Stikkordarkiv: drivhusglede

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 15.

Det kjennes i kroppen når jeg våkner at graveren trakk det lengste strået i går. Ganske så lemster strekker jeg og tøyer litt i senga og lurer på om det er for tidlig å stå opp. Kaster et blikk på klokka. 09.45! Er det mulig?!? Må sjekke en gang til. Men det er ikke trykkfeil på klokka. Jeg har sovet i over åtte timer! Lettere sjokkert og helt fortumlet hiver jeg meg ut av senga og slenger opp vinduet på vidt gap. Synes jeg hører en rar lyd, men det er vel et eller annet utenfor så langt på dag som det er. Lyden blir litt sterkere når jeg vakler mot stua og i retning kjøkkenet for å sette på kaffe. Er det her inne det kommer fra? Merkelig. Langsomt siger det inn. Alarmen! Jeg har jo alarm på om natta! Ikke til hinder for lufteåpning på vinduet, men intet kan åpnes helt uten at alarmen går. Febrilsk fomler jeg med koden som jeg ellers taster nesten i blinde et par ganger daglig. Alarmselskapet tar kontakt via høyttaleren og får klarlagt at det er falsk alarm.

Først sjokkeres jeg over å ha sovet så lenge, deretter over å innse hvor døv jeg har blitt. Den alarmen hørte jeg nesten ikke. For to år siden oppfattet jeg alarmlyden som en grusom sirene.

Vel, aleneferien tar slutt i dag og dermed også ferien fra høreapparatene. Det er på tide å kommunisere med omverdenen igjen. Forøvrig ingen grunn til å gremmes over at jeg har sovet så lenge. Ute pøser regnet ned. Vel vitende om at også regntøy og støvler kommer hjem i dag sammen med bobilen, ser jeg ingen grunn til nok en gang å gå ut i utstyr som enten er for stort eller for lite. Nå klarer hagen seg selv. Jeg henger heller i kjøkkenvinduet og ser på de artige skjærene som driver og henter brødbiter gjennom hullene i fôringshuset. Ser at jeg har for høye planter til å kunne nyte synet av fuglene skikkelig. Bare stauder og solsikker, så de er ikke der hele tiden, heldigvis. Har planlagt å bygge en portal ved inngangen til kjøkkenhagen, men ser at den kun kan ha klatreplante på den ene siden om den ikke skal stenge for den fine utsikten til hagens fugler.

Kunne kanskje tatt en tur på Montér nå og sett på materialer til trapp og annet, men hvorfor det? Greit å pusle litt inne også. Skrive og redigere bilder. Fundere over livets store spørsmål som: Hvorfor er alltid ting av plast søkkvått etter vask og tørk i oppvaskmaskinen når alt annet er helt tørt? Hvorfor produseres det bærspann i kamuflasjefarger når alle burde være knallrøde? Evt. knall oransje? Hvorfor lages det møbler hvor verken støvsuger eller vaskeredskaper kommer til under, men likevel har nok åpning til gulvet til at hybelkaniner kan ha ynglefarm der? Hvorfor produseres det bobiltoaletter med så mye krinkelkroker at man må bruke både Q-tips og gamle tannbørster for å kunne rengjøre dem?

Det er i det hele tatt mangt og meget å undres over. Når Ludo er hjemme, kan jeg ta opp sakene med ham. Da ser han på meg med de kloke øynene sine som sier at jeg vet best og det er sikkert sant alt jeg sier. Hunder er mye greiere enn mennesker sånn. Men Ludo har jo rett. Jeg vet hvorfor bærspann ikke er knallrøde. Det er fordi produsenten aldri har vært i skogen og plukket bær med bærplukker og flyttet seg lenger og lenger vekk fra det parkerte, kamuflasjefargete spannet og strevd med å finne det igjen. Jeg vet hvorfor møbler og toaletter og annet inventar har idiotisk utforming med tanke på renhold. De er enten designet av en syk person lider av husarbeidbesettelse, eller av, jeg våger å påstå, menn som aldri har skjenket slike vaskejobber en tanke. Noen tar seg av den saken for dem. Men hvorfor alt av plast er så vått når jeg tømmer oppvaskmaskinen, har jeg ikke funnet noe fullgodt svar på.

Jeg tørker av Mummiplastskålen til Ludo og setter den klar med godbiter oppi. Får vel spørre Ludo om saken når han kommer hjem. Kanskje jeg leser en eller annen visdom ut av de runde, brune øynene hans. De renvaskede teppene hans ligger klare i sofaen og på soverommet. Kosedyrene venter i kurven, like skitne som før. Ludo ble så dypt ulykkelig sist jeg vasket dem og de luktet tøymykner istedenfor gammelt hundespytt. Herreguuud, som jeg gleder meg til å få hjem vovsebarnet! Jan og jeg har både telefonert og chattet, men det kan man jo ikke med en hund.

