Det at Jesus mest sannsynlig ble født i mars, er intet hinder for å feire jul i desember. Litt komisk kanskje når en vet at historikere i nyere tid har forsket seg frem til mars måned er mer korrekt. Men så er det nå en gang slik at overgangsriter har mennesker feiret til alle tider uavhengig av religioner. For eksempel de som er knyttet direkte til mennesket; som fødsler og navngiving, samt overgang fra barn til voksen og partnerskap og død. Og ikke minst alt som knyttes til sol og fruktbarhet, mat og dyrking av jorda. Som midtvintersblot og solsnu da dyr ble slaktet og ga mat for vinteren.

Dermed er det genialt om man vil innføre en religion, å sørge for at alle feiringer knyttet til religionen sammenfaller med overgangsriter menneskene feirer fra før. Følgelig innkalte keiser Konstantin til kirkemøte i Nikea i år 325, hvor det ble vedtatt at Jesu fødsel skulle legges til den tiden da romerne feiret Sol Invictus, midtvinterssolverv. Da var det likevel festing blant de gamle romere. Slik startet det med julefeiring den 25. desember.

Den samme genistreken gjorde Håkon den Gode i Norge på 1200-tallet. Han bestemte at Kristmesse skulle legges til den tida når nordmenn feiret Jól, midtvintersblot. Men vi havnet én dag tidligere her i Norden enn resten av Europa. Det skyldes tidsregningen man fulgte før Norge ble kristnet. Ifølge Håvamål begynte en ny dag om kvelden. «Ved kveld skal dag leva». Vi har jo også beholdt det gammelnorske navnet Jól.

Det er ikke mye som minner om norsk jul her. Det nærmeste en kommer er vel alle lysdekorasjonene utenfor telt og campingvogner. Her og der sees en og annen julenisse i vinduet eller like utenfor. Portugisere ser ut til å like julenissefigurer som «klatrer» opp husveggene. Men det ser liksom litt malplassert ut med de godt påkledde røde nissene med topplue her hvor solen skinner over alt det grønne og blomstrende. Den vakre lyssettingen i Olhão by er derimot helt betagende og vakker å skue i mørke kvelder og netter. Nok om det. For de fleste er vel jula nå som i norrøn tid, en periode med alt for mye god mat og drikke og forhåpentligvis hyggelige sammenkomster. Så også her på campen.

To driftige damer koker en diger gryte risengrynsgrøt og inviterer alle de andre norske til feiring av solsnu. Litt sånn Håvamålsk tidsregning over det òg, for vi feirer dagen før. Men slikt ser man stort på. Grøten er god, selskapet trivelig og sola skinner varmt.

Her på campen bor det folk fra hele Europa, så for de fleste er julaften som en hvilken som helst annen dag. Men vi norske samles igjen til litt feiring om formiddagen den tjuefjerde. Som vi pleier, tar vi med bord og stoler og lager langbord oppgjennom en av grusveiene hvor sola kommer godt til. Nå er det medbragt som gjelder. Gløgg, pepperkaker og blåmuggost og evt. andre lettspiste godsaker. Vi deler på det vi har med og koser oss ute så lenge sola varmer. Da trekker vi inn og lager julemiddag.

I vårt forhenværende tilholdssted samler den nye eieren, Wilma, fire andre som også bor alene. Inkludert min god vandrervenn John. Litt fortvilt når det viser seg at serveringen er ribbe, og John har hatt kosher kosthold hele sitt liv. Han burde jo vært hos oss hvor det serveres nøttestek. Neida, jeg truer ikke i Jan vegetarmiddag. Verken på julaften eller ellers. Han får sine elskede pølser, men kan nyte samme gode tilbehør i form av portvinssaus, rosenkål, hjemmelaget rødkål og konjakkmarinerte svisker. Samt poteter. Vi har også besøk, og det er trangt i bobilen. Det ender med at vi timer middagene slik at jeg kan springe ned til Wilma og gi John en god porsjon nøttestek med tilbehør. Dermed er alle parter fornøyde. Hos oss blir det også dessert med portvinsfromasj, bjørnebær og nystekte havremakroner.

Julegaver har vi ikke stort av, men den beste julegaven er videosamtale med barn og barnebarn. Litt har jeg også bakt. Før vi dro hjemmefra, bake jeg sandkaker og krumkaker. Siden jeg er av den sorten som liker å ha alt unnagjort, ble alle spist opp med en gang. Selv om det var store porsjoner. Her har jeg bakt havremakroner, likørkake og ostestenger. Det går radig unna det også, men her har jeg dog hatt litt hjelp av Wilma. Laget også punsjboller. Dvs. de kom ikke lenger enn til å være to lange, tvilsomt utseende pølser. Den portugisiske romen jeg hadde i rikelig av, tilførte en eim av «heimert», hjemmebrent. Dermed så jeg ingen grunn til å bearbeide pølsene videre. Men sannelig, etter en stund dampet hjemmebrentlukten bort, og pølsene falt godt i smak hos både Wilma og meg. Gode turpølser ble det.

Dagen derpå er det julefeiring i Portugal og hos de fleste på campen. Og vi gleder oss til å feire engelsk jul siden vi atter er så heldige å være inviterte til det. Men først har vi julefrokost med sild, gravlaks, røkelaks og øl og akevitt. Dvs. jeg da. Jan rører sjelden alkohol før etter klokka ni om kvelden. Så lenge vi hadde «Penkingen», hadde jeg en flaske akevitt stående der. Samt rom og konjakk, alt sånt jeg bruker til matlaging. Ingen av oss drikker brennevin, så slikt varer lenge. Vi ga bort alt til gode naboer da vi dro tilbake til Norge. Så ingen grunn til å bruke opp innførselskvoten på noe vi ikke drikker. Man tar heller ikke med seg flasker med brennevin fra Norge til lavkostland. Følgelig må jeg dra på polferd til Ikea hvor min tapte akevitt ble innkjøpt i sin tid. Skuffelsen er stor når det viser seg at de ikke selger akevitt lenger. Kun gløgg, men den foretrekker jeg å lage selv.

Wilma blir redningen. Hun hadde fått en halvflaske akevitt av noen. Faktisk er den så god at jeg innser at jeg kanskje kan komme til å like smaken. Hittil har jeg bare tatt min lille førstejuledagsdram av ren tradisjon og som et godt minne om faren min.

Så er det engelsk feiring som raskt går over til engelsk festing. Men først er det et oppbud av mat. Rekecocktail til forrett, deretter, kalkun og svinestek med alskens tilbehør. Proffe varmebeholdere på rekke og rad står bortover benken. Desserter er det også. Alle spiser godt og drikker enda mer. Jeg kjører finsk musikkquiz mens folk ennå er noenlunde klare i toppen. Dvs. sære finske versjoner av kjente poplåter. Så er det mimelek, noe både jeg og de fleste andre synes er veldig morsomt.

Alle engelske har sin Alexa som de roper til når de vil ha musikk eller svar på et eller annet. Når vertskapet roper «Alexa, can you fart the National anthem?” skjønner man at festen er godt i gang og humøret på topp. Alexa skuffer litt. Hun klarer ikke å fise Rule Britannia, men en rekke «wet farts» er hun ganske god på.

Sammen med den elleville engelske kristmesse feires også en skotsk syttiårsdag. Til ære for jubilanten bugner det av heliumballonger. Etter som festen tar av, er det deltagerne som bugner av helium. I tur og orden super vi inn helium og synger en julesang etterpå. Til og med Grinchen min som er så anti jul som det går an å bli. Jeg har beviset på mobilen. Han har til og med en kalkunhatt på hodet, noe han nekter å vedkjenne seg. Han påstår hardnakket at det må være jeg som har Photoshop’et på ham noe så latterlig.

Er det rart jeg elsker den engelske julefeiringen?

Forståelig nok er det stille i den engelske leiren til langt på dag på Boxing Day. Jan og jeg er derimot fit for fight og deltar i pakkelek med de andre norske. Som Ole Brum sier vi ja takk, begge deler og tar med oss det beste fra flere kulturer.

Resten av julen forløper rolig med vandreturer i parken og i byen. Rolig nyttårsfeiring hos oss med Wilma og John og hjortestek som John insisterer på er reinsdyr. Det er så ustyrtelig morsomt å fortelle venner at han har spist Rudolph. Etterpå bålbrenning med de norske, men jeg takler ikke røyken. Så det blir tidlig alenekveld på meg når kvelden glir over i et nytt år. Hører så vidt en og annen rakett i det fjerne, men ser ingen bak mine stengte vinduer. Rart og trist uten Ludo ved min side. Bare mange tusen bilder å se på av ham som sikkert var Europas mest fotograferte hund. Fine bilder av en glad hund.

I morgen er atter en dag. Attpå til et helt nytt år med blanke ark.