Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.
Så flott å oppleve Greven i mandagensmorgenlys! Et grønt område med rik vegetasjon ligger som en liten halvøy ut i Dortmund-Ems-kanalen. Floke og jeg får en herlig morgentur i frisk høstluft. Jeg er i gang med femte behandlingsrunde av tilløp til hudkreft, så halve ansiktet og hele brystet får mer og mer brannsår. Følgelig priser jeg meg lykkelig for en overskyet himmel og sval høstluft som kjøler ned ansiktet og demper smertene. Det er godt å puste og slett ikke rått og kaldt selv om det er vått og overskyet.
Dortmund-Ems-kanalen
Floke springer omkring og stapper hodet godt ned i muldvarpenes jordhauger og snuser intenst. Den grønne kanalen kranses av grønne buskvekster ispedd flammende rød høstfarger. Krossved med røde bær og blader. Spolebusken med gult løv og de fantastiske frøene i sjokkrosa og oransje. Høye berberis med knallrøde dråpeformede bær tett i tett. Langs breddene vokser blålilla steppesalvie og lysende gule nattlys i flatterende samspill.
BerberisSpolebuskSlåpetornSteppesalvieNattlys
Nede ved marinaen kan man bli riktig så bereist. Her er man plutselig i Dover og kan ta fergen til Calais i form av en bitte liten kabelbåt.
Dover – Calais i miniversjonFloke begynner å bli reisvant og kan gjerne tenke seg en liten båttur
Nå ser man hvorfor den hyggelige restauranten kalles Beach Bar. Her er anlagt en flott sandstrand med palmer og liggestoler som riktignok er regnvåte nå, men ser hyggelige ut likevel. Floke får et tilfelle av ellevill yrhet og springer rundt og rundt i sanda i vill fart før han uten forvarsel styrter inn i en container med åpen dør. Det viste seg å være restaurantkjøkkenet som matvraket hadde oppdaget. Gudskjelov var det ingen som så verken strandspurten hans eller turen innom kjøkkenet. Men nå må han gå i bånd på resten av turen.
Beach»en ved bredden av kanalenButikkområdet med restauranten i bakgrunnenAdkomsten til Stellplatz’enGrillhytta / restauranten i dagslys
Så følger en kjedelig men heldigvis kort reisedag på motorveien til vi når neste mål, Koblenz, og innstallerer oss på en fin camping som nok er den dyreste vi noensinne har besøkt. Vel, dette er turiststrøk så det holder, så man må vel bare akseptere prisnivået.
Beliggenheten er fantastisk helt ved bredden av der Rhein. Vi har utsikt til store båter som glir forbi og Festung Ehrenbreitstein på toppen over. Like bortenfor oss ender die Mosel sitt lange løp fra Des Vosges i Frankrike i det den renner ut i den mektige Rhinen. Fra campen ser vi taubanen med vognene som glir opp og ned mellom festningen og elvenes møtepunkt.
Vi er så innstilt på ferie nå, at vi bare slapper av resten av dagen. Floke og jeg rusler langs Rhinen hvor jeg beundrer de vakre nilendene som holder til her, mens Floke tar en Ludo og later som om det som er ukjent og mystisk, ikke fins.
Også her er Floke velkommen på restauranten. Det blir enkel og god pizzakveld hvor vi havner sammen med et veldig hyggelig svensk par som er på omtrent samme runde som oss. Imorgen skal vi rusle ferierolig i gamlebyen uten å ha noe annet mål enn å kose oss og ta livet med ro.
Mange har etterlyst reisebloggen min som stoppet brått da vi var på hjemvei fra Portugal våren 2024.
Markedplassen i Friedrichstadt kranset av vakker Hansaarkitektur
Årsakene er legio, fra ødelagt Mac og gammel bobil som krevde dyre reparasjoner, til gamle kropper som også har hatt behov for vedlikehold av til dels alvorlig karakter.
Bobilen ble endelig friskmeldt i forrige uke. Selv er vi ikke friskmeldte, men henger nå med og har både livslyst og reiseglede. Så nå, endelig, halvannet år etter siste Portugalsvinter, prøver vi oss forsiktig på en halvannen ukes bobiltur til det store utland. Nærmere bestemt Tyskland.
