Stikkordarkiv: vegetarmat

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 15.

Det kjennes i kroppen når jeg våkner at graveren trakk det lengste strået i går. Ganske så lemster strekker jeg og tøyer litt i senga og lurer på om det er for tidlig å stå opp. Kaster et blikk på klokka. 09.45! Er det mulig?!? Må sjekke en gang til. Men det er ikke trykkfeil på klokka. Jeg har sovet i over åtte timer! Lettere sjokkert og helt fortumlet hiver jeg meg ut av senga og slenger opp vinduet på vidt gap. Synes jeg hører en rar lyd, men det er vel et eller annet utenfor så langt på dag som det er. Lyden blir litt sterkere når jeg vakler mot stua og i retning kjøkkenet for å sette på kaffe. Er det her inne det kommer fra? Merkelig. Langsomt siger det inn. Alarmen! Jeg har jo alarm på om natta! Ikke til hinder for lufteåpning på vinduet, men intet kan åpnes helt uten at alarmen går. Febrilsk fomler jeg med koden som jeg ellers taster nesten i blinde et par ganger daglig. Alarmselskapet tar kontakt via høyttaleren og får klarlagt at det er falsk alarm.

Først sjokkeres jeg over å ha sovet så lenge, deretter over å innse hvor døv jeg har blitt. Den alarmen hørte jeg nesten ikke. For to år siden oppfattet jeg alarmlyden som en grusom sirene.

Vel, aleneferien tar slutt i dag og dermed også ferien fra høreapparatene. Det er på tide å kommunisere med omverdenen igjen. Forøvrig ingen grunn til å gremmes over at jeg har sovet så lenge. Ute pøser regnet ned. Vel vitende om at også regntøy og støvler kommer hjem i dag sammen med bobilen, ser jeg ingen grunn til nok en gang å gå ut i utstyr som enten er for stort eller for lite. Nå klarer hagen seg selv. Jeg henger heller i kjøkkenvinduet og ser på de artige skjærene som driver og henter brødbiter gjennom hullene i fôringshuset. Ser at jeg har for høye planter til å kunne nyte synet av fuglene skikkelig. Bare stauder og solsikker, så de er ikke der hele tiden, heldigvis. Har planlagt å bygge en portal ved inngangen til kjøkkenhagen, men ser at den kun kan ha klatreplante på den ene siden om den ikke skal stenge for den fine utsikten til hagens fugler.

Kunne kanskje tatt en tur på Montér nå og sett på materialer til trapp og annet, men hvorfor det? Greit å pusle litt inne også. Skrive og redigere bilder. Fundere over livets store spørsmål som: Hvorfor er alltid ting av plast søkkvått etter vask og tørk i oppvaskmaskinen når alt annet er helt tørt? Hvorfor produseres det bærspann i kamuflasjefarger når alle burde være knallrøde? Evt. knall oransje? Hvorfor lages det møbler hvor verken støvsuger eller vaskeredskaper kommer til under, men likevel har nok åpning til gulvet til at hybelkaniner kan ha ynglefarm der? Hvorfor produseres det bobiltoaletter med så mye krinkelkroker at man må bruke både Q-tips og gamle tannbørster for å kunne rengjøre dem?

Det er i det hele tatt mangt og meget å undres over. Når Ludo er hjemme, kan jeg ta opp sakene med ham. Da ser han på meg med de kloke øynene sine som sier at jeg vet best og det er sikkert sant alt jeg sier. Hunder er mye greiere enn mennesker sånn. Men Ludo har jo rett. Jeg vet hvorfor bærspann ikke er knallrøde. Det er fordi produsenten aldri har vært i skogen og plukket bær med bærplukker og flyttet seg lenger og lenger vekk fra det parkerte, kamuflasjefargete spannet og strevd med å finne det igjen. Jeg vet hvorfor møbler og toaletter og annet inventar har idiotisk utforming med tanke på renhold. De er enten designet av en syk person lider av husarbeidbesettelse, eller av, jeg våger å påstå, menn som aldri har skjenket slike vaskejobber en tanke. Noen tar seg av den saken for dem. Men hvorfor alt av plast er så vått når jeg tømmer oppvaskmaskinen, har jeg ikke funnet noe fullgodt svar på.

Jeg tørker av Mummiplastskålen til Ludo og setter den klar med godbiter oppi. Får vel spørre Ludo om saken når han kommer hjem. Kanskje jeg leser en eller annen visdom ut av de runde, brune øynene hans. De renvaskede teppene hans ligger klare i sofaen og på soverommet. Kosedyrene venter i kurven, like skitne som før. Ludo ble så dypt ulykkelig sist jeg vasket dem og de luktet tøymykner istedenfor gammelt hundespytt. Herreguuud, som jeg gleder meg til å få hjem vovsebarnet! Jan og jeg har både telefonert og chattet, men det kan man jo ikke med en hund.

Det beste med aleneferien min tror jeg nesten er at jeg kom på å skrive en slags dagbok fra den. Ikke alle med ADHD mangler tidsbegreper, men det er mer eller mindre vanlig. Jeg mangler dem totalt. Har ingen begreper om hvor lang tid ting tar, og ingen følelse av hvor mye tid som har gått. Når jeg er oppslukt av mine gjøremål, kan ti timer føles som, to. Må jeg sitte i ro uten at noe foregår, er det motsatt. Det går helt fint i sosialt samvær om man synger, danser eller spiller brettspill. Bortsett fra Risk, da. Det er så langdrygt at jeg sovner. Det hjelper om jeg kan rydde og ordne og vaske opp og sånt. Men det er ikke alltid like populært siden det er en viss risiko for at jeg knuser noe i farten. Det å bare sitte på en stol i timesvis uten noe action, er litt uholdbart. Timene går så sakte, så sakte. Enten overfalles jeg av akutt søvn, omtrent som om jeg har narkolepsi, ellers så må jeg finne på noe. Noen ganger kan det falle veldig uheldig ut uten at jeg skal komme nærmere inn på det. Men kan nevne én gang jeg var på fest og det var timer med en uendelig strøm av seriøse samtaler. Utenfor var det en stor hage med ugress. Heldigvis fantes det en rull med søppelsekker i huset, så jeg sprang ut og fylte seksten sekker med ugress! Så kom jeg meg da gjennom den kvelden.

Tiden, ja. Alt det jeg skulle gjøre disse fjorten dagene! En del er i boks. Hagens daglige vedlikehold er mer enn godt nok ivaretatt. Jeg har fått gravd en god del av det jeg skulle grave og plante og forandre. Det aller viktigste, å høste og foredle overfloden av alt spiselig som ble ferdig så brått, er besørget. Det er rikelig med blåbær i fryseren som fortsatt ikke er tint av. Jeg har syklet en del, men ikke i nærheten av det jeg hadde tenkt.

Planen om å snekre ferdig forsterkninger på rådyrgjerdet og beise det som ennå ikke er beiset, står der ugjort. Likeså rammen rundt bringebærbuskene nede i hagen. Jeg skulle snekre et japaninspirert støttestativ til bambusen som står i det japanske området og også lage en slags skulpturer der. Terrassen rundt svømmebassenget skulle jeg beise, det var det som gjensto av sommerens beiseprosjekter. Jeg skulle pusse den stygge Lecamuren ved kjellerinngangen. Jeg skulle sveise, jeg skulle støpe ting i betong og jeg skulle dra på roadtrip til besøkshager i Sverige.

Så mye ugjort. Hadde jeg ikke skrevet denne dagboken, ville jeg trodd at jeg ikke hadde fått gjort noe som helst. Det er helt umulig å ta inn i hodet mitt hvor mye tid alt krever. Etter mitt hode skal det gå på null komma svisj. Men jeg har faktisk jobbet hele tiden. Lange dager. Mere ble det ikke. Men jeg kom meg da til Koster på en nydelig sommerdag. Og har hatt fine skogsturer og et par sykkelturer. Har vært i gang fra morgen til kveld. Og trøster meg med at mye av arbeidet jeg planla i det minste er delvis igangsatt. Halvt begynt er halvt fullendt.

Der smeller det i en bildør! Opp hagegangen danser en stor, krøllet og glad hund. Ludo’en min! Og der er Jan. Og huset er ikke lenger fylt av øredøvende stillhet. Ludo får masse forventet velkomstkos og finner godbitene sine. Jan får velkomstklem, så Ludo blir sjalu og må ha mere kos før han legger seg på gulvet. Lykkelig med den skitne kosegrisen sin i munnen.

