Dag 12.

«Däjeliga mö på Kosterö,
du, mi’ lella rara fästemö.
Maja lella, hej!
Maja, lella, säj,
säj, vell du gefta dej?»

Kostervalsen har jeg danset til mang en gang, men tenk, jeg har ennå ikke vært på Kosterøyene.  Enda så nære vi bor.

I Trondhjem ble jeg med i et malerfelleskap som heter Kostergruppen etter deres første felles malertur som gikk nettopp til Koster. Nå er det min tur.

Jeg antar at det er herlig å sykle på de bilfrie øyene, så jeg står opp i femtida for å sette sykkelbatteriet på lading. Sovnet jo fra alt i går. Blir litt skuffet når jeg ser at det ikke er sol, til jeg kommer på at jeg faktisk står opp før sola. Deretter prøver jeg å stappe sykkelen inn i bilen. Det skal gå på lengden i denne store stasjonsvognen. Men fy fader, sykkelen veier et tonn selv uten batteriet i. Det er ikke bare å dytte på heller, dette må gjøres med suffisanse så jeg ikke skader den fine, nye el-sykkelen min. Muligens kunne jeg klart det, jeg er sterk nok, men feil arbeidsstilling, som det nødvendigvis må bli, kombinert med blytungt løft, er ingen god kombo med hofteproteser. De er belastet nok denne uken med all gravingen. Ifølge kirurgen er det bare mulig å bytte dem én gang i løpet av livet, så jeg må bare få dem til å vare. Vil ikke holde ut et liv i inaktivitet.

Da blir det plan B, buss og ingen sykkel. Ser ikke noe poeng i å kjøre når jeg ikke får med sykkelen. Dessuten liker jeg å bruke kollektivtransport og vil finne ut om det er mulig å få med sykkel på bussen.

Såå kjekt med buss til Strømstad. Deilig å bli fraktet. Billig også, bare trettifem kroner siden jeg var for dum til å skjønne at jeg skulle lagt til prisen for strekningen i Norge da jeg kjøpte billett i appen til Västtrafik. En snill bussjåfør lar det passere. Men sykler er det ikke plass til, ser jeg. Så vet man det.

Sommersola stråler i Strømstad som syder av liv. Bare en kort spasertur fra stasjonen til Norra Hamnen hvor jeg kjøper tur-returbillett for kr 140. Mens jeg venter på båten, ser jeg meg nødsaget til å kjøpe en solskjerm. Mørkesynet mitt er så dårlig at jeg ikke kan lese med solbriller om de er aldri så progressive. Solskjerm og vanlige briller er bedre. En grusom greie i Barbie-rosa, men det var det de hadde. Ikke så ille som den jeg kjøpte i Olhão som var rosa med sølvstriper. Barbie i n’te potens, liksom. Ikke helt meg.

Så vidunderlig det er å være på båt! Solskinn og vind som rusker i håret. Havet glitrer, og båter i alle størrelser farer hit og dit. Seilbåter og motorbåter. Den svenske skjærgården er berømt for alle sine holmer og skjær og de mangler ikke rundt Kosterøyene heller. Det yrer av sjøfugler. Store skarver seiler ned på skjærene og bretter ut vingene til tørk. På et knøttlite skjær skimtes noen underlige formasjoner. Noen har laget en liten ansamling av minihus her! Så artig.

Jeg går i land på Ekenäs på Sydkoster. Rett og slett fordi jeg har lest at det ligger en god sjømatrestaurant i tilknytning til fiskebutikken her, Kosters Rökeri. Jeg har fått sjømat på hjernen i det siste og bare lengter etter å spise noe sommerlig fra havet. Bør nytte på før min kjære kommer hjem, for han spiser ikke skjell og skalldyr. Ikke for det, vi spiser ikke samme mat uansett. Bortsett fra villfisk og hjemmelaget fiskemat. Det er for tidlig å spise, så jeg legger raskt ut på vandring. Det er all verdens å oppleve her i ved Sveriges eneste marine nasjonalpark, samt naturreservatet på Nordkoster. Men jeg har bitt meg merke i noe som heter Kosters Trädgårder. Et naturlig mål.

Jeg angrer fort på at jeg ikke slo til på sykkelutleien ved havna. Det er stekende varmt, og jeg går i dongeriskjørt og med barfotsko. Skjørtet er for varmt og skoene, som er nydelige i skogen, er grusomme på flat vei. Så totalt feil skodd og kledt. Men hvilket valg hadde jeg? Mitt siste par joggesko holdt bare i halvannet år før de revnet inni og skarpe plastkanter skar seg inn i hælene. Dyre Hooka-sko. Bare dritt. Det andre skoparet med støtdemping, litt pene, røde sportssko fra bandagisten i Halden, er ikke pene lenger. De ble fulle av blåbærflekker i skogen. De fine, grønne lakseskinnsandalene mine fra samme bandagist, ble etterlatt på toget fra Trondhjem for fjorten dager siden. Sammen med min eneste brukbare shorts og en stor pose matvarer. Ikke så greit å få med alt når en er sliten og distré og har ørti pakkenelliker siden man har reist med for liten ryggsekk. Og intet er innlevert til hittegodset.

