23. og siste reisebrev for denne gang. Alle de gode mennesker man møter

Menneskene. Alle disse nydelige menneskene vi har møtt på vår lange reise. Episoder med gode mennesker sitter igjen som varme små soler i hjertet. Det gir håp i en verden preget av gale makthavere og krig på alle bauger og kanter.

Vår reddende engel i Sferracallo (4. reisebrev). Alle de hyggelige vertene på de enkle overnattingstedene vi valgte. De som både kjørte og hentet oss så vi kom oss til ønskede severdigheter. Det har ikke gått greit uten dem. Ikke får Floke være med på buss og knapt nok i drosje uten munnkurv, og ikke klarer Jan å gå så mye. Vi har trengt, og satt uendelig pris på, den fantastiske hjelpsomheten vi har blitt møtt med overalt.

Den søte unggutten på den øde campen i Durrës i Albania. Familiens eneste noenlunde engelskkyndige som dro og handlet alt vi trengte.

Vertinnen på den aldeles idylliske lille campen i vannkanten ved Ohridsjøen som serverte oss kaffe i nydelige, gullkantede kopper da vi ankom.

Gjesten på campen i Skopje som uoppfordret lånte oss to fremmede fem hundre euro da han hørte at vi var tomme for kontanter.

Og verten på den samme, ennå enkle campen i den like enkle, nokså fattigslige muslimske bydelen. Han gjorde et uutslettelig inntrykk. Han og Jan pratet masse sammen på en miks av engelsk og serbo-kroatisk. Han var så full av planer og drømmer med alt han skulle få til. Strøm til alle plasser, et skikkelig sanitærbygg. En etasje til med AirB&B, samt restaurant. Men et skritt av gangen etter som økonomien tillot. Hardt og kontinuerlig arbeid. Man blir ydmyk og respektfull i møte med slike mennesker.

Attpåtil kjørte han oss inn til Skopjes severdigheter og kjørte Jan til butikk hvor det kunne kjøpes øl midt under ramadan. Satte opp bord til oss ved bobilen og serverte kaffe i små krus. Pyntet med solcelledrevne lamper med små lysende kuler i alle farger. Alt godt han kunne gjøre for at vi skulle ha det fint. Vi ble så rørt.

Så var det han som lot oss overnatte gratis på den stengte campen i Budva. Med strøm og det hele. Daniela på Matkovica i Srebreno som tok i mot oss og Floke så vennlig.  

Den skjønne lille jenta på campen i Ljubljana som tok Jan i hånda med et bestemt og vennlig «Opa, komm» og geleidet ham mot herretoalettet da hun så at Jan gikk og lette.

Drosjesjåførene både Ljubljana og i Skopje som var så utrolig hyggelige å prate med. Det hjelper godt at Jan ennå husker mye språk fra da han jobbet på Balkan. At han husker at det kun er i Nord-Makedonia man sier «doberden» som takk. Ellers er det «doberdan» som gjelder. Språk er kultur, tilhørighet og stolthet. Det hjelper også godt at Jan har så mye kunnskap om de ulike områdene. Så får vi vite mye om hvordan folk opplever livet i dag, over tjue år etter grusomme krigshandlinger og ødeleggelser og oppsplitting av Jugoslavia.

Jeg kommer i snakk med en annen hundelufter mens jeg går med Floke et sted her i Tyskland. Når det viser seg at han er fra Serbia, faller det naturlig å snakke om vår rundreise. Jeg fremhever vennligheten vi ble møtt med overalt. Hvor åpne og imøtekommende folk er. «Ja, er det ikke rart sier han. Her (i Tyskland) har folk alt de trenger. Likevel er de ikke takknemlige og glade. De er ikke interesserte i å snakke med andre. På Balkan er det mange fattige. Men de er takknemlige. Glade for det de har. Og vennlige og gjestfrie. Slik er det ikke her, det er så vanskelig å bli kjent med folk. Alle virker så kalde».  

Sånn kan det oppleves i Norge også, må jeg trist erkjenne. Jo rikere landet har blitt, desto mindre åpne er man for andre. Men heldigvis er det ikke bare slik. Den kulturelle væremåten kan gjøre at folk virker kalde uten at man mener å være det.

