Stikkordarkiv: matinspo

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 14.

Det holder med én dag uten særlige fysiske anstrengelser. Min indre graver har fått nok. Det forlanges jobbing.

Graveren får dog vente litt mens jeg har min hyggelige morgenrunde i hage og drivhus. Den gode lille saksa jeg bruker til så mye, både ute og på kjøkkenet, blir lykkeligvis funnet igjen. Ikke oppå kompostbingen, men på kanten av en pallekarm ved siden av. Tror det egentlig er en fiskesaks. Med den kan jeg klippe alt av blomster og tynne plantestengler og rosestilker, samt alt jeg anvender av krydderurter. Den er super til å dele opp pizza, mye bedre enn et pizzahjul. Og, selvfølgelig kan jeg klippe opp fisk med den. Har hatt den i flere tiår, og den er stadig like god. Det redskapet jeg er mest redd for å miste. Ellers har det gått med en del sakser i årenes løp. De forsvinner i hagen, antakelig gravd ned et eller annet sted. Fort gjort når jeg legger dem fra meg på bakken før jeg starter å grave. Det er sånt som skjer med mobiltelefon og briller også. En gang fant jeg igjen mobilen blant blåbærbuskene. Under både barkduk og bark. Brillene mine blir alltid så lealause, så de glir av meg. Men nå har jeg begynt å sette dem på Ludolph når de blir irriterende, så finner jeg dem i det minste.

Morgenrunde blant bier og blomster

Det ER dyrt å ha ADHD. Alle de briller, mobiler og høreapparater som ødelegges eller forsvinner er ingen ubetydelig utgift. Noe bare mistes i hagen eller ute i skogen. Briller faller av og ned på steiner i hagen. Et par ganger har jeg satt meg på dem. En gang forsvant mine nye progressive solbriller samme dag jeg fikk dem. De ble gjenfunnet to år senere i en pappeske med avisutklipp om drap av rovdyr. Bruker utklippene i collager. Noe ramler i do og går istykker. Det er helst mobilen som jeg har i baklomma. Den har også ramlet i søledammer og druknet. Lommebøker og kamera blir gjenfunnet de utroligste plasser. I fryseren for eksempel. Standardfrasen til ungene er alltid: «se i fryseren, mamma!» når jeg leter etter noe. Jan sier alltid, lett ironisk: «sikkert noen som har stjålet det». En gang var det faktisk tyveri da. Innbrudd i bobilen og min digre håndveske med sitt normale innhold av rundt ti kilo med nødvendigheter forsvant. Etter det har jeg sluttet å bruke håndveske, selv om jeg titt og ofte savner saks og tommestokk og annet som inngikk som nødvendigheter å bære med seg.

Med den nyss gjenfunnete saksen klipper jeg alt som klippes kan denne morgenen. Inkludert et par agurker og en haug med paprika som blir med inn. I dag må jeg lage noe godt med paprika. I farten kom jeg dessverre også til å klippe av en stor rosegrein med fine roser. Inni den ene satt en skjønn liten gullbasse, de vakreste biller jeg vet om. Den ble flyttet nennsomt over til en gul rose hvor den etterhvert fikk selskap av en trøtt humle, mens rosen ble tatt med inn.

Hellegangen fra da Vinci broen og bort til drivhuset er kantet med staudeløk. Praktisk å høste løk på vei fra drivhuset. Dette er vakre planter som blomstrer rikt og er høyt elsket av humler og bier. Nå er prærieløkens blomster på hell, og humlene har fått sitt. Jeg klipper vekk alle blomster nå før de begynner å spre frø ned den tørre skråningen under. Den er viet markblomster til humler og bier. Fordeler alt avklippet innimellom den tufsete alperipshekken som er sterkt infisert av skvallerkål og vindel, samt iherdige treslag som lønn, eik og ask. Her kan så gjerne prærieløken overta. Dessuten liker ikke rådyr løklukt, så det er lurt også i så måte.

Endelig blir det graving på tørrhaugen ved terrassen. Opprinnelig er det en slags plen her, men det er for tørt for gress. Markblomster har jeg sådd her uten hell. Vårlige løkblomster som bittesmå iris og krokus klarer seg bra. Det som virkelig stortrives her, er kjerringrokk / åkersnelle. Eller muligens en annen snelleart, min bestevenninne sier det ikke er kjerringrokk, og jeg ser ikke bort fra at hun har rett. Så jeg kaller dem bare utysker siden de dukker opp overalt i hagen og er umulige å luke bort med sine dype, krypende jordstengler.

Nå måtte jeg plutselig lese litt mer om åkersneller. De liker helst fuktig jord, men trives også godt på drenert jord, som her. Tror faktisk det ER åkersnelle. Da trenger jeg ikke mislike den fullt så sterkt, for det er en fabelaktig næringsrik plante. Jeg har som motto hva ugress angår: «If you can’t beat them, eat them!» Det meste av ugress er både spiselig, godt og sunt. Ta bare noe så alminnelig som den ettårige hagemelden. Befinner seg i amaranthfamilien. Som quinoa, rankespinat, fjellmelde og andre planter med fullverdig protein.

Den tretti liters hagekurven blir halvfull med ugress. Dessverre er det ingen store steiner å grave opp her. Jeg tenger steiner til terrasseringen. Foreløpig får noe restekapp av trykkimpregnert gjøre susen. Nærmest terrassen dekker jeg med våte aviser og veiduk for å stoppe rotugresset i å komme opp. En nabo samler aviser til meg. Hun har dessverre sluttet med papirutgaven av Aftenposten. Den beste til dette formålet. Men jeg får i det minste både Halden Arbeiderblad og VG. Mitt ukentlige Dagbladinnkjøp for å få de nødvendige kryssordene, blir altfor lite.

Det smaleste feltet skal fylles med stein. Videre bortover blir det trebord som en liten utvidelse av terrassen før det skal gå over i en trapp ned skråningen samtidig som terrenget terrasseres på hver side av trappen. Det er planen. Bratte skråninger som ikke terrasseres, vil alltid ha et pågående jordsig slik at flate partier nedenfor skråningen også blir skrå etterhvert. Det er også idiotisk å ha plen i en skråning. Vanskelig å klippe og har heller ikke noe av den funksjonen en plen bør ha. Jeg skal ha jordbær her. Norske jordbær er generelt sprøytet, så de blir rene giftbomber. Følgelig trenger jeg å utvide jordbærfeltet mitt som ennå er for lite til å dekke behovet.

På toppen av skråningen er allerede mojitobedet, en rose som er plantet veldig dypt, noen hosta og en god del krokus og iris. Tenker at hele det nakne feltet her skal beplantes med lavendel som liker det tørt og karrig. Følgelig fyller jeg seks potter med jord og planter stiklinger. Fikser noen rosestiklinger også med det samme. Fint å lage rotekte roser av yndlingsrosene.

Plen er best på flate partier hvor man kan drive med ballspill, krokett, nummerkubb og annen lek. I vår hage er det få flate partier, mest slake skråninger. Det er ok å ha plen der, da jeg trenger gress til jorddekke i bed og kjøkkenhage.

Hvor blir tiden av? Kjenner at jeg er både tørst og sulten. Ikke rart, klokka er alt halv seks på ettermiddagen. Sola varmer ennå nydelig, så det må bli sommermat. Legger paprika i ovnen til grilling, så jeg kan flå av skallet. Lager salat med vannmelon, jordbær, agurk, prærieløk, Fetaost og masse fersk basilikum. Samt paprikaene, selvfølgelig. Og pinjekjerner, noe crunch må maten ha. God olivenolje og presset sitron over og det smaker bare vidunderlig. Det smaker sommer. Det blir en stor porsjon, Antakelig nok til fire personer. Jeg flytter et lite bord til hjørnet av terrassen og tenker at jeg skal sitte her i solen og bare nyte. Tar et glass musserende til og henter boka mi. Tror jeg sitter i minst et kvarter før jeg ḱommer på at jeg skal springe rundt og gjøre et eller annet. Vanne noe, sjekke noe, sette på en klesvask, gå ut med komposten… Hele tiden mens jeg er tilbake innom maten og spiser noen munnfuller.

Etterhvert blir det kjøligere. Maten blir med inn og jeg skifter fra shorts til kjole. Vel, etter å ha dusjet. Jeg er full av jord, og den fine nye lyseblå dongerishortsen har antatt en slags beige farge. Klokka blir over ni før jeg er ferdigspist. Men jeg spiste alt. Det var jo så godt!