Også vi to mennesker faller tilbake i vår vante rytme. Jan lager sin suppemiddag av en oppskåren nakkekotelett, grønnsaksblanding og buljong. Ferdig på et kvarter. Mens jeg står i to timer og lager en ny variant av squashkaker. Springer litt ut og inn også, selvfølgelig, de er en del som skal hentes fra hage og drivhus. Tilbereder nokså fritt etter en oppskrift fra bloggen til Vidar Berge i Istanbul. Den eneste matbloggen jeg abonnerer på. Arabisk mat, og særlig tyrkisk, er den type mat jeg like aller best. Ingen vegetarblogg, men i slike lands kjøkken spiller likevel grønnsaker hovedrollen. Smaksrik og behagelig krydret mat som er lett å ha som inspirasjon for egne råvarer og idéer.

Jan er fornøyd med sin kjappe suppe, og jeg er faktisk overbegeistret for min rett. Den beste middagen jeg har spist på lenge. Laget elleve store squashkaker og spiser seks. Med nydelig chili-dip til og en yoghurtrøre med jordbærspinat. Og enda bedre blir måltidet av at Ludo ligger ved siden av meg på sengbenken og snorker. Helt inntil meg.

For mett til å orke dessert, går jeg ut i regnet. Alt er så vakkert og trolsk med alle regndråpene som glitrer i skumringen. Det er slett ikke kaldt, rundt sytten grader nå til kvelden. Men Ludo hæler ikke å bli med. Han liker ikke regn. Står bare under tak på terrassen og ser på mens jeg plukker våte bringebær og binder opp busker og redder blomster som regnet har slått ned. Regnet gir seg omsider og det blir kveldstur. Oss tre sammen igjen. Rummikub, brettspillet vi elsker, spilles i fire runder med Ludo som sovende deltager. Alt for sent blir det for A-mennesket. Trøtthetsgrensen er passert. og natten blir til våkenatt.

Sitter i sofaen og skriver mitt siste blogginnlegg fra «Hagenerdens hjemme aleneferie». Nå starter vår felles pensjonisthverdag igjen hvor min kjære gjør sitt beste for å dempe min aktivitetstrang. Det er antakelig bra.

Nye blogginnlegg blir det nok om både dette og hint, men mer sporadisk. Om hage, mat, turer og alskens springende tanker og innfall som dukker opp. Velger du «følg meg» på allsidige.me, får du innleggene på e-post og slipper å måtte følge med på når de dukker opp.

Stor takk til alle som har fulgt meg i disse dagene, det har på et vis vært mye selskap i det.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 14.

Det holder med én dag uten særlige fysiske anstrengelser. Min indre graver har fått nok. Det forlanges jobbing.

Graveren får dog vente litt mens jeg har min hyggelige morgenrunde i hage og drivhus. Den gode lille saksa jeg bruker til så mye, både ute og på kjøkkenet, blir lykkeligvis funnet igjen. Ikke oppå kompostbingen, men på kanten av en pallekarm ved siden av. Tror det egentlig er en fiskesaks. Med den kan jeg klippe alt av blomster og tynne plantestengler og rosestilker, samt alt jeg anvender av krydderurter. Den er super til å dele opp pizza, mye bedre enn et pizzahjul. Og, selvfølgelig kan jeg klippe opp fisk med den. Har hatt den i flere tiår, og den er stadig like god. Det redskapet jeg er mest redd for å miste. Ellers har det gått med en del sakser i årenes løp. De forsvinner i hagen, antakelig gravd ned et eller annet sted. Fort gjort når jeg legger dem fra meg på bakken før jeg starter å grave. Det er sånt som skjer med mobiltelefon og briller også. En gang fant jeg igjen mobilen blant blåbærbuskene. Under både barkduk og bark. Brillene mine blir alltid så lealause, så de glir av meg. Men nå har jeg begynt å sette dem på Ludolph når de blir irriterende, så finner jeg dem i det minste.

Morgenrunde blant bier og blomster

Det ER dyrt å ha ADHD. Alle de briller, mobiler og høreapparater som ødelegges eller forsvinner er ingen ubetydelig utgift. Noe bare mistes i hagen eller ute i skogen. Briller faller av og ned på steiner i hagen. Et par ganger har jeg satt meg på dem. En gang forsvant mine nye progressive solbriller samme dag jeg fikk dem. De ble gjenfunnet to år senere i en pappeske med avisutklipp om drap av rovdyr. Bruker utklippene i collager. Noe ramler i do og går istykker. Det er helst mobilen som jeg har i baklomma. Den har også ramlet i søledammer og druknet. Lommebøker og kamera blir gjenfunnet de utroligste plasser. I fryseren for eksempel. Standardfrasen til ungene er alltid: «se i fryseren, mamma!» når jeg leter etter noe. Jan sier alltid, lett ironisk: «sikkert noen som har stjålet det». En gang var det faktisk tyveri da. Innbrudd i bobilen og min digre håndveske med sitt normale innhold av rundt ti kilo med nødvendigheter forsvant. Etter det har jeg sluttet å bruke håndveske, selv om jeg titt og ofte savner saks og tommestokk og annet som inngikk som nødvendigheter å bære med seg.

Med den nyss gjenfunnete saksen klipper jeg alt som klippes kan denne morgenen. Inkludert et par agurker og en haug med paprika som blir med inn. I dag må jeg lage noe godt med paprika. I farten kom jeg dessverre også til å klippe av en stor rosegrein med fine roser. Inni den ene satt en skjønn liten gullbasse, de vakreste biller jeg vet om. Den ble flyttet nennsomt over til en gul rose hvor den etterhvert fikk selskap av en trøtt humle, mens rosen ble tatt med inn.

Hellegangen fra da Vinci broen og bort til drivhuset er kantet med staudeløk. Praktisk å høste løk på vei fra drivhuset. Dette er vakre planter som blomstrer rikt og er høyt elsket av humler og bier. Nå er prærieløkens blomster på hell, og humlene har fått sitt. Jeg klipper vekk alle blomster nå før de begynner å spre frø ned den tørre skråningen under. Den er viet markblomster til humler og bier. Fordeler alt avklippet innimellom den tufsete alperipshekken som er sterkt infisert av skvallerkål og vindel, samt iherdige treslag som lønn, eik og ask. Her kan så gjerne prærieløken overta. Dessuten liker ikke rådyr løklukt, så det er lurt også i så måte.

Endelig blir det graving på tørrhaugen ved terrassen. Opprinnelig er det en slags plen her, men det er for tørt for gress. Markblomster har jeg sådd her uten hell. Vårlige løkblomster som bittesmå iris og krokus klarer seg bra. Det som virkelig stortrives her, er kjerringrokk / åkersnelle. Eller muligens en annen snelleart, min bestevenninne sier det ikke er kjerringrokk, og jeg ser ikke bort fra at hun har rett. Så jeg kaller dem bare utysker siden de dukker opp overalt i hagen og er umulige å luke bort med sine dype, krypende jordstengler.

Nå måtte jeg plutselig lese litt mer om åkersneller. De liker helst fuktig jord, men trives også godt på drenert jord, som her. Tror faktisk det ER åkersnelle. Da trenger jeg ikke mislike den fullt så sterkt, for det er en fabelaktig næringsrik plante. Jeg har som motto hva ugress angår: «If you can’t beat them, eat them!» Det meste av ugress er både spiselig, godt og sunt. Ta bare noe så alminnelig som den ettårige hagemelden. Befinner seg i amaranthfamilien. Som quinoa, rankespinat, fjellmelde og andre planter med fullverdig protein.

Den tretti liters hagekurven blir halvfull med ugress. Dessverre er det ingen store steiner å grave opp her. Jeg tenger steiner til terrasseringen. Foreløpig får noe restekapp av trykkimpregnert gjøre susen. Nærmest terrassen dekker jeg med våte aviser og veiduk for å stoppe rotugresset i å komme opp. En nabo samler aviser til meg. Hun har dessverre sluttet med papirutgaven av Aftenposten. Den beste til dette formålet. Men jeg får i det minste både Halden Arbeiderblad og VG. Mitt ukentlige Dagbladinnkjøp for å få de nødvendige kryssordene, blir altfor lite.

Det smaleste feltet skal fylles med stein. Videre bortover blir det trebord som en liten utvidelse av terrassen før det skal gå over i en trapp ned skråningen samtidig som terrenget terrasseres på hver side av trappen. Det er planen. Bratte skråninger som ikke terrasseres, vil alltid ha et pågående jordsig slik at flate partier nedenfor skråningen også blir skrå etterhvert. Det er også idiotisk å ha plen i en skråning. Vanskelig å klippe og har heller ikke noe av den funksjonen en plen bør ha. Jeg skal ha jordbær her. Norske jordbær er generelt sprøytet, så de blir rene giftbomber. Følgelig trenger jeg å utvide jordbærfeltet mitt som ennå er for lite til å dekke behovet.

På toppen av skråningen er allerede mojitobedet, en rose som er plantet veldig dypt, noen hosta og en god del krokus og iris. Tenker at hele det nakne feltet her skal beplantes med lavendel som liker det tørt og karrig. Følgelig fyller jeg seks potter med jord og planter stiklinger. Fikser noen rosestiklinger også med det samme. Fint å lage rotekte roser av yndlingsrosene.