Det beste med aleneferien min tror jeg nesten er at jeg kom på å skrive en slags dagbok fra den. Ikke alle med ADHD mangler tidsbegreper, men det er mer eller mindre vanlig. Jeg mangler dem totalt. Har ingen begreper om hvor lang tid ting tar, og ingen følelse av hvor mye tid som har gått. Når jeg er oppslukt av mine gjøremål, kan ti timer føles som, to. Må jeg sitte i ro uten at noe foregår, er det motsatt. Det går helt fint i sosialt samvær om man synger, danser eller spiller brettspill. Bortsett fra Risk, da. Det er så langdrygt at jeg sovner. Det hjelper om jeg kan rydde og ordne og vaske opp og sånt. Men det er ikke alltid like populært siden det er en viss risiko for at jeg knuser noe i farten. Det å bare sitte på en stol i timesvis uten noe action, er litt uholdbart. Timene går så sakte, så sakte. Enten overfalles jeg av akutt søvn, omtrent som om jeg har narkolepsi, ellers så må jeg finne på noe. Noen ganger kan det falle veldig uheldig ut uten at jeg skal komme nærmere inn på det. Men kan nevne én gang jeg var på fest og det var timer med en uendelig strøm av seriøse samtaler. Utenfor var det en stor hage med ugress. Heldigvis fantes det en rull med søppelsekker i huset, så jeg sprang ut og fylte seksten sekker med ugress! Så kom jeg meg da gjennom den kvelden.

Tiden, ja. Alt det jeg skulle gjøre disse fjorten dagene! En del er i boks. Hagens daglige vedlikehold er mer enn godt nok ivaretatt. Jeg har fått gravd en god del av det jeg skulle grave og plante og forandre. Det aller viktigste, å høste og foredle overfloden av alt spiselig som ble ferdig så brått, er besørget. Det er rikelig med blåbær i fryseren som fortsatt ikke er tint av. Jeg har syklet en del, men ikke i nærheten av det jeg hadde tenkt.

Planen om å snekre ferdig forsterkninger på rådyrgjerdet og beise det som ennå ikke er beiset, står der ugjort. Likeså rammen rundt bringebærbuskene nede i hagen. Jeg skulle snekre et japaninspirert støttestativ til bambusen som står i det japanske området og også lage en slags skulpturer der. Terrassen rundt svømmebassenget skulle jeg beise, det var det som gjensto av sommerens beiseprosjekter. Jeg skulle pusse den stygge Lecamuren ved kjellerinngangen. Jeg skulle sveise, jeg skulle støpe ting i betong og jeg skulle dra på roadtrip til besøkshager i Sverige.

Så mye ugjort. Hadde jeg ikke skrevet denne dagboken, ville jeg trodd at jeg ikke hadde fått gjort noe som helst. Det er helt umulig å ta inn i hodet mitt hvor mye tid alt krever. Etter mitt hode skal det gå på null komma svisj. Men jeg har faktisk jobbet hele tiden. Lange dager. Mere ble det ikke. Men jeg kom meg da til Koster på en nydelig sommerdag. Og har hatt fine skogsturer og et par sykkelturer. Har vært i gang fra morgen til kveld. Og trøster meg med at mye av arbeidet jeg planla i det minste er delvis igangsatt. Halvt begynt er halvt fullendt.

Der smeller det i en bildør! Opp hagegangen danser en stor, krøllet og glad hund. Ludo’en min! Og der er Jan. Og huset er ikke lenger fylt av øredøvende stillhet. Ludo får masse forventet velkomstkos og finner godbitene sine. Jan får velkomstklem, så Ludo blir sjalu og må ha mere kos før han legger seg på gulvet. Lykkelig med den skitne kosegrisen sin i munnen.

Også vi to mennesker faller tilbake i vår vante rytme. Jan lager sin suppemiddag av en oppskåren nakkekotelett, grønnsaksblanding og buljong. Ferdig på et kvarter. Mens jeg står i to timer og lager en ny variant av squashkaker. Springer litt ut og inn også, selvfølgelig, de er en del som skal hentes fra hage og drivhus. Tilbereder nokså fritt etter en oppskrift fra bloggen til Vidar Berge i Istanbul. Den eneste matbloggen jeg abonnerer på. Arabisk mat, og særlig tyrkisk, er den type mat jeg like aller best. Ingen vegetarblogg, men i slike lands kjøkken spiller likevel grønnsaker hovedrollen. Smaksrik og behagelig krydret mat som er lett å ha som inspirasjon for egne råvarer og idéer.

