26 Alle gode ting er tre

Half a meter half a meter half a meter upwards

Up the hill of stones struggled the hikers

This way was Solvors cry

Mine was not to reason why

Mine was just to bleed and sigh

Near the edge of hell

Where dare not go the bikers

Climbed the hikers..

Inspirert av min vandringsvenns lyriske innsats beskrevet i forrige reisebrev, legger jeg ovenstående ord i munnen på ham når utforskingen av Olhãos nære natur fortsetter med full styrke. For min del var det vellykket å nå toppen av São Miguel omtrent uten å berøre bilvei, jfr, reisebrev 17. Desto mer forsmedelig var forsøket på å nå toppen av Cerro da Cabeça som endte med at Jan måtte komme oss til unnsetning per bil, jfr. reisebrev 18. Men ingen vandretur kan kalles mislykket så lenge man får gått noen kilometer i naturen. At man ikke når et planlagt mål, kan tvert imot føre til at man oppdager noen nye, fine områder. Eller det kan trigge til fornyet innsats. Hvilket denne turen gjorde.

Neste forsøk foregår den ellevte januar og starter fra Monterosa i Moncarapacho. Ellers et sted alle som elsker olivenolje, bør besøke. De byr på en interessant og lærerik omvisning, samt smaksprøver på sine gode oljer som også er til salgs sammen med en del fine produkter laget av oliventre. De jobber mot å få til heløkologisk drift, og har vektlagt å satse på oliventrær som krever lite vanning. Viktig i dette tørkerammede landet.

Nok om det. Min turvenn og jeg starter oppover den merkede stien som tok oss ned til Moncarapacho ved forrige forsøk. Denne gang følger vi merkingen videre østover som er skiltet med Cerro da Cabeça, Miradouro. Skjønt enige om at dette vil lede oss til toppen. Første del er steinet og ulendt gjennom en trolsk alveskog før vi havner på en grusvei rett østover. Hyggelig nok gjennom kulturlandskapet, men den leder slett ikke mot toppen. Så vi lurer litt på denne skiltingen med Miradouro og 2,3 km.  Vi går og går uten å komme et skritt nærmere toppen. Derimot kommer vi etter hvert frem til en asfaltert bilvei, M1332. Der dreier løypeanvisningen endelig i riktig retning, og vi kommer til det som visstnok er startpunktet for å gå opp til utkikkspunktet. Vi kunne altså kjørt hit, men da hadde vi ikke fått med oss alvestien.

Høyt der oppe ser vi et underlig byggverk. Det ser mistenkelig bratt ut oppover, men vi vandrer med friskt mot og et par kjappe inhalasjoner av astmaspray. Skulle du sett! Det er søren meg trappetrinn oppover! Støpte, virkelige trappetrinn hele veien opp den bratte ura! Riktignok med alt for høye opptrinn og litt slitne og løse i kantene, men dog. Det krever noen pustepauser, men så når vi faktisk utkikkspunktet. En liten betongkonstruksjon på to etasjer og tydelige revner i fundamenteringen. Med Ludo i bånd drister jeg meg opp den første trappen og får en fabelaktig utsikt mot øst, sør og nord. Samt en like fabelaktig høydeskrekk. «Rekkverket» er ca. femti centimeter. Og min kjære Ludo elsker å hoppe. Gjerne over kanter hvor han ikke aner hva som er på den andre siden. Hunder kan som kjent ikke lese høyder slik vi kan. Ikke tale om at jeg går opp den neste smale trappen uten rekkverk som fører opp til øverste plan. Her er sikringen en betongkant på ca. tjue centimeter.

John Elvin har utstøtt sine sedvanlige «oh no’s» på vei oppover, men nå er det jeg som sier «oh no!». Ikke tale om at han heller skal gå opp den trappen. På skjelvende høydeskrekkbein får jeg ham med meg ned. Men sannelig har mitt manglende mot trigget noe i gubben som bestemt hiver seg rundt og går opp igjen. Helt opp på toppen. Enda godt jeg inhalerte såpass med Bricanyl på vei oppover at lungekapasiteten er ok. For jeg holder pusten til han er vel nede igjen.