Plen er best på flate partier hvor man kan drive med ballspill, krokett, nummerkubb og annen lek. I vår hage er det få flate partier, mest slake skråninger. Det er ok å ha plen der, da jeg trenger gress til jorddekke i bed og kjøkkenhage.

Hvor blir tiden av? Kjenner at jeg er både tørst og sulten. Ikke rart, klokka er alt halv seks på ettermiddagen. Sola varmer ennå nydelig, så det må bli sommermat. Legger paprika i ovnen til grilling, så jeg kan flå av skallet. Lager salat med vannmelon, jordbær, agurk, prærieløk, Fetaost og masse fersk basilikum. Samt paprikaene, selvfølgelig. Og pinjekjerner, noe crunch må maten ha. God olivenolje og presset sitron over og det smaker bare vidunderlig. Det smaker sommer. Det blir en stor porsjon, Antakelig nok til fire personer. Jeg flytter et lite bord til hjørnet av terrassen og tenker at jeg skal sitte her i solen og bare nyte. Tar et glass musserende til og henter boka mi. Tror jeg sitter i minst et kvarter før jeg ḱommer på at jeg skal springe rundt og gjøre et eller annet. Vanne noe, sjekke noe, sette på en klesvask, gå ut med komposten… Hele tiden mens jeg er tilbake innom maten og spiser noen munnfuller.

Etterhvert blir det kjøligere. Maten blir med inn og jeg skifter fra shorts til kjole. Vel, etter å ha dusjet. Jeg er full av jord, og den fine nye lyseblå dongerishortsen har antatt en slags beige farge. Klokka blir over ni før jeg er ferdigspist. Men jeg spiste alt. Det var jo så godt!

Forleden måtte jeg investere i en ny stukkatør, dvs. en sånn supergod liten greinsaks. Et uunnværlig redskap. Dyrt i innkjøp og nå forsvunnet. Akkurat nå som jeg har lyst til å beskjære litt igjen. Jeg leter på alle tenkelige og utenkelige plasser. Prøver å bruke logikk og tenke tilbake hvor jeg brukte den sist. Det må ha vært da jeg kvernet greiner. Altså ved den nye kompostbingen. Men den er verken der eller andre steder. Entréen! Den vanlige utgangsdøra som aldri brukes når jeg er hjemme. I går fòr jeg ut og inn her og utførte masse «skal bare» da jeg vasket gangen. Og der er den sannelig. Oppå den store boksen med fuglemat.

Lykkelig setter jeg i gang med å beskjære prydepletreet. Tar alle greiner jeg klarer uten å klatre, men innser at jeg ikke rekker alt før det blir mørkt. Plukker bringebær i tusmørket igjen. Masse har modnet i løpet av denne fine dagen. De blå bringebærene kommer også med brukbare bær nå. De har hittil vært ganske puslete. Et og annet blåbær blir det også.

Skal jeg gidde å lage meg saboynne/zabaglione-saus klokka halv elleve på kvelden? Javisst. Det er da kjapt gjort. Og vidunderlig godt.

Kvelden avsluttes med en dugelig porsjon dessert og litt TV. Blir faktisk senkveld på A-mennesket. Vi er svært fornøyde med dagen, min indre graver og jeg. Det er nydelig å kjenne at kroppen har vært i virksomhet.

Og imorra kommer mine to kjære hjem. Jan og Ludovovsen.

Som jeg gleder meg!

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 11.

Hviledagen jeg har bestemt meg for å ha, får det mest strålende utgangspunkt. Jeg har sovet i sju og en halv time! Jeg har ikke sovet så mye og så godt på flere tiår som jeg har gjort nå i hjemme aleneferien min. Hvilket beviser sannhetsgehalten i et av de mange fornuftige ordtak jeg lærte fra Donaldblader i sin tid, «tidlig i seng og tidlig oppe, det gjør deg sprelsk som en loppe». Jeg følger helt min egen biorytme som er veldig A-menneske. Jobber hardt fysisk hver dag, det er også en forutsetning for å sove godt. Mangel på fysiske anstrengelser, gjør en ikke søvnig på en god måte. I tillegg faster jeg mellom atten og tjueseks timer av gangen. Alt ettersom. Kombinert med null inntak av hurtige karbohydrater gir det masse energi og stabilt blodsukker.

Skriving og fotoredigering gjøres unna mens jeg drikker kaffe. De siste femliterne av blåbær renses. Det har jeg òg fått dreisen på. Det går så raskt at jeg faktisk kan tenke meg noen flere bærturer. Vet jo aldri om det er blåbærår neste år. Ikke vet man om man er bærplukkerfør heller. Det var jeg ikke i fjor da jeg lå i fosterstilling med ekstremt sterke hoftesmerter store deler av sommeren. Man kjenner bare dagen i dag, så den må gripes. Dog blir det ikke blåbærplukking denne dagen. Været er nydelig, så jeg tusler rundt og bare nyter alt som er vakkert i hagen. Alltid med saks i hånda for å klippe ned visne blomster og annet. Rosene får alltid svartflekk, så fra dem fjernes alt jeg klipper vekk. Riddersporer, hosta og annet som er avblomstret, klippes i småbiter og blir jorddekke. Alt som ikke har sykdom, skal bli ny jord. Oppklipping gjør nedbrytingen raskere.

Daglilje

Squashen kommer nå med mange hunnblomster, så jeg pollinerer samtlige. De trenger hjelp med sexlivet sitt, stakkars. Blir ikke noe fres på det med avkom ellers. Melonplanten av ukjent type, bærer kun én melon og har en bråte hannblomster. Jeg gjør som med de armenske melonene i går, kutter vekk omtrent alle, men bevarer en fin støvdrager for å ha til evt. pollinering.

Ikkw noe gir så mye avling som squash

Jeg høster litt fra drivhus og litt fra hagen. Det er ikke noe stress lenger. Alt av grønnsaker og bær som ble høsteklart så brått, er plukket og foredlet på ulike vis. Jeg klør meg i hodet og lurer på hva jeg skal finne på resten av hviledagen min. Det burde jeg ikke gjort. Klø meg i hodet, mener jeg. Der har jeg en diger kul med et sår. Utenfor vaskeromsdøra er det en helt idiotisk utelampe som har et forrædersk metallrør under. Rene drapsvåpenet. Hver gang jeg går opp trappa der, smeller jeg hodet hardt oppi våpenet. Jeg går alltid fort eller springer, så det smeller godt i skallen. Den lampa skal bort, sier jeg til meg selv hver gang det skjer. Og glemmer det til neste gang jeg kræsjer med den.

Vel, jeg har da noen planer. Kjenner at det er på tide å se litt folk rundt meg her jeg går og mumler og snakker med meg selv hver dag som annen snåling. Det er kulturvandring i Halden hver torsdag. I dag handler det om jernbanen og historien rundt den. Avsluttes med visesang på Sauøya med gamle jernbaneviser. Det virker både hyggelig og interessant. Tror jeg blir med på det.

Svømmer noen runder i bassenget for å strekke ut ryggen. Det gjør så godt, men har ikke tatt meg tid til å bruke det i all min travelhet. Svømming er veldig god trening for meg siden jeg er ekstremt elendig til det. Mine fire flinke barn trenger vel bare tre svømmetak for å fyke de åtte meterne over bassenget. Jeg trenger atten! En god dusj etterpå og så er endelig alle spor av blåbær borte. Har hatt blå hender i tre dager nå, tross utallige håndvasker. Så jeg synger med Vreesvijk, «Jag har badat, jag har duschat, luktar gott om hela kroppen – och så börjar jag gå, och jag tål att tittas på..» . Nå skal jeg ikke akkurat ut og selge min samba, men det ramler alltid en sang inn i hodet til alle anledninger. Dessuten har jeg ombestemt meg.

Kjenner at det å stå og smågå i hele to timer mens noen snakker, blir for mye for meg. Jeg takler dårlig rolig rusling og ikke i det hele tatt det å stå. Ikke å konsentrere meg om andres snakking så lenge heller. Dessuten la Siljedatter ut et bilde på Snap av at de var ute og spiste blåskjell. Moules frites. Det ga meg vann i munnen. Det er sommermat det! Jeg vil sitte i sola og spise moules-frites og drikke hvitvin og kjenne at det er sommer og ferietid! Kulturvandring og viser var gratis, det var nok det som tiltrakk meg mest. Spise ute er det ikke, men det frister veldig mye mer. Men så er det Halden og restauranter, da. Jeg tråler menyene på samtlige som ligger så fint rundt bukta nede i Sørbyen. Burger, biff og biff og burger på samtlige. Joda. Her prises nærheten til sjøen, sommeren og de varierte menytilbud. Ehhh… Reker får man, men må rense selv. Jeg giftet meg første gang før jeg fylte sytten og har hatt hjemmeboende barn i nærmere seksti år. Jeg har laget og servert MYE mat i årenes løp. Nå elsker jeg å BLI servert. Betaler ikke for å sitte og jobbe med maten selv. Reker skal være ferdig renset og fisk filetert.