Forleden måtte jeg investere i en ny stukkatør, dvs. en sånn supergod liten greinsaks. Et uunnværlig redskap. Dyrt i innkjøp og nå forsvunnet. Akkurat nå som jeg har lyst til å beskjære litt igjen. Jeg leter på alle tenkelige og utenkelige plasser. Prøver å bruke logikk og tenke tilbake hvor jeg brukte den sist. Det må ha vært da jeg kvernet greiner. Altså ved den nye kompostbingen. Men den er verken der eller andre steder. Entréen! Den vanlige utgangsdøra som aldri brukes når jeg er hjemme. I går fòr jeg ut og inn her og utførte masse «skal bare» da jeg vasket gangen. Og der er den sannelig. Oppå den store boksen med fuglemat.

Lykkelig setter jeg i gang med å beskjære prydepletreet. Tar alle greiner jeg klarer uten å klatre, men innser at jeg ikke rekker alt før det blir mørkt. Plukker bringebær i tusmørket igjen. Masse har modnet i løpet av denne fine dagen. De blå bringebærene kommer også med brukbare bær nå. De har hittil vært ganske puslete. Et og annet blåbær blir det også.

Skal jeg gidde å lage meg saboynne/zabaglione-saus klokka halv elleve på kvelden? Javisst. Det er da kjapt gjort. Og vidunderlig godt.

Kvelden avsluttes med en dugelig porsjon dessert og litt TV. Blir faktisk senkveld på A-mennesket. Vi er svært fornøyde med dagen, min indre graver og jeg. Det er nydelig å kjenne at kroppen har vært i virksomhet.

Og imorra kommer mine to kjære hjem. Jan og Ludovovsen.

Som jeg gleder meg!

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 12.

«Däjeliga mö på Kosterö,
du, mi’ lella rara fästemö.
Maja lella, hej!
Maja, lella, säj,
säj, vell du gefta dej?»

Kostervalsen har jeg danset til mang en gang, men tenk, jeg har ennå ikke vært på Kosterøyene.  Enda så nære vi bor.

I Trondhjem ble jeg med i et malerfelleskap som heter Kostergruppen etter deres første felles malertur som gikk nettopp til Koster. Nå er det min tur.

Slapper godt av på bussen til Strømstad
Colorline som pendler Strømstad Sandefjord på vei inn

Jeg antar at det er herlig å sykle på de bilfrie øyene, så jeg står opp i femtida for å sette sykkelbatteriet på lading. Sovnet jo fra alt i går. Blir litt skuffet når jeg ser at det ikke er sol, til jeg kommer på at jeg faktisk står opp før sola. Deretter prøver jeg å stappe sykkelen inn i bilen. Det skal gå på lengden i denne store stasjonsvognen. Men fy fader, sykkelen veier et tonn selv uten batteriet i. Det er ikke bare å dytte på heller, dette må gjøres med suffisanse så jeg ikke skader den fine, nye el-sykkelen min. Muligens kunne jeg klart det, jeg er sterk nok, men feil arbeidsstilling, som det nødvendigvis må bli, kombinert med blytungt løft, er ingen god kombo med hofteproteser. De er belastet nok denne uken med all gravingen. Ifølge kirurgen er det bare mulig å bytte dem én gang i løpet av livet, så jeg må bare få dem til å vare. Vil ikke holde ut et liv i inaktivitet.

Da blir det plan B, buss og ingen sykkel. Ser ikke noe poeng i å kjøre når jeg ikke får med sykkelen. Dessuten liker jeg å bruke kollektivtransport og vil finne ut om det er mulig å få med sykkel på bussen.

Såå kjekt med buss til Strømstad. Deilig å bli fraktet. Billig også, bare trettifem kroner siden jeg var for dum til å skjønne at jeg skulle lagt til prisen for strekningen i Norge da jeg kjøpte billett i appen til Västtrafik. En snill bussjåfør lar det passere. Men sykler er det ikke plass til, ser jeg. Så vet man det.

Sommersola stråler i Strømstad som syder av liv. Bare en kort spasertur fra stasjonen til Norra Hamnen hvor jeg kjøper tur-returbillett for kr 140. Mens jeg venter på båten, ser jeg meg nødsaget til å kjøpe en solskjerm. Mørkesynet mitt er så dårlig at jeg ikke kan lese med solbriller om de er aldri så progressive. Solskjerm og vanlige briller er bedre. En grusom greie i Barbie-rosa, men det var det de hadde. Ikke så ille som den jeg kjøpte i Olhão som var rosa med sølvstriper. Barbie i n’te potens, liksom. Ikke helt meg.

Så vidunderlig det er å være på båt! Solskinn og vind som rusker i håret. Havet glitrer, og båter i alle størrelser farer hit og dit. Seilbåter og motorbåter. Den svenske skjærgården er berømt for alle sine holmer og skjær og de mangler ikke rundt Kosterøyene heller. Det yrer av sjøfugler. Store skarver seiler ned på skjærene og bretter ut vingene til tørk. På et knøttlite skjær skimtes noen underlige formasjoner. Noen har laget en liten ansamling av minihus her! Så artig.

Jeg går i land på Ekenäs på Sydkoster. Rett og slett fordi jeg har lest at det ligger en god sjømatrestaurant i tilknytning til fiskebutikken her, Kosters Rökeri. Jeg har fått sjømat på hjernen i det siste og bare lengter etter å spise noe sommerlig fra havet. Bør nytte på før min kjære kommer hjem, for han spiser ikke skjell og skalldyr. Ikke for det, vi spiser ikke samme mat uansett. Bortsett fra villfisk og hjemmelaget fiskemat. Det er for tidlig å spise, så jeg legger raskt ut på vandring. Det er all verdens å oppleve her i ved Sveriges eneste marine nasjonalpark, samt naturreservatet på Nordkoster. Men jeg har bitt meg merke i noe som heter Kosters Trädgårder. Et naturlig mål.

Jeg angrer fort på at jeg ikke slo til på sykkelutleien ved havna. Det er stekende varmt, og jeg går i dongeriskjørt og med barfotsko. Skjørtet er for varmt og skoene, som er nydelige i skogen, er grusomme på flat vei. Så totalt feil skodd og kledt. Men hvilket valg hadde jeg? Mitt siste par joggesko holdt bare i halvannet år før de revnet inni og skarpe plastkanter skar seg inn i hælene. Dyre Hooka-sko. Bare dritt. Det andre skoparet med støtdemping, litt pene, røde sportssko fra bandagisten i Halden, er ikke pene lenger. De ble fulle av blåbærflekker i skogen. De fine, grønne lakseskinnsandalene mine fra samme bandagist, ble etterlatt på toget fra Trondhjem for fjorten dager siden. Sammen med min eneste brukbare shorts og en stor pose matvarer. Ikke så greit å få med alt når en er sliten og distré og har ørti pakkenelliker siden man har reist med for liten ryggsekk. Og intet er innlevert til hittegodset.

Har én sportshorts, men den er snart gjennomsiktig av elde og full av malingsflekker. Akkurat nå angrer jeg på idéen om å se ut som folk når jeg skulle ut blant folk. Kjenner ingen likevle, så malingsshorts og blåbærsko hadde vært mye bedre.

Jeg blir nødt til å ta en drikkepause i skyggen på et koselig sted som heter Kläpphagen og fristes til å kjøpe en geitostsalat med rødbeter med det samme. Vandrer så videre mot målet avbrutt av en avstikker opp til et fabelaktig utsiktspunkt hvor man ser i alle himmelretninger.

Kosters Trädgårder innfrir absolutt forventningene. En hage basert på permakultur! Så helt i min ånd. Økologisk, i tråd med naturens prinsipper. Høybed med grønnsaker og jorddekke av halm. Fint espalierte frukttrær. Rader med kompost. Høner, hane og et yrende liv av insekter og småkryp som finner sine naturlige habitater her. Frodig og levende slik en sunn hage skal være. Ikke som sånne sterile hager hvor folk kjører vekk alt organisk avfall og nærmest går med støvsuger for å få det striglet nok. Og kjøper pene insektshus og henger på veggen til pynt og gjerne et fuglebrett på en naken plen uten noe skjulested for de flygende små.

Nei, detter er en hage slik den skal være. Med naturlige habitater for alt som hører til.

