Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.
7. reisebrev. Sannelig er det godt å komme hjem også.
Regnet øser ned og minner oss på at en stadig kaldere årstid er i emning. Værgudene har stått oss bi på hele turen og jevnt over budt på sol og varme. Det er ingen grunn til å klage. Heldigvis er det et lite opphold i regnbygene, så Floke får sin morgentur uten å bli synderlig våt. Han har tydeligvis oppdaget et dyr han vil springe etter, så han hiver seg frem med all sin bastante kraft så armen min nesten følger med. Hva han har fått teften av, kan ikke jeg se. Det pleier å være katt når han reagerer slik, men kan vel òg ha vært en hare. Med mindre de underjordiske småtassene, muldvarpene, har dristet seg opp i dagen. Det er rikelig av deres jordhauger overalt, og Floke snuser ellevilt og begeistret omkring dem.
Været frister ikke til lengre opphold noe sted. Nå trekkes hestene mot stallen. Jeg tar en siste sjekk for å se om vi også er heldige og finner en avbestilling på Kielfergen. Men niks. GPS’en settes på Frederikshavn, sjåføren inntar sin gamle yrkesrolle og kjører. Og kjører. Mens vindusviskerne går uavbrutt.
Synes det er så flott når støyskjermene langs motorveiene er dekket med en miks av klatreslirekne og villvin – en flott kombo
Jeg får tid til å irritere meg grenseløst over innloggingssiden til Stenaline. Det må ligge en eller annen bug der på e-postadressen min. Hver eneste gang jeg logger inn, får jeg beskjed om at passordet er ugyldig. Så jeg må lage nytt. Så også denne gang. Jeg finner ledig plass til kr 2200.og bestiller at hunden skal være sammen med oss. Følger linken for å se hva de skriver om hund ombord, og blir logget ut når jeg går tilbake. Det nye passordet slettes. Lager nytt igjen, logger inn, og billettprisen er økt med tusen kroner. Jeg blir fly forbannet, så jeg logger ut og sletter alle nettleserdata og coockies.
Samme runde igjen. Lage nytt passord, bestiller billett, men prisen holder seg nå på over tretusen. Ganske drøyt for en firetimers tur. Til sammenligning betalte jeg litt over totusen med Kielferga med overnatting og egen lugar. Ikke får jeg trukket fra bonuspoengene heller, da det slett ikke lar seg gjøre å logge inn via medlemssiden min.
Vel, over sjøen må vi, og hjem skal vi. Men høna jeg har med Stenaline, skal ikke forbli uplukket.
Det blir middagspause. Selv i vårt trange kjøkken klarer vi å lage to middager om ønskelig. Jan lager seg eggerøre med løk og hvitløk og har fenalår til. Jeg lager tagliatelle med broccoli, tomat, hvitløk og hakkede cashewnøtter og saus av hvitvin, fløte og ost. Floke får tørrfor med rikelig biter av gårdsdagens restaurantkjøtt og gulrot til dessert. Alle tre blir mette og fornøyde.
Mens pastaen koker forberedes restenAlle ingredienser til pastaretten i én gryte, mens eggerøren lages
Ferden går videre langs svarte veier under svart himmel med åpne sluser. Det mest slitsomme kjørevær. Jeg kan ikke annet enn beundre Jan for at han orker å kjøre så lenge under slike forhold i den formen han er i for tiden. Men nå, på tampen av turen, tar han frem den profesjonelle sjåførsiden sin. Ligger jevnt i moderat hastighet, holder god avstand og stopper for korte pauser ved behov. Slik kommer vi oss nesten frem til Frederikshavn før vi tar natten. Det er godt å vite at det ikke blir noe stress med å rekke fergen i morgen. Den går kl. 13.40. Men nå er jeg så overtrøtt at jeg ikke får sove.
Jeg blir sittende oppe og streame krimserier nesten til den lyse morgen. Enda godt det ikke er jeg som er sjåfør. Floke holder meg med selskap og hviler fornøyd oppå beina mine.
Værgudene har dårlig samvittighet for elendigheten de øste over oss gjennom hele den lange kjøredagen. Nå unnskylder de seg med blå himmel og sol og lover oss en fin overfart til Gøteborg.
Floke på fergen: «Jeg vil også ha noe godt!»«Og jeg vil ha masse kos«Så fornøyd med og komme hjem til TV-sofaen
Floke på fergen og i sofaen hjemme
Det er godt å komme hjem til Halden og huset vårt. Høstferien har vært herlig og sårt tiltrengt. Vi er flinke til å kose oss på tur. Ekstra fint at vi fikk dele de første dagene med vennene våre som er i lignende situasjon som oss.
For tida er det store helsemessige utfordringer, og vi har på toppen fått den uventende kjensgjerning i fanget at vi må få lagt ny kloakk. Helt fra oss, over Fridheimveien, gjennom to andre eiendommer og ned til Marcus Thranes gate. For egen regning. Intet kommunalt ansvar her. Vel det må skje, så det må gå. Gamle hus og eiendommer byr på utfordringer. Nettopp derfor har det vært så godt ta denne fine høstturen sammen. Oss to og Floke. Som er en like fin og god reisekamerat som Ludo var.
Vi velger å legge det traurige til side og gjøre det beste ut av situasjonen. Man får ta dagen som den er, som min far alltid sa. Og gjøre hver dag god, som nissene i Blåfjell sa. Og passe på å gjøre noe hyggelig sammen hver eneste dag. Som vi sier.
Det får vi til.
Vi har hverandre. Og vi har Floke. Og i hagen blomstrer det fortsatt og småfuglene koser sdeg med alt de finner.
Ingen er så glad i ferske solsikkefør som stillitsen!Takk til alle som har fulgt oss på turen. Btw. spørs om jeg ikke bør rå på meg en frisørklipp isteden for selvklipp av håret Men først og fremst er det fortsatt mengder av hagearbeidFloke og jeg ahr foran oss
6. reisebrev. Vi finner en koselig camping i Tyskland
Så hvor i all verden havnet vi?
Tyskerne er ihuga bobilturister. I eget land vet de å tilrettelegge for bobilfolket. Her er utallige Stellplatzer, blant bobilfolk fornorsket til stellplasser, samt trivelige campingplasser.
Nå vil jeg helst havne i en form for smørøye. Dvs. et koselig sted som ikke krever mye gåing. Byen Leer ligger i Niedersachsen i Øst- Friesland og er en gammel handels- og sjøfartsby. Den ligger akkurat der elven Leda renner ut i Ems. To for oss velkjente elvenavn fra Rolf Hansens kryssord. Tror de fleste tyske elver opptrer der med jevne mellomrom. App’en AllTrails kan også varsle om fine turløyper i nærheten. Så vet man det til en annen gang.
Landskapet er nydelig, og byen skilter med at de har hele to gratis stellplasser midt i gamlebyen. Altså i smørøyet slik jeg ønsker.
Adressen plottes inn på Google som leder oss på ville veier gjennom de trange gatene rett til en bro som er smalere enn vår bobil og ikke tar høyere vekt enn tre tonn. Så blir det å snirkle seg rundt og finne omkjøringer i de enveiskjørte gatene til vi er på halvøya ute i elva hvor Google vil ha oss. Men her er ikke antydning til bobilparkering. Enn si at det noensinne har vært det. Visst finnes de, og de er atskillig mer smørøyeplassert enn dit Google lurte oss. Men nå oppdager jeg den lille skriften med ekstra informasjon. Begge er stengt f.o.m. 5. oktober og et par uker fremover grunnet et eller annet arrangement.
Så mye for smørøyet. Da blir det bare grauten igjen. Eller lanskje ikke. Det finnes en åpen camping like utenfor Leer i forstaden Bingum. Ems-Marina Camping. Veldig hyggelig plass og med koselig vertskap som er imponert over hvor godt Jan snakker tysk. Det har han fått mye skryt for på turen, og med god grunn. Ingen skryter av meg som stotrer på skoletysken jeg lærte fora mange og femti år siden og knapt har tenkt på siden. Tysk er relativt lett å forstå, men med en gang jeg begynner å snakke det, innser jeg hvor forsvinnende lite ordforråd jeg har.
Smilende hund i solnedgang
Campingen ligger vakkert til i rik vegetasjon ved bredden av Ems. Den har også en åpen og hyggelig restaurant. Trist nok er mange restauranter stengt på campingplassene når man reiser om høsten og vinteren. Det er ofte langt å gå for å finne et spisested. Vi lager for det meste mat selv i bobilene, men etter en lang kjøredag er det hyggelig å kunne gå ut og spise. På denne turen har vi unt oss det oftere enn normalt «fordi vi fortjener det» som reklamen sier. Neida, det gjør vi ikke. Det har bare gjort så godt å flotte seg litt nå i en periode av livet hvor vi har og har hatt det litt tøft.