Jan er fornøyd med sin kjappe suppe, og jeg er faktisk overbegeistret for min rett. Den beste middagen jeg har spist på lenge. Laget elleve store squashkaker og spiser seks. Med nydelig chili-dip til og en yoghurtrøre med jordbærspinat. Og enda bedre blir måltidet av at Ludo ligger ved siden av meg på sengbenken og snorker. Helt inntil meg.

For mett til å orke dessert, går jeg ut i regnet. Alt er så vakkert og trolsk med alle regndråpene som glitrer i skumringen. Det er slett ikke kaldt, rundt sytten grader nå til kvelden. Men Ludo hæler ikke å bli med. Han liker ikke regn. Står bare under tak på terrassen og ser på mens jeg plukker våte bringebær og binder opp busker og redder blomster som regnet har slått ned. Regnet gir seg omsider og det blir kveldstur. Oss tre sammen igjen. Rummikub, brettspillet vi elsker, spilles i fire runder med Ludo som sovende deltager. Alt for sent blir det for A-mennesket. Trøtthetsgrensen er passert. og natten blir til våkenatt.

Sitter i sofaen og skriver mitt siste blogginnlegg fra «Hagenerdens hjemme aleneferie». Nå starter vår felles pensjonisthverdag igjen hvor min kjære gjør sitt beste for å dempe min aktivitetstrang. Det er antakelig bra.

Nye blogginnlegg blir det nok om både dette og hint, men mer sporadisk. Om hage, mat, turer og alskens springende tanker og innfall som dukker opp. Velger du «følg meg» på allsidige.me, får du innleggene på e-post og slipper å måtte følge med på når de dukker opp.

Stor takk til alle som har fulgt meg i disse dagene, det har på et vis vært mye selskap i det.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 8.

Ertene fingranskes for siste gang før de godkjennes, pakkes og legges i Sareptas krukke. Dvs. fryseskapet som fylles fortere enn jeg rekker å tømme det. Det bør hete det heretter. Mye morsommere at gjenstander får navn som er mer beskrivende. Min tippoldefar var god til det. Skatollet, som jo buler ut på midten, het svangerskapet. Medisinskapet ble til hedenskapet og barskapet til drukkenskapet, osv. Jeg får frigjort en hel hylle ved å ta ut den store bæreposen med grønnkål fra i fjor. De går rett i en ti liters gryte sammen med diverse urter, litt luftløk og vann. Kan bli mange suppemiddager av dette.

Så er det skriving av blogg og fotoredigering. Tiden går og suppa glemmes. Et tilfeldig ærend på kjøkkenet gjør at jeg redder den akkurat i den den skal til å koke tørr. Opp i food-prosessoren med litt mer vann og tilbake i gryta. Kan like godt steke ferdig mandelmakronene med det samme jeg er på kjøkkenet. Deigen ble så diger, at jeg gikk lei da jeg var halvveis i stekingen i forgårs. Det å passe småkaker i ovn, er i overkant stor utfordring for den tålmodigheten jeg ikke har. Tror ovnen har dårlig overvarme, kakene ble brune under og bleke oppå. Så kom jeg til å glemme dem litt da jeg flyttet dem høyere opp.

Det minner meg om da svigerinnen min satte brød i ovnen før hun gikk i fjøset og ba bror min om å passe dem. Ja, svarte han og glemte det i samme øyeblikk. Litt familiært dette. Da hun kom fra fjøset, så hun guttene drev og lekte med noen store svarte busser i snøhaugen utenfor. Det var brødene. Så de gledet da noen på sitt vis. Det gikk langt bedre med surdeigsbrødet mitt som stekte i fire timer da jeg gikk ut en tur i hagen og «skulle bare..». Det var like fint, det. God skorpe ble det også.

Graveren i meg vil ut og frem, så nå blir baljehullet fylt og mojitomynten får sitt legeme senket i jorden. Det gjenstår mye graving på denne haugen som heretter heter gravhaugen. Den går bratt ned, så jeg sklir når gresset er vått. En brått skråning er da også bare idiotisk å ha plen på. I fjor grov jeg vekk en halv meter av toppen. Nå har jeg tenkt å terrassere resten og plante jordbær samt lage en trapp. Siden jeg mangler materialer som trengs til støtte, forlanger min indre graver at jeg gyver løs på noe annet. Det blir faktisk en smule over på nabotomta. Her er det hektisk rehabilitering og endel masser har blitt forskjøvet litt sånn innover til meg i kampens hete. Så nå graver jeg vekke masse på begge sider, fjerner stein, fyller en sekk med skvallerkål og planerer hos naboen. Håper det var greit. Fint ble det i hvert fall. Dermed får jeg rettet opp svillene jeg har satt som ugressperrer under gjerdet. På min side planter jeg masse lille hestemynte. Den nydelige, duftende temynten som smaker Earl Grey. Dvs. bergamott. Avlegger fra meg selv. Som alt i myntefamilien sprer den seg med krypende røtter og er ganske så invaderende. Tenker den er fullt kapabel til å oppta kampen mot skvallerkålen som ellers regjerer her.

