«Det e svart november, havet knuse mot strand..» synger Vamp i sin nydelige Tir n’a Noir. Sannelig reiser vi i svarteste novembernatt og når bølgene som knuser mot strand.
Vi kjører gjennom Parc Naturel Régional des Landes de Gascogne uten å se noe som helst annet enn bomstasjonene hvor vi gjør opp for vår bruk av de flotte veiene.
Jo nærmere vi kommer havet, desto mer regner det.
Planen var kun å komme seg over grensen til Baskerland og ta kvelden på Área de Autocaravanas i San Sebastian. Men om Jan ikke var hest som ville til stallen i formiddag, så er han det i hvertfall nå! Og tross mine ønsker om besøk hos kjente både i Roa del Duero i Spania og Ezpinho i nord-Portugal, samt andre opplevelser underveis, må jeg innrømme at det rykker godt i hovene mine også nå.
Svart novembermørke og regn er ikke hyggelig verken her eller der. Vi har sett på de solfylte væmeldingene for Olhão, og kjenner plutselig at vi har ingen tid på miste. Nå går det rake veien i retning vinterhjemmet.
At Jan makter å kjøre i dette været, synes jeg er helt utrolig.
Uten GPS, og i slikt mørke, ender det med at vi overser avkjøringene vi skal ta, et par tre ganger, selv om Jan tar det rolig og kjører etter forholdene. Plutselig har vi kommet litt for langt i retning Bilbao. Tross endel omkjøringer, taper vi ikke all verdens tid. Vi har en mistanke om at vi følger noen veier vi ikke har kjørt tidligere, men er da etterhvert på rett spor.
Vi klarer faktisk å komme oss helt til Burgos før vi tar natten. Burgos er en hyggelig by, med fine campingplasser, men det er ganske kaldt her. Vi befinner oss 850 m.o.h. Siden vi bare skal slappe av og sove og kjøre videre neste morgen, velger vi å stå på byens Àrea de Autocaravanas som er helt grei og trygg.
Ellers er Burgos, som de fleste byer på den iberiske halvøy, vel verdt et besøk. Byen ligger langs Camina de Santiago og har flere spennende, historiske byggverk. Bl.a. en gotisk katedral som står på UNESCOs verdenssarvliste.
Ludogullet får en kjapp luftetur og sovner fort med hodet på foten min. Selv har vi behov for å kule ned litt etter en relativt anstrengende kjøretur. Rødvin til meg og øl til sjåføren og et par runder Yatzty må til. Siden det ble litt skuffelser med Bordeaux, trenger jeg å holde litt fast ved det franske ennå. Dermed blir det noen episoder av den spennende franske serien «Zone Blanche». Jeg sover lite om natten, så jeg elsker jeg å binge serier. Denne fra Villefrance og de dype, mystiske skoger, «where nature strikes back» er helt i min gate. To sesonger av en bra serie sett fortløpende, er herlig.
Det ville landskapet i Baskerland, som vi passerte i mørke, er fabelaktig flott. Og heldigvis opplevd i dagslys tidligere langs flere veier oppe i nord. Ferden videre i dagslys går gjennom regionen Castilla y León og dens vidåpne høysletter med kulturlandskap. Det er så man ser nesten til verdens ende. Det gigantiske lappeteppet av røde, brune, beige og grønne åkrer brer seg vidt utover til de forsvinner i horisonten. Lyset spiller dramatisk mellom svarte skyer i det fjerne og den sterke solen over oss.
Vi følger vi beinveien til Portugal langs E80. Passerer Palencia og Valladolid. Krysser Duero, som Douro heter i Spania, ved Tordesillas. Ved Salamanca tar vi av til E803 og følger Autovia Ruta de la Plata som i hovedsak korresponderer med den gamle romerske «Sølvruten».
Spania har, i likhet med Frankrike, ikke bare gigantiske jordbruksarealer, men også store nasjonalparker med urørt natur. Det flate, fargerike teppet av dyrket mark avløses av skogkledde åser og ville berg og fjell. I de fjerne ser vi snø på toppene når veien stiger til nesten tusen meters høyde. Aldri har vi sett slike intense høstfarger i Spania, men så har vi da aldri kjørt i november før. Rødlige og intenst gullgule løvtrær som kler dalsidene, fremheves av blandingen med grønne nåletrær.
Så går det brått nedover et par, tre hundre meter. Landskapet flater igjen ut og preges av agrikultur når vi nærmer oss Cáceres i regionen Extremadura. Flere elver gir god frodighet. Her dyrkes både oliven, bomull, korn og tobakk i tillegg til at det drives kvegavl.
Solen steker og det blir bare varmere og varmere. En liten rast med mat, drikke og litt aktivitet for Ludo gjør godt. En gjeng halvstore okser er veldig interesserte i å hilse på, men Ludo later som om de er luft. Akkurat som med rådyr, etter hans prinsipp om at «dyr jeg ikke forstår hva er, finnes ikke.»
Det er ca. hundreogtjue mil å kjøre tvers gjennom Spania om man tar rake veien. Mange synes det er kjedelig og ensformig, men det synes ikke jeg. Her er store kontraster i topografien. Fra det ville Baskerland i nord til høyslettene på nihundre meters høyde. Store nasjonalparker med skog og fjell avløses av nye sletteland. Fargene er mektige. Ulikt jordsmonn og klima samt tilgang på vann, gir variert grunnlag for kulturvekster, noe som igjen bidrar til rike fargeopplevelser.
Ønsker man et avbrekk, er det ikke en by som ikke er verdt å besøke med all den fantastiske historie de byr på. Man kan også unne seg en dag med sykling mellom små, terrakottafargete landsbyer, som ser ut som de skutt opp av jorda med samme farge, og nyte lokale viner.
Muligheten er legio.
Uendelige druemarker i høstdrakt langs myke åser. Grønne enger med hvor oliventrærnes sølvgrå kroner lyser på toppen av bonsaikroppene i kjempeformat. Guadiana, grenseelva «vår» under oss ved Merida. Grønt og grønnere med sitruslunder når vi tar en rett vest ved Sevilla og følger E1 hjemover. To utålmodige hester og én tålmodig hund rir med sin KaràJan over Ponte Internacional do Guadiana og inn i solnedgangen og det forjettede land.
Klokken er 17.50 portugisisk tid og vi er tilbake til vinterhjemmet etter nesten tjue måneders fravær. Gode venner har forberedt plassen vår. Det er varmt og godt.
Ludo stormer ut av bobilen og springer ville gledesrunder mens han gråter sånn av lykke at det høres over hele campen.
Det gode vinterliv kan begynne.
allsidige 