Endelig finner jeg ut at Brygga Mathus på Thonhotellet har moules-frites på menyen. Tre hundre spenn. Så kommer det vin i tillegg. Jeg klør meg IKKE i hodet mens jeg tenker på saken, men tar en ny hagerunde isteden. Gulrøtter i melkekartong har ikke vært noen suksess hos meg siden den tiden man i lykkelig uvitenhet kunne fylle kartongene med veksttorv. I dag vet vi hvilken miljøkatastrofe det er å grave opp myr til jord. Metangass og CO2 slippes ut og vi ødelegger jordas viktigste karbonlager. Sammen med squashen står sju melkekartonger med noen puslete små gulrøtter. Jeg er lei av å vente på at de skal bli til noe, så jeg røsker opp det som er og kaster kartongene.

Da begynner en nye middagsrett å ta form i hodet mitt. Bakte gulrøtter. Disse er så små at de vil ikke ta lang tid på å bli ferdige. De kan hvile på en seng av luftløk, hvitløk, selleri og sitrontimian, samt steinsoppen jeg plukket forleden. Litt bondebønner bør med så det blir nok proteiner. Rødvin, så klart. Og kanskje Fetaost, honning og pistasjnøtter over gulrøttene. Og noen kladaser med godt smør. Jeg får vann i munnen og slår fra meg alle tanker om restaurantmat. Jeg har jo så mye godt i hagen! I motsetning til mange andre som synes det er kjedelig å lage mat bare til seg selv, så liker jeg det. Da kan jeg lage akkurat det jeg vil uten å tenke på andres preferanser eller allergier. Det kan være vanskelig innimellom å komme på hva man skal lage, men aldri så lenge jeg er hjemme og det er hagesesong. Da har jeg alt jeg trenger både av inspirasjon og råvarer.

Middagen blir nydelig, den. Tenkte å ha salat til, men fant ut at det ikke passet. Den sedvanlige bringebærdesserten med hele seks markjordbær, blir det dog. Begynner å bli lei av fløte. Får lage råkrem og sabayonnesaus heretter. Problemet er da bare at jeg igjen vil få overskudd av eggehviter nå som jeg endelig har fått brukt opp alle jeg hadde.

Vel, det var dagens mat og jeg er atter stuptrøtt selv uten å ha gravd eller skogsvandret.

Godt å finne godsenga si nå. Morgendagen har blanke ark. Da skal jeg nok finne på noe som får meg ut av heimen.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 6.

Noen tror kanskje jeg er hyper hver eneste dag. Det er jeg ikke. Innimellom kommer de dagene da jeg bare sitter og glor ut i lufta. Ikke så ofte, men ikke desto mindre nødvendig.

Sjette dag blir litt slik. Jeg henger i kjøkkenvinduet og glor, ikke ut i lufta, men på alle fuglene utenfor. En regntung dag som driver meitemark og småkryp i jorda opp mot overflaten. Et fabelaktig koldtbord å fråtse i for kråkefuglene. Innimellom river de ut biter av et gammelt brød jeg la i fôringshuset. Tjue- tretti kaier, voksne og ungfugler. Et par kråker og fire fastboende skjærer. De små kaiene er hissige og jager vekk skjærene, mens de store kråkene bare står beskjedent i bakgrunnen. Omtrent som med hunder. Små hunder er ofte langt mer gneldrete og hissige enn store. Er vel for å kompensere for størrelsen. Noe enkelte tobeinte òg kan kjenne seg igjen i, kanskje?

Vi er så glade i de fine, artige skjærene våre. De har et kjempereir i en høy thuja her. Ivrige bygger de på litt hvert år. Noen store konstruktører er de ikke. Reiret ser ut som et takras, men det er ganske rørende. I fjor var det fire unger her som hoppet rundt i hagen inntil en ble syk og måtte avlives. I år har det muligens skjedd en større tragedie. Forleden så jeg to kaier som satt og spiste ivrig på noe oppe i skjærereiret.

Jeg ser på fuglene og tenker på vår venn som nettopp gikk bort så altfor tidlig. Han var så glad i livet og drømte om å komme til Algarve igjen til vinteren. Elsket å dra rundt alene i Portugal og over grensen til Spania hvor han hadde sine hemmelige steder for å fange sjeldne fugler med kamera. Ria Formosa, landskapsvernområdet som omgir oss der vi bor om vinteren, regnes som Europas største mellomlandingsplass for migrerende fugler. I tillegg til å ha rundt tjuetusen standfugler. Vel, det var i hvert fall slik. Endinger i klima merkes tydelig. Det er langt færre fugler å se nå enn tidligere. Alle fuglekikkere jeg snakker med, er rystet over den store nedgangen i fuglebestanden.

Det er vanskelig å rive seg løs fra vinduet. Fuglene er så artige! Og veldig rampete. De slenger vekk alt gressklippet jeg har lagt som jorddekke rundt busker og trær for lettere å få tak i godsakene. Også gnagebeskyttelser rundt trestammer slenges rett vest. Nå ser jeg også hvorfor takløkene aldri vokser til i det gulmalte kloakkrøret. En skjære sitter med den siste lille takløken i munnen! Jeg tar bilder og videoer både med kamera og mobil. Har fått et fint digitalt kamera av min kjære kjøpt etter gode råd fra vår venn som jeg tenker sånn på idag. Ikke speilrefleks, men et rimelig og godt alternativ. Resultatene blir likevel ikke så bra tatt som de er gjennom et slitent kjøkkenvindu i regnvær. Ikke som det fabelaktige bildebiblioteket vår venn etterlater seg. Han var en eminent fugle- og naturfotograf, og hadde også tilsvarende flott utstyr.

Fuglene byr på herlig underholdning som driver vekk tunge tanker. Men jeg har grøde å foredle. Voksbønner forvelles og fryses ned. Stikkelsbær fryses hele, mens noen kjøres i food-prosessor før jeg tilsetter hakket, fersk eplemynte. Det dufter så nydelig at jeg blir nødt til å lage en stikkelsbærpai. Hvem som skal spise en hel pai, vet jeg ikke, så keen er ikke jeg på søtsaker. Skjønt stikkelsbær er ganske friskt, da. En del av urtene har tørket ferdig og kan puttes på glass.

Når man lever litt i to land, blir det fort dobbelt av enkelte matvarer. Man kan ikke frakte med all verdens hjemmefra når man lever i bobil. Både plass og vekt styrer. Så kommer man hjem igjen, og alt av tørrvarer må inn for å hindre museinnbrudd i bobilen. Plutselig har jeg seks halvfulle poser med mandelmel. I kjøleskapet har jeg to glass med masse eggehviter. Et resultat av å lage bearnaise- og hollandaisesauser fra scratch. De må også brukes opp. Da blir det en gigantporsjon med mandelmakroner som jeg heller ikke kommer til å spise stort av. Bør i hvert fall ikke gjøre det, selv om de ble himla gode. De er heldigvis holdbare og kan bys gjester. Vår venn ville elsket dem. Tross sin diabetes, var han veldig glad i søtsaker.

Stkkelsbærpai meds eplemynte

Det er tungt å komme seg ut i dag, men enda tyngre å bli sittende inne. Nitten grader er ikke kaldt, så mellom regnskurene får jeg endelig tatt en runde med propanbrenneren på ugresset i singelen og mellom heller og belegningsstein. Det skal være trygt nå når det regner såpass mye.

Kompostering av alt organisk avfall er noe jeg alltid har gjort, og som jeg gløder for. Gjennom seksten år var jeg hyret av Trondheim Kommune /Renholdsverket til å undervise både privathusholdninger og skole- og barnehagepersonell i kompostering av matavfall. Samt følge opp hvordan det gikk. Tror jeg er den i Norges land som har rotet i høyest antall kompostbeholdere i årenes løp! Tre år i blokk på Lade gjorde ikke varmkompostering mulig. Da ble det bokashi isteden. Noe jeg aldri ble helt fortrolig med, uansett hvor bra gjødsel det blir. I motsetning til korrekt utført kompostering, er bokashi en kald fermenteringsprosess som stinker. Riktignok ikke ut fra den lukkede beholderen, men når man åpner den og av den bakterietilsatsen som skal brukes. Nå har jeg funnet ut at jeg likevel skal kvinne meg opp til å lage bokashi, men kun av ugress. Noen som tydeligvis synes om stinkende produkter, er mus. Alt bokashiutstyret har vært oppbevart i garasjen. Posen med strø ble gnagd hull på og spist av. Den ble flyttet til drivhuset. Men sannelig fant musene veien dit også. Så flyttet jeg strøposen utenfor og dekket over med en plastboks. Og hva skjer? Den yrer av maggot. Bra fiskeagn, men jeg fisker ikke. Hele greia slenges i bokashibøtta og lokket settes godt på. Æsj. Dette blir aldri min greie. Takke meg til varmkompostbingen min som dufter av hyggelig, varm jord. Omtrent som i et drivhus.

