Dag 14.

Det holder med én dag uten særlige fysiske anstrengelser. Min indre graver har fått nok. Det forlanges jobbing.

Graveren får dog vente litt mens jeg har min hyggelige morgenrunde i hage og drivhus. Den gode lille saksa jeg bruker til så mye, både ute og på kjøkkenet, blir lykkeligvis funnet igjen. Ikke oppå kompostbingen, men på kanten av en pallekarm ved siden av. Tror det egentlig er en fiskesaks. Med den kan jeg klippe alt av blomster og tynne plantestengler og rosestilker, samt alt jeg anvender av krydderurter. Den er super til å dele opp pizza, mye bedre enn et pizzahjul. Og, selvfølgelig kan jeg klippe opp fisk med den. Har hatt den i flere tiår, og den er stadig like god. Det redskapet jeg er mest redd for å miste. Ellers har det gått med en del sakser i årenes løp. De forsvinner i hagen, antakelig gravd ned et eller annet sted. Fort gjort når jeg legger dem fra meg på bakken før jeg starter å grave. Det er sånt som skjer med mobiltelefon og briller også. En gang fant jeg igjen mobilen blant blåbærbuskene. Under både barkduk og bark. Brillene mine blir alltid så lealause, så de glir av meg. Men nå har jeg begynt å sette dem på Ludolph når de blir irriterende, så finner jeg dem i det minste.

Det ER dyrt å ha ADHD. Alle de briller, mobiler og høreapparater som ødelegges eller forsvinner er ingen ubetydelig utgift. Noe bare mistes i hagen eller ute i skogen. Briller faller av og ned på steiner i hagen. Et par ganger har jeg satt meg på dem. En gang forsvant mine nye progressive solbriller samme dag jeg fikk dem. De ble gjenfunnet to år senere i en pappeske med avisutklipp om drap av rovdyr. Bruker utklippene i collager. Noe ramler i do og går istykker. Det er helst mobilen som jeg har i baklomma. Den har også ramlet i søledammer og druknet. Lommebøker og kamera blir gjenfunnet de utroligste plasser. I fryseren for eksempel. Standardfrasen til ungene er alltid: «se i fryseren, mamma!» når jeg leter etter noe. Jan sier alltid, lett ironisk: «sikkert noen som har stjålet det». En gang var det faktisk tyveri da. Innbrudd i bobilen og min digre håndveske med sitt normale innhold av rundt ti kilo med nødvendigheter forsvant. Etter det har jeg sluttet å bruke håndveske, selv om jeg titt og ofte savner saks og tommestokk og annet som inngikk som nødvendigheter å bære med seg.

Med den nyss gjenfunnete saksen klipper jeg alt som klippes kan denne morgenen. Inkludert et par agurker og en haug med paprika som blir med inn. I dag må jeg lage noe godt med paprika. I farten kom jeg dessverre også til å klippe av en stor rosegrein med fine roser. Inni den ene satt en skjønn liten gullbasse, de vakreste biller jeg vet om. Den ble flyttet nennsomt over til en gul rose hvor den etterhvert fikk selskap av en trøtt humle, mens rosen ble tatt med inn.

Hellegangen fra da Vinci broen og bort til drivhuset er kantet med staudeløk. Praktisk å høste løk på vei fra drivhuset. Dette er vakre planter som blomstrer rikt og er høyt elsket av humler og bier. Nå er prærieløkens blomster på hell, og humlene har fått sitt. Jeg klipper vekk alle blomster nå før de begynner å spre frø ned den tørre skråningen under. Den er viet markblomster til humler og bier. Fordeler alt avklippet innimellom den tufsete alperipshekken som er sterkt infisert av skvallerkål og vindel, samt iherdige treslag som lønn, eik og ask. Her kan så gjerne prærieløken overta. Dessuten liker ikke rådyr løklukt, så det er lurt også i så måte.

Endelig blir det graving på tørrhaugen ved terrassen. Opprinnelig er det en slags plen her, men det er for tørt for gress. Markblomster har jeg sådd her uten hell. Vårlige løkblomster som bittesmå iris og krokus klarer seg bra. Det som virkelig stortrives her, er kjerringrokk / åkersnelle. Eller muligens en annen snelleart, min bestevenninne sier det ikke er kjerringrokk, og jeg ser ikke bort fra at hun har rett. Så jeg kaller dem bare utysker siden de dukker opp overalt i hagen og er umulige å luke bort med sine dype, krypende jordstengler.

Nå måtte jeg plutselig lese litt mer om åkersneller. De liker helst fuktig jord, men trives også godt på drenert jord, som her. Tror faktisk det ER åkersnelle. Da trenger jeg ikke mislike den fullt så sterkt, for det er en fabelaktig næringsrik plante. Jeg har som motto hva ugress angår: «If you can’t beat them, eat them!» Det meste av ugress er både spiselig, godt og sunt. Ta bare noe så alminnelig som den ettårige hagemelden. Befinner seg i amaranthfamilien. Som quinoa, rankespinat, fjellmelde og andre planter med fullverdig protein.

