) jeg mister dem! Det venstre er der og der er det høyre, sier Google Map.

Audiograf-engelen ordner med søknad til NAV. Vi må bare gamble med at de dekker, sier han. Får du avslag, bare anker vi. Da SKAL det gå igjennom.

To timer senere forlater jeg St.Olav omtrent på gråten av glede. Føler meg nesten født på ny. Tilbake i verden. Det er så fantastisk!

Så nå – nå reiser jeg faktisk med alle sanser!

Nye briller har jeg òg siden de gamle var skrapt i stykker grunnet uvørenhet og dårlig behandling.østmarka

Finest Ludo er lykkelig på skogstur i Østmarka

Høreapparatene er vidunderlige! Testet underveis i ulike situasjoner. Jeg har sittet på kafé med støy rundt som ble så dempet at jeg kunne delta i en samtale uten å komme med et eneste «god dag mann, økseskaft»-svar.

Mobilen ringer inni ørene mine, og jeg hører den som snakker der. Pod-casts, musikk, ja alle lyder fra iPhone’en streames direkte til høreapparatene.

Og det aller, aller gjeveste er naturprogrammet. Vindstøy dempes samtidig som fuglesang fanges opp og sendes direkte til meg. Det er helt vilt! Det var helt sykt å være i skogen i Oslomarka og motta alskens fuglesang rett i ørene. Har aldri hørt maken!

Jeg føler meg som et nytt menneske.

Nå reiser vi trøstig sørover og nyter og opplever med alle sanser.

Farvel til fantastisk fuglesang i norske skoger. Nå venter varmere vær

Ser mengder av skjønne små rådyr på jorder og enger både i Østfold, på vei gjennom Danmark og i Tyskland. Atter sitter de velkjente vandrefalkene på gjerdestolper og speider etter «roadkills». Vi ser noen av disse også. Rever, ekorn, grevlinger og fugler.

Et rimkledt og solfylt Danmark ble raskt passert. Vi kom oss velberget gjennom Hamburg under Elben. Senere er det køer og stans langs motorveiene. Jeg velger restaurantprogrammet på mine nye dingser og får dermed sjaltet ut masse slitsom motorstøy.

Vi tar en avstikker innom en liten by og handler herlige, lokale grønnsaker til en femtedel av prisen i Norge. Likeså en god del andre varer. Klager ikke på Chianti til tjue kroner eller en Chianti Reserva fra 2014 til 60 kroner. Ei heller på mandelmel og diverse spesialprodukter til langt under prisen av hva vi betaler i Norge.

Ludo får en fin luftetur i solskinn og nitten grader på en stor blomstereng. Her er vi bokstavelig talt på gyngende grunn, da hele området er perforert av gangene til vånd.

Nokså normalt i Tyskland.

Uendelige køer og veiarbeid på ferden videre. Tiden går, mens vi står. Helt stille. Tror neppe vi kommer oss gjennom Tyskland i dag.

Men vi er på vei. Med vårt rullende KaràJanske hjem.

På vei til vinterlandet med alle sanser.

Og vår elskede hund.