Fotturløyper i Algarve. Det vidunderligste med Algarve er den varierte naturen og topografien og konglomeratet av turløyper i hele regionen. De fleste er mer eller mindre godt merket.

Ludo og jeg har gått hundrevis av mil i Algarve i årenes løp. Stort sett aIene, bare vi to. En og annen gang sammen med andre. Vi har vandret i alle områder unntatt Vincentekysten. Så er det heller ikke kystområdene jeg foretrekker. De er fine for å observere fugler, men ellers er terrenget for flatt og lite variert. Med unntak av Sete Vales Suspensos, De Syv Hengende Daler.

Algarve er delt inn i følgende områder: De to kystområdene: Vincente i vest og Sørkysten. Fjellområdene: Monchique i vest, deretter følger Serra og så Guadiana i øst. Mellom Sørkysten, Monchique og Serra strekker det langsgående kalksteinsområdet Barrocal seg.

Det virkelige Algarve er for meg de tre fjellområdene. Naturen er fabelaktig. Terrenget er variert og passe krevende. Barrocal byr også på fine områder, men er mer befolket. Jeg foretrekker områdene hvor jeg i hovedsak er omgitt av natur. Der fikk Ludo gå i fred for sinte vaktbikkjer og eventuelle uberegnelige flokker med løshunder.  

Hittil har det bare unntaksvis vært andre enn Ludo som har villet ble med på fotturer. Det krever bil å komme seg til fjellområdene, og det har vi ikke lenger. Jeg kan alltids få låne en, men tanken på å vandre alene uten Ludogullet mitt, kjennes altfor trist.

Lykkeligvis har min vandrervenn John blitt ti ganger sprekere siden jeg begynte å hale ham med på turer, og det har også dukket opp et par nye og yngre beboere på campen som vil gå lange fotturer. En av dem har bil, og John har bil. Så sannelig står lykken meg bi.

Dermed blir vi tre mennesker og en stor og ellevill schäfer, heretter omtalt som Sjefen, som legger i vei på Ludo og min sin yndlingsløype, Morenosruten. Som ikke starter i Morenos, men har utgangspunkt fra Umbria. Yndlingstrasé fordi området er så flott, men aller mest fordi den gjentagende ganger følger eller krysser Ribeira do Alportel og Ribeiro da Fornalha. Bekker brede som elver hvor dyr og mennesker kan bade og avkjøle seg.

Været er strålende, og det blir fort stekende hett mellom dalsidene. De blir til gryter fylt med varm sol hvor i hvert fall Sjefen og jeg koker. De andre to er visst ikke like varme av seg.

Det er et godt stykke å gå før vi kommer til badekulpen min, men vi er nær bekken flere steder. Sjefen værer vannet og er desperat etter å få avkjølt seg. Han prøver stadig vekk å spurte ned gjennom den tette, tornete vegetasjonen før det endelig blir en åpning hvor han kan plaske lykkelig omkring.

Vi følger smale, grusveier med humper, hull, og masse rullende småstein. Innimellom krysses de brede bekkene. Rett gjennom vannet. Det er mulig å kjøre bil her, har vel opplevd én gang i årenes løp at det har kommet en bil. Løypebeskrivelsen nevner hus og landsbyer, men det stemmer ikke helt med virkeligheten. Vi passerer tre små bosettinger. Men uten fasiliteter som stedene er, ikke en gang en liten snackbar, så kan de vel knapt kalles landsbyer.

Det er brede daler og åssider kledt med lav vegetasjon, i hovedsak den eviggrønne cistus ladanifer. Den har så vidt begynt å åpne sine enorme hvite blomster med gult øye omgitt av små, blodrøde dråper. Snart vil det se ut som liene er dekket av store snøflak.

Her er også mange andre varianter av cictus, solroser. Både med rosa, hvite og gule blomster i ulike størrelser. Innimellom står de aromatiske myrtebuskene med blanke blader; tettpakket med blåsvarte bær. Blomster i lilla gult og blekgult lyser opp langs veikantene.

Mengder av lavendel og salvie avventer sin blomstring ennå en stund.

Ellers er her knapt et tre er å se, hvilket er godt nå som det er sesong for furuprosesjonsspinnerens larver.