Den tretti liters hagekurven blir halvfull med ugress. Dessverre er det ingen store steiner å grave opp her. Jeg tenger steiner til terrasseringen. Foreløpig får noe restekapp av trykkimpregnert gjøre susen. Nærmest terrassen dekker jeg med våte aviser og veiduk for å stoppe rotugresset i å komme opp. En nabo samler aviser til meg. Hun har dessverre sluttet med papirutgaven av Aftenposten. Den beste til dette formålet. Men jeg får i det minste både Halden Arbeiderblad og VG. Mitt ukentlige Dagbladinnkjøp for å få de nødvendige kryssordene, blir altfor lite.

Det smaleste feltet skal fylles med stein. Videre bortover blir det trebord som en liten utvidelse av terrassen før det skal gå over i en trapp ned skråningen samtidig som terrenget terrasseres på hver side av trappen. Det er planen. Bratte skråninger som ikke terrasseres, vil alltid ha et pågående jordsig slik at flate partier nedenfor skråningen også blir skrå etterhvert. Det er også idiotisk å ha plen i en skråning. Vanskelig å klippe og har heller ikke noe av den funksjonen en plen bør ha. Jeg skal ha jordbær her. Norske jordbær er generelt sprøytet, så de blir rene giftbomber. Følgelig trenger jeg å utvide jordbærfeltet mitt som ennå er for lite til å dekke behovet.

På toppen av skråningen er allerede mojitobedet, en rose som er plantet veldig dypt, noen hosta og en god del krokus og iris. Tenker at hele det nakne feltet her skal beplantes med lavendel som liker det tørt og karrig. Følgelig fyller jeg seks potter med jord og planter stiklinger. Fikser noen rosestiklinger også med det samme. Fint å lage rotekte roser av yndlingsrosene.

Plen er best på flate partier hvor man kan drive med ballspill, krokett, nummerkubb og annen lek. I vår hage er det få flate partier, mest slake skråninger. Det er ok å ha plen der, da jeg trenger gress til jorddekke i bed og kjøkkenhage.

Hvor blir tiden av? Kjenner at jeg er både tørst og sulten. Ikke rart, klokka er alt halv seks på ettermiddagen. Sola varmer ennå nydelig, så det må bli sommermat. Legger paprika i ovnen til grilling, så jeg kan flå av skallet. Lager salat med vannmelon, jordbær, agurk, prærieløk, Fetaost og masse fersk basilikum. Samt paprikaene, selvfølgelig. Og pinjekjerner, noe crunch må maten ha. God olivenolje og presset sitron over og det smaker bare vidunderlig. Det smaker sommer. Det blir en stor porsjon, Antakelig nok til fire personer. Jeg flytter et lite bord til hjørnet av terrassen og tenker at jeg skal sitte her i solen og bare nyte. Tar et glass musserende til og henter boka mi. Tror jeg sitter i minst et kvarter før jeg ḱommer på at jeg skal springe rundt og gjøre et eller annet. Vanne noe, sjekke noe, sette på en klesvask, gå ut med komposten… Hele tiden mens jeg er tilbake innom maten og spiser noen munnfuller.

Etterhvert blir det kjøligere. Maten blir med inn og jeg skifter fra shorts til kjole. Vel, etter å ha dusjet. Jeg er full av jord, og den fine nye lyseblå dongerishortsen har antatt en slags beige farge. Klokka blir over ni før jeg er ferdigspist. Men jeg spiste alt. Det var jo så godt!

Forleden måtte jeg investere i en ny stukkatør, dvs. en sånn supergod liten greinsaks. Et uunnværlig redskap. Dyrt i innkjøp og nå forsvunnet. Akkurat nå som jeg har lyst til å beskjære litt igjen. Jeg leter på alle tenkelige og utenkelige plasser. Prøver å bruke logikk og tenke tilbake hvor jeg brukte den sist. Det må ha vært da jeg kvernet greiner. Altså ved den nye kompostbingen. Men den er verken der eller andre steder. Entréen! Den vanlige utgangsdøra som aldri brukes når jeg er hjemme. I går fòr jeg ut og inn her og utførte masse «skal bare» da jeg vasket gangen. Og der er den sannelig. Oppå den store boksen med fuglemat.

Lykkelig setter jeg i gang med å beskjære prydepletreet. Tar alle greiner jeg klarer uten å klatre, men innser at jeg ikke rekker alt før det blir mørkt. Plukker bringebær i tusmørket igjen. Masse har modnet i løpet av denne fine dagen. De blå bringebærene kommer også med brukbare bær nå. De har hittil vært ganske puslete. Et og annet blåbær blir det også.

Skal jeg gidde å lage meg saboynne/zabaglione-saus klokka halv elleve på kvelden? Javisst. Det er da kjapt gjort. Og vidunderlig godt.

Kvelden avsluttes med en dugelig porsjon dessert og litt TV. Blir faktisk senkveld på A-mennesket. Vi er svært fornøyde med dagen, min indre graver og jeg. Det er nydelig å kjenne at kroppen har vært i virksomhet.

Og imorra kommer mine to kjære hjem. Jan og Ludovovsen.

Som jeg gleder meg!