Litt av dagens innhøsting
Mojiotbedet

Fra drivhuset høstet de to første modne tomatene, litt agurk, paprika, masse basilikum og chili. Sistnevnte går rett i fryseren. Agurk og paprika syltes. Helt vanlig med eddiklake og masse krondill til agurken. Dog med Stevia istedenfor sukker. Orker ikke alt det sukkeret som skal pøses inn i alt mulig.

Dråpetomater og bøndebønner utendørs
Tomatene klarer seg like godt ute som inne i drivhuset, her med hvitløk
Tomtegrens ferdig planert

Jeg har lest meg opp på erteviklere. Visstnok et alvorlig problem for dem som dyrker profesjonelt. Her i Halden er jeg omgitt av erteåkrer, så det er ikke så rart at de også angrep mine erter. Høster man tidlig nok, går det bra, for larvene spiser seg bare inn i godt modne erter. Vel, jeg skal ikke stille som vertsfamilie for utysket. Så jeg røsker opp alle erteplantene og plukker av de siste ertebelgene. De er ennå flate og fine og går som sukkererter. Neste år skal jeg kun satse på sukkererter. Det er viktig for meg å dyrke mye planteproteiner, så erter er fint og bønner enda bedre. Og bank i bordet, det har jeg så langt ikke hatt noen problemer med.

Bondebønner
Superfornøyd med første innhøsting av disse
Alle belgvekster har nitrogensamlende knoller på røttene
Masse supert kompostmateriale fra erter og bønner

Nå høster jeg mengder av bondebønner. I motsetning til de andre bønnene jeg dyrker hvor man spiser hele belgen, må disse pilles. Det er faktisk mer arbeid med dem enn med erter. Først pilles de, så forveller jeg bønnene, men disse har også et ekstra skall. Det blir som å skålde mandler. Til slutt har man de rensede store, grønne bønnene som er så gode og næringsrike. Følgelig har jeg sådd bondebønner i tre omganger så jeg slipper så mye arbeid på én gang. De spirer så lett og vokser så fort, så det er ikke noe problem. Sånn sett kan de dyrkes over hele landet. De spirer utendørs ved bare fire grader. Og mine har tålt noen frostnetter også. Tøffe er de. Men lange. Så lange at de knekker. Alle bønneplantene mine har blitt så høye i år, enda jeg ikke dyrker sorter som skal kreve klatrestativer. Må faktisk ut og svi kredittkort igjen, da. Har ikke en eneste anvendelig pinne igjen, og her trengs det mange bambuspinner. Begår også den luksusen å kjøpe dekorstein til å ha på mojitobedet. Det så så stusselig ut med en del naken jord. Våget ikke plante alle avleggerne da jeg mistenker at én av dem ikke er riktig sort, så den er satt i karantene. Problemet med mynte er at de krysspollinerer og dermed blir til andre sorter. Følgelig bør de ulike arter av mynte man måtte ha, plantes langt fra hverandre. En del av det som selges som mojitomynte, kan jeg garantere at ikke er det.

Atter en gang er det blitt langt på kveld og jeg har ikke hatt tid til å lage middag. Spiste stikkelsbærpai i middagstida, så jeg lider ingen nød. Jeg er kokvarm og skikkelig sliten etter alle timene med graving og lemping av stein. Har faktisk litt vondt i den ene hoften også. Så jeg bestemmer meg for å ha lørdagskveld på en mandag. Er ikke pensjonist for ingenting.

Varm suppe frister ikke nå, den får bli i kjøleskapet og fullføres for Sareptas krukke i morgen.

Jeg anretter en fjøl med ost og rugkjeks, oliven fra Portugal og tomater og paprika fra drivhuset og litt jordbærspinat fra hagen. Klokka er ti på kvelden. Jeg benker meg foran TV’n til ny sesong av Tareqs matresa og unner meg et stort glass rødvin. Chianti Riserva. Nydelig, men det er så lenge siden sist at det setter meg helt ut av spill. Sovner som en dupp og våkner så vidt i tolvtida. Og jeg som også hadde tenkt å bade og vaske håret i kveld! Snubler i halvsøvne ut på kjøkkenet med sakene. Glasskålen med kjeks seiler ut på gulvet og knuser i tusen knas. Makter ikke å gjøre en døyt med det. Vakler bare videre til badet og fått pusset tenner og vasket av meg det grøvste jordlaget med en klut før jeg stuper i seng.