Dette er altså Miradourodo Cerro da Cabeça, Men det er ikke toppen av fjellet. Det er en liten sti som antakelig fører til toppen, men den er anmerket som farefull og dermed veldig «oh no» for min venn. Følgelig går vi videre på den merkede løypa. Det frister lite å ta alle de høye trappetrinnene nedover igjen. Vil tross alt at knærne mine skal holde til noen turer til fremover. John Elvin er full av tvil og synes jeg leder ham på ville veier nå som retningen går vekk fra der vi kom. Det gjør den jo, men om jeg ikke har retningssans, så kan jeg faktisk lese kart. Selvsagt kunne vi snudd og gått ned de j…lige trinnene, men nå går vi altså en runde. Et nytt «oh no» høres når min venn ser en bratt sti oppover, men dette er lykkeligvis for ham, the turning point. Hundreogåtti grader om, og det er bare å følge stien og veien og stien igjen, og vi er tilbake til bilen. 9,8 km, slett ikke de angitte 4,4. Men det har muligens noe med helt feil startpunkt å gjøre.

Men altså, vi har ikke vært på toppen! Tjuesjette januar er jeg klar for tredje forsøk. Imens har min venn fått brynt seg både på den interessante turen på São Miguel, samt er par andre turer. Hans «oh no’s» er nede på et minimum og ganglaget har blitt atskillig lettere. Så han blir faktisk med når jeg har bestemt at det er på tide å sjekke den kryssmerkede stien som vi registrerte under første forsøk.

Det blir en herlig tur. Vestsiden av åsen er intenst terrakottafarget. Vårens grønne vekster tyter opp og komplementærfargene virker gjensidig fremhevende. Så ekstra grønt og så ekstra rødt. Mange glade turvandrere har nok gått den før oss og lykkeligvis lagt opp små steinvarder her og der som angir retningen. Godt er det, uten disse små anvisningene kunne det blitt vanskelig å finne veien. Det blir brattere og mer steinet jo høyere vi kommer. Man må faktisk klatre med både armer og bein over flere partier. «Oh no’ene» er tilbake sammen med ytringen «This is it! This is as far as we go!». Ikke vi, nei. Han, kanskje, jeg SKAL til toppen nå. Men vil selvfølgelig ikke dra med min venn på dette, så han får det generøse tilbudet å sitte og vente på meg, mens jeg kommer meg til toppen. Men sannelig følger han etter, dog med ovennevnte utbrudd gjentatte ganger. Ludo er tydeligvis enig med min venn og synes ikke noe om at jeg bedriver denne klatringen. Han vet jo hvor dårlig balanse jeg har og bjeffer og styrer for å få meg vekk fra denne galskapen. Men også han følger trofast med. Ikke bare følger med, Ludo går faktisk først og finner den kronglete veien. Lett for ham som alltid går på alle fire.

Så er vi der! Helt på toppen hvor det står en stor betongkloss. Opp dit må jeg, mens John Elvin er fast bestemt på at nå er det i hvert fall nok for hans del. Det varer i ti sekunder før han ombestemmer seg. Smittet av mitt om at man ikke gir seg når man er så nære noe.

Jepp, alle gode ting er tre. Tre forsøk og vi fant veien til toppen med utsikt til alle himmelretninger. Virkelig en flott tur hvor man fikk brukt kroppen litt ekstra. Nedturen går lettere enn forventet nå som vi vet hvordan terrenget er. Ludo er så lettet over at mamma er ferdig strabasene at han er helt yr. Som alltid når han er glad, må han ha noe i munnen, så han finner seg en tung treklump som han insisterer på å bære hele veien tilbake. Og John Elvin er så ovenpå etter vel gjennomført topptur at han faktisk foreslår en off pist snarvei tilbake til bilen. Se det! Lett som en fjellgeit steamer han bortover gjennom busk og kratt.

Så kom ikke her å si at man ikke kan trene seg opp uansett alder.

Et levende bevis fyker av gårde foran meg.

Tror sannelig han begynner å nærme seg tiden for litt tøffere fjellturer nå.

De kommer ubønnhørlig.

The brave and bold will get their honours.

