Det leverer en heftig stigende koronasmitte og nye restriksjoner. Sjokkpriser på strøm i Norge og vannmangel her i Portugal. Men 2022 leverer også godt håp om at Covid-19 er i ferd med å bli et mindre farlig virus, samtidig som stadig fler blir vaksinert og dermed får et mildere sykdomsforløp om de rammes. Muligens er det innebygd i virusgenene at det ikke bør utrydde alle sine vertsdyr om det selv skal overleve. Det er vel på et vis avhengig av oss. Hva vet jeg. Men det er jo en tanke. Og kanskje vil 2022 være året at flere får tanker om at vi lever i én verden hvor alt henger sammen? Det er ikke bare å tenke «skit i Norge, leve Toten» så berger man unna alle farligheter. Eller tro man kan pigge av til Mars om det blir for utrivelig her.

Uansett, januar 2022 leverer sannelig også et vær vi som elsker utendørslivet setter stor pris på. Her på campen spilles det nummerkubb på fine dager. Et spill alle liker, og alle kan delta på. Noen av oss vinner sjelden (jeg sier ikke hvem, sukk…), andre er nærmest uslåelige. Men hva gjør det. Sola skinner, vi prater og ler og har gjerne litt god drikke tilgjengelig. Folk drar på sykkelturer og moderate gåturer med eller uten hunder. Også jeg, selv om jeg foretrekker de lange turene i naturen. Men man skal jo også ha tid med samboer og venner som ikke er vandringsmenn- og kvinner. Noe tid brukes også på fysioterapi. Her i Portugal jobber faktisk denne yrkesgruppen med sine klienter. Omfattende trening siden jeg fikk hofteprotese i mai, har ikke hjulpet det minste på forsteinede muskler og muskelknuter. Her får jeg skikkelig behandling. Hardhendt og proft, men vondt skal vondt fordrive.  

Tidevannet er høyt om dagene selv om det er nymåne. Opptil tre og en halv meter. Herlig for Ludo og meg som liker å bade. Vi har vårt «hemmelige» svømmested som oppstår når det er høy flo. Her koser vi oss skikkelig på rolige dager. Min kjære og jeg kommer oss endelig på jazzen på Cantaloupe også, nesten to år siden forrige gang. Nå arrangeres konsertene koronatrygt tidligere på dagen og utendørs. Du verden for en lise det er å endelig oppleve levende musikk igjen! Attpåtil med superbatterist Marcelo Araújo. Opplevelser man før tok for gitt å kunne delta på, føles langt mer dyrebare nå. Det er fint og stemningsfullt her på havna i Olhão. Sola glitrer på havet. Culatra glimter som en stripe langt der ute. Replikaskipet Bom Successo hviler ved kaia. Måsene og skarvene som koser seg i sjøkanten. En skarv har sovnet på gelendret til landgangen fra båten. Hodet hviler så godt inn mot brystkassa. Alle fine folkene på Cantaloupe og den herlige musikken. Og et glass Margarita som ble en tradisjon sammen med jazzen i tiden før covid-æraen. Midt på lyse dagen er det fint å bruke apostlenes hester mellom Olhão sentrum og campen. Så får også Ludo være med på jazzkonsert.

Men så var det disse turløypene jeg oppdaget i nærområdet da. Og en ny, super app, «Alltrails». Mye mer å utforske. Den standhaftige fugleekspert er ennå ikke kurert for å bli med meg, så vi satser på å gå en liten tur en dag med litt halvbra vær, Percurso Cerro da Cabeça, like ovenfor Moncarapacho. Det går ikke helt bra. For det første parkerer vi der jeg synes vi skal parkere, og ikke der løypa starter. Vi følger en løype det står Moncarapacho på som jeg mener må være riktig. I hvert fall er det en merket løype. Vi finner flere løypemerkinger også, til São Miguel og til Cerro da Cabeça. Da skal vi i teorien være på rett vei. Men begge løypeanvisningene vi følger oppover fjellet, ender med et kryss, dvs. en beskjed om at løypa ikke fortsetter her. Hva søren er vitsen med å sende oss i de retningene da? Dette skal jeg utforske nærmere en dag Ludo og jeg går alene. Nå vandrer vi både litt rundt og litt opp og ned på Cerro da Cabeça før vi bestemmer oss for å følge Moncarapacho-løypa. Som plutselig slutter å ha markeringer. Vi passerer både det fantastiske olivenoljeprodusentstedet Monte Rosa og selve Moncarapacho før jeg gir det tvilsomme råd å følge løypa mot Sāo Miguel.  Jeg er overbevist om at det vil være en sti som tar av rett nordover og fører opp til dit vi har parkert. Vel, etter å ha gått ganske langt og bratt oppover og basket oss inni busk og kratt både her og der, må jeg motvillig gi avkall på min overbevisning. Mitt nye lyse forslag om å klatre over noen steingarder og nettinggjerder så vi kan komme oss ned til hovedveien og gå langs vannrenna på siden av den, slår ikke an hos min medvandrer. Så vi snur. Og går og går før han stopper opp og antyder noe om vi bare kunne fått tak i en drosje. Det fikser jeg, i det minste. Man har da en samboer som, om ikke han liker å gå, er veldig glad i å kjøre bil. Snill er han også. Så min prins kommer oss til unnsetning i vår gamle Hyundai. Til stor lettelse for vår venn som er sliten etter tolv- fjorten kilometer i til dels ulendt og tidvis bratt terreng. Det viser seg at vi faktisk er atskillige kilometer unna der vi parkerte. Vel vel, ingen bombe for meg, bare nok en morsom erfaring. Nok en gang får min medvandrer et foredrag fra min kjære om at ingen orker å gå tur mer enn én gang med meg så det er bare å sette grenser. Og jeg får beskjed om ikke å ødelegge folk. Men vår kjære venn er slett ingen pingle. På kvelden kommer en melding om at han absolutt ikke laster meg for at vi kom så ut av kurs. Det var virkelig manglende løypemarkering. Og stor skam at vi gikk glipp av utsikten fra toppen av Cerro da Cabeça. Så selvfølgelig skal vi opp hit igjen. Helt til toppen. Men dog starte fra det som er merket som startpunkt. Nemlig. Det er ikke alle som gir opp av litt motstand.

Men først tar vi en lengre runde i området ved Sāo Marcos da Serra. Hvorvidt den turen bød på forviklinger kommer i neste historie.

Stay tuned!