Tyskland har utrolig mye å by på. Dessverre har det mest blitt et transittland vi raser gjennom. Enten for å nå frem til Portugal som ligger så langt unna Norge, eller for å komme oss hjem etter en lang vinter i Portugal. Og hver gang sier Jan «jeg vil så gjerne ha en Tysklandsferie hvor vi har tid til å se litt av dette landet som har så mye historie og kultur som er verdt å oppleve».
Før andre verdenskrig var tysk fremmedspråket det var mest vanlig å lære i Norge. Begge mine foreldre snakket godt tysk. Jeg vokste opp med høytlesninger av tyske dikt. Bl.a. «Der Erlkönig» av Johan Wolfgang von Goethe som jeg var helt betatt av som barn. Og også lærte meg å spille på piano etter hvert. I det hele tattkan Tyskland vise til et fabelaktig repertoar av forfattere, diktere og komponister. Samt nydelige gamle universitetsbyer og vakre Hansabyer.
Noe har vi dog fått med oss tidligere i dette gigantiske landet. Trier, Tysklands eldste by i enden av Moseldalen. Og den gamle universitetsbyen Göthingen hvor det ofte passer med en overnatting på den hyggelige Stellplatz’en der.
Likeså Neuendettelsau hvor samboeren til en av Jans søstre er fra, samt den vakre byen som har prydet forsiden av så mange skoletyskbøker i Norge, Rothenburg ob der Tauber.
Selv er jeg også glad i den tyske landsbygda. Tyskland er et gigantisk jordbruksland. Jeg elsker alltid å se hva som dyrkes i andre land, hvordan hagene ser ut, hvilke vekster jeg kjenner igjen fra Norge og hvilke som er nye og spennende for meg. Det er så utrolig hyggelig å kjøre gjennom de tyske «Dorf’ene» med pittoreske hus og frodige hager.
Lykkeligvis får vi ha med oss vår elskede fosterhund Floke. Han er forlengst preparert for utlandet med rabiesvaksine, men har ennå til gode å oppleve det. Sverige regner vi ikke med. Vi bor jo praktisk talt i Sverige.
Vi starter med friskt mot i retning Halmstad fredag 4.10. Underveis kommer vi på alt vi har glemt, da bobilen har vært rensket for alt innhold pga. lekkasje. Men mottoet er, har man kredittkort, pass og mobiltelefon, berger man alltids. Vår vane tro har vi ikke bestilt noen ferge. Vi vet jo aldri om vi får surret oss ferdig til å rekke noe til en bestemt tid. Først når vi nærmer oss Halmstad, går jeg på nettet for å bestille plass på fergen til Grenaa. Alt utsolgt. Neste dag? Ingen ferge. Kielferga? Alt for dyr. Ystad? Ingen ferge til Tyskland. Vi sjekker både det ene og det andre og ender opp med Gøteborg Frederikshavn. Dobbelt så dyr som Halmstad Grenaa, og det blir lengre å kjøre. Det får så være. Nå skal vi endelig ha ferie etter en lang og krevende periode i livet vårt.
Floke vet å innrette seg. Jo flere som koser med ham, desto bedre er det. Her på fergen Gøteborg-FrederikshavnUnderveis i Tyskland
Det blir en hyggelig fergetur. Vi tas imot av en vertinne som ønsker velkommen og viser vei til salongen for oss med kjæledyr. Floke er oppskjørtet over alt det nye han opplever, men veldig glad. Hans første store fergetur går strålende, tross en god del sjøgang. En hel høyskoleklasse med unge jenter veksler på å kose med ham, så han er helt i sitt ess.
Sløve som vi er, hadde vi ikke fått med oss at uværet Amy var i vente, men vi møter litt av det nå. Følgelig kjører vi et stykke sørover i Danmark om kvelden i håp om å komme unna det verste før vi parkerer for natten med rumpa mot vinden.