Styrket av en flaske vann, vandrer jeg tilbake. Får vannblemmer under beina og kjenner at den ene stortåneglen holder på å løsne. Lite å gjøre med det nå. Før belønning på restauranten, vier jeg litt tid til det fabelaktige interaktive kystmuséet, Naturum Koster. Så spennende og interessant!

Rökeriet svarer ikke helt til forventningen hva menyutvalget angår. Pizza med rogn frister definitivt ikke. Heller ikke fiskesuppe selv om den sikkert er nydelig. Det er altfor varmt. Rekesmørbrød blir for kjedelig, så da blir det grillete sjøkreps med chili og koriander. Men de er til gjengjeld vidunderlig gode. Kunne spist lassevis av disse, men det er dessverre bare to. Bare emn liten forrett. Mett er jeg ikke, men nå haster det på rekke båten tilbake. Det er et hull i rutetidene som vil gjøre at jeg ikke rekker siste buss til Halden om jeg tar neste båt.

Returen til Strømstad er like herlig som turen ut til Koster. Nå har jeg god tid, sp jeg rekker å spise ristet surdeigsbrød med løjrom på yndlingsstedet i Strømstad. Der de har verdens beste rekesmørbrød. Ser at her har de også moules-frites, mye billigere enn i Norge. En ny plan vokser dermed frem. Men jeg må springe og rekke sjubussen til Halden. Som viser seg å bare gå til Nordbysenteret og dermed påføre meg en time i helvete på jord. Kjøpesentra er IKKE noe for meg. Men når man først er henvist dit, er det bare å utnytte situasjonen. Jeg får kjøpt meg to dongerishorts på Carlings. Heldigvis er de ikke like uærlige her som den som har funnet etterlatenskapene mine på toget. Når jeg kommer ut med to shorts, jakka mi og ryggsekken, går jeg allerede ut med én ting mer enn jeg hadde med inn. Følgelig ligger mobilen med bankkortene igjen i prøverommet. Nå blir for mye for meg å skulle finne sandaler i tillegg. Kommer meg heller helskinnet ut fra elendigheten og setter meg på autovernet og venter til bussen kommer.

Alt i alt har dagen vært helt nydelig. Det er en lykke å oppdage hvor enkelt det er å komme seg til vakre Koster uten bil. I dag ble det kun en smakebit, men jeg ser for meg hvor mange fine turer Ludo og jeg kan ta hit og utforske terrenget. Helst litt utenfor turistsesongen.

Blåskjellene roterer fortsatt i hodet mitt og gjør meg sulten. Enn at jeg ikke har fått spist det ennå, da! Har egentlig spist alt for lite i dag. Tre små måltider har gjort blodsukkeret ustabilt hos meg som er vant et ett stort toretters. Så jeg går for et fjerde. Det er atter nok bringebær ute til en god dessert. Og nå blir det med vidunderlig god sabayonnesaus til. Rett og slett himmelsk godt.

Alle tanker om å gå ut igjen på Sommerfest på Aladdin Scene, skrinlegges. Søvnen er nær forestående, kjenner jeg. Jeg skrinlegger også tanken om å ta toget til Gøteborg i morra. Føttene er ikke helt gangbare og krever en hviledag. Tretten kilometer på barfotsko har satt sine spor.

Men jeg skal da alltids finne på noe likevel. Jeg gjør gjerne det.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 11.

Hviledagen jeg har bestemt meg for å ha, får det mest strålende utgangspunkt. Jeg har sovet i sju og en halv time! Jeg har ikke sovet så mye og så godt på flere tiår som jeg har gjort nå i hjemme aleneferien min. Hvilket beviser sannhetsgehalten i et av de mange fornuftige ordtak jeg lærte fra Donaldblader i sin tid, «tidlig i seng og tidlig oppe, det gjør deg sprelsk som en loppe». Jeg følger helt min egen biorytme som er veldig A-menneske. Jobber hardt fysisk hver dag, det er også en forutsetning for å sove godt. Mangel på fysiske anstrengelser, gjør en ikke søvnig på en god måte. I tillegg faster jeg mellom atten og tjueseks timer av gangen. Alt ettersom. Kombinert med null inntak av hurtige karbohydrater gir det masse energi og stabilt blodsukker.

Skriving og fotoredigering gjøres unna mens jeg drikker kaffe. De siste femliterne av blåbær renses. Det har jeg òg fått dreisen på. Det går så raskt at jeg faktisk kan tenke meg noen flere bærturer. Vet jo aldri om det er blåbærår neste år. Ikke vet man om man er bærplukkerfør heller. Det var jeg ikke i fjor da jeg lå i fosterstilling med ekstremt sterke hoftesmerter store deler av sommeren. Man kjenner bare dagen i dag, så den må gripes. Dog blir det ikke blåbærplukking denne dagen. Været er nydelig, så jeg tusler rundt og bare nyter alt som er vakkert i hagen. Alltid med saks i hånda for å klippe ned visne blomster og annet. Rosene får alltid svartflekk, så fra dem fjernes alt jeg klipper vekk. Riddersporer, hosta og annet som er avblomstret, klippes i småbiter og blir jorddekke. Alt som ikke har sykdom, skal bli ny jord. Oppklipping gjør nedbrytingen raskere.

Daglilje

Squashen kommer nå med mange hunnblomster, så jeg pollinerer samtlige. De trenger hjelp med sexlivet sitt, stakkars. Blir ikke noe fres på det med avkom ellers. Melonplanten av ukjent type, bærer kun én melon og har en bråte hannblomster. Jeg gjør som med de armenske melonene i går, kutter vekk omtrent alle, men bevarer en fin støvdrager for å ha til evt. pollinering.

Ikkw noe gir så mye avling som squash

Jeg høster litt fra drivhus og litt fra hagen. Det er ikke noe stress lenger. Alt av grønnsaker og bær som ble høsteklart så brått, er plukket og foredlet på ulike vis. Jeg klør meg i hodet og lurer på hva jeg skal finne på resten av hviledagen min. Det burde jeg ikke gjort. Klø meg i hodet, mener jeg. Der har jeg en diger kul med et sår. Utenfor vaskeromsdøra er det en helt idiotisk utelampe som har et forrædersk metallrør under. Rene drapsvåpenet. Hver gang jeg går opp trappa der, smeller jeg hodet hardt oppi våpenet. Jeg går alltid fort eller springer, så det smeller godt i skallen. Den lampa skal bort, sier jeg til meg selv hver gang det skjer. Og glemmer det til neste gang jeg kræsjer med den.

Vel, jeg har da noen planer. Kjenner at det er på tide å se litt folk rundt meg her jeg går og mumler og snakker med meg selv hver dag som annen snåling. Det er kulturvandring i Halden hver torsdag. I dag handler det om jernbanen og historien rundt den. Avsluttes med visesang på Sauøya med gamle jernbaneviser. Det virker både hyggelig og interessant. Tror jeg blir med på det.

Svømmer noen runder i bassenget for å strekke ut ryggen. Det gjør så godt, men har ikke tatt meg tid til å bruke det i all min travelhet. Svømming er veldig god trening for meg siden jeg er ekstremt elendig til det. Mine fire flinke barn trenger vel bare tre svømmetak for å fyke de åtte meterne over bassenget. Jeg trenger atten! En god dusj etterpå og så er endelig alle spor av blåbær borte. Har hatt blå hender i tre dager nå, tross utallige håndvasker. Så jeg synger med Vreesvijk, «Jag har badat, jag har duschat, luktar gott om hela kroppen – och så börjar jag gå, och jag tål att tittas på..» . Nå skal jeg ikke akkurat ut og selge min samba, men det ramler alltid en sang inn i hodet til alle anledninger. Dessuten har jeg ombestemt meg.

Kjenner at det å stå og smågå i hele to timer mens noen snakker, blir for mye for meg. Jeg takler dårlig rolig rusling og ikke i det hele tatt det å stå. Ikke å konsentrere meg om andres snakking så lenge heller. Dessuten la Siljedatter ut et bilde på Snap av at de var ute og spiste blåskjell. Moules frites. Det ga meg vann i munnen. Det er sommermat det! Jeg vil sitte i sola og spise moules-frites og drikke hvitvin og kjenne at det er sommer og ferietid! Kulturvandring og viser var gratis, det var nok det som tiltrakk meg mest. Spise ute er det ikke, men det frister veldig mye mer. Men så er det Halden og restauranter, da. Jeg tråler menyene på samtlige som ligger så fint rundt bukta nede i Sørbyen. Burger, biff og biff og burger på samtlige. Joda. Her prises nærheten til sjøen, sommeren og de varierte menytilbud. Ehhh… Reker får man, men må rense selv. Jeg giftet meg første gang før jeg fylte sytten og har hatt hjemmeboende barn i nærmere seksti år. Jeg har laget og servert MYE mat i årenes løp. Nå elsker jeg å BLI servert. Betaler ikke for å sitte og jobbe med maten selv. Reker skal være ferdig renset og fisk filetert.