Murerbaljene står for tur. Jeg borer masse hull i bunnene med åtte mm bor. Tror det blir bedre enn å skjære dem helt av med tanke på invaderende ugress. Og forsåvidt også «utvaderende» mynte som skal vokse i dem. Kommer godt i gang med å grave hull til den ene, før nok en syndflod slippes ned fra oven.

Klokka er allerede åtte på kvelden. Det er godt å komme inn nå og varme opp resten av den gode ertesuppa. Det har også blitt bringebær nok i dag igjen til et par desserter, men nå har jeg stikkelsbærpai som jeg spiser med seterrømme til. Bringebærene går i fryseren.

Det er så stille i huset. Siden jeg ikke snakker med andre enn meg selv om dagene, har jeg også tatt ferie fra høreapparatene. Seks dager uten Ludovovs er nesten uutholdelig. Men jeg får bilder og videoer hver dag og ser hvor god kompis han har blitt med lagottovovsen som sønnen min har fått. En veldig vilter og glad unghund, så tanken er at Ludo skal hjelpe til å oppdra den litt. Hvilket jeg tror han gjør helt utmerket. Ludo lider nok ingen nød. Ludo er en hund som blir elsket av mange og selv gir mye tilbake. Vår nylig avdøde venn var så glad i Ludo. Og det var gjensidig.

Nå teller jeg dagene til min kjære kjører sørover igjen og plukker opp Ludo på veien.

Livet uten hund er som et hus som mangler en vegg. Og det er ikke godt å ha kjæresten sin borte for lenge heller.

But – tomorrow, tomorrow, is only a day away…

Srikkelsbærpai er nå godt,da. Med feit rømme til.
Eller is for den som foretrekker det.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , | 1 kommentar

Dag 5.

Dagbok fra en hagenerd handler fort om mye mer enn hage når hagenerden har ADHD.

Som vanlig oppe før seks og foretar hage- og drivhusrunde for å sjekke forholdene. Som vanlig også kun iført pysjamas. Deretter skriving av blogginnlegg før dagens første planlagte aktivitet, blåbærtur i skogen.

Klokka er allerede blitt halv ti, alt for sent når dagen er varm. For her må skogsbesøk skje iført langbukse med sokker utenpå for flåttbeskyttelse. Finner frem bilnøkkelen, men kommer på at jeg skal ha med bærplukker og springer ned i kjelleren etter denne. Ser at avfukteren i kjelleren (er noe galt med fukt i et av rommene) er full. Den må tømmes. Springer opp igjen og kommer på at jeg ikke har hentet bærplukkeren. Ned i kjelleren igjen og får øye på boksene med Ramløsa under trappa. Det må jeg ha med, ja. Opp igjen med Ramløsa, men uten bærplukker. Så ned igjen. Kommer meg endelig ut til bilen med bærspann og alt som skal med. Men hvor søtten er bilnøklene? En panisk jakt settes i gang.

Ikke er de i boden hvor bærplukkeren var, ikke på badet hvor jeg tømte avfukteren, ikke på gjesterommet hvor avfukteren står.

Hvor i helsike har de blitt av? Hvor har jeg vært etter at jeg tok den i hånda? Badet, soverommet, stua, drivhuset, kjøleskapet, vaskerommet…. Rundt og rundt. Leter og leter. Omsider åpenbarer de seg i en liten kjøkkenskuff. Åja. Det stemmer. Jeg kom jo på at jeg skulle ta ekstra astmamedisin før jeg dro. Selvfølgelig ble nøklene puttet i skuffen hvor den er.

Så kjører jeg da mens jeg tenker på at jeg alltid blander sammen to veier når jeg skal i marka. Begge fører til marka, det er skog overalt her, men jeg har bare tenkt meg opp til Ertemoen. Men avkjørselen til Ertemoen dukker ikke opp. Selvfølgelig. Feil vei igjen. For n’te gang. Jeg kjører og kjører og speider etter blåbærlyng. Ooops, der var det fartskontroll, heldigvis kun for dem i motsatt kjøreretning skjønner jeg, når jeg ser skiltet med slutt på sekstisone og jeg ligger i sytti.

Så finner jeg endelig et sted å stoppe. Smeller igjen bildøra og åpner bak for å ta ut bærspann og -plukker. Men bilen er låst. Mobilen ligger i forsetet. Dette kunne fort blitt en liten katastrofe. Jeg har tydeligvis kommet til å låse bilen mens jeg kjørte, men er heldig. Hadde nøkkelen i jakkelomma.

Aner ikke hvor jeg er, men det er i Halden kommune og det er skog. Tett og svart og sikkert full av flått. Men ingen blåbærlyng. Jeg prøver andre siden av veien og er heldig. Her er det bær. Og fluer. Og klegg. Og mygg. Og høyst sannsynlig flått på luringa i alskens busk og kratt. For her er det tett og uten andre stier enn noen dyretråkk. Det føles som det kribler overalt under klærne. Men jeg nekter å dra hjem uten bær. Så det plukkes i vill fart med bærplukkerene, så fort at halvparten er bare lyng.

Det er uutholdelig varmt og uutholdelig mange småfluer. Til slutt blir jeg helt desperat og finner gudskjelov bilen som var parkert mye lenger unna enn antatt. Vrenger av mag både singlet og treningsbukse sikker på at de er fulle av flått. Rister dem godt og sjekker både inni BH’en og trusa. Ingen flått å se. Deretter kjører jeg rett til apoteket og kjøper det velomtalte flåttmiddelet Centaura. Det skal faktisk virke mot alle insekter som angriper meg i skogen.

Den store blåbærfangsten ble det ikke, den får bli en annen dag. Tidlig om morgenen før sola steker og godt dynket i flåttmiddel.

Utenfor butikken står én og selger norske jordbær til 75 kr kurven. Inne selges de samme for 55 kr. Tidenes optimist. Jeg, som bare stikker innom for å kjøpe Philadelphiaost fordi jeg har lyst å bake gulrotkake, kommer ut med litt av hvert. Her var mange fristelser når man ennå ikke har spist mat. Nykål, det vil jeg ha til middag. Vannmelon og jordbær, det er så godt til salat nå når jeg har slike mengder av basilikum å bruke. Og så Fetaost, det hører med i en sånn salat. Kokt kål, ja da vil jeg også ha seterrømme og cottage cheese. Røroskost, feitrømme blandet med skjørost. Europris, ja. Dit må jeg faktisk innom for å kjøpe bokser til alt jeg skal fryse ned. Og pulver til oppvaskmaskinen. Men sannelig har de også akkurat slike plantestativ jeg mangler. Og en sånn trådkompostbinge hvor jeg kan stappe alt kuttet fra vrihasselen og hekken av lind. Det satte seg bare bom fast i kompostkverna, så det må komposteres som det er. Og gul spraymaling, det trenger jeg til de to gamle campingstolene som står der sola går ned. De bør gløde tilbake til sola.

Det før omtalte SAS-kredittkortet som skal sies opp, blir svidd litt til. Det er doble poeng i juli, og jeg samler til flybilletter til Trondhjem. I tilfelle jeg ikke tar tog neste gang. Mens kortet svies, nyter jeg den søte kløe. Så er det min tur til å bli svidd når regninga kommer. Den sure svie. Men æ står hainn nok av.  Har jo mat for mange måneder snart.

Vel hjemme monterer jeg ivrig kompostbingen oppå noen planker og med et lag Slux sneglemiddel under. Begynner å fylle den før jeg kommer på at jeg må hente resten av det som er i bilen. Men hvor er bilnøkkelen nå? Ikke inne, for der har jeg ikke vært ennå. Husnøklene ligger i bilen. Ikke i lomma, for det er ingen lommer på treningsbuksa. De må være et sted hvor jeg har gått og samlet opp ting til komposten. Eller i drivhuset, for der har jeg også vært. Men borte er de. Er de lagt til kompostering tro? Må jeg tømme hele greia? Da kjenner jeg noe hardt som gnager mot hoften. Der er de, inni buksa. Herregud, jeg er glad Jan ikke er hjemme nå. Synes jeg hører hans formaninger om at nøkler MÅ legges på plass. Med én gang. Jeg skulle jo det også, men ble bare litt sånn komposteringsdistrahert.

