KaráJan IV følger trekkfuglene. Hele historien fra vårt første vinteropphold i Portugal, primo oktober 2015- ultimo mars 2016.

Vi har så mange flotte bobilturer bak oss med KaráJan´ene I – IV.  Vi elsker det frie livet med huset på ryggen som lar oss følge alle innfall. Veien blir til mens vi kjører.

Aldri har vi dratt avgårde nedover Europa så sent på året før. Men nå er vi begge pensjonister og har mulighet og vilje til å teste om klimaflukt og lengre utenlandsopphold er noe vi vil trives med, og helsa profitere på. Og for første gang har vi et klart bestemmelsessted for vår ferd, Olhaō ved naturreservatet Ria Formosa på Algarvekysten sørøst i Portugal. Vi testet ut stedet i mars og likte det.

Hus, hage og leilighet er vinterforberedte og overlatt i trygge hender til leieboere, barn og alarmselskap. Klær, sko, bøker og andre remedier for et halvt år er på plass og viser at det faktisk er forsvinnende lite man trenger. Og godt er det når man skal bo på ti kvadrat sammen med en stor hund. For vår elskede storpuddel Ludo er selvsagt med sammen med sine to kjæreste kosedyr, haren og pingvinen. Det er tøft å si adjø til barn og barnebarn, men vi skal jo hjem på juleferie. Og vi skal Skype ofte.

Første stopp er hos kjære slektninger i Morokulien hvor en forhåpentligvis eksellent og smart wifi-booster samt en hel del tekstiler venter på oss. Lurt å bestille til EU-land når man bestiller fra EU-land.

Boosteren installeres og fungerer utmerket og jeg setter meg til å sy. For jeg vet at jeg ikke vil holde ut å leve over tid omgitt av standard bobilinnredning. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor all innredning av campingvogner, bobiler og båter må være så stygg og ekstremt harry.

Siden jeg aldri har hatt, og sannsynligvis aldri kommer til å få, tidsbegreper, har jeg sagt til Jan at det er en kjapp jobb. Maks én dag. Og så feil kan man ta. For jeg sitter og syr i fem dager. Nye trekk til alle setene, nakkestøtter, armlener, sitteputer, –underlige fasonger og vinkler.

Min svigerinne er en ekte syekspert. Hun spør forsiktig om jeg har tenkt å lage mønster. Men det har jeg slett ikke. Mønstre er ekstra arbeid og dessuten komplett ubegripelig. Og jeg har det alltid travelt når jeg gjør noe. Og det er ofte. Muligens er det mye merkelig søm, men det blir fint likevel.

Alle seter holdes i en vakker grønntone som er en miks av petroleums-/flaskegrønt/dyp turkis. Gardiner i limegrønt og pynteputer i to dyp rosa nyanser og knall oransje. Knallgul duk med prikker. Kort sagt min elskede miks av syrlige drops. Skikkelige hippiefarger. Og plastblomster fra Ruth66 (vidunderlige retrosaker).

Jeg har med masse kort og ting som skal henges opp etter hvert. Bodil bidrar med lenker med håndlagede indiske glassblomster. Glassperler foran døren har vi allerede. KaráJan IV er endelig i ferd med å bli et hjem. Et hjem som man blir glad av å entre.

Innimellom stikker vi nedom Oslo og er sammen med vår familie der. Vemodig og hyggelig på samme tid.

Lørdag skjer det en tragedie i Morokulien. Av den grunn tar det tid før jeg føler meg i stand til å skrive første reisebrev. Den vakre, høyt elskede kjempekatten Dario blir påkjørt av toget mens vi alle er og handler. Bare en katt, vil noen si. Vel, vi dyreelskere ser det ikke slik. For oss er dyrene kjære familiemedlemmer. For noen er livssituasjon og erfaringer slik at dyrene får ekstra stor betydning. Og tapet blir deretter. Og dette er en veldig, veldig trist opplevelse. Og jeg har så vondt i hjertet for den som opplever dette at jeg blir helt kroppssyk.