Må nesten ha med et par bilder av agapanten min som har blomstret i evigheter
Endelig litt mat

Dæven, så sliten jeg er.

Nå tror jeg Jan og Ludo må komme hjem snart så jeg ikke jobber meg ihjel.

Blir hviledag i morra, da. Blåbærtur og null graving.

Trur eg.

Spørs hva min indre graver sier om det.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , | 2 kommentarer

Dag 4.

Bærtur var planen og bærtur ble det. I hagen.

Dagen starter i sekstida etter fem timers søvn. Jeg har visst sovet fra meg for en stund nå. To sjutimers netter har gjort susen.

Før bærturen spyler jeg ren klematis og hosta for svarte lus. De elsker rabarbra også, men der ser det ut til at jeg har fått spylt dem bort for godt.

Det er ikke stort igjen av solbær og rips. Det meste var plukket før vi reiste til Tylldalen. Avlingene er ennå alt for små etter hva jeg forventer fra slike busker. Slett ikke nok å tære på til vinteren. Er buskene for unge, tro? Eller står de for tett? Jeg vurderer uansett å omkalfatre dem litt. De to stikkelsbærbuskene er små, men gir fire liter bær. Og ennå er det en del igjen nederst som ikke er modent ennå. Røde stikkelsbær er så godt! Men det ser ut som jeg er rullet i et tornekratt før jeg er ferdig med jobben. Det beste hadde vært å ha oppstammede bærbusker, men det er dyrt. Så planen er å flytte stikkelsbærbuskene og bygge opp et slags podium til dem så de kommer litt høyere over bakken. Da blir det lettere å plukke. Deretter kan jeg spa opp ripsbuskene og spre dem mer inni bærstativet.

Jeg slites mellom frykten for å ha for mange bærbusker slik at det blir en mare å måtte plukke alt, eller det å ha for få til å gi nok bær. Jeg har et noe traumatisk forhold til bærplukking etter på ha vokst opp med en gigantisk bærhage hvor mora mi mente det var passende barnearbeid å sørge for plukkingen. Men jeg elsker bær. Foretrekker det fremfor frukt og spiser bær hver dag. Det jeg ikke spiser etterhvert, fryser jeg ned slik de er. Uten bearbeiding. Vil ikke ødelegge den friske smaken med koking, og vil ikke ha sukker. Jordbær er de eneste bærene jeg gjør noe med om jeg skal lagre for vinteren. De røres med sukker, En halv kilo til en hel kasse jordbær er nok. Om man kjører halvfrosne bær med mikser og evt. bittelitt sukker, så får man et stivt og jevnt syltetøy uten å ha tilsatt noe som helst.

Solbær har så spesiell smak at de kan være gode å lage gelé av. Men jeg har ikke nok bær, så jeg fryser dem ned for å ha til bruk ved neste gangs smaksetting av kombucha.

Husker forresten en dessert jeg pleide å lage før i tiden, den krever litt solbær. Da brukte jeg noen friske, den gang svært så eksotiske frukter. Som stjernefrukt, kiwi, physalis, fiken o.l.

Laget sabayonnesaus/zabaglione, dvs. en eggedosis av eggeplommer som varmes og spes med hetvin, fortrinnsvis Marsalavin. Denne herlige sausen ble helt på en stor middagstallerken. Oppskåret (nei, det heter ikke oppskjært) frukt dandert pent oppå og hele solbær drysset over. En hjemmelaget mandelmakron hørte også med. Gud bedre så godt!

Okey, da har jeg flere planer for solbærene. Skjønt bringebær som gratineres med sabayonnesaus er også dødsgodt.

Jeg er imponert over hvor flink jeg er til å holde meg til det jeg har planlagt å gjøre. Normalt ville jeg holdt på med tusen ting på én gang, slik kaoset i hodet mitt driver meg til. Nå er jeg skikkelig streng med meg selv slik at jeg kan klare å få tatt oppgavene i prioritert rekkefølge.

Neste post på programmet er å tynne i jordskokkplantene som vokser på tre steder. Jeg har to plantekasser nær hekk som står oppå paller. De må de, ellers vil røttene fra hekken snike seg innunder og vokse opp i kassene. Det skal vi ikke ha noe av. Squash i den ene kassa og jordskokker i den andre.