Floke får sin mat og en god luftetur i det grønne området mens solen farger himmelen gylden i det den daler ned bortenfor Ems. Så håndterer han fint å være alene mens vi går og spiser. Han er hjemme i KaràJan. Her føler han seg trygg.
Like før vi dro hjemmefra, ble Jans el-sykkel stjålet rett utenfor huset vårt. I første omgang har han kjøpt en brukt el-sparkesykkel til hjelp. Den fyker han så elegant av gårde med pålesset dokassetten hver gang denne må tømmes. Uansett hvor mye Jan bemerker at det er mange damer som tømmer bobildoer så nekter jeg. Jan har elendig luktesans, og jeg har alt for god ditto. Jeg kaster nesten opp bare av å være i nærheten av slike tømmestasjoner. Dessuten er det alltid er jeg som renser alle sluk hjemme. Det er også en drittjobb.
El-sparkesykkelen har vært til god hjelp på turen når Jan skal komme seg litt omkring, men i kveld vil han gå. Det er et stykke bort til restauranten, men vi har bare godt av å bevege oss litt etter mange timer i bil.
Det er lunt og trivelig inne med sprakende peisbål. Bare to andre gjester og vertskapet. Kona er åpenbart av asiatisk opprinnelse, og så er også menyen. Men størrelsen på porsjonen er tyske. Én porsjon kunne mettet to til tre mennesker. Verten er selskapssyk og spretter opp når Jan går ut og røyker. Så får de seg en trivelig prat. Jevnt over ser tyskerne ut til å bli veldig glade når man snakker deres språk. Slik stort sett folk blir i alle land vi ferdes i.
Trøste og bære – skal jeg spise alt dette?
Etter det koselige restaurantbesøket tar vi med en innholdsrik doggiebag med rester og går hjem til en lykkelig Floke som både får springe kveldstur i mørket og nyte litt av middagsrestene. Litt Rummikub orker vi også før vi tar natta.
Riktignok er vi ikke så fremkommelige på apostlenes hester for tiden. Men du verden så mye vi får sett likevel når vi kjører bobil. Vi sitter såpass høyt at vi har flott utsikt til alle kanter mens vi kjører. Det vet vi å benytte oss av ved å ta stadige avstikkere langs spektakulære og til dels ukjente veier. Fra bilvinduene opplever vi både byer, landsbyer, kulturlandskaper og natur. Det gir et, noe overfladisk, men likevel interessant innblikk i hvordan folk bor, hva som dyrkes og hvilke husdyr som beiter rundt omkring. Vi ser flotte løvskoger, sjøer og elver. Fugler av mange slag og rådyr og harer. Men skulle gjerne sett mer av ville dyr.
Karakteristisk arkitektur med de helt spesielle halmtakene med åpne feltPittoreske gamle vindmøller er det mange av
Jan foreslår en avstikker ut til kystbyen Den Helder. Vi aner ingenting om byen, men kanskje den er en sånn koselig fiskerby der den ligger ved havet?
Vi nyter Nederlands vidåpne, flate landskap avbrutt av utallige kanaler og båtmaster som paradoksalt nok ser ut til å stikke rett stikker opp fra de irrgrønne beitemarkene.
Sauer og kyr beiter fredelig eller ligger og koser seg i gresset. Jeg frydes over å se kyr og kalver sammen. Skikken med å skille mor og barn ved fødselen opplever jeg som hjerteskjærende.
Alt er så intenst grønt under den store himmelen
Den Helder ligger på det nordligste punktet på fastlandet i Noord-Holland, skilt fra øya Texel av sundet Marsdiep. Byen er kjent for Marinemuséet med akvariet, samt Fort Kijkduin.
Byen er fin den, og ser hyggelig ut. Men noen liten fiskerby er det ikke akkurat. Selv om sola sørger for varme, blåser det sånn her at jeg finner frem både ullkåpe og lue før jeg begir meg ut med Floke. Vi ser det står en bobil på toppen av diket som skjermer byen mot storhavet, så vi finner også veien opp dit.
Sannelig er det spektakulært og mektig å stå her på toppen og skue utover.
Takk og lov for at det er pålandsvind, ellers ville jeg vært redd for at både Floke og jeg hadde blåst på havet. Ørene til Floke står rett ut og blir blåst skikkelig tørre. Han burde egentlig ha en sånn daglig diketur på blåresept han som plages sånn med ørebetennelser pga. de tette, tunge ørene.
På toppen av diket ved Den Helder
Vi står over de kjente severdighetene. Vi er begge mer der at vi helst liker å betrakte natur, landskap og arkitektur mer enn å vandre i muséer. Dog med visse unntak.
Sultne blir man av å være ute i blåsten, så vi vurderer en lunsjrestaurant. Men finner ut at vi spiser like godt og trivelig hjemme i KaràJan. Ferden går videre i retning Afsluitdijk, men først tråkler vi oss rundt i snirklete, trange smågater i en landsby og finne en Aldi. Kjøper litt god ost, ferskt brød, en god rødvin og litt annet snacks og en herlig lunsj er sikret. Står ved en litt lunere plass ved en kanal med rikt fugleliv og koser oss i det fine været.
Ost og snacks og ferskt brød. Og vin til meg som ikke kjører. Enkelt og godt.
Det er noen år siden vi sist kjørte over Afsluitdijk, dette imponerende ingeniørverket som hindrer Atlanterhavet i å sluke det lavereliggende Noord-Holland. Å følge A7 over diket langs Ijsselmeer, fra Noord-Holland til Friesland, er en spektakulær opplevelse. Havet ligger skjult bak dikekanten, og veien er godt skjermet for vinden.
Tidligere har vi stoppet ved utkikkspunktet midtveis. Denne gangen var det dessverre stengt på grunn av renovering. Jeg husker hvor flott det var å komme opp på toppen av diket og se havet ligge høyere enn Ijsselmeer.
En enslig kiter suser rundt i full fart på brettet sitt. Eller er det mengder av fugler. Skarv og gjess og andre sjø- og vadefugler. Himmelen er stor og blå med hvite bomullskyer og en nydelig regnbue som ledestjerne foran oss. Vi kjører nordover fra sol til regn.
På vei over magiske Afsluitsdijk
Før vi vet ordet av det er vi i Tyskland og kan tenke oss å stoppe i en hyggelig by og ta det litt med ro.
Mens Jan kjører, Googler jeg. Så får vi se hvor vi havner i dag.
Utsett aldri til i morgen det du kan gjøre i dag. Utenfor vinduet vårt går en liten gubbe og plukker nøtter. Han har nesten en bærepose full. Jaja. Jeg får plukke dem han har oversett når jeg tar morgenturen med Floke. Det blir en halv hundepose. Ikke mye å bli mett av, men artig lell.
Våre venner har en viktig sykehusavtale rett over kommende helg. Ingen av oss har tenkt på å bestille ferge til hjemturen. Dvs. vi gjør jo aldri det, men når man har tidspress, er det nok lurt. Det viser seg at det er smekkfullt på Kielferga resten av uken. Ingen plass med hundelugar er ledig. Fergen mellom Halmstad og Grenaa, tidligere Varberg – Grenaa, ble nedlagt sist februar! Fredrikshavn – Larvik tar ikke bobiler over seks meter. Hirtshals – Larvik krever at hunden sitter i et bur på overfarten. Ikke særlig artig. Joda, det er småferger og Broen, men når det blir så usikkert, ser de ikke annen råd enn å starte på hjemturen. Den tar noen dager. De skal jo også innom Ziegenhain. Elin må innom mora sin by når hun først er i Tyskland og treffe kjente.
Drueranker i brattlia
Morgentåke i Moseldalen
Så hva gjør vi? Kjører nordover vi òg eller noe helt annet? Vi har ingen deadline, men må hjem til det utrivelige faktum at vi skal få lagt helt ny kloakk. Arbeidet påbegynnes neste uke. Så en litt langsommere hjemtur kan vi unne oss. Helst kunne vi tenkt oss å fortsette ned til Alsace. Men det vil ta for mye tid. Jan foreslår Amsterdam, og Amsterdam blir det.
Noen steder og byer er slik «Been there, done that». Så ikke med Amsterdam. En vakker by som byr på så mange kulturelle opplevelser. I tillegg har Camping Amsterdam Gaasper en flott lokasjon. Rett ved naturskjønne Gaasper Park og endeholdeplassen for metroen inn til Amsterdam. Vi var her første gang med vår første KaràJan i påsken 2011 og har vendt tilbake flere ganger. Forrige gang var for to år siden på vei hjem fra Portugal. Siste vinter der og første vinter uten Ludo. En trist sesong.
Nå har vi heldigvis Floke som er med oss på reiser. Mens Ludo opplevde tjueto land i løpet av sin korte elleve års levealder, får Floke på seks år nå sitt land nummer fjorten.