Den søte, lille gamle mannen jeg pratet med i går her på på Wohnmobilstellplaze Ratzeburg hvor vi sitter og reflekterer rundt de siste ukers opplevelser. Han kunne knapt gå, men gikk likevel og luftet en hund som var nesten like stor som ham. «Min kone og jeg bor bare i en liten toroms leilighet. Da vi fikk denne hunden for et par år siden, var den bare så liten». Han viser med armene. «Vi ante jo ikke at den kom til å bli så stor!» Og så ler han.

Drømmen om Sicilia – hvor tok den veien?

Drømmen om Sicilia, hvor ble den av?

Den ble virkeliggjort. Vi kom oss til Sicilia. Sicilia ga oss spektakulære opplevelser både av historisk og prehistorisk art. Kjøreturen tvers over fra Sferrocallo til Agrigento viste et helt nydelig kultur- og naturlandskap. Vandreturen på rosa snø opp til nærmere tre tusen meter på Europas størst og aktive vulkan Etna, (10. reisebrev) var uovertruffent magisk. Intet kan slå store naturopplevelser.

I bakhodet lå tanken om å finne et nytt sted å overvintre vekk fra den kalde norske vinteren. Et sted som ikke krever så mange kjøremil som Olhāo i Portugal. Vi fant stedet. Den litt slitne, genuine byen Licata ble vår favoritt. En enkel area sosta drevet av en entusiastisk og vennlig fyr. Alle de fine folkene vi ble kjent med som overvintret på denne campen. Havneområdet med alle moloene som ble passelige fire kilometer å gå morgentur med Floke på. Med alt man forøvrig måtte trenge i rimelig gangavstand

Drømmen som førte oss videre til nye land

Drømmen stoppet ikke med Sicilia. Balkan var neste. Albania først hvor ingen av oss hadde vært. Deretter alle land i gamle Jugoslavia.

Balkan ble en gripende opplevelse på mange vis. Det gjorde Jan godt å se igjen mange av stedene hvor han har bodd og ferdes under Balkankrigen. Gode minner og vonde minner ble bearbeidet. Ikke minst gjorde det godt for en gammel pasifist å se at det er skjedd fremgang i landene som var rammet så hardt. For meg var det godt å kunne dele dette med Jan. Å få noen knagger å henge alle hans historier på.

Men størst av alt er naturen

Vi har opplevd flere av de imponerende stedene som står på UNESCOs verdensarvliste. Det har vært storslagent og ikke noe vi ville vært foruten. Likevel er det naturen som overgår alt. Naturopplevelsene har stått i kø. Helt siden vi satset på landeveier etter Trento i Italia.

Hele Italia er full av naturskjønne områder. Vill og variert topografi. Det samme gjelder samtlige land på Balkanområdet. Bl. a. Shkumbindalen i Albania og Matkaravinen i Nord-Makedonia. Naturopplevelsene overgår langt alt av byer og historiske severdigheter.

Skal man nyte Balkans storslagne natur, vil jeg kanskje anbefale folk å reise i april, evt. mai når trærne har fått løv, vegetasjonen er rikere og nettene varmere. Mars har likevel vært en fin tid. Dagene har vært varme nok. Vi har sett all den særegne og ville topografien i fjellandskapene langt tydeligere enn om alt skulle vært gjemt under løvkledte busker og trær.

Ikke minst har vi fått med oss all den praktfulle vårblomstringen som skjer på nakne greiner. Mandelblomstringen i både dyp ceriserød og lys rosa. Forsythia og vårkornell i strålende gullgult. Skyene av kritthvite kirebærplommetrær. De helt dyplilla teppene med duftende marsfiol.

For oss er det deilig med den roen det er å reise utenfor turistsesong. Være til dels eneste gjester på flere overnattingssteder. Man får langt bedre kontakt med folk man møter nå før det store trykket av turister ankommer. Så har vi jo også ferdedes på veier hvor neppe noen turister drar. Definitivt det eller mest spennende.

Vi har hatt eventyrlige naturopplevelser langs omtrent alle veier vi har kjørt. To veier skiller seg likevel ut som dem vi aldri kommer til å glemme. Den elendige fjellveien SP21 mellom Trento og Firenze (reisebrev 2) og den ville Turjak i Slovenia (reisebrev 20).

To land står klart igjen som dem jeg kan tenke meg å oppleve mer av. Og som jeg definitivt oppfordrer andre til å utforske. Albania og Nord-Makedonia. De to fattigste av dem alle. Vakre og spennende land med vennlige og imøtekommende mennesker. Strålende natur. I Albania får man hav og flotte strender i tillegg til spennende innland. Nord-Makedonia har ikke hav, men Ohrid-sjøen og det helt fabelaktig vakre fjellandskapet. Så vanvittig mye mer interessant å reise i land som ikke er preget av masseturisme. I tillegg er det billig her.

