Jeg har to forsetter for det nye året. Det første er at jeg skal vinne i Eurojackpot slik at jeg får råd til å kjøpe og holde en hund igjen. Skal selvsagt etterisolere huset også, samt skifte vinduer og takbelegg og installere solcellepanel. Resten skal gå til andre trengende. Men det er det med hund som er hovedsaken. Dette forsettet er en fin drøm som jeg koser meg med hver gang jeg sender inn en kupong. Jeg har laget en ny lykkekupong som heter Ludo.

Mitt andre forsett er nok mer oppnåelig. Jeg skal fortsette med mine vandringer i naturen selv om det er uendelig trist at Ludo ikke er med. Jeg trenger å være i naturen. Utforske den, og finne små perler her og der. Studere planter og prøve å oppdage fugler og dyr på min vei. Jeg trenger gleden og roen naturen gir meg, og jeg trenger den gode mosjonen det er å vandre i ulendt terreng.

Wilma, John og jeg har som morgenrutine å gå runden i parken to ganger, samt ta en sving over til hesteenga. Jeg går alltid begge veier når jeg skal til byen. Jeg går rundt omkring i reservatet og ser etter fugler. Det kan fort bli over tjuetusen skritt, men kjennes knapt i kroppen her hvor det bare er flatmark. Selv knappe tre tusen skritt i Algarves bratte åser, kjennes langt mer i muskler og sener enn denne flatmarksvandringen.

Det aller første jeg gjør, er å legge turen oppover åsene til mine gode venner som lever der med dyrene sine. Uten strøm, vann og vei. Dem har jeg kjent siden mine aller første off pist vandringer da vi kom hit i 2015. De er like dyrekjære som meg og sørger like mye når de mister noen av sine. Det herlige, sjarmerende eslet Chica døde i fjor, og jeg har ikke sett dem etter det. Jeg er usikker på om de vet at Ludo er død, siden hans sykdom og borgang foregikk etter at Facebook suspenderte meg. De har et lite aggregat og en gammel laptop, så vi pleier å kommunisere via Facebook. Jeg gruer meg sånn til å fortelle om Ludo at jeg gråter hele veien oppover. Hundene varsler min ankomst, og min venninne er raskt på pletten. Hun bare legger armene rundt meg i en stor velkomstklem og forteller at hun vet. Og vi gråter begge to. Deres fine, gode Bonita er også død, omtrent av samme årsak som Ludo. Så vi er i samme båt.

Gamle, snille Perso lever dog i beste velgående og blir så glad for å se meg. De har fått en ny, nydelig hund som må stå i bånd for ikke å stikke av på jaktferder. Men kos og fin er den. Kattene er der, men de har mistet en av dem også. Hønene lever heldigvis i beste velgående. Reven våger seg ikke på hønsejakt her. Perso passer på.

Det har skjedd mye siden jeg var med og stampet halm og leire da de bygget det første huset sitt der de sover og oppholder seg. Nå er det mange små hus her. Alle er bygd av paller og materialer funnet i containere, samt leire og halm. Begge har hvert sitt verkstedhus. Så er det kjøkkenhus, dusj, utedo og hønsehus. Tilsammen seks små hus bygd med fantasi, imponerende kreativitet og estetisk sans. Alle er vakre som smykker. Det er en fryd å se, og så inspirerende at jeg gleder meg til å komme hjem til Halden og herme etter noen av deres fantastiske idéer.

Dette ble en god dag. Startet med gråt, men gikk over i glede og iver.

Det neste blir Mesquita-runden. Som egentlig bærer det omstendelige navnet «Caminhos e encruzilhadas de ir a fonte». Sånn omtrentlig betyr det «stier og kryssende veier å gå til kilden». Men det orker man jo ikke å si. Vi kaller den Mesquita-runden etter navnet på restauranten der vi parkerer, Lagar Mesquita. En vidunderlig restaurant i et tidligere olivenpresseri. Nydelig mat og vakkert innredet. Full av kunst. Det var en fryd å ta fotturen tidlig nok til å rekke lunsjen her. Men dessverre, sist april innstilte de driften. Covid-årene har ødelagt mang en god virksomhet.

Fotturen er imidlertid like fin som før. Herlig variert. Rundt ti kilometer opp og ned i frodig kultur- og naturlandskap. Vi som vandrer, er trekløveret Wilma, John og meg. Vi har alle gått løypa mange ganger, og vi blir aldri lei av den.