Endelig finner jeg ut at Brygga Mathus på Thonhotellet har moules-frites på menyen. Tre hundre spenn. Så kommer det vin i tillegg. Jeg klør meg IKKE i hodet mens jeg tenker på saken, men tar en ny hagerunde isteden. Gulrøtter i melkekartong har ikke vært noen suksess hos meg siden den tiden man i lykkelig uvitenhet kunne fylle kartongene med veksttorv. I dag vet vi hvilken miljøkatastrofe det er å grave opp myr til jord. Metangass og CO2 slippes ut og vi ødelegger jordas viktigste karbonlager. Sammen med squashen står sju melkekartonger med noen puslete små gulrøtter. Jeg er lei av å vente på at de skal bli til noe, så jeg røsker opp det som er og kaster kartongene.

Da begynner en nye middagsrett å ta form i hodet mitt. Bakte gulrøtter. Disse er så små at de vil ikke ta lang tid på å bli ferdige. De kan hvile på en seng av luftløk, hvitløk, selleri og sitrontimian, samt steinsoppen jeg plukket forleden. Litt bondebønner bør med så det blir nok proteiner. Rødvin, så klart. Og kanskje Fetaost, honning og pistasjnøtter over gulrøttene. Og noen kladaser med godt smør. Jeg får vann i munnen og slår fra meg alle tanker om restaurantmat. Jeg har jo så mye godt i hagen! I motsetning til mange andre som synes det er kjedelig å lage mat bare til seg selv, så liker jeg det. Da kan jeg lage akkurat det jeg vil uten å tenke på andres preferanser eller allergier. Det kan være vanskelig innimellom å komme på hva man skal lage, men aldri så lenge jeg er hjemme og det er hagesesong. Da har jeg alt jeg trenger både av inspirasjon og råvarer.

Middagen blir nydelig, den. Tenkte å ha salat til, men fant ut at det ikke passet. Den sedvanlige bringebærdesserten med hele seks markjordbær, blir det dog. Begynner å bli lei av fløte. Får lage råkrem og sabayonnesaus heretter. Problemet er da bare at jeg igjen vil få overskudd av eggehviter nå som jeg endelig har fått brukt opp alle jeg hadde.

Vel, det var dagens mat og jeg er atter stuptrøtt selv uten å ha gravd eller skogsvandret.

Godt å finne godsenga si nå. Morgendagen har blanke ark. Da skal jeg nok finne på noe som får meg ut av heimen.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 9.

Min indre gravers rop om terrassering av skråningen, blir blankt avvist. Gårsdagens fysiske utskeielser gir fortsatt en følelse av at kroppen har vært gjennom et valseverk. Nå skal det bli vederkvegende med en dag i skogen.

Vederkvegende? Jomen sa jeg smør. Berit fra Sarpsborg kommer med nytt utstyr.  Gummistøvler og bærplukker. Hun har ikke vært på bærtur på noen år. Vi drar til Ertemarka og helsprayer oss med mitt nyinnkjøpte middel mot flått og alskens insekter. Idiotisk nok begynner vi å plukke med én gang vi ser bær. Selv om de er små og står spredt. Jeg sier hele tiden at vi må gå videre og finne et bedre område, men ingen av oss klarer å gå fra de bærene vi tross alt ser. Bærplukking er IKKE noe hvilehjem. Begge med vond rygg, hun med kneproteser og jeg med hofteproteser – fy flate så tungt! Jeg setter min lit til flåttmiddelet og velger å gå på knærne innimellom. Makter bare ikke å bøye ryggen hele tiden. Berit kan jo ikke det stakkar, så hun hviler litt innimellom isteden. Men vi gir oss ikke før fem literne er fulle. I hvert fall min. Gikk litt smått med Berit før hun fikk opplæring i bruk av bærplukker, men da ble det sannelig fart på henne også.

Jeg må ha oversett korsryggen med innsektsmiddelet. Overdelen glir opp, og plutselig kjenner jeg det svir som bare f. Jeg drar overdelen ned og slår hånda mot området. Svien forflytter seg rundt omkring til begge sider. Det kjennes som etsende væske helles over korsryggen. Hva søtten kan det være? Ingen insekter er å se. Aldri har jeg fått insektsstikk som har kjentes som dette før. Og jeg blir stukket av det meste. Stikkedyrene vet å velge sine allergikere.

Med fulle spann tar vi en liten rekognoseringsrunde lenger opp. Og hva ser vi? Blått i blått med flotte bær. Vel, det blir ny tur i morra. Fem liter holder av gangen, bæra skal jo renses også.

Vel hjemme vrenges det meste av klær av på trappa. Vanlig flåttsikring. Så inn på badet og vrenge av resten opp i badekaret og riste det. Gre det lange håret med finkam og se over hele kroppen i speilet. Niks, ingen flått. Men bak på korsryggen vokser det frem store røde rundinger med hevelse som svir noe forferdelig. Sju stykker. Har aldri kjent så intens svie. Sterk cortisonkrem blir smurt på gjentatte ganger resten av dagen og lindrer noe.

Rensing av bær, særlig blåbær, er drepende kjedelig. Alt av blader og rusk er som limt fast. Men kroppen får tiltrengt hvile her jeg sitter i varm sol i bikini og renser. Det føles nesten meditativt, og jeg merker ikke at timene går før jeg blir sulten. I mitt fruktesløse forsøk på å skaffe mer plass i Sareptas krukke, har jeg kommet over en stor klump i en pose som jeg har tint opp. Det viser seg heldigvis å være pizzadeig, som antatt. Dessverre har jeg ikke nok modne tomater fra egen avling, men en boks Mutti kirsebærtomater duger godt sammen med det hagen ellers byr på. Urter, hvitløk, chili og blomster av prærieløk. God pizzasaus. Mengder av Mozzarella fikk jeg jo i til halv pris, så det er bare å fråtse. Deretter dekke med masse skiver av squash som jeg òg har mengder av. Olivenolje over og hjemmelaget urtesalt før pizzaen går i ovnen på 300 gr varmluft med undervarme. Den blir sprø, herlig og veldig god. Det er en diger pizza og jeg spiser halvparten. Ingen dessert, for den tok jeg som forrett mens jeg renset blåbær. De daglige bringebær med fløte. Så forresten at 300 gr. norske bringebær koster 45 kroner på Rema. Dvs. at jeg tjener rundt nitti kroner dagen her.

Innimellom fokuset på blåbær, er dagens bringebær høstet. Likeså frøkapsler fra opiumvalmuene. De tørkes, så blir noen frø spart for å bli nye blomster, mens resten havner på kjøkkenet og brukes til diverse bakst. Godt til litt av hvert både av brød, kaker og annen gjærbakst. Da jeg bodde på Bakklandet, satte jeg alle slike frøkapsler i en krukke på bordet utenfor galleriet mitt. De pyntet så fint opp mens de stod til tørk. Men der kunne det være så ymse personer som passerte forbi og kastet et blitt inn i hagen. En dag var alle frøkapslene borte. Det kan teoretisk sett utvinnes opium fra skallet, men vet ikke hvor fruktbart det er for en amatør.  Selve frøene inneholder ikke opioider.

Et hage/valmuetips: Valmuefrø liker å stratifiseres for å kunne spire. Dvs. kuldebehandles. Legg dem i en isbitform, ha på vann og frys. Slengs så ut isbitene rundt omkring i hagen der valmuer kan dukke opp fritt.

Tolv bokser blåbær har funnet sin plass i Sareptas krukke. Det ble faktisk seks liter, siden jeg også fylte bærplukkeren. Nå skal jeg kose meg med Midsomer Murders. Sånn type krim som jeg omtaler som hyggelige mord. Ingen nærbilder av bestialiteter. Kun sjarmerende og usjarmerende folk i lett blanding. Herlige karakterer og masse britisk humor. Så avslappende å se på at jeg sovner med én gang. Våkner av at Jan ringer og klarer så vidt å snakke mellom gjespene. Nok en gang er det bare å vakle seg til sengs og satse på litt mer våkenhet neste dag.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 8.

