Som jeg elsker å utforske og å oppdage! Vandre utenfor allfarvei der ingen andre går og se hva som skjer! Dessverre er det ikke like lett her i Algarve. Og jeg har lovet dem som bryr seg om meg, at jeg bare skal følge merkede stier. Av og til byr det seg likevel en anledning til litt mer eksperimentell naturvandring. Én uke hver vinter pleier vi å få besøk av min bestevenninne og mannen hennes. De er ti – elleve år yngre enn meg. Unge, spreke og glade vandrere. Da griper jeg sjansen.

Trilho do Fonte Benemola er en liten runde på ca. fem og en halv kilometer. Men det er bare å bygge å bygge på med Trilho dos Sete Fontes, så får man ni kilometer til. Det monner. Angivelig skal Benemolakilden bidra til at elva aldri går tørr. Men dessverre, det blir stadig mer tørke i Algarve. Plutselig er også elva i Benemoladalen tørr, og jeg får den lyse idé å gå i selve elveleiet oppover sammen med mine spreke venner. Hvem vet hva man kan komme til å oppdage da?

Det er femte mars 2020. Vi vandrer nordover på runde elvesteiner. Vegetasjonen blir stadig tettere. Så tett at det begynner å bli vanskelig å komme seg vekk fra elveleiet. Plutselig er det en liten lysning, så jeg roper til min venninne som går først, at hun skal ta av opp til høyre. Hun skritter over en veldig lang og veldig hvit trestamme sammen med Ludo. En altfor hvit trestamme. Ingen døde trær er så hvite. Døde trær rører heller ikke på seg. Jeg roper at hun må ta tak i Ludo sitt halsbånd og holde ham, før jeg selv skritter over «trestammen». Som faktisk er en bortimot fire meter lang albino Pytonslange. Jeg har det mantraet at jeg er gjest i naturen og derfor plikter å sette meg inn i hva som lever og bor der jeg ferdes. Og forholde meg til alt liv med respekt. Så jeg vet at pytonslanger ikke hører hjemme i Algarve. Jeg tar en video og sender til dyrehospitalet i Ria Formosa, rett ved der vi bor. De får GPS-posisjonen og sender bombeiros fra Loulé til å hente slangen. Noe medtatt var den, men etter ett døgn på dyrehospitalet, kviknet den til og ble sendt til dyrehagen i Lagos. Om den fortsatt lever og befinner seg der, burde den være oppkalt etter meg, synes jeg. De som hentet slangen, hadde fått mitt videoopptak som ble videresendt til media. Uten min viten. I en ukes tid figurerte en video i offentlighetens lys hvor man kunne høre en ganske så oppskjørtet trøndersk banning.

Nok om det. Oppdagelser er alltid spennende, og jeg har vel egentlig avfunnet meg med at jeg stort sett må gå alene på oppdagelsesturer. Min kjære liker rett og slett ikke å gå tur, og får vondt i beina av å gå. Det er enkelte andre som har uttrykt innstendige ønsker om å gå på tur med meg, men det blir med én tur. Så vil de ikke mer. Følgelig må jeg bare beundre stayerevnen til vår gode venn og fugleekspert, John Elvin. Han foreslår faktisk at vi skal ta en tur til Fonte Benemola hvor det kan være mange fugler å se. Jeg lar alt være opp til ham, så da vi kommer til punktet hvor vi kan velge kort eller lang runde, er avgjørelsen hans. «No, that’s to short», sier han bestemt. Og vi fortsetter i det spennende, timianduftende landskapet som er grønt og frodig med bratte klipper og huler hvor både to og firbeinte kan finne sitt bo.

Den korte Bénemolarunden utgjør en flott tur som også kan passe for barnefamilier og andre som vil nyte naturen uten å gå for langt. En ypperlig anledning til å lære de små om naturens undre. Her er enda større artsrikdom enn ved Rocha da Pena (jfr. reisebrev 14). Vegetasjonen er tett og frodig i dette fuktige, beskyttede landskapet hvor flere utrydningstruede arter har sitt habitat. Av pattedyr kan nevnes flaggermusarter, samt genetter, kaniner, rever, otere og egyptisk mungo. Dessverre er det bare mungoen som er dagaktiv, så den er det eneste dyret man kan ha et lite håp om å se. Av amfibier og reptiler finnes bl.a. skilpadder, trefrosk, padder, ildsalamandre og hesteskosnok.