Kirker og borger stikker opp overalt i de bratte åsene i Moseldalen
Kjøreturen går i strålende solskinn langs Mosel før den slynger seg i bratte svinger gjennom høstfarget løvskog oppover fra Cochem og inn på vei 61. Kulturlandskapet strekker seg utover i uendelige retninger. Det går ganske radig langs motorveier forbi Venlo, Nijmegen og Utrecht frem til Amsterdam og Gaasper. Noe kø her og der, men ikke ille. Vi har god tid og tar mange pauser. Jan trenger det. Floke og jeg også. Vi må ut og røre på oss innimellom. Provoserende nok synes visst mange det er greit å slenge søppel på bakken på rasteplasser. Tross alle søppeldunker som er utplassert. Floke lar seg ikke provosere av dette. Tvert i mot. Han har forlengst skjønt at det kan være godbiter å finne. Uansett hvor godt jeg passer på, så har han en fabelaktig teknikk når det gjelder å snappe i seg det han kommer over. Later som han bare skal snuse litt på en gresstust før han tisser på den, og vipps, så har han snappet i seg en kjøttbit som lå like ved. Jeg er konstant redd for at det kan være noe giftig, men så langt har det gått bra.
Jan fikser strømFloke og jeg går tur i vakre Gaasper Park
Vel ankommet GaasperCamping Amsterdam
Elin og jeg sender stedsrapporter og bilder til hverandre underveis. De har vært heldige og fått en avbestillingsplass på Kielfergen torsdag. Hun har også funnet en ny, flott bobilcamp rett ved sentrum i den hyggelige byen Celle. Bare to og en halv times kjøretur unna Kiel.
Det er rene sommertemperaturen i Amsterdam, så vi sitter bare ute og koser oss på campen til langt på kveld. Det er så nydelig her med høye grønne hekker og trær og gressplener. Og en god del muldvarphull som Floke kan kose seg med å snuse i.
Sliten etter lang kjøretur fra Ellenz-Poltserdorf til Amsterdam. Godt å sitte ute og kose seg.
I morgen må det nok bli bytur når vi nå først er her.
Det er en estetisk nytelse å kjøre rolig langs Mosel. Veien følger den grønne elva som funkler i sola. Pittoreske små byer og landsbyer ligger tett i tett på hver side. Langs de bratte dalsidene strekker de sirlige druemarkene seg oppover i møysommelig anlagte terrasser. Her og der står en varseltrekant og signaliserer at det foregår drueplukking. Drueplukkernes biler står parkert i rekke bak små lastebiler med trekasser. Det fylles opp med modne druer etterhvert som arbeidsfolket plukker og sender grøden ned til veien.
Utsikt fra Ellenz-Poltserdorf over Mosel til Beilstein. Ferga er på vei over.
Vårt mål er landsbyen Ellenz-Poltersdorf og bobilparkeringen på en vingård her. Vinsmaking og restaurant på stedet er slett ikke å forakte. Men dessverre, nesten som forventet, er det helt stappfullt. Da blir det Camping Happy Holiday like ved. Den er flott plassert ved Mosels bredd. Det som en gang var en fargerik og herlig «hippiecamp», har nye eiere som overhodet ikke har fulgt opp stilen. Beliggenheten er topp, men ellers er det ikke gjort noe for at det skal se hyggelig ut her. Tidligere eiers bugnende planterarrangementer er nå bare visne rester. Samtidig som det estetiske er nedtonet, er det prismessige «opptonet». Her er et av de få steder hvor man følger prinsippet «cash is gold» som vi ble kjent med i Portugal. Lykkeligvis har Elin cash. Vi glemmer alltid noe når vi legger ut på tur. Posen med overskudds-euro fra forrige tur ligger fortsatt trygt hjemme i Halden.
Dessverre får vi ikke plasser ved elvebredden, men vi får da rigget til en hyggelig liten leir med et snev av utsikt mot elven og båtlivet. Duk på bordet, nyplukkede solsikker og flammende solcellelys etterhvert som mørket faller på, skaper en hyggelig atmosfære. Airfryer’e startes i begge bobiler. Fra den ene kommer Bruschetta gratinert med ost. Fra den andre kommer tyske pølser og potetsalat. Vi har øl, vi har vin og hundene har fått sine turer, mat, godis og tyggebein. Flaggermus blafrer rundt oss og renser tilværelsen for mygg og knott. Folk og fe har det godt. Nå kan stjernenatten bare senke seg over oss.
Beilstein. Denne eventyrlige lille urtyske landsbyen i Mosels bratte li med borgen ragende på topp. Som Elin sa «jeg driter vi hvor vi er bare vi kommer oss til Beilstein. Vi var så hjertens enige. Om campen vår er litt mer shabby enn den en gang var, er den fortsatt den som ligger nærmest den sjarmerende, kabeldrevne ferga over Mosel til Beilstein.
Elin, Kjlell og Kira på fergenOss på fergenFergen har plass til én bobilFoto: ElinI Beilstein
Bratte, brosteinskledte gater er kranset av bindingsverkshus med bugnende blomsterkasser. Oppover den bratte åsen strekker vinmarkene seg helt til den gamle borgen på toppen. Selve landsbyen fremstår som det reneste kjøpesenter med vinsmaking, vinutsalg, barer og kaféer. Man kan spise og drikke seg fra sted til sted om så er ønskelig. Det er tettpakket med turister, men atmosfæren er fredelig. Skyldes det virkningen av den blanke elven og båtene som glir så rolig forbi? Det er et meditativt skue som setter en i en egen stemning. Folk rusler rolig omring for å få med seg alle detaljene. Eller sitter bare på et serveringssted og ser på folkelivet.
Så gjør også vi. Sitter. Verken Jan eller jeg er i stand til å gå mange meterne. Jan pga. langvarig feilmedisinering med kortison, og jeg pga. degenerativ meniskskade. Pga. artrose har menisken sklidd ut av leddet og revnet halvt i to. Det leger seg selv i løpet av tre måneder ifølge ortopeden. Det er riktignok fire måneder siden nå og fortsatt like vondt. Men ortopediske måneder er kanskje litt lengre enn mine?
Elin og Kjell er erfarne Tysklandsnytere siden Elins mor er fra Ziegenhain. Klassikeren Apfelstrudel er deres valg, mens Jan og jeg tar en tomatsuppe. Ulike grønnsaksupper er veldig vanlig her og pleier å være gode. Sesongens spesialitet er gresskarsuppe. Jeg har så mange kilo gresskar hjemme som venter på å bli høstet, at jeg tror det blir mer enn nok av den suppen på meg etterhvert. Og tomatsuppen smaker riktig godt. Fullt så god er ikke hvitvinen som smaker hjemmelaget løvetannvin som trenger minst tre år til med lagring. Ingen skuffelse, for jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har de store forventninger til tyske viner.
ApfelstrudelTomatsuppeEn sterkt kortisonpreget Jan er veldig sliten.Vet ikke helt hva som skjulte seg under ostelokket. Smakte ok og Floke syntes det var veldig godt.
Vi morer oss litt med å se japaneres omfattende foto-session foran et praktfullt, blomsterdekket hus. De er helt uanfektet av andre mennesker som også gjerne vil ta bilder. Her skal det poseres, fotograferes og sjekkes resultat om og om igjen.
Mens vår venner rusler videre med Kira, forflytter vi mindre spreke oss over til restauranten nærmest fergeleiet. En nydelig terrasse i andre etasje med flott utsikt over elva. Samme sted hvor vi koste oss i fjor. Her får jeg den ene tyske hvitvinen jeg synes er virkelig god. En tørr Gewürstraminer. Bestiller litt mer mat også. En litt underlig sammensatt rett av noen gratinerte greier med ostelokk. Stekte poteter ved siden av og en god frisk salat. Maten er god den, vinen enda bedre og omgivelsene helt herlige. Nydelige smijernsbord og vakkert servise. Over oss et grønt tak av drueranker og blå druer i klaser. Store trestammer rager opp flere steder og trer krokete greiner inn mellom druerankene. Gråspurv kvitrer rundt overalt og håper på smuler fra de rikes bord.
Så blir det ferge hjem igjen og avslapning på campen. Det har blitt ledige plasser ved elvebredden, men nå varmer sola sånn at vi foretrekker skyggen der vi er. Kjell tar litt lengre turer med Kira som er gal etter å leke med ball. Floke og jeg tar litt kortere turer. Han er blitt litt mer sedat, hvilket passer meg utmerket for tida.
Vakre FlokeVakre KiraKveldsstemning
Det er så deilig å ha slike sløve dager og bare nyte tilværelsen. Det er ingen hverdagskost for meg som alltid holder fullt kjør, men nå kjenner jeg hvor godt det gjør meg.
Elin setter på musikk med Maria Quispe. En peruansk artist som synger fabelaktig vakkert akkompagnert av panfløyte. Passer perfekt i vår lune kveldsstemning.