Har én sportshorts, men den er snart gjennomsiktig av elde og full av malingsflekker. Akkurat nå angrer jeg på idéen om å se ut som folk når jeg skulle ut blant folk. Kjenner ingen likevle, så malingsshorts og blåbærsko hadde vært mye bedre.

Jeg blir nødt til å ta en drikkepause i skyggen på et koselig sted som heter Kläpphagen og fristes til å kjøpe en geitostsalat med rødbeter med det samme. Vandrer så videre mot målet avbrutt av en avstikker opp til et fabelaktig utsiktspunkt hvor man ser i alle himmelretninger.

Kosters Trädgårder innfrir absolutt forventningene. En hage basert på permakultur! Så helt i min ånd. Økologisk, i tråd med naturens prinsipper. Høybed med grønnsaker og jorddekke av halm. Fint espalierte frukttrær. Rader med kompost. Høner, hane og et yrende liv av insekter og småkryp som finner sine naturlige habitater her. Frodig og levende slik en sunn hage skal være. Ikke som sånne sterile hager hvor folk kjører vekk alt organisk avfall og nærmest går med støvsuger for å få det striglet nok. Og kjøper pene insektshus og henger på veggen til pynt og gjerne et fuglebrett på en naken plen uten noe skjulested for de flygende små.

Nei, detter er en hage slik den skal være. Med naturlige habitater for alt som hører til.

Styrket av en flaske vann, vandrer jeg tilbake. Får vannblemmer under beina og kjenner at den ene stortåneglen holder på å løsne. Lite å gjøre med det nå. Før belønning på restauranten, vier jeg litt tid til det fabelaktige interaktive kystmuséet, Naturum Koster. Så spennende og interessant!

Rökeriet svarer ikke helt til forventningen hva menyutvalget angår. Pizza med rogn frister definitivt ikke. Heller ikke fiskesuppe selv om den sikkert er nydelig. Det er altfor varmt. Rekesmørbrød blir for kjedelig, så da blir det grillete sjøkreps med chili og koriander. Men de er til gjengjeld vidunderlig gode. Kunne spist lassevis av disse, men det er dessverre bare to. Bare emn liten forrett. Mett er jeg ikke, men nå haster det på rekke båten tilbake. Det er et hull i rutetidene som vil gjøre at jeg ikke rekker siste buss til Halden om jeg tar neste båt.

Returen til Strømstad er like herlig som turen ut til Koster. Nå har jeg god tid, sp jeg rekker å spise ristet surdeigsbrød med løjrom på yndlingsstedet i Strømstad. Der de har verdens beste rekesmørbrød. Ser at her har de også moules-frites, mye billigere enn i Norge. En ny plan vokser dermed frem. Men jeg må springe og rekke sjubussen til Halden. Som viser seg å bare gå til Nordbysenteret og dermed påføre meg en time i helvete på jord. Kjøpesentra er IKKE noe for meg. Men når man først er henvist dit, er det bare å utnytte situasjonen. Jeg får kjøpt meg to dongerishorts på Carlings. Heldigvis er de ikke like uærlige her som den som har funnet etterlatenskapene mine på toget. Når jeg kommer ut med to shorts, jakka mi og ryggsekken, går jeg allerede ut med én ting mer enn jeg hadde med inn. Følgelig ligger mobilen med bankkortene igjen i prøverommet. Nå blir for mye for meg å skulle finne sandaler i tillegg. Kommer meg heller helskinnet ut fra elendigheten og setter meg på autovernet og venter til bussen kommer.

Alt i alt har dagen vært helt nydelig. Det er en lykke å oppdage hvor enkelt det er å komme seg til vakre Koster uten bil. I dag ble det kun en smakebit, men jeg ser for meg hvor mange fine turer Ludo og jeg kan ta hit og utforske terrenget. Helst litt utenfor turistsesongen.

Blåskjellene roterer fortsatt i hodet mitt og gjør meg sulten. Enn at jeg ikke har fått spist det ennå, da! Har egentlig spist alt for lite i dag. Tre små måltider har gjort blodsukkeret ustabilt hos meg som er vant et ett stort toretters. Så jeg går for et fjerde. Det er atter nok bringebær ute til en god dessert. Og nå blir det med vidunderlig god sabayonnesaus til. Rett og slett himmelsk godt.

Alle tanker om å gå ut igjen på Sommerfest på Aladdin Scene, skrinlegges. Søvnen er nær forestående, kjenner jeg. Jeg skrinlegger også tanken om å ta toget til Gøteborg i morra. Føttene er ikke helt gangbare og krever en hviledag. Tretten kilometer på barfotsko har satt sine spor.

Men jeg skal da alltids finne på noe likevel. Jeg gjør gjerne det.