Portugals store forfatter, José Saramago ble født i Azinhaga i nord. Hans opprinnelige etternavn var noe helt annet som jeg ikke husker i farten. Men da han begynte på skolen som sjuåring, ble han ropt opp med dette etternavnet som faktisk er benevnelsen på vill reddik (Raphanus raphanistrum). Josés familie var så fattig at de var avhengige av å høste ville vekster til mat. Dermed ble de kalt saramago på folkemunne. Dette var folk så vant til å kalle dem at presten i befippelsen kom til å skrive det på dåpsattesten til lille José. Slik fikk denne fantastiske forfatteren med den mangslungne bakgrunnen sitt navn. En historie jeg ofte tenker på når jeg selv vandrer omkring enten her i Ria Formosa eller i de mer øde fjellområdene.

For jeg vil alltid finne ut hva som er spiselig av ville vekster. Uansett hvor jeg ferdes. Det tar sin tid. Det nytter ikke å spørre portugiserne. «Sånn kunnskap trenger vi ikke her. Vi sanker skjell, og vi fisker. Vi trenger ikke spise planter, det er de i nord det. De er mye fattigere enn oss!» Vel, det er vel en sannhet med visse modifikasjoner. Dog kan det kanskje være noe i det? Saramagohistorien kan tyde på det. Når markene bugner av beitesjampinjong, er jeg alene om å plukke. Salturten som selges som delikatessegrønnsak i gourmetbutikker i England, ser jeg aldri brukt i mat her. Vill asparges og alle de herlige krydderurtene som åsene bugner av, er sjeldne å se i restaurantsammenheng. Jeg har prøvd å spørre eldre portugisere jeg møter, men bare én gang har jeg truffet noen som kunne bibringe meg kunnskap om emnet. På en av mine turer traff jeg på en gammel kone som sanket eikenøtter. Jeg trodde de var giftige for alle andre enn svartgrisene. Men hun kunne fortelle at de er utmerket føde for mennesker når de bare tilberedes på samme vis som kastanjer.

Men altså. Ria Formosa. «Her er det fugleliv, her!», skrev jeg på slutten av forrige reisebrev. Og her er det godt å være tilbake etter Spaniaturen. Med her menes Ria Formosa, «vakkert delta». Dette fantastiske naturreservatet på hele 180.000 km² som omgir oss her vi bor, og regnes som et av de syv underverk i Portugals natur. Et gigantisk delta bestående av øyer, halvøyer, sandbanker, saltbassenger fersksvanns- og saltvannslaguner og elveutløp. Området strekker seg langs kysten i ca. seks mil gjennom kommunene Loulé, Faro, Olhão, Tavira og Vila Real de Santo António, og anses å være et av Europas best bevarte, fungerende økosystemer. Her er over tjuetusen stamfugler samt et uendelig antall migrerende fugler som gjester oss på sin ferd fra nord til sør og vice versa.

Det vidunderlige med Ria Formosa er ikke bare de fine opplevelsene det gir med fugletitting, bademuligheter og vandre-og sykkelturer, men det at det ikke kan ødelegges av turisme her, nettopp fordi det er et landskapsvernområde. Ria Formosa befinner seg på listen til «The Convention on Wetlands of International Importance», også kalt Ramsarkonvensjonen. En global avtale som favner ganske vidt om vern av flora og fauna i våtmarksområder.

I dette unike området holder vi til i vinterhalvåret. Her har jeg vandret utallige mil i årenes løp og antagelig tatt hundretusener av bilder av ymse kvalitet. Jeg er ikke av dem som sitter rolig og speider og bruker kjempeobjektiver og kamerastativ. Jeg går hele tiden, jeg. Stort sett alltid med Ludo. Han er en fredelig sjel, som er fornøyd med å vandre tett på meg. Helt uten interesse av å forstyrre eller jage fugler. Kameraet er et gammelt og stadig mer slitent speilreflekskamera med objektiv på maks 300 zoom. Ikke har jeg peiling på manuelle innstillinger heller. Men er det så nøye, da? Har ingen fotografambisjoner. Det er opplevelsene som teller. Noen bilder blir ok, andre ikke så bra, men alle er verdifulle som hyggelige minnebøker.

