Tross min manglende steds- og retningssans er jeg slett ikke så verst til å lese kart. Rett og slett fordi jeg aksepterer at jeg mangler ovennevnte sanser og derfor innser at jeg bør stole på det kart og kompass forteller.

Jan har kjørt langtransport, samt jobbet utenlands i mange år. Lenge før det var snakk om GPS i bilene. Han var vant til å ha med en stor bag med kart.

Slik begynte våre første bobileventyr sammen også. Vi har kost oss med å se på kart og planlegge neste dags rute. Merke av numre på veier og avkjørsler. For så like gjerne å ombestemme oss på impuls. Slik har vi oppdaget mange ukjente perler. For de store Europakartene viser ikke småveier. Og det er riktig så spennende å havne på nye steder og ikke ane hvor vi befinner oss.

Andre bobilfolk lo av oss bakstreverske som kjørte uten GPS. Og etterhvert har også vi blitt mer moderne. Først kom en Tomtom inn i tilværelsen. Den vil nå bare ha penger og påstår likevel at den ikke har plass til kart over Sør-Europa.  Så ble det en Garmin i bilen. Flott skjerm, men umedgjørlig på flere vis. Rett og slett Juklerødsk kranglevoren.

Da GPS’ene kom inn i vårt liv, bestemte jeg meg for at jeg ikke ville lære meg dem. Jeg kan jo så mye annet, og det er andre områder jeg heller vil erverve meg kunnskaper på. Litt må jeg riktignok krangle med dem slik som de irriterer oss begge. Men ellers holder jeg meg til kart. Riktignok bruker jeg GoogleMaps, men dog. Det er bare et par problemer. Veinumre, avkjørsler, alle opplysninger man trenger for å følge en rute fikser jeg. Men høyder og avstander skjenker jeg ikke en tanke. Et par tre centimeter på kartet ser da ikke særlig langt ut. Og høyder? Er det ikke bare spennende når veien plutselig slynger seg oppover uten stans? For ikke å snakke om nedover…

Jeg har fått viljen min med en ny og langsommere kjørerute frem til Olhão og har bestemt at første etappe skal gå i retning Montpellier via bl.a. Orleans, Bourges og Clemont-Ferrand.

Et lykkelig valg. I går og i morges var det regnvått og ufyselig i Frankrike. Langs vårt nye veivalg stråler solen over flammende løvskoger, bølgende åser og grønne marker med beitende kyr og hester. Her og der ser vi søte sauer med hvit ull og svarte fjes og føtter som springer lekent omkring. Plutselig er det en hel flokk med skjønne esler på en eng. Og aldri har jeg sett så tett med musvåk langs veien. Nesten hver femtiende meter sitter de på gjerdestolper og i trær og speider med stoisk ro etter bilslaktet føde. Alt er så vakkert som bare franske landskapsmalerier kan være.

Vi stopper ved en av de mange vidunderlige rasteplassene som bare finnes i Frankrike. Kjempestore områder med urørt natur og mengder av usjenerte piknikbord spredt mellom trærne. Ludo får litt pinnelek, og jeg får strukket på en stiv kropp, mens Jan litt mer prosaisk entrer det offentlige toalettet. Kanskje er jeg både barnslig og patetisk, men jeg må rett og slett klemme på et tre. Jeg har vært så underernært på naturkontakt i flere måneder nå at jeg føler meg syk.

Og hvis noen tror at dette er innbilning, så les denne artikkelen. Nærkontakt med natur er helse, rett og slett vitenskapelig begrunnet med biokjemi og hormonelle reaksjoner. https://www.nrk.no/ytring/natur-er-medisin-1.14159121

Men dagen er kort. I det den så smått er i ferd med å gi tapt for mørket, stiger vi oppover. Og oppover. Jeg hadde ikke tenkt på høyder langs veien. Og det er desember. Faktisk vinter. Takk og lov for nye helårsdekk og en dyktig sjåfør, for nå stiger vi opp og inn i vintereventyret. Vi er oppe på rundt tolvhundre meter. Så går det nedover igjen. Og oppover. Og nedover. Oppover og nedover.

Intet lys er så vakkert som det lave vinterlyset. Det er det som gir oss de magiske fargenyansene i rosa, bronse og gull. Norske julekort blir levende rundt oss med tunge, snøkledde grantrær. Hvit snø ligger teppemykt over et stadig mer dramatisk landskap med bratte fjell og daler. Om jeg igjen er i Nivlheim, vil jeg bare være her, for dette er ufattelig vakkert. Kulda kjenner vi ikke inne i KaràJan. Utenfor dekker tett tåke alle lavereliggende områder av landskapet. Opp fra det hvite tåkehavet strekker det seg mystiske øyer av snøkledte åser og fjell med varierende vegetasjon. Innimellom forsvinner veien inn i det hvite intet. Solen synker mens den forærer oss sin ypperste magi av et vidunderlig fargespill over eventyrlandskapet. Vi blir både satt ut og ydmyke over naturopplevelsen vi er så heldige å få delta i.

Tåken blir tettere, og vi velger å holde oss bak en trailer for å ha de røde baklysene som ledestjerner. Jeg har blinket ut den spektakulære Viaduc de Millau som en viktig severdighet å få med oss på veien. En 2,4 kilometer lang skråstagbro som er en av verdens høyeste – tegnet av Norman Foster og Michel Virlogeux. Et informasjonssenter viser både film om- og gir oss utsikt til- dette fantastiske byggverket.

https://www.leviaducdemillau.com/fr/le-viaduc-expo-0

En desemberdag er dessverre så alt for kort. Det er forlengst stupmørkt når vi ankommer stedet. Vi kjører likevel av og ser lysene på broen blinke mot oss høyt der oppe før vi kommer oss inn på veien igjen og kjører over den spektakulære broen på vår vei videre mot sør.

Likevel er vi ikke skuffet.

Denne magiske naturen og lysets fargespill er noe av det mest betagende vi har opplevd. En forgjengelig skjønnhet som var til stede nettopp i dag. Vi føler oss begunstiget.

Broen er der og kan oppleves en annen gang. For vi er skjønt enige om at vi skal kjøre denne veien igjen. Dog på en annen årstid.

Vi finner et fint sted å stå for natten ved L’Hospitalet du Larzac. Flotter oss nok en gang med restaurantmiddag fordi vi ikke orker annet. Og kjøper med litt lokalprodusert hygge i form av en god rødvin og en ost som vi kan kose oss med i KaràJan. Det er skikkelig kaldt ute, men godt og varmt inne i vårt lille bobilhjem. I hvert fall til et stykke utpå natten. Da begynner problemene.

Men mer om det i neste reisebrev.