Et lite ord sammensatt av tre ord, men som rommer så mye. Forventning, håp, spenning, sitrende følelser, lykke, eufori…

Ingen kan bedre uttrykke gjensynsglede enn vår Ludo. Han er virkelig gjensynsgleden in persona. Eller sier man in canem siden han er en hund?

Ludo kjenner duften av Algarve idet vi passerer grensen. Reiser seg opp og snuser mot KaràJans luftinntak. Sitrer i spent forventning. Er det virkelig sant? Er vi tilbake der hvor vi går så lange turer? Der vi leker på hesteenga? Der kjempepinnene mine kan finnes igjen under busken hvor jeg alltid gjemmer dem? Der er det er så mange som liker meg og gir meg godbiter? Der mamma og jeg har vårt eget hemmelige badested, og jeg kan svømme i timevis?

Jovisst er vi der. Utenfor bobilen venter allerede noen av hans elskede menneskevenner. Og småhundene som han elsker så fåfengt. Ludo stormer ut og fyker omkring i ville gledesrunder og spøler i den løse sanden til han nesten går overende. Hyler høylytt av lykke så det høres viden omkring. Hele den krøllete kroppen er så yr av gjensynsglede at han nesten sprenges.

Her må det bamser til! En stor bamse i munnen når han raser rundt i euforisk glede, hjelper ham å få ut følelsene før han revner av lykke.

Og vi selv? Visst er vi glade. Slitne og sultne og fulle av forventninger om det første måltidet på campens restaurant og gjensynsglede med savnede venner. Men så er det jo mandag og restaurantstengt på campen.

Våre gode naboer, som alt har kostet pitch’en vår, redder oss. Når Ludo har fått sitt av mat, kos og kveldsmedisin, drar vi til byen og stiller både sult og tørst.

Og tilbake og stiller tørsten enda mer. Og gjensynsgleden.

• 

• 

• 

Kvelden fortsetter på pitch’en hos våre norske naboer og venner, mens nære engelske venner vi har savnet i tjue måneder, kommer til.

At mine nesten nye briller forsvant på mystisk vis i løpet av kvelden i all gledesrusen, ble et lite tilbakeslag som varte noen dager.

For sannelig dukket de ikke opp igjen i løpet av uka under bordet der jeg hadde sittet!

Men altså. Gjensynsglede. Gjensynsglede er vidunderlig når forventningene innfris.

Hva når de ikke blir det? Gjensynsskuffelse er ikke et eget ord.

Og hva med gjensyn man helst ville unngått? Gjensynsfrykt?

Vi har faktisk også et snev av, om ikke gjensynsfrykt, så i hvertfall gjensynstristhet. Det er rart å komme tilbake etter så lang tid nå i koronaens tidsalder.

Selve pitch’en vår er en positiv overraskelse. Vår norske nabo samt en av de ansatte, har hatt en stri tørn her med å fjerne lassevis med barnåler. Og flere har nok vannet planter av og til, for det er forbausende mange som lever. Vilt og uregjerlig, og døde og levende planter filtret i hverandre. Masse å gjøre. Herlig!

• 

• 

• 

• 

• 

Hardhendt beskjæring må til. Så er det nakent, men det blir nok fint igjen om ikke altfor lenge. Og mye berges av min bougainvillea som klatrer opp det store pinjetreet, med kaskader av lilla blomstring. Sitrontreet bugner av duftende blomster, og drueranken lever i beste velgående.

Alle krydderurter har dessverre avgått ved døden, men de kan erstattes. Jeg er rask med å sp de frøene jeg har liggende. Basilikum, koriander og persille. Og litt blandete blomsterfrø i samme slengen. De store kassene jeg snekret for et par, tre år siden, er litt triste. Både julestjerner og hawairoser er borte. Cosmos og ringblomster pleide å blomstre overdådig her, så jeg håper det fortsatt finnes noen frø i jorda som vil livne til.

Det ser bra ut inni «Penkingen». Den lille campingvogna som har fått navn etter det sønnen min kalte campingvogner da han var liten. Ingen synlige angrep verken av mus eller maur. Hyggelig og vennlig møter den oss med de glade dropsfarvene jeg har malt innredningen

Det er nye drivere på restauranten. Bra mat og hyggelig folk. Men savner likevel de forrige, som jeg likte så godt. De var så blide og vennlige og så flinke til både å finne god vin til meg og lage nydelige vegetarretter spesielt for meg. Men sjefen hadde kreft, så jeg antar at det ligger en trist årsak bak skiftet.

Det er stor jubel og gjensynsglede når vi ser igjen våre engelske venner. Helt nydelig å bli møtt av en så varm velkomst. Likeså blant ansatte på campen, det er mange hyggelige folk som jobber her.

Mine portugisiske venner bor andre steder, så gjensynet med dem får vente litt.

Den servicevennlige sjefsgartneren kommer med vår gamle Hyundai. Ren og fin, nokså fjern fra den møkkete rothaugen vi overlot til ham da vi dro i fjor. Hvilken luksus.

Det er likevel litt rar stemning på campen. Det var så mange som dro da koronaen inntrådte. Mange har ikke kommet tilbake. Flere plasser står tomme. De som har vært her hele tiden, har levd beskyttet og blitt godt sammensveiset, men har nok kjent litt på at de har levd i et nesten lukket lite samfunn.