24 Vårens vakreste eventyr

Fire dager på veien, og så kommer vi tilbake til vidunderlige Algarve hvor det spruter av vår på alle kanter. Veikanter som lyser blått av den skjønne, lille irisen Pé-de-burro, eselfot. De herlige, duftende hvite narsissene, bocca do rio, elvemunn. De høyreiste liljene abrotea-verão. Strålende hvite cistus ladanifer. Allverdens gule kurvblomster og korsblomster. De intenst blå buskpimpernellene. Alle engene dekket av kappgjøksyre så intenst gule at man må ha solbriller på for å ta imot synet. Det får være seg at det er en invasiv vekst. Den er likefullt strålende vakker og attpåtil spiselig. De store flokkende med geiter som vandrer fra eng til eng og gresser. Alltid ledsaget av sin gjeter og hans hunder.

Og så. Vårens aller vakreste eventyr. Mandeltrærnes florlette rosa og hvite skyer med den mest vidunderlige blomstring. Så herlig fremhevet av de lysende gule engene med kappgjøksyre og den intenst blå himmelen som hvelver seg over.

Det første jeg gjør når vi kommer hjem, er å legge ut på vandring oppover åsene ovenfor Olhão. Ludo og jeg med kamera og vannflasker. Oppover og oppover og bortover sikksakker vi for å nyte våren til fulle. Parfymeduften fra de hvite narsissene langs elveleiet. Storgravmyrtens himmelblå blomster som så smått titter frem. Skråningene grågrønne av timian og lavendel. Rundt de tørre stenglene av vill fennikel tyter friske blader opp. Tett i tett med den underlige lille blomsten capuz-de-frade/ munkehette. Mandeltrærnes honningduft som omslutter oss så vidunderlig mykt. Musikken fra summende bier som fråtser i pollen. I dette er rike habitatet trenger ingen å kjøre rundt med bikuber til utleie slik man gjør i de økologisk katastrofale monokulturlandskapene. Her lever alt i vidunderlig samspill. De alltid tilstedeværende små gransangerne kvitrer så ivrig. Skjønt det ikke er et eneste grantre noe sted. Men så heter de da felosa-comum på portugisisk. Det betyr vel noe sånt som alminnelig sanger. Vi finner sitrustrær med søte, modne frukter på forlatte jordbruksområder. Smaker, lukter, lytter, ser og føler. Tar inn med alle sanser. I naturen er jeg i eventyret. Som dedikert naturelsker, elsker jeg eventyr og sagn. Natur og eventyr hører sammen. Naturen er et eventyr, og eventyret finner vi i naturen.  

Kjenner dere sagnet om da mandeltrærne kom til Algarve? Det var på den tiden da araberne hadde herredømmet over den iberiske halvøy. De som har etterlatt oss de mest vidunderlige byggverk her. Den vakre arabiske prinsen Jamil var på erobringsferd nordover. Helt til Danmark hvor han kastet sine øyne på den yngste prinsessen, Gilda. Hun hadde langt, blondt hår og blå øyne. Følelsene ble gjengjeldt, til tross for at han tilhørte erobrerne. Hun fra et kaldt land med snø. Han opprinnelig fra Afrikas stekende sandørken. Som oss norske pensjonister, fant de ut at det beste stedet å bo, måtte være et sted med fravær av snø og kulde. Og uten for mye stekende varme. Altså Al-Gharb. Ta meg til dette paradiset, ba Gilda. Og med hundre soldater til beskyttelse dro de gjennom et Europa i krig langs en sikker rute. Etter ti måneder nådde de paradiset Al-Gharb og bosatte seg i maurerfamiliens utsøkte palass.

Gilda ble satt ut av Al-Gharbs skjønnhet og behagelige klima. Kjærligheten blomstret, og fire barn kom til verden. Gilda elsket synet av det turkise havet og å leke med barna på stranden. Men da hun ble gravid for femte gang, sank hun hen i en dyp depresjon. Det kom for en dag at hun, til tross for at hun elsket paradiset Al-Gharb, likevel savnet synet av snø. Prins Jamil visste ikke hva han skulle finne på for å få sin elskede hustru glad igjen, så han dro på en ridetur for å tenke. Underveis kom han over en fattig mann som drev og grov i et område med trær dekket av hvite blomster.