Enorme gamle valnøttrær troner over oss og slipper ned nøtter overalt. Imorgen skal jeg plukke nøtter.
Det er så deilig å våkne til en duggfrisk lørdagsmorgen i Fuestrup.
Sammen med våre gode venner Elin og Kjell og deres lille Kira, er vi på vei til Moseldalen. Samme tur vi skulle ta sammen i fjor, men da rakk vi bare å møtes et par dager underveis. Alle fire er vi i reparasjonsalder. Så til de grader at det er vanskelig å time felles turer mellom legebesøk og behandlinger. Også i år så det ut til å skjære seg, men sannelig får vi ikke klemt inn en halv felles tur mellom slagene.
Rigget til på stellplassen i Fuestrup
Etter en behagelig overfart med Kielferga, hadde vi en nydelig kjøretur langs tyske landeveier ned til fergeleiet i Glückstadt. Det er så mye triveligere å ta denne korte fergeturen over Elben istedenfor å kjøre motorveier gjennom trafikkerte Hamburg.
Idylliske landsbyer med teglsteinshus og tjukke halmtak. Strålende blomstring med roser og dahlia i alle hager. Vidstrakt kulturlandskap med turnips og bølgende maisåkere. Her og der stikker rådyr hodene opp der de går og mesker seg med bondens grøde. Store åkere med bare solsikker og honningurt. Høye bøketrær samler de grønne armene over oss og skjuler den blå himmelen.
Den tyske høsten er vakker.
Flotte halmtak
Underveis
Det tar tid å kjøre landeveier istedenfor Autobahn. Passe slitne ankommer vi første mål, bobilparkeringen på Yachthafen i Fuestrup. Idyllisk beliggende på en liten halvøy i Dortmund-Ems-kanalen. Det er stappfullt av bobiler. Man skulle tro en slik enkel stellplass på landet, godt unna annen bebyggelse, ikke trakk folk. Men ryktene går i bobilmiljøene. Denne perlen av et sted vet folk å finne frem til. Her er det fredelig og fint. Supert å gå tur med hundene i de grønne omgivelsene. Her kan man slange seg i liggestoler på en fake «Hawai-strand» og nyte en drink mens man skuer ut over kanalen. Restauranten er det største trekkplasteret. En enkel grillhytte med noen få bord. Ellers uteservering. Kjøkken i to containere og bar i en tredje. Her får man verdens beste napolitanske pizza. Også verdens beste Wienerschnitzel sier de som spiser det. Og andre retter. Alt er nydelig. Her er gode drinker og gode viner. Vi er skjønt enige om at vi må ha to netter her så vi får spist både pizza og en av de andre rettene.
Klare for pizzaKveldsstemning på restaurantenTidlig morgen og fine sauerStrutseungeDet lille fangbarnet mittFloke vil sitte på alles fang
Vi koser oss på stellplassen i Fuestrup
Morgenen byr på en fabelaktig oppvisning av hva en dyktig gjeterhund kan. Rett bak gjerdet trener en gjeter sin Border collie og sauene. Det er helt fantastisk å se hvordan hunden styrer flokken i ulike retninger, samler dem i én og deler dem i to flokker.
Vi ligger midt under trekkruta til sydgående ploger av gjess som snadrer og kjefter høylydt på gåsevis. Litt fredeligere er tamgjessene og de to unge strutsene som beiter bak en innhengning.
Sola varmer nydelig på dagtid og fortrenger natteduggen. Vi bare slapper av og koser oss og nyter å være til uten behov for å gjøre noe spesielt. Hundene får sine rusleturer. Unge Kira er ivrig med ballek, mens Floke er litt mer sedat og intenst opptatt av å snuse etter muldvarper.
Etter to deilige dager i Fuestrup med ditto måltider, kjører vi videre i samlet tropp i retning Moseldalen. Det er søndag og ingen trailere på veien. Selv motorveien er relativt fredelig, Vel, en og annen kø kommer vi ikke utenom. Vi kjører stort sett A1. Vest for Bremen og sørover forbi Osnabrück til vi etterhvert tar av på triveligere veier og ankommer Moseldalen ved Kobern-Gondorf. Unngår Koblenz denne gang. Vi er ikke i modus for de store byer. Nå kjører vi mot nok et fredelig og idyllisk mål.
23. og siste reisebrev for denne gang. Alle de gode mennesker man møter
Menneskene. Alle disse nydelige menneskene vi har møtt på vår lange reise. Episoder med gode mennesker sitter igjen som varme små soler i hjertet. Det gir håp i en verden preget av gale makthavere og krig på alle bauger og kanter.
Vår reddende engel i Sferracallo (4. reisebrev). Alle de hyggelige vertene på de enkle overnattingstedene vi valgte. De som både kjørte og hentet oss så vi kom oss til ønskede severdigheter. Det har ikke gått greit uten dem. Ikke får Floke være med på buss og knapt nok i drosje uten munnkurv, og ikke klarer Jan å gå så mye. Vi har trengt, og satt uendelig pris på, den fantastiske hjelpsomheten vi har blitt møtt med overalt.
Den søte unggutten på den øde campen i Durrës i Albania. Familiens eneste noenlunde engelskkyndige som dro og handlet alt vi trengte.
Vertinnen på den aldeles idylliske lille campen i vannkanten ved Ohridsjøen som serverte oss kaffe i nydelige, gullkantede kopper da vi ankom.
Campen i SferracalloCampen i DurrësSolnedgang i Durrës
Gjesten på campen i Skopje som uoppfordret lånte oss to fremmede fem hundre euro da han hørte at vi var tomme for kontanter.
Og verten på den samme, ennå enkle campen i den like enkle, nokså fattigslige muslimske bydelen. Han gjorde et uutslettelig inntrykk. Han og Jan pratet masse sammen på en miks av engelsk og serbo-kroatisk. Han var så full av planer og drømmer med alt han skulle få til. Strøm til alle plasser, et skikkelig sanitærbygg. En etasje til med AirB&B, samt restaurant. Men et skritt av gangen etter som økonomien tillot. Hardt og kontinuerlig arbeid. Man blir ydmyk og respektfull i møte med slike mennesker.
Attpåtil kjørte han oss inn til Skopjes severdigheter og kjørte Jan til butikk hvor det kunne kjøpes øl midt under ramadan. Satte opp bord til oss ved bobilen og serverte kaffe i små krus. Pyntet med solcelledrevne lamper med små lysende kuler i alle farger. Alt godt han kunne gjøre for at vi skulle ha det fint. Vi ble så rørt.
Så var det han som lot oss overnatte gratis på den stengte campen i Budva. Med strøm og det hele. Daniela på Matkovica i Srebreno som tok i mot oss og Floke så vennlig.
Den skjønne lille jenta på campen i Ljubljana som tok Jan i hånda med et bestemt og vennlig «Opa, komm» og geleidet ham mot herretoalettet da hun så at Jan gikk og lette.
Lake Ohrid
Drosjesjåførene både Ljubljana og i Skopje som var så utrolig hyggelige å prate med. Det hjelper godt at Jan ennå husker mye språk fra da han jobbet på Balkan. At han husker at det kun er i Nord-Makedonia man sier «doberden» som takk. Ellers er det «doberdan» som gjelder. Språk er kultur, tilhørighet og stolthet. Det hjelper også godt at Jan har så mye kunnskap om de ulike områdene. Så får vi vite mye om hvordan folk opplever livet i dag, over tjue år etter grusomme krigshandlinger og ødeleggelser og oppsplitting av Jugoslavia.
Jeg kommer i snakk med en annen hundelufter mens jeg går med Floke et sted her i Tyskland. Når det viser seg at han er fra Serbia, faller det naturlig å snakke om vår rundreise. Jeg fremhever vennligheten vi ble møtt med overalt. Hvor åpne og imøtekommende folk er. «Ja, er det ikke rart sier han. Her (i Tyskland) har folk alt de trenger. Likevel er de ikke takknemlige og glade. De er ikke interesserte i å snakke med andre. På Balkan er det mange fattige. Men de er takknemlige. Glade for det de har. Og vennlige og gjestfrie. Slik er det ikke her, det er så vanskelig å bli kjent med folk. Alle virker så kalde».
Sånn kan det oppleves i Norge også, må jeg trist erkjenne. Jo rikere landet har blitt, desto mindre åpne er man for andre. Men heldigvis er det ikke bare slik. Den kulturelle væremåten kan gjøre at folk virker kalde uten at man mener å være det.
Den søte, lille gamle mannen jeg pratet med i går her på på Wohnmobilstellplaze Ratzeburg hvor vi sitter og reflekterer rundt de siste ukers opplevelser. Han kunne knapt gå, men gikk likevel og luftet en hund som var nesten like stor som ham. «Min kone og jeg bor bare i en liten toroms leilighet. Da vi fikk denne hunden for et par år siden, var den bare så liten». Han viser med armene. «Vi ante jo ikke at den kom til å bli så stor!» Og så ler han.