For noen har det blitt for ensomt når viktige venner har frafalt. Det har ikke bare skjedd ved at folk har reist, men det har også inntruffet dødsfall. En god venn og en viktig nøkkelperson i miljøet døde brått i løpet av vårt fravær. Det førte til at flere dro, det ble ikke det samme lenger. En god norsk venn og nabo som har bodd her fast i fem år, flytter nå tilbake til Norge. Det blir et tap for oss som er igjen. Vi deler de samme interessene for spiselige planter, selvberging og tanker om overlevelsesstrategier som koronaens tidsalder med stengte grenser og problemer med varetransport har satt ytterligere fokus på.

En god bekjent har mistet sin mann brått og uventet i løpet av året. Nå vil hun selge sin nydelige plass her. Det blir for tungt å ta seg av alt alene.

Et hyggelig fransk par har flyttet til et annet sted, hvor det koster mindre. For prisene har steget. I likhet med prisene på det meste nå i koronaens tidsalder.

Det er visst hele elleve fine, etablerte plasser med campingvogner som er til salgs her. Og flere tomme plasser. Det føles helt unaturlig. Det skulle normalt vært smekkfullt her nå.

Jo, noe har skjedd. Pandemien har medført endringer og andre livsvalg for mange av oss.

Fremtiden føles mer usikker. Dog er Olhão fortsatt en trygg lomme. Folk er forsiktige og respekterer alle restriksjoner. Det har kun vært fjorten tilfeller av korona her siden pandemien startet. Ingen dødsfall. Ingen mistenkte tilfeller av korona nå.

• 

• 

• 

• 

I Olhão by har det skjedd mye. Rundt paradegaten langs havna, Avenida 5 de outobro er det kraftig opprustet med fine fortau, skulpturer og benker og beplantning. Her er mye mer liv og røre nå. Borte ved hotellet er det store forandringer langs sjøen og man er i gang med å bygge en kunstig strand. Her hvor småbåtfiskere og skjellplukkere kommer inn med fangsten sin.

Er det forbedringer?

Det blir pent. Men hva gjør det for byens befolkning? De mange fattige? Fiskere og ikke minst skjellsankerne som fortsatt håndhever det slitsomme yrket man har drevet med i hundrevis av år.

Forhåpentligvis gir det flere arbeidsplasser. Men hva med prisnivået? Også i denne genuine, levende fiskerbyen ved landskapsvernområdet Ria Formosa øker presset for å tilrettelegge for turisme. Noen kan tjene store penger. Men boligprisene er i ferd med å bli for høye for den jevne portugiser…

Det er ikke uten en viss bismak i munnen man bivåner forbedringene rettet mot oss som gjester dette pittoreske området.

Dog er det vidunderlig å være tilbake. Klimaskiftevirus herjer med oss begge, men det er bedre å være syke her i sol og varme. Og vi er på bedringens vei. Det er godt å puste her, leddene mykes opp og blir bevegelige.

Pitch’en er ryddet og ordnet. Gazebo’en er vasket og ryddet. Fryser, komfyr og gassbluss er koblet til og utekjøkkenet er oppe og i god drift. Jeg har stekt mitt første surdeigsbrød her, og det ble helt fint, tross litt for lav varme i vår lille stekeovn. Man kan ikke forvente all verden når all strøm kommer fra én skjøteledning koblet til en seks amperes sikring

Det er så deilig å lage all mat utendørs. Likeså å innta alle måltider utendørs. Et befriende og enkelt liv.

Vi spiller pinnespill med venner og naboer. Spiser noen middager på camprestauranten med venner og drikker god vin. De har til og med vegetarmat på menyen nå.

Jeg har vært på mitt livs første bingo som engelske venner arrangerer hver tirsdag.

Ludo og jeg har vandret vår første tur med John og observert noen fugler og drukket chá limão i byen.

Ludogullet har fått artrose i hoftene i ren solidaritet med meg. I Halden har han fått en dyr injeksjon hver måned som hindrer overføring av artrosesmerter til hjernen. Det har fungert fint. Nå får vi se hva turer og aktivitet i varmt klima gjør for ham. Selv er han allerede mer enn klar for å være en spretten unghund igjen.

Han leder an når John og jeg prøver å finne en ny vei hjemover, over våtmarkene. En sti viser seg å føre rett mot en betongmur på drøyt halvannen meter. Uten nølen satser Ludo fra null og hopper rett over. Helt uten å ane hva som er på den andre siden. Nesten i sjokk springer vi frem for å se. Der, i gjørme og mudder på andre siden av en kanal et par meter under oss, står Ludo. Vi har ikke tjangs til å komme oss over her, så vi tverrsnur og springer for å finne en annen vei og hjelpe Ludo før han får panikk.

Ludo få panikk?

Der kommer han plutselig springende mot oss. Glad og logrende. Hele hunden bare lyser av «hva er det dere stresser med, da? Klarer meg fint selv, jeg. Jeg er jo både sprek og klok!».

Visst er gode, fine Ludo det.

Og visst skal vi to artroseplagete ha mange, velgjørende vandringer fremover.

Med ny venstrehofte er jeg mer enn klar til å innta myriadene av merkete turløyper i Algarves vakre og vekslende natur og topografi.

Det skal bli noen fine måneder fremover for oss tre.

Ludo, Jan og meg.

• 

• 

• 

•