Alentejo kalles ikke uten grunn Portugals brødkurv. Vi kjører nordover gjennom et gigantisk matfat. Her produseres frukt, grønnsaker og nøtter. Poteter og ris. Kjøtt av får, gris, geiter og kveg. Samt kylling, kalkuner og gjess. Fisk og sjømat. Og her er store vinmarker og adegaer hvor man kan smake og kjøpe gode viner. Adega er vingård på portugisisk, mens det heter bodega i Spania. Hadde vært litt artig om det fulgte alfabetet østover, cedega i Frankrike og dedega i Italia osv., men det gjør det nok ikke. Vel, vi passerer ikke bare vinmarker og adegaer. Vi kjører også gjennom store områder som bærer preg av monokulturelt landbruk. Med alle de konsekvenser dette medfører med bruk av plantepesticider, tap av insekter, erosjon og vannmangel. Heldigvis kjører vi også gjennom store områder med korkeik, sobreiros. Kork, cortiça, er et fabelaktig materiale med uendelige bruksmuligheter. De store, vakre trærne med de vide kronene av krøllete greiner og vintergrønne blader, demper solsteiken og hindrer jorderosjon. Under trærne er markene grønne og gir saftig beite og lindrende skygge for lodne røde kyr, sandfargete og brune geiter og får, samt de fete svartgrisene som koser seg med alle eikenøttene. Dyrene gir tilbake i form av gjødsel. Dette gjør godt å se. Det er et vakkert skue.

Ferden går langs N263 til Aljustrel hvor vi tar N2 videre nordover. Passerer Ferreira, Odivelas, Torrão og så N380 gjennom den lille landsbyen Pomarinho. Bobilene får akkurat så vidt plass i de smale gatene. Portugisere som skal motsatt vei venter til alle har passert. Ser for meg en slik konvoi gjennom norske smale gater. Ville vel blitt tuting og hissighet over en lav sko. Men portugiserne? De smiler strålende og vinker begeistret til oss. Så erketypisk portugisisk. Laidback og avslappet. Har det ikke travelt. Blide, vennlige og imøtekommende. Er det rart de går rett i hjertet på oss?

Så er vi fremme ved parkeringen i Valverde i Évora-regionen og klare for dagens første store opplevelse. Anta grande do Zambujeiro. Et megalittisk gravkammer bygd i to faser i det fjerde årtusen f.v.t., altså neolittisk tid/yngre steinalder. Det er en nydelig spasertur på halvannen kilometer frem til gravkammeret som følger en gammel romersk trasé mellom Évora og Merida, Militário da Mitra. På veien passerer vi en bauta som markerer avstanden på sju miles fra Évora. Landskapet rundt er så nydelig som det bare kan være i Alentejo. Majestetiske, skulpturelle korkeiker, grønne enger, kappgjøksyre i skinnende gul blomstring, eldgamle oliventrær med enorme steiner rundt og fredelig gressende kyr.

Det er med ærefrykt man beskuer gravkammeret med kolossale granittsteinene som mennesker altså har vært i stand til å flytte på og reise opp her. I den første fasen ble de døde begravet sammen med enkle offergaver som flintsteiner og slipte steinøkser. Men vet ikke hvor mange som ble gravlagt her i denne perioden. I neste periode er det mer forseggjort med steinplater under de døde og inngraverte skifersteinsplater på de dødes bryst. Anslagsvis er hundre personer gravlagt her i denne siste fasen.

Endepunktet for dagen er Divor-demningen De andre drar i forveien, mens Jan og jeg finner en Pingo Doce og handler reker og brød til kveldens fellesmåltid, camarōes piri-piri. Vi følger Rota dos Sabores, smaksruten, på smale veier gjennom kulturlandskapet med kveg, får og storker i hopetall. Forbi Arraiolos, gjennom korkskog og over demningen. Så er vi der vi skal være. Åtte bobiler får faktisk plass her midt i naturen, like ved vannet. Reker renses og tilberedes mens kvelden kryper innpå og senker temperaturen raskt. Vi rekker akkurat å nyte den deilige maten, før vi bare må inn og iføre oss kveldsmunduren; varme ullklær. Så er det hygge rundt bålet. Alle har sanket furukongler hjemme på campen. De dufter så nydelig i flammene. Her sitter vi i mørket og bare koser oss i naturens ro. Bare Ludo forstyrrer. Han er blitt så bortskjemt av mange at han blitt en skikkelig tiggerhund. Sniker seg rundt til alle og hopper inn i åpne bobiler for å sjekke om det er noe godt å få. Plasserer ham inne vår KaràJan, men da bjeffer han som en gal. Etter litt inntrengende samtale godtar han omsider å ligge i ro inne uten bråk. Litt fornærmet er han nok, men det får stå sin prøve.

Etter en stille natt kommer den nye dagen med nok en betagende soloppgang. Ender flyr lavt og snadrende over vannet. En stork klaprer med nebbet i en tretopp like ved. Og fjorten mennesker og åtte hunder i åtte bobiler er klare for nye eventyr.