Neste dag preges av pøsregn, men avtagende vind. Vi kommer oss velberget til vårt første mål, Friedrichstadt. En nydelig Hansaby som er på UNESCO’s verdensarvliste. Været er helt merkelig og veksler mellom de voldsomste regnskyll som varer noen minutter, og strålende solskinn. Vi får til å oppleve denne vakre, gamle byen uten å bli søkkvåte.
Vidunderlige farger på de gamle HansahuseneNydelig vegetasjon overaltSå mange vakre brostein
En flott Stellplatz ligger bare et par minutters gange unna. Her er alt man trenger av fasiliteter. Ikke bare dotømming og vannpåfylling, men også strøm og sanitærbygg med dusjer og vaskemaskiner.
Floke er så utslitt av alt han har opplevd at han ikke letter på hodet når vi etterlater ham alene i bobilen om kvelden og rusler til en restaurant nede ved markedsplassen.
Utrolig nok kommer vi oss både til og fra restauranten i oppholdsvær, mens regnet styrter ned resten av tiden.
Hva gjør vel det? Bobilen er tett igjen, og varmen virker. Som det A-mennesket jeg er, sovner jeg allerede halvni, omtrent like sliten som Floke som har ligget og varmet opp senga for oss.
Høstluften er skarp og klar. Fravær av vind og regn og tendenser til sol, gjør at vi velger å tilbringe noen timer i vakre Trier. Hotel Deutsher Hof i Südallé, med den hyggelige stellplatz’en, er et utmerket utgangspunkt for byvandring.
Grøntområde mellom Südalle og Kaiserstrasse
Vi rusler på kryss og tvers gjennom trivelige smågater med innbydende små serveringssteder og butikker. Gjennom herlige parker og grøntområder. Overalt gløder det i høstfarger. Det meste av blomstring er på hell, men gylne rester av det som har vært, står ennå som vitnesbyrd om en sommer som må ha vært overdådig og fargerik. Roser, gjerdesolhatt og hortensia er ennå i blomst. Enorme mispelvarianter vi ikke har i Norge, bugner av ildrøde bær.
En av de mange vakre gatene
Her er så vanvittig mange praktfulle byggverk fra ulike epoker. Så mye å løfte blikket mot at det er vanskelig å unngå å snuble. Arkitektur- og historieinteresserte kan nok tilbringe måneder her uten å få sett seg ferdig. Det er mye å ta inn, men deilig å bare rusle rolig og nyte synsinntrykkene. Jeg kan ikke la være å tenke på hvordan mektige menn gjennom historien har satt spor etter seg ved å få oppført bygninger som blir stående og kan beundres flere hundreår etter deres tid. I vår tid vil vel de like mektige menn bare oppføre det som gir rask fortjeneste, koster minst mulig og neppe er verdt å bevare for ettertiden.
Vi rusler forbi den store konstantinbasilikaen Aula Palata, oppført i år 310. Samme byggestil som den nye katolske kirken i Trondhjem. En enkel og ren utforming. Spaserer videre til den enorme Liebfrauenkirche i gotisk stil. Dens storslagenhnet sammen med en rekke nærliggende praktbygninger, gjør at minnesmonumentet over ofrene for Holocaust som vi passerer like etter, utmerker seg i all sin nydelige enkelhet. Her måtte vi bare stoppe opp litt.
LiebfrauenkircheMinnesmonumentet over byens Holocaustofre
Vi følger veien ned til den gigantiske, romerske byporten, Porta Nigra, den sorte porten. Til vanlig bare kalt Porta. Forvitring og forurensning gjennom århundrer siden den ble bygget i år 160, har gjort steinene mørke.
Tysklands eldste by har historie og fornminner tilbake til romertiden. Fascinerende romerske byggverk som amfiteatret og nevnte Porta Nigra er godt bevart. Keiser Augustus bestemte visstnok allerede år 16 f.v.t. at her skal byen Augusta Treverorum ligge.
Trier fikk formell bystatus i år 900, og gjennom århundrene er praktfulle bygninger i stilartene gotikk, renessanse, barokk, klassisisme og den senere 1800-talls historisme kommet til. Mye ble ødelagt under siste verdenskrig, men rundt to tredeler av den historiske bygningsmassen er bevart. Forståelig nok kom hele byen på UNESCOs verdensarvliste i 1986.