”Hør tog” var de første ordet jeg lærte å si. Da var jeg ni måneder og vi bodde nær toglinjen på Charlottenlund ved Trondheim. Og siden har jeg alltid likt lyden av toget. Men ikke nå mer. Nå synes jeg susingen og fløytingen lyder illevarslende.

Vi er i en ganske rar modus når vi kjører sørover i Sverige. Også Ludo som skjønner at  folk er lei seg og trøster så godt han kan. Likevel, vi kan ikke annet enn å ta inn over oss den strålende vakre høstdagen. Solen glitrer jublende over gullgule trær og blinkende vannspeil. ”Mysiga stellen og stugor”, gule våningshus og falurøde låver og uthus ligger på rekke og rad som de beste kulisser i enhver Lindgren-fortelling. Kyr og hester gresser fredelig, og i skumringen myldrer det av små rådyr på jordene.

Det er vel bare engelske veikroer som kan slå de svenske i å servere skrekkelig mat. Så hvorfor vi inntar en særdeles fæl middag på en veikro, kan jeg knapt forklare. Muligens trodde vi at vi sparte tid. For nå er vi utålmodige. Sying og reparasjon av bil har tatt tid og vi har uendelige mil foran oss.

Skal ikke gå i detaljer om maten. Den betyr ikke noe i den store sammenhengen. Må bare slå fast at den var usedvanlig slett tilberedt og smakte motbydelig.

Vi når Sorø camping på Sjælland sent på kvelden i svart mørke og farter hastig videre neste dag. Det yndige land med de brede bøge er tåket og vått. Ingen vakre høstfarger, alt er bare grått og grågrønt. Regn og ulende vind roper at vi må komme oss vekk. Sørover, sørover.

Tyskland er like grått, den høye blå himmelen vi pleier å se her, finnes ikke mer. De store. vide åkrene er brune av moden uhøstet mais, visne solsikker og nypløyd jord.

De etter hvert så velkjente, store, brune falkene sitter i ensom majestet på utvalgte gjerdestolper og speider urørlig etter ”roadkills”. For første gang ser jeg flere ganske hvite falker. Ungfugler av vandrefalk? Ikke godt å vite, jeg er ingen ornitolog.

En og annen fjern rapsåker lyser litt opp i det brune, og plutselig livner det til av solsikker i full blomst før vi brått er inne i et julelandskap med marker og trær dekket av snø i Knüllgebirge (!) (Kasselbakkene). Helt merkelig, før vi kommer lenger sør og åkrene bugner av grønnsaker og jeg igjen imponeres av hvilket fantastisk, gigantisk jordbruksland Tyskland er.  

Det er kjølig høstluft, men det kan tydeligvis produseres grønnsaker i flere omganger gjennom året. Store åkre med grønne, frynsete aspargesblader minner meg på hvor deilig det skal bli å kjøre hjemover igjen. For det vil skje midt i aspargessesongen. Og blomstrer gjør det også. Veikantene er bestrødd med et stjernedryss av lysende gule små kurvblomster. Her og der stikker tuer av rosa kattost opp. Og innimellom sees dypblå, høye blomster jeg ikke aner hva er. Trærne er grønne og har så vidt et snev av høstgult, men skogbunnen er likevel dekket av visne blader som gjør det mykt og lett å ferdes her.

Engelske løvskoger er så grønne og tette, innhyllet i eføy. De er mystiske og alveaktig forlokkende. De tyske løvskogene er brunere, selv om også disse er innhyllet i eføy. Men også mye halvvissen humle. Her bor nok ingen alver. Mine naturopplevelser er sterkt preget av eventyr, så jeg skylder på brødrene Grimm for at jeg har større tro på at hekser og uhyggelige vesener virker mer hjemmehørende i de tyske skoger.

Ingen av ”flatlandene”, verken det gråvåte Danmark eller Tyskland innbyr til lengre opphold. Det er for rått og høstkaldt. 

Så vi tar en kort natt ved Autohof Bensheim og foretar matinnkjøp i en fantastisk butikk i Achern før vi kjører inn i Alsace torsdag morgen for å følge Rhonedalen sørover.