Mat og drikke

Tja, herlige råvarer finner man overalt. Det er generelt dyrt å spise ute på alle steder hvor det er mye turisme. Det ligger nært opptil norske priser. Særlig om en er litt kresen på tilberedningen som jeg må innrømme at jeg er. Smaken er så ulik. Som nevnt orker ikke jeg blekksprutarmer med sugekopper og kråkeboller og slikt. Ei heller innbakt fisk i saltdeig. Skjære opp en uspiselig saltdeig for å finne en hel dau, grå fisk med bløtt skinn uten krydder eller grønt.  Slike sicilianske delikatesser gir meg det motsatte av appetitt.

Det albanske kjøkken tiltalte meg langt mer med sitt rike bruk av grønnsaker, yoghurt og frittgående dyr fra landjorda.

Det produseres vin i alle land. Alle vet at Italia har god vin, men det er muligens lengre tradisjoner for vindyrking på Balkan. Distriktet Tikveŝ i Nord-Makedonia har veldig god vin.

Takk og lov for at vi har Vinmonopolet og Systembolaget der vi bor. Store innkjøpere som sørger for at vi kan kjøpe kvalitetsvin til overkommelige priser hjemme. For vin er dyrt i lokale butikker i utlandet. Jeg lærte fort at jeg må unngå lokalbutikker. De er for små som innkjøpere. Man må tenke «Vinmonopolsk» og storinnkjøpere. Lidl kommer i denne kategorien. På større Lidlbutikker har de et godt vinutvalg med bl.a. mine favorittviner fra Chianti og Alsace til 3 – 4 euro. Da lar det seg høre.

Det nærmer seg avslutning på vår opplevelsesrike reise

Vi har hatt en helt vidunderlig rundreise. Nytt hver eneste dag. Kost oss sammen og kost oss i møte med mange flotte mennesker. Floke har opplevd tretten land og vist seg å være en like god og herlig reisekamerat som Ludo var.

Vi retter en stor og varm takk til alle som har fulgt oss. Det gjør oss rørt og glade. For oss er reisebrevene og bildene ekstra viktige. De vil hjelpe oss å ta vare på minnene om alt vi har opplevd. Dette er nok siste gang med en lengre Europatur. Jan er sliten. Han har ikke helse til slike turer lenger. Vi fant stedet vårt på Sicilia. Dit kan det faktisk være overkommelig å kjøre om vi satser på fergeforbindelsen Genova-Palermo.

Det vårlige Tyskland er Tyskland på sitt vakreste. Alt er så grønt her vi kjører landeveier gjennom idylliske landsbyer med blomstrende magnolia og busker pyntet med påskeegg.

Vi nyter også denne siste sjarmøretappen. Men nå skal det bli godt å komme hjem.

Bobilturer blir det nok ikke slutt på. Forhåpentligvis holder både KaràJan og vår helse til kortere turer.

Så får vi heller gjøre som andre gamlinger og kanskje ta en ordinær og rimelig chartertur når vinterslitne kropper igjen skriker etter sol og varme. Det finnes hoteller i Licata også. Eller vi greier det kanskje med bobil. Vi tar ett år av gangen.

Time will show.  

Skogstur i Tyskland på tampen av reisen

Det aller beste

Det fineste med å reise er naturopplevelser og møter med gode mennesker. Møte folk med respekt, ydmykhet og åpenhet. Fokusere på likhet fremfor forskjeller. Det har vært Jans livsmotto i alle årene han har jobbet utenlands. Ikke bare på Balkan, men også i Midt-Østen og i Afganistan. Så får man god kontakt med medmennesker og lærer mye.

Jeg vil avslutte med et sitat fra et nydelig par vi ble kjent med i Olhão. De ble kjærester som pensjonister. Tok enveisbillett til Thailand og reiste rundt i Asia med tog og andre tilgjengelige transportmidler på måfå i et helt år. På ukjente steder og uten noen spesielle forkunnskaper eller form for språkkunnskap. De hadde det vidunderlig. Han sa:

«Jag säger til alla mina barn: Man måste resa för att se och fatta hur underbara människan är. Överalt.»