Vår engelske venn sender oss hyppige oppdateringer på været i Olhão. Når det slår til med korte glimt av sol, er meldingen «get here now, the sun is shining». For i neste øyeblikk å gi beskjed om «thunder, lightening, torrential rain and caravans rocking in the wind». Vel, vi sjekker da langtidsvarselet på yr.no flere ganger daglig og ser at solglimtene nærmest kommer for å erte folk før skybruddene tar til igjen. Vi stoler på Yr og lar oss ikke lure.

Ingen vi kjenner har noen gang opplevd så langvarig periode med regn i Algarve. Vi får bare håpe det fyller opp de stakkarslige vannmagasinene.

Selv håper vi, litt egoistisk, at regnet skal gi seg. Vi lengter til Olhão, men velger å holde oss unna til det verste er over. Vannmassasje og svømming i Fortunas varme bad har gjort underverker for hoften min. Endelig kaster jeg krykkene og kjenner at jeg nok skal komme tilbake til gammel form.

KaràJan byr stadig på litt problemer, så Jan er ivrig etter å komme til Olhão for å få reparert både det ene og det andre. En liten taklekkasje varsler om behov for ny silikonering. Men i «torrential rain»? Clutchen på vårt rullende hjem er heller ikke helt god. Det er nok ikke bare vi som merker alderens tegn.

Vi er igjen uten gass, koblingene holdt bare én dag. Dvs. at vi ikke får laget mat, og at vi er avhengige av strøm for å ha varme, holde fryseren i gang, og ikke minst, laget morgenkaffen vi er så avhengige av. Enda godt vi har kaffetrakter.

På La Fuente betaler vi tretten euro for treretters middag inkludert en halv flaske vin eller en øl. Ikke gourmetmat, men greit nok nå når vi ikke får laget mat selv.

Våre venner skal sette kursen nærmere Alicante hvor bobilen skal parkeres før de drar hjem til jul. Skal vi nå sette kursen mot Portugal?

Men regnværet vil visst ingen ende ta. Best som det ser ut til å skulle gi seg, forlenger Yr uværet med nok en dag.

Det avgjør saken. Vi setter kursen rett sørover mot kysten. Forlater det hvite, krakelerte landskapet med klynger av palmetrær. Passerer små landsbyer med frodige kjøkkenhager og sitrontrær. Kulturlandskapet strekker seg viden bortover før det møter grønne fjell. Ja, faktisk grønne. Ellers synes jeg Spania i det store og hele gir et tørt og karrig inntrykk. På de enorme sletteområdene fordamper vannet raskt. Den ensidige satsingen på monokultur er ikke akkurat et løft for økosystemet. Det er befriende å se grønnkledte fjell som gradvis forsvinner i et fuktig tåkeslør.

Ennå henger jeg igjen i min norske trang til å være iført ulltøy på denne årstiden. Det blir etterhvert ganske ulidelig når vi kommer ned mot lavlandet og varmen på Camping Lo Monte. Bedre blir det ikke når jeg innser at siden jeg frøs sånn i Norge før vi dro, har jeg visst bare tatt med meg langermete ullgensere. Jaja.

Lo Monte er en ensformig, striglet camping med snorrette gater og ditto beplantning. Tettpakket med store, kostbare bobiler, for det meste tyske. Omgitt av flat sivilisasjon uten natur.

Så fjernt fra vår camp i Olhão med sin naturlige, frodige vegetasjon og slyngende veier. Som ligger så nydelig til i det fuglerike landskapsvernområdet Ria Formosa med den genuine og levende fiskerbyen Olhão i gangavstand. Hvor det er alle varianter og størrelser av bobiler og endog telt. Gamle og shabby biler og noen store og flotte. Her er alt like naturlig. Hvor folk har campingvogner som sitt faste og eneste hjem og omgir seg med planter og pynt som gjør det hjemmekoselig.