  • Gode mann, hva er dette?
  • Mandeltrær, min herre. De blomstrer slik hver vår før kronbladene dekker bakken og mandlene vokser frem.
  • Så det er fra slike trær vi får mandler. Har du et levebrød av dette?
  • Å, nei, herre. Jeg har tolv barn, men aldri nok mat på bordet.

Prinsen grep muligheten som både ville hjelpe ham og den fattige mandeldyrkeren. Mot rikelig betaling ble det gjort avtale om å plante tusen mandeltrær i maurerpalassets bakhage. All hjelp som trengte å hyres inn, skulle bekostes av prinsen. Hele prosessen skulle foregå i dypeste hemmelighet.

Gilda fødte sitt femte barn. Fortsatt uten å ha funnet tilbake til gleden. Men nå var atter våren kommet til Al-Gharb, og prins Jamil tok henne meg seg til palassets vinduer. Alt man kunne se der ute var hvitt. Helt dekket av mandeltrærnes overdådige blomstring.

  • Se, min kjære!
  • Åh, min Gud! Snø!
  • Nei, min elskede, mandelblomster. Fra nå av vil du hver eneste vår oppleve dette miraklet. Alt du ser vil være hvitt som snø. Jeg har bragt snøen til deg.

Etter dette kom gleden tilbake til Gilda som nå opplevde å ha det beste fra to verdener. Al-Gharbs herlige klima med strender og hav, og synet av et hav av snø representert ved mandeltrærnes blomstring.

Siden den gang har mandeltrærne (as amendoeiras) blomstret til glede for oss alle som nyter vinter og vår i vårt elskede Algarve. Forhåpentligvis levde Jamil og Gilda lykkelig sammen til sine dagers ende. Om de rakk det før de kristne kom og kastet ut alle maurerne. Og vi som lever her nå, kan nyte vårens vakreste eventyr vel vitende om at både språk og arkitektur og kanskje også dette blomstrende mirakel, kan vi takke maurerne for.

Ta imot med alle sanser og nyt denne beste tiden på året! Nå skjer det undre hver eneste dag.

12. God tur til Paris(es)

Det er nok en smule annerledes å besøke Parises enn Paris. Men god tur burde noen ønsket meg, for det gikk ikke så bra første gang.

Fire byer i Algarve – Paderne (Albufeira), Alte (Loulé), Cachopo (Tavira) og Parises (São Brás de Alportel) – er valgt ut til å være del av et nasjonalt nettverk av tradisjonelle landsbyer i Portugal, «Aldeias de Portugal». Genuine som de er, skal de bevares med sin originalitet, men samtidig hjelpes med tanke på turisme. Alte, Cachopo og Parises ligger på ruten til Via Algarviana, en fantastisk, tretti mil lang vandrerute fra øst til vest i det indre Algarve.

Via Algarviana. Skjermdump fra infoside

Det er min drøm å vandre hele Via Algarviana en gang. Venter bare på at min ti år yngre og spreke bestevenninne skal gå av med pensjon, så kan det nok bli. Er jo kjekt å ha følge av et annet menneske på en så lang rute. Enn så lenge nøyer jeg meg med kortere distanser. Men vil helst gå dem i Algarves fjellområder. Det virkelige Algarve. Ikke turist-Algarve med strender og hav.

Nå stod «Trilho Entre Vales Fontes e Memórias da Serra do Caldeirão» som starter i Parises, på første plass for utforsking. En vandringsvei mellom kilder og fornminner i daler og fjell i området Caldeirão.

Nok en gang sammen min fugleekspert, John Elvin; samt en engelsk venninne. Det er ikke så langt til Parises, mente jeg. Det er rett oppom São Bras de Alportel. Bare et par cm på kartet, så det kan da ikke være så langt å kjøre. Ingen av oss har vært der før, og min venninne er vel på mitt plan hva retningssans angår. Som hun sier, «jeg har rett femti prosent av gangene jeg peker ut veien». Når det står mellom høyre og venstre, er ikke det så usannsynlig.