Jordskokker liker å vokse dypt, de største og fineste knollene dannes ofte langt nedi jorda. Dermed er de ikke egnet til å dyrke i kasser med bunn. Alt røskes opp. Resten av jordskokkene tynnes også ganske brutalt før jeg rasper av bladene nesten helt til toppen. Da ser de mye finere og mer elegante ut. Snart vil de komme i blomst og bli veldig dekorative.

Bladene blir fint jorddekke. Mulching som det heter på dagens engelsk-norske språk. Overflatekompostering. Jeg klipper av alle røtter og hiver dem i en bunnløs kasse med jordskokker. Resten av de lange stilkene kverner jeg opp og hiver i kassen hvor det nå kun står igjen en enslig melonplante. Fra jord er det kommet, til jord skal det bli. Alt som ikke har sykdom på seg, går tilbake til jorda. Alt som ikke er smått, klippes eller kvernes opp slik at nedbrytingen går raskt. Grillkullet jeg kjøpte forleden, havner også her siden jeg ikke har gravd ned murerbaljene ennå. Kullet er allerede aktivert med gullvann. Det trengs her, for det er knusktørt i kassen, tross pøsregn og vanning. Og til tross for at jorda er bygd opp etter Hügelbedprinsippet med råtnende trelegger nederst og mye annet snadder.

Innimellom spiser jeg faktisk en sen lunsj. Har bestemt meg for å ha to måltider i dag, så ikke kroppen forledes til å tro at det er noen rutiner hva måltider angår. Det skal være lurt ifølge nyere forskning. All vitenskap er ferskvare, også ernæringsfysiologi. Men det har visst ikke de som driver med dette fått med seg i Norge. Mye av det forskningsbaserte styres også av interesseorganisasjoner innen landbruk, margarinproduksjon, sukkerindustri osv.

Som nevnt spiser jeg meg gjennom fryseren før den skal tines av. Det funker omtrent som Sareptas krukke. Det fylles opp med nye pakker med føde vel så raskt som jeg spiser unna.

Et halvt hjemmebakt surdeigbrød er tint opp, samt en pose reker. Nok til tre rekesmørbrød. Masse Kviteseidsmør og majones, sitron, gressløk og persille. Herlig.

Jeg fortsetter med å kverne plantestengler ute. Ligger en del oppå potetåkrene som heller ikke er kvernet. Før jeg vet ordet av det, er jeg i ferd med å beskjære både den store vrihasselen ved veien og prydepletreet samtidig som jeg henter kvister som er lagret bak drivhuset. Sånn med det samme jeg har kompostkverna i gang.

Nei, nei nei. Det var ikke dette jeg skulle gjøre nå. Dette står mye lenger ned på prioriteringslista.

Jeg får telefon fra min kjære som nyter kammermusikk og finvær i nord, men som nå ikke nyter noe. For han har blitt syk. Som i fjor da han var der oppe. Da kom han hjem med covid. Får håpe det ikke er det denne gang. Han bedyrer at han er litt bedre nå til kvelden, men har vært sengeliggende og ynkelig gjennom dagen. Håper inderlig han er bra i morgen så han får med seg alt som planlagt.

Avbruddet med telefon viser at klokka allerede er halv ti på kvelden. Antakelig på tide å gi seg for dagen. Dagens siste gjerning ute blir å plukke et lite spann med bringebær som har modnet i løpet av dagen, samt alle nedfallseplene. Nedfallsepler er utmerket å bruke når man bare skal ha saften fra dem. Den trengs når jeg skal lage myntegelé. Altså syrlig gelé som er middagstilbehør. Uunnværlig til lam som jeg ikke spiser siden jeg boikotter konfliktkjøtt. Men som jeg kan spise hvis det er lam fra villsau e.l. som holdes der de ikke er i konflikt med rovdyrenes rett til eksistens. Min svake karakter, som gjerne gir etter for fristelser i form av mat og drikke, antyder at et glass boblevin eller to på terrassen vil smake utmerket nå i finværet etter dagens dont. Men nei. Bobler blir det dog i form av hjemmelaget hylleblomstsaft blandet med sitron og Ramløsa. Nydelig det også. Og en stor skål med diverse bær og fløte. Ble så mett av rekesmørbrødene at jeg ikke orker middag av gårsdagens ertesuppe. To måltider blir det uansett når desserten ble inntatt så sent.

For trøtt til å lese, for trøtt til kryssord, for trøtt til TV. Bare litt sløving på Insta og Face før jeg slukner i forvissning om at morgendagen bør inneholde en tur i marka og forhåpentligvis blåbærplukking.

Om noen lurer, så har jeg vaska meg i dag òg. Selv om jeg ikke var søkkblaut og dekket med hønsegjødsel. Bare kvist og kvas og bladrusk og en meitemark mellom tærne.

God natt.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 3.

