I disse koronatider finnes det vel ikke en tryggere måte å reise på enn med bobil. Som vel forstått av mine betraktninger om vårt vinterliv i Algarve, er jeg nokså alene blant nordmennene når det gjelder turvandring. Jeg kommer meg både hit og dit og opplever masse. Min samboer og de få andre norske parene på campen koser seg på stedet og har det fint. Dog blir det etter hvert litt ensformig når man lever såpass restriktivt som vi gjør. Utferdslengselen har vokst i gjengen, og det er tid for å la lengslene innfris.

Vi er så heldige at det paret som har lengst fartstid her, planlegger tur for oss alle. Arven har de videreført fra en annen nordmenn som i sin tid reiste rundt og kartla en rekke av de mange demningene her. Portugal er, om ikke de tusen sjøers land, så i hvert fall de tusen demningers land. Så vidt vites har de vel Europas største areal av oppdemmet vann. Dette er først og fremst gjort for å sikre vannforsyning til landbruket i et stadig tørrere klima. Som i Norge, har utbyggingen også rammet flora og fauna, og er ikke skjedd uten motstand. I visse områder har det rammet folk og bosettinger hardt, noe vi skal se på i løpet av denne turen. Demning heter «barragem» på portugisisk og uttales barrasheng. Med trykk på andre stavelse. Dobbel r i ord skal alltid uttales med skarring, slik r først i ord også skal.

Fredag morgen legger åtte bobiler ut fra Parque Campismo i Olhão. Godt forberedt med velfylte kjøleskap og frysere, fulle vanntanker og tømte toaletter. Vi er fjorten mennesker med fersk, negativ koronatest og åtte hunder uten test. Åtte hunder? Vi er ikke kommet lenger en til parkeringen ved N125 hvor vi samles etter dieselfylling, før vi hører en bergensk stemme i walkie-talkiene: «Eg finner ikkje Dùfa, hon må ha stukket av. Vi må tilbake på Campen og lete! Hon har aldri gjort noe sånt før, det må være fordi hon har løpetid! Nei, vent! Der e hon! Kor var du gjemte deg hen da, Dùfa?»

Det blir allmenn latter. Stor bobil og små hunder. Vi har lykkeligvis en mindre bobil og stor hund. Det kan være en fordel til tider! Det blir unektelig noe Glum’sk over det hele når så mange skal på felles tur. For dem som er så gamle at de husker de kjempeartige radiohørespillene om familien Glum. Selv utgjør jeg en hel Glum-familie alene, og har til min samboers store oppgitthet sprunget rundt meg selv og pakket og organisert i tre dager nå. Men sånn må det være når hodet er kaos og mye skal huskes. Det er faktisk litt mer enn han tror.

I god stemning og nydelig vær går turen nordover langs IC1. Veien som jeg har lært meg nå, jfr. forrige reisebrev. Vi passerer avkjøringen til Sāo Marcos da Serra. Fortsetter gjennom Algarves kuperte landskap. Det er så fascinerende med denne uendeligheten av relativt lave, pyramidelignende topper med ulik vegetasjon, og alle de frodige dalene imellom. Det sitrer inni meg når jeg ser alle fotturmulighetene man har her.

Vi fortsetter nordover i retning Ourique. Denne delen av Alentejo er som å tre inn i en gigantisk, flombelyst uendelighet. Så vidstrakt og åpen. Kulturlandskapet bølger seg mykt bortover mot horisonten. Oliventrær, korkeik, får og kveg. Og ikke å forglemme svartgrisene. Porco preto alentejano. De lever sitt liv temmelig fritt utendørs i et flott samspill med korkeikene. Beiter rundt trærne og spiser eikenøttene som gir kjøttet en god smak. Takker trærne for maten ved å bidra med gjødsel så trærne får jevn og god næringstilførsel. Vi følger Vale da Cegonha, Storkedalen, frem til dagens reisemål, Barragem do Monte da Rocha. Storkedalen bærer sitt navn med rette. Her er bebodde storkereir på toppen av hver eneste stolpe.