Nei, et sånt striglet, sjelløst sted som dette er ikke noe for oss. Men det er varmt her, det er en god restaurant, varmt basseng og trimrom. Deilig for et par dager. En formildende omstendighet er det òg at det er flokker med nydelige, grønne papegøyer her. Det har vi ikke i Olhão.

Og så er det superhyggelig at vi er her sammen med nok et trivelig vennepar fra bobilmiljøet. Det blir fine stunder med prat og latter i godt selskap. Og Rummikub-spilling på kveldstid.

Mandagskvelden byr på varm vind og nitten grader i mørket. Vi får en lang og god spasertur inn til tettstedet ved havet.  Blomstrende lilla og dyprød bougainvillea henger utover fortauet. Hawairoser store som trær er dekket av gule eller dyprøde blomster. Enkelte løvtrær står vintergrønne med kroner så tette at man ikke kan se greinene. Andre har kastet bladene. Det gylne løvet virvler i vinden og rasler muntert rundt beina våre mens vi går. En fin lyd. Jeg nyter å kjenne at jeg kan lenge ut i raskt tempo som en Duracel-kanin og sparke i det tørre løvet. Krykkene er med kun som psykisk støtte.

Gatene er stille og folketomme med feriestengte butikker og leiligheter. Våre venner har avtalt at vi møter en norsk venn av dem på det julepyntede torget.

Kvelden avsluttes med et nydelig måltid på en restaurant han tar oss med til. Vakkert beliggende ved det nattsvarte havet som speiler lysene fra byen. Vi fem er de eneste gjester og får utmerket service.

Dette blir vår farvelkveld i Spania.

Nå er vi på vei hjem til Olhão. Regn eller ikke, nå har den utålmodige kusk somlet lenge nok. Han fører oss stødig og i god steam over Murcias og Andalucias sletter mens vinden røsker og river i bilen her vi er oppe på tusen meters høyde. Solen skinner, og Ludo peser av varme. Vi har bare fått av ham en tredel av den tjukke pelsen. Mer orket vi ikke i første omgang.

Utsikten til de uendelige, tørre, brune slettene er ganske trist. Innimellom brytes de opp av enda tristere fabrikk- og forretningsbygninger. Fjellene i det fjerne er dog ville og vakre. Det skal Spania virkelig ha. Fjellene er et fantastisk skue.

Etterhvert kommer de mektige fjellene tetter på. Ulike mineraler byr på mer spennende fargenyanser. Terrakotta, sepia og sølv om hverandre. Det er vitterlig mange vakre områder i Spania også. Bare så alt for mange triste partier i mellom. Vi skal òg gi Spania at de alminnelige restaurantene byr på bedre og mer variert mat enn hva vi er vant med fra Portugal. Det er mye bra her, men Portugal er best og portugiserne likeså. Portugal er alltid vakkert. Overalt. Frodig og grønt tross det vanligvis fraværende regnet. Med utrolig variert vegetasjon og spennende topografi uten endeløse triste sletter

Jo mer vi mimrer om vårt elskede Portugal, desto ivrigere blir vi på å nå målet. Til tross for at vi møtes av voldsomme regnskyll allerede ved Guadix. Vilt og voldsomt sammen med kraftig vind og bratte stigninger, samt stor trafikk, er det ikke direkte hyggelig på veien nå. Jeg priser meg lykkelig for Jans profesjonelle kjøreferdigheter.

Like før grensen til det forjettede land er uværet over. Det er mørk kveld, selv om vi vinner en time når vi kjører over Ponte Internacional do Guadiana. Ludo setter seg spent opp og værer ut i luften. slik han alltid gjør når han får teften av vinterlandet han trives like godt i som oss.

Klokken halv sju om kvelden på Lussi Langnatt er vi fremme og hjemme til et varmt og stjerneklart Ria Formosa i måneskinn. Vi tas så godt i mot av gode venner som har ventet på oss. Ludo fyker rundt og hyler av glede. Hadde vi orket, skulle vi gjort det samme selv.

Vi er slitne, men glade. Nå begynner det gode vinterliv.