Ludo og meg ved Porta Nigra
Porta Nigra. Unektelig et mektig byggverk
Her er flere store, åpne plasser og torg. Vi velger å slappe av med en kaffe på torget Hauptmark, byens hjerte. Mange inntrykk trenger å fordøyes.
Ludo er også mettet av inntrykk på sitt vis. Han har lest dagens avis på hundevis ved å snuse seg gjennom parker og gater som en nidkjær støvsuger. Lykkelig har han konversert om innholdet med en rekke tiltrekkende hunder og unngått dem han finner uinteressante.
Her på torget ved Porta Nigra er vi omgitt av praktbygninger på alle kanter, slik vi mer eller mindre har vært på hele vår vandring. Det er befriende lite folksomt nå i november, men nok mennesker til at det er hyggelig å sitte og betrakte folkelivet og dikte historier om dem vi ser. Svært mange har både én og to hunder. Ingen ser ut til å ha det travelt. Folk nyter sin kaffe, vin eller glühwein på de mange uteserveringene. Noen sittende, andre stående ved høye, runde bord. Slår av en passiar, leser aviser og lar hundene snuse og hilse på hverandre.
Typisk nok får man den sterkeste «turistfølelsen» her på Hauptmark. Alt virker litt glattere, litt dyrere, litt mindre originalt. Og som vanlig er jeg mest sjarmert av de mindre turistpregete gatene og deres virksomheter. Som dem der vi startet dagens vandring. Jeg har god erfaring med å finne perler i byer jeg har besøkt, ved å velge å gå motsatt vei av turiststrømmen.
Hauptmark
Og hvor er min vaffel?
Karl Marx, nå som innhold i souvenirbutikk
Vi rusler tilbake hjemover til KaràJan via Karl Marx Strasse. Dette er jo hans fødeby. Huset han bodde i er bevart. Her er museum, statue og en rekke severdigheter knyttet opp mot ham. Selvfølgelig også en Karl Marx suvenirbutikk. Dessverre stengt, så det blir ingen Marx-T-skjorte på Jan.
Trier er imponerende og vakker med all sin bygningsmessige historie. Men jeg imponeres nesten mer av hvor vektlagt det er med parker, grøntanlegg og beplantning over alt. Er det en flekk ledig, er den beplantet med stauder og busker. Store trær er merket med «höhlenbaum» og bilder av ugler. Altså hule trær som kan flyvende huleboere. Likeså varseltrekanter med rovfuglsilhuetter og påskriften «naturdenkmal». Overalt på de større trærne henger det insektshoteller og fuglekasser.
Insektshabitat
Ikke nok med det, i hvert eneste av de mange grøntområdene, store som små, er det store nettingbur fylt med greiner og ymse dødt hageavfall. Dette er «totsholzhabitat», dvs habitater for alskens nyttige småkryp og kanskje også et sted å overvintre for pinnsvin.
En bevissthet og omtanke for økosystemet som alle burde ta til seg. Noe ganske annet enn striglete, løvblåste parker og hager vi ser i Norge.
Det sies at en vesentlig årsak til at byen Trier ble til, kommer av at området tidlig ble kjent for sine gode Moselviner. Som vinelsker kan jeg godt tro at dette har vært en viktig forutsetning!
Beliggenheten midt i Moseldalen, nær grensen til Luxembourg er da også aldeles nydelig.
Vi sier «auf wiedersehn» til Trier og lar vårt rullende hjem ta oss videre. Den totusen år gamle Röhmerbrücke er stengt for overfart pga. vedlikehold, så veien går over Kaiser Wilhelm Brücke. Under oss glir en stor passasjerferge stille nedover den brede Mosel som flyter så blank og stille.
Foran oss har vi bratte, terrakottafargete berg og åser med sirlige rader med vinranker som strekker seg oppover mot Luxembourg. Ennå med okerfarget løv som skinner i ettermiddagssolen.
På få minutter er vi inne i Luxembourg hvor vi ikke har vært på ti år.
Denne gangen blir det transittland. Men Ludo, vårt bereiste vidunder, kan i det minste notere land nr. tjueén i boka si over besøkte land. Det er viktig for en som tagges #travellingludo på Instagram!