Endelig er vi ved kulpen min. Sjefen og jeg er like lykkelige over å få hive oss uti og bli gjennomvåte i det kalde vannet. Med våt bikini, våte sokker og søkkvått hår møter jeg de neste stigningene med ny energi. Jeg tåler ikke kulde, men er strengt tatt ikke særlig varmekjær heller. Liker helst passe temperatur.

Etter nok en passering over elven, kommer vi til appelsintreet «mitt». Det bugner alltid av modne appelsiner der det står helt for seg selv uten antydning til folk eller hus i nærheten. Så her plukker jeg med god samvittighet. Fyller sekken i visshet om at dette kommer godt med når jeg skal bake appelsinkake til en kommende jubilant. Disse fruktene er garantert usprøytet.

Vi passerer den lille bosettingen Fornalha, den som man under tvil kan kalle en landsby. Vakkert er det her med appelsintrær og rikelig matproduksjon rundt husene. Kål og andre grønnsaker i sirlige rekker, samt favas, bondebønner. Enn om det kunne vært et aldri så lite vannhull her også. En Sagres ville gjort seg nå. Men vi får nøye oss med nyplukkete appelsiner.

Vi går og går. Schäfermams er sliten, i motsetning til den firbeinte. John lurer stadig vekk på om ikke vi går feil, for det stemmer ikke med løypa han har på telefonen. Hvilken løype nå det er. Antakelig ikke den jeg følger. For jeg følger faktisk en bestemt løype, selv om jeg ikke har lagt den inn på telefonen. I dette området har tatt mange ulike veivalg. Ikke minst noen som neppe er tegnet inn på et løypekart. Så jeg har faktisk klart å bli så kjent her at jeg er trygg på valgene jeg tar. Utrolig nok. Vi er innom elva ennå en gang så vi som er varme får avkjølt oss. Beina mine koker i hikerskoene som jeg angrer på at jeg går med. Følger vasser jeg med skoa på, så også de blir søkkvåte. Og dypper hodet i elva og fyller stråhatten med vann før jeg tar den på igjen.

Det er en stigning som er spesielt lang. Hver gang man tror den slutter, så viser den seg å fortsette rundt neste sving. Jeg er vant med den, men for de to som går den første gang, føles den nok uendelig. Det oppløftende her er det store indianerhodet vi ser i bergveggen på motsatt side. John får en idé om at vi må dra hit med et enormt bånd og dekorere hodet med pannebånd og fjær. Hvilket nå er en vedtatt plan som vil gjøre neste tur hit veldig mye mer strevsom. Men hva er vel livet uten utfordringer?

Etter nok en stigning, er vi endelig ved Malhada do Rico hvor det er rundt fem hus og tre ganger så mange gneldrende hunder. Og for første gang er det et menneske å se også. Uten at det ble noen Sagres på oss av den grunn.

Deretter Eira do Lobo som jeg liker å passere bare fordi det har ulv i navnet sitt. Ulvenes treskeplass. Sikkert det eneste stedet i verden hvor ulver tresker kornet.

John trykker og trykker på telefonen og lyser opp i lettelse når han finner ut at vi nærmer oss bilen og innser at «we’re not lost».

Dette er den lengste og mest strevsomme turen jeg har hatt med John på. Av vårt nye turfølge bærer den firbeinte preg av å ha hatt det bare herlig, mens mammaen virker nokså sliten.

Orker de en ny tur av samme kaliber, tro?

Visst gjør de det. Slitne, med vonde knær og muskelverk til tross, dette er ikke pingler.

Så jeg tar dem med til Serra Guadiana, Odeleiteområdet og Caminho da Amendoeira, en fottur der mandeltrærne blomstrer. Det er på høy tid, for trærne har allerede begynt å drysse kronblader.

Guidanas fjellområde er det aller vakreste etter mitt syn. Man ser viden omkring på ås etter ås etter ås. Frodige i all verdens grønne nyanser ispedd rosa skyer av blomstrende mandeltrær. Så tones det grønne over i blåfarger som duses ut etter som avstanden øker. Man kan ble betatt av mindre. I Odeleite finner man også den kjente Ribeira Dragão Azul, Blue Dragon River. Den ser fullstendig ut som en blå drage sett fra luften.

Alta Mora skulle være vårt utgangspunkt for vandringen, men på mystisk vis havner vi et lite stykke unna. Greit nok, fint å parkere her, og turløypa er like i nærheten.  

