Det er iskaldt når jeg, som vanlig, våkner lenge før dagen gryr. Varmen er slått på, men virker åpenbart ikke. Det er bare å pakke seg godt inn og se noen episoder av «Garden Rescue» mens jeg venter på at B-mennesket og redningsmannen ved min side skal våkne.

Halv sju har jeg ventet lenge nok, da får han ikke sove mer. Men redde oss fra kulden, går ikke. Gassflasken er ikke tom, men det er visst noe med at gassen fryser lettere når vi bruker komposittflasker. Fra før har vi hatt trøbbel med at vannet renner ut. En sånn kuldesikringsgreie. Siden vi fricamper, har vi ikke strøm heller som vi kan bruke i stedet. Dermed får vi ikke en gang morgenkaffe. Redningen blir å bare kjøre av gårde fra vinteren ned til lavlandet og varmen.

Aldri har vi vært så tidlig på veien før. For meg som våkner mellom to og fem og starter dagen da, er det perfekt å starte ved solrenning. Være til stede i denne vidunderlige tiden på døgnet når det er stille ute og naturen er i ferd med å våkne. En og annen buss og trailer er på veien foran oss. Vi legger oss bak dem. Når veien slynger seg nedover i sju og en halv prosent helling, gjelder det å bremse med girene og ta det pent. 

Det er flott å ha ro til å nyte dette fabelaktige lysshowet som åpenbarer seg på himmelen både foran oss og over oss. Svart med lilla og glødende oransje islett. Gradvis lysere blått og gull med nærmest vulgære flammefargede og rosa skyer.

På sidene av oss rager høye, ville fjell. Stupbratte fjellsider lander nede i rimkledt vegetasjon. Dypt nede i dalen ser vi en steinlandsby. Tett i tett skyter husene opp av berggrunnen de er bygd av.

Både B-mennesket og jeg er helt henførte over opplevelsen. Det er så ufattelig vakkert.

Vel nede i lavlandet er temperaturen en annen. Kroppen begynner å slappe av, og fingrene tar så smått til å virke igjen.

Vi surrer omkring rundt i Clermont l’Hérault for å finne et sted å fylle diesel. Én ubetjent stasjon tar ikke våre kort. Et annet sted tar de kun cash, men vi har heldigvis vært forutseende nok til å ta ut kontanter. Diesel er angivelig dyrt i Frankrike, men vi har vært heldige med å finne billig diesel når vi har kjørt av motorveiene og inn i landsbyer.

Nå stopper vi ikke før vi har entret spanskegrensen og befinner oss i La Jonquera. Jan får fikset gasstilførselen, så det blir både kaffe og frokost før vi drar og handler litt mer kolonialvarer. Inkludert øl og vin.

Vi blir enige om ikke å stoppe i Barcelona. Der har vi vært flere ganger og tatt for oss både Gaudí, Picasso og Miró. Denne gangen vil vi satse på Valencia som òg er en meget severdig by.

I storbyer fricamper vi ikke. Da ønsker vi både tryggheten og tilgangen til strøm vi får på en camping eller en bobilparkering.

Den første jeg blinker ut på GoogleMaps er full. Og viser seg å slett ikke ligge sentralt i et strøk med tilgang på både det ene og det andre slik den fremstår på nettet.

Den neste jeg finner, ligger i andre enden av Valencia. Vi lar Google lede oss siden Garmin er særdeles gjenstridig på detaljer om Campinger uten gateadresse. Merkelig nok elsker Google å føre oss inn på et konglomerat av småveier. I stupmørket sikksakker vi oss rundt på alskens traktorveier i det Valencianske åkerlandskap mens vi langt i det fjerne skimter lysene fra veien vi mest sannsynlig burde fulgt. Men sannelig når vi frem til campen i El Saler to minutter før stengetid og får den siste, ledige plassen. Et hyggelig sted nær havet, med tett vegetasjon, samt strøm og tilgang på varme dusjer inkludert i en rimelig pris. Restauranten er stengt for sesongen. Siden vi fortsatt er late hva matlaging angår, begir vi oss til nærmeste landsby og en, på Tripadvicor, anbefalt sjømatrestaurant. Jeg får min første trimtur på lenge og vi inntar henholdsvis en seig biff med masse sener og et nydelig rekemåltid. Så kan man jo bare gjette hvem som spiste hva.

Vi er begge slitne og lei av kulde, så vi bestemmer oss for å ha en hviledag fra kjøring og heller utforske byen. Særlig frister kunst- og vitenskapsmuséet med sin spennende arkitektur.

Men så lett er det ikke å la våre bestemmelser bli til handling. Campen ligger i utkanten, og det er ikke tillatt med hund på bussen. Drosje er relativt dyrt, og med tanke på at jeg ennå ikke kan gå særlig langt, finner vi ut at Valencia får vente til bedre tider. Isteden blir det en herlig spasertur gjennom et frodig naturreservat og ned til stranden.

Vi finner en fredelig strandrestaurant hvor vi drikker kaffe i solen før vi går ned til stranden for å lytte til bølgene. Det er rent merkelig hvordan vi alle tre kvikner til når varmende solstråler treffer artrosiske ledd. Vi virkelig nyter lyset, fargene, havet og den vidunderlige stranden med sand og bølgeslipte steiner i alle regnbuens farger. Ullkåpe og vintersko ble parkert i skapet før turen. Det tar ikke lang tid før også ullsokker vrenges av og isteden gjør nytte som bæreredskap for noen av disse vakre steinene som dekker havets bredder. Vi fabler om alt det fine vi kan lage av dem, og angrer på at vi ikke har bragt med oss Dremel’en til Jan og andre nyttige redskaper.

Men så godt vi har det nå!

Vår første virkelig varme dag gir oss overskudd til å lage middag selv og ha en trivelig kveld med Rummikub.

Fullt så trivelig er det ikke når jeg våkner halv to av kløe. Hvem tenker på mygg i desember? Sikkert er det at myggen i hvert fall tenker på meg. I taket sitter en sverm av blodsugere som har funnet sitt offer, mens Jan er spart.

Sannelig har vi kommet til varmen!

I Olhão er syndfloden ennå ikke over, så det frister fortsatt å utsette ankomsten. Vi får kontakt med norske bobilvenner, og blir enige om å møtes i Fortuna i Murcia. Her bobler varme kilder opp fra jorda og gir legedom og velvære til trengende menneskekropper. Her er vi nå etter en særegen tur gjennom et annerledes spansk landskap enn vi har opplevd tidligere. Fra de kjente velforrevne fjell, kranset av vidstrakte jordbrukslandskap med oliven- og sitrustrær, havner vi i et månekrater av hvite, tørre sanddyner før Los Baños de Fortuna stiger opp av horisonten.

Jeg har plassert mitt legeme i disse varme, naturlige kilder og latt min skrøpelige kropp maltrakteres av varme strømmer og massasjedyser på alskens steder av kroppen. Jeg føler meg fornyet, frisk og vital. Hvorvidt min kjære medreisende og samboer, som nekter å la seg bli våt, føler noe av det samme, vites ikke. Jeg er, om ikke forynget, vesentlig bedre i kroppen etter dagens opphold i Los Baños de Fortuna.

Værmeldingen for Olhão sjekkes jevnlig. Det er varmt der og innimellom sol. Og fortsatt dager med kraftig nedbør. Skal vi fortsette ferden mot målet nå eller drøye litt til? «Free as an eagle» er våre venners mantra som står skrevet bak på bobilen deres. Det gjelder jo også oss. Vi MÅ ingenting. Morgendagens valg skjer ikke før morgendagen blir idag. Så får vi se hva det blir til.