Drømmen om Sicilia – hvor tok den veien?
Drømmen om Sicilia, hvor ble den av?
Den ble virkeliggjort. Vi kom oss til Sicilia. Sicilia ga oss spektakulære opplevelser både av historisk og prehistorisk art. Kjøreturen tvers over fra Sferrocallo til Agrigento viste et helt nydelig kultur- og naturlandskap. Vandreturen på rosa snø opp til nærmere tre tusen meter på Europas størst og aktive vulkan Etna, (10. reisebrev) var uovertruffent magisk. Intet kan slå store naturopplevelser.
I bakhodet lå tanken om å finne et nytt sted å overvintre vekk fra den kalde norske vinteren. Et sted som ikke krever så mange kjøremil som Olhāo i Portugal. Vi fant stedet. Den litt slitne, genuine byen Licata ble vår favoritt. En enkel area sosta drevet av en entusiastisk og vennlig fyr. Alle de fine folkene vi ble kjent med som overvintret på denne campen. Havneområdet med alle moloene som ble passelige fire kilometer å gå morgentur med Floke på. Med alt man forøvrig måtte trenge i rimelig gangavstand
Utsikt over LicataPå tur i Licata
Drømmen som førte oss videre til nye land
Drømmen stoppet ikke med Sicilia. Balkan var neste. Albania først hvor ingen av oss hadde vært. Deretter alle land i gamle Jugoslavia.
Balkan ble en gripende opplevelse på mange vis. Det gjorde Jan godt å se igjen mange av stedene hvor han har bodd og ferdes under Balkankrigen. Gode minner og vonde minner ble bearbeidet. Ikke minst gjorde det godt for en gammel pasifist å se at det er skjedd fremgang i landene som var rammet så hardt. For meg var det godt å kunne dele dette med Jan. Å få noen knagger å henge alle hans historier på.
Men størst av alt er naturen
Vi har opplevd flere av de imponerende stedene som står på UNESCOs verdensarvliste. Det har vært storslagent og ikke noe vi ville vært foruten. Likevel er det naturen som overgår alt. Naturopplevelsene har stått i kø. Helt siden vi satset på landeveier etter Trento i Italia.
Hele Italia er full av naturskjønne områder. Vill og variert topografi. Det samme gjelder samtlige land på Balkanområdet. Bl. a. Shkumbindalen i Albania og Matkaravinen i Nord-Makedonia. Naturopplevelsene overgår langt alt av byer og historiske severdigheter.
Skal man nyte Balkans storslagne natur, vil jeg kanskje anbefale folk å reise i april, evt. mai når trærne har fått løv, vegetasjonen er rikere og nettene varmere. Mars har likevel vært en fin tid. Dagene har vært varme nok. Vi har sett all den særegne og ville topografien i fjellandskapene langt tydeligere enn om alt skulle vært gjemt under løvkledte busker og trær.
Ikke minst har vi fått med oss all den praktfulle vårblomstringen som skjer på nakne greiner. Mandelblomstringen i både dyp ceriserød og lys rosa. Forsythia og vårkornell i strålende gullgult. Skyene av kritthvite kirebærplommetrær. De helt dyplilla teppene med duftende marsfiol.
For oss er det deilig med den roen det er å reise utenfor turistsesong. Være til dels eneste gjester på flere overnattingssteder. Man får langt bedre kontakt med folk man møter nå før det store trykket av turister ankommer. Så har vi jo også ferdedes på veier hvor neppe noen turister drar. Definitivt det eller mest spennende.
Vi har hatt eventyrlige naturopplevelser langs omtrent alle veier vi har kjørt. To veier skiller seg likevel ut som dem vi aldri kommer til å glemme. Den elendige fjellveien SP21 mellom Trento og Firenze (reisebrev 2) og den ville Turjak i Slovenia (reisebrev 20).
To land står klart igjen som dem jeg kan tenke meg å oppleve mer av. Og som jeg definitivt oppfordrer andre til å utforske. Albania og Nord-Makedonia. De to fattigste av dem alle. Vakre og spennende land med vennlige og imøtekommende mennesker. Strålende natur. I Albania får man hav og flotte strender i tillegg til spennende innland. Nord-Makedonia har ikke hav, men Ohrid-sjøen og det helt fabelaktig vakre fjellandskapet. Så vanvittig mye mer interessant å reise i land som ikke er preget av masseturisme. I tillegg er det billig her.
På EtnaHavørn i Kosovo
Mat og drikke
Tja, herlige råvarer finner man overalt. Det er generelt dyrt å spise ute på alle steder hvor det er mye turisme. Det ligger nært opptil norske priser. Særlig om en er litt kresen på tilberedningen som jeg må innrømme at jeg er. Smaken er så ulik. Som nevnt orker ikke jeg blekksprutarmer med sugekopper og kråkeboller og slikt. Ei heller innbakt fisk i saltdeig. Skjære opp en uspiselig saltdeig for å finne en hel dau, grå fisk med bløtt skinn uten krydder eller grønt. Slike sicilianske delikatesser gir meg det motsatte av appetitt.
Det albanske kjøkken tiltalte meg langt mer med sitt rike bruk av grønnsaker, yoghurt og frittgående dyr fra landjorda.
Det produseres vin i alle land. Alle vet at Italia har god vin, men det er muligens lengre tradisjoner for vindyrking på Balkan. Distriktet Tikveŝ i Nord-Makedonia har veldig god vin.
Takk og lov for at vi har Vinmonopolet og Systembolaget der vi bor. Store innkjøpere som sørger for at vi kan kjøpe kvalitetsvin til overkommelige priser hjemme. For vin er dyrt i lokale butikker i utlandet. Jeg lærte fort at jeg må unngå lokalbutikker. De er for små som innkjøpere. Man må tenke «Vinmonopolsk» og storinnkjøpere. Lidl kommer i denne kategorien. På større Lidlbutikker har de et godt vinutvalg med bl.a. mine favorittviner fra Chianti og Alsace til 3 – 4 euro. Da lar det seg høre.
Kortreiste råvarer i KosovoKalvefilet i Licata
Det nærmer seg avslutning på vår opplevelsesrike reise
Vi har hatt en helt vidunderlig rundreise. Nytt hver eneste dag. Kost oss sammen og kost oss i møte med mange flotte mennesker. Floke har opplevd tretten land og vist seg å være en like god og herlig reisekamerat som Ludo var.
Vi retter en stor og varm takk til alle som har fulgt oss. Det gjør oss rørt og glade. For oss er reisebrevene og bildene ekstra viktige. De vil hjelpe oss å ta vare på minnene om alt vi har opplevd. Dette er nok siste gang med en lengre Europatur. Jan er sliten. Han har ikke helse til slike turer lenger. Vi fant stedet vårt på Sicilia. Dit kan det faktisk være overkommelig å kjøre om vi satser på fergeforbindelsen Genova-Palermo.
Det vårlige Tyskland er Tyskland på sitt vakreste. Alt er så grønt her vi kjører landeveier gjennom idylliske landsbyer med blomstrende magnolia og busker pyntet med påskeegg.
Vi nyter også denne siste sjarmøretappen. Men nå skal det bli godt å komme hjem.
Bobilturer blir det nok ikke slutt på. Forhåpentligvis holder både KaràJan og vår helse til kortere turer.
Så får vi heller gjøre som andre gamlinger og kanskje ta en ordinær og rimelig chartertur når vinterslitne kropper igjen skriker etter sol og varme. Det finnes hoteller i Licata også. Eller vi greier det kanskje med bobil. Vi tar ett år av gangen.
Time will show.
Skogstur i Tyskland på tampen av reisen
Det aller beste
Det fineste med å reise er naturopplevelser og møter med gode mennesker. Møte folk med respekt, ydmykhet og åpenhet. Fokusere på likhet fremfor forskjeller. Det har vært Jans livsmotto i alle årene han har jobbet utenlands. Ikke bare på Balkan, men også i Midt-Østen og i Afganistan. Så får man god kontakt med medmennesker og lærer mye.
Jeg vil avslutte med et sitat fra et nydelig par vi ble kjent med i Olhão. De ble kjærester som pensjonister. Tok enveisbillett til Thailand og reiste rundt i Asia med tog og andre tilgjengelige transportmidler på måfå i et helt år. På ukjente steder og uten noen spesielle forkunnskaper eller form for språkkunnskap. De hadde det vidunderlig. Han sa:
«Jag säger til alla mina barn: Man måste resa för att se och fatta hur underbara människan är. Överalt.»
