4. reisebrev fra vår høstlige bobiltur.

Den halte og den blinde. Er det ikke en eller annen anekdote om det? Jeg er definitivt den halte. Den forbaska meniskskaden som er like ille som da den oppsto, om ikke verre, gjør at jeg vralter rundt som en bedugget pingvin. Jan er riktignok ikke blind. Han har til og med fått grå stær operasjon. Men etter måneder med skyhøy medisinering med kortison, er han oppblåst som en sperreballong. Så ille, at det nærmest presser sammen øynene og svekker synsfeltet. Og alt som en gang var av krefter, er borte.

Vi innser at den eneste av oss som er i stand til å komme seg inn til Amsterdams severdigheter, er meg. Jeg er fortsatt sterk. Smerter er ikke farlig, så jeg jeg trosser dem, og går de skrittene jeg vil. Jeg legger trøstig i vei til metroen. Angrer litt siden jeg, som sedvanlig, går meg bort, så veien blir lengre enn den burde. Imens er en dypt fornærmet Floke hjemme på campen med Jan.

Amsterdam er en mangslungen by som byr på det meste. Coffee-shops, Red Light District, Consertgebouw, gamleby og fabelaktige gallerier.

Gatelangs i Amsterdam og Museumsplain i strålende solskinn

Hvor skal jeg begynne?

Red Light District er så totalt “out of the question”. Vi har gått gjennom området én gang. Det er helt ufattelig trist og tragisk. Det eneste som gir oss en følelse av noe interessant der, er John Irvings roman «Til jeg finner deg». Noen oppfatter romanen som ekkel, mens både Jan og jeg, som liker hans forfatterskap godt, opplevde den som en mesterlig skildring av psykopaters uhyggelige evne til manipulasjon. Handlingen er lagt til Red Light District. Derfor har vi vandret der én gang. Mer enn nok.

Coffee Shops? Joda, er ikke mer prippen enn at jeg kunne tenke meg å prøve en viss type coockies og se om det kunne hjelpe mot konstante, intense artrose smerter. Men aller først vil jeg til muséet for samtidskunst, Stedlijk. Har liksom fått en forkjærlighet for det muséet.

Jeg elsker storbyers fantastiske kollektivtransportsystem. Det gjør det så uhyre enkelt og raskt å farte rundt fra sted til sted. Metroen fra Gaasperplas til Amstel stasjon. Så trikk nr. 12 til van Baerlerstraat. Trenger ikke cash. Bare å scanne kredittkortet ved inn- og utganger.  Superenkle systemer som funker i London, Paris, Berlin, Oslo. Hvorfor i all verden er folk i mot kollektivtransport? Der det er utbygd skikkelig, er det jo genialt.

Så jeg starter i det høykulturelle området. Sola steker, og folk ligger strødd på alle de store plenene som omgir galleriområdet. Her ligger Consertgebouw, Rijksmuseum, Van Gogh-muséet, Moco og Stedlijk samlet på ett brett. En kulturell storkonsument kunne fråtset vilt her. Slik er ikke jeg. Jeg føler for mye. Kan bare oppleve litt av gangen.

Stedlijk blir prioritert. I anledning Kusamas bortgang i år, har de en stor utstilling med hennes verk. Selvfølgelig utsolgt for i dag. Så forbasket. Jeg elsker kunsten hennes, Og historien om hennes utfordrende, krevende og kreative liv. Så jeg må nøye meg med å gjense en del av de faste samlingene, samt den ny pågående hovedutstillingen med møbeldesigner og multikunstner Kho Liang Ie.

Hvilket heldig sammentreff! Et for meg nytt bekjentskap med en fabelaktig spennende kunstner og lekker utstilling! Noen av møblene virker kjente. Så er da også noen av hans designikons fortsatt i produksjon dan dag i dag.

Noen smakebiter av Kho Liang Ie sin design.

Skal jeg orke Moco også? Det frister, men det er så innmari varmt, og jeg har så sabla vondt og strever med å gå. Er ikke akkurat i strøket for smertelindrende coffe-shops heller. Dette er rikmannsstrøket hvor alle butikker er Dolce Gabbana, Ralph Lauren og en rekke andre, for meg, totalt uinteressante butikker. Du vet, sånne hvor det er utstilt kun tre vesker på hver sin hylle i et vindu og den stilen. Fullkomment latterlig i en verden hvor folk både dauer i grusomme kriger og sulter ihjel.

Men mat må jeg ha. Så jeg Googler meg til en brukbar restaurant med sjømat. Har lyst på alt på menyen, men det går jo ikke. Det er kun meg og japanere her. De bestiller tre etasjes fat med østers og andre lekkerbiskener av skalldyr . Ser helt vidunderlig ut, men jeg må nok nøye meg med klassikeren Moules Frites. Blåskjell dampet i hvitvin, hvitløk og urter, med pommes frites og aïoli. Har sykt lyst på østers også, men det blir man jo ikke mett av. Når jeg vinner i Eurojackpot, skal jeg tilbake hit og spise alt de har på menyen. Unntatt blekksprut.

Føler meg litt shabby her jeg sitter. Sånn passe ustelt, med selvklipt bobilliv- hår. Litt for trang dongerybukse og en sliten T-skjorte. I hele dag har jeg vært mest omgitt av japanere. De er muligens i alle aldre, men de ser ut som perfekte porselensdukker alle sammen. Med de lekreste klær og nydelig, rynkefri hud. Vel, det er ikke alt man kan leve opp til. Enn si gidder. Og jeg får faktisk akkurat like god service som dem av de vennlige og proffe servitørene.

Som den halte jeg er, blir det ikke flere storbyopplevelser på meg i dag. Må bare være glad for at jeg klarer å kreke meg tilbake til trikkeholdeplassen og opp trappene til Metroen hjem Til Gaasperpark.

Kunst for reisende på Gaasperplas Station

Floke er først ellevill av glede og springer rundt med sko i munnen, før han bestemmer seg for at han er blodig fornærmet for at jeg har forlatt ham i flere timer. Han setter seg tett inntil Jan med ryggen mot meg. I minst et helt minutt. Så klarer han ikke mer. Han setter seg i sin sjarmerende bamsepositur og slår meg med labben så jeg skal kose med ham før han kryper opp i fanget mitt. Gode, snille vovsen.

Vi elsker Amsterdam, men storbyliv når begge er litt sånn krøplingaktige, er vel ikke særlig velvalgt. Dog var det fint å gjense vakre Gaasperpark. Det er så fredelig og godt å være her. Og jeg fikk med meg både herlig mat og en flott og spennende kunstopplevelse.

Så får vi håpe på litt helsemessig oppblomstring før vi visner helt, så vi begge kan nyte noen dager i en av våre favorittbyer ved en senere anledning.

Vi har trua.