Tett rushtrafikk og en veltet lastebilhenger gjør at de få milene gjennom dette lille landet tar sin tid. Før vi vet ordet av det er det stummende mørkt før Frankrike står for tur.
Nå bor vi praktisk talt i Sverige og det gjort på fem minutter å kjøre ut av Norge. Veien er ikke lang ned til Halmstad. Vi tar som vanlig fergen til Grenaa. Turen på drøyt fire timer, hvor Ludo kan være sammen med oss i egen salong, er meget hundevennlig.
Likeså er det greit å parkere for natten på havna i Grenaa.
Vi er én måned senere avgårde nå enn vi pleide da vi bodde i Trondhjem. Danmark er sedvanlig kledt i myk og grålig høstdis. Vi skimter gylne høstfarger gjennom tåka, det er et nytt syn for meg. Tidlig i oktober er Danmark ennå grønn, men alltid høstkald og tåket da også.
På en av våre tidligere turer gikk ferden innom det flotte Nolde muséet i Seebüll, like over grensen, i Schlesvig Holsteinområdet som har vekslet mellom å være på danske og tyske hender.
Huset og den nydelige hagen til billedkunsteren Emil Nolde er godt bevart. I tillegg er det bygget et moderne museum som viser kunsten hans og en film om hans noe kontroversielle liv. Så absolutt verdt et besøk. Men ikke et vi vil gjenta en kald novemberdag.
Forrige gang oppdaget vi den lille, sjarmerende fergen som går over Elben fra Glückstadt, så vi satset på denne også nå. Det er så deilig å kjøre vakre landeveier og slippe unna Hamburgtunellen og Autobahn med all den forurensning man ikke kan unngå å puste inn.
Det lille fergeleiet i Glückstadt ved Elben
Veien slynger seg gjennom alléer med flammende bøketrær. Gjennom den ene «dorf’en» etter den andre med små murhus. De fleste i rød tegl, og noen i pusset og malt mur. Noen med halmtak, andre med teglstein. Idylliske små hager hvor det ennå blomstrer selv om trær og busker har tatt høstdrakten på. Sirlig klippede hekker og omfattende bruk av artistisk formklipping og beskjæring av vintergrønne vekster.
Nydelig kontrast med bruk av så mye vintergrønt i hagene når det ellers rager høye løvtrær i gylne farger over det meste.
Som sedvanlig trekkes blikket mitt mot det som vokser og gror der vi ferdes. Og mot dyr og fugler. For en trønder var det tidligere eksotisk å kjøre langs maisåkrer og åkrer med nysådd fôrgress og turnips om høsten. Likeså store eplefarmer. Det var eksotisk å se alle rådyrene som mesket seg på åkrene og harene som hoppet. Eksotisk med musvåkene som satt på gjerdet og speidet etter «roadkills». Store edelløvskoger med bøk og eik i de skjønneste høstfarger som ga meg lyst til bare å forsvinne inn i dem.
Høstfarger i tyske bøkeskoger
Nå er dette som hjemme. Vi har det samme i Halden og områdene rundt. Vegetasjonen, både den naturlige og den kultiverte, dyr og fugler er som hjemme. Forskjellen er topografien og fraværet av bartrær.
Rundt Halden er det mer berg og kupert terreng. Og skogene byr også på nåletrær som står i grønn kontrast til høstens flammehav.
Her er alt så åpent og vidstrakt. Tradisjonen med gårder som danner landsbyer og har jorder og driftsbygninger bak, er også en stor kontrast til de norske bondegårder som troner hver for seg med sine landområder rundt.
Vi nyter en nydelig tur frem til mørket kommer, og vi satser på å pløye unna en del mil i raskere tempo. Regnet demper støvet fra Autobahn’en, og kvelden byr på vesentlig mindre trafikk enn på dagtid.
Dog er det som vanlig endel veiarbeid og innsnevring av kjørefelt med påfølgende kødannelser. Plutselig er hele A1 sperret, og vi må ta en omvei.