22. reisebrev. Om eventyr og byer og livets forunderlige tilfeldigheter
Sagn, legender, eventyr, Fantasy – jeg bare elsker det. Helt siden tidlig barndom har eventyret vært min verden. Det er der jeg er når jeg er i naturen. Alt som appellerer til eventyrverdenen i hodet mitt, tiltrekker meg. Naturen er eventyr. Men det finnes også byer som har noe av eventyret i seg. Alle som har lest Brødrene Grimms Eventyr vil kjenne seg igjen mange steder i Tyskland.
Jeg har ikke hatt tyskbok med dette bildet, men tor det var omslagsbilde på tyskboka i den gamle realskolen
Den fargerike eventyrbyen Rothenburg ob der Tauber
Rothenburg ob der Tauber er en slik by. Den kan ikke måle seg med Eguisheim i Alsace, tidligere tyske Elsass, men den holder. Her tuslet vår elskede Ludo rundt sammen med oss våren 2019. Nå er det vår elskede fostervovs Floke som tusler her sammen med oss. Begge to så gode og fine hunder å reise med.
Parkeringsplassen for bobiler er heldigvis ikke lenger unna enn at det er overkommelig for Jan å gå inn til sentrum.
Middealderbyen har opplevd en del ødeleggelser gjennom historien. Det verste var de alliertes bombetokt ultimo mars 1945 da førti prosent av byen ble ødelagt. Hva i all verden er vitsen med å sønderbombe en middelalderby kun bebodd av sivile? Ikke for det at bombing og krig i det hele tatt er begripelig, enn si akseptabelt, men selv jeg skjønner at det er forskjell på sivile og strategisk viktige mål.
Sjekk den blåfargen!På vei til byenEn av byporteneVelvalgt dørhåndtak hos tannlegenPå torget
Rothenburg har gjennomgått en omfattende restaurering og gjenoppbygging siden da. Mer eller mindre vellykket. Alle disse vidunderlige fargene er faktisk ikke en korrekt rekonstruksjon. Jeg elsker dem, men de er brukt bevisst for å fremheve husene og tiltrekke turister. De originale bindingsverkshusene hadde et mer dempet fargebilde. Couldn’t care less. Farger er vakkert. Farger er vidunderlig. Farger er glede.
En av våre aller første bobilturer i Europa, inneholder et minne om tysk vår og tjukke, ferske, hvite asparges som vi kjøpte og tilberedte selv. Spiste og nøt utenfor den aller første KaràJan et eller annet sted på den tyske landsbygda.
Man må jo bare bli glad av så flotte farger!
Asparges. Ferske, tjukke, hvite. Bare må ha
På vår vei nordover fra Balkan har vi krysset fingre og tær for at aspargessesongen er i gang. Jeg chatter daglig med min venninne Elin som har tysk tilhørighet og er dedikert aspargeselsker. Hun beretter om hvordan hun «spiste seg rundt» torget i Rothenburg på sesongens herlige, nye asparges. Siden da har tennene mine løpt i vann helt til vi nådde torget med alle spisestedene. Men hva har de å by på? Bratwurst og fleisch og schwein og hva det nå er tyskerne spiser utenom aspargessesongen.
Jeg er litt dårlig til å håndtere skuffelser. Innrømmer det. Nettopp derfor verdsetter jeg forebyggende arbeid. Lik enhver fornuftig sykepleier. Jeg har kjøpt hvite asparges selv. I Østerrike. Riktignok dyrket i Italia, men det er nokså kortreist derfra til Østerrike. Og i tillegg har jeg fylt på med økologiske artisjokker fra Østerrike.
En liten Flokeepistel
Det blir noen eventyr med Floke også. Ikke alle er like morsomme der og da, men mitt motto har alltid vært: «Dette kommer vi sikkert til å le av siden, så hvorfor ikke le med det samme.«
Forrige kveld ankom vi en «stellplass» som ikke fantes. Så vi valgte å stå på parkeringsplassen utenfor en butikk. Ikke akkurat et egnet sted å gå morgentur med Floke. Så vi gjør som vi pleier underveis, holder oss på landeveien til vi finner et egnet tursted. I Niederstimmer ser vi et nydelig område med en liten innsjø. Grønne enger og blomstrende busker. Kjempefint. Floke får springe løs og kose seg. Innsjøene har en plakat som forteller at vannkvaliteten er utmerket og godt egnet for bading. Når Floke spurter ned mot vannet, er jeg bare glad til. Han er ganske møkkete nå, så en tur ut i en ren innsjø er utmerket. Idet jeg setter meg på huk for å ta et fint bilde av ham i vannet, ser jeg at han tar fart og vrir overkroppen i oterpositur. Veldig klar for å gnikke kroppen bortover bakken. Og hva ligger på bakken? En død, råtten karpe. Like lang som Floke. Jeg bare brøler til ham og merkelig nok hører han etter. Ikke verst til å være han som helst bestemmer alt selv. Dette var virkelig på hengende håret. En hund som er innsmurt med død karpe, er ikke en trivelig medboer i bobilen.
Vel, vi fikk en fin tur rundt innsjøen. Men jeg fulgte ham med argusøyne hele veien. Gnikking i råtten fisk er bare så totalt forbudt.
Hmmm hva lukter jeg for herlighet her, mon tro?Wow, hvilken lekkerbisken å rulle seg i!
Göttingen, eventyrsamlerens studentby og livets merkelige tilfeldigheter
Vel ferdigsett i Rothenburg, kjører vi strake veien til middelalderbyen Göttingen. En by vi har et helt spesielt forhold til. Nok en skuffelse. Bobilplassen vår er full! Det har vi aldri opplevd før.
Men igjen. Alt «årne sæ». Faktisk dobbel «årnings». Bobilplassen er blitt utvidet med noen plasser langs veien. Med strøm. Da har vi et sted å overnatte. Og sannelig dumper ikke Jan borti et par i en norsk bobil her hvor han er fra Gimsøya. Den minst kjente øya i Lofoten som ble så skjellsettende for Grønningsæterfamilien i en del av Jan sine barndomsår.
Mens Jan får en trivelig pratestund, setter jeg i gang å tilberede de vegetariske herligheter. Med min enkle standardsaus som består av like deler fløte og hvitvin kokt inn til det halve og jevnet med iskalde terninger av smør. Smaksatt med sitron, urtesalt, pepper og estragon. Lørdagskvelden sin det. Selvfølgelig akkompagnert av Jans fremføring av «Det var lørdagskveld i staten Tennessee».
Har jeg nevnt at vi koser oss inderlig sammen?
Stellplassen i Göttingen er super. Den har alle fasiliteter i tillegg til at det er svømmebasseng, restaurant og et nydelig friluftsområde rundt. Supert å være her med hund med slike turmuligheter. Halvannen kilometers gange mellom nydelige Jugendhus fører til Innenstadt og det livlige Rådhustorget. En gjennomført vakker by med godt bevarte Jugendhus i tillegg til nyere arkitektur. Store løvtrær med ferske, lysegrønne skudd, blomstrende magnolia, kirsebærplomme og prydkirsebær formelig blusser i våryr iver mellom husene. Sola skinner så selvfølgelig og vårlig sikkert over det hele. Rett ved «stellplassen» er det en stor og herlig parsellhage hvor folk i alle aldre jobber ivrig denne solfylte søndagen.
Vi bare nyter.
Kommer alle som har satt spor etter seg fra Göttingen?
Du har vel hørt om Gausskurven? Normalfordelingskurven som visstnok ble brukt/misbrukt ved karaktersetting i skolen for ikke så alt for mange år siden. Opphavsmannen til denne kom fra det berømte og vel ansette Georg-August-universitetet her i Göttingen. Matematikeren, astronomen og fysikeren Carl Friedrich Gauss.
Universitet fra 1737 er høyt ansett. Det har frembragt hele 44 Nobelprisvinnere! Og gjett hvem fler som har studert her? Eventyrsamlerne Jacob og Wilhelm Grimm.
Joda, vi ser at det er en universitetsby. Her vrimler av ungdommer med studentaktig oppsyn. Likeså professortypene. Gamle menn på sykkel. Ukonvensjonelt antrukket og med passelig langt grått hår. Dette er en livlig by på så mange vis. Vi liker oss veldig godt her.
Glimt fra Göttingens flotte Jugendhus
Liv og røre på Rådhusplassen på en søndag
Göttingen fikk en helt spesiell betydning for oss høsten 2014. Vi var på vei hjem fra vår «sommerferie» i Europa da vi kom i snakk med et par i en portugisisk registret bobil som stod parkert like ved. De viste seg å være norske, men bodde mye av tiden i Olhão i Portugal. En by som var helt ukjent for oss. Dette vakte vår nysgjerrighet og ble opphavet til at Olhāo og Portugal ble vårt kjære oppholdssted i mange vintre f.o.m. 2015.
Det er helt forunderlig hvordan tilfeldige treff kan få stor innvirkning på ens liv.