Ertene fingranskes for siste gang før de godkjennes, pakkes og legges i Sareptas krukke. Dvs. fryseskapet som fylles fortere enn jeg rekker å tømme det. Det bør hete det heretter. Mye morsommere at gjenstander får navn som er mer beskrivende. Min tippoldefar var god til det. Skatollet, som jo buler ut på midten, het svangerskapet. Medisinskapet ble til hedenskapet og barskapet til drukkenskapet, osv. Jeg får frigjort en hel hylle ved å ta ut den store bæreposen med grønnkål fra i fjor. De går rett i en ti liters gryte sammen med diverse urter, litt luftløk og vann. Kan bli mange suppemiddager av dette.

Så er det skriving av blogg og fotoredigering. Tiden går og suppa glemmes. Et tilfeldig ærend på kjøkkenet gjør at jeg redder den akkurat i den den skal til å koke tørr. Opp i food-prosessoren med litt mer vann og tilbake i gryta. Kan like godt steke ferdig mandelmakronene med det samme jeg er på kjøkkenet. Deigen ble så diger, at jeg gikk lei da jeg var halvveis i stekingen i forgårs. Det å passe småkaker i ovn, er i overkant stor utfordring for den tålmodigheten jeg ikke har. Tror ovnen har dårlig overvarme, kakene ble brune under og bleke oppå. Så kom jeg til å glemme dem litt da jeg flyttet dem høyere opp.

Det minner meg om da svigerinnen min satte brød i ovnen før hun gikk i fjøset og ba bror min om å passe dem. Ja, svarte han og glemte det i samme øyeblikk. Litt familiært dette. Da hun kom fra fjøset, så hun guttene drev og lekte med noen store svarte busser i snøhaugen utenfor. Det var brødene. Så de gledet da noen på sitt vis. Det gikk langt bedre med surdeigsbrødet mitt som stekte i fire timer da jeg gikk ut en tur i hagen og «skulle bare..». Det var like fint, det. God skorpe ble det også.

Graveren i meg vil ut og frem, så nå blir baljehullet fylt og mojitomynten får sitt legeme senket i jorden. Det gjenstår mye graving på denne haugen som heretter heter gravhaugen. Den går bratt ned, så jeg sklir når gresset er vått. En brått skråning er da også bare idiotisk å ha plen på. I fjor grov jeg vekk en halv meter av toppen. Nå har jeg tenkt å terrassere resten og plante jordbær samt lage en trapp. Siden jeg mangler materialer som trengs til støtte, forlanger min indre graver at jeg gyver løs på noe annet. Det blir faktisk en smule over på nabotomta. Her er det hektisk rehabilitering og endel masser har blitt forskjøvet litt sånn innover til meg i kampens hete. Så nå graver jeg vekke masse på begge sider, fjerner stein, fyller en sekk med skvallerkål og planerer hos naboen. Håper det var greit. Fint ble det i hvert fall. Dermed får jeg rettet opp svillene jeg har satt som ugressperrer under gjerdet. På min side planter jeg masse lille hestemynte. Den nydelige, duftende temynten som smaker Earl Grey. Dvs. bergamott. Avlegger fra meg selv. Som alt i myntefamilien sprer den seg med krypende røtter og er ganske så invaderende. Tenker den er fullt kapabel til å oppta kampen mot skvallerkålen som ellers regjerer her.

Litt av dagens innhøsting
Mojiotbedet

Fra drivhuset høstet de to første modne tomatene, litt agurk, paprika, masse basilikum og chili. Sistnevnte går rett i fryseren. Agurk og paprika syltes. Helt vanlig med eddiklake og masse krondill til agurken. Dog med Stevia istedenfor sukker. Orker ikke alt det sukkeret som skal pøses inn i alt mulig.

Dråpetomater og bøndebønner utendørs
Tomatene klarer seg like godt ute som inne i drivhuset, her med hvitløk
Tomtegrens ferdig planert

Jeg har lest meg opp på erteviklere. Visstnok et alvorlig problem for dem som dyrker profesjonelt. Her i Halden er jeg omgitt av erteåkrer, så det er ikke så rart at de også angrep mine erter. Høster man tidlig nok, går det bra, for larvene spiser seg bare inn i godt modne erter. Vel, jeg skal ikke stille som vertsfamilie for utysket. Så jeg røsker opp alle erteplantene og plukker av de siste ertebelgene. De er ennå flate og fine og går som sukkererter. Neste år skal jeg kun satse på sukkererter. Det er viktig for meg å dyrke mye planteproteiner, så erter er fint og bønner enda bedre. Og bank i bordet, det har jeg så langt ikke hatt noen problemer med.

Bondebønner
Superfornøyd med første innhøsting av disse
Alle belgvekster har nitrogensamlende knoller på røttene
Masse supert kompostmateriale fra erter og bønner

Nå høster jeg mengder av bondebønner. I motsetning til de andre bønnene jeg dyrker hvor man spiser hele belgen, må disse pilles. Det er faktisk mer arbeid med dem enn med erter. Først pilles de, så forveller jeg bønnene, men disse har også et ekstra skall. Det blir som å skålde mandler. Til slutt har man de rensede store, grønne bønnene som er så gode og næringsrike. Følgelig har jeg sådd bondebønner i tre omganger så jeg slipper så mye arbeid på én gang. De spirer så lett og vokser så fort, så det er ikke noe problem. Sånn sett kan de dyrkes over hele landet. De spirer utendørs ved bare fire grader. Og mine har tålt noen frostnetter også. Tøffe er de. Men lange. Så lange at de knekker. Alle bønneplantene mine har blitt så høye i år, enda jeg ikke dyrker sorter som skal kreve klatrestativer. Må faktisk ut og svi kredittkort igjen, da. Har ikke en eneste anvendelig pinne igjen, og her trengs det mange bambuspinner. Begår også den luksusen å kjøpe dekorstein til å ha på mojitobedet. Det så så stusselig ut med en del naken jord. Våget ikke plante alle avleggerne da jeg mistenker at én av dem ikke er riktig sort, så den er satt i karantene. Problemet med mynte er at de krysspollinerer og dermed blir til andre sorter. Følgelig bør de ulike arter av mynte man måtte ha, plantes langt fra hverandre. En del av det som selges som mojitomynte, kan jeg garantere at ikke er det.

Atter en gang er det blitt langt på kveld og jeg har ikke hatt tid til å lage middag. Spiste stikkelsbærpai i middagstida, så jeg lider ingen nød. Jeg er kokvarm og skikkelig sliten etter alle timene med graving og lemping av stein. Har faktisk litt vondt i den ene hoften også. Så jeg bestemmer meg for å ha lørdagskveld på en mandag. Er ikke pensjonist for ingenting.

Varm suppe frister ikke nå, den får bli i kjøleskapet og fullføres for Sareptas krukke i morgen.

Jeg anretter en fjøl med ost og rugkjeks, oliven fra Portugal og tomater og paprika fra drivhuset og litt jordbærspinat fra hagen. Klokka er ti på kvelden. Jeg benker meg foran TV’n til ny sesong av Tareqs matresa og unner meg et stort glass rødvin. Chianti Riserva. Nydelig, men det er så lenge siden sist at det setter meg helt ut av spill. Sovner som en dupp og våkner så vidt i tolvtida. Og jeg som også hadde tenkt å bade og vaske håret i kveld! Snubler i halvsøvne ut på kjøkkenet med sakene. Glasskålen med kjeks seiler ut på gulvet og knuser i tusen knas. Makter ikke å gjøre en døyt med det. Vakler bare videre til badet og fått pusset tenner og vasket av meg det grøvste jordlaget med en klut før jeg stuper i seng.

Må nesten ha med et par bilder av agapanten min som har blomstret i evigheter
Endelig litt mat

Dæven, så sliten jeg er.

Nå tror jeg Jan og Ludo må komme hjem snart så jeg ikke jobber meg ihjel.

Blir hviledag i morra, da. Blåbærtur og null graving.

Trur eg.

Spørs hva min indre graver sier om det.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 7.