Tilleggsrunden med Sete Fontes, sju kilder, som vi velger, varierer mye mer både i topografi og mellom kultur- og naturlandskap.  Vi befinner oss i utkanten av Barrocal – dvs. Algarves kalksteinsområde. Her ses en rekke fornminner fra romersk og maurisk tid. Jeg har prøvd å telle og ta bilde av de sju kildene, men går alltid i surr. Har gått her så mange ganger at jeg sikkert har ti bilder av noen av dem, og ingen av andre. Ludo har fått vann fra mange av dem. De fungerer fint, kildene er gamle, fonte velho, men flere av dem har fått restaurert selve brønnen eller bygd ny, um poço novo. Har tatt feil av veien noen ganger fordi jeg glemmer å se etter merkene når blikket mitt fanges av alt det vakre i vegetasjonen. Det er mest forvirrende når løypa svinger opp og ned mellom bebyggelse og innom kilder. Men tror jeg har hele løypa inne nå. Skjønt hvem vet med mitt rotehode. Dog greier vi oss fint denne gangen, misser tre ganger, men finner ut av det. Vi passerer bratte bergvegger i ødslige områder og vandrer langs folk og hus og sinte hunder i rurale områder. Vel, hundene er vel ikke så sinte. Bare i ferd med å forgå av kjedsomhet der de tilbringer ensformige dager som vakthunder. Eneste lyspunkt er nok når det kommer sånne underlige hunder med krøllet pels forbi som de kan morske seg litt for.

Jeg er inderlig glad for at jeg lot det være opp til min medvandrer å velge dagens løype, samt insistere på at vi skal gå begge rundene. Topografien er krevende, og det kommer stadig flere «oh no!» når bratte stigninger åpenbarer seg. Gevinsten er flotte utkikkspunkt. På et eller annet vis ser vi alltid Monte da Rocha i horisonten. Løypen over der er verken hard eller lang, synes jeg. Men den fortoner seg riktig så imponerende når vi sær den særegne, lange klippeformasjonen i det fjerne. Utsikten fra toppen over Vale Benémola er storslagen. Det hviler en egen stillhet over det øde landskapet her på toppen med den særegne med røde jorda med duftende rosmarinbusker i blomst innimellom de mest fantastiske kalksteinsformasjoner. Det er noe magisk over det hele.

Men så begynner marerittet. Den bratte og lange nedstigningen mot Fonte Benémola er rett og slett grusom for gamle knær og ny hofte. John går først og klager heldigvis for to, så kan jeg streve meg etter og late som om dette er piece of cake. Men det er det virkelig ikke. Regnet for et par uker siden, har fullstendig vasket vekk all jord og etterlatt oss et rullende helvete av steiner. Nesten umulig å få fotfeste. Knærne skriker av smerte og kroppen stivner til og blir ubehjelpelig av min frykt for å falle og skade min nye hofte. Ludo merker hvordan vi strever og prøver å passe på oss begge to etter beste evne. Ned kommer vi omsider, for ned må vi. Endelig kan vi trekke pusten og gå på normalt vis langs elvebreddens flate, vegetasjonsrike landskap. Det er noen kilometer igjen. Vi krysser elven som trist nok er nesten er tørr øverst. Følger dalen langs vestsiden av elvebredden uten problemer og nyter siste del av turen. Nydelig fuglesang renser hodet for negative tanker. Ludo som har fulgt oss så tett og bekymret, kan også slappe av nå. Tar seg en forfriskende dukkert i elva og spretter rundt i lettelsens glede over at de to menneskene ser ut til å fungere normalt igjen.

Jeg er redd det nå er satt punktum for min mulighet til få følge på tur. Det kan virke slik akkurat nå. Men den gang ei. Før kvelden er omme, får jeg beskjed om at det skal bli slutt på å klage over strevsomt terreng og lange turer. Her skal det fortsatt vandres. Den som gir seg, har tapt!

Mitt beste råd til andre som vil følge i våre forspor: Gå for all del motsatt vei her. Den rullesteinsstigningen bør ikke forseres i annet enn oppoverbakke. Stigninger er ikke så ille for kroppen når man går oppover. Tvertimot gir de fin muskeltrening. Det tar på pusten, men man kan alltids ta seg en hvil. Nedoverbakker er derimot svært hardt for kneleddene. Sjekk løypene og prøv å finne sikksakkveier nedover og ta evt. de bratte, rette strekkene oppover.

Ta den tiden det tar. Naturen skal oppdages og nytes med alle sanser og ikke forseres som om man deltar i et terrengløp.

God tur!