Sannelig begynner det å komme seg med søvntimer! Sov helt til halv åtte i morges. Var riktignok våken en time midt på natta og fikk gjort unna både Wordle og Waffle, men det ble hele sju timer med søvn. Nytt og uvant.

Ute pøsregner det. Takk og lov, hele Østfold trenger alt regn det kan få for tiden. En perfekt dag til å gjødsle trengende vekster. Bortsett fra et stort MEN. Gummistøvler og regntøy befinner seg i bobilen som er i Lofoten. I første omgang finner jeg en paraply. Det trodde jeg heller ikke jeg hadde. Bruker det aldri. Men får kommet meg til drivhuset og lukket takvinduer som står på vidt gap og slipper syndfloden inn. Tar også en aldri så liten runde i hagen og registrer at grevlingen har hatt party i natt. Store deler av plenen på sørsida er preget av gravevirksomhet. Det er grevlingen vel unt. Dette runde, lodne og søte nyttedyret renser jorda for oldenborrelarver som lever av å spise gressrøtter. Skulle bare likt å få sett på når grevlingen driver på. Får vel se å vende et av rådyrkameraene den veien.

Liten tvil om at det trengs litt rydding og beskjæring i drivhuset i løpet av dagen

Utelivet frister ikke overmåte, så jeg bestemmer meg for innearbeid. Vurderer svakt å vaske gulv. Vurderer å tine av fryseren i kjelleren og rydder litt sånn halvveis. Bestemmer meg for å spise unna av det jeg har igjen fra fjorårets grøde før jeg går videre med saken. Frysevarer er dessuten alt for kalde å ta i når jeg bare finner en av ullvottene mine. Heldigvis kommer jeg på morsommere aktiviteter enn å drive med ugjort husarbeid. Jeg har tross alt ferie.

Jeg kan skrive dagbok fra hjemme aleneferien min! De to foregående innleggene ar altså skrevet i ettertid. Muligens stemmer de sånn noenlunde likevel.

Det går ikke så fort å skrive blogg som man skulle tro. Selv om jeg skriver lett og fort uten å tenke. Formulering er intet problem. Ortografi, derimot… En sabla røre av dysleksifeil og tastefeil grunnet ADHD-tempoet mitt. Det tar tid å rette opp, selv om jeg skriver i Word. Word behersker for eksempel ikke sammensatte ord. Siden jeg vet hva ordene skal være, så leser jeg dem riktig og er ikke i stand til å se at de er feil skrevet. Altså en jækla jobb jeg pålegger meg selv. Jeg kommer fra en familie hvor der er minst et par tre i hver generasjon som har dysleksi. Ordblindhet som vi kalte det i sin tid. Vi har aldri sett på det som dumhet, men heller satt vår ære i å mestre korrekt ortografi. Ekstremt arbeidskrevende og mange feilskjær, men det går an.

Nok om det. Så er det bilderedigering. Alle bilder må krympes til web-format for ikke å stjele hele kapasiteten på bloggen. Det tar også tid. Plutselig er klokka to, og jeg har sittet i nitti graders stilling i timevis. Blir nødt til å brette ut meg selv for å komme i gang. Seks timer uten fysisk arbeid er ikke bra.

Etter intens leting finner jeg et par gummistøvler som er tre nummer for store og en regnfrakk som er tre nummer for liten og begir meg ut i vannhavet.

Hele hagen, og i særdeleshet løk og poteter, får en generøs porsjon med hønsegjødsel. Siden Ludo ikke er hjemme, er det håp om at det kommer vekstene til gode. Ingen hund som tråler hagen og slikker den ren for delikatessene. Spyler alt grundig etterpå, så det kommer godt ned til jorda. Vanning bør i det hele tatt skje i regnvær. Det er når bakken er fuktig, at jorda klarer å ta imot masse vann. Da trenger det godt ned til røttene i motsetning til når jorda er tørr. Da preller bare vannet av og renner vekk og/ eller fordamper.

Jeg er søkkvåt, for det regner inn i den lille regnfrakken. Det er ikke kaldt, så jeg går ufortrødent løs på vekstene i drivhuset. Alt vokser alt for fort og blir til kaos. Forsåvidt normalt med kaos rundt meg, men jeg vil at vekstene skal ha det bra. Fjerner omtrent halvpartene av blader og tyver fra tomat, agurk og armensk melon. Sistnevnte dekket halve gulvet i drivhuset. Det er ikke alltid at alle frø jeg har lagret, er så godt merket, så da kan det dukke opp interessante saker innimellom. Som denne, som jeg antok var frø av frilandsagurk.