Plutselig kommer en bil kjørende og ut kommer en oppskjørtet portugiser som fekter og roper. Det er vanskelig å få med seg hva han sier. Først trodde vi det var ulovlig å parkere her, eller ulovlig å gå med hund her. Begge deler nokså usansannlig, men etter en livfull opptreden hvor han hopper rundt og flekker tenner og snerrer, skjønner jeg at vi ikke må ta veien til venstre. Der er det en stor og rasende hund som vil komme til å angripe. Den er bundet, men kan være i stand til å slite seg løs. Når jeg bedyrer at vi skal gå motsatt vei, smiler han lettet og kjører sin vei.

Tre tobeinte og en firebeint får nok en herlig tur i varm sol og åpent og vidunderlig landskap. Blomstrende mandeltrær, lavendel, salvie og cistus. Korkeiker og innimellom ennå spor etter skogbranner. Det går oppover og nedover, men ikke med fullt så lange sammenhengende stigninger som på vår forrige tur. Innimellom er det krevende med rullende småstein som fungerer som kulelager. Jeg er hysterisk redd for å falle og risikere å slå løs hofteprotesene, så jeg manøvrerer meg med største forsiktighet. Her og der er det noen få meter på asfaltert vei, men her opplever vi til vår store lykke at vi går rett på en liten bar. Da blir det Sagres på John og meg, mens Schäfermams holder seg til kaffe og Sjefen til vann.

Jeg følger strengt løypekartet til AllTrails, i motsetningen til merkingen. De følger ikke løypekartet.  John blir igjen engstelig for at jeg skal rote oss ut på viddene. Selvfølgelig gjør jeg ikke det, det er ikke vidder her. Men jeg akter ikke å følge merkingen som tydeligvis er lagt mye mer til asfaltert vei. Føler meg trygg både på kartet og løypa som jeg har gått en del ganger. Innimellom er det løypemerker så John kan senke skuldrene og føle seg trygg inntil neste gang vi går der jeg insisterer og løypepostene mangler. Det går riktig så fint.

Vi krysser elva Beliche noen ganger så vi får avkjølt oss. Skjønt John hyler og oier seg når han må vasse noen meter i isvannet. Slikt har ikke en engelskmann som alltid er iført sju lag klær noen glede av. Men det er litt morsomt for oss å bevitne. Det som er trist å bevitne på alle våre fotturer, er det manglende synet av fugler. Overalt ser man konsekvensene av en trist utvikling. Knapt en fugl er å se. Lykkeligvis ser vi to haukeørner over oss, men det er alt. De andre to hører også skrikene deres, mens jeg dessverre ikke er i stand til å høre såpass.

Etter en sabla lang stigning, nærmer vi oss Alta Mora. Schäfermams og Sjefen blir igjen her. Mamsen er veldig sliten og litt uvel, og det aner oss at slutten på løypa vil gå der den angivelig farlige hunden er. John mener vi er rett i nærheten av bilen, og bare kan går rett opp veien og finne den. Han har nok rett, men jeg insisterer på at «shortcuts are cheating» og vil følge løypa til «the bitter end». Det blir så bra. Vi belønnes med en ekstra siste stigning og kommer rett på den digre hunden som står i et tjukt tau og bjeffer rasende. Foran den er det sprayet «Não passar» med digre bokstaver på bakken. Er nok like bra at sjefen unngår dette.

Vi finner bilen og henter de andre to i Alta Mora. Både John og schäfermams føler seg litt uvel, noe som nok er mineralmangel. Kalium antakelig. Men kan ikke gå lenge i solsteken og svette og kun erstatte væsketap med vann. Mineraltabletter er tilgjengelig i bilen, så sjuksjöterskan insisterer på et lite medisinstopp. Det hjelper.

Begge kommer seg såpass at vi finner ut at turen må belønnes med restaurantmiddag på Pizza na Pedra. Etter å ha avlevert en sliten og fornøyd schäfervovs hjemme på campen.

Vi er enige om at fotturer i Algarvefjellene er herlig og gleder oss til fortsettelsen. Og jeg takker begge for at de har bidratt til at jeg bare har kost meg og vært glad underveis selv om ikke Ludo er mer. Gode venner og en glad hund viser at livet er godt og må gå videre.

Før neste fottur skal Jan og jeg på en femdagers bobiltur med noen andre venner.

Det skal også bli herlig.