Området er flatt og dermed lett å ferdes i både til fots og på sykkel. Min Jan er som kjent ingen vandringsmann, men sykle liker han. Så sykkelturer er noe vi gjør i fellesskap. Ludo har sykkelvogn å sitte i når vi tilbakelegger en strekninger langs trafikkerte veier. Noe vi må her og der for å komme ned til våtmarksområdene. På apostlenes hester er det enklere, da kan vi klatre over sperringer og annet slik at vi unngår kontakt med bilveier.

Vår gode venn John Elvin er den som bidrar med fuglekunnskap, han er et levende leksikon i så måte. I alle år har han generøst tatt med alle som vil, på fuglevandringer. Låner ut kikkerter til deltagerne og deler ut lister med fuglenavn. Mitt bidrag har vært å lage nye lister hvor alle arter det kan være mulig å se her, er oppført på engelsk, latin, norsk, nederlandsk, fransk og portugisisk. Alle vil jo gjerne lære artsnavnene på sitt eget språk. Men må innrømme at for meg blir det helst engelske benevnelser siden jeg nå en gang lærer alt av vår engelske venn. Og jeg elsker å lære om alt som hører naturen til. John Elvin og jeg går, han sykler ikke. I Ria Formosa tilbakelegger han glatt tjuetusen skritt uten anstrengelse. Ifølge ham er tjuetusen skritt her som firetusen skritt på de fjellturene jeg drar ham med på. Eller omvendt. Firetusen skritt i fjellområdenes bratte opp-og nedløyper, er i anstrengelse det samme som tjuetusen skritt i Ria Formosa.

Nattestid er det bekmørkt her ute på engene. Da ser jeg like mange stjerner på himmelen som jeg så på den ensomt beliggende setra mi på Rørosfjellet. Men stjernebildene er litt annerledes plassert, og halvmånen ligger litt mer her. Fullmånen lyser vidunderlig, og kattugla lokker så vakkert, men ennå forgjeves.

Også i Ria Formosa går jeg mest alene, men i dette landskapet treffer man folk overalt. Jeg går både østover og vestover. På kryss og tvers og rundt alle saltbassengene. Da tar det den tiden det tar. Det er så uendelig mýe å se på og oppdage i flora og fauna. Er det flo, så vil både Ludo og jeg bade og svømme litt også.

Jeg skal ikke bare ta masse bilder av fugler, men også av blomster. For jeg lager ikke bare nerdelister om fugler, det samme nerdeprosjektet har jeg med planter. Jeg vil vite hvilke arter det er, latinsk, portugisisk og engelsk navn og norsk om det finnes. Men det gjør det ikke så ofte.

Her er også slanger, skilpadder, kameleoner, firfirsler, kaniner, rev og mengder av interessante insekter. Det er helt ufattelig spennende. Jo mer man lærer om alt dette, desto mer skjønner man hvor uendelig viktig hver eneste lille detalj er i økosystemet. Og ditto hvor sårbart det er. Og hvor uhyre intelligent og finurlig det er innrettet.

Pipeholurten slynger seg opp i alle trær og busker. Blomstene er formet som en lang snadde med smalt skaft. De trenger insektsbestøvning, men hvilke insekter er i stand til å komme seg inn til støvdragerne? Fluer. Så pipeholurten sender ute en råtten likstank som fluene, men ikke vi, kjenner. Dermed kryper fluene inn for å finne «liket» og planten blir bestøvet. Dette vet kameleonen som sitter urørlig og kamuflert og venter på en grein like ved. Og snapper nok fluer til et godt måltid, men ikke fler enn at noen flyr videre og fortsetter pollineringen.

Er ikke naturens orden bare helt vidunderlig?