Dette er vår andre vintersesong nå uten å være i Olhāo. Det er rart og litt trist. Men livet tar stadig nye veier. Så lenge man klarer å gå de nye veiene og se lyspunkter langs dem, skal man ikke klage.
21. reisebrev – det «årne sæ» for oss i det ene landet etter det andre
Dragebyen Ljubljana
Munnkurv på hund. For meg er det dyreplageri. Hunder som kan finne på å skadebite andre dyr eller mennesker om de ikke har munnkurv, har ikke noe å gjøre ute blant folk og fe uansett, synes jeg. Dessverre forlanges det munnkurv på hunden om du skal få den med på buss eller tog. Det gjelder de fleste land sørover i Europa. Så også her i Ljubljana. Følgelig tar vi ikke buss med Floke. Parkering av bobil i sentrum av turistområder, kan man bare glemme om det ikke er spesielt tilrettelagt for det. Løsningen er drosje, men mange drosjesjåfører nekter å ta med hund i bilen.
Det er ikke aktuelt å gå fra Floke i bobilen flere timer midt på dagen. Skal vi avstå fra turen inn til Ljubljana sentrum? Niks, vi prøver. En Uber kommer om tre minutter. Hund? Kommer ikke på tale! Uber melder at sjåføren har avvist turen. Ny bil kommer om fire minutter. Hund i bilen? Ok om den sitter i bagasjerommet. Vel, det er stasjonsvogn og åpent til kupéen. Det går. Floke er ikke helt happy, men roer seg fort.
«Tenk om vi ikke får tak noen som vil kjøre oss hjem?» sier Jan. «Den tid den sorg», sier jeg. «Årne sæ» alltids.
Det gjør som regel det.
LjubljanicaVi koser oss i solenUtsikt til byens mest kjente landeberkerFrance Prešeren, Slovenias nasjonalpoetDen rosa FransiskanerkirkenSjokolade – for søtt til å være godtPå vei mot broenTrippelbroenKunsten å beskjære trær
Dragebyen Ljubljana er virkelig en spesielt pen by. Kanskje en av de fineste i Europa. Den grønne elven Ljubljanica snor seg elegant gjennom gamlebyen hvor severdighetene ligger på rekke og rad. Flere broer binder sammen de to sidene av elven hvor Tromostovje, Trippelbroen er den mest kjente og mest fotograferte. En drage er byens symbol, så her finner vi også dragebroen som voktes av fire ildsprutende drager.
Ifølge gresk mytologi beseiret Janus, lederen for argonautene, en fryktinngytende drage ved kilden til Ljublanica. Janus var han som ble sendt ut på jakt etter det gylne skinn. Historiene rundt ham er mange og til dels motsetningsfulle, men han regnes som vokter av Ljubljana.
Mer tragisk er historien fra andre verdenskrig. Fra 23. februar 1942 ble Ljubljana okkupert av Italia, inngjerdet med piggtråd, og omgjort til «krigsleir». Fra 1943 tok tyskerne over og gjorde hele byen til en fangeleir.
Nå er det verken ildsprutende drager eller nazistiske okkupanter å se. Byen er vennlig og livlig. Det myldrer av folk som nyter solskinnet og de mange hyggelige små restauranter og kaféer som ligger tett i tett på hver side av elven.
Vi har ingen planer om å se noe spesifikt eller oppsøke slott og borger som vi har sett nok av i vårt liv. Vil bare rusle i solskinnet og nyte det vi ser. Sette oss på den ene fortauskaféen etter den andre. Grønn te til meg og kaffe til Jan. Så rusler videre. Jeg faller for fristelsen til å kjøpe varm sjokolade og et kakestykke. Det luktet så godt fra sjokoladekaféen. Men klarer selvfølgelig ikke å få det i meg. Altfor søtt. Duften var dog nydelig. Litt senere tar vi en liten lunsj med en øl til Jan og en interessant drink til meg. Red Carpet. Har aldri gått på rød løper i mitt liv, men nå har jeg i det minste drukket en. Slett ikke verst.
Floke følger så fredelig med overalt hvor vi går. Stadig vil noen klappe ham. Noen han ikke sier nei til så lange de gjør det slik han liker det best.
Etter hvert er vi ferdig sett. Kommer vi oss tilbake mon tro?
Uber melder at en oransje Dacia skal ankomme om fire minutter. Litt spente er vi. Får Floke være med?
Ittno problem. Det «årna sæ». En særdeles hyggelig ung mann legger sine egne saker i bagasjerommet, så Floke og jeg får sitte foran. Sjåføren og Jan deler mange bilerfaringer på veien, og vi deler alle litt om det å reise, veivalg og naturopplevelser. Etter endt tur tikker det inn melding fra Uber om at sjåføren takker for veldig hyggelig samtale.
Stadig nye og vidunderlige naturopplevelser
Fjell har stått i fokus på denne turen. I hvilket land vi enn har kjørt, hvilken vei vi enn har valgt, har mektige fjell raget mot oss. Så også nå når vi kjører nordover mot Østerrike og neste mål. Den sju tusen år game byen Hallstatt som har klort seg fast mellom høye fjell og Hallstätter See. Turistmagnet og turistfelle så god som noen, og med god grunn.
På vei fra LjubljanaDu er ikke i Østerrike med mindre det er slott på mange av toppeneMan er ikke redde for å bruke farger her hellerVeldig «Østerrikst» snøkledte tapper, grønne lier med spredt bebyggelse
Kjøreturen dit blir så magisk vakker som den gjerne blir når man kjører vekk fra motorveiene og inntar landeveier. Bratt opp og ned. Mektige snøkledte fjell på alle kanter. Skog. Og så – det mest vidunderlige av alt. Skråningene er dekket av blåveis! Blått i blått så skjønt at jeg blir helt rar inni meg. Får bare lyst til å hoppe ut og være i det vidunderlige blålilla teppet og nyte det.
Veien inn mot Hallstatt er en smal stripe mellom fjellet og Hallstätter See. En trang tunnel leder inn til byen og parkeringsproblemene. To parkeringsplasser med overliggende bommer på 2,3 meter gir ikke mulighet for bobiler å kjøre inn. Vi får beskjed om å dra til bussparkeringen som viser seg å være flere kilometer unna. Så langt kan ikke Jan gå. Det er bare å snu, kjøre sakte gjennom byen og tenke at vi fikk i hvert fall sett litt av den. Og strengt tatt er synet av et vakkert blomsterteppe viktigere for meg enn en gammel by.
Blåveis – den vakreste vårblomstenVille klosterklokker er det mye av både i Slovenia og Østerrike
Men tror du sannelig ikke det «årne sæ» nå også! I tunellen ut fra byen er det en liten utvidelse hvor det går an å parkere. Plass nok til tre bobiler og fem personbiler. Jan hiver seg enn på den eneste ledige plassen. Her er det både utsiktspunkt og lange trapper som fører ned til byen. Jan avstår, han tror det blir for hardt å gå opp igjen. Så det blir Floke og jeg som tar turistvandringen. Omgitt av store flokker japanere med mobilkameraer på selfiestenger.
Saltkammerbyen med den fantastiske beliggenheten
Visst er Hallstatt fin. Først og fremst pga. beliggenheten som knapt gir rom for bebyggelse, og den nydelige blanke sjøen hvor de snøkledte fjellene speiler seg i all sin prakt. Husene er mest i tyrolerstil. Så er det ikke dem som kan skryte på seg den ærverdige alder av sju tusen år, men selve tiden det har vært bosetting her. Det er gjort rike funn fra jernalder og tidlig bronsealder her. Det foregikk saltutvinning her allerede for fire tusen år siden. Salt er også turistproduktene det spilles på. Her får man kjøpt all verdens remedier basert på salt. Trearbeid er også noe som går igjen i Østerrike. Skikkelige ting. Ikke noe suvenir made in China, men fine leker og pryd og nyttegjenstander.
Utsikt til motsatt sideUtsiokt fra tinellparkeringenTypisk stilMange smale smugSkikkelig etsjebyGlobetrotteren Floke
Tenker det var bra Jan ikke ble med. Det er tungt å gå opp trappene igjen.
Vi må kjøre samme vei tilbake, så nå blir det faktisk anledning til å stoppe litt så jeg får være i blåveisteppet. En vakker by ser jeg. Vakker natur og blomster føler jeg. Det er uendelig mye sterkere.
Værgudene ser ut til å være på vår side gjennom alle våre reiseuker. En del vind og noen få regnskurer har vi hatt, men det er solskinnet vi husker. Og som følger oss videre. Vi er så definitivt på hjemvei, men skal ta med oss et par svært severdige byer i Tyskland før den siste transportetappen.
Det blir i neste reisebrev.