Så er vi fremme ved det vi oss imellom kaller «Grisen». Navnet er gitt nettopp på grunn av svartgrisene som pleide å rusle fritt rundt her. Nå er de like i nærheten, men i inngjerdede områder. Vi parkerer i en sirkel på den store plassen ved demningen. Ut med stoler og bord og «ankerdram» og nummerkubb. En tur må det også bli med alle hundene. Ooopps – de farlige furuprosjesjonlarvene har begynt å komme ned fra trærne her. Rett vi grusveien ser jeg klaser med «spindelvev» som yrer av de lodne larvene som jobber i en klump for å klare å grave seg ned. Så skal de forpuppe seg for senere å fly ut som ferdige furuprosesjonsspinnere og angripe nye furutrær. Her spinner de sine nøster og legger egg. Etter en tid kryper larvene ut og lever gjennom tre stadier i trærne og suger kraften ut av nålene før de atter danner en lang prosesjon og kryper ned på bakken. Nå gjelder det å passe på hundene.

Det spesielle med «Grisen», er at den enkle anleggsbrakken som ble satt opp da demningen ble bygd først på syttitallet, fortsatt består. Den fungerte som matstasjon for anleggsfolket. Da Barragem do Monta da Rocha stod ferdig i 1972, var bevertningen blitt så populær, at den består den dag i dag, tross sin temmelig øde beliggenhet. Et enkelt skur med gamle symaskinbord og stoler. Et aggregat og en utendørs kullgrill. Rundt omkring springer det kaklende, store perlehøns.

Serveringen er alltid hjemmelaget pommes frites, batatas fritas, og kylling eller svartgris. Samt salat. Vin, øl og evt. vann. Ikke stort å velge i. Enkelt, rimelig og nærmest eksotisk pga. beliggenheten. Det eneste nye er at vertskapet bruker masker.

Serviceviljen er muligens brukt opp for noen år og noen kilo siden. Skjønt, det er kanskje stygt å si. Tenk å orke å skrelle slike mengder poteter og skjøre dem opp og lage batatas frittas til fjorten personer sånn på strak arm! Ikke rart Maria synes hun har gjort sitt når poteter og salat er servert, og plasserer seg foran den aggregatdrevne TV’en og føler seg ferdig med sitt. Manuel serverer nygrillet kjøtt, og så er jobben gjort. Vi er som vanlig, de eneste gjester. Men det går an å lokke frem et smil på Manuel, da. Så jeg drister meg til å spørre hvor gammel han er. Vi er ganske nysgjerrige på alderen til ekteparet. Det er lett å tro at de er gamle, men de har i grunnen sett likedan ut i alle år. Korte og brede som så mange portugisiske ektepar. Sytti år, sier han. Altså rene ungdommen i forhold til flertallet av oss. Maria er neppe eldre enn ham, snarere yngre. Men man skal som kjent ikke spørre om en dames alder.

Maten kommer i rikelige mengder. Perfekt krydret, perfekt grillet, samt nydelig salat og god rødvin som uavlatelig kommer på bordet i store mugger. De fleste spiser svartgris. Selv kan jeg ikke spise gris, men kylling spiser jeg én gang i året. Kun på dette stedet. Jeg regner med at de har levd gode liv her de springer fritt omkring mellom trærne.

Stemningen stiger, og vi synger og skåler med armer i vinkel. Kvelden er ennå ung, bare halv sju. Alt for tidlig å avslutte dagen for lystige venner. Vi fortsetter med sang, musikk og latter, samt god drikke utendørs i vår bobilsirkel. Tenk å kunne ha det så fint!

Tidlig neste dag er jeg ute og nyter en praktfull soloppgang over demningen. Klokken ti starter vi i samlet rekke og fortsetter ferden mot nye opplevelser. Vi gleder oss.