Alt årne sæ smått om senn. I det lille pallekarmteltet er det en kaotisk jungel med grønnkål, svartkål, rester av pak choi og bønner. Det bugner av voksbønner. I en annen pallekarm bugner det like mye. Godt gjemt under apargesens grønne slør. Det høstes, og beskjæres og bindes opp. Bønnestenglene var blitt lange, selv om det egentlig skal være lave planter.. På høy tid. Likeså med de blå brystsukkerertene som overhodet ikke egner seg som sukkerert. Belgene vokser seg harde på et blunk. Dette er erter som må pilles. Da er de til gjengjeld svært gode. Var slike jeg laget suppe av forleden.

Det blir en bra innhøsting som jeg ikke gidder å ta meg av før i morgen. Det er så mye annet å gjøre, og timene flyr. Godt at det er høstet, så plantene kan produsere mer. Plantenes hovedoppgave er reproduksjon. Så lenge man høster i tide, vil de ikke oppleve oppgaven som fullbrakt og dermed fortsette å produsere.

Blåbæra renses og går i fryseren før jeg lager meg middag med kål, nyhøstete bønner og salat av jordbærspinat og agurk. Og med alskens urter og blomster fra hagen. Så godt og sommerlig på en strålende dag som denne.

Jeg føler meg full av energi og fortsetter ute i hagen utover kvelden. Innser at vrihassel egentlig er best egnet til å kjøres til hageavfallsmottaket. Åpner garasjen for å finne noe å samle den slags avfall på så det ikke blir liggende og mulches ned i singelen på gårdsplassen.

Eneste jeg finner er et trekk til å ha over bil, noe det aldri har blitt anvendt til. Men noen har funnet en god bruk av det. Her er et flott musebol med masse lodne greier. Og garasjen er full av muselort. Ikke minst oppå hele snekkerbenken til Jan. Dette er er ikke musa som ble med nordover i bobilen, for gressklipperen som jeg brukte på mandag, er dekket av muselort. Jeg pælmer ut trekket med musebol og alle sekker med sagspon som er gode byggematerialer for de små.

Stenger garasjen og konsentrerer meg om å samle hageavfall. Klokka er over ni og det verker i hoftene etter all sjauingen gjennom dagen. Har vel strengt tatt jobbet nok. Tror en sykkeltur i finværet vil gjøre godt. Men hvor er garasjeåpneren? La jeg den ikke på plass i sted, da?

Det blir en nye panisk jakt a la den i morges. Til slutt finner jeg den. På plass der den skal være, Men der var den ikke i sted! Dette er sånne pek husnissen gjør mot meg hele tiden!

Så herlig det er å sykle fort i sommerkvelden! Jeg begynner å bli fortrolig med min elektriske sykkel og nyter å sykle så fort. Denne har ingen fartsbegrensning på tjue kilometer som jeg hørte noen andre hadde. Da ville jeg blitt sprø. Jeg bruker minst mulig strøm, vil kjenne at det tar i musklene. Men det er godt å ha hjelp oppover bakkene. Så jeg finner ut at jeg kan sykle opp til Brekkerødlia og si hei til våre venner der. Tuller og roter litt for alt ser annerledes ut fra et sykkelsete enn fra et bilvindu. Til slutt seiler jeg likevel inn i gården deres i god fart. Litt for god når jeg må bråbremse fordi det står tre biler der. Søren, har de besøk? Unngår så vidt å tryne i singelen før jeg snur på femøren og farer ned over igjen. Opp til Karrestad hvor bestevenninna bor. Vet de er på ferie, men kan jo sjekke om huset står. Det gjør det, og det gjør også det gigantiske kirsebærtreet. Her blir det slang. Jeg elsker sånne halvsure kirsebær. Mitt lille tre har kun gitt meg to bær i år.

Vel hjemme er jeg så gira at jeg fortsette å samle til den nye kompostbingen, men innser at jeg ikke kan kjøra kverna klokka halv tolv på kvelden. Tar heller en telefon til min kjære i nord, som heldigvis har frisknet til.

En dag like mangslungen og kaotisk som en ADHD-hjerne fungerer, er over. Til tider frustrerende, men likevel god inntil jeg får en trist beskjed. En av våre svært gode venner som vi har delt mange vintre med i Olhão, har gått bort. Det var ventet, dessverre, men så uendelig trist likevel. Så jeg må ringe til Jan igjen. Kan ikke sitte helt alene og kjenne på dette. Ludo er jo heller ikke hjemme, og jeg savner ham så inderlig.

Ikke lett å sovne nå, men en ny dag kommer nok likevel.

Håper den blir god.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , | 2 kommentarer

Dag 4.

Bærtur var planen og bærtur ble det. I hagen.

Dagen starter i sekstida etter fem timers søvn. Jeg har visst sovet fra meg for en stund nå. To sjutimers netter har gjort susen.

Før bærturen spyler jeg ren klematis og hosta for svarte lus. De elsker rabarbra også, men der ser det ut til at jeg har fått spylt dem bort for godt.

Det er ikke stort igjen av solbær og rips. Det meste var plukket før vi reiste til Tylldalen. Avlingene er ennå alt for små etter hva jeg forventer fra slike busker. Slett ikke nok å tære på til vinteren. Er buskene for unge, tro? Eller står de for tett? Jeg vurderer uansett å omkalfatre dem litt. De to stikkelsbærbuskene er små, men gir fire liter bær. Og ennå er det en del igjen nederst som ikke er modent ennå. Røde stikkelsbær er så godt! Men det ser ut som jeg er rullet i et tornekratt før jeg er ferdig med jobben. Det beste hadde vært å ha oppstammede bærbusker, men det er dyrt. Så planen er å flytte stikkelsbærbuskene og bygge opp et slags podium til dem så de kommer litt høyere over bakken. Da blir det lettere å plukke. Deretter kan jeg spa opp ripsbuskene og spre dem mer inni bærstativet.

Jeg slites mellom frykten for å ha for mange bærbusker slik at det blir en mare å måtte plukke alt, eller det å ha for få til å gi nok bær. Jeg har et noe traumatisk forhold til bærplukking etter på ha vokst opp med en gigantisk bærhage hvor mora mi mente det var passende barnearbeid å sørge for plukkingen. Men jeg elsker bær. Foretrekker det fremfor frukt og spiser bær hver dag. Det jeg ikke spiser etterhvert, fryser jeg ned slik de er. Uten bearbeiding. Vil ikke ødelegge den friske smaken med koking, og vil ikke ha sukker. Jordbær er de eneste bærene jeg gjør noe med om jeg skal lagre for vinteren. De røres med sukker, En halv kilo til en hel kasse jordbær er nok. Om man kjører halvfrosne bær med mikser og evt. bittelitt sukker, så får man et stivt og jevnt syltetøy uten å ha tilsatt noe som helst.

Solbær har så spesiell smak at de kan være gode å lage gelé av. Men jeg har ikke nok bær, så jeg fryser dem ned for å ha til bruk ved neste gangs smaksetting av kombucha.

Husker forresten en dessert jeg pleide å lage før i tiden, den krever litt solbær. Da brukte jeg noen friske, den gang svært så eksotiske frukter. Som stjernefrukt, kiwi, physalis, fiken o.l.

Laget sabayonnesaus/zabaglione, dvs. en eggedosis av eggeplommer som varmes og spes med hetvin, fortrinnsvis Marsalavin. Denne herlige sausen ble helt på en stor middagstallerken. Oppskåret (nei, det heter ikke oppskjært) frukt dandert pent oppå og hele solbær drysset over. En hjemmelaget mandelmakron hørte også med. Gud bedre så godt!

Okey, da har jeg flere planer for solbærene. Skjønt bringebær som gratineres med sabayonnesaus er også dødsgodt.

Jeg er imponert over hvor flink jeg er til å holde meg til det jeg har planlagt å gjøre. Normalt ville jeg holdt på med tusen ting på én gang, slik kaoset i hodet mitt driver meg til. Nå er jeg skikkelig streng med meg selv slik at jeg kan klare å få tatt oppgavene i prioritert rekkefølge.

Neste post på programmet er å tynne i jordskokkplantene som vokser på tre steder. Jeg har to plantekasser nær hekk som står oppå paller. De må de, ellers vil røttene fra hekken snike seg innunder og vokse opp i kassene. Det skal vi ikke ha noe av. Squash i den ene kassa og jordskokker i den andre.

Jordskokker liker å vokse dypt, de største og fineste knollene dannes ofte langt nedi jorda. Dermed er de ikke egnet til å dyrke i kasser med bunn. Alt røskes opp. Resten av jordskokkene tynnes også ganske brutalt før jeg rasper av bladene nesten helt til toppen. Da ser de mye finere og mer elegante ut. Snart vil de komme i blomst og bli veldig dekorative.