Den som graver en grav, skal falle i den, og den som velter en sten opp, på ham skal den rulle tilbake. (Salomos ordspråk, v.27)

Jeg faller ikke, men starter søndagen friskt med å grave ferdig det store hullet til den ene murerbaljen. Ned i graven må jeg også, nettopp for å velte en sten opp. Jeg baler noe helt forferdelig med spett og spade for å få opp en diger stein. Og jeg ER redd for at den skal rulle tilbake og lande på tærne mine. Men det er tross alt lettere å få den opp når jeg står i graven, enn over den. Belønningen er masse frigjort volum på denne håpløse plassen jeg har valgt å grave. Oppå en haug rett ved terrassen. En haug som består av like mye store røtter og stein som jord. Dog en velvalgt plass, fordi den er hensiktsmessig. Her skal den marokkanske mynten vokse, den såkalte mojitomynten. Andre urter står fint i kjøkkenhagen, tilgjengelig når jeg lager mat. Denne urten skal i drinker, da er nærheten til terrassen mer hensiktsmessig.

Mojito består av marokkansk mynte som knuses sammen med is, overhelles hvit rom og ferskpresset limejuice. Røres med brunt sukker før det tilsettes passe mengde soda. Veldig god sommerdrink. Mynten er skikkelig god i andre drinker også, men da er det ikke riktig å kalle dem mojito. F.eks. smaksetter jeg kombucha med mynte og sitron eller lime. En favorittdrink vi har hatt i sommer, er hjemmelaget hylleblomstsaft med masse is, mynte og sitron. Altså en alkoholfri drink som lesker utrolig godt på varme dager ved bassenget.

Dahlia ved leveggen, bommet litt på fargene her, blomstene stemte ikke med det jeg trodde
Det store mojitohullet
Rødkattebusk

Endelig er hullet ferdig. Mer enn ferdig. For jeg har, typisk nok, sett feil på tommestokken da jeg målte dybden på baljen. Har gravd ti cm dypere enn jeg trengte. Vel, får planert fint under da. Med grus og sand for god drenering. Røtter går i baljen, de vil bidra til å holde på fuktighet sammen med grillkullet som nå er ferdig aktivert med gullvann. Mynte liker fuktig jord og kan trives godt i skygge.

Drivhuset krever sin daglige inspeksjon. Det er herlig å se alle tomatene som vokser til og begynner å rødme og drivhusdruene som blåner.  Agurker må høstes og paprika likeså. Har noen bittesmå agurkplanter som egentlig er tyvskudd jeg har slengt i jorda. Forunderlig nok kommer selv de minste plantene, som bare har et par blader, med agurker. Den ene har endog produsert en underjordisk agurk som er helt hvit. Sammen med alt som allerede er høstet og ligger i kjøleskapet, er det så mye at det er tid for sursylting. Kanskje imorra. Fermentering er sunnere, men etter å ha fermentert både det ene og det andre, har jeg kommet frem til at jeg ikke synes at alt blir godt som fermentert. Kål, løk, chili og rødbeter blir kjempegodt. Agurk og tomater blir det ikke. Her er mengder med chili også, de satser jeg nok på å fermentere.

Et herlig syn
Chili Erotica, yndlings, ikke for sterk
Det blånes
Basilkumen her får blomstre så jeg får frø. Fint å lage sin egen frøbank fra gode planter

Det er ikke bare planteliv i drivhuset. Her er også dyreliv. Så langt har ikke alle de halve potetene jeg la på jorda for å fange opp evt. hærmygglarver, gitt noe resultat. Da er det vel eddikfluer jeg har. Den ene fellen jeg har laget, holder ikke, jeg må ut å kjøpe rikelig med limfeller. Den før omtalte musa som koste seg med bokashistrø, har muligens tilhold her ennå. Noen har spist godt av den ene poteten. Jeg slenger ut Slux mot snegler for sikkerhets skyld, men ser egentlig ingen spor etter det. Så da er det vel mus? Tror det er dem som har spist opp ganske mye av jordskokknollene mine også. Og de spiste salaten jeg sådde tidlig i vår. Så jeg klager ikke på kattene som holder til her, selv om de også tok min tredje rødstrupe. Akkurat det var veldig trist.

Litt av dagens
Underjordisk agurk i potta, to agurket på miniplanten!
MEget mystisk gnaging på potet

Den store basilikumjungelen min med planter som har begynt å få ordentlig stammer, blir også spist av noen vesener. Heldigvis har jeg for lengst høstet rikelig av den og kjørt i food-prosessor med olje og frosset ned i isterningformer. Nå kutter jeg plantene helt ned og dusjer rikelig med neem-olje over stubbene. Heldigvis har jeg flott basilikum som vokser sammen med både tomat og chili. Alle dusjes godt med den samme økologiske oljen som både er nærende og forebygger skadedyr.

Jeg får klarsignal fra gode Olhão-venner som bor i Sarpsborg, at det er bare å komme og hente avleggere av mojitomynte. Jeg drar sporenstreks av gårde så kan jeg få kjøpt limfeller med det samme også. Plakater om «Tall Ship Race» dukker opp når jeg nærmer meg Fredrikstad. Søren òg, det hadde jeg glemt. Kanskje jeg kan ta meg en tur dit etterpå. Til og med stikke innom den koselige greske restauranten ved elva. Så ser jeg nedover meg selv. Nei, jeg kan nok ikke vise meg for andre enn gode venner. Jeg er akkurat så møkket som jeg pleier å bli når jeg holder på i hagen. Oppbrettet treningsbukse og en god ladning jord på knærne og i brettene. Møkkete hender og høyst sannsynlig møkket i fjeset òg etter å ha strøket vekk håret noen ganger. Så meg ikke noe speil før jeg dro, det er noe jeg bare gjør morgen og kveld.

Greit nok å dra innom steder som de to eneste butikktyper jeg liker, hagesentre og byggevare. Må være ok å være møkket der når man er et arbeidsmenneske. Så limfeller blir det. Deretter supergode vafler hos mine gode venner. Som den smørfundamentalist jeg er, vet jeg at jeg spiser trygt her, uten fare for margarin.

Vel hjemme havner avleggerne i vann før jeg gyver løs på oppbinding av planter. Rustbedet er en gigantisk jungel av høye stauder og bambus. Storhjortetrøst og mjødurt. Gjerdesolhatt og høstsolbrud. Rød gjøksyre som er bunndekke her, lukes vekk der den spiser seg inn i andre planter. Den har knapt røtter, så det er ikke noe problem.  

I rustbedet maler jeg alle tråkkehellene oransje
Liker å ha planter som pryder med form når de ikke blomstrer. Hageiris og dagliljer er blant disse.
Her liker skjærene å bade. Før jeg oljet fatet, ble alle skjærene farget oransje av rusten.

Tross et par skybrudd, har det stort sett vært oppholdsvær og passe varmt i dag. Godt arbeidsvær. Før jeg et ordet av det, er klokka ni på kvelden. Jeg har rent glemt å lage meg middag. Ble så mett av de gode vaflene at det egentlig holder for dagen.

Nå gjenstår bare siste post på programmet. Pille erter. Har utsatt det i det lengste, for det krever at jeg sitter i ro. En nitid og kjedelig jobb. Føler meg omtrent som Askepott mens hun ennå bodde hos den onde stemor. Ikke bare må jeg åpne alle belgene, men også granske hver eneste ert. Jeg har vært litt for sen med å høste, så epleviklerens larver har rukket å bore seg inn en god del av ertene. Det er ikke alle sommerfugler man ønsker å ha i hagen. Epleviklere og kålsommerfugler står definitivt på uønsket-listen.

Det blir til slutt ett kilo fine, rene erter som jeg legger i vann til i morra.

Trøtthetsstadiet er for lengst passert, så det blir to filmer på rappen. Big Fish og Sing Street før jeg sier god natt til meg selv i halv tretida.

Det har vært en fin dag. Fint å være litt sosial igjen blant folk en føler seg trygg med. Egentlig er jeg en einstøing. Hadde jeg ikke hatt Jan og ungene, hadde jeg sikkert blitt en sånn rar dame med masse dyr langt inni skogen. Rar er jeg kanskje, men prøver å holde et tak i det sosiale også. Det er sunt, men ikke alltid lett når man har ADHD. Alltid redd for å være litt for mye. Er det også av og til, da blir det veldig lenge til neste gang. Man er jo nokså enten eller. Det lar seg ikke gjøre å være helt på det jevne. Høyt oppe, intens og veldig glad, eller brått fall ned i dypet. Strever med kodene, særlig dame/jentekoder hvor språket fra munnen ofte ikke stemmer med kroppsspråket. For meg blir det veldig utrygt.

Man trenger ikke si alt man mener, men man må mene det man sier.

Men jeg er meg og er som jeg er. Har bestemt meg for at det er bra nok.

