Min gode vandrervenn John guider gjerne alle som ønsker å observere fugler. Kunnskapsrik og raus som han er, deler han sin erfaring med alle. Forleden hadde han med seg en gruppe til Vale do Lobo og kom hjem dypt skuffet:

«Well, I went to Vale de Lobo. Over the years I have visited the main inland lake perhaps 70 times. I have never recorded less than 30 species of birds on any visit, other than my last two visits; 6 and 3 respectively. I can report similar comparisons to the Ria Formosa below us. Birds I once saw in hundreds and thousands I see 3 or 30 respectively.

So for those climate deniers, I can tell them we are experiencing environmental collapse as Chief Seattle once forecast, the end of living and the beginning of survival. I am heartbroken.»

Jeg går Rota do Monte da Águia for andre gang denne sesongen. Nå med vandrervenner fra Tromsø. Ingen rovfugler er å se. Noen få småfugler, men ikke som normalt. Sommerfugler og bier, takk og lov. Pollinerende insekter har i hvert fall nok å ta av her i dette blomsterrike landskapet. Dermed også mat for insektspisende fugler. Men hvor er de?

Dette er en perfekt turløype i Calderãofjellene. Fin lengde, rundt tretten kilometer. Passe anstrengende med mye opp og ned. Gikk hundreogtjue etasjehøyder oppover. Landskapet er variert og vakkert og byr på strålende utsikt i alle himmelretninger. Floraen er frodig og fargerik. Siden løypa ikke er merket, er det ekstra fredelig her. Til dels gjengrodde stier tyder ikke på at det vandres ofte her. Grusveier egnet for terrengbiler, er også en del av løypa. Hylser fra haglpatroner ligger strødd.

Fraværet av fugler og synlige spor etter dyr, er påfallende og trist.
Klimaendringer og industrielt landbruk med monokultur har nok større betydning for tap av artsmangfold enn skyteglade jegere. Men sistnevnte er heller ikke skyldfrie. Her er det tillatt å jakte torsdager, søndager og alle bevegelige helligdager. Tradisjonelt startes jakten tidlig om morgenen med felles frokost og dram før man begynner å skyte. Kaniner og rapphøns, men «ingen som befinner seg over femti meter opp i lufta». Vel.

Det finnes jegersmenn som er hedersmenn. Som far min var. Man skal skatte av naturens overflod, sa han. Overflod, merk ordet. Er det ikke overflod, skatter man ikke. Naturens kjede, sa far min, måtte aldri ødelegges. Da går det galt. Han tenkte som Chief Seattle.

Jakt for matauk forstår jeg, så lenge byttet fins i overflod. Jakt for gleden ved å drepe, kommer jeg aldri til å forstå. Småfugler og ekorn, hvordan kan noen frydes ved å plaffe dem ned? Troféjakt, rikfolks ufyselige lek med dyreliv, er motbydelig i n’te potens.

Det er ikke til å unngå at tanker om hvordan mennesker ødelegger natur og mangfold kverner i hodet når man er ute på vandring. Man ser endringene og har god tid til refleksjoner. Aldri har mennesket hatt så mye kunnskap som i dag. Likevel ser vi dette fraværet av visdom i handlingsvalgene som tas.

Vandreturene er likevel herlige. De gjør godt for kropp og sjel. Takket være mye regn denne sesongen, er det frodig og vakkert i åser, fjell og daler her i Algarve.

Rota do Passadiço do Barranco do Demo

Det nyter John og jeg på vår siste felles vandretur denne sesongen. Turen vi har gledet oss sånn til, men ventet med å gjennomføre siden planen var å gå den sammen med Wilma. Hun ble forhindret fra å komme ned sist på februar som planlagt. Da må vi bare gjennomføre nå likevel.