Det er fullt av irriterende småfluer overalt. Har nok vært for generøs med vanning. Så jeg setter ut felle for bananfluer med vin, eddik og honning samt limpapir. Og halve rå poteter i alle kassene i tilfelle fluene er hærmygg. Jeg har ikke peiling. Skadedyr og plantesykdommer er ikke så veldig interessant, så jeg orker ikke lære så mye om det. Følger i hovedsak naturens prinsipp om at alt skal regulere seg selv. Bortsett fra når det kommer til brunsnegler og liljebiller. De har ingen naturlige fiender i Norge bortsett fra meg og likesinnede som gir dem krig på kniven.

Det blir tid for å spise hagemat fra fryseren. Men først må alle klær av. Jeg er, som sagt, søkk våt, og det viser seg at jeg også er full av hønsegjødsel. Ikke bare på støvler og regnjakke, men også den fine lyseblå genseren min har antatt noen ukledelige brune sjatteringer på ermer og mage. Jaja, både klærne og jeg er vaskbare. Men ser jo hvorfor jeg aldri kan bli noen insta-dronning her jeg stadig sjauer rundt i den underligste bekledning full av jord og annet snusk med kvister og blader i bustet hår og med gledesrender (for andre enn hagenerder heter det visst sørgerender) under både tå- og fingernegler.

Ikke mye av flagrende kjoler og bølgende silkehår og dill dall og levende lys i drivhus og på terrasse her i gården, nei.

To store poser med erter har jeg satt på lav varme på komfyren, men det er muligens en stund siden jeg gjorde det. Vannet er borte, så jeg kom visst inn i grevens tid. Dog ingen skade skjedd. Ertene får mer vann og selskap av oppklippet pipeløk og hvitløkblader, isop, åkermynte og løpstikke. Samt pepper og hjemmelaget urtesalt. Kjører hele greia i den velsignede food-prosessoren som jeg ikke klarer meg uten. Kremfløte og Kviteseidsmør går også i. Godt fett gjør godt for både hjerne og gane. Så jeg garnerer suppa med god olivenolje også før jeg slenger på stemor og gjøksyre for at den skal bli pen, og cashewnøtter for crunch.

Så himmelsk godt det blir! Nå angrer jeg på at jeg ikke har orket å bake brød, for det hadde gjort seg som tilbehør. Rugknekkebrød med masse smør og hakket persille er dog ingen dårlig erstatning. Muligens ville alt smakt godt etter tjueseks timers faste, men det tror jeg ikke. Rent objektivt er dette en vidunderlig ertesuppe og heldigvis nok til to dager. For jeg skal jo ha dessert også.

Plukket rabarbra tidligere i dag siden jeg i år har fått dilla på rabarbragrøt med fløte. Den får vente. For sannelig er det ikke atter en hel del modne bringebær og jordbær som må plukkes i øsregnet. Tar med litt rips også, så blir det nok en herlig bærdessert. Med kremfløte, så klart.

Følger fortsatt et av de nye kostrådene om å avstå fra alkohol. Uten at jeg har de ringeste planer om å bli avholdsmenneske. Jeg elsker vin. Men tror kroppen har godt av å være uten av og til også. Litt sånn leverempati en gang i blant. Jeg nyter en blåbærkombucha blandet med Ramløsa til middagen. Til desserten har jeg iskaffe med havremelk. Jeg glemmer alltid å drikke ferdig kaffen min om morgenen, så da transformeres den til dessertkaffe etter middagen. Riktig så deilig.

Nå har jeg sovet så mye at jeg ikke en gang er kveldstrøtt, så jeg tar en hagerunde og tenker på morgendagens prosjekter. Røsker vekk en god del av jordskokkplantene. De skal det tas mye av i morgen. Registrerer at det utrolig nok er nesten tørr jord i kassen med squash, tross en hel dag med skybrudd. Ikke rart at jeg måtte kaste hele åtte små squash da jeg kom hjem forleden. Så mange hadde ikke hatt sjans å utvikle seg i tørken. To stykker har derimot vokst seg store siden i går og blir med inn.

Så er det sneglerunde. Brunsneglejakt med lommelykt. Ikke en eneste er å se til tross for at det florerer av dem like oppi veien. I denne krigen er jeg seierherre. Eller egentlig seierkvinne.

Nok en deilig dag er over. Regnet og jeg har i samarbeid gjort hagen vel, og jeg kan ta senga i selskap med Rolf Hansen. For uinnvidde er det Dagbladets kryssordkonge som kun deler seng med meg i form av kryssordoppgaver. I morgen blir det oppholdsvær og jeg skal på bærtur i hagen

Koselig å rusle i hagen og kikke inn også. Herfra ser jeg hvor lang og frodig porselensplanten min er. Det vises ikke så godt inne.