Fire dager på veien, og så kommer vi tilbake til vidunderlige Algarve hvor det spruter av vår på alle kanter. Veikanter som lyser blått av den skjønne, lille irisen Pé-de-burro, eselfot. De herlige, duftende hvite narsissene, bocca do rio, elvemunn. De høyreiste liljene abrotea-verão. Strålende hvite cistus ladanifer. Allverdens gule kurvblomster og korsblomster. De intenst blå buskpimpernellene. Alle engene dekket av kappgjøksyre så intenst gule at man må ha solbriller på for å ta imot synet. Det får være seg at det er en invasiv vekst. Den er likefullt strålende vakker og attpåtil spiselig. De store flokkende med geiter som vandrer fra eng til eng og gresser. Alltid ledsaget av sin gjeter og hans hunder.

Og så. Vårens aller vakreste eventyr. Mandeltrærnes florlette rosa og hvite skyer med den mest vidunderlige blomstring. Så herlig fremhevet av de lysende gule engene med kappgjøksyre og den intenst blå himmelen som hvelver seg over.

Det første jeg gjør når vi kommer hjem, er å legge ut på vandring oppover åsene ovenfor Olhão. Ludo og jeg med kamera og vannflasker. Oppover og oppover og bortover sikksakker vi for å nyte våren til fulle. Parfymeduften fra de hvite narsissene langs elveleiet. Storgravmyrtens himmelblå blomster som så smått titter frem. Skråningene grågrønne av timian og lavendel. Rundt de tørre stenglene av vill fennikel tyter friske blader opp. Tett i tett med den underlige lille blomsten capuz-de-frade/ munkehette. Mandeltrærnes honningduft som omslutter oss så vidunderlig mykt. Musikken fra summende bier som fråtser i pollen. I dette er rike habitatet trenger ingen å kjøre rundt med bikuber til utleie slik man gjør i de økologisk katastrofale monokulturlandskapene. Her lever alt i vidunderlig samspill. De alltid tilstedeværende små gransangerne kvitrer så ivrig. Skjønt det ikke er et eneste grantre noe sted. Men så heter de da felosa-comum på portugisisk. Det betyr vel noe sånt som alminnelig sanger. Vi finner sitrustrær med søte, modne frukter på forlatte jordbruksområder. Smaker, lukter, lytter, ser og føler. Tar inn med alle sanser. I naturen er jeg i eventyret. Som dedikert naturelsker, elsker jeg eventyr og sagn. Natur og eventyr hører sammen. Naturen er et eventyr, og eventyret finner vi i naturen.  

Kjenner dere sagnet om da mandeltrærne kom til Algarve? Det var på den tiden da araberne hadde herredømmet over den iberiske halvøy. De som har etterlatt oss de mest vidunderlige byggverk her. Den vakre arabiske prinsen Jamil var på erobringsferd nordover. Helt til Danmark hvor han kastet sine øyne på den yngste prinsessen, Gilda. Hun hadde langt, blondt hår og blå øyne. Følelsene ble gjengjeldt, til tross for at han tilhørte erobrerne. Hun fra et kaldt land med snø. Han opprinnelig fra Afrikas stekende sandørken. Som oss norske pensjonister, fant de ut at det beste stedet å bo, måtte være et sted med fravær av snø og kulde. Og uten for mye stekende varme. Altså Al-Gharb. Ta meg til dette paradiset, ba Gilda. Og med hundre soldater til beskyttelse dro de gjennom et Europa i krig langs en sikker rute. Etter ti måneder nådde de paradiset Al-Gharb og bosatte seg i maurerfamiliens utsøkte palass.

Gilda ble satt ut av Al-Gharbs skjønnhet og behagelige klima. Kjærligheten blomstret, og fire barn kom til verden. Gilda elsket synet av det turkise havet og å leke med barna på stranden. Men da hun ble gravid for femte gang, sank hun hen i en dyp depresjon. Det kom for en dag at hun, til tross for at hun elsket paradiset Al-Gharb, likevel savnet synet av snø. Prins Jamil visste ikke hva han skulle finne på for å få sin elskede hustru glad igjen, så han dro på en ridetur for å tenke. Underveis kom han over en fattig mann som drev og grov i et område med trær dekket av hvite blomster.

• Gode mann, hva er dette?
• Mandeltrær, min herre. De blomstrer slik hver vår før kronbladene dekker bakken og mandlene vokser frem.
• Så det er fra slike trær vi får mandler. Har du et levebrød av dette?
• Å, nei, herre. Jeg har tolv barn, men aldri nok mat på bordet.

Prinsen grep muligheten som både ville hjelpe ham og den fattige mandeldyrkeren. Mot rikelig betaling ble det gjort avtale om å plante tusen mandeltrær i maurerpalassets bakhage. All hjelp som trengte å hyres inn, skulle bekostes av prinsen. Hele prosessen skulle foregå i dypeste hemmelighet.

Gilda fødte sitt femte barn. Fortsatt uten å ha funnet tilbake til gleden. Men nå var atter våren kommet til Al-Gharb, og prins Jamil tok henne meg seg til palassets vinduer. Alt man kunne se der ute var hvitt. Helt dekket av mandeltrærnes overdådige blomstring.

• Se, min kjære!
• Åh, min Gud! Snø!
• Nei, min elskede, mandelblomster. Fra nå av vil du hver eneste vår oppleve dette miraklet. Alt du ser vil være hvitt som snø. Jeg har bragt snøen til deg.

Etter dette kom gleden tilbake til Gilda som nå opplevde å ha det beste fra to verdener. Al-Gharbs herlige klima med strender og hav, og synet av et hav av snø representert ved mandeltrærnes blomstring.

Siden den gang har mandeltrærne (as amendoeiras) blomstret til glede for oss alle som nyter vinter og vår i vårt elskede Algarve. Forhåpentligvis levde Jamil og Gilda lykkelig sammen til sine dagers ende. Om de rakk det før de kristne kom og kastet ut alle maurerne. Og vi som lever her nå, kan nyte vårens vakreste eventyr vel vitende om at både språk og arkitektur og kanskje også dette blomstrende mirakel, kan vi takke maurerne for.