Vel, to cm viser seg å være veldig mye lenger i virkeligheten. Slett ikke rett oppom São Bras. Men onkel Google er for en gangs skyld på vår side, og leder oss oppover og oppover. Vekk fra bebyggelse og sivilisasjon. Det er helt ubeskrivelig vakkert!

Det er bare Algarve som er sånn. Topper og daler tett i tett. Det fjellene mangler av høyde, tar de igjen i mengde. En uendelighet av topper med dype daler imellom. Her snakker vi ikke om de syv blåner, snarere de syvhundre. Vegetasjonen er frodig. All verdens busker og korkeik. Blomster og lyng. Grønt overalt som glir over til blålig i det fjerne. Veien slynger seg oppover og hver sving får en til å miste pusten av utsikten som åpenbarer seg.

John er den mest glimrende historieforteller som finnes og lar seg inspirere til livfulle skildringer av tidligere ville fjellvandringer og dramatiske opplevelser med griffon vultures aka knokkeletere/gribber, samt alskens varianter av ørn. Dette, samtidig som han peker på fjellvegger og busker og ber oss være oppmerksomme på at her kan det plutselig komme frem noen fantastiske vakre blå fugler og der noen andre og der! Der må vi se, for der kan det virkelig vise seg å være…. osv. Jeg får ikke med meg alle navnene. Det er John som kjører på den smale, svingete veien. Relativt fort, samtidig som han er oppmerksom på naturens undre omkring og ivrig beretter og gestikulerer.

Selv er jeg like vilt begeistret, mer over naturen som jeg ser, enn fuglene jeg ikke ser. Jeg tar dårlige bilder i fart fra bilvinduet, samtidig som jeg bremser på bremsene jeg ikke betjener, og prøver bidra litt i svingene ved å vri på kroppen.

Endelig er vi fremme i Parises. Høyt oppe, omgitt av grønne og blå topper troner den lille landsbyen som består av kirke, to kaféer og minst fem hus. Den ene kaféen har sågar telefonautomat ifølge skiltingen. Her er infotavle og stokker med piler som peker i alle retninger til «percursos» og «trilhos» og «caminhos». Her passerer som nevnt Via Algarviana. Som overalt ellers der det er et startpunkt for en vandringsløype, finner man en rekke andre merkede stier også.

Det vi ikke finner, er den løypen vi har tenkt å gå. Vi finner en pil som peker ut retningen, men så er det slutt. Vi vandrer kjekt av gårde i iskald vind. Som kjent så blåser det på toppene, hvilket vi hadde glemt å tenke på. Shorts viser seg å være i overkant optimistisk og vel så det.

Etter å ha virret opp og ned og litt frem og tilbake uten å finne noen ny anvisning, gir vi oss naturen optimistisk i vold og håper det beste. To Bonnelli’s Eagles svever over oss til min venns begeistring. Haukeørn finner jeg ut at de heter på norsk, og slett ikke knokkelørn som onkel Google så ignorant foreslår.

Vi følger en grusvei opp og ned langs åsene og tar både til høyre og venstre og tilbake igjen alt ettersom. Det er relativt åpenbart at vi ikke er på en merket løype. Men sola varmer, vinden har ingen makt når vi holder oss nedenfor toppene, fuglene synger, vår venn artsbestemmer, jeg studerer planter og vår felles venninne er fornøyd med bare å gå og nyte det hun ser. Naturen er storslagen, og jeg er så opptatt av å se at jeg glemmer å se hvor jeg går. Raser plutselig nedover på et kulelager av småstein og lander rett ut på ryggen. Fortsatt mens jeg sklir. Brillene flyr en vei, og kameraet en annen, men det går bra med både gjenstander og meg. Kameraet er dessuten allerede både så utslitt og forslått at det skal byttes ut så fort jeg vinner i Lotto.

Det er en skuffelse at vi ikke finner vandringstraséen jeg hadde tenkt vi skulle følge. Men min medvandrer med nye hikersko, er ennå i sjokkfase over hvor stor forskjell det er å gå titusen skritt i ulendt terreng og ditto når man vandrer mellom campen og byen. Han mener bestemt at vi har gått nok for i dag, så kursen settes hjemover. Vel, det må bare respekteres. Men jeg skal tilbake igjen til dette vidunderlige området.