Take it or leave it.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 6.

Noen tror kanskje jeg er hyper hver eneste dag. Det er jeg ikke. Innimellom kommer de dagene da jeg bare sitter og glor ut i lufta. Ikke så ofte, men ikke desto mindre nødvendig.

Sjette dag blir litt slik. Jeg henger i kjøkkenvinduet og glor, ikke ut i lufta, men på alle fuglene utenfor. En regntung dag som driver meitemark og småkryp i jorda opp mot overflaten. Et fabelaktig koldtbord å fråtse i for kråkefuglene. Innimellom river de ut biter av et gammelt brød jeg la i fôringshuset. Tjue- tretti kaier, voksne og ungfugler. Et par kråker og fire fastboende skjærer. De små kaiene er hissige og jager vekk skjærene, mens de store kråkene bare står beskjedent i bakgrunnen. Omtrent som med hunder. Små hunder er ofte langt mer gneldrete og hissige enn store. Er vel for å kompensere for størrelsen. Noe enkelte tobeinte òg kan kjenne seg igjen i, kanskje?

Vi er så glade i de fine, artige skjærene våre. De har et kjempereir i en høy thuja her. Ivrige bygger de på litt hvert år. Noen store konstruktører er de ikke. Reiret ser ut som et takras, men det er ganske rørende. I fjor var det fire unger her som hoppet rundt i hagen inntil en ble syk og måtte avlives. I år har det muligens skjedd en større tragedie. Forleden så jeg to kaier som satt og spiste ivrig på noe oppe i skjærereiret.

Jeg ser på fuglene og tenker på vår venn som nettopp gikk bort så altfor tidlig. Han var så glad i livet og drømte om å komme til Algarve igjen til vinteren. Elsket å dra rundt alene i Portugal og over grensen til Spania hvor han hadde sine hemmelige steder for å fange sjeldne fugler med kamera. Ria Formosa, landskapsvernområdet som omgir oss der vi bor om vinteren, regnes som Europas største mellomlandingsplass for migrerende fugler. I tillegg til å ha rundt tjuetusen standfugler. Vel, det var i hvert fall slik. Endinger i klima merkes tydelig. Det er langt færre fugler å se nå enn tidligere. Alle fuglekikkere jeg snakker med, er rystet over den store nedgangen i fuglebestanden.

Det er vanskelig å rive seg løs fra vinduet. Fuglene er så artige! Og veldig rampete. De slenger vekk alt gressklippet jeg har lagt som jorddekke rundt busker og trær for lettere å få tak i godsakene. Også gnagebeskyttelser rundt trestammer slenges rett vest. Nå ser jeg også hvorfor takløkene aldri vokser til i det gulmalte kloakkrøret. En skjære sitter med den siste lille takløken i munnen! Jeg tar bilder og videoer både med kamera og mobil. Har fått et fint digitalt kamera av min kjære kjøpt etter gode råd fra vår venn som jeg tenker sånn på idag. Ikke speilrefleks, men et rimelig og godt alternativ. Resultatene blir likevel ikke så bra tatt som de er gjennom et slitent kjøkkenvindu i regnvær. Ikke som det fabelaktige bildebiblioteket vår venn etterlater seg. Han var en eminent fugle- og naturfotograf, og hadde også tilsvarende flott utstyr.

Fuglene byr på herlig underholdning som driver vekk tunge tanker. Men jeg har grøde å foredle. Voksbønner forvelles og fryses ned. Stikkelsbær fryses hele, mens noen kjøres i food-prosessor før jeg tilsetter hakket, fersk eplemynte. Det dufter så nydelig at jeg blir nødt til å lage en stikkelsbærpai. Hvem som skal spise en hel pai, vet jeg ikke, så keen er ikke jeg på søtsaker. Skjønt stikkelsbær er ganske friskt, da. En del av urtene har tørket ferdig og kan puttes på glass.

Når man lever litt i to land, blir det fort dobbelt av enkelte matvarer. Man kan ikke frakte med all verdens hjemmefra når man lever i bobil. Både plass og vekt styrer. Så kommer man hjem igjen, og alt av tørrvarer må inn for å hindre museinnbrudd i bobilen. Plutselig har jeg seks halvfulle poser med mandelmel. I kjøleskapet har jeg to glass med masse eggehviter. Et resultat av å lage bearnaise- og hollandaisesauser fra scratch. De må også brukes opp. Da blir det en gigantporsjon med mandelmakroner som jeg heller ikke kommer til å spise stort av. Bør i hvert fall ikke gjøre det, selv om de ble himla gode. De er heldigvis holdbare og kan bys gjester. Vår venn ville elsket dem. Tross sin diabetes, var han veldig glad i søtsaker.

Stkkelsbærpai meds eplemynte

Det er tungt å komme seg ut i dag, men enda tyngre å bli sittende inne. Nitten grader er ikke kaldt, så mellom regnskurene får jeg endelig tatt en runde med propanbrenneren på ugresset i singelen og mellom heller og belegningsstein. Det skal være trygt nå når det regner såpass mye.

Kompostering av alt organisk avfall er noe jeg alltid har gjort, og som jeg gløder for. Gjennom seksten år var jeg hyret av Trondheim Kommune /Renholdsverket til å undervise både privathusholdninger og skole- og barnehagepersonell i kompostering av matavfall. Samt følge opp hvordan det gikk. Tror jeg er den i Norges land som har rotet i høyest antall kompostbeholdere i årenes løp! Tre år i blokk på Lade gjorde ikke varmkompostering mulig. Da ble det bokashi isteden. Noe jeg aldri ble helt fortrolig med, uansett hvor bra gjødsel det blir. I motsetning til korrekt utført kompostering, er bokashi en kald fermenteringsprosess som stinker. Riktignok ikke ut fra den lukkede beholderen, men når man åpner den og av den bakterietilsatsen som skal brukes. Nå har jeg funnet ut at jeg likevel skal kvinne meg opp til å lage bokashi, men kun av ugress. Noen som tydeligvis synes om stinkende produkter, er mus. Alt bokashiutstyret har vært oppbevart i garasjen. Posen med strø ble gnagd hull på og spist av. Den ble flyttet til drivhuset. Men sannelig fant musene veien dit også. Så flyttet jeg strøposen utenfor og dekket over med en plastboks. Og hva skjer? Den yrer av maggot. Bra fiskeagn, men jeg fisker ikke. Hele greia slenges i bokashibøtta og lokket settes godt på. Æsj. Dette blir aldri min greie. Takke meg til varmkompostbingen min som dufter av hyggelig, varm jord. Omtrent som i et drivhus.

Murerbaljene står for tur. Jeg borer masse hull i bunnene med åtte mm bor. Tror det blir bedre enn å skjære dem helt av med tanke på invaderende ugress. Og forsåvidt også «utvaderende» mynte som skal vokse i dem. Kommer godt i gang med å grave hull til den ene, før nok en syndflod slippes ned fra oven.

Klokka er allerede åtte på kvelden. Det er godt å komme inn nå og varme opp resten av den gode ertesuppa. Det har også blitt bringebær nok i dag igjen til et par desserter, men nå har jeg stikkelsbærpai som jeg spiser med seterrømme til. Bringebærene går i fryseren.

Det er så stille i huset. Siden jeg ikke snakker med andre enn meg selv om dagene, har jeg også tatt ferie fra høreapparatene. Seks dager uten Ludovovs er nesten uutholdelig. Men jeg får bilder og videoer hver dag og ser hvor god kompis han har blitt med lagottovovsen som sønnen min har fått. En veldig vilter og glad unghund, så tanken er at Ludo skal hjelpe til å oppdra den litt. Hvilket jeg tror han gjør helt utmerket. Ludo lider nok ingen nød. Ludo er en hund som blir elsket av mange og selv gir mye tilbake. Vår nylig avdøde venn var så glad i Ludo. Og det var gjensidig.

Nå teller jeg dagene til min kjære kjører sørover igjen og plukker opp Ludo på veien.

Livet uten hund er som et hus som mangler en vegg. Og det er ikke godt å ha kjæresten sin borte for lenge heller.

But – tomorrow, tomorrow, is only a day away…

Srikkelsbærpai er nå godt,da. Med feit rømme til.
Eller is for den som foretrekker det.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , | 2 kommentarer

Dag 4.

Bærtur var planen og bærtur ble det. I hagen.