Bjeffende hunder langs ruten bjeffer mindre nå som jeg ikke har Ludo med. En skjønn hund som jeg bare må kose med, følger etter meg videre. Jeg har ikke hjerte til å jage den. Den er så altfor søt. Som vanlig plukker jeg vill grønnkål på veien og håper på at det kan være brukbare granatepler. Men niks. Sesongen er nok for lengst over her også.  Men deilige, modne appelsiner finner vi, så sekken blir tung.

Den store spenningen er dog om det gamle ekteparet lever ennå. De har en bitte liten bar omtrent halvveis i løypa. Ingen skilt. Ikke noe som viser at det er noe der. Her pleier vi å stoppe og drikke en Sagres. En god tradisjon enten man liker øl eller ikke. For gamlingene er bare så sjarmerende. Han vil alltid prøve å snakke fransk, men kan ikke mange ordene når det kommer til stykket. Hun er kjempekry over oldebarna sine og viser frem bilder. De spør alltid hvor jeg kommer fra, for de husker ikke fra år til år. Datteren deres er like gammel som meg, så de er nok rundt nitti. O lykke. Der seg jeg kona utenfor. De spør flere ganger om det er vår hund, og når vi avkrefter det, tar hun nokså resolutt og jager den av gårde. Han forårsaker altfor mye bjeffing blant deres mange hunder. Litt fælt å se den bli jaget, men jeg kunne uansett ikke tatt den med hjem.

Vi drikker vår Sagres og har vår lille prat før vi tar fatt på den siste, fine halvdelen av løypa.

Nok en deilig dag hvor en får brukt kroppen og nytt naturen. Attpåtil med gode venner. Og det stopper ikke der. På ettermiddagen drar Jan, John og jeg inn til Olhão. Vi rekker å se solnedgangen over havna før jazzen på Cantaloupe. I dag spiller vår yndlingsbatterist Marcelo Árujo, her med en ny gruppe, The Lighthousers. En artig og variert konsert med swingjazz og mye Fats Waller. Avslutningsnummeret er fantastisk og gir oss et nytt musikalsk bekjentskap. Chiquinha Gonzaga, Brasils første kvinnelige komponist. Datter av en slavekvinne og en mann av såkalt edel herkomst. Foreldrene trosset alle tabuer og giftet seg. Og Chiquinhas far påkostet sin musikalske datter en solid utdannelse. En spennende historie og musikk jeg gjerne hører mer av.

På hjemmebane blir det en del matlaging. Jeg er i gang med en ny kombucha. Fikk det til å vokse frem en Scoby av bunnfallet på et par flasker jeg hadde med hjemmefra. Har også satt rødkål til fermentering. En norsk venninne på campen og jeg drar på markedet og handler grønnsaker og annet og eksperimenter med å lage fingermat med butterdeig. Ble kanskje ikke så vellykket som fingermat, men godt nok og artig å holde på. Det er så trivelig når en kan stå ute og tilberede. Jeg er en uhelbredelig sølegris, så jeg nyter å kunne søle i vei uten at jeg må vaske gulvet etterpå.

Det skjer mye trivelig og sosialt her på campen, og jeg trenger å holde meg i gang for ikke å henfalle for mye til sorgen over Ludo. Har faktisk begynt å lære meg fransk via Duolingo for å ha noe å holde på med. Og er blitt hekta på et dataspill som heter Watersort. Det beste er likevel fysisk aktivitet.

Jan er glad i å sykle. For første gang stiller vi her med elektriske sykler. Jeg er ennå ikke fortrolig med min. Synes liksom den tar kontrollen over meg, så jeg har knapt brukt den. Nå må jeg til pers. Vi skal sykle til nabobyen Fuseta sammen med en gjeng norske. Men min fine, nye sykkel virker ikke. Dvs. motorene virker ikke. Og den er altfor tung til å sykle opp bakker med uten motor. Redningen blir å låne en elsykkel av noen andre. Batteriet har lite strøm, så jeg bruker ikke motor annet enn i motbakker. Det går helt fint og gir oss en herlig tur hvor mesteparten følger saltanleggene langs sjøen. Sola stråler, og jeg har vært forutseende nok til å ta med badedrakt. Må ha en dukkert i havet når vi kommer frem. Det er så herlig.

Det blir en lang og trivelig stund i godt lag på strandbaren før vi sykler hjem i varm ettermiddagsbris. En fin sykkelvei, men trist å registrere at det er få fugler å observere. Bestandene krymper år for år, noe alle dedikerte fuglekikkere kan bekrefte.

Vi er halvveis i januar og har opplevd mye hyggelig allerede.

Tror sannelig fortsettelsen blir god, jeg.