To dager senere er jeg tilbake, nå med et par norske venner som er i Olhão av og til i forbindelse med jobb. De er ikke mindre begeistret enn meg over den storslagne naturen og utsikten. Vi leter like mye etter anvisning to for turløypa, og etter like mye hit og dit som sist, blir den funnet. Dvs. den fantes ikke, men vi fant merkingen på motsatt side. Siste anvisning om man skulle gått løypa motsatt vei.

Hele traséen er anslått til å være tjue kilometer og sju timer, så vi baserer oss på å gå det halve. Erfaringsmessig er det fler kilometer enn angitt når man måler med riktig innstilte skrittellere.

Det er en hard, men ikke vanskelig rute å følge. Stort sett grusveier hele veien. Det går ned og opp og ned og opp med opptil firehundre meter i høydeforskjell. Ikke alle steder like godt merket, men stort sett bra. Utsikten er til å miste pusten av med den uendelighet av blåner som aldri tar slutt. Det er frodig med elver og vannkilder flere steder.

Ikke et hus og ikke et menneske å se. Her er man virkelig helt alene i naturen.

Krokvridde korkeiker strekker de trolske greinene etter oss. Medronheiro’ene bugner av gule og røde bær. Krossvedens skinnende blå glinser i sola. Hvit kjemperøsslyng blomstrer. Grønn lavendel, varianter av solroser og andre buskvekster byr på en uendelighet av nyanser av grønt og grålig selv om de ikke blomstrer ennå. Alt er helt vidunderlig, og jeg gleder meg allerede til å gå her om en måned eller to når alt står i blomst. Det blir et sant eventyr.

Midt i ødemarken oppdager vi noen pittoreske ruiner av en bitte liten landsby. Vi fabler om å sette den i stand og ha pensjonistkollektiv her. Med egen restaurant. Det er lov å drømme. Vi er jo allerede i paradis, så hvorfor ikke.

Tenker vi kunne hatt et bra eldrekollektiv her. Midt i alt det vakre.

Litt under halv løype går vi og blir sånn passe godslitne. Tretten kilometer og tilsvarende tohundreogfem etasjer. Skal nok gå hele traséen senere, men da bør man starte skikkelig tidlig på dagen.

En aldeles fabelaktig dag gjør vi enda bedre ved å kjøre en annen vei tilbake. Helt annerledes natur. Mer skog, færre fjell, tettere og mer trolsk. Vi ender i Barranco do Velho på en nydelig og veldig portugisisk restaurant, A Tia Bia, hvor vi spiser herlig lunsj. Svart spagetti med reker. Masse hvitløk, tomat og gode urter. En perfekt avslutning på en perfekt dag.

Dette er vinteren sin, det!

Åh, som jeg elsker Algarve!

11. Det myteomspunne camperlivet

«Meget er forskjellig, men inni er vi like», var en sang vi som vokste opp med lørdagsbarnetimen på radio, hørte titt og ofte. Men er vi mennesker like inni og bare forskjellige utenpå? Eller er vi mer like utenpå enn inni?

Det er vel neppe sånn enten eller. Vi er alle preget av kultur og nasjonalitet. Vi har med oss en likhet fra det som har preget landet og samfunnet vi har vokst opp i. Men innen dette samfunnet er vi både forskjellige og like. Ut ifra personlighet, subkulturer og det småsamfunnet vi tilhører. Hva som preget tidsånden da vi vokste opp, økonomi, familieforhold, utdanningsnivå osv.

De første spor av mennesker er to hundre tusen år gamle og finnes i Afrika. Siden det moderne mennesket begynte å vandre ut fra Afrika for ca. hundretusen år siden, har migrasjon vært en del av menneskets historie. Det gikk sakte så lenge apostlenes hester var eneste fremkomstmiddel.

I dag er verden liten, menneskene mange, og migrasjon skjer raskt med moderne transportmidler. Kontrastene mellom ulike kulturer kan derfor oppleves ganske synlige, og det blir lett å sette søkelys på hvor forskjellige man er. Men er vi det?