Dagen starter i sekstida etter fem timers søvn. Jeg har visst sovet fra meg for en stund nå. To sjutimers netter har gjort susen.

Før bærturen spyler jeg ren klematis og hosta for svarte lus. De elsker rabarbra også, men der ser det ut til at jeg har fått spylt dem bort for godt.

Det er ikke stort igjen av solbær og rips. Det meste var plukket før vi reiste til Tylldalen. Avlingene er ennå alt for små etter hva jeg forventer fra slike busker. Slett ikke nok å tære på til vinteren. Er buskene for unge, tro? Eller står de for tett? Jeg vurderer uansett å omkalfatre dem litt. De to stikkelsbærbuskene er små, men gir fire liter bær. Og ennå er det en del igjen nederst som ikke er modent ennå. Røde stikkelsbær er så godt! Men det ser ut som jeg er rullet i et tornekratt før jeg er ferdig med jobben. Det beste hadde vært å ha oppstammede bærbusker, men det er dyrt. Så planen er å flytte stikkelsbærbuskene og bygge opp et slags podium til dem så de kommer litt høyere over bakken. Da blir det lettere å plukke. Deretter kan jeg spa opp ripsbuskene og spre dem mer inni bærstativet.

Jeg slites mellom frykten for å ha for mange bærbusker slik at det blir en mare å måtte plukke alt, eller det å ha for få til å gi nok bær. Jeg har et noe traumatisk forhold til bærplukking etter på ha vokst opp med en gigantisk bærhage hvor mora mi mente det var passende barnearbeid å sørge for plukkingen. Men jeg elsker bær. Foretrekker det fremfor frukt og spiser bær hver dag. Det jeg ikke spiser etterhvert, fryser jeg ned slik de er. Uten bearbeiding. Vil ikke ødelegge den friske smaken med koking, og vil ikke ha sukker. Jordbær er de eneste bærene jeg gjør noe med om jeg skal lagre for vinteren. De røres med sukker, En halv kilo til en hel kasse jordbær er nok. Om man kjører halvfrosne bær med mikser og evt. bittelitt sukker, så får man et stivt og jevnt syltetøy uten å ha tilsatt noe som helst.

Solbær har så spesiell smak at de kan være gode å lage gelé av. Men jeg har ikke nok bær, så jeg fryser dem ned for å ha til bruk ved neste gangs smaksetting av kombucha.

Husker forresten en dessert jeg pleide å lage før i tiden, den krever litt solbær. Da brukte jeg noen friske, den gang svært så eksotiske frukter. Som stjernefrukt, kiwi, physalis, fiken o.l.

Laget sabayonnesaus/zabaglione, dvs. en eggedosis av eggeplommer som varmes og spes med hetvin, fortrinnsvis Marsalavin. Denne herlige sausen ble helt på en stor middagstallerken. Oppskåret (nei, det heter ikke oppskjært) frukt dandert pent oppå og hele solbær drysset over. En hjemmelaget mandelmakron hørte også med. Gud bedre så godt!

Okey, da har jeg flere planer for solbærene. Skjønt bringebær som gratineres med sabayonnesaus er også dødsgodt.

Jeg er imponert over hvor flink jeg er til å holde meg til det jeg har planlagt å gjøre. Normalt ville jeg holdt på med tusen ting på én gang, slik kaoset i hodet mitt driver meg til. Nå er jeg skikkelig streng med meg selv slik at jeg kan klare å få tatt oppgavene i prioritert rekkefølge.

Neste post på programmet er å tynne i jordskokkplantene som vokser på tre steder. Jeg har to plantekasser nær hekk som står oppå paller. De må de, ellers vil røttene fra hekken snike seg innunder og vokse opp i kassene. Det skal vi ikke ha noe av. Squash i den ene kassa og jordskokker i den andre.

Jordskokker liker å vokse dypt, de største og fineste knollene dannes ofte langt nedi jorda. Dermed er de ikke egnet til å dyrke i kasser med bunn. Alt røskes opp. Resten av jordskokkene tynnes også ganske brutalt før jeg rasper av bladene nesten helt til toppen. Da ser de mye finere og mer elegante ut. Snart vil de komme i blomst og bli veldig dekorative.

Bladene blir fint jorddekke. Mulching som det heter på dagens engelsk-norske språk. Overflatekompostering. Jeg klipper av alle røtter og hiver dem i en bunnløs kasse med jordskokker. Resten av de lange stilkene kverner jeg opp og hiver i kassen hvor det nå kun står igjen en enslig melonplante. Fra jord er det kommet, til jord skal det bli. Alt som ikke har sykdom på seg, går tilbake til jorda. Alt som ikke er smått, klippes eller kvernes opp slik at nedbrytingen går raskt. Grillkullet jeg kjøpte forleden, havner også her siden jeg ikke har gravd ned murerbaljene ennå. Kullet er allerede aktivert med gullvann. Det trengs her, for det er knusktørt i kassen, tross pøsregn og vanning. Og til tross for at jorda er bygd opp etter Hügelbedprinsippet med råtnende trelegger nederst og mye annet snadder.

Innimellom spiser jeg faktisk en sen lunsj. Har bestemt meg for å ha to måltider i dag, så ikke kroppen forledes til å tro at det er noen rutiner hva måltider angår. Det skal være lurt ifølge nyere forskning. All vitenskap er ferskvare, også ernæringsfysiologi. Men det har visst ikke de som driver med dette fått med seg i Norge. Mye av det forskningsbaserte styres også av interesseorganisasjoner innen landbruk, margarinproduksjon, sukkerindustri osv.

Som nevnt spiser jeg meg gjennom fryseren før den skal tines av. Det funker omtrent som Sareptas krukke. Det fylles opp med nye pakker med føde vel så raskt som jeg spiser unna.

Et halvt hjemmebakt surdeigbrød er tint opp, samt en pose reker. Nok til tre rekesmørbrød. Masse Kviteseidsmør og majones, sitron, gressløk og persille. Herlig.

Jeg fortsetter med å kverne plantestengler ute. Ligger en del oppå potetåkrene som heller ikke er kvernet. Før jeg vet ordet av det, er jeg i ferd med å beskjære både den store vrihasselen ved veien og prydepletreet samtidig som jeg henter kvister som er lagret bak drivhuset. Sånn med det samme jeg har kompostkverna i gang.

Nei, nei nei. Det var ikke dette jeg skulle gjøre nå. Dette står mye lenger ned på prioriteringslista.

Jeg får telefon fra min kjære som nyter kammermusikk og finvær i nord, men som nå ikke nyter noe. For han har blitt syk. Som i fjor da han var der oppe. Da kom han hjem med covid. Får håpe det ikke er det denne gang. Han bedyrer at han er litt bedre nå til kvelden, men har vært sengeliggende og ynkelig gjennom dagen. Håper inderlig han er bra i morgen så han får med seg alt som planlagt.

Avbruddet med telefon viser at klokka allerede er halv ti på kvelden. Antakelig på tide å gi seg for dagen. Dagens siste gjerning ute blir å plukke et lite spann med bringebær som har modnet i løpet av dagen, samt alle nedfallseplene. Nedfallsepler er utmerket å bruke når man bare skal ha saften fra dem. Den trengs når jeg skal lage myntegelé. Altså syrlig gelé som er middagstilbehør. Uunnværlig til lam som jeg ikke spiser siden jeg boikotter konfliktkjøtt. Men som jeg kan spise hvis det er lam fra villsau e.l. som holdes der de ikke er i konflikt med rovdyrenes rett til eksistens. Min svake karakter, som gjerne gir etter for fristelser i form av mat og drikke, antyder at et glass boblevin eller to på terrassen vil smake utmerket nå i finværet etter dagens dont. Men nei. Bobler blir det dog i form av hjemmelaget hylleblomstsaft blandet med sitron og Ramløsa. Nydelig det også. Og en stor skål med diverse bær og fløte. Ble så mett av rekesmørbrødene at jeg ikke orker middag av gårsdagens ertesuppe. To måltider blir det uansett når desserten ble inntatt så sent.

For trøtt til å lese, for trøtt til kryssord, for trøtt til TV. Bare litt sløving på Insta og Face før jeg slukner i forvissning om at morgendagen bør inneholde en tur i marka og forhåpentligvis blåbærplukking.

Om noen lurer, så har jeg vaska meg i dag òg. Selv om jeg ikke var søkkblaut og dekket med hønsegjødsel. Bare kvist og kvas og bladrusk og en meitemark mellom tærne.

God natt.