For å komme seg til det ville Algarve jeg elsker, vekk fra folk og støy, må man nødvendigvis bruke bil. Som jeg ikke er så glad i, men dog innser nytteverdien av. Så glad jeg ble da jeg fant ut at jeg ikke trenger å kjøre helt til Cachopo eller Parizes for å finne mine stier! En liten avkjørsel i Umbria er langt nærmere. En liten lomme ved grusveien med en søppeldunk som landemerke. Herfra går det faktisk flere merkede løyper, men merkingene er ganske så ymse. Det finnes ikke dekning i dette området, men kart kan lastes ned fra AllTrails på forhånd og anvendes offline. Da ser man både merkede løyper og alle andre stier som kan utforskes når lysten faller seg slik.

Etter å ha oppdaget dette fabelaktige området, får jeg med meg en norsk venninne som egentlig liker å gå. Men som jeg dessverre kurerte for å bli min følgesvenn for noen år siden, da jeg ifølge mannen hennes «hadde ødelagt ho». Det ble sagt med glimt i øyet, men hun var utslitt etter å ha fulgt meg på en ekspedisjon gjennom busk og kratt den tiden jeg ikke ante noe om eksisterende løyper. Nå vil hun slå følge om jeg lover å følge merket rute. Så jeg sender kart og løypeprofil og spør om det ser ok ut og får ja. Så da går vi da. Det er anstrengende å gå her. Bratt opp og ned som alltid. Veldig bratt. Og et eller annet må ha klikket med løypekartet, for vi får beskjed om at vi går feil og må ta andre stier. Stier helt uten merking. Vi må krysse elva Alportel. Først én gang. Det er såpeglatt av grønske, men ikke bredt. Så det går bra. Deretter blir det verre. Vi passerer Fornalha, med løypemerking, men AllTrails påstår at det er feil og jager oss tilbake. Forlanger at vi krysser elven på et sted der den er fire, fem meter bred. Ikke dyp, men hele bunnen er dekket av glatte grønskesteiner hvor det er umulig å få fotfeste. Ludo spurter over. Min venninne går med sandaler og klarer seg greit. Jeg innser at barbeint vil jeg ikke kunne holde meg på beina. Og falle kan jeg ikke risikere, da kan i verste fall hofteprotesen løsne. Så jeg labber over med min tjukke hikersko på. Det går bra, bare å vri opp sokker og såler etterpå. Litt tyngre blir de skoene, men pytt, pytt.

Så bærer det oppover. Oppover og oppover. Hver gang vi synes vi har nådd himmelen, fortsetter det oppover rundt neste sving. Følget mitt henger lenger og lenger bak og blir stillere og stillere. Og jeg får dårlig samvittighet, men unnskylder meg med at hun fikk både løypekart og terrengutsnitt på forhånd. Så viser det seg at det ikke var hun, men mannen hennes som så på det og mente at det gikk bra.

AllTrails jager oss av gårde. Nå er det nedover på rullende steiner i gjengrodd terreng hvor det neppe har gått noen de siste ti årene. Vi brøyter oss gjennom tornekratt og andre buskvekster. Når til slutt et lite hus hvor hunder i lenker sperrer stien og bjeffer rasende. Her går æ ikkje, fastslår mitt følge. Ikke Ludo heller. En bitte liten kone kommer ut og dirigerer oss ned i en åker og opp igjen bortenfor de glefsende hundene. Litt bryskt sier hun at dette er privat, her går ingen sti. Den går lenger ned eller over fjellet lenger oppe. Hun tør opp når jeg faktisk kan prate litt med henne på portugisisk og viser henne at kartet har ledet oss feil. Lurer på om vi er franske, og blir høylig forundret når jeg sier at vi er norske. Tydeligvis usikker på hvor Norge er. Men prater nå ivrig i vei om hvor mye hun misliker vinteren som er så kald, og hvor hun gleder seg til sommeren. Og ikke kan begripe at vi går der så lett antrukne selv om jeg forsikrer henne om at for oss er en portugisisk vinter som en deilig og varm norsk sommer.

Sannelig, etter praten med den lille konen viser det seg at det bare er hundre meter bort til bilen!

Mitt følge er sliten, det er spesielt det med de lange nedoverbakkene som har tatt på. Selv om vi begge prøvde å gå baklengs innimellom, så var det hardt til knærne.

Vel, jeg innser at dette blir et område jeg heretter skal utforske alene. Hvilket jeg gjør. Jeg tar det ikke så tungt om jeg går feil løyper og noen kilometer ekstra, men det er ikke morsomt å blande andre inn i det. Det kryr av stier i dette herlige terrenget som har så flott natur og grønn og nydelig vegetasjon. Her finner jeg den ene perlen etter den andre når jeg tar noen avstikkere. Langs elven er det så trolsk i den tette vegetasjon. Lyden av det sildrende vannet og froskene som synger er en mektig konsert.

Mine spreke venner som er her på ukesbesøk, har ingen problemer her. Ikke roter vi oss inn på glemte stier heller. Han er ivrig orienteringsvandrer og fører an. Vi passerer både Fornalha og Eira do Lobo. Ingen utforsking av interessante stier, men grei gjennomføring fra start til mål. Tidsestimatet er fire timer og seksten minutter, vi bruker fire timer. Veldig bra løype for Ludo sin del pga. elven som vi får avkjølt oss i og hvor vi begge kan drikke vannet.

Så heldig er jeg at jeg også får med to barnebarn som er på vinterferiebesøk, opp hit. De er unge, spreke tenåringer på seksten og snart atten. Snakker som en foss under hele turen. Skjønner ikke at de har pust til det, men sånn er det å være unge og uten alderens skavanker. Interessant å høre på dem. De diskuterer alt fra naturens mysterier, og geologi til politikk og samers rettigheter fra middelalderen til idag. Utrolig. De forsikrer at tross all pratingen, får de med seg naturopplevelsen. For de kan multitaske, må vite. Etterhvert går det litt tregt i de siste, harde stigningene, men ingen klager er å høre. Vi tar oss god tid. De nyter livet langs elva og oppdager både salamandre og rumpetroll. Finner pinnedyr og andre interessante biller og insekter som studeres nøye.

Det er veldig varmt i dette området. Alltid mye varmere enn nede i Ria Formosa, selv om det kan blåse friskt på toppene. Vi ser det på vegetasjonen. Blomster som ennå ikke er kommet i knopp nede hos oss, er allerede avblomstret her. Bratte stigninger kan føles uendelige i varmen. Men så har vi elven. Hvor vi innimellom kan vasse eller dyppe hodet for å avkjøle oss litt. Den «hemmelige» kulpen til Ludo og meg som er dyp nok til å svømme i. Det friske, klare vannet. Guttene synes det er iskaldt, men kan ikke være dårligere enn bestemor og Ludo, så de hiver seg uti til slutt.

Grønt, krystallklart vann. Høye, grønnkledte åser reiser seg rundt oss. Tett vegetasjon hvor usynlige fugler kvitrer vårvakkert rammer inn denne perlen. I vannkanten sitter froskene på steiner og synger av full hals.

Vi befinner oss midt inne i eventyret. Et virkelig eventyr som jeg er så glad for at mine barnebarn kan ta del i. Jeg bare elsker dette området. Og ennå er jeg bare i startfasen av å utforske alle stiene som slynger seg oppover og nedover og oppover igjen. Over blåne bak blåne.