Min kjære har erfaringer fra hjelpearbeid utenlands. Og alltid hatt den innstillingen: «alle snakker om ulikhetene mellom mennesker, jeg liker å finne likhetene».

Mine erfaringer kommer fra bøkenes verden. Enten det nå er japanske, afrikanske, kinesiske, arabiske, europeiske eller andre forfattere av ulik nasjonalitet, og uavhengig av hva bøkene handler om, så merker man likheten mellom menneskene. Vi gråter stort sett av det samme, sørger over det samme, ler av det samme. Vi ønsker trygghet for oss selv og særlig for våre barn. Vi håper på å bli elsket og verdsatt. Vi vil ha tak over hodet og nok mat.

Med bobilvenner på tur i algarve og Alentejo

Vi er en gjeng migranter her på campen også. Mange er fastboende fra andre land. De vil heller leve i Algarves gode klima. Noen har campingvogner med telt som er de reneste stuer med salong og TV og flotte kjøkken. Andre har det mer enkelt og nøyer seg med det.

Må vel si at vi som følger trekkfuglene, også er en slags migranter. Bobilmigranter som liker å reise i andre land og søke det gode vinterliv vekk fra snø og kulde. Vi reiser med bobiler i alle størrelser, aldre og prisklasser. Fra store og flotte til små, gamle hippiebobiler. Det er til og med noen som bor i telt her, også om vinteren. For dem som ikke orker å kjøre gjennom hele Europa, er det bungalower til leie.

Campere kjenner på et fellesskap og en likhet som for andre kan synes som et underlig liv.

Bor dere virkelig i en bobil i flere måneder? Har dere ikke hus eller leilighet? Det må da bli altfor tett. Og så bo på en campingplass da. Med så mange fremmede innpå seg…


Spørsmålene og fordommene er mange blant dem som aldri har prøvd dette livet. På dem virker vi annerledes, vi er forskjellige fra dem. Tja,…

Beboerne på campen er en broket forsamling fra mange nasjoner. Vi fleiper litt med at dette er Europas største gamlehjem. Det er forståelig nok mest pensjonister som har anledning til å bo her fast eller i vintermånedene. Gjennomsnittsalderen er unektelig høy. Skjønt noen uførepensjonister, tidlig pensjonerte og faktisk noen som ennå er i arbeid, gjør at det ikke helt føles som alle står med en fot i graven. Litt makabert sagt kanskje, det er da ikke så galt her. Vi er stort sett livsglade og mer eller mindre spreke alle sammen. Det er ikke mye sykehjemsatmosfære å observere her, akkurat.

Tvert imot mye glede og livsbejaelse.

Pitchen vår. Et atrium med campingvogn, gazebo og bobil. Og veldig mange planter

Om sommeren er det stappfullt og mye liv og røre når sommerferiefolk ankommer. Vinterstid er det temmelig stabilt med fastboende og oss som følger trekkfuglene. Så man blir kjent. Vet hvem folk er. Vennskap etableres, og hyggelige bekjentskaper. Noen er nære, andre ikke. Noen er man mye sammen med, noen av og til, og svært mange slår man av en prat med når det passer sånn. Her er vi like forskjellige og like like som i ethvert annet samfunn. Med mange nasjoner representert, mange ulike standarder på boenhetene, mennesker med ulik livserfaring og bakgrunn, sier det seg selv at mye er forskjellig. Man kan ha politisk ståsted både til høyre og venstre. Ulikt engasjement og ulike holdninger i verdispørsmål. Religiøst engasjement er lite fremtredende, så det kan jeg ikke si stort om. Noen er to- eller flerspråklige, andre, særlig engelsk- og fransktalende er ettspråklige.

Likhet er likevel det som preger oss mest. Alle har vi valgt dette samme stedet å bo på. Det er bred enighet om at det er godt å leve og bo her av mange grunner. Klima, helsegevinst, portugisernes vennlighet og raushet, den levende genuine fiskerbyen Olhão i umiddelbar nærhet, god mat og drikke, trygghet, sosialt miljø, osv. Listen er lang.

