6. reisebrev. Vi finner en koselig camping i Tyskland
Så hvor i all verden havnet vi?
Tyskerne er ihuga bobilturister. I eget land vet de å tilrettelegge for bobilfolket. Her er utallige Stellplatzer, blant bobilfolk fornorsket til stellplasser, samt trivelige campingplasser.
Nå vil jeg helst havne i en form for smørøye. Dvs. et koselig sted som ikke krever mye gåing. Byen Leer ligger i Niedersachsen i Øst- Friesland og er en gammel handels- og sjøfartsby. Den ligger akkurat der elven Leda renner ut i Ems. To for oss velkjente elvenavn fra Rolf Hansens kryssord. Tror de fleste tyske elver opptrer der med jevne mellomrom. App’en AllTrails kan også varsle om fine turløyper i nærheten. Så vet man det til en annen gang.
Landskapet er nydelig, og byen skilter med at de har hele to gratis stellplasser midt i gamlebyen. Altså i smørøyet slik jeg ønsker.
Adressen plottes inn på Google som leder oss på ville veier gjennom de trange gatene rett til en bro som er smalere enn vår bobil og ikke tar høyere vekt enn tre tonn. Så blir det å snirkle seg rundt og finne omkjøringer i de enveiskjørte gatene til vi er på halvøya ute i elva hvor Google vil ha oss. Men her er ikke antydning til bobilparkering. Enn si at det noensinne har vært det. Visst finnes de, og de er atskillig mer smørøyeplassert enn dit Google lurte oss. Men nå oppdager jeg den lille skriften med ekstra informasjon. Begge er stengt f.o.m. 5. oktober og et par uker fremover grunnet et eller annet arrangement.
Så mye for smørøyet. Da blir det bare grauten igjen. Eller lanskje ikke. Det finnes en åpen camping like utenfor Leer i forstaden Bingum. Ems-Marina Camping. Veldig hyggelig plass og med koselig vertskap som er imponert over hvor godt Jan snakker tysk. Det har han fått mye skryt for på turen, og med god grunn. Ingen skryter av meg som stotrer på skoletysken jeg lærte fora mange og femti år siden og knapt har tenkt på siden. Tysk er relativt lett å forstå, men med en gang jeg begynner å snakke det, innser jeg hvor forsvinnende lite ordforråd jeg har.
Campingen ligger vakkert til i rik vegetasjon ved bredden av Ems. Den har også en åpen og hyggelig restaurant. Trist nok er mange restauranter stengt på campingplassene når man reiser om høsten og vinteren. Det er ofte langt å gå for å finne et spisested. Vi lager for det meste mat selv i bobilene, men etter en lang kjøredag er det hyggelig å kunne gå ut og spise. På denne turen har vi unt oss det oftere enn normalt «fordi vi fortjener det» som reklamen sier. Neida, det gjør vi ikke. Det har bare gjort så godt å flotte seg litt nå i en periode av livet hvor vi har og har hatt det litt tøft.
Floke får sin mat og en god luftetur i det grønne området mens solen farger himmelen gylden i det den daler ned bortenfor Ems. Så håndterer han fint å være alene mens vi går og spiser. Han er hjemme i KaràJan. Her føler han seg trygg.
Like før vi dro hjemmefra, ble Jans el-sykkel stjålet rett utenfor huset vårt. I første omgang har han kjøpt en brukt el-sparkesykkel til hjelp. Den fyker han så elegant av gårde med pålesset dokassetten hver gang denne må tømmes. Uansett hvor mye Jan bemerker at det er mange damer som tømmer bobildoer så nekter jeg. Jan har elendig luktesans, og jeg har alt for god ditto. Jeg kaster nesten opp bare av å være i nærheten av slike tømmestasjoner. Dessuten er det alltid er jeg som renser alle sluk hjemme. Det er også en drittjobb.
El-sparkesykkelen har vært til god hjelp på turen når Jan skal komme seg litt omkring, men i kveld vil han gå. Det er et stykke bort til restauranten, men vi har bare godt av å bevege oss litt etter mange timer i bil.
Det er lunt og trivelig inne med sprakende peisbål. Bare to andre gjester og vertskapet. Kona er åpenbart av asiatisk opprinnelse, og så er også menyen. Men størrelsen på porsjonen er tyske. Én porsjon kunne mettet to til tre mennesker. Verten er selskapssyk og spretter opp når Jan går ut og røyker. Så får de seg en trivelig prat. Jevnt over ser tyskerne ut til å bli veldig glade når man snakker deres språk. Slik stort sett folk blir i alle land vi ferdes i.
Etter det koselige restaurantbesøket tar vi med en innholdsrik doggiebag med rester og går hjem til en lykkelig Floke som både får springe kveldstur i mørket og nyte litt av middagsrestene. Litt Rummikub orker vi også før vi tar natta.
I morgen går ferden videre nordover.