Det er ganske hardt å sitte så mange timer i bil selv om jeg tøyer og bøyer og tar pushups og alt jeg kan komme på å gjøre med setebelte på. Siden jeg våknet i femtida har jeg kjent meg elendig som bivirkning av gårdsdagens tredje COVID-vaksine.
I tillegg er jeg døden nær av sult, men har for vondt og er for sliten til å orke tanken på å lage mat. Det ender med at vi stopper på en Autohof hvor vi delikaterer oss med henholdsvis fisk som består av en fettet griljermelhylse med et par små, ubestemmelige fiskebiter inni, noen slappe chips og salat og kotelett med potetstappe. Maten er som forventet på en Shell Autohof, men sørger, om ikke annet, for at energi og utholdenhet vender tilbake.
Ludo får en oppkvikkende luftetur på en nærliggende plen som gynger mykt over muldvarpens underjordiske ganger.
Jan er fast bestemt på at vi skal nå Trier ved grensen til Luxembourg før vi gir oss. Ved midnatt er vi faktisk fremme ved Hotel Deutscher Hof Trier som har en utmerket, døgnåpen Stellplatz. Sliten, men lettet. Må si jeg både beundrer Jan og er glad for at han er i stand til å tilbakelegge så lange strekninger i all slags vær og kjøreforhold. Slik er det å være proff. Jeg hadde aldri klart det.
Så slitne at Ludo tok over kjøringa det siste stykket, ha ha.
Det er godt å få stoppet for natten. Godt å komme ut å strekke seg og hoppe litt omkring. Godt for Ludovovs med enda en luftetur.
Vi er faktisk så lettet at vi orker både litt øl og vin og noen runder med Yatzy før vi inntar horisontalen for å bli uthvilt til morgendagen.
Om været er brukbart, vil vi sette av noen fredagstimer til å utforske Tysklands eldste by.
Vi følger trekkfuglene for femte gang. Med KaràJan V til
Portugal 2019 / 20
Reisebrev 1. Om selvmedlidenhet og selvutlevering og egofokus
og sånn. Dog med happy ending.
Reisebrevene fra vår første sesong i Portugal samlet jeg til
en bok jeg kalte «Til Portugal med alle sanser og en hund.» Boken er aldri
utgitt siden jeg ikke har råd til å bekoste egen utgivelse. Forlagene satser
helst på kjendiser, uavhengig av kvalitet og innhold, slik vi ser av
nyhetsbildet i disse dager.
Samme det, jeg skriver nå likevel.
Og vi reiser. Med alle sanser og en hund.
Eller, vent litt, det er ikke alltid jeg reiser med alle
sanser.
Jeg begynner å komme til sjels år og alder med de dertil
hørende sansesvekkelser. Lukt, smak og berøring er rimelig intakt. Synet er ikke
av det beste, men greit nok så lenge jeg bruker briller. Hørselen er det
betydelig verre med. Den har vært på jevnt nedadgående spiral siden jeg var
førti og ble avhengig av høreapparater.
Men hva hjelper vel briller og høreapparater om de ikke
befinner seg på den trengende?
Trenger ikke høre så mye for å nyte blomsterlivet på terrassen min, litt trist å reise fra det
Forleden dag postet jeg en herlig serie med tegninger og
utsagn i anledning av at oktober er «ADHD awareness month». Selv er man vel
pinlig oppmerksom på ens ADHD atferd som preges av en til tider alarmerende
mangel på nettopp oppmerksomhet. Gjennom årene er utallige briller forlagt,
gjenglemt, brukket, knust og sittet på. Høreapparatene har vært med både på
svømmeturer og i dusjen. Men mest av alt har de blitt forlagt og mistet. De er
jo så bitte små, så veldig mye mindre enn briller! Så de har dratt av gårde på
egenhånd på tog i Danmark. Lurt meg til å tro at fuglene slutter å synge midt
på dagen når det isteden er høreapparatene som stikker av og gjemmer seg i
mosen. De er virkelig ikke greie. Tåler ikke engang å bli trampet på når de
ligger på gulvet, heller.
Det er faktisk veldig dyrt å ha ADHD. Femtiseks år med
briller og tjuefire år med høreapparater har hatt sin pris, for å si det mildt.