Og kanskje er vi flinkere til å fokusere på likhetene våre i dette lille samfunnet enn i verden for øvrig? Har vi kanskje skjønt at det er fellesskap og ikke egosentrisitet som fungerer?

Visst kan man kjenne på ulike holdninger og meninger, men det gjør vi ikke noe nummer ut av. Det er så mye raushet her; aksept for ulikhet og fokus på likhet. Forståelsen av at det tjener i alles interesse å være reale og tolerante. Selv de verste vriompeiser får hjelp og omsorg når de trenger det. Det er slik dette lille samfunnet fungerer godt for oss alle.

Parque de Campismo e Caravanismo do Sindicato dos Bancarios do Sul e Ilhas er det fulle navn på campen vi bor på. Det betyr sånn ca. camping- og caravanparken til forbundet til bankansatte i sør og på øyene. Den ble i sin tid anlagt for at bankansatte skulle ha et hyggelig sted for ferie og rekreasjon. Og fortsatt både ferierer og bor portugisiske bankfolk her til særdeles gunstig pris.

Campen ligger nydelig til mellom høye pinjetrær et par kilometer øst før Olhão sentrum. Passelig langt opp fra sjøen til at det er lunt, men fortsatt bare en kort spasertur til havet.

Solnedgang på campen

Etter hvert ble campen nærmest omkranset av en del av nasjonalparken Ria Formosa. Campen skal bestå, og det samme skal alle trærne som er her. Og godt er det. Det er vakkert og velduftende å være omgitt av pinjetrær. Innimellom er det trær med rosépepper som lukter himmelsk etter regnvær.

Et par eukalyptustrær på utsiden, bidrar ytterligere til god luft sammen med saltet fra havet og alle saltbassengene. Det er virkelig godt å puste her.

Folk tilbringer mye tid på selve campen. Går tur på området, eller like utenfor i den flotte parken. Vi er så mange som har hunder som skal luftes og mosjoneres. Man møtes til lunsj eller middag på restauranten. Eller tar en kveldsdrink med eller uten alkohol på terrassen utenfor restauranten. Noen tar morgenkaffen på den lille baren ved butikken. Mange mannfolk elsker å samles rundt en av bobilene. Trikset er å åpne panseret, så kommer andre strømmende til. Noen av oss rusler rundt på hestemarkene i nærheten med hundene vår. Eller vi sykler til Fuzeta. Med hundene.

Ludo leker på hestemarken

Av og til er vi noen som går på fuglevandring i reservatet under ledelse av vår engelske venn, fugleeksperten.

Noen er flinke til å steke vafler eller lage noe annet godt. Så tar alle med bord, stoler og egen drikke og så rigger vi oss til i en av gatene mellom boenhetene. Andre ganger er det engelsk barbecue bak camprestauranten. Det er det vi kaller kurvfest. Noen er glade i å spille tennis på de to tennisbanene her, mens noen spiller boule. Så er vi en gjeng som elsker å spille det vi kaller pinnespill. Eller vi kan møtes til brettspill eller Yatzy om kvelden.

Noen damer har strikkekafé og faste bydager med innlagt kafébesøk. Selv er jeg vel en ensom vandrer, butikkrunder og strikking faller meg relativt tungt. Og det er så greit at vi alle gjør det vi trives med. Man må ikke være sosial, det respekteres også. Pitchene våre er privat sone, man kommer ikke og setter seg til hos hverandre uten oppfordring. Men oppfordringer er det dog mange av. Og mennesket er i bunn et sosialt dyr.

Språket setter noen begrensninger, og det er som overalt, i verden en tendens til at de som snakker samme språk er mest sammen. Men vi er flinke her til å omgås hverandre på tvers av nasjonalitet også. Jeg tror det blir et sunnere og rausere miljø nettopp fordi vi kommer fra så mange nasjoner. Det er spennende og berikende og gir attpåtil god språktrening.

Stadig vekk er det felles turer rundt omkring i Algarve eller enda lenger unna. Det er så mange fantastiske og koselige områder å besøke.

Det er fint å være en camper. Det er trygt, godt, sosialt og fremfor alt veldig hyggelig.

Fordi fellesskap fungerer.

Solnedgang ved havet rett nedenfor oss