Et godt råd på tampen: Ikke prøv å besøke Hallstatt i turistsesongen – Byen var full nok nå. Og ikke prøv å besøke den med bobil med mindre du har sykler som kan ta deg fra bussparkeringen og inn. Men bussparkeringen var nesten full den også. Selv på denne tiden.
PS – takk til vloggen «The Gona Again» på YouTube og IG som tipset oss om Hallstatt
20. reisebrev om store kontraster, flotte landskap, og ville veier i ett nytt land
For noen ville kontraster! Fra sol og varme til full vinter i samme land på samme dag!
I forrige reisebrev vurderte jeg å ta med en liten oppsummering over inntrykkene fra de sju Balkanlandene vi hittil har besøkt. Albania, Nord-Makedonia, Kosovo, Serbia, Montenegro, Bosnia i Herzegovina og Kroatia. Godt jeg ikke gjorde det. På dagens tur videre i Kroatia møter jeg en annen virkelighet enn den vi forlater.
Vi reiser i tidskapsel
Det har vært litt som å reise i tidskapsel å reise her på Balkan. Flere tiår tilbake i tid. Mye åpenbar fattigdom. Slitne forfalne hus og kjøretøy og åpenbar mangel på det vi anser som moderne velstand. Albania, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Nord-Makedonia og Serbia regnes som de fattigste landene på Balkan, med Albania på bunn. Det er stor arbeidsledighet, særlig blant de unge.
Så ankommer man kysten av Montenegro og Kroatia og rykker flere tiår frem, til vår tid. Kroatia har hatt den høyeste vekstraten i EU de siste årene, og har mange utenlandske investorer. I motsetning til de andre Balkanlandene, er det mangel på arbeidskraft i Kroatia. Turisme er grunnpilarene og utgjør en stor del av bruttonasjonalproduktet. Dette preger hvordan kystområdene fremstår med velholdte og moderne områder på alle vis. Ganske likt alle andre turistpregete steder langs kysten av Sør-Europa. Sånn sett ikke så veldig spennende.
I hodet mitt er det sånn Kroatia er. Sol og hav, masse hoteller, moderne forretninger og livlig handel. Velkledte mennesker og folk med språkferdigheter. Mest tysk, men også engelsk.
Det er dette Kroatia jeg har opplevd tidligere og opplever nå. Helt til vi forlater Zadar torsdag morgen og kjører nordover.
Et kontrastenes land
Så feil kan man ta. Kroatia er veldig mye mer Jeg har nevnt alle naturreservatene vi har passert. De fortsetter. Paklenica, Sjeverni Velebit, Plitvicka Jezera, Ricnjak. Leser man om dem, vises det fine glansbilder av masse mennesker som deler spektakulære opplevelser. Det er dyre pakketilbud til turister om å fraktes i flokk hit og dit og la seg avfotografere foran store fossefall og lignende.
I virkeligheten kryr det nok ikke av mennesker i disse områdene. Store deler av Kroatia er øde og ubebodde. Ti prosent av landet har status som landskapsvernområder/naturparker. Overalt langs veien står det skilt til høyre eller venstre som peker mot avkjøringer til naturreservater.
Novigatsko more møter havetVi reiser mot fjellene
Vi møter stadig mere ville fjell og utsikt mot store, øde landskap. Fortsatt kan jeg gledes over skiltene om ulver og bjørner som kan komme til å krysse veien. Balkanhalvøya er faktisk det viktigste leveområdet for brunbjørnen i Europa.
Fra nesten sommer til full vinter
Om vi ikke reiser tilbake i tid, reiser vi i hvert fall tilbake i årstid. Vi kjører rett inn i vinteren. Snøen ligger rundt oss på alle kanter her vi kjører bratt oppover mot fjellene. I tillegg er det så sterk vind at fartsgrensen er satt til 40 km i timen på motorveien. Skummelt. Det røsker godt i KaràJan, og det er stupbratt ned på utsida av veien. Tross fabelaktig utsikt, blir jeg glad for hver eneste lange tunell vi kjører gjennom. Har en klump i magen av spenning om hvilket vær og føre som kommer til å møte oss i den andre enden. Enda godt det er oppholdsvær og bar vei.
Men fy søren så vilt flotte fjell vi ser her ved Tulove Grede. Som en kuriositet må nevnes at westernfilmen Winnetou/ Apache Gold fra 1963 ble spilt inn her!
Vekk fra motorveien og inn på spennende veier
Vinteren følger oss hele veien videre i langs E71. Midt mellom Bosiljevo og Osojnik tar vi vestover på E65 til Lucice. Herfra følger vi landevei 203 som slynger seg nordover mot Slovenia. Vinteren slipper taket for en stund, og et helt annet landskap åpenbarer seg. Fjellene trekker seg i bakgrunnen og slipper til bratte granskoger med hvitveis og fioler i veikantene. Hadde det ikke vært for mengden av blomstrende kusymre og klosterklokker, ville jeg nesten trodd jeg var hjemme i Haldens skoger.
Landskapet blir stadig mer åpent og grønt. Vårblomstrende busker og trær dukker opp mellom beskjedne hus og bosettinger. Temmelig likt det vi har sett ellers på Balkan. Og tilsvarende ulikt bebyggelsen langs kysten. Om landet som sådan gjør det godt, kommer det nok ikke alle til gode. Det er mange fattige også i dette landet.
Ikke helt turist-Kroatia:
Men flott er det. Overalt. En fabelaktig spennende natur som her lenger nord og inn i landet ser veldig tilgjengelig ut for flotte fotturer. Mellom trærne får vi glimt av den smale, knallgrønne elven Rijeka Kipica som følger veien. Mens den snor seg til høyre ved Vilinski Gaj for å møte den større elven Kulpa, fortsetter vi rett fram. Krysser broen over Kulpa, og når Slovenia litt før elven som har fulgt oss.
Vi ankommer Slovenia og et uoppdaget paradis
Vi er i kommunen Kostel som regnes som et uoppdaget paradis. Her satses det på økoturisme rundt den rene elva som blir så varm om sommeren. Her er grotter og fossefall og en helt nydelig natur. Vi må bare stoppe litt her og ta inn de første inntrykkene av Slovenias natur. Overalt blomstrer hvite skyer av kirsebærplomme. Vill forsythia stråler i gullgult langs veikantene. Bladløse løvtrær er kledt i grønn mose og slyngende eføy der de bøyer seg over den turkisgrønne elva.
KulpaFloke under et kirsebærplommetreEn bygd i Kostel kommune
På ville veier
Som om ikke vei 106 som vi følger her i Slovenia er landevei nok, finner jeg på at vi skal ta av ved Turjak og følge en annen vei inn mot Ljubljana. Veien har ikke veinummer. Den heter viss bare Turjak. Trøste og bære for en vei! Kan det virkelig være mulig å komme frem her?
Det er så vidt vi får plass på veien. Her og der er det noen hus vi såvidt får snodd oss mellom. Og verre blir det når det plutselig går bratt nedover. Veldig bratt. Og veldig skarpe svinger som nesten er umulige å tre en lang bobil rundt. Og selvfølgelig går det rett ned på utsida. Det er dritskummelt! Jeg spenner føttene vilt mot mine imaginære bremsepedaler, mens Jan bare ler og synes dette er kjempeartig. Den artigste veien vi har kjørt på hele turen. Det synes jeg også når vi er kommet helskinnet ned og hjertet har roet seg. Bilder ble det dårlig med, jeg hadde mer enn nok med å liksombremse mens jeg så for meg at vi for utfor i neste sving. Vel ned på flata står en kranbil og lesser opp digre tømmerstokker. Det er bare å slappe av og vente til den er ferdig. Her er det ikke plass til å passere. Vi har det ikke travelt, så dette er bare nok et artig innslag på ferden.
Hårnålssvinger hele veienNoen steder måte Jan rygge for å komme rundtVel nede og jeg kan trekke pusten igjen
Etterhvert som vi møter bebyggelsen, fremstår Slovenia mer som tysk av utseende enn Balkansk. Som pene tyske landsbygder hvor prydkirsebær og magnolia blomstrer rundt husene som har pent opparbeidete hager.
Vakkert lys og nydelig landskap
Det blir stadig mer urbant mens vi nærmer oss Ljubljana. Vi kjører strake veien gjennom byen til Ljubljana Resort Hotel og Camp. Et nydelig sted ved elven Sava som renner gjennom byen. Campingen er på en stor gresslette under store løvtrær. Fioler, kusymre, hvitveis, gulveis og andre markblomster danner store tepper. Her får Floke masse plass å springe på.
Og vi unner oss en skikkelig god middag på den lekre restaurant Stern 1877, like ved hotellet, mens vi oppsummerer inntrykkene fra nok en spennende reisedag med strålende naturopplevelser.
I morgen skal vi ta med Floke og rusle i den vakre byen. Det er tretten år siden sist. Da var det Ludo som ruslet sammen med oss.
