2. reisebrev. Vi koser oss i Moseldalen.
Det er en estetisk nytelse å kjøre rolig langs Mosel. Veien følger den grønne elva som funkler i sola. Pittoreske små byer og landsbyer ligger tett i tett på hver side. Langs de bratte dalsidene strekker de sirlige druemarkene seg oppover i møysommelig anlagte terrasser. Her og der står en varseltrekant og signaliserer at det foregår drueplukking. Drueplukkernes biler står parkert i rekke bak små lastebiler med trekasser. Det fylles opp med modne druer etterhvert som arbeidsfolket plukker og sender grøden ned til veien.
Vårt mål er landsbyen Ellenz-Poltersdorf og bobilparkeringen på en vingård her. Vinsmaking og restaurant på stedet er slett ikke å forakte. Men dessverre, nesten som forventet, er det helt stappfullt. Da blir det Camping Happy Holiday like ved. Den er flott plassert ved Mosels bredd. Det som en gang var en fargerik og herlig «hippiecamp», har nye eiere som overhodet ikke har fulgt opp stilen. Beliggenheten er topp, men ellers er det ikke gjort noe for at det skal se hyggelig ut her. Tidligere eiers bugnende planterarrangementer er nå bare visne rester. Samtidig som det estetiske er nedtonet, er det prismessige «opptonet». Her er et av de få steder hvor man følger prinsippet «cash is gold» som vi ble kjent med i Portugal. Lykkeligvis har Elin cash. Vi glemmer alltid noe når vi legger ut på tur. Posen med overskudds-euro fra forrige tur ligger fortsatt trygt hjemme i Halden.
Dessverre får vi ikke plasser ved elvebredden, men vi får da rigget til en hyggelig liten leir med et snev av utsikt mot elven og båtlivet. Duk på bordet, nyplukkede solsikker og flammende solcellelys etterhvert som mørket faller på, skaper en hyggelig atmosfære. Airfryer’e startes i begge bobiler. Fra den ene kommer Bruschetta gratinert med ost. Fra den andre kommer tyske pølser og potetsalat. Vi har øl, vi har vin og hundene har fått sine turer, mat, godis og tyggebein. Flaggermus blafrer rundt oss og renser tilværelsen for mygg og knott. Folk og fe har det godt. Nå kan stjernenatten bare senke seg over oss.
Beilstein. Denne eventyrlige lille urtyske landsbyen i Mosels bratte li med borgen ragende på topp. Som Elin sa «jeg driter vi hvor vi er bare vi kommer oss til Beilstein. Vi var så hjertens enige. Om campen vår er litt mer shabby enn den en gang var, er den fortsatt den som ligger nærmest den sjarmerende, kabeldrevne ferga over Mosel til Beilstein.
Bratte, brosteinskledte gater er kranset av bindingsverkshus med bugnende blomsterkasser. Oppover den bratte åsen strekker vinmarkene seg helt til den gamle borgen på toppen. Selve landsbyen fremstår som det reneste kjøpesenter med vinsmaking, vinutsalg, barer og kaféer. Man kan spise og drikke seg fra sted til sted om så er ønskelig. Det er tettpakket med turister, men atmosfæren er fredelig. Skyldes det virkningen av den blanke elven og båtene som glir så rolig forbi? Det er et meditativt skue som setter en i en egen stemning. Folk rusler rolig omring for å få med seg alle detaljene. Eller sitter bare på et serveringssted og ser på folkelivet.
Så gjør også vi. Sitter. Verken Jan eller jeg er i stand til å gå mange meterne. Jan pga. langvarig feilmedisinering med kortison, og jeg pga. degenerativ meniskskade. Pga. artrose har menisken sklidd ut av leddet og revnet halvt i to. Det leger seg selv i løpet av tre måneder ifølge ortopeden. Det er riktignok fire måneder siden nå og fortsatt like vondt. Men ortopediske måneder er kanskje litt lengre enn mine?
Elin og Kjell er erfarne Tysklandsnytere siden Elins mor er fra Ziegenhain. Klassikeren Apfelstrudel er deres valg, mens Jan og jeg tar en tomatsuppe. Ulike grønnsaksupper er veldig vanlig her og pleier å være gode. Sesongens spesialitet er gresskarsuppe. Jeg har så mange kilo gresskar hjemme som venter på å bli høstet, at jeg tror det blir mer enn nok av den suppen på meg etterhvert. Og tomatsuppen smaker riktig godt. Fullt så god er ikke hvitvinen som smaker hjemmelaget løvetannvin som trenger minst tre år til med lagring. Ingen skuffelse, for jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har de store forventninger til tyske viner.
Vi morer oss litt med å se japaneres omfattende foto-session foran et praktfullt, blomsterdekket hus. De er helt uanfektet av andre mennesker som også gjerne vil ta bilder. Her skal det poseres, fotograferes og sjekkes resultat om og om igjen.
Mens vår venner rusler videre med Kira, forflytter vi mindre spreke oss over til restauranten nærmest fergeleiet. En nydelig terrasse i andre etasje med flott utsikt over elva. Samme sted hvor vi koste oss i fjor. Her får jeg den ene tyske hvitvinen jeg synes er virkelig god. En tørr Gewürstraminer. Bestiller litt mer mat også. En litt underlig sammensatt rett av noen gratinerte greier med ostelokk. Stekte poteter ved siden av og en god frisk salat. Maten er god den, vinen enda bedre og omgivelsene helt herlige. Nydelige smijernsbord og vakkert servise. Over oss et grønt tak av drueranker og blå druer i klaser. Store trestammer rager opp flere steder og trer krokete greiner inn mellom druerankene. Gråspurv kvitrer rundt overalt og håper på smuler fra de rikes bord.
Så blir det ferge hjem igjen og avslapning på campen. Det har blitt ledige plasser ved elvebredden, men nå varmer sola sånn at vi foretrekker skyggen der vi er. Kjell tar litt lengre turer med Kira som er gal etter å leke med ball. Floke og jeg tar litt kortere turer. Han er blitt litt mer sedat, hvilket passer meg utmerket for tida.
Det er så deilig å ha slike sløve dager og bare nyte tilværelsen. Det er ingen hverdagskost for meg som alltid holder fullt kjør, men nå kjenner jeg hvor godt det gjør meg.
Elin setter på musikk med Maria Quispe. En peruansk artist som synger fabelaktig vakkert akkompagnert av panfløyte. Passer perfekt i vår lune kveldsstemning.
Enorme gamle valnøttrær troner over oss og slipper ned nøtter overalt. Imorgen skal jeg plukke nøtter.
I kveld skal det bare nytes.