Siste sesong i Portugal, gjemte høreapparatene seg tre
ganger. To ganger kom de til rette, men ikke etter tredje gangs
forsvinningsnummer. Til tross for en relativt omfattende demontering av
sittebenker og annet i KaràJan. Jeg mistenker dem for å ligge og le av meg inne
i stålinnretningen under førersetet. Der er det helt umulig å komme til, men
mer enn nok av små hull hvor små, bøllete høreapparater kan hoppe ned og gjemme
seg.
Vel, krisen var ikke stor til å begynne med. Vi var på
hjemvei og jeg trenger jo ikke høre alt Jan sier. 😉 I tillegg var det seks år
siden sist NAV dekket, så jeg burde ha krav på nye. Disse var riktignok bare
tre år gamle, men ble bekostet av en spleis mellom meg og forsikringsselskapet
som nok en gang måtte trå til etter et tap.
Nå skulle det være NAV sin tur.
Så lett skulle det ikke bli. Etter en måned i halvdøvland er
vi hjemme. Som normalt ved mine høreapparatfadeser, ringer jeg Høresentralen på
St. Olav og ber om time hos audiograf. Pleier å få det innen en uke.
Men ikke denne gang. Nå skulle jeg tilskrives om tidspunkt.
Etter nok en halvdøv måned kommer brevet som sier at jeg skal utredes hos
ørelege, og at det tidligst kan skje i uke 44. Dvs. når vi forlengst er i
Portugal for vinteren.
Må innrømme at jeg klikker litt, men jeg ER tilnærmet høflig
når jeg ringer St. Olav og forklarer, nok en gang, at jeg er helt UTEN
høreapparat, at det er en håpløs situasjon, OG at jeg bor langt unna Norge når
uke 44 starter. OG at jeg verken har helse eller økonomi til å ta en flytur
hjem. Og at jeg IKKE skal ha noen ny legeutredning. Jeg er utredet for
over tjue år siden og har en sykdom som bl.a. gir gradvis hørselstap. Jeg
trenger bare, som før, å komme inn til en audiograf og ta en ny test.
Men makten er mektig til den som er gitt telefonansvar. Om
ikke i all evighet, så i hvert fall i uoverskuelig fremtid for min del. Så jeg
skal så visst ikke få noen time før jeg forlater landet igjen. Makten har hun,
men æren vil jeg neppe tildele vedkommende. Derimot visse karakteristikker som
ikke egner seg på trykk.
Etter en lang og relativt usosial sommer, kommer brevet på
mandag 30.9. Utredning i morgen, vår avreisedag, kl. 09.14! (Merk tidspunktet).
Evt. avbestilling må skje 24 timer før oppsatt tid. Godt jeg ikke skal
avbestille da.
Det viser seg at damen med makt har gjort noe. Hun har faktisk
lagt inn en anmerkning om at jeg reiser til Portugal denne uken og blir borte i
et halvt år.
Stemmer dette? Spør mannen som faktisk er audiograf og ikke
ørelege. Og har du virkelig mistet høreapparatene og vært uten i nesten et
halvår? Jepp, jeg reiser i dag og skal til et land med et språk som høres ut
som en strøm av stemte og ustemte vislelyder, snakke med engelske og tyske og
norske med ymse dialekter og i det hele tatt…..
Det er faktisk ekstremt slitsomt å være tunghørt. Blir helt
stiv i nakke og skuldre av å prøve å høre. Vondt i hodet. Håpløst å lese på
leppene når folk snakker uvante språk og dialekter. Umulig å fungere i sosiale
sammenhenger med flere tilstede. Må vel bare gi opp det sosiale…
En blanding av selvmedlidenhet og måneders oppsamlet
fortvilelse bare renner ut.
Dette går ikke an, sier han. Du skulle vært prioritert. Nå
er du bare satt opp til en utredning, så skal det søkes NAV, som har begynt å
gi avslag (bombe) så vi alltid må anke, deretter skal høreapparater bestilles
og det tar tid, så skal du hit og få dem tilpasset, så på kontroll og så…
Ja, jeg må visst bare være døv jeg, sier jeg i det
selvmedlidenheten tar helt overhånd.
