Høstluften er skarp og klar. Fravær av vind og regn og tendenser til sol, gjør at vi velger å tilbringe noen timer i vakre Trier. Hotel Deutsher Hof i Südallé, med den hyggelige stellplatz’en, er et utmerket utgangspunkt for byvandring.

Vi rusler på kryss og tvers gjennom trivelige smågater med innbydende små serveringssteder og butikker. Gjennom herlige parker og grøntområder. Overalt gløder det i høstfarger. Det meste av blomstring er på hell, men gylne rester av det som har vært, står ennå som vitnesbyrd om en sommer som må ha vært overdådig og fargerik. Roser, gjerdesolhatt og hortensia er ennå i blomst. Enorme mispelvarianter vi ikke har i Norge, bugner av ildrøde bær.

Her er så vanvittig mange praktfulle byggverk fra ulike epoker. Så mye å løfte blikket mot at det er vanskelig å unngå å snuble. Arkitektur- og historieinteresserte kan nok tilbringe måneder her uten å få sett seg ferdig. Det er mye å ta inn, men deilig å bare rusle rolig og nyte synsinntrykkene. Jeg kan ikke la være å tenke på hvordan mektige menn gjennom historien har satt spor etter seg ved å få oppført bygninger som blir stående og kan beundres flere hundreår etter deres tid. I vår tid vil vel de like mektige menn bare oppføre det som gir rask fortjeneste, koster minst mulig og neppe er verdt å bevare for ettertiden.

Vi rusler forbi den store konstantinbasilikaen Aula Palata, oppført i år 310. Samme byggestil som den nye katolske kirken i Trondhjem. En enkel og ren utforming. Spaserer videre til den enorme Liebfrauenkirche i gotisk stil. Dens storslagenhnet sammen med en rekke nærliggende praktbygninger, gjør at minnesmonumentet over ofrene for Holocaust som vi passerer like etter, utmerker seg i all sin nydelige enkelhet. Her måtte vi bare stoppe opp litt.

Vi følger veien ned til den gigantiske, romerske byporten, Porta Nigra, den sorte porten. Til vanlig bare kalt Porta. Forvitring og forurensning gjennom århundrer siden den ble bygget i år 160, har gjort steinene mørke.

Tysklands eldste by har historie og fornminner tilbake til romertiden. Fascinerende romerske byggverk som amfiteatret og nevnte Porta Nigra er godt bevart. Keiser Augustus bestemte visstnok allerede år 16 f.v.t. at her skal byen Augusta Treverorum ligge.

Trier fikk formell bystatus i år 900, og gjennom århundrene er praktfulle bygninger i stilartene gotikk, renessanse, barokk, klassisisme og den senere 1800-talls historisme kommet til. Mye ble ødelagt under siste verdenskrig, men rundt to tredeler av den historiske bygningsmassen er bevart. Forståelig nok kom hele byen på UNESCOs verdensarvliste i 1986.

• 

• 

• 

Her er flere store, åpne plasser og torg. Vi velger å slappe av med en kaffe på torget Hauptmark, byens hjerte. Mange inntrykk trenger å fordøyes.

Ludo er også mettet av inntrykk på sitt vis. Han har lest dagens avis på hundevis ved å snuse seg gjennom parker og gater som en nidkjær støvsuger. Lykkelig har han konversert om innholdet med en rekke tiltrekkende hunder og unngått dem han finner uinteressante.

Her på torget ved Porta Nigra er vi omgitt av praktbygninger på alle kanter, slik vi mer eller mindre har vært på hele vår vandring. Det er befriende lite folksomt nå i november, men nok mennesker til at det er hyggelig å sitte og betrakte folkelivet og dikte historier om dem vi ser. Svært mange har både én og to hunder. Ingen ser ut til å ha det travelt. Folk nyter sin kaffe, vin eller glühwein på de mange uteserveringene. Noen sittende, andre stående ved høye, runde bord. Slår av en passiar, leser aviser og lar hundene snuse og hilse på hverandre.

Typisk nok får man den sterkeste «turistfølelsen» her på Hauptmark. Alt virker litt glattere, litt dyrere, litt mindre originalt. Og som vanlig er jeg mest sjarmert av de mindre turistpregete gatene og deres virksomheter. Som dem der vi startet dagens vandring. Jeg har god erfaring med å finne perler i byer jeg har besøkt, ved å velge å gå motsatt vei av turiststrømmen.

• 

• 

• 

Vi rusler tilbake hjemover til KaràJan via Karl Marx Strasse. Dette er jo hans fødeby. Huset han bodde i er bevart. Her er museum, statue og en rekke severdigheter knyttet opp mot ham. Selvfølgelig også en Karl Marx suvenirbutikk. Dessverre stengt, så det blir ingen Marx-T-skjorte på Jan.

Trier er imponerende og vakker med all sin bygningsmessige historie. Men jeg imponeres nesten mer av hvor vektlagt det er med parker, grøntanlegg og beplantning over alt. Er det en flekk ledig, er den beplantet med stauder og busker. Store trær er merket med «höhlenbaum» og bilder av ugler. Altså hule trær som kan flyvende huleboere. Likeså varseltrekanter med rovfuglsilhuetter og påskriften «naturdenkmal». Overalt på de større trærne henger det insektshoteller og fuglekasser.

Ikke nok med det, i hvert eneste av de mange grøntområdene, store som små, er det store nettingbur fylt med greiner og ymse dødt hageavfall. Dette er «totsholzhabitat», dvs habitater for alskens nyttige småkryp og kanskje også et sted å overvintre for pinnsvin.

En bevissthet og omtanke for økosystemet som alle burde ta til seg. Noe ganske annet enn striglete, løvblåste parker og hager vi ser i Norge.

Det sies at en vesentlig årsak til at byen Trier ble til, kommer av at området tidlig ble kjent for sine gode Moselviner. Som vinelsker kan jeg godt tro at dette har vært en viktig forutsetning!

Beliggenheten midt i Moseldalen, nær grensen til Luxembourg er da også aldeles nydelig.

Vi sier «auf wiedersehn» til Trier og lar vårt rullende hjem ta oss videre. Den totusen år gamle Röhmerbrücke er stengt for overfart pga. vedlikehold, så veien går over Kaiser Wilhelm Brücke. Under oss glir en stor passasjerferge stille nedover den brede Mosel som flyter så blank og stille.  

Foran oss har vi bratte, terrakottafargete berg og åser med sirlige rader med vinranker som strekker seg oppover mot Luxembourg. Ennå med okerfarget løv som skinner i ettermiddagssolen.

På få minutter er vi inne i Luxembourg hvor vi ikke har vært på ti år.

Denne gangen blir det transittland. Men Ludo, vårt bereiste vidunder, kan i det minste notere land nr. tjueén i boka si over besøkte land. Det er viktig for en som tagges #travellingludo på Instagram!

Tett rushtrafikk og en veltet lastebilhenger gjør at de få milene gjennom dette lille landet tar sin tid. Før vi vet ordet av det er det stummende mørkt før Frankrike står for tur.