Bladene blir fint jorddekke. Mulching som det heter på dagens engelsk-norske språk. Overflatekompostering. Jeg klipper av alle røtter og hiver dem i en bunnløs kasse med jordskokker. Resten av de lange stilkene kverner jeg opp og hiver i kassen hvor det nå kun står igjen en enslig melonplante. Fra jord er det kommet, til jord skal det bli. Alt som ikke har sykdom på seg, går tilbake til jorda. Alt som ikke er smått, klippes eller kvernes opp slik at nedbrytingen går raskt. Grillkullet jeg kjøpte forleden, havner også her siden jeg ikke har gravd ned murerbaljene ennå. Kullet er allerede aktivert med gullvann. Det trengs her, for det er knusktørt i kassen, tross pøsregn og vanning. Og til tross for at jorda er bygd opp etter Hügelbedprinsippet med råtnende trelegger nederst og mye annet snadder.

Innimellom spiser jeg faktisk en sen lunsj. Har bestemt meg for å ha to måltider i dag, så ikke kroppen forledes til å tro at det er noen rutiner hva måltider angår. Det skal være lurt ifølge nyere forskning. All vitenskap er ferskvare, også ernæringsfysiologi. Men det har visst ikke de som driver med dette fått med seg i Norge. Mye av det forskningsbaserte styres også av interesseorganisasjoner innen landbruk, margarinproduksjon, sukkerindustri osv.

Som nevnt spiser jeg meg gjennom fryseren før den skal tines av. Det funker omtrent som Sareptas krukke. Det fylles opp med nye pakker med føde vel så raskt som jeg spiser unna.

Et halvt hjemmebakt surdeigbrød er tint opp, samt en pose reker. Nok til tre rekesmørbrød. Masse Kviteseidsmør og majones, sitron, gressløk og persille. Herlig.

Jeg fortsetter med å kverne plantestengler ute. Ligger en del oppå potetåkrene som heller ikke er kvernet. Før jeg vet ordet av det, er jeg i ferd med å beskjære både den store vrihasselen ved veien og prydepletreet samtidig som jeg henter kvister som er lagret bak drivhuset. Sånn med det samme jeg har kompostkverna i gang.

Nei, nei nei. Det var ikke dette jeg skulle gjøre nå. Dette står mye lenger ned på prioriteringslista.

Jeg får telefon fra min kjære som nyter kammermusikk og finvær i nord, men som nå ikke nyter noe. For han har blitt syk. Som i fjor da han var der oppe. Da kom han hjem med covid. Får håpe det ikke er det denne gang. Han bedyrer at han er litt bedre nå til kvelden, men har vært sengeliggende og ynkelig gjennom dagen. Håper inderlig han er bra i morgen så han får med seg alt som planlagt.

Avbruddet med telefon viser at klokka allerede er halv ti på kvelden. Antakelig på tide å gi seg for dagen. Dagens siste gjerning ute blir å plukke et lite spann med bringebær som har modnet i løpet av dagen, samt alle nedfallseplene. Nedfallsepler er utmerket å bruke når man bare skal ha saften fra dem. Den trengs når jeg skal lage myntegelé. Altså syrlig gelé som er middagstilbehør. Uunnværlig til lam som jeg ikke spiser siden jeg boikotter konfliktkjøtt. Men som jeg kan spise hvis det er lam fra villsau e.l. som holdes der de ikke er i konflikt med rovdyrenes rett til eksistens. Min svake karakter, som gjerne gir etter for fristelser i form av mat og drikke, antyder at et glass boblevin eller to på terrassen vil smake utmerket nå i finværet etter dagens dont. Men nei. Bobler blir det dog i form av hjemmelaget hylleblomstsaft blandet med sitron og Ramløsa. Nydelig det også. Og en stor skål med diverse bær og fløte. Ble så mett av rekesmørbrødene at jeg ikke orker middag av gårsdagens ertesuppe. To måltider blir det uansett når desserten ble inntatt så sent.

For trøtt til å lese, for trøtt til kryssord, for trøtt til TV. Bare litt sløving på Insta og Face før jeg slukner i forvissning om at morgendagen bør inneholde en tur i marka og forhåpentligvis blåbærplukking.

Om noen lurer, så har jeg vaska meg i dag òg. Selv om jeg ikke var søkkblaut og dekket med hønsegjødsel. Bare kvist og kvas og bladrusk og en meitemark mellom tærne.

God natt.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 3.

Sannelig begynner det å komme seg med søvntimer! Sov helt til halv åtte i morges. Var riktignok våken en time midt på natta og fikk gjort unna både Wordle og Waffle, men det ble hele sju timer med søvn. Nytt og uvant.

Ute pøsregner det. Takk og lov, hele Østfold trenger alt regn det kan få for tiden. En perfekt dag til å gjødsle trengende vekster. Bortsett fra et stort MEN. Gummistøvler og regntøy befinner seg i bobilen som er i Lofoten. I første omgang finner jeg en paraply. Det trodde jeg heller ikke jeg hadde. Bruker det aldri. Men får kommet meg til drivhuset og lukket takvinduer som står på vidt gap og slipper syndfloden inn. Tar også en aldri så liten runde i hagen og registrer at grevlingen har hatt party i natt. Store deler av plenen på sørsida er preget av gravevirksomhet. Det er grevlingen vel unt. Dette runde, lodne og søte nyttedyret renser jorda for oldenborrelarver som lever av å spise gressrøtter. Skulle bare likt å få sett på når grevlingen driver på. Får vel se å vende et av rådyrkameraene den veien.

Liten tvil om at det trengs litt rydding og beskjæring i drivhuset i løpet av dagen

Utelivet frister ikke overmåte, så jeg bestemmer meg for innearbeid. Vurderer svakt å vaske gulv. Vurderer å tine av fryseren i kjelleren og rydder litt sånn halvveis. Bestemmer meg for å spise unna av det jeg har igjen fra fjorårets grøde før jeg går videre med saken. Frysevarer er dessuten alt for kalde å ta i når jeg bare finner en av ullvottene mine. Heldigvis kommer jeg på morsommere aktiviteter enn å drive med ugjort husarbeid. Jeg har tross alt ferie.

Jeg kan skrive dagbok fra hjemme aleneferien min! De to foregående innleggene ar altså skrevet i ettertid. Muligens stemmer de sånn noenlunde likevel.

Det går ikke så fort å skrive blogg som man skulle tro. Selv om jeg skriver lett og fort uten å tenke. Formulering er intet problem. Ortografi, derimot… En sabla røre av dysleksifeil og tastefeil grunnet ADHD-tempoet mitt. Det tar tid å rette opp, selv om jeg skriver i Word. Word behersker for eksempel ikke sammensatte ord. Siden jeg vet hva ordene skal være, så leser jeg dem riktig og er ikke i stand til å se at de er feil skrevet. Altså en jækla jobb jeg pålegger meg selv. Jeg kommer fra en familie hvor der er minst et par tre i hver generasjon som har dysleksi. Ordblindhet som vi kalte det i sin tid. Vi har aldri sett på det som dumhet, men heller satt vår ære i å mestre korrekt ortografi. Ekstremt arbeidskrevende og mange feilskjær, men det går an.

Nok om det. Så er det bilderedigering. Alle bilder må krympes til web-format for ikke å stjele hele kapasiteten på bloggen. Det tar også tid. Plutselig er klokka to, og jeg har sittet i nitti graders stilling i timevis. Blir nødt til å brette ut meg selv for å komme i gang. Seks timer uten fysisk arbeid er ikke bra.

Etter intens leting finner jeg et par gummistøvler som er tre nummer for store og en regnfrakk som er tre nummer for liten og begir meg ut i vannhavet.

Hele hagen, og i særdeleshet løk og poteter, får en generøs porsjon med hønsegjødsel. Siden Ludo ikke er hjemme, er det håp om at det kommer vekstene til gode. Ingen hund som tråler hagen og slikker den ren for delikatessene. Spyler alt grundig etterpå, så det kommer godt ned til jorda. Vanning bør i det hele tatt skje i regnvær. Det er når bakken er fuktig, at jorda klarer å ta imot masse vann. Da trenger det godt ned til røttene i motsetning til når jorda er tørr. Da preller bare vannet av og renner vekk og/ eller fordamper.

Jeg er søkkvåt, for det regner inn i den lille regnfrakken. Det er ikke kaldt, så jeg går ufortrødent løs på vekstene i drivhuset. Alt vokser alt for fort og blir til kaos. Forsåvidt normalt med kaos rundt meg, men jeg vil at vekstene skal ha det bra. Fjerner omtrent halvpartene av blader og tyver fra tomat, agurk og armensk melon. Sistnevnte dekket halve gulvet i drivhuset. Det er ikke alltid at alle frø jeg har lagret, er så godt merket, så da kan det dukke opp interessante saker innimellom. Som denne, som jeg antok var frø av frilandsagurk.

Det er fullt av irriterende småfluer overalt. Har nok vært for generøs med vanning. Så jeg setter ut felle for bananfluer med vin, eddik og honning samt limpapir. Og halve rå poteter i alle kassene i tilfelle fluene er hærmygg. Jeg har ikke peiling. Skadedyr og plantesykdommer er ikke så veldig interessant, så jeg orker ikke lære så mye om det. Følger i hovedsak naturens prinsipp om at alt skal regulere seg selv. Bortsett fra når det kommer til brunsnegler og liljebiller. De har ingen naturlige fiender i Norge bortsett fra meg og likesinnede som gir dem krig på kniven.