Nei, dette går bare ikke an. Her må noe gjøres!
Om jeg hadde trodd på engler, vil jeg si at jeg nå møter en
i levende live. En leterunde rundt omkring på Høresentralen frembringer at par
flunkende nye, moderne høreapparater. De blir perfekt tilpasset mitt
hørselstap. Ikke nok med det, takket være en annen nesten-engel har jeg fått meg
en brukt iPhone helt gratis. (For joda, jeg knuser og mister mobiler også).
Og hvilken flaks! IPhone har jeg aldri hatt før, men det er
nettopp iPhone som gjør at jeg kan ha en app på mobilen og styre høreapparatene
selv.
Det blir lagt inn programmer for ulike situasjoner, bl.a.
natur, musikk og restauranter. Jeg kan geo-tagge favorittsteder, og
høreapparatene vil senere automatisk innstille seg perfekt. I tillegg er
apparatene oppladbare så giktiske fingre slipper å plundre med nesten usynlige
batterier. Laderen er en power bank som holder i tre dager uten strøm!
Og best av alt – appen vil finne høreapparatene om (når) jeg
mister dem! Det venstre er der og der er det høyre, sier Google Map.
Audiograf-engelen ordner med søknad til NAV. Vi må bare
gamble med at de dekker, sier han. Får du avslag, bare anker vi. Da SKAL det gå
igjennom.
To timer senere forlater jeg St.Olav omtrent på gråten av
glede. Føler meg nesten født på ny. Tilbake i verden. Det er så fantastisk!
Så nå – nå reiser jeg faktisk med alle sanser!
Nye briller har jeg òg siden de gamle var skrapt i stykker grunnet uvørenhet og dårlig behandling.østmarka
Finest Ludo er lykkelig på skogstur i Østmarka
Høreapparatene er vidunderlige! Testet underveis i ulike
situasjoner. Jeg har sittet på kafé med støy rundt som ble så dempet at jeg
kunne delta i en samtale uten å komme med et eneste «god dag mann,
økseskaft»-svar.
Mobilen ringer inni ørene mine, og jeg hører den som snakker
der. Pod-casts, musikk, ja alle lyder fra iPhone’en streames direkte til
høreapparatene.
Og det aller, aller gjeveste er naturprogrammet. Vindstøy
dempes samtidig som fuglesang fanges opp og sendes direkte til meg. Det er helt
vilt! Det var helt sykt å være i skogen i Oslomarka og motta alskens fuglesang
rett i ørene. Har aldri hørt maken!
Jeg føler meg som et nytt menneske.
Nå reiser vi trøstig sørover og nyter og opplever med alle
sanser.
Farvel til fantastisk fuglesang i norske skoger. Nå venter varmere vær
Ser mengder av skjønne små rådyr på jorder og enger både i
Østfold, på vei gjennom Danmark og i Tyskland. Atter sitter de velkjente
vandrefalkene på gjerdestolper og speider etter «roadkills». Vi ser noen av
disse også. Rever, ekorn, grevlinger og fugler.
Et rimkledt og solfylt Danmark ble raskt passert. Vi kom oss
velberget gjennom Hamburg under Elben. Senere er det køer og stans langs
motorveiene. Jeg velger restaurantprogrammet på mine nye dingser og får dermed
sjaltet ut masse slitsom motorstøy.
Vi tar en avstikker innom en liten by og handler herlige,
lokale grønnsaker til en femtedel av prisen i Norge. Likeså en god del andre
varer. Klager ikke på Chianti til tjue kroner eller en Chianti Reserva fra 2014
til 60 kroner. Ei heller på mandelmel og diverse spesialprodukter til langt
under prisen av hva vi betaler i Norge.
Ludo får en fin luftetur i solskinn og nitten grader på en
stor blomstereng. Her er vi bokstavelig talt på gyngende grunn, da hele området
er perforert av gangene til vånd.
Nokså normalt i Tyskland.
Uendelige køer og veiarbeid på ferden videre. Tiden går,
mens vi står. Helt stille. Tror neppe vi kommer oss gjennom Tyskland i dag.
Men vi er på vei. Med vårt rullende KaràJanske hjem.