En lang løype med trappetrinn og hengebru stod ferdig i Alferce 21.10.23. Den består av tilsammen 578 trappetrinn i de bratte åssidene og en femti meter lang hengebru over Djevelravinen. Hengebroer har alltid vært en stor utfordring for meg som har høydeskrekk, så jeg har gledet meg vilt til denne utfordringen. Ekstra utfordrende er det at jeg ikke kan gi etter for min trang til å klamre meg fast. Fallet jeg hadde for en uke siden, var ganske stygt. Det ga meg mer skader enn jeg var villig til å innse. Brist i et ribbein og forslåtte muskler gjør det både vanskelig og lite tilrådelig å bruke venstrearmen. Men sannelig har jeg ikke så mye høydeskrekk som jeg tror. Det går helt fint å forsere broen så lenge jeg ser rett frem. Noen yogatriks om balanse hjelper godt. Alle trappetrinnene er derimot mer utfordrende når lungene ikke virker som de skal.

Løypa vi følger, er på bare seks kilometer, inkludert via ferrata’en. En fabelaktig tur. På et vis hardere enn mange av dem som er dobbelt så lange. For her er ingen variasjon. Etter via ferrata’en, er det bare nedover. Nedover, nedover og nedover. Helt til dalbunnen. Hardt for gamle knær å holde balansen på rullende småstein. Helt i bunnen av dalen kommer belønningen i form av et frodig og grønt elvelandskap. Endelig er det fuglesang å høre. Sangen akkompagneres av det rislende vannet. Sollyset siles gjennom grønt løvverk og lander små pletter av gull på store bregner. Mistenkelig lik vår hjemlige største bregneart, einstape. Jeg observerer både norsk skyggesildre og de engelske bluebells sammen med mer typiske portugisiske blomsterarter.

Plutselig kommer en ellevill portugisisk vannhund stormende og snor seg mellom beina mina. Så lykkelig og glad. Endelig fant jeg deg, sier hele den glade kroppen. Så vidunderlig og god den er! Men dessverre er det en eier lenger oppe i stien som roper og vil ha den med seg. Selv om vovsen sier den vil være med meg, og jeg sier det samme til eieren. Som tydeligvis mangler humoristisk sans.

Så vi vandrer videre uten hund og må begynne å krysse elven. Slett ikke lett. Strømmen er stri, og det første krysningspunktet er bare noen tynne, ustabile stokker. Neste punkt byr på noen steiner som John spretter over på ungdommelig vis. Med innstillingen: “I don´t have a good balance anymore. But my motoric memory has.” Min motoriske hukommelse sier at jeg aldri har hatt god balanse. John ikke er redd for å falle og hopper lett på steiner. Livredd for å måtte vasse i iskaldt vann. Jeg er motsatt. Livredd for å ramle og slå løs hofteprotesene. Kaldt vann, derimot, er piece of cake for meg. Så jeg vasser.

Deretter går det oppover. Oppover, oppover og oppover. Du verden så glad jeg er for at vi tok den lange løypa nedover med sola i ryggen. Det er godt å ha vandrende skygge nå. En slik uendelig stigning er tung og varm. Det hjelper med skyggen fra store korkeik. Fint å stoppe og ta litt bilder så man får en pust i bakken når det kjennes som stigningen aldri tar slutt.

Men det gjør den jo. Der er ingen himmelstige. Og sannelig har ikke John vært forsynlig nok til å sørge for belønning. To iskalde Sagres fra fryseren hans er medbragt i hver sin grillvott. Rett og slett herlig.

For oss blir dette en verdig og fin avslutning på sesongens felles vandreturer.

Vel hjemme har noen av de enestående nordlendingene laget en kjempeporsjon med Husøygryte. Dvs. klippfiskgryte, og invitert en hel gjeng på middag. Så utrolig snilt. Dessverre inneholder den bacon, så jeg deler mine rester av min Bacalhão com nata med John, før jeg blir med på sammenkomsten. For mat må man ha etter en anstrengende tur i Algarves fjell.

Nå går det mot slutten av denne sesongen og oppbruddsstemningen begynner å bre seg. En annerledes sesong som har budt på langt flere utfordringer enn tidligere.

Mer om det i neste blogpost.