Det blir tid for å spise hagemat fra fryseren. Men først må alle klær av. Jeg er, som sagt, søkk våt, og det viser seg at jeg også er full av hønsegjødsel. Ikke bare på støvler og regnjakke, men også den fine lyseblå genseren min har antatt noen ukledelige brune sjatteringer på ermer og mage. Jaja, både klærne og jeg er vaskbare. Men ser jo hvorfor jeg aldri kan bli noen insta-dronning her jeg stadig sjauer rundt i den underligste bekledning full av jord og annet snusk med kvister og blader i bustet hår og med gledesrender (for andre enn hagenerder heter det visst sørgerender) under både tå- og fingernegler.

Ikke mye av flagrende kjoler og bølgende silkehår og dill dall og levende lys i drivhus og på terrasse her i gården, nei.

To store poser med erter har jeg satt på lav varme på komfyren, men det er muligens en stund siden jeg gjorde det. Vannet er borte, så jeg kom visst inn i grevens tid. Dog ingen skade skjedd. Ertene får mer vann og selskap av oppklippet pipeløk og hvitløkblader, isop, åkermynte og løpstikke. Samt pepper og hjemmelaget urtesalt. Kjører hele greia i den velsignede food-prosessoren som jeg ikke klarer meg uten. Kremfløte og Kviteseidsmør går også i. Godt fett gjør godt for både hjerne og gane. Så jeg garnerer suppa med god olivenolje også før jeg slenger på stemor og gjøksyre for at den skal bli pen, og cashewnøtter for crunch.

Så himmelsk godt det blir! Nå angrer jeg på at jeg ikke har orket å bake brød, for det hadde gjort seg som tilbehør. Rugknekkebrød med masse smør og hakket persille er dog ingen dårlig erstatning. Muligens ville alt smakt godt etter tjueseks timers faste, men det tror jeg ikke. Rent objektivt er dette en vidunderlig ertesuppe og heldigvis nok til to dager. For jeg skal jo ha dessert også.

Plukket rabarbra tidligere i dag siden jeg i år har fått dilla på rabarbragrøt med fløte. Den får vente. For sannelig er det ikke atter en hel del modne bringebær og jordbær som må plukkes i øsregnet. Tar med litt rips også, så blir det nok en herlig bærdessert. Med kremfløte, så klart.

Følger fortsatt et av de nye kostrådene om å avstå fra alkohol. Uten at jeg har de ringeste planer om å bli avholdsmenneske. Jeg elsker vin. Men tror kroppen har godt av å være uten av og til også. Litt sånn leverempati en gang i blant. Jeg nyter en blåbærkombucha blandet med Ramløsa til middagen. Til desserten har jeg iskaffe med havremelk. Jeg glemmer alltid å drikke ferdig kaffen min om morgenen, så da transformeres den til dessertkaffe etter middagen. Riktig så deilig.

Nå har jeg sovet så mye at jeg ikke en gang er kveldstrøtt, så jeg tar en hagerunde og tenker på morgendagens prosjekter. Røsker vekk en god del av jordskokkplantene. De skal det tas mye av i morgen. Registrerer at det utrolig nok er nesten tørr jord i kassen med squash, tross en hel dag med skybrudd. Ikke rart at jeg måtte kaste hele åtte små squash da jeg kom hjem forleden. Så mange hadde ikke hatt sjans å utvikle seg i tørken. To stykker har derimot vokst seg store siden i går og blir med inn.

Så er det sneglerunde. Brunsneglejakt med lommelykt. Ikke en eneste er å se til tross for at det florerer av dem like oppi veien. I denne krigen er jeg seierherre. Eller egentlig seierkvinne.

Nok en deilig dag er over. Regnet og jeg har i samarbeid gjort hagen vel, og jeg kan ta senga i selskap med Rolf Hansen. For uinnvidde er det Dagbladets kryssordkonge som kun deler seng med meg i form av kryssordoppgaver. I morgen blir det oppholdsvær og jeg skal på bærtur i hagen

Koselig å rusle i hagen og kikke inn også. Herfra ser jeg hvor lang og frodig porselensplanten min er. Det vises ikke så godt inne.

Mat fra hagen

av in HAGEGLEDER and tagged | Legg igjen en kommentar

Squashkaker til middag

Da koronaepidemien ifjor drev oss til å bli klimaflyktninger i eget land, ble Halden valget. Vekk fra terrasseleilighet i Tondhjem og lykkelig med hage i sone H3 og enestående muligheter for å dyrke sin egen mat.

Squash er en fabelaktig plante som gir mengder av mat som kan brukes til utallige ulike middagsretter, samt i kaker. Forleden hadde plutselig to monstersquash banet seg vei ut av pallekarmen og gjennom nettingveggene. Den ene var 2,5 kg, den andre 1,3. Så store squash synes jeg gjør seg best raspet som ingrediens i en eller annen «deig». Jeg er ingen stor søtmons,så valget ble middagskaker.

Alle vegetariske/veganske middagskaker som jeg lager, synes jeg smaker like gode varme som kalde.De er dermed utmerket og lettvint turmat.Min kjære storpuddel Ludo som trasker etter meg mil etter mil i skog og mark, er like glad i veggiskaker til niste som meg.

Det var min kjære bestevenninne i Halden, Kathrine, som serverte meg squashkaker første gang.Da ble jeg hektet. Nå elsker jeg å lage det selv med den rike tilgangen på squash som jeg har. Oppskriften jeg tok utgangspunkt i, er fra bloggen etkjokken.com som drives fra Istanbul av nordmannen Vidar Berge. Han har mange nydelig oppskrifter, også for vegetarianere. I andre land er det jo slik at grønnsakretter er en like naturlig del av kostholdet som kjøttretter. Berge bruker hvetemel og egg i sine. Egg har jeg aldri brukt i veggiskaker, men jeg brukte litt nå bare for å prøve. Hvetemel bruker jeg aldri, derimot kikertmel som har et proteininnhold på hele 21,7 gram pr. 100 gr. En skikkelig middagsrett skal ha tilstrekkelig med protein for å mette på en sunn måte. Ellers er det slik at jeg aldri følger oppskrifter, de bare inspirerer og så gjør jeg det på min måte. Tar utgangspunkt i hva jeg har i huset og vektlegger å smake mye underveis for å få maten så god som mulig.

Ellers er det essensielt når man benytter raspet squash å få ut vannet. Jeg kjører mine på raspen i foodprosessoren, blander massen godt med litt salt og lar det henge og renne av i en stor sil. I tillegg presser jeg massen for å få ut mest mulig vann.

Squashkaker på mitt vis:

3, 8 kg squash, raspes, saltes og pressenesten fri for vann

3 store løk raspes

5 fed hvitløk hakkes

400 gr Fetaost smuldres, jeg bruker økologisk fra Änglamark, den som er i én blokk

6 egg, lett sammenvispet

1 ts pepper

1 ss eller mer med mitt hjemmelagete urtesalt (det smaker mye av løpstikke) NB – vær forsiktig med saltet for squashen er litt saltet og Fetaosten er salt

3 ss maltekorianderfrø

Masse fersk dill, ca 60 gr, mindre vekt om du bare har tørket dill

Kikertmel til deigen er passe fast. Den skal kjennes bløt, ikke hard. Tror jeg brukte 4-5 dl. Kikertmel kjøpes billig i store poser på innvandrerbutikker.

Bland alt og stek en prøvekake både for å teste om deigen henger sammen og for å smake om det skal mer krydder i. Stek i god olivenolje, ødelegg aldri mat med margarin. Kakene er lette å steke i panne med olivenolje, men siden jeg laget så mange, stekte jeg dem på stekebrett i ovnen på 200 gr.

Eggene gjorde at kakene hang fast på vanlig bakepapir, på silikonpapir fungerte det bedre. Men man må uansett ha godt med olje over og under kakene. Det er jo også viktig for smaken.

Men antakelig dropper jeg eggene en annen gang.

Ønsker man helt veganske kaker, så dropp egg og Fetaost. Men tilsett gjerne næringsgjær eller finknust traktkantarell for å få en touch av umami.

Min oppskrift ga 47 store middagskaker. Tre gjør meg stappmett, så det blir mange middager fremover.

Servér med hjemmelaget tzatziki til og husk at agurk forbehandles som squash, da. Vannet må ut.

Yoghurt naturell, gjerne vegansk, masse agurk, masse most hvitløk, sitron og en dæsj olivenolje røres sammen.

Retten trenger en rødfarge, så ene dagen hadde jeg tomater til, andre dagen mine fermenterte